Skrevet av Hans-Petter Halvorsen

Oh, the irony!

Dag Inge Ulstein, lederen for Norges eneste religiøse og åpenbart mest illiberale parti, hvis politiske og moralske fundament er evig forankret i en av historiens mest autoritære og totalitære ideologier (jada, selvsagt finnes det i dag mange moderate og lite fordømmende kristne, men rent historisk er og blir de en marginal anakronisme), som stemte mot avkriminalisering av homofili så seint som i 1972 (Kjell Magne Bondevik uttalte for en del år siden at han syntes det var verre at KrF var mot innføring av fargefjernsyn(!)), som nå vil forby regnbuer i barnehagen og som har sloss med nebb og klør ved alle korsveier mot de liberale verdiene flertallet i Norge har funnet både fornuftige og moralsk riktige, han mener seg altså godt skodd for å være fanebærer, både for meningsmangfold og vitenskap*! Alt åpenbart i tro på at det å fiske stemmer på den nye bølgen av sentimentale og nostalgiske folk på ytre høyre flanke, som lengter tilbake til 50-tallets kjernefamilie, skal bringe KrF opp fra den hengemyra partiet befinner seg i godt under sperregrensen.

Heldigvis ser det ikke ut til hjelpe; sist jeg så en meningsmåling var partiet i ferd med å fordampe nede på 2,3% oppslutning. La oss håpe det fortsetter og at partiet også slår seg til ro der nede med landets minst sjarmerende partileder totalt blottet for karisma.

Hva gjelder Ulsteins totalitære forslag om å forby regnbueflagg i barnehagen, vil jeg gjerne påpeke følgende. Jeg har barnebarn i barnehagen og kjenner forholdene der ganske godt, siden jeg henter henne der hver tirsdag og derfor også er godt kjent med lærerne og hva de står for. Og om noen skulle tro noe annet, det er ingen barnehagebarn som får seg forelagt påstander om at det finnes flere enn to biologiske kjønn, argumenter for polygami eller andre seksuelle samlivsformer, surrogati eller annet som vanligvis knyttes til Foreningen Fri, slik Ulstein og en del andre absurd nok later til å tro.

Men selvsagt er ikke regnbueflagget uten verdimessig innhold. Ikke heller i barnehagen. Og jeg kan ikke tenke meg noen som bedre oppsummerer dette enn mitt kjære barnebarn, Tara, som snart er 5. Hun elsker å gå i kjole og er det ingen (altså kjoler!) i nærheten, surrer hun gjerne rundt i en av mine t-skjorter.

Jeg: Dere jenter er jammen heldig som kan gå i kjole, Tara!

Tara: Ja, men bestefar, gutter kan også gå i kjole!

Jeg (lett fordomsfull): Å, kan de det?

Tara: Ja? Hvis de vil så!

Så enkelt og presist kan det sies når man snart er 5 år og allerede har utviklet enn sunnere moral og et mer liberalt og fornuftig tankesett enn en bakstreversk leder for et ditto parti som kaver i kjølvannet av en religionskritisk opplysningstid som aldri egentlig har sett seg tilbake.

————————————————————————-

* Jeg kan heller ikke fri meg for den absurde ironien i koblingen mellom KrF og deres selverklærte kamp for «vitenskapelige sannheter». Og de kan gjerne få en humorpris neste gang det deles ut noe slikt, for direkte latterlig blir jo det hele når en gjeng som tror på jomfrufødsel – altså at ett kjønn er tilstrekkelig for å frembringe et barn – oppkaster seg til frontkjempere for vitenskap og biologiske fakta om kjønn.