Denne boken får du nå fra forlaget til nedsatt pris.

Bart Ehrman er professor ved universitetet i North Carolina. Han innleder sitt kurs i nytestamentet for første års studenter med at nå skal han fortelle dem om et høyst uvanlig menneske som levde i det første århundre i utkanten av Romerriket, og hvis liv senere ble beskrevet av hans tilhengere som tvers igjennom mirakuløst:

Før han ble født, fikk hans mor et besøk fra Himmelen. Hun fikk vite at sønnen hennes ville ikke bli en vanlig dødelig, men faktisk guddommelig. Hans fødsel ble ledsaget av guddommelige tegn på himmelen. Han ble en uvanlig bråmoden ung mann. Som voksen dro han hjemmefra for å vandre omkring som predikant. Han dro gjennom landsbyer og byer og fortalte alle som ville lytte, at de ikke skulle bry seg om det jordiske og materielle, men det åndelige og evige.

Omkring seg samlet han disipler som ble overbevist om at han ikke var et vanlig menneske, men Guds sønn.Og han utførte mirakler for å styrke dem i deres tro: Han helbredet syke, drev ut demoner og vakte døde tilbake til livet. Mot slutten av livet møtte han motstand, og hans fiender overlot ham til de romerske myndighetene for å dømmes. Men de kunne ikke drepe sjelen hans. Han steg opp til Himmelen, og for å for å overbevise sine tilhengere om at han i virkeligheten ikke var død, viste han seg for minst en av tvilerne. De ble overbevist om at han lever i Himmelen og ennå er blant oss. Senere skrev noen av hans tilhengere bøker om ham, og vi kan lese om ham den dag i dag. Men jeg tviler på om dere har lest noen av disse bøkene.

Ehrman er ikke lenger kristen; hans studenter er stort sett unge, evangeliske kristne slik han selv engang var, ettersom dette er midt i «bibelbeltet». Han skynder seg å tilføye at han tviler på om de i det hele tatt har hørt om denne mannen. Hans navn var nemlig Apollonius, og han var nærmere 20 år yngre enn Jesus. Enhver likhet er helt tilfeldig, og det er selvsagt også mange ulikheter mellom de to. Men begge var historiske personer, som i likhet med mange andre opp gjennom tidene er blitt kjent som mirakelmenn. Fra vår egen tid kjenner vi sjarlataner som Sai Baba og Uri Geller, begge tryllekunstnere som er gemene nok til å late som de har overnaturlige evner.

Jeg påstår ikke at Jesus fra Nasaret og Apollonius fra Tyana var sjarlataner, men at en del av historiene om deres undergjerninger senere er blitt sterkt overdrevet. For eksempel har de selvsagt aldri vekket folk opp fra de døde. Hvis det finnes en historisk kjerne i en eller annen slik beretning, dreier det seg om en skinndød person.

En healer i funksjon

De fleste lidelser går over av seg selv eller har et svingende forløp, og det er gjerne når man har det som verst at man oppsøker en healer. Et eksempel på denne typen «helbredelse»:

En i mengden sa: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.

Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn.»
(Markus 9; 17-29)

I sin oversettelse kommenterer Helge Fauskanger dette slik: «En unge «ligger frådende på bakken og vrir seg i kramper (…) men mirakelmannen har tydeligvis all verdens tid. Han forhører seg bedagelig om sykehistorien» (…) Den desperate faren kommer i skade for å si ‘om du kan’, og dermed skal vi ha en ny runde med kverulering: Han våger vel ikke å antyde at Jesu makt er begrenset?»

Jeg tror den gode Fauskanger tar litt feil av Jesus her. Healeren kan ha sett epilepsianfall før, derfor forhører han seg om hvor lenge gutten har hatt lidelsen. Så tar han tiden til hjelp, for han vet at anfallet vil gå over.

Per Bjarne Ravnå kan være inne på noe når han skriver at «Det er imidlertid grunn til å frykte at troen på at han var besatt av en ond ånd, kan ha gjort det hele verre ved å gi gutten psykiske problemer i tillegg.» Synet av en mann som var kjent for å drive ut onde ånder, kan ha utløst et anfall.

Det er fristende å bruke ord som «bløff» om en vekkelsespredikant som påstår å kunne helbrede epilepsi ved bønn. Men forklaringen kan også være at Jesus kom fra en landsby med noen få hundre innbyggere, og hadde begrenset erfaring da han begynte å med healing. Kanskje innbilte han seg å faktisk ha helbredet gutten. En del andre lidelser har han virkelig klart å helbrede:

Placebo og healing har alltid virket

Jeg arbeidet i en årrekke innen farmasien med statlig kontroll av legemidler. Før et nytt legemiddel ble godkjent for markedsføring i Norge, ble det krevd at det var utprøvd mot et preparat med samme utseende, men uten virkestoff – såkalte «narrepiller» eller placebo. Av etiske grunner (man ønsker ikke å frata noen pasienter behandling av livstruende lidelser) nøyer man seg nå for en del indikasjoner med utprøving ikke mot placebo men mot den beste etablerte behandling. Statens legemiddelkontroll krevde to uavhengige studier som begge viste at legemidlet virket signifikant bedre enn placebopreparat − som også virker godt i svært mange tilfeller. Legemidler har altså både farmakologisk effekt og placeboeffekt. Det siste har enhver behandling. Foreldre flest vet at det hjelper ofte å blåse på hånden til en unge som har fått en skramme på den.

Ved medisinsk behandling gir placebo en tilleggseffekt som faktisk kan dominere. For psykiske lidelser som depresjon kan placeboeffekten av en tablett være dobbelt så høy som effekten av virkestoffet. Psykosomatiske lidelser responderer også på placebo, og selv rent somatiske (legemlige) lidelser kan noen ganger helbredes av placebo alene.

Ordet placebo benyttes i utvidet betydning om all skinnbehandling beroende på positiv forventning og stimulering av kroppens selvhelbredende evner, som for eksempel håndspåleggelse. Negativ forventning – nocebo – benyttes i voodoo, og kan være dødelig.

En del av helbredelsene som tillegges Jesus og Apollonius, har høyst sannsynlig en historisk kjerne. I så fall er placeboeffekt ofte forklaringen. Denne uteblir imidlertid dersom pasienten ikke tror på bedring. Da Jesus besøkte hjemstedet sitt, ble han møtt med mistro, og det var bare noen få han klarte å helbrede her, forteller Markus. «Og han undret seg over vantroen deres.» (Markus 6; 1-6)

I et annet tilfelle sier Jesus rett ut til en kvinne som rørte ved kappen hans fordi hun trodde dette ville hjelpe: «Din tro har frelst deg, datter. Gå bort i fred. Du skal være frisk og kvitt plagen din.» (Markus 5; 25-34) Han var altså klar over at det ikke dreide seg om magi, men om placebo (dvs. tro). Av og til brukte han et lett tilgjengelig placebopreparat som sitt eget spytt. (Markus 7; 33 og 8; 23, Johannes 9; 6.)

I våre dager er healing igjen blitt et velkjent fenomen. At healernes helbredelser (i den grad de er reelle) har naturlige forklaringer som placeboeffekt, suggesjon og tilfeldige svingninger i tilstanden, er mindre kjent; Snåsamannen er et eksempel. I likhet med Jesus benyttet han vanligvis håndspåleggelse, kombinert med suggesjon («kjenner du varmen?»)

Også Jesus benyttet suggesjon. Når han ble sint hvis han møtte folk med liten tro på evnene hans, kan dette ha vært med kaldt overlegg for å bedre troen deres. Men ofte var det nok å si til en pasient at «Syndene dine er tilgitt». Hvis man trodde at sykdommen var en straff fra Gud, og dessuten at Jesus hadde makt til å tilgi, var det ikke mer som skulle til. Vel å merke dersom der dreide seg om psykosomatiske lidelser som visse typer lammelse, hudlidelser, blindhet og døvhet. Og det var nettopp denslags det berettes at Jesus helbredet.

Mange lidelser går over av seg selv, som nevnt. Men dersom Snåsamannen eller Jesus har vært på ferde, er det gjerne han som får æren. Som da Jesus fikk en kvinne med feber på beina igjen. Hun var nok alt på bedringens vei, og kunne ikke godt gjøre annet enn å stå opp og stelle for en så prominent gjest:

Fra synagogen gikk de hjem til Simon og Andreas, og Jakob og Johannes fulgte med. Her lå Simons svigermor til sengs med feber (…). Han gikk bort til henne, grep henne i hånden og reiste henne opp. Feberen slapp henne, og hun stelte for dem. (Markus 1; 29-31)

Noen av beretningene er helt klart oppdiktet eller overdrevne. Vi kan i enkelte tilfeller følge utviklingen, når Matteus eller Lukas forbedrer en historie hos Markus. Som denne: Da Jesus ble arrestert, hogg en av displene øret av øversteprestens tjener, ifølge Markus 14; 47. Lukas lar Jesus røre øret og helbrede ham. (Lukas 22; 47) En moderne parallell er hvordan noen av Snåsamannens historier blir bedre fra bok til bok (han skrev i alt 6 bøker om seg selv). Forskjellen er at her dreier det seg om én og samme forfatter, som har glemt hva han skrev forrige gang.

Artikkelen (også en mye kortere versjon) ble nylig refusert av HEFs blad H-magasin. Begrunnelse: «Våre saker er i all hovedsak journalistisk drevet, vi har ikke noe format for meningsytringer eller leserbrev. Den rene religionskritikken overlater vi til andre instanser og publikasjoner.»

Kilder:

Ronnie Johanson: «JESUS – Hva forskningen sier mens Kirken tier». Oslo 2018.

Bart D. Ehrman: Did Jesus Exist? The Historical Argument for Jesus of Nazareth. New York 2012.

Bart D. Ehrman: How Jesus became God: The Exaltation of a Jewish Preacher from Galilee. New York 2014.

Helge K. Fauskanger. Det nye testamente. Ny oversettelse. Tekstene slik de opprinnelig ble skrevet. Oslo 2015.

Per Bjarne Ravnå: Jesus fra Nasaret – Guds sønn eller mislykket profet? Oslo 2017.

Kirsch I., Sapirstein G.: “Listening to Prozac but hearing placebo: A meta-analysis of antidepressant medication.” Prevention and Treatment. 1998; 1:Article 2a.

Ronnie Johanson: Snåsamannen – Helbredelsene, spådommene, løgnene. Oslo 2014.