Fra en innføring i troslære/kristen tro (som det er svært mange av) står det slik om Treenighetspersonenes oppgaver:
«Det kan tales om en form for fordeling av oppgaver mellom de tre personene i Gud. Faderen er den som tar initiativet og planlegger skapelse og frelse. Sønnen er den som fullfører både skaperverk og frelsesverk. Den hellige ånds oppgave er å gi mennesker del i den frelse som Jesus har gjort ferdig og å skape et nytt liv i de som kommer til tro på Jesus (Joh 14:16, 16:7, 16:14). Hva den hellige ånds gjerning består i, kommer på konsentrert måte til uttrykk i Luthers forklaring til tredje trosartikkel «.
Luthers forklaring:
«Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den hellige ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro, likesom han kaller, samler, opplyser og helliggjør hele kristenheten på jorden og holder den fast hos Jesus Kristus i den rette, ene tro«.
Wikipedia: «Treenighetslæren er en sentral del av kristen tro, og den skiller kristendommen fra andre monoteistiske religioner
som jødedommen og islam, som ikke har en lignende
forståelse av Gud. Ifølge kristen tro er Faderen, Sønnen og Den hellige ånd forskjellige, men de er samtidig ett vesen. Dette konseptet kan være vanskelig å forstå, men det er en grunnleggende del av kristen teologi «.
Man kan trygt si at kirke-kristendommens selverklærte monoteisme er vanskelig å forstå. I den oldkirkelige bekjennelse, Athanasianum, står enkelt og klart om den felles kristne tro: enhver som ikke bevarer Treenigheten «hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt».
Den athanasianske (tros)bekjennelse står fast og urørt i luthersk, anglikansk og katolsk kristendom. Den kan ikke gjemmes bort i «Folkekirkens» bekjennelsesgrunnlag. Jeg nevner igjen: kritisk tenkning omkring Treenighetslæren førte Miguel Servetus til bålet så sent som på 1500-tallet. Verken den katolske eller reformerte kirke kunne eller ville redde ham fra ildens flammer.
Dette var ikke et enkelttilfelle av såkalt misbruk og misforståelser. Jøder, hekser og kjettere (trosavvikere) ble jaget gjennom århundrer i det kristne Europa – og bålene brant inntil sent på 1700-tallet. Forfølgelse og tortur var så og si hverdagen for særlig utpekte, forhatte grupper av mennesker i den angivelig høyeste sivilisasjon som er frembrakt i historien…
Synd mot Ånden skal ikke bli tilgitt, sier Jesus i Matt. 12, 31-32. Hvilken «ånd» var virksom i ham selv? En av Teologiens mange disipliner er Læren om Ånden/Den hellige Ånd (DHÅ): pneumatologi. I en mer modernisert versjon beskrives Åndens oppgave slik:
«Jesu budskap var begrenset av tid og sted, men kraften og utbredelsen av denne kraften fortsetter med Den hellige ånd. Man kan si at Den hellige ånd universaliserer kraften av Jesu liv på jorda. Ikke bare universaliserer, men skreddersyr det kristne budskapet slik at det tilpasses hver enkelt sin hverdag og personlighet. Slik sett bidrar Den hellige ånd til å individualisere kristentroen slik at den kan bli relevant for alle typer kulturer og mennesker«. (Dosent v/Høgskulen Vestlandet, Per Bjørnar Grande, Vårt Land 05.09.2024. Min kursivering)
Det er ikke få teologer som underviser kommende lærere i KRLE-faget ved diverse høyskoler. Hva sies om Treenigheten og Den Hellige Ånds oppgaver i lærerutdanningens pensumlitteratur?
For noen år siden utkom det som ble kalt «KRL-biblioteket», med hele 19 bøker/hefter i serien. Mange teologer står som forfattere. (Se Nasjonalbibliotekets nettside for oversikt)
Relasjonell misjon og trinitarisk gjestfrihet…
En førsteamanuensis ved Ansgar høyskole har forsket på vennskap mellom kristne og muslimer (VL 28.01.2026). Jeg siterer ham:
«Den Hellige Ånd kan være virksom på måter vi ikke alltid forstår , også i og gjennom andres tro og liv. Mange kristne informanter ser på sin relasjon med muslimske venner som et kall, et sted hvor Gud virker. Gjestfrihet blir ikke bare en sosial handling, men en åndelig disiplin.
Her er det snakk om relasjonell misjon, hvor kjærlighet og vennskap er et buskap i seg selv. Flere opplever også at Den Hellige Ånd leder dem inn i slike relasjoner. Troen blir kroppsliggjort, ikke bare i forbønn, men i matlaging, fellesskap og omsorg. Her ser vi en form for trinitarisk gjestfrihet, der Faderen inviterer, Jesus går foran og viser vei, og Ånden virker i relasjonene». (min kursivering)
Relasjonen mellom «personene» Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd – og deres virkemåte – er stadig et vanskelig lærespørsmål mellom hovedkirkene. Er treenighetspersonene i strid med seg selv – eller med teologene? Kan man diskutere med Den hellige Ånd?
Den altomfattende, maktfulle og virkende Treenighet har etter mer enn halvannet årtusen ikke evnet å fremme verken læremessig/teologisk klarhet, enhet eller kirkefred. (Alle søndagene i kirkeårets liturgiske kalender etter Pinse inngår i treenighetstiden).
Det finnes ikke-trinitariske menigheter og monoteistiske religioner. Jeg er ikke kjent med at DnKs dialogprester og akademiske dialogteologer har invitert til kritisk tenkning om Treenighetslæren. Tankeinnholdet i de sentrale dogmer og doktriner i Kirkens «gudsbilde» står vel heller ikke på dagsorden i Den norske kirke høyeste organer: Kirkemøte, Kirkeråd og Bispemøte.
Den bekjennelses-tro prest/prost og kirkepolitiker Trond Bakkevig formulerte det svært oppsiktsvekkende i sin gjestekommentar Vårt Land 01.10.2023. Han snakker her på vegne av kirken. Jeg gjentar:
«… Med resten av verden deler kirken menneskets evne til kritisk tenkning. Kirkens tro er at Den hellige ånd er virksom i alt, også i kritisk tenkning ». (min kursivering)
Søndag før Pinse 2025 spør en teologiprofessor/MF i spalten Lillesøndag/VL: Er det sanninga som kjem frå Anden, eller er det Anden som spring ut frå sanninga?
Striden om Ånden splittet kirken, skrev Vårt Land 30.05.2020 (jfr. Filioque-striden). MF-teologen John Kaufmann sier følgende: Diskusjoner om hvem Den hellige ånd er og hva den gjør har i over 1900 år bidratt til å splitte kirken… Vel, da skulle det vel være på tide å avblåse striden?
De skriftlærde har hatt en diskusjon i avisen Dagen (januar 2026) om hvorvidt Jesus var fylt av Den hellige Ånd før Johannes dåpen i Jordan-elven. En av skribentene framholdt, naturlig nok, at Jesus ble unnfanget ved Den hellige Ånd – slik det står skrevet i «Trosbekjennelsen».
Se gjerne MF-professor Ole Jakob Filtvedts innslag, også hans debatt i 2022 med Paulus-apologeten Helge Hognestad om Ånden og Loven hos Paulus.
I Lukas-evangeliet blir slektningene Elisabet og Maria gravide etter et «besøk» av engelen Gabriel. Fra hvem hadde den angivelig greske lege («historikeren») Lukas denne informasjon? Evangelisten Lukas er som de øvrige evangelister mer eller mindre ukjent, men han nevnes som en av Paulus’ ledsagere på hans misjonsreiser. Også som forfatter av Apostlenes gjerninger.
Det er ganske opplagt at Det nye testamentets (pseudo)forfattere eller nedskrivere ikke har hatt interesse for biografiske opplysninger om den historiske personen: Jesus fra Nazaret. Ja, han som angivelig endret verdensbilde og historiens gang!?
Den åndelige virkelighet
Den Hellige Ånd/Ånden beskrives som et handlende subjekt, vel i likhet med englene. Gud Herren har et hoff av engler som sendes ut på bestemte oppdrag. Se eksempelvis de mannlige «erkeengler»: Mikael, Gabriel, Rafael m.fl. Erkeengelen Mikael har i senere år fått innpass i Den norske kirke: Mikkelsmesse feires søndag 29. september. Engelen Mikaels framtredende stilling beror på at han ifølge katolsk tradisjon leder de avdødes sjeler til Paradis…
I Daniels bok er en menneskesønn beskrevet som et englelignende vesen nær Herrens trone («den gamle av dage»). Jesu mange omtaler av Menneskesønnen, alltid i 3. person, har vært og er et stort tolkningsproblem i teologien. Var det kanskje en engel og/eller åndelig messias-figur som midlertidig var «inkarnert» i ham – og talte gjennom ham? Det er ellers mange eksempler på at «onde ånder» kunne besette/ta bolig i menneskers kropp og sinn. Jesus – eller Menneskesønnen? – kommuniserte med slike inkarnerte demoner.
Hvad betyder det, at Jesus er Menneskesønnen?
Prinsesse Martha Louise kommuniserte angivelig med både engler og avdøde sjeler. Det var åpenbart ikke de «rette» engler for Den norske kirkes teologer. Hun drev endog en «engleskole» og påberopte seg overnaturlige evner og synskhet, slik de kristne gjør med sine «nådegaver». Var prinsessen en falsk profetinne?
Prinsessen hentet også opp den gammel-orientalske gudinne Astarte og andre skytsgudinner i antikkens mytologi. Altså IKKE Kirkens gudefamilie: Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Forøvrig kan katolikker søke hjelp og trøst også fra Jomfru Maria og avdøde helgener.
At et medlem av kongehuset brøt med kirkens lære vakte stor forargelse i teologiske kretser. Det hjalp lite at prinsessens engler var godhjertede og menneskevennlige. Jeg tror ikke det var djevler/demoner og onde ånder i hennes engleunivers.
Teologiprofessor/TF Notto R. Thelle måtte oppklare engleproblematikken, med boken: «Prinsessens engler» (2010). Bare tittelen er spektakulær! Et forskningsmagasin kan ofte være mer klargjørende.
Det er ikke mange tiårene siden New Age og såkalt alternativ religiøsitet (spiritualitet?) ble fordømt av kirkelige teologer. Nå er konfrontasjon avløst av en nyere misjonsstrategi: et teologisk dialogkonsept.
Som i all kirkelig-teologisk «bibelvitenskap» blir Jesus smuglet inn i Det gamle testamente, om det er Jesaiaboken, Salmenes bok eller andre skrifter. Men verken Abraham, Moses, Salmebokens forfatter eller profetene kjente Jesus Kristus eller Den hellige Ånd/Pinseånden.
Hva sier Daniels bok om Jesus? – Lukas15
En nærmere person- og kjønnsbestemmelse av Den hellige Ånd synes å være en teologisk vanskelig «nøtt». I vår kjønnsforvirrede tid omtales tredje person i Treenigheten vekselvis: han/hun/hen/den… Faderen og Sønnen er visualisert som tydelige, atskilte mannspersoner: den eldre og den yngre (se billedgallerier på nettet). Toguderi?
Om Jesus ikke snakker sant her, er dette stor blasfemi
Nå er vel ikke «duen» sett siden Jesu dåp av Johannes. Den hellige Ånd sammenlignes ofte med vinden, som bare kan sees og kjennes gjennom dens virkninger. Lik vinden flyr Ånden/DHÅ dit den vil, sies det. Det stemmer vel ikke?
Vi vet fra mange menighetssamlinger og vekkelser at Den Hellige Ånd kan fremkalle svært sterke følelser og ekstatiske tilstander hos de troende. Også tungetale; et fremmed ikke-eksisterende språk «i Ånden» (kjent hos Paulus). Tungetalen er omtalt som et hemmelig englespråk gitt noen utvalgte… Paulus rettleder brødremenigheten i Korint om særlige nådegaver eller åndsgaver. Han framhever også profetisk tale.
Johannes’ første brev vers 1 – 6:
«Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden. Guds Ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden».
Med bønn, lovsang og vitnesbyrd, med åndsfylde og gudsnærvær skal Norge gjenkristnes og den «åndsfattige» sekularismen bekjempes. Kristne verdier skal bli felles samfunnsverdier. Såkalt dialogisk teologi og politisk teologi hører med i kristningsverket.
For å sitere Donald Trump under siste års bønnefrokost i Det hvite hus: «One nation under God». Dette er samfunnsidealet også i vårt evangelisk-lutherske land. Men det gudgitte misjonsoppdraget tar ikke hensyn til landegrenser, for kristendom og kristen tro definerer seg som noe helt annet og høyerestående enn «religion» og «religiøsitet».
Kristendom, mye mer enn bare en religion
Farvel til religionen : om forholdet mellom religiøsitet og kristen tro
En luthersk prest og teolog har uttalt: Den hellige Ånd er ingen tåkefyrste (Dagen 21.12.2025). Hvis dette stemmer, hvorfor har da kirkesamfunnene egne misjonsorganisasjoner, bibelutgaver, trosopplæringsprogrammer, «kirkemøter» og preste- eller pastorutdanninger? Det er uvisst om DnKs årlige Kirkemøte, med sine rivaliserende fraksjoner/partier, påkaller Den hellige Ånds veiledning og opplysning.
Makt og motstand i kirke-Norge
Kirketoppene Ole Kristian Bonden, Olav Fykse Tveit og Gard Sandaker-Nielsen vet å fortelle hva «evangeliet» betyr. Sistnevnte har søkt stilling som domprost i biskop Stig Lægdenes bispedømme: Nord-Hålogaland. Lægdene trenger kanskje hjelp sørfra for å håndtere «uregjerlige» læstadianske menigheter.
Eksklusjon er praktisert gjennom hele kirkehistorien, i samsvar med både apostolisk/katolsk og evangelisk/luthersk lære. Det gjelder bl.a. rett kristelig livsførsel (sosial kontroll?), adgang til sakramentene (dåp og nattverd), geistlige stillinger og medlemskap. Noen protestantiske menigheter har ytret ønske om å gjeninnføre kirketukten.
Hamarbiskop Bonden er sitert i avisen Dagen 09.02.2026: » – Vi har ikke to syn i synet på skeive. Forkynnelse som går på at homofili er synd, og som krenker eller sårer, er ikke greit. Da må vi ta en prat, for det er ikke evangelieforkynnelse, sier Bonden». (min kursivering)
«Skeiv teologi», seksualitet, kjønn og samliv har skapt endeløse diskusjoner og utredninger, brudd og splittelse i kirkefamilien (nå også i Church of England). For ikke å nevne anti-abort kampen, som også holdes varm. Skal dette være kjernebudskapet i de fire evangelieskrifter?
Man kan undres om disse enkeltsaker tjener som avledningsmanøver fra andre prekære problemer og kriser, som det fundamentale frelsesspørsmålet; bestemmende for det evige liv. Har Den norske kirke ett eller flere (likestilte) syn på den «saken»?
I «Folkekirken» kan man nå være litt kristen eller ganske kristen, helkristen eller halvkristen, personlig og upersonlig kristen, bekjennende kristen og kulturkristen, sterktroende og svaktroende… Kan man være litt frelst: helfrelst eller halvfrelst? Den smale vei er gjort bredere og den trange himmelporten litt videre. Hvem er portvokter, og hvem eier nøkkelmakten?
«Alle mennesker er troende, for alle tror på noe uten å vite«, skriver en debattant i Dagen. Dette er et velkjent retorisk grep i ny-apologetikken.
Hvis Jesus-apoteosen (- forgudelsen) og Kristustroen ikke er bygget på verken historisk erfaring, viten eller sannhet, men på løse rykter eller subjektiv tro, har kirke-kristendommen et enormt forklaringsproblem. I kirkelæren er Skaperen av himmel og jord en person i Treenigheten, med en plan og målsetting for skapelsen: begynnelsen og enden. Men Skaperen selv eksisterte vel før skapelsen av universet: himmel og jord? Var Han ensom, kanskje?
Som det er sagt: Vi har ingen bevis for at universet “begynte å eksistere”. Noenting kan ikke komme fra ingenting, og universet må derfor alltid ha eksistert i en eller annen form.
I den kirke-kristne skapelsesteologi handler det ikke om en idé som kan justeres eller tilpasses vitenskapelig forskning om historien, verden og universet. Derfor kanskje; dess mer kunnskap forskningen gir, dess mer rørete blir teologien.
Stein Carlsen skriver om kristen argumentasjon og sekulært språk i Norge.
Det «plantes» stadig nye (protestantiske) menigheter og alle menighetsplantere mener seg guddommelig ledet og «kalt»… Man kan spørre hvorfor Jesus/Kristus og Den hellige Ånd trenger 40-50 menigheter bare i Kristiansand. Se nedenfor; at Jesus har behov for skryt viser vel hans svært menneskelige trekk.
Samler kristne for å skryte av Jesus
Kristelig selvskryt og oppmerksomhetsbehov utfoldes i utallige mediekanaler, med nyvakt stolthet og selvsikkerhet. Det er ikke snakk om å gjøre «fromme gjerninger» i lønndom, slik Jesus formaner i Matteus 6, 1-6 (Dagens bibelord 18.02.2026). Det ropes sjenerende høyt og vidt om kristen eller kristelig godhet, barmhjertighet og nestekjærlighet. Bønneaksjonen «Hele Norge ber» skjer ikke i lønndom. Jesus er da heller ikke konsekvent, for han sier noe ganske annet i Matteus 5:14-16.
Hvem er de kristnes «guru»: læremester?
Så vidt jeg vet er det Vårt Land som har brakt kronprinsesse Mette Marits mulige dobbeltroller fram i lyset. Hun holder seg med en privat «alternativ religiøsitet» og en «guru» – ved siden av siden av sine royale forpliktelser og lojalitetsbindinger til Den norske kirkes institusjoner.
Det er mange av dem blant Mette Marits beskytterorganisasjoner (kronprinsessen var også en tid styremedlem i Kirkens Bymisjon). Buddhistforbundet står ikke på den lange listen. Det er interessant at direktør i Kirkerådet, Ole Edvard Wold-Reitan, har en historikk med tett forbindelse til kongehuset/hoffet, Mette Marit (personlig rådgiver) og kronprinsparets fond.
«En guru (hindi, opphav fra sanskrit, egentlig i betydningen tung, verdig) er i indiske religioner og vestlige yogabevegelser en person som har nådd en høy grad av åndelig innsikt, og som derfor er i stand til å undervise eller fungere som spirituell veileder». (Wikipedia).
En shaman har en lignende spirituell veiledningsrolle. Hva skal man si om presteskap, biskoper og paven(e)? Jesus, apostlene og kirkefedrene er for lengst døde. Av religionshistoriens døde profeter, åndelige lærere og religionsstiftere er det bare Jesus fra Nazaret som har gjenoppstått fra graven – og stadig «lever»: i skikkelse av Kristus Pantokrator (= allhersker).
Kirkelærer Martin Luther har opplagt en slags guru-status, selv om han har vært død i mer enn 500 år. Var det «Sannhetens ånd» som rettledet ham? Luthers lære og tolkning av «evangeliet» har skapt dype, langvarige rystelser i kirkelandskapet. Ikke bare avgrensning mot katolsk teologi, men også mot andre grener av Reformasjonen.
Den åndelige virkelighet
Luther sto plantet i de ny-testamentlige (mytologiske) forestillinger om bl.a. Antikrist, endetiden og verden utlevert til Djevelen/Satan og hans demoner… Jeg minner om at formuleringen «Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen…» har vært et fast innslag i Kirkens dåpsliturgi gjennom århundrer.
- Peter brev 5: «Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. Stå ham imot, faste i troen!»
Verken hos Jesus eller apostlene i Det nye testamente blir djevelen og hans gjerninger forstått symbolsk. Hans utseende blir riktignok ikke beskrevet, men som andre åndevesener med usynlige kropper har han bevissthet: «personlighet og motiver». Googler man bilder på internett ser man hvor fysisk og konkret djevelen er forstått i den kristne kulturarven.
Med Det nye testamente som skriftgrunnlag oppfattes Satan/djevelen – den Onde – i store deler av kristenheten som et aktivt handlende, maskulint vesen som motarbeider «Guds rike» gjennom sine forførende kunster og evner. Han (!) er mer intelligent enn oss, uttalte pave Frans for noen år siden. Finnes sanne og falske konspirasjonsteorier?
Moderne teologer kan ikke «tolke bort» læren om – og troen på – djevelens reelle eksistens gjennom hele kirkehistorien. Djevelen hører med i den kristne kulturarven. Nå når «Gud er tilbake», ser det til at også Djevelen er tilbake… Mange misjonærer – «hedningeapostler» – har fortalt hvordan djevelen manifesterer sin makt på misjonsmarkene. Først sent i forrige århundre har DnK med noen forbehold tatt avstand fra demonutdrivelser. Når ble siste demonutdrivelse foretatt innenfor Den norske kirke/Statskirken?
Hvordan denne kirkes fagteologer og progressive prester tolker Jesu exorcisme i evangelieskriftene, forblir uklart. (snl.no har én setning på oppslagsordet: demonutdrivelse). De teologer som kjenner Jesus best, kan kanskje svare om han – og apostlene – handlet forbilledlig eller uklokt..? Jesus manglet opplagt kunnskap om psykiske og fysiske lidelser.
En katolsk pater hevder at djevelen og hans onde ånder nevnes 300 ganger i Det nye testamente. Ja, og derfor blir kristenheten aldri ferdig med demonene. Så vidt jeg vet er ingen kristne «trossamfunn» blitt nektet statstilskudd som følge av helvetesforestillingen, djevel-tro og demonutdrivelser.
Årlige demonutdrivelser i Norge
Fryktregimet mange barn og unge er oppvokst med i kristne kirker og menigheter rammer selvsagt ikke bare «lukkede menigheter» eller pinsebevegelsen, som nå får særlig oppmerksomhet i offentligheten. Ingen kirkesamfunn går fri, heller ikke Den norske kirke. Vi tenker annerledes i dag, sier menighetsledere til sitt forsvar. Jaså? Tenker Jesus også annerledes om «barns rettssikkerhet»?
Professor Tormod Engelsviken forsvarer demonutdrivelse: – Helt innenfor religionsfriheten
Oldtidsmytologien hjemsøker de skriftlærde teologer. Man strever med å sammenholde historisk-kritisk (bibel)forskning, etisk bevissthet OG dogmatikk/systematisk teologi. Stadig oftere lyder Teologens ord, ikke Herrens ord…
Å konstruere et «balansert gudsbilde» mellom gudskjærlighet og gudsfrykt må bli umulig med Bibel og Bekjennelse som skrift- og læregrunnlag. Hva som er gyldig eller ugyldig, sant eller usant i Jesu predikantvirksomhet, lære og forkynnelse, blir mer og mer uklart.
Mange kjenner evangelieskriftenes beretning om «Jesu fristelse i ørkenen». Etter 40 dagers fastetid (alene!) i ørkenen, da han var sulten, svak og medtatt «kom fristeren til ham». Jesus motsto djevelens fristelser og englene hyllet ham. Man forstår jo at Satan/djevelens makt var stor når selveste «Guds eneste Sønn» (født uten synd) kunne la seg friste… Denne myte, fortelling eller hendelse innleder hvert år fastetiden i kirkeårets liturgiske kalender.
Kalenderoversikt 2025–2026 – Søndagens tekst
Lillesøndag i Vårt Land 18.02.2026 blir denne «fortellingen» utlagt av en teologiprofessor og avisens egen husteolog: «Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten».
«Fastetiden i Den norske kirke er en periode på 40 dager, som starter på askeonsdag. Perioden varer frem til og med påskeaften… Bibeltekstene i fastetiden handler om åndskamp, strid og om utholdenhet i troen«. Dette skriver DnK på sin nettside. (min kursivering)
Kampmotivet – igjen!
Hvilken åndskamp og eventuelle fristelser står denne og andre kirker/menigheter overfor? Hvilke åndsmakter: indre eller ytre demoner?
«For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». (Paulus brev til efeserne 6:12)
Poul Hoffmann: Det åndelige mennesket
«Materialismens ånd» synes å ha gjennomtrengt mange kirkesamfunn. At makt, sex og penger er farlige fristelser og fører til «fall», bekreftes gjennom utallige avsløringer i de kristelige medier. Skandalene tar ikke slutt. Hvem kan lenger bli sjokkert? Det ser ut til at «Gud» vil det kirkelederne/hyrdene vil, så lenge de ikke blir avslørt.
Vi ser at noen kristne vil beskytte kronprinsessen mot medienes «heksejakt» og/eller «gapestokken». I tidligere århundrer ble «syndere» plassert i en fysisk-faktisk gapestokk til offentlig beskuelse og vanære. Da gjaldt ingen «nåde» eller barmhjertighet. Heksejaktens vanvidd pågikk historisk-faktisk i århundrer!
Felles trekk for visse maktpersoner og maktinstitusjoner er ikke bare sterkt svekket dømmekraft og moralsk fallitt, men påfallende hukommelsessvikt og ansvarsfraskrivelse. Og helst vil de granske seg selv… Kanskje har vi bare sett «toppen av isfjellet» i det politiske og kirkelige liv. Det kan være usunne forbindelser, som inhabilitet, også mellom misjonsorganisasjoner og bistandsindustrien (UD/Norad).
UDs fredsdiplomater og kirkelige fredsapostler synes å ha noe felles: svulstige ord, svake resultater, mye penger i omløp… Tross selvbilde, æresbevisninger og mangfoldige tillitsverv hadde prest og kirkepolitiker Trond Bakkevig magre resultater å vise til som prosjektleder for interreligiøs dialog i Midtøsten. Etter 20 år, med ca. 20 millioner over statsbudsjettet, kom Norads knusende evalueringsrapport i 2017.
Å holde seg med et «privat arkiv» er det ikke bare Terje Rød Larsen som kan kritiseres for. Mangel på åpenhet og innsyn rammer også Nobelkomiteen. For en del år siden ble KrF politiker, Utviklingsminister og FN-diplomat, Hilde Frafjord Johnson, kritisert av en arkivar for å holde seg med et privat arkiv om hennes rolle i «Sudan-prosessen»…
Kirkepolitikere og teologer har vist seg svært dyktige i nettverksbygging og strategi. Også Jesus tenkte strategisk da han utsendte sine disipler til nærområdene. Jfr. Matteus kap. 10: » Se, jeg sender dere som får blant ulver. Vær da kloke som slanger og enfoldige som duer. Men ta dere i vare for menneskene!».
I en gammel bibelordbok: «Bibelsk oppslagsbok» (Karmel-instituttet 1949, 1615 s.), er slanger (ormer) i Bibelen oppfattet som både giftige og urene. Johannes døperen – forløperen – kaller fariseerne «ormeyngel»… I Matteus kap. 3 er slangens gift bilde på synden: «Slangen i paradiset legemliggjør det onde, dvs. den sataniske makt er virksom i den. Dette har Jesus klart uttalt i Joh. 8:44, hvor han kaller ham en «manndraper fra begynnelsen» og «løgnens far». (Her er også kryssreferanser til 1. Joh., Åpenbaringen og 2. Kor.)
Frigjøreren Luther og «trosfrihet»…
Med sin status som en slags nasjonalhelt i de skandinaviske «folkekirker» blir Luthers mørke sider stadig nedtonet eller bagatellisert. Hans såkalte genialitet og stjernestatus er i dag ganske uforståelig, men han var avgjort «barn av sin tid». En historiker har uttalt treffende:
«Luther var ikke en pioner i moderne tid, men et av de siste menneskene i middelalderen… Munken fra middelalderen er ikke moderne i dag».
Vårt Lands «husteolog» har hentet fram ideal-Luther i kommentaren 24.01.2026.
«Uansett om vi synes det er Trump, fascisme, turbokapitalisme, tech-oligarker, kommunisme, islam, raksjonær kristendom, globalisme, woke eller trans som truer vår verdensorden, så er Luthers måte å agere på frigjørende. Han plukker ingen bøker ut av bokhyllene, han nekter ingen å fremføre sin sak. Han vil ikke gripe til sverd, men tror på ordets kraft. Luther har så stor tillit til det kristne at han våger å la komme til orde det som både var en militær og religiøs motstander. Han tar rett og slett risiko i stedet for å sikre seg, han velger frihet framfor kontroll«. (min kursivering)
Hva gjør et Europa under ytre og indre trussel? Martin Luther har svaret, skriver Åste Dokka.
Martin Luther grep ikke selv til sverdet i fysisk forstand. Denne plikt og ansvar overlot han til fyrste- og kongemakt; også innsatt av «Gud». Småbønder og leilendinger/livegne var i mange århundrer grovt utnyttet og beskattet i det lagdelte kristne Europa, i Vest og Øst. Luther sparket nedover i samfunnshierarkiet, med ordets sverd…
Luther lignet landsbyfolket med «griser uten vett» (jfr. Luthers store katekisme). Han hyllet nedslaktningen av mange titusener i bondeopprøret omkring 1525 i det kristen-føydale Tyskland. De skulle slås i hjel som gale hunder hvis de kjempet mot overmakten.
Ifølge denne store Reformator «burde jødiske synagoger og skoler brennes ned, husene deres rives og ødelegges, mens det de eide skulle fratas dem (særlig gull og sølv), rabbinerne skulle forbys å undervise, og jødene selv stenges inne i innhegninger, mens de «uopplatelig stønner og klager til Gud over oss». Dette var råd som til punkt og prikke ble fulgt av Luthers landsmenn Hitler og Göring, og det var slett ingen tilfeldighet».
(Luthers regimentslære blir nærmere forklart på snl.no av TFs teologiprofessor, lærebokforfatter og kirkehistoriker: Tarald Rasmussen).
Engler, profeter, apostler – og teologer/troslærere
Engler og profeter («seere») var i gammel-testamentlig tid bindeledd mellom den guddommelige/åndelige og menneskelige verden. Drømmer og drømmetyding spilte en viktig rolle i den gammel-orientalske verden, også i den hebraiske bibel. I Det nye testamente har englene særlige oppgaver som «vitner», budbærere og beskyttere. Jesu far, Josef, fikk bud og instrukser av en Herrens engel i drømmer.
(Muslimske konvertitter forteller i dag at de har møtt Jesus/Kristus i drømmer).
Jesus fikk sin åpenbaring med Johannes-dåpen, da han var i 30-års alderen. «Døperen Johannes var en jødisk profet som levde på samme tid som Jesus… Noen av dem Johannes døpte, ble disiplene hans, og også etter hans død fantes det grupper av Johannes-disipler… Johannes’ forkynnelse var sterkt apokalyptisk: Han forestilte seg at verdens ende var nær». (kilde: snl.no)
I Apostlenes gjerninger 19:2-7 fortelles at Paulus i Efesos traff noen av disiplene til Johannes. Paulus spurte om de mottok den hellige ånd da de fikk troen. De visste ikke av noen hellig ånd, og Paulus spurte da hvilken dåp de ble døpt med. De svarte: «Med Johannes-dåpen.» Paulus forklarte dem at Johannes hadde døpt med omvendelsesdåp, og sagt til folket at de skulle tro på ham som fulgte etter, dvs. på Jesus. Paulus døpte dem deretter i Jesu navn, og «da Paulus la hendene på dem, kom den hellige ånd over dem. De talte i tunger, og de talte profetisk. Det var omkring tolv menn i alt». (kilde: Wilkipedia)
Jesus var opplagt fortrolig med de eskatologisk-apokalyptiske forestillinger og sekter i sen-jødedommens tid. De apokalyptiske visjoner/drømmesyn i Daniels bok og Johannes Åpenbaring inngår i den kristne bibel. Hvorfor Johannes’ apokalypse, men ikke Peters og Paulus’ apokalypse?
Andre apokryfe skrifter (noen gnostisk inspirert) er heller ikke kommet med i Bibelselskapets mange utgaver av den kristne bibel. Hva skjedde med «ebionittenes» skrifter?
Hebreerbrevet 1: 1-3 (ukjent forfatter, antatt skrevet mellom år 60-95):
«Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. Han er en utstråling av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord. Da han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye».
Etter 6 års akademisk presteutdanning er det ikke personlige drømmesyn eller visjoner/åpenbaringer som formidles fra prekestolen, men de oldkirkelige statiske dogmer om «Sønnen». Når Veien, Sannheten og Livet er åpenbart én gang for alle, trengs kanskje ikke nye himmelreiser, visjoner, profetier eller apokalypser. Som fagteologene på Store norske leksikon skriver om kristendommen:
«Utgangspunktet for kristendommen er Jesus fra Nasaret og hans virksomhet rundt år 30… Bibelen er kristendommens hellige skrift… Felles for alle kristne trosretninger er troen på Kristi inkarnasjon som avgjørende gudsåpenbaring og hans fortsatte eksistens som levende realitet».
Etter apostlenes tid kommer kirkefedrene og teologene; en «Doctor Angelicus» eller «Doctor of Divinity»? Hvem får siste ord i det besværlige autoritets-spørsmålet: Jesus, Peter, Paulus? Paven eller Luther?
Vi kan alle forkynne med autoritet
Luthersk trosgrunnlag børe løftes fram i årsmøtene
Hvem rager høyest (mest begavet) av vår tids generasjon teologer? Hvem er UTE – hvem er INNE? Vi ser at noen fagteologer får særlig oppmerksomhet i ulike medier, som bl.a. Ole Jakob Filtvedt og Ragnar Misje Bergem ved MF vitenskapelige høyskole.
Filtvedt publiserer i Dagen, Vårt Land (Lillesøndag) og i tidsskriftet Minerva. Misje Bergem er en av de nye gjesteskribenter i Vårt Land (de andre er en jurist, psykolog og pedagog). Han blir av Klassekampens journalist, Elise Winterthun, hentet fram i en over to siders artikkel 23. januar 2026, med tittelen: Høyresida vender seg mot Gud.
Pågår kanskje en kristen vekkelse også på venstresiden? Nye «predikanter» her er bl.a. Rødt politikerne Mimir Kristjansson og samboer Sofie Marhaug. Med kjendis-status blir også privatlivet offentlig. Det fortelles at de besøker menigheter for å fortelle om sitt bibelprosjekt. Med de velkjente slagord: nåde og tilgivelse (underforstått: motsatt hevntanken i det «gamle» testamente). Nådes-teologien blir gjennomgått her:
Politikk og teologi var hovedtema i magasinet «Fast Grunn» 1/2022. Ragnar Misje Bergem har her en 3 siders artikkel om saken (tittel: Ingen fast grunn). Han tituleres: postdoktor ved MF vitenskapelig høyskole. Her er også et langt intervju med Helje Kringlebotn Sødal: professor i kristendomshistorie ved universitetet i Agder/UiA (tittel: De tapte privilegiers tid).
Jubilant Knut Alvsvåg, misjonsprest (Japan) og teologiprofessor fra VID vitenskapelige høyskole, mener kristne akademikere fortjener anerkjennelse; dvs. de som bruker livet på å forske på Guds ord: «Kirken har alltid vært avhengig av disse som bruker livet på de små detaljene og de store linjene i troen og Bibelen». (Dagen 01.02.26).
Viktig å ha riktige fortolkningsnøkler når vi leser Bibelen
De helliges samfunn og mysteriene…
Utenfor apostelbrevene og Apostlenes gjerninger i Det nye testamente er Paulus ganske ukjent i samtidens kilder. Dette til tross for at Paulus i norske oppslagsverk sies å være «… en av de viktigste lederne i den tidlige kristne kirke og er blant de aller viktigste personene i kristendommens historie….Utenom disse skriftene er det ingen kilder fra Paulus’ samtid som nevner ham».
Paulus levde mye nærmere den historiske mannspersonen Jesus i tid enn de såkalte evangelistene, men han har ingen faktiske personopplysninger å bringe. Ikke engang om «jomfrufødselen» og «krybbebarnet» var han informert. Var ikke heller Jakob, Jesu bror og leder av Jerusalem-menigheten, orientert? Skulle ikke Peter, Jakob, Johannes og Judas – de antatt nærmeste i Jesu krets – være mer pålitelige «biografer» enn de fire evangelister?
Som for oldtidens kjetter Markion (død ca. 160 evt.) er Paulus og Lukas blant liberalteologenes yndlingsskrifter: «I liberale teologiske kretser er Markion delvis blitt rehabilitert som en slags oldkirkelig reformator «. (Wikipedia). Verdt å nevne: Markion var en tid sterkt influert av perseren Manis lære/manikeismen.
Forfølgeren Saulus/Paulus hadde hatt sin personlige åpenbaring; han hadde møtt og hørt «den oppstandne Kristus» da han på veien til Damaskus ble rykket inn eller opp til den tredje himmel (2. Kor. 12:2). Det var kanskje nok for ham. På denne høyst subjektive erfaring bygget han opp sin egen teologi – eller Kristusmystikk? Romerbrevet er kalt «Kristusevangeliet».
Er det tale om en mysteriereligion eller mysteriekult? (Det var mange av dem i den hellenistisk-romerske epoke fra ca. 330 f.v.t. til 400-tallet e.v.t.).
Produkt: Kristusmeditasjonar og Kristusidentitet
Guds rikes hemmeligheter var ikke for hvem som helst. Det er verdt å merke seg hva Jesus, Mesteren, sier til sine utvalgte disipler i Markus 4: 11-12:
«Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt! Men til dem som er utenfor, blir alt sagt i lignelser – for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå, slik at de kunne vende om og få tilgivelse». (Jfr. Matteus 13, Lukas 8, Johannes 12).
Romerne 11:7-8:
«Det Israel strever etter, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre har blitt forherdet, slik det står skrevet: Gud har gitt dem en sløvet ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører, helt til denne dag».
Den hellige kirkefader Augustin av Hippo hadde sin skjellsettende omvendelse i 386 evt. «… kanskje historiens viktigste nest etter Paulus», skriver Wikipedia. Martin Luther hadde sin «tårnopplevelse» på 1500-tallet. Både Augustin og Luther utformet heslige anti-jødiske pamfletter. Jøder og «Israel» er stadig misjonsobjekter i protestantiske kirker. Ennå forherdet?
Så går det slik det ofte gjør med de utvalgte, innvidde eller «rettroende». Paulus belærer sine menigheter at han forkynner det rette evangelium, den rette Jesus og den rette Ånden. Han møter motstand og advarer mot «falske apostler». I 2. Petersbrev 2:1 leder falske profeter/lærere til fortapelse…
Det kreves åpenbart særlige «lesebriller» for å ignorere eller omtolke de mange domsord, straffetrusler og forbannelser i Det nye testamente/Den nye pakt. Synd, straff og nåde hører sammen i den kirkelig-teologiske tankeverden.
Jesus advarer i Matteus 7:15: «Men vokt dere for de falske profeter, som kommer til dere i fåreklær/saueham, men innvendig er de glupske ulver!». I billedlig form taler Jesus om sortering og utskillelse: god og råtten frukt, god og råtten fisk, hvete og ugress… I de nytestamentlige evangelier betegner han sine meningsmotstandere og landsmenn som iboende onde: djevelens barn – ormeyngel – hvitkalkede graver…
1 Timoteus 4:1:
«Men Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de holder sig til forførende ånder og djevlers lærdommer».
2. Korinter kap. 11:
«For disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper seg om til Kristi apostler. Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel! Da er det ikke noe stort om også hans tjenere omskaper seg til rettferdighets tjenere. Men for dem skal enden svare til deres gjerninger».
«Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne. Men jeg mener at jeg ikke står tilbake for disse veldige apostlene på noe vis!» .
Galaterne 1, 6-9:
«Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium, skjønt det ikke finnes noe annet – det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium.
Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet! Som vi før har sagt, så sier jeg nå igjen: Om noen forkynner dere et annet evangelium enn det som dere har mottatt, han være forbannet! «.
(Martin Luther uttalte seg i lignende vendinger)
Hvilket budskap, evangelium, i Den norske kirke?
Hva er det viktigste budskapet i Bibelen?
1 Korinter 15:12-19:
«Hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs. Da har vi vist oss som falske vitner om Gud; for vi har vitnet mot Gud at han har oppreist Kristus, noe han altså ikke har gjort, hvis de døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder «.
Julaftens kirkelige budskap 2025 lød ganske annerledes i Vårt Land: «Si noe du selv tror på, noe som er sant og gir deg håp. Det hviler et stort ansvar på presten. Til sjuende og sist må man hvile i at Gud kan virke i at man gjør sitt beste«.
Lillesøndag, julaften: Si noe du selv tror på, noe som er sant og gir deg håp
En annen prest i Den norske kirke hadde dette juleønske til de frammøtte i en skolegudstjeneste i Ski kommune 2023:
«Det er mitt juleønske i år. At alt skal bli bra. For alle som ikke har det så godt. Som er syke, som mangler klær og mat, for alle som har mistet huset eller noen de er glade i. For alle barn – og voksne, som opplever krig. Jeg har et håp om at alt skal bli bra for alle… Det er magisk å tenke på at Gud ble født inn i verden som et lite barn. Men det gode med det er at Gud vet innmari godt hvordan det er å være menneske. Med Jesus kom himmelen litt nærmere oss. Det er nesten litt magisk «. (min kursivering)
Hva Skriftene og Ånden sier om mennesket og verden…
Jesus og apostlenes livs- og verdensfornektelse er ganske entydig: vennskap med verden er fiendskap mot Gud. Ånden og kjødet (kjøttet?) står hverandre imot; syndelegemet mot herlighetslegemet.
Syndefallet – gudsopprøret – i en mytologisk urtid inngår i kirke-kristendommens «frelseshistorie». Læreskriftet Augustana/CA i DnKs bekjennelsesgrunnlag kaller Arvesynden for en sykdom. Diverse teologer har betegnet Arvesynden som en grunnskade i menneskenaturen.
Det ligger i navnet at Synden er arvelig og medfødt. Det gir begrunnelsen for nødvendigheten av barnedåp; spebarnet er født med denne arveskyld og må renses og/eller gjenfødes «i Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds navn». (Såkalt nøddåp praktiseres fortsatt). Fordi de minste små er uvitende om hva de blir døpt til, må Trosopplæringen komme i tillegg.
Hva skal til for at barn og unge bevarer troen når de vokser opp?
Som kjent er dåpssakramentet ett av flere teologiske stridsspørsmål i kirkefamilien. Vanndåp eller åndsdåp, barnedåp eller voksendåp? I de skandinaviske (lutherske) «folkekirker» diskuteres visse endringer eller justeringer i dåpsliturgien. Man leter etter en (mellom)løsning for de udøpte…
Jakobs brev kap. 4:
«Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende! Eller mener dere det er tomme ord når skriftordet sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss? Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.
Så vær da lydige mot Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere. Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Vask hendene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn! Klag og sørg, bryt ut i gråt! Vend latteren til sørgesang og gleden til alvor. Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere». (sitat slutt)
Paulus brev til efeserne 2, 1-10 var bibelteksten/dagens bibelord 27.10.2025.
«Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte begjæret i vårt eget kjøtt, vi gjorde det vårt kjøtt og våre egne tanker ville. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre….
For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem «.
«Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som hor, umoral, utskeielser… Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike.» (Galaterne 5:19-21)
«… Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud. For de som er i kjødet kan ikke være Gud til behag. Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til.» (Romerne 8:3-9)
«For dersom dere lever i kjødet, skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve. For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.» (Romerne 8:12-14)
«Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort… For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi også at vi skal leve med ham.» (Romerne 6:5-8)
«De som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.» (Galaterne 5:24)
Sagt av tidlige munker og hellige fedre…
Jeg siterer fra min notatbok:
«En munk kan ikke gjøre noen fremskritt uten disse dyder: faste, selvtukt, nattevåk, tålmodighet, standhaftighet, taushet, bønn, stillhet, gråt og ydmykhet. Det ene avføder det andre, det andre verner det første»
«Hold deg i din celle, og den skal lære deg alt»
«Med sine legemlige øyne bør man ikke skue mot himmelen, for da kan man bli angrepet av luftens demoner»
«For en lydighetsbroder består fallet i å følge sin egen vilje, og for den (fullkomne) hesykhast består fallet i å avbryte eller opphøre med bønnen. Deres sinn begår hor når de ikke lenger kommer Gud i hu»
«Det er ikke alle som kan undervises i dette… de som er egenrådige – enten det er enkle mennesker eller lærde – klarer ikke å ta imot denne lærdom uten å fare vill»
» (…) om du lengter etter å tjene Gud lik de legemsløse (engler), mens du selv er legemlig, da må du oppnå den uavlatelige hemmelige bønn i hjertet, og din sjel vil bli som en engel, allerede før din død»
» (…) når Helligånden tar bolig i et menneske, da slutter han ikke å be, for da vil Ånden selv be uavlatelig i ham» (Jfr. Paulus brev til romerne: kap. 8)
» (…) en må lukke seg inne i seg selv og ta kontrollen over sinnet, ja kue det, slik at en tukter enhver tanke og ond lyst med påkallelsen av vår Herre Jesu Kristi navn»
Legg igjen en kommentar