En litt forsinket bokanmeldelse: Vi har bedt Ronnie Johanson anmelde Åsmund Forfangs bok «Ateisme» som utkom i 1996!

Forfatteren Åsmund Forfang (født 1952) ga for tretti år siden ut en bok han kalte Ateisme. Det Norske Samlaget sier på omslaget at «Han har skrive noveller og romanar. Dette er hans niande bok, den første med ei skjønnlitterær tilnærming til eit sakprosatema». Onde tunger vil kanskje påstå at valget av sjanger har med den statlige innkjøpsordningen å gjøre: Nesten all skjønnlitteratur blir kjøpt inn til bibliotekene, nesten ikke noe sakprosa. Men uansett har valget vært klokt: Den skjønnlitterære formen har gjort boken medrivende i hvert fall i starten; en rent saklig tilnærming til såpass tungt stoff kan lett bli trettende.

Forfatterens fiktive ego tar utgangspunkt i en barndomsopplevelse: Han hadde hørt at en komet var på vei mot jorda, og ville utslette alt liv. Og han ble grepet av dødsangst. Hadde han trodd på evig liv ville han ikke blitt redd, mener han.

Jeg-personen har lenge vært ateist, men har ikke hatt behov for å forsvare dette standpunktet før han treffer en religiøs kvinne som han blir forelsket i. Han forteller ikke hvilken religion hun tilhører, men kristen er hun ikke. De fleste vil kanskje oppfatte henne som muslim. I hvert fall forsvinner hennes sympati totalt når hun oppdager at han ikke er kristen, som sine foreldre.

Ho så på meg med eit blikk eg ikkje hadde møtt frå henne før. Iskaldt, hardt.(…) Det ho sa, var kort sagt dette: Det er umogleg å berre stige ut av ein samanheng du står i, slik eg sa at eg hadde gjort. Det er samanhengen som har gjort deg til den du er. Åleine er du ingenting. Og, avslutta ho, ho kunne ikkje ha respekt for ein som i sin blinde egoisme vendte ryggen til alt som var heilagt.

«Enn om eg i min blinde egoisme i staden hadde vendt meg til ein annan religion?» spurde eg med mild spott i stemma. Jau, da ville ho ha akseptert meg. Sjølv om denne religionen var ein helt annan enn hennar eigen? Sjølvsagt. (…)

Så braut ho ut i ein ny heftig tirade. Ho hadde ingen respekt for det fenomenet som var juvelen på krona for Vestens åndsliv, nemlig den at kvart enkelt menneske er eit suverent individ, eit enkeltmenneske rett og slett, denne atomistiske trua på at du er eit fritt åndsvesen som kan tenkje og komma fram til svar uavhengig av alle store samanhengar. Slikt kan det jo berre bli ateisme av.

En digresjon: Det denne kvinnen sier om å stå i en sammenheng, minner meg litt om min bestevenn gjennom femten år inntil han døde i 2018: Norsk-irakeren Walid al-Kubaisi. Han trodde ikke lenger på Allah, bare på en skaper. Allikevel kalte han seg fortsatt muslim, og forklarte det med at hans identitet var uløselig knyttet til hans oppvekst i et islamsk land. På samme vis burde jeg kalle meg kristen, mente han. Selv om han var fullstendig klar over at jeg er ateist og humanist. For jeg var jo vokst opp i en kristen kultur – trodde han. Mitt svar var at norsk kultur har ikke vært kristen på over hundre år. Det klarte han ikke helt å tro meg på; han hadde mange kristne, norske venner.

Første kapittel konkluderer Forfang slik: «Eg tilhøyrer ein generasjon av vitebegjærlege nordmenn som gjorde alt som stod i deira makt for å overskride det vestlege hovmodet. Det sårar oss å bli skulda for vestleg hovmod og åndsarroganse.»

Resten av boken er formet som en dialog mellom de to hovedpersonene, som faktisk er bokens eneste fiktive personer. Men her glipper det ikke så rent lite allerede i andre kapittel; en nesten endeløs enetale fra Forfang (la oss kalle jeg-personen det), ispedd en og annen kommentar fra hans skarpskodde motpart med mange siders mellomrom, gjør at en slik dialog blir umulig å tro på. Utviklingen av forholdet mellom de to er bokens eneste tilløp til handling og spenning: Blir det et par av dem til slutt? Men forfatteren makter ikke å få spørsmålet til å engasjere leseren.

Når det er sagt; boken gir en nyttig oversikt over ateismens historie, fra den første begynnelse i de hinduistiske hellige veda-skriftene, der den øverste guden het Indra: «Pris Indra – dersom Han finnes! Folk sier til hverandre: Indra finnes ikke, ingen har sett ham. Hvem er det da vi skal prise?»

Dette var mer enn 1200 år før vår tidsregning – eller «f. Kr.», som Forfang kaller det. Noen hundre år senere heter det i den fjortende av Davids salmer: Dåren sier i sitt hjerte: «Det finnes ingen Gud.» Men han mener det kan tenkes at dette er rettet mot dem som hadde andre guder, men ikke trodde på jødenes gud. (Jødene hadde dengang monolatri: De trodde andre guder fantes, men dyrket bare sin lokale stammegud, Jahve.)

Forfang mener at også de tidligste formene for ateisme kan ha vært religiøse;

For religion treng ikkje vera trua på ein gud eller gudar. Enkelt sagt er religion å tru på ein overnaturleg eller usynleg røyndom bakom den verda vi lever i til kvardags, noko heilagt som skapar meining i tilværet.

Så hvor oppsto vår form for ateisme, den areligiøse? Det kan ha skjedd flere steder. Forfang nevner det ikke, men historikeren William Durant skriver i kjempeverket The Story of Civilization at det finnes flere folkeslag som ikke har noen guder. Om Afrikas pygméer heter det til og med at “De har ikke totem, ingen fetisjer og ingen guder. De begraver de døde uten ritualer. De er ikke engang overtroiske.” Kanskje har de alltid vært slik?

Forfang bruker mye plass på de formene for hinduisme som ligger nærmest ateismen. Men han går for langt når han kaller Sankhya-hinduismen for ateisme. Sankhya aksepterer nemlig at det finnes guder, selv om de ikke har mye makt. Det viktigste eksemplet på religiøs ateisme er selvsagt buddhismen, men også jainismen er en ateistisk religion. Begge disse formene for ateisme har eksistert uavbrutt gjennom 2500 år, selv om buddhismens hovedstrømmer har skeiet ut i gudeforestillinger igjen og gjort sin ateistiske grunnlegger, Buddha, til en gud.

Buddha var allikevel religiøs, og det uten å tro på sjelens udødelighet. Men han gjorde karma, gjerningenes makt, til en naturlov. Det er din karma som lever videre i det neste liv. Altså reinkarnasjon uten sjelevandring. Frelsen, nirvana, er å bli utslettet og dermed slippe mer lidelse. For livet er først og fremst lidelse, mente han.

Bedre kjent er utviklingen i antikkens Hellas, og den skriver Forfang en del om. Han nevner at den greske filosofien utviklet seg i to retninger: Mot monoteisme og mot ateisme. I oldtiden var det den første retningen som vant, men det er ikke den som angår oss her. Leukippos (500–440 fvt) derimot, er et viktigere navn enn Aristoteles i vitenskapens historie (Forfang kaller ham bare Leukipp). Han grunnla atomlæren da han hevdet verden bygger på udelelige ørsmå enheter, kalt atomer.

Enda viktigere er hans elev Demokrit (460 – 370 fvt). Demokrit kan vi anse som den første ikke-religiøse ateist. Han var ikke den første som mente at den fysiske verden bare består av stoff. Men Demokrits materialisme avviser at det skulle finnes «åndelige» fenomener uavhengig av den fysiske verden, som at sjelen kan leve videre etter døden. Demokrit og hans etterfølger Epikur (340-270 fvt) så ingen grunn til å frykte døden, for som sistnevnte sa det:

«Døden angår oss ikke. Så lenge vi er her, er ikke døden her. Når døden er her, er ikke vi her.»

Forfang siterer ikke disse ordene, som antagelig ikke har hjulpet mot hans egen dødsangst.

Epikur gjennomskuet også «det ondes problem», med disse vidgjetne ordene:

«Er Gud villig til å gripe inn mot det onde, men ikke i stand til det? Da er han ikke allmektig. Er han i stand til det, men ikke villig? Da er han ikke god. Er han hverken i stand til det eller villig til det? Da er han ingen gud.
Er han både i stand til det, og villig, hvilket er det eneste som passer seg for en gud – hvor kommer så det onde fra? Og hvorfor utsletter han ikke det onde?»

Teismens filosofer og teologer har slitt med dette problemet i to og et halvt tusen år, uten å ville innse at ett og samme vesen kan ikke samtidig være både allmektig, allvitende og god. Mens Epikur og mange andre forhatte filosofers skrifter ikke ble funnet verdig til kopiering da teistene seiret. Bare fragmenter av Demokrits og Epikurs verker er kjent i dag.

Forfang sier det slik om denne antikke ateismen:

Bortgjemt i ei krå av den vestlege kulturen i nesten to tusen år. Hata og forakta av det kristne teokratiet, som i staden svor til filosofien etter Platon og Aristoteles, For det var ein filosofi som passa teokratiet mykje betre. Han var meir primitiv enn Demokrits filosofi. Mens Demokrit hevda at alle fenomen har ei fysisk årsak, men ikkje noko høgare formål, hevda denne filosofien at årsaka til eit fenomen ligg i det målet fenomenet skal fram til. (…) Verda er fylt av ei drift mot mennesket. Mennesket er fylt av ei drift mot himmelsk frelse. (…) Universet kretsar om oss! Nåde den som seier noko anna! (…)

For Demokrit var mennesket eit vesen som tilfeldigvis finst. Like tilfeldig vil vi ein gong forsvinne.

Her var han altså helt på linje med moderne vitenskap:

Ja, utviklinga av det moderne verdsbiletet er på eitt vis Demokrits verk, og den moderne vitskapen følgjer den kursen han staka opp.

Men det var først som følge av renessansen at utviklingen kom på rett spor igjen. Det startet med Descartes (1596-1650), som gjorde tvilen til sin metode. Det eneste det i utgangspunktet ikke er mulig å tvile på, er at «Jeg tenker, altså er jeg». Det ironiske er at ved å gjøre vår rasjonelle tenkeevne til vår eneste autoritet, bidro han til grunnlaget for det vitenskapelige verdensbilde, og dermed Guds død. Noe som var det motsatte av hva han ønsket: Å utrydde ateismen!

Neste store filosof var Baruch de Spinoza (1632-1677). Han var jøde, men endte som panteist. Og så var vi endelig fremme ved Daniel Hume (1711-1778), som Forfang omtaler som den første moderne ateist som benektet både Guds og sjelens eksistens. Her er jeg ikke enig; han hopper over Jean Meslier (1664-1729). Meslier var en sogneprest som etterlot seg et kjempemessig manuskript, som riktignok ikke ble trykt før i 1864. Men håndskrevne kopier sirkulerte ifølge Voltaire allerede på 1740-tallet. Deisten Voltaire prøver imidlertid å gjøre ham til en meningsfelle; i virkeligheten viser manuskriptet at Meslier var en rendyrket ateist og materialist. [1] Det samme endte Voltaires store etterfølger som: Denis Diderot (1713-1784), som Forfang heller ikke nevner.

To religiøse filosofer fikk større betydning: Kant og Hegel, «som bygde den plattforma som så godt som all moderne ateisme skulle reise seg frå: trua på mennesket».

De neste store ateistiske filosofer var Auguste Comte (1795-1857) og Karl Marx (1818-1883). Begge ga opphav til verdslige livssyn. Men jeg stusser når Forfang konkluderer boken slik: «Den vestlege kulturen har utvikla noko av den verste religiøse fanatismen mennesket har sett». Jeg er enig, men hvorfor underslå at ateismen har vært om mulig enda verre; den har gitt oss tre av historiens desidert største massemordere: Stalin, Mao og Pol Pot. Blant annet derfor er det viktig å påpeke at ateisme ikke er noe livssyn – det kan visst ikke gjentas ofte nok. Selv er jeg som nevnt humanist. Nærmere bestemt ateistisk humanist, som de fleste humanister. Hva Forfangs livssyn er, får vi aldri vite.

Den nyeste filosof Forfang kommer inn på, er vår egen Peter Wessel Zapffe. Men lenge før han kommer så lang, kolporterer han dessverre på sitt vis myten om Arnulf Øverlands omvendelse: «Det blir hevda at dei leiande gudsdyrkarana i Norge [2] jubla da dei fikk høre at den hardnakka poeten og ateisten Arnulf Øverland skulle ha jamra seg fælt over å måtte døy da han låg på det siste …» Heldigvis er nøkkelordene her «skulle ha». Da jeg skrev min lyrikkantologi Opprør som kom et par år etter Forfangs bok, spurte jeg Åsil Øverland om jeg kunne dementere denne myten, Svaret var: «Gjerne, han døde som en god hedning.»

Forfang på sin side skriver et sted at «ateismen inst inne handlar om å stå aleine (…) overfor dei evige spørsmåla, altså døden. Døden og dødsangsten er ein einsam ting for ein ateist.» Men ateisme er som nevnt ikke noe livssyn, og Forfangs ateisme ser ikke ut til å ha gjort ham til ateistisk humanist. Om sitt livsyn – hvis han har noe? – skriver han bare noe så trist som følgende:

Ingen Gud, ikkje noko liv etter døden, ingenting bakenfor den kjende verda som gjer tilværet meining eller fastsett kva som er rett og gale. Kort sagt, finst det noko heilagt i verda, er det skapt av mennesket sjølv fordi vi har psykisk behov for det.

Slik ser den nakne ateismens sanne ansikt ut.

«Eit sjofelt ansikt» kommenterte kvinna tørt.

Eg var einig med henne. Det er eit sjofelt ansikt, og det er sjofelt gjort å prøve å få folk til å kjenne seg att i det.

Det siste kan jeg være enig i. Så hvorfor ikke trekke fram humanismen som et positivt alternativ? Om den skriver Forfang bare omtrent som Knausgård, at han makter «ikkje å delta i dei kretsane der dei lagar seg verdslege surrogathandlingar som borgarleg dåp og konfirmasjon.» Synd for Forfang. De fleste jeg kjenner er humanister, og ingen av oss er plaget av dødsangst, så vidt jeg vet. For hva har vi å frykte når vi ikke tror på et liv etter døden? Vi sier som Epikur.

Forfangs bok kan allikevel anbefales som en kort, lettlest og systematisk oversikt over ateismens historie. Terningkast: 4

Noter:

[1] Jeg skriver mye mer om Meslier og har oversatt deler av manuskriptet i min bok Blasfemi (1989).

[2] Sic. Forfangs nynorsk er ikke normert.