Hver julehøytid forkynnes eller doseres fra prekestoler og mediespalter at med Jesu fødsel kom Lyset, Freden og Godheten til den mørke, onde verden; denne syndige og utro slekt, som Jesus sier i Matteus 8:38.
En ny tidsregning ble innført med denne julelegende: Betlehemsmytologien. Krybben med gudebarnet hentes fram. Stjernen lyser og vismennene fra Østen, gjeterne på marken og englekoret fyller hjem og kirke med all den hyllest og tilbedelse som tilkommer en «gudekonge» av Davids ætt. Som det står på en evangelisk-luthersk nettside:
«Engelen Gabriel sa til jomfru Maria om ham som skulle bli født: «Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone (Luk 1,32f). Paulus var kalt av Gud til å forkynne «evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt» (Rom 1,3)».
Julesirkus på gater og torg kommer tidlig, og handelsnæringen fryder seg over den årlige kjøpefesten. Julekonserter ble annonsert allerede i sept/okt. NRK sender adventskos og julestemning, og tradisjonen tro: julekos, julesanger og svineribbe «Kvelden før kvelden». Programmet toppes med en snøvlete, halvfull hovmester i sketsjen «Grevinnen og hovmesteren» (sendt årlig i NRK siden 1980).
Julen er barnas høytid, sies det fra kirkelig og kommersielt hold. På Internett florerer det med julegavetips og forslag til koselige, stemningsfulle juleaktiviteter for familien og barna. Med «den hellige familie» i sentrum er julen selve familiehøytiden i kirkeåret. Såkalt utenforskap skal være særlig tungt for fattige, enslige og ensomme.
For å passe inn i en moderne utvidet kjernefamilie er Josef i nyere teologi blitt oppgradert til en ansvarlig og forbilledlig bonus-pappa. Historier om graviditet og fødsel hører gjerne med i bildet når juleevangeliet skal aktualiseres/kontekstualiseres. Kirkens Nødhjelp har publisert en passende juleannonse: «Et barn er født i Tanzania. Og alt gikk bra…».
Den gamle tradisjonelle adventskalender, med bibelske motiver og figurer bak lukene, har fått konkurranse. Titalls adventskalendere sirkulerer for barn og voksne. Langt de fleste er kommersielle, mangemed julesnacks/godteri bak lukene. (ABC Nyheter har vurdert og rangert 13 spiselige adventskalendere). Alternative adventskalendere fra kirkelig hold inneholder det som i moderne kirkespråk kalles: trospraksis.
For hvem den såkalte Folkekirke feirer julemåneden kunne man komme i tvil om når fotballfeberen inntar Stavanger bispedømme og gudstjenestelivet: «Klokkespillet i domkirken har i det siste hver dag spilt Viking-sangen Ein blåe dag». Søndag 14. desember i adventstiden ble det annonsert en Viking-gudstjeneste i domkirken. Det er altså Viking som kommer ? Se prost og lidenskapelig Viking-supporter, Tor Magne Nesvik, Vårt Land 29.11.2025. Fotballpsykosen blant Stavanger-patrioter er besynderlig lesning.
Se også politisk redaktør Lars Helle i Dagbladet (30.11.2025) og kulturprofil Aslak Sira Myhre i Aftenbladet (15.11.2025). «November er blitt årets lengste måned. Det har ikke gått et sekund uten at jeg har tenkt på Viking», skriver den første. Og den andre?
«Eg tenker på Viking kvar dag no. Mange gonger kvar dag. Eg tenker på Viking oftare enn eg tenker på Romerriket, og det er, tru meg, ofte, oftare enn eg tenker på ungane, kona mi, bikkjene, jobbane, og langt oftare enn eg tenker på meg sjølve. Eg sovnar til Viking, eg vaknar til Viking og eg skjelv. Skjelv innvendig, skjelv utvendig til og med. Eg drikk for å døyva frykta mi, redsla for at dette ikkje skal gå».
Denne besettelse minner mest om massesuggesjon eller en slags nevrose, slik en mer sindig skribent skrev i Aftenbladet. Avisens lederartikkel var ikke mindre eksaltert, med denne tittel: Fotballens magiske kraft. Har Jesusbarnet en slik magisk kraft? Hvem vinner seierskransen ? Den kristne Gud er alltid på vinnerlaget. Etter Viking-seier og lykkerus kom kommentarene. Følelsene var så sterke at til og med Kunnskapsministeren stormet banen. Ikke engang vekkelsesmøter kan vel måle seg med slik lidenskap og jubel.
Banestorming og enorme scener da Viking vant Eliteserien
At kongefamilien gjerne sitter på tribunen under avgjørende idrettsprestasjoner og fotballkamper for nasjonen, er vi godt kjent med. Søndag 7. desember i adventstiden var det biskop Stig Lægdene som kom til Tromsø domkirke, med kong Harald i benkeradene. Etter vigslingsgudstjenesten mottok biskop, konge og preses folkets hyllest på kirketrappen. Det er et kjent scenario.
Kristus, verdens eneste håp?
Guttebarnet i krybben OG Kristus på hersker- og domstronen kan ikke være lett å holde sammen. Heller ikke den fattige Maria OG Himmeldronningen.
«Det er noe nesten opp-ned i historien om Jesu fødsel: En av datidens mektigste menn – Herodes – ble redd for et lite barn. Et barn som ikke hadde makt, soldater eller posisjon. Bare et løfte«.
Den «progressive» Hamar-biskopen Ole Kristian Bondens julepreken/adventspreken 2. desember 2023 inneholder alle de elementer en tidstilpasset julefortelling skal ha.
«Juleevangeliet er vår viktigste grunnfortelling om håp midt i en urolig verden. Budskapet er grensesprengende: Gud kommer fra uventet hold, og Gud vil deg vel!…. Det mest oppsiktsvekkende med julens budskap, er hvor allment og alminnelig det er. I en verden som har mistet troen på seg selv, kommer julen med en gave til oss alle».
«Selv dyrene i stallen enser at noe er på gang», sier biskopen. Var det okse og esel? Også (teolog?) Dag Øistein Endsjø i sin siste bok, Dyrenes evangelium, legger vekt på dyrenes tilstedeværelse i stallen da Jesus ble født. At Kirkens Gud kommer fra uventet hold, er vel heller ikke riktig. Gjennom kirkeåret i Skrift, Bekjennelse og prekener blir Jesu guddommelige fødsel profetert og annonsert. Teologene vet hvor han kom fra OG hvor han vendte tilbake etter sin frelsesaksjon på jorden.
Kort fortalt: han var/er «født av Faderen før alle tider». Så ble han i tiden «unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av Jomfru Maria». Hans tredje fødsel skjer angivelig i hjertene. Etter himmelfarten oppholder Sønnen seg i sin Fars hus i himmelriket: «ved Faderens høyre hånd». I tidens ende skal han komme synlig igjen «for å dømme…».
Det mest oppsiktsvekkende med julens budskap er at et alminnelig jødisk guttebarn blir opphøyet til «Gud selv». Ikke bare det; han viser verden «sann menneskelighet»? Så vidt jeg forstår har ikke verden «mistet troen på seg selv», slik biskop Bonden vil ha det til – for at juleevangeliet skal gi mening og håp. Som Påskens drama skal Julens drama speile og svare på alle menneskelige erfaringer og behov. Budskapet hamres inn år etter år: det finnes ikke HÅP for menneskeslekten uten jule- og påskeevangeliet: Inkarnasjonen og Oppstandelsen.
Det er få eller ingen mysterier med den kirke-kristne Gud. For slik Jesus er, slik er Gud. Bibelordet 15. des. 2025 fra Malakias 3:1 blir tolket slik i en avisandakt: «Johannes døyparen var bodbæraren som kom og rydda vegen for Gud, då Gud sjølv kom som eit lite barn. Jesus kom til oss med kjærleik og fred, og synte oss korleis Gud er «.
Feministiske teologer vil gjerne gjøre Jesus til en opprører mot den patriarkalske familie. Det er det ingen skriftlige holdepunkter for, med mindre man leser «mellom linjene»… Kjønns- og klassehierarkiet var «Guds skaperorden». Det gjenspeiles i mange av Jesu beretninger og lignelser. Den lydige (kyske) tjenerinne var kvinneidealet innenfor Jesu endetids-sekt.
Kyskhetsidealet og verdensforsakelsen i Det nye testamente har stått sterkt gjennom Kirkens århundrer, bl.a. i klosterbevegelsen.
Det var ikke rare valgfrihet kvinner hadde hvis det sto om klosterliv eller kontrakts-ekteskap. Det var «tjenerskapet» innenfor de høyere klasser som skulle frigjøre kvinner til mer lediggang og andre sysler enn de huslige plikter.
I familie, menighet og samfunn var kvinners underordning like selvfølgelig for Jesus, som for Paulus, Augustin og Luther. Adam var den foretrukne skapning, også pater familias i husholdet. Luthers hustru, Katarina von Bora, ble vel et forbilde for gifte kvinner? Jeg kjenner ikke til at Reformasjonen og Luther-regimet innførte lover eller sosialpolitiske reformer som hevet kvinnens samfunnsmessige, selvstendige status.
Paulus sier det klart nok: Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode... (1. Kor. 11, 3-16). Slektstavlene fulgte mannslinjen. Ingen skrifter i Det nye testamente bærer kvinners navn. Det finnes ingen kvinner blant Jesu 12 disipler, heller ingen kvinner blant de fire «evangelister» eller i apostelbrevene. Hvorfor Jakob (Jesu bror?), men ikke mor Maria: gudsmoderen? Kvinnens underordnede status skulle være tydelig nok.
Hvorvidt Adam og Eva er likestilt «i Kristus» og i Himmelriket er blant problemstillinger man vel bare finner i teologiske avhandlinger. Martin Luthers kvinneforakt forties, skjønt han står som «Folkekirkens» fremste kirkelærer og autoritativ bibelfortolker. Han kunne skjelne mellom det sentrale (Kristus) og perifere «fordi han hadde lest Bibelen grundig og i sammenheng«, sies det i en kommentarartikkel Vårt Land 29.11.2025.
For sogneprest og gjestekommentator Stine Kiil Saga ligger evangeliet i «bisetningene». Se hennes fabulerende adventspreken i Vårt Land 07.12.2025. Jeg siterer:
«Denne adventstiden tenker jeg at både den fødende Maria og den gamle dama Anna pirker borti meg og spør hvilke ord og erfaringer som ikke blir skrevet ned, løftet fram og husket på. Og kanskje er det sånn at det er nettopp i det skjulte eller det tilsynelatende uviktige at vi ser glimt av Gud. For der – i bisetningene – finnes evangeliet. Det lyder både for dem som irriterer seg grønn over barnevogna inne på kafeen og for dem som triller dem».
Kamp om verdensbilder: «virkeligheter»
Det er en utbredt oppfatning i kristne og teologiske kretser at modernitetens sekulære virkelighet er «meningstom», motsatt fylden innenfor den kristne sakramentale/hellige virkelighet. Skal dette være et godt og sant budskap?
» Det vitner om åndelig fattigdom å ta fra barna verdens beste fortelling «, skriver Eivor Oftestad i sin kommentarspalte VL 8. desember. Som om barn ikke kan høre juleevangeliet – fortellingen – ved andre anledninger enn i skoletiden? Det kan være en bestemt gruppe barn hun har i tankene.
At barn i grunnskolealder, helt ned i 1. og 2. klasse, havner i kryssilden i det som vekselvis kalles kulturkrig, verdikamp eller åndskamp, slår tilbake på kristendommens krav på monopolisme, i betydningen: enerett på Sannheten. Det kristne verdensbilde og historiesyn er kristologisk: Kristus-sentrert.
Skolegudstjeneste handler ikke bare om ett enkelt kirkebesøk i skoleløpet, men om årlige gjentakelser. Det er ikke en diffus kulturarv eller «kulturstyrt teologi», men et helt bestemt, spisset budskap som forkynnes: Frelserens fødsel ! Denne julefortelling skal være en faktisk hendelse av historiske, kosmiske og evige dimensjoner. Hvordan blir frelsen forklart for barn?
Lucia-dagen 13. desember, med Lucia-opptog i barnehager og skoleklasser, står kanskje ikke like sterkt. Det kan man forstå hvis legendens mørke bakgrunn blir kjent. Offervilje og martyrdød «for Kristus» kan ikke sies å være barnevennlig.
Stig Magne Heitmann fra Åpne Dører gir 02.12.2025 på verdinytt.no følgende virkelighetsbeskrivelse: Den kirke – og den kristne – som står mot Antikrists forførelse, må regne med Satans forfølgelse. Bjarte Ystebøhar her 03.12.2025 publisert denne (verdi)kommentarom skolegudstjenester.
Skolegudstjenester og gryende vekkelse i Norge
Hvorfor «religiøse praksiser» i det hele tatt må finne sted i den offentlige grunnskole, blir ikke nødvendigvis godt begrunnet (heller ikke av frigjøringsteologen Ole Jacob Løland). Skulle ikke barn i fellesskolen heller slippe fri fra religiøse (egen)markeringer?
Nostalgien tilbake til Kirkens gullalder eller storhetstid er merkbar. Skal førmoderne kristendom (katolsk og ortodoks) eller ettermoderne kristendom (lutherdom?) fylle det såkalt sekulære tomrommet? Trondheims katolske biskop, Erik Varden, proklamerer i Vårt Land: «Sekulariseringens tid er over i Skandinavia… Ungdom leter etter substans. De har lite tålmodighet med tomt, følelsesdugende prat, og det er bra». Han kaller det et paradigmeskifte. Intet mindre! Dette skifte er selvsagt avgrenset til den religiøse eller åndelige sfære som Kirkens presteskap forvalter.
Vitenskapelig forskning står lykkeligvis godt plantet i den «sekulære virkelighet», med menneskets faktiske verden og livsbetingelser som fremste studieobjekt. Moderne vitenskap trenger ikke teologien som «støttedisiplin». Det er nok heller motsatt.
I sammenlignende religionshistorie/religionsvitenskap finnes mange beslektede myter og legender om store menns uvanlige fødsel og død: unntaksmenneskene. Såkalt hellige menn og hellige barn er det mange av i vår globale kultur- og religionshistorie, om det gjelder herskere/konger, hærførere, profeter, sektledere eller religionsstiftere.
Jesus og Johannes (døperen) ble unnfanget i mors liv etter et besøk av engelen Gabriel. Også Moses og Buddha har ekstraordinære fødsels- og barndomslegender. Reinkarnasjonstanken og messianske forestillinger finnes i flere religiøse kultursamfunn. Noen disipler spør om Johannes Døperen var en «inkarnasjon» av profeten Elia… Var ikke også den engleaktige figuren Menneskesønnen fra Daniels bok og Enoks bok «inkarnert» i Jesus?
Profetien om Elias og Johannes Døberen
Jesusbarnet og andre hellige barn av Brita Pollan
Tolvte imam – Hadhrat Mohammad Mahdi (as)
«Mennesket kan ikke leve uten Gud», er det sagt i avisen Dagen 11.11.2025. Som så ofte presiseres ikke hvilken Gud det er tale om. Men verden over har menneskene levd godt uten kristendommens Kristus. De har andre røtter, skrifter, idealer/verdier og pilegrimsmål enn Betlehem og Jerusalem. Det er i kristendommen Veien, Sannheten og Livet fører herfra og tilbake igjen.
Tre milliarder har aldri hørt julebudskapet, sies det fra misjonskretser. Er de blinde, moralsk fordervet, fortapte? Lever de uten håp? Med den ufeilbarlige Jesus som kjærlighetens og humanismens (eneste!) kilde tilhører vel alle «de/vi andre» kategorien: villfarne sauer uten hyrde...
Fra Troskrav og Sannhetskrav – til kultur, samfunnsmakt og politisk teologi…
Jeg vil anta at norsk kristenhet slutter seg til president Donald Trumps bønnestunt for nasjonen: «- Amerika trenger Gud». Vi hører og leser at Norge og Europa trenger den samme Gud. (Jfr. den tverrkirkelige bønneaksjonen for 2026: «Hele Norge ber»).
En vesentlig forskjell er at Norge i Grunnlovens paragrafer har gitt evangelisk-luthersk kristendom/lære forrang over alle andre kirkesamfunn, religioner og livssyn. Skolegudstjenester i den offentlige grunnskole skal være i Den norske kirkes regi. Den definerer seg som en bekjennende og misjonerende kirke. Det er vel ikke «kultur» kristne misjonærer forkynner verden over?
En katolsk eller ortodoks gudstjeneste/messe eksisterer ikke som tilbud for skoleelevene innenfor skoletiden. Vi kan tilføye: heller ikke i statskanalen NRK TVs ukentlige søndagsgudstjenester. Det er ikke bare en verdibestemmelse, men også kristen-protestantisk nasjonalisme. Vårt lands (nasjonale) kristningsjubileer bekrefter til fulle definisjonen nedenfor:
«Den kristne nasjonalismen er en religiøs nasjonalisme tilknyttet kristendommen. Kristne nasjonalister fokuserer først og fremst på innenrikspolitikk, for eksempel å vedta lover som gjenspeiler deres syn på kristendommen og dens rolle i det politiske og sosiale livet. De fremmer aktivt religiøse og nasjonalistiske diskurser innen ulike felt i det sosiale livet, fra politikk til historie, inkludert kultur og vitenskap». (kilde: no.frwiki.wiki).
Tro og religion er et dypt personlig valg, men har også betydning på samfunnsnivå, sier den nye (kirkepolitiske) biskopen i Sør-Hålogaland bispedømme til Vårt Land. Dette er gjentatt av bla. biskop Alvsvåg nylig i Aftenposten. Sjelden har vel «troskrisen» kommet klarere til uttrykk enn i det siterte:
– Politikk og det kristne, det snakker sammen for meg. Og det er nok en grunntone i mitt liv. Han har ikke vært partipolitisk, men er fortsatt opptatt av rettferdighetsspørsmål: Klima, flyktninger, Gaza. – Altså, hvis disse helt ekstremt eksistensielle politiske spørsmålene ikke har noe med tro å gjøre, så blir troen nokså uinteressant, sier Lægdene. (Boken alle bør lese: Lukasevangeliet).
MF-teolog Ragnar Misje Bergem sier det tydelig i Vårt Land 14.12.2025: – På et vis har jeg lyst til å bruke mitt teologiske blikk til å forklare verden. Både kristne og teologer har et eget blikk på viktige dimensjoner i samfunnet…
Med et diffust kulturbegrep tviholder Den norske kirke på den offentlige grunnskolen som arena for påvirkning. I forkynnelsen tilsløres at det kristne Håp og den kristne Tro betyr noe ganske annet enn i normal språkbruk. Både krybben og korset er uløselig forbundet med frelse for det evige liv. Vårt Lands lederartikkel står støtt med «krybbebarnet». Men tenk om krybben virkelig var tom!?
At staten er sekulær, betyr ikke at folket er sekulært
Det kristne håp i dag er kanskje at krisetider skal få barn og unge, tvilende og vantro, til å finne veien hjem til (folke)kirkens hus. Her skal de finne fellesskap, tilhørighet og «ekte relasjoner» (hva nå det betyr). Såkalt relasjonsteologi er formulert slik av en tidligere bibelskolelærer og Oasegründer:
«For meningen med livet må være kjærlighet. Kjærlighet oppstår bare i relasjoner. Derfor er relasjoner det viktigste vi har. Ofte er det slik i vår tid at meningen kommer før mennesket. Men Jesus viser oss en annen vei. Jesus møtte mennesker før han møtte meningene deres. Jesus så verdighet før han så feilene. Jesus spurte før han ga svar. Jesus inviterte før han utfordret. Han kaller oss i dag til å sette relasjon før posisjon, mennesket før argumentet, kjærligheten foran konklusjonen. Kirken er ikke et menings-fellesskap, men et tros-fellesskap, et relasjonelt fellesskap». (Dagen 23.11.2025).
Kirkepolitikere som Kåre Gjønnes (KrF), Trond Bakkevig (Ap), Inge Lønning (H) og Sturla Stålsett (SV?) har vært mektige pådrivere for den rare hybrid-kirken, på samme tid: folkelig og elitistisk, materialistisk og åndelig, demokratisk og udemokratisk, selvstendig og uselvstendig, tolerant og intolerant, inkluderende og ekskluderende… Aps kirkeminister, Trond Giske, fikk æren for å bringe «kirkeforliket» vel i havn på Stortinget (2008). Med kirkens Gud i Grunnloven og Kongens JA ble makt og privilegier sikret, men ikke freden!
Denne førjulstid ser vi at ufreden igjen (!) har blusset opp i kirkefamilien bl.a. mellom lutheranere, ortodokse og katolikker. Det er ikke «kultur» som splitter, men teologi og lærespørsmål! Den nå evangelisk-lutherske teolog, Ola Tjørhom, advarer i Aftenposten 12.12.2025 Den katolske kirke mot å havne i et «nostalgisk raritetskabinett». Men alle de tre hovedkirkers bekjennelser befinner seg i dette «raritetskabinett», også Den norske kirke som Tjørhom har konvertert tilbake til. Verken de oldkirkelige eller sær-lutherske bekjennelsesskrifter har gjennomgått såkalt modernisering.
Relasjonene og trosfellesskapet står svakt også internt i evangeliske/lutherske kirkesamfunn. Verdt å merke seg: pinsemenigheten Jesus Church blir nå kastet ut av Markus kirke i Oslo bispedømme. Det er en maktdemonstrasjon! Den norske kirke vil vinne kampen om «unge voksne».
Stavanger biskop Anne Lise Ådnøy har nylig varslet sin avgang. Straks kommer spekulasjonene om etterfølger og mulig maktkamp mellom de velkjente fraksjoner (kirkepartier) i Den norske kirke. Er det julefred eller julekonflikt kirke og kristelige medier ønsker seg?
«Guds fred» på jorden?
Med kristendommen som religion anses Vesten for den ypperste sivilisasjon. Hva ville våpenindustrien vært uten det kristne Vesten? Nedkjølingsfasen og nedrustningsavtalene fra noen årtier tilbake er allerede historie. Stormaktsrivalisering og atomvåpen er tilbake i trusselbildet. Hvilken ideologi styrer de nye isfronter og fiendebilder? Vi ser ofte at det er økonomisk og militær styrke som beundres og verdsettes. Skal en himmel full av droner og supervåpen skape mellomfolkelig fred i verden?
«Våpen er veien til fred», uttalte NATOs mangeårige generalsekretær: Jens Stoltenberg. Det er insinuert at han fikk denne stilling som belønning for lojal innsats i Libya-krigen. Norske jagerfly slapp nær 600 bomber over Libya i 2011. Hvor mange sivile ble drept? Bomber ble sluppet i tettbebygde strøk, forteller jagerpiloter. Generalmajor Morten Haga Lunde ble referert slik i Aftenposten 13.09.2018:
«Lunde avviste å oppgi tall på antall drepte libyske soldater som følge av norsk og alliert bombing. – Vi driver i liten grad med å telle drepte. Det gjør vi heller ikke i Afghanistan, sa Lunde. På spørsmål om hvorfor svarte FOH-sjefen: – De er en del av de legitime, militære målene vi angriper. Samtidig er det umuligfor å oss å telle personer som oppholder seg i en bygning«. (min kursivering). Traumatiserte krigsveteraner fra Irak og Afghanistan forteller i dokumentaren nedenfor en rystende historie om brutalitet og terror mot sivilbefolkningen, barn og voksne.
Deeyah Khan – veteranenes evige krig
Det er kjent at den norske militære aksjon i Libya ble godkjent utenfor parlamentarisk behandling og kontroll. Alle vet at våpenmakt og regimeskifte ikke skapte fred i Libya. (Stoltenberg ville gjort det igjen, ifølge et NRK intervju 2018).
Dokumentar om Libya av Terje Tvedt: «De gode bombene»
Det er ikke få diktatorer og kuppforsøk/regimeskifte USA har støttet gjennom etterkrigstiden, ikke få angrepskriger USA har ledet. Også i muslimske land: «ondskapens akse»? I nyere tid med doktrinene: terrorbekjempelse og «humanitær intervensjon».
Folkemordet i Indonesia 1965 er også glemt eller fortrengt. Indonesia var en nederlandsk koloni inntil uavhengigheten 1949. De gudløse kommunistene var fiende og hatobjekt nr. 1 i tiårene etter andre verdenskrig (også i vårt land). Kommunismen ble hevdet å være en djevelsk ideologi. I vår tid blir islam i kristne kretser omtalt som en djevelsk religion eller ideologi. Den jødiske minoritet i det kristne Europa levde med djevel-stempel i utallige århundrer.
Jakten på kommunister var intens i USA i 1950-60 årene. Kommunistpartiet i Indonesia hadde stått relativt sterkt. Med USAs støtte ble kommunistene i Indonesia knust:
«Folkemordet i Indonesia er trolig en av etterkrigstidens verste forbrytelser mot menneskeheten. Ingen vet sikkert hvor mange som ble massakrert. Det er antatt at mellom 1 og 1, 5 millioner mennesker ble drept i løpet av noen få måneder i 1965 og 1966. Hundretusenvis satt i fengsel uten dom i årene som fulgte. Ofrene var antatte kommunister».
Hvilke vestlige statsledere, generaler eller torturister er stilt for krigsforbryterdomstolen i Haag – for brudd på Folkeretten? USA (Gods own country) forbindes ikke bare med atombombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945, men også med dødsstraff, en sterk våpenlobby og nær årlige skytemassakrer. Guantanamo, fangeleir og torturanstalt, er ennå ikke nedlagt. (Jeg minner om at Nagasaki var hovedsenter for katolsk misjon i Japan før atombomben utslettet byen).
USA er verdens ledende våpenmakt, også det landet i verden med flest skytevåpen i privat eie. Ingen land har flere militærbaser utenfor egne grenser. USA alene står for nær halvparten av den globale våpeneksport (også Norges våpeneksport har vært økende). Behovet for kjøp og salg av våpen har økt med krigen i Ukraina. Alle moderne kriger synes å tjene våpenindustrien.
«Fredsnasjonen» Norge som hvert år utdeler Nobels fredspris blir tidvis kalt: krigsprofitør. Krigslysten synes langt sterkere enn den noble fredstanken. Det tegner en mørk framtid for den oppvoksende generasjon. Mange forstår verdiprioriteringene når forsvarsbudsjettet 2025 tilføres svimlende: 171 milliarder. Nylige innkjøp av ubåter og langtrekkende missiler beløper seg til titalls milliarder.
Har det kommet noen uttalelser fra PRIO: Fredsforskningsinstituttet? Nedrustning står opplagt ikke på dagsorden, kanskje heller ikke for den politisk styrte Nobelkomite. Siste års fredspris er nok en skamplett på Nobelkomiteens og Nobelinstituttets omdømme. En spaltist i Klassekampen 13. des. 2025 påpeker ganske treffende den paradoksale retorikk: » Krig er fred, slaveri er frihet og uvitenhet er styrke… Årets fredsprisutdeling ble en studie i historisk retusjering og politisk mytedanning «.
I 2017 vedtok FNs generalforsamling en avtale som forbyr stater både å utvikle, prøvesprenge, produsere og skaffe atomvåpen. 112 land stemte for avtalen om forbud mot atomvåpen. Norge var ikke blant disse.
Norge deltar i atomvåpenøvelse
Krigskorset og «Kristi kors»
«Korsfestelse ble regnet som den mest vanærende henrettelsesmetoden. Den ble brukt ved henrettelse av slaver, opprørere, forrædere og kriminelle fra de nedre samfunnslagene, og sjelden mot frie romerske borgere. Det tok gjerne flere dager før døden inntraff… Korsfestelsen av Jesus Kristus er for kristne av fundamental betydning for det kristne frelsesdramaet. Det var gjennom soningsdøden på korset at Jesus ifølge den kristne troslæren sikret alle som tror på ham evig liv «. (snl. no, sist oppdatert 20. januar 2025)
Slik Jesu lidelse på korset skal være en unik hendelse i historien, var også Jesu blod av en annen kvalitet enn hos andre korsfestede. Krusifikset henger på veggen i mange hjem. I korsteologien er «blodets renhet» avgjørende for renselse og frelse. I Kirkens høymesser drikker nattverdgjestene – de helliges samfunn – Jesu Kristi hellige blod og blir som ham: salig og helliggjort. Dette rituale eller sakramente må gjentas jevnlig for å holde den syndige menneskenaturen «ren og rettferdig», slik det står i en salme:
«Ren og rettferdig, himmelen verdig er jeg i verdens frelser alt nu – Ordet forkynner, at mine synder kommer Han aldri mere i hu – Å, jeg er frelst og salig fordi Sønnen har gjort meg virkelig fri ifra nøden, dommen og døden – Amen, Halleluja».
Alt (uskyldig) blod som er utspilt og alt ondt Kirken har påført menneskeheten kalles «misbruk» av religion og kristen tro. Fra moderniserte eller sekulariserte teologer kommer det jevnlig subjektive teorier om «misforståelser» bl.a. om endetid, frelse og fortapelsens evige pine… Ingen spør om de urørlige bekjennelsesskriftene er bygget på misforståelser!
Når skjelettene velter ut av skapet, finner kristendoms-apologetene alltid noen «andre» eller utenforliggende årsaker å skylde på. Men krigsmetaforer og voldsfantasier er mange, både hos Jesus og i øvrige skrifter i Det nye testamente. Her er mange harde og ufølsomme ytringer. Jesu grove skjellsord mot sine meningsmotstandere (fiender?) gjenkjennes i kirke- og teologihistorien, også i kristne sammenhenger i dag.
«Gud» har avgjort sine mørke sider og Jesu framtidstanker i evangelieskriftene er lite lystelige. Framstillinger av en «Helgen med rakett» eller «Jesus med gevær» i dagens krigspropaganda, fra den ene eller andre side, kan derfor ikke overraske. (Kanskje en parallell til karikaturen av Muhammed med en bombe i turbanen?).
Helvetesbomben eller dommedagsbomben ligger stadig på lur… Det gjør også djevelen, som i avisen Dagen 29.10.2025: «Slik C.S. Lewis understreker i Djevelen dypper pennen, liker djevelen dårlig å bli til latter». Har ikke djevelen humor? Advarsler mot Halloween er et årlig rituale fra kristelig hold. I nevnte avis ved samme anledning advarer en ortodoks prest slik:
«Vi får barna og ungdommene våre til å delta i en symbolverden som bygger på tortur, demoniske krefter og ondskap… Vi kristne er kalt til å etterligne Kristus, men på halloween etterligner man det onde ved å kle seg ut som demoner, drapsklovner og hekser. Dette er en symbolikk fra helvete. Ved å ikle seg det onde risikerer man også at ondskapen blir nærværende og manifesterer seg, – både i samfunnet, kulturen og barnesinnet».
Den folkelige Halloween-feiringen viser at den kristne mytologien om helvetes pine, den onde djevelen og hans demoners makt har mistet sin brodd. Både barn og voksne lar seg underholde av «grøss og gru» effekter. Det er en egen sjanger innenfor film og litteratur. Det er ellers nok av skrekkelementer i Det nye testamente om døden og etterlivet. Groteske skildringer av helvetes pine og tortur finner vi i senere skrifter og kirkekunst/kirkeutsmykninger.
Som det er sagt: Reiseskildringer fra helvete var populær lesning i middelalderen (til skrekk og advarsel). Dantes uhyggelige «visjonsdiktning» i Inferno har utkommet i nye oversettelser. Hvorfor blir ikke (Sankt) Peters apokalypse, datert til de første århundrer evt., gjort kjent for et norsk publikum? Skriftet gir seg ut for å være en dialog mellom Jesus og apostelen…
Her forteller Jesus om hvordan dommedagens grufulle redsler og pinsler vil fortone seg for de har som har mistet troen. (Sankt) Paulus apokalypse fra 300-tallet er ikke mindre redselsfull. Se nærmere konkrete detaljer i Klassekampens ukentlige spalte: Kringla Heimsins 8. desember 2025.
«Vi må snakke om døden», sies det jevnlig fra kirkelig hold, og særlig omkring messefeiringen Allehelgensdag 4. november. Men det snakkes og skrives om døden i mange sammenhenger utenfor kirkerommet, og på langt mer edruelige måter. Døden er ukjent, men på samme tid nærværende i alle menneskers liv. Den er blitt håndtert på mange ulike måter gjennom tidene.
At «troen på Jesus» overvinner døden er et kirkelig dogme. Det er en grunn til at stadig flere velger seremonier i regi av private gravferdsbyråer og/eller alternative livssynssamfunn. Pårørende og etterlatte kan ennå møte Den lille bibel i kirkens begravelsesliturgi. Den er bare gjort valgfritt. «Fortapelsens mulighet» for evigheten er ikke forlatt av DnK.
Ilden sies å være bilde på Guds vrede og dom. Jfr. Helvetes/Gehennas ild (Matt 5,22; 29-30), Den evige ild (Matt. 25,41), ildovnen (Matt 13:41-43) og ildsjøen (Åp. 20,14-15). Det kunstige skillet mellom «hevnens Gud» i GT og «kjærlighetens Gud» i NT lar seg vanskelig opprettholde. Jeg siterer den store Paulus i 2. Tess. 1, 6-9 og Rom. 12:19.
«… når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine engler i makt og velde. Han kommer med flammende ild og fører straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Deres straff blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt, den dag han kommer for å bli lovprist blant sine hellige og bli hyllet blant alle som tror».
«Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren«.
Johannes’ Åbenbaring: hvad er meningen med værket?
Helvete – Guds Flammende Vrede
Det kristne kors – et torturredskap – er plantet over hele verden. Den romerske keiser, Konstantin den store, avskaffet korsfestelsen i 315 evt. (ti år før kirkemøtet i Nikea). Da var mange tusener slaver korsfestet til skrekk og advarsel for andre slaver, og til glede og betryggelse for alle slaveeiere. Senere århundrer kom sadismen til uttrykk gjennom nye torturoppfinnelser i den kristne verden.
I de kristen-europeiske slavekolonier var pisking (offentlig) en av mange ydmykende og smertefulle straffer mot oppsetsige slaver, også på sukkerplantasjene i den protestantiske dansk-norske slavekolonien på St. Croix så sent som på 16-1700 tallet. De var slaveeierens eiendom, kjøpt og betalt. Han kunne gjøre med dem hva han ville. Investeringer i slavehandelen var lukrativ forretning.
Maktsymbolene kors – krone – sverd pryder mange hellige menn i ikonografi og diverse logoer. Norges riksvåpen har kors, krone, løve og øks: «Det norske riksvåpenet er et av de eldste i Europa og skriver seg fra merker som norske konger brukte på sin personlige krigsutrustning på 1100- og 1200 tallet». Løven symboliserer tradisjonelt makt og styrke. Olavskorset benyttes i Krigskorset, også det sentrale motiv i ordenstegn for Den Kongelige Norske Fortjenesteorden. Betegnende nok rangeres Krigskorset med sverd over alle andre ordener og medaljer. Korset hører med når kirkens feltprester deltar i ulike krigsoperasjoner. Soldatenes krigstjeneste får prestens velsignelse.
Korssymbolet benyttes også for å markere steder på pilegrimsleden til Trondheim/Nidaros. Olavsmerket er Den norske kirkes offisielle våpenskjold: rødt med kløverbladkors i gull over to økser med gullskaft og økseblader i sølv som er vendt utover.
Den katolske kirkehar i sitt offisielle våpenskjold «nøkkelmakten»: de to nøkler til dødsrikets porter. Det skal være begrunnet med Jesu ord til Peter i Matteus 16: 13-20.
«… Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen».
Totalitær religion og ideologi
«… for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære«. (Filipperne 2: 10-11)
Matteus 28:18 Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Mig er gitt all makt i himmel og på jord;
Med Jesus/Kristus som Herre, «Føreren» og Allherskeren har kirke-kristendommen hevet seg opp til en høyerestående religion og kultur, med guddommelig rett til å herske over andre folkeslag. Diktaturet og «den sterke mann» (førerdyrkelsen) står i samsvar med Kirkens samfunnsideal og verdensbilde. Herskerideologi, massesuggesjon og autoritetsdyrkelse stikker dypt der hvor den kristne kulturarven har nedfelt seg i sinn og samfunn gjennom århundrene.
Med sitt oppblåste selvbilde og gigantomani kan Donald Trump sidestilles med mange av historiens og samtidens diktatorer. Også i kirkehistorien. De samler makt og rikdom på få hender og bygger spektakulære monumenter over sitt ettermæle. Pavekirken og Vatikanstatens rikdommer snakker man ikke høyt om, men desto høyere om omsorg for «de fattige».
Med skattelistene 2024 ser vi i norsk sammenheng hvordan kirketoppene, både geistlige og administrative ledere, vet å sikre seg økonomisk. Man kan trygt si: salig er de rike…
Katedraler og domkirker er imponerende byggverk arkitektonisk og kunstnerisk, men også de mest synlige maktmonumenter. Se eksempelvis restaureringen av Notre Dame i Paris og byggingen av Barcelonas spektakulære kirke: La Sagrada Familia (= Den hellige familie). Sistnevnte skal stå ferdig i 2026, med verdens høyeste spir. Turismen tilfører Den katolske kirke store inntekter.
I Russland er Vladimir Putins allianse med patriarken Kirill ett av mange eksempler på hvordan kirke, politikk og militarisme samhandler. Putin har ikke bare latt bygge «krigskatedralen» utenfor Moskva, en militærkirke kalt: De væpnede styrkers katedral. Han har også bygget et privat palass: en hemmelig luksus-landsby ved Svartehavet. Putins private formue er enorm.
Krigsmentaliteten gjenreises også av Det hvite hus i USA, med navneskiftet: «krigsdepartement» og «krigsminister». Donald Trumps nye «ballsal» i Det hvite hus avslører kanskje mer åpenlyst og skamløst hans begjær etter luksus og ekstravaganse. Bilder fra hans private residens i Florida, Mar-a-Lago, taler sitt tydelige språk. President Trump bryr seg ikke om habilitet og interessekonflikt når han og Trump-familien investerer bl.a. i et storstilt eiendomsprosjekt i Oman, selvsagt med luksushotell og golfbane. Klart nok: Trump er mer forretningsmann og investor enn politiker. Men som forfengelige diktatorer flest vil han gjerne smykke seg med priser og æresbevisninger.
Derfor hyller Trump verdens diktatorer
Kirkeledere og kirkelærere/teologer har velsignet mange kriger gjennom historien. 1900-tallet viser klart nok leflingen med totalitære regimer. Noen morer seg stadig med å telle og sammenligne antall døde og drepte under historiens autoritære regimer, religiøse eller verdslige. Ganske kynisk vil kristendoms-apologeter vise at dødstallene var lavest under kirkemaktens herskertid. Dette er velkjent propaganda, eller «intellektuell forurensing».
Nazi-sympatier og jødefiendtlige holdninger er ellers godt dokumentert blant prester, biskoper og teologer både i Norge/Norden og Tyskland; protestanter og katolikker.
Donald Trump, Kristendom | Nazistene gjorde Jesus til en hvit tysker
Fascismen i Mussolinis Italia og Francos Spania fikk for en stor del Den katolske kirkes støtte. Pave Pius XII er kalt «Hitlers pave»; et stadig omstridt og betent tema. I dagens Spania ser det ut til at Francos diktatur ønskes tilbake av en større del av befolkningen.
Franco-nostalgi feier over Spania
Det er ikke kjent hva pave Leo XIV mener om disse faresignaler. Kommer det et oppgjør fra pavekirkens overhode; åndelig og politisk leder i Vatikanstaten? Han har bemerkelsesverdig lagt sin første utenlandsreise – en «apostolisk reise» – til Ankara i det muslimske Tyrkia (og deretter til Libanon). «Reisen har både historisk og åndelig betydning. Pave Leo har valgt å fullføre en reise som opprinnelig var planlagt av pave Frans, som hadde håpet å besøke Tyrkia for å markere 1700-årsjubileet for det første kirkemøtet i Nikea». Ifølge nyhetsbyrået AFP er 80 journalister med på flyet. Som «fredsapostel» trenger sikkert pave Leo all den medieomtale han kan få. Kanskje aspirerer han til Nobels Fredspris?
De autoritære, totalitære ideologier og tyrannier i det forrige århundret, som fascisme, nazisme og bolsjevisme (under ledelse av hhv. Lenin og Stalin) oppstod i det sterkt kulturkristne Europa, i vest og øst. Det krever sin forklaring! Noen forskere i totalitarisme har lagt til «islamisme», men IKKE «kristianisme»!
Hitlers og Stalins vei til makten følger tilnærmet samme mønster: utrenskninger og terror. Stalin, født i nåværende Georgia, var fra 9-års alderen elev ved en ortodoks menighetsskole, også korgutt i menigheten. Senere ble han student ved presteskolen i Tblisi: 1894-1899. Han ble utvist da han ikke møtte til eksamen.
Israel i teologien og verdensamfunnet
«Israels grusomheter i Gaza må aldri bli glemt», skrev teolog og professor em. Ola Tjørhom på debattsidene i Klassekampen 3. november 2025. Tjørhom slutter seg avslutningsvis til en palestinsk kvinnes sukk i filmen No Other Land: Må Gud straffe dem alle.
Er islams og kristendommens Gud «enig» om at Israel fortjener særlig fordømmelse og straff? Har Gud «glemt» Europas grusomheter: fortidens krigsforbrytelser? Det må foreligge en særskilt grunn til at boikottaksjoner og utestengelse fra verdenssamfunnet rammer Israel bredere og hardere enn alle andre stater, om det gjelder kunst og kultur, idrett, forskning eller handel. Ingen annen konflikt eller krig vekker tilsvarende raseri. Det har også kommet krav om ekskludering fra FNs hovedforsamling.
I et innlegg i Aftenposten 23. juli 2025 karakteriserer professor Bernt Hagtvet Israel som en pariastat og krever at Norge bryter de diplomatiske forbindelsene. Hvilken betydning av ordet «paria» Hagtvet knytter til Israel, er uklart. Finnes andre «pariastater» i verdenssamfunnet – til sammenligning?
At den årlige minnedagen for Krystallnattens voldelige eksesser i nazi-Tyskland natt til 10. november 1938 (også Martin Luthers fødselsdag) «kuppes» av andre interesser, føyer seg inn i et mønster. Palestina-venner og Israel-venner står på hver sin side; kristensosialister mot kristensionister, kirkepolitisk rettroende mot bibeltroende vranglærere. Hvem av dem er «blant de forførte som selv forfører andre»? (Jfr. pensjonert prest og lektor Harald Peter Stette, Dagen 02.12.2025).
På hvilken side sto de katolske og protestantiske kirker Krystallnatten 1938? Var de passive, stilltiende tilskuere til nazistenes vold og vandalisering? Kirkehistoriens antijødiske «troper» kan gjenkjennes, men nærmere bestemmelser om deres røtter og lange virkningshistorie svinger man helst utenom.
Parallelt kommer kristne teologers polemikk mot den «gammeltestamentlige Gud». I lys av Gaza-krigen blir det behov for ny-tolkninger av den kristne bibel. Mer eller mindre uttalt søker man å etablere en forbindelse mellom den krigerske Gud i GT og Israels krig i Gaza. Svartmaling av jødedommen (også islam) tjener alltid til hvitvasking av kristendommen. Oldkirkens kontrastbilde mellom det gamle og nye testamente, den gamle og nye pakt, det gamle og nye gudsbilde, gjentas i mer subtile former og strategier.
«Bibelens sentrum» må alltid være: Kristus Jesus. Det bunner i det kirkelig-dogmatiske postulat de fleste teologer og geistlige er forpliktet på. Dette skal angivelig holde sammen de fragmenterte bibelskriftene Kirken selv har autorisert og overlevert.
Det er lite betryggende at Martin Luther, antidemokrat og antisemitt, stadig stilles opp som autoritativ bibeltolker. Det var hans lære og bibelsyn prestene skulle forkynne for «allmuen» i hjem og kirke. Verbalinspirasjon i protestantisk teologi og bibelsyn, kjent fra 1600-tallet, kan selvsagt ikke isoleres eller parkeres til «amerikansk evangelikal kristendom» eller såkalt biblisisme.
Hvem er gitt makt og myndighet til å bestemme hva som er god eller dårlig (sivilisasjonsnedbrytende) teologi? Hvordan skilles Herrens ord fra Teologens ord, Åndens inspirasjon fra teologisk teori?
Hvordan bør vi som kristne se på Det gamle testamentet?
I disse dager er den gammeltestamentlige beretningen om Josef i brønnen blitt et konflikttema ved pinsebevegelsens teologiske utdanning i Sverige: Akademi för Ledarskap och Teologi/ALT (tilsvarende i Norge: Høyskolen for ledelse og teologi/HLT).
Det er ufattelig hva kristne fagteologer befatter seg med og blåser opp av spekulative bibeltolkninger, også innenfor pinsebevegelsen. Hva er «den nye historien» om Josef i evangelikal tolkning? Svensk teolog, dosent, professor og kirkehistoriker Joel Halldorfs gjennomgang og oppsummering av konflikten var nyhetsstoff i avisen Vårt Land 22.11.2025.
I denne sammenheng kan man undres over hvordan en tendensiøs, ideologisk farget skeiv, feministisk og frigjøringsteologisk tilnærming kan bli «akademisk bibelvitenskap». Kan kristne teologer med akademiske titler og stillinger betegnes som «uavhengige forskere»?
J. Halldorf er rådgiver eller skribent i den norske kristen-konservative tankesmie: Skaperkraft. Han var en tid også spaltist i VG. Som sin far, pinsepastor og retreatleder Peter Halldorf, er han omfavnet av misjonsorganisasjonen Aeropagos. Her har J. Halldorf fremmet en visjon om bindestreks-kristne eller bindestreks-tro/bindestreks-identitet som «en økumenikk for vår tid».
Jeg siterer fra Eivor Oftestads kommentar i Vårt land 28.11.2025: «På konferansen i London møtte jeg pinsevenner som arbeidet for å bringe menigheten sin tilbake til kirkefedrenes tenkning. I Skandinavia har Peter Halldorf samme misjon. «Det som skjer i gudstjenesten pågår i en annen tidsregning», sier han i Vårt Lands adventsbilag. Han utlegger det nettopp som motsetning til modernitetens forflatede virkelighetsforståelse». (min utheving)
Man kunne like gjerne si at det er kompleksiteten i modernitetens virkelighetsforståelse som volder så store problemer i teologien. Norsk kristenhet mobiliserer på mange fronter. Avisen Vårt land har annonsert kommende bokutgivelser i 2026 om «tro, kristendom og kirke» fra Kari Veiteberg, Ragnar Misje Bergem, Halvor Moxnes, Helge Hognestad og Thor Haavik.
Ja, også Ali Jones Alkazemi, som har konvertert til katolisismen. Han kaller seg «kristen-muslimsk ateist». Bortsett fra denne originale bindestreks-identitet er det nok lite nytt evangelisk-lutherske teologer har å bringe verden.
Europas krigsmaskineri og «Kristi stridsmann»
Europa er med god grunn kalt «krigens kontinent». Hvor mange kriger har vært ført under og etter kristningen av kontinentet? Hvilke av dem var «rettferdige»?
Krige i Europa: En omfattende guide til Europas krigshistorie
Så den kristne Gud med velvilje på korstogene i den katolske middelalder? Det skulle være unødvendig å minne om rekken av «hellige krigere» i kirke-kristendommens voldshistorie. De kunne på samme tid være munker, biskoper OG elitesoldater. Se helgenbiografien nedenfor om biskop og soldat: Ulrik av Augsburg. Han har gått inn i historien som den første som ble formelt helligkåret av en pave. Helligkåringen ble foretatt den 31. januar 993 av pave Johannes XV (985-96) på en synode avholdt i Lateranet.
Den hellige Ulrik av Augsburg (~890-973)
Katolske munke- og ridderordener kunne ha flere funksjoner; militære, politiske og økonomiske. En av dem ble opprettet for å beskytte og pleie sårede pilegrimer/korsfarere i Jerusalem. Deres uhyggelige utrustning og framferd var selvsagt ment å skape skrekk og frykt i befolkningen. Noen nevnt: Johanitterordenen (senere: Malteserordenen), Tempelridderordenen, Den Tyske Orden… De fryktede inkvisisjonsjegerne ble gjerne rekruttert fra Dominikanerordenen.
Som belønning for krigsinnsats og martyrdød fikk korsfarerne (ridderne) i den kristen-katolske middelalder løfte om en «snarvei» til Himmelrikets saligheter. De skulle slippe omveien om Skjærsilden/Purgatoriet. Hadde kristne korsfarere mer edle motiver og hensikter enn muslimske jihadister? Spørsmålet hvordan unge mennesker ble og blir hjernevasket til religiøs fanatisme opptar dagens forskere. Hvilke drivkrefter har motivert til å ofre livet for Gud: Kristus eller Allah?
Massemorderen Anders Behring Breivik knyttet seg ideologisk både til Tempelridderne og Frimurerlosjen. Breivik er «100% kristen», uttalte religionshistoriker Mattias Gardell i rettsaken mot ham: «Gardell mener Breivik er inspirert av islamfobi, kulturkonservativ nasjonalisme, antifeminisme, elementer av hvit makt-ideologi, elementer av høyrekristen teologi og nasjonalromantiske tempelriddertradisjoner».
Lignende tankegods kommer oss farlig nært i 2025 med Tommy Robinsons til dels hemmelige gjestebesøk i Norge, invitert av den kristne ytre høyre bevegelsen i Document; nettavis, organisasjon og forlag. Tommy Robinson (også Johan Slåttavik) kan berette om en personlig omvendelse til Jesus/Kristus. Robinson er sitert med disse ord: Jeg har tatt imot Jesus som min frelser.
Hvordan sjefredaktørene Vebjørn Selbekk (Dagen) og Bjørn Kristoffer Bore (Vårt Land) strever med «brannslukning» fra hver sine flanker kan leses på nettet. De refser hverandre i kjent stil. Vi andre kan bare registrere at det råder stor forvirring i kristenheten, lavkirkelig eller høykirkelig, om hva som er «sann kristendom». Nevnes kan også at tidligere redaktør i Resett (nå: iNyheter.no), Helge Lurås, er blitt mer positiv til kristendommen. Ikke så uventet, kanskje. Ellers kommer omvendelser på løpende bånd.
Kva kvalifiserer som kristen omvending?
Å stå til ansvar for konsekvensene av kristen tro og omvendelse synes like umulig i Vårt Land som i Dagen. De er «mikrofonstativ» for hver sine kirkesamfunn og teologiske retninger. Men luthersk nådesteologi og «troen alene» har de vel felles. Og «koseintervjuer» med enkeltpersoner (særlig kjendiser) om deres tros- og tvilserfaringer er mange i begge aviser.
Som i tidligere tider synes den etisk-moralske bevissthet og beredskap svak. Når den autoritære, polariserte og krigerske korsfarer-mentaliteten igjen (!) feier over den kristne verden, kan det passe å avslutte med et teologisk og kirkehistorisk tilbakeblikk.
Bernhard av Clairvaux (fransk abbed, død 1153) er en av den katolske kirkes største helgener. Han er kalt Tempelriddernes ideolog. Bernhard preket for et korstog østover og støttet tempelridderordenen som bar sine hvite cistercienserkapper med et rødt kors på. Han har uttalt følgende: Tempelridderens sjel er beskyttet av en rustning av tro, hans kropp er beskyttet av en rustning av stål. (Jfr. Paulus i Efeserne kap. 6)
For ca. 800 år siden uttalte denne fromme munken:
Å drepe og utrydde hedninger er den aktverdigste oppgaven for alle (kristne) som har valgt våpenhåndverket…. Kristi stridsmann kan drepe med god samvittighet og dø i fred. Dør han, så arbeider han for seg selv; dreper han, da arbeider han for Kristus…. Hedningenes død tjener til å øke hans ry, for det betyr større ære for Kristus.
I sin bok fra 1977: «Er kristendommen en fare for verdensfreden?» (utgitt i samarbeid med et fylkeslag i Human-Etisk Forbund) har Andreas Edwien tilføyet følgende:
«Denne innstilling var i de følgende århundrer også stort sett kirkens – ikke bare med stadige kriger som konsekvens, men systematiske mord på millioner av ubevæpnete «vantro», kjettere, jøder og «hekser». I dette heslige kristelige hovmod blåste europeeren seg i det kommende årtusen opp til en uhørt herskesyke med til sist hele jordkloden som arena for sin blodige undertrykkelse, trakassering og økonomisk utsuging av «hedningene».
Jeg nevner igjen Finn Jors bok fra 1953: «Bernhard av Clairvaux. Hersker og helgen». Den utkom få år etter krigens slutt. Journalist, litteraturkritiker og idehistoriker Finn Jor var tilknyttet Morgenposten før han ble kulturredaktør i Aftenposten: 1965-1992. Han var svært produktiv. Blant hans 70 bokutgivelser kan også nevnes «Ideene som skapte Europa» (1966, revidert utgave 1973).
Legg igjen en kommentar