Kjønnshierarkiet, med mannen på toppen som det ypperste menneske, har vært selvsagt i bibel, kirke og kristendom (også i andre religioner).
«Kristus er mannens hode og mannen er kvinnens hode», sier den store Paulus i 1 Kor 11:3. Klar tale! Med det senere Treenighetsdogmet bærer kvinnelige prester «tre mannshoder på sin hals», som nok kan være tyngende.
Like selvsagt som for Jesus, Paulus og senere (hellige) kirkefedre, biskoper og paver er at mannen er skapt til hersker – og hyrde for flokken. Til sin innerste krets utvalgte Jesus – av sin frie vilje, eller Faderens’ – bare menn. (Vatikanstaten gjenspeiler årtuseners maskulin kjønnsmakt).
I det kristne Himmelriket råder mannsdominansen, med Faderen, Sønnen/Kristus og erkeenglene i tronsalen. Også blant engler og helgener råder et hierarki. Tross sin høye helgenstatus er Jomfru Maria underordnet den maskuline treenighet. Men hun står høyere enn andre kvinnelige helgener. Blant dem igjen har pavekirken i nyere tid opphøyet noen få til status som «kirkelærer».
Ifølge kristen mytologi og lære er verken englene eller Kristus-figuren, motsatt den første Adam, kommet «av jord». Eva ble skapt av en kroppsdel: Adams ribbein. Den annen Adam – Jesus/Kristus/Sønnen – er ifølge gjeldende kirkelære født av Faderen før alle tider (den første av hans «tre fødsler»). Relasjonen mellom Faderen og Sønnen er stadig uklart.
Englene er skapte vesener fra den mytologiske urtid som svever eller flyr omkring mer eller mindre legemsløse, men med vilje, bevissthet og handlekraft. I bibelske fortellinger blir de sett og hørt, tidvis i menneskeskikkelse. De er både budbringere OG hjelpende, reddende vesener. Derav kommer også den forslitte formulering: «jeg hadde englevakt».
Ånd og materie; kampen mot kroppen og verden
Askese og andre former for selvtukt har gjennom kristendommens historie vært «kongeveien» til helliggjørelse. Det finnes grader for hvor langt man har kommet i prosessen: å forvandle sin natur. Noen står høyere enn andre i åndelig perfeksjon.
Kampen mot kroppen og flukten fra verden henger nøye sammen. Munker og eremitter ble tidlig oppfattet som en «religiøs elite».
«I den kristnes liv, er helliggjørelse søken etter en personlighet mer lik Kristus…. Etter rettferdiggjørelsen følger helliggjørelsen som er å gjøre hellig, en gradvis forvandling av menneskets natur. Helliggjørelse er en prosess. Full helliggjørelse eller kristelig fullkommenhet er mål for livet som kristen». (kilde: Wikipedia)
«Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jord skal du igjen oppstå «, sier presten ved jordpåkastelsen i begravelses-liturgien. Hva betyr «legemlig oppstandelse»?
I Lukasevangeliet insisterer den «oppstandne» Jesus på at han består av «kjøtt og bein» og ikke bare er en ånd: «pneuma». Thomas «tvileren» lar seg overbevise når han får kjenne kjøttsåret i Jesu side. Han «kom til tro» (jfr. begrepet Credo).
For Jesus opp til himmelen med eller uten kjøttsåret? Per Arne Dahls (evangelisk-lutherske) påskepreken Palmesøndag 2016 bærer tittelen: «Annerledeskongen med kongekrone og tornekrone».
«Vår Gud er en Gud med sår, slik vi også har sårmerker – Det vi ikke får til. Der vi har sviktet. Det vi skammer oss over. Der vi ikke har kontroll. Jesus er den gode kongen med sårmerker som rir inn i våre liv for å bevise sin skjulte hemmelighet: «Ved hans sår har vi fått legedom». Jesus rir inn i våre sårbare liv med tro, håp og kjærlighet». (dnk.no, min kursivering)
Kongens gjestebud i Himmelriket
Ved påsketider kommer det gjerne sprelske utspill og kontekstuelle/tidsaktuelle nytolkninger fra liberale/progressive teologer om meningen og formålet med Jesu korsdød Langfredag. Men for alle kristne er korsdøden, oppstandelsen og himmelfarten helt sentrale hendelser i Frelseshistorien. Gjenkomsten forutsetter himmelfarten.
«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det» siteres Joh. 1:5 Oppstandelsesdagen: 1. påskedag (offisiell flaggdag). Da ble himmeldøren åpnet – for de som «tror»: de skyldfrie !
(Se gjerne den lille boken av pastor Egon Leer-Salvesen, utgitt 1971: «Frikjent av Gud. Romerbrevets hovedtanker»).
Himmelen var tom da Jesus døde
Den «oppstandne» Jesus spiste fisk og gikk gjennom stengte dører. Åndelig føde var heller ikke nok for ham. For Himmelrikets rette arvinger/borgere skal det holdes gjestebud, med mat og drikke i overflod.
“Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.” (Luk 14:15). Fasten skal være over for de innbudte gjester som har takket JA til «Kongens gjestebud». Den innbudte har fått sitt bordkort oppskrevet ved tallerkenen, skriver en predikant på nettet. I Johannes åpenbaring finnes en katalog over de frelste; de er (på forhånd) oppskrevet ved navn i Livets bok.
Det refereres ofte til Jesaja 25, 6-8 hvor festmåltidet beskrives slik: «På dette fjell skal Herren, Allhærs Gud, gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin «.
– Hvilket sabbatsmåltid det skal bli!, utbryter en bibelskolelærer på Internett. Ja, det kan man undres over når han siterer Jesus i Matteus 8:11 f.:
«Det skal dere vite: Mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men arvingene til riket skal kastes ut i mørket utenfor, der en gråter og skjærer tenner».
Å være innbudt til tidenes fest (Lukas 14,15-24)
Gjærbakst i himmelen – Andakten
Den (navnløse) rike mann i Jesu beretning hos Lukas straffes med evig tørst og anger…
Herlighetskroppen
Oppstandelseskroppen – herlighetslegemet – skal være av en annen kvalitet eller substans enn den jordiske kroppen. Ifølge Paulus og Lukas skal de (utvalgte, hellige) døde og levende ved Herrens komme bli forvandlet – englelik – ved opprykkelsen.
Hva annet i menneskekroppen av sanser, behov og mentale evner forblir intakt i Himmelriket? Hva med (selv)bevissthet, hukommelse, samvittighet? Blir den individuelle personlighet visket ut? Skal de salige tiltale hverandre ved navnet de fikk i dåpen?
«Den store hvite, flokk, å se » i (biskop) Brorsons salme fra 1764 OG illustrasjonene av den hvitkledde skare foran Herrens trone, forteller sitt tydelige språk. Blant kirkeårets liturgiske farger symboliserer hvithet framfor alt: renhet.
Pave Frans er hvitkledd fra topp til tå. Om han også bærer røde sko, som noen av sine forgjengere i pavestolen, vet jeg ikke (rødfargen symboliserer martyrenes blod). Pave Frans gjorde visstnok noen endringer i skovalget. Se NRK Ytring 14. april 2013: «Pavens nye sko». Men sokkene kommer i tre farger: røde, ment for kardinaler, lilla for biskoper, hvite for paven.
Ren, lytefri og halvt åndelig-eterisk kan vi anta at kroppen skal gjenoppstå uten skavanker og defekter, som fysiske sår etter tortur, krigsskader, funksjonshemninger og aldringstegn. Hvis vekst- og utviklingsprosessen har stanset opp, vil vel guttebarn og jentebarn forbli barn i all evighet. Men kjønn skal de ha?
Sikkert er at Oppstandelsestroen – dogmet – er en svært teologisk komplisert materie. Hvor går erkjennelsens grenser for hinsidighetens «virkelighet» i Systematisk teologi (Troslæren)? Har det kommet nye budskap eller åpenbaringer om Himmelriket fra Kristus og/eller Ånden/DHÅ?
» – Vi må holde fast på Guds dom, sier kjent liberal professor…. Hva mener egentlig prester og pastorer i 2025 om Guds dom, evig liv og fortapelsen? Det viser seg vanskelig å svare på. Dagen har kontaktet flere kirkeforskere, men de har lite nyere forskning å peke på.
– Jeg kjenner ikke til at det er gjort noen nye undersøkelser av hva prester mener og forkynner om fortapelsen, sier professor Pål Ketil Botvar ved Institutt for religion, filosofi og historie på Universitetet i Agder». (min kursivering)
Jon Romuld Håversen: – Må forkynne om fortapelsen
Fra utsiden og innsiden av Himmelporten…
De kristne tegner ulike bilder av Himmelriket, skiftesvis konkret og symbolsk forstått. Og stadig oftere som en fortsettelse av tilværelsen på jorden, med interesser, aktiviteter (fotball?) og fornøyelser man hadde i jordelivet. Det vil være behov for adspredelser, forstår vi. Man kommer i tvil om det er himmelen som er flyttet ned til jorden, eller jorden som er flyttet opp til himmelen.
En katolsk teolog og førsteamanuensis ser for seg himmelen som Bergen by… Kim Larsen forteller at han elsker by: » – For det er pulserende. Du har masse kafeer, du kan sitte der og jobbe, drikke kaffe. Jeg kan gå på bar, gå på konserter. Så det nye Jerusalem passer meg bedre. Den vil jeg til!».
Teolog håper himmelen er som Bergen by
Foran den trange himmelporten skal det bli trengsel for å komme inn i Riket, sier Jesus. Portvokteren må gjøre en sortering mellom verdige og uverdige, mellom de første og de siste, mellom de største og de minste. Jesu tilhørere ble naturlig nok forvirret over hans særdeles bryske tale. Ikke så rart om de spurte: hvem kan da bli frelst?
Disse evangelietekstene volder også store fortolkningsproblemer for en såkalt folkekirke som proklamerer «frelse for alle».
Det er få som finner «den smale vei», sier Jesus. Blant de få ser vi i dagens kristenhet at det skal lite til før den ene dytter den andre ut. Når det blir for trangt benyttes ulike metoder for utstøting. Som Jesus sier er «himlenes rikes hemmeligheter» forbeholdt de få innvidde. Hvem er de innvidde lesere av evangelieskriftene i Det nye testamente?
Til disiplene sier Jesus i Lukas 8:10:
» Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke skjelne, og høre, men ikke skjønne».
I Markus 4, 10-12 tilføyes : «… for at de ikke skal få omvendelse og forlatelse».
Den smale vei og trange port ble tematisert både i Vårt Land og Dagen uke 11 (bibeltekst: Matteus 7, 12-14, med flere kryssreferanser). Jeg siterer Vårt Lands andaktsholder i spalten Ettertanke 15. mars:
«I dagens avsnitt oppfordrer han oss til å gå inn igjennom den trange porten, den de færreste går igjennom. Det er enklest å la oss føre med strømmen gjennom den største åpningen. Ifølge Jesus vil det føre til ødeleggelse.
Lest i sammenheng, er det som han sier: når du kun velger den letteste veien, og kun tenker på ditt eget beste, vil det føre til ødeleggelse. Men om du derimot klarer å stige ned fra tronen i ditt univers, er det som verden vil åpne seg.
Innenfor den smale porten virker det å være et åpent landskap med plass for liv, plass for vekst, plass for glede og samhørighet». (min kursivering)
Sammenlign gjerne Dagens utlegning om samme tekst og tema i spalten Prekenhåndboka 14. mars.
Den besværlige fortapelsen ble av en kvinnelig sokneprest i Hamar bispedømme nylig omtolket til: «… at menneskets medfødte frykt for å bli forlatt også hadde fått oss til å frykte en fortapelse. Vi skal ha en kjærlig og omtenksom Gud som aldri ville finne på å skape mennesker for så å sende dem til fortapelsen». (bibeltekst: Lukas 13, 22-30).
Kirketjener fortviler etter prestens preken
Sannhet eller usannhet?
Er sannhetsspørsmålet blitt gradert til noe midt imellom: halvsannheter? Kanskje som… liten tro… litt kristen: litt sant?
Fakultetsteologer oppmuntrer gjerne til kritisk bibellesning bare den ikke rammer Jesu overmenneskelige, uangripelige status og autoritet. For at han skal stå over alle hierarkier, tidløs og universell, må hans mange vanskelige ord i evangelieskriftene tåkelegges.
Jesus proklamerer seg som «Veien, Sannheten og Livet». Ingen kommer til Faderen uten ved ham! Han er selve Lyset! Uten dette ene Lyset – og Lysets barn – hører vi forkynt at verden henfaller til Mørket: kaos, tomhet, håpløshet og forvirring.
Bibelteksten for 22. søndag i treenighet var Johannes 12, 35-36, utlagt Lillesøndag i Vårt Land 16. okt. 2024. Jesus sier her:
«Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn».
At Kirkens kjernedogmer ikke stemmer med virkeligheten skal være «bevis» for den kristne Guds faktiske handling og inngripen i verden. Hvert år kommer nye forsøk på å «rasjonalisere» oppstandelsen, men vitnebeskrivelser og dokumentasjon står like svakt.
Jeg siterer nettstedet: noreapastoren.no (18. april 2022).
«Indisiene på at oppstandelses-fortellingen stemmer er til sammen så sterke, at det virker mer troverdig at Jesus stod opp fra de døde enn at han ikke gjorde det…. han ble sett av Kefas (Peter), deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene (1. Kor.)….
Derfor kan vi 2000 år etter at dette skjedde si, tro og bekjenne at vi bygger vår kristne tro på det største under, en historisk hendelse som stadfester soningsdøden Langfredag, og som dermed kan tilgi oss våre synder og gjøre oss til Guds barn». (min kursivering)
Påskens budskap – nå vet vi mer enn noen gang
Fra fakultetenes kateter og prekestoler fastholdes mirakelfortellingene i evangelieskriftene, i samsvar med bekjennelsens autoritative og normerende Lære/Sannhetspostulater.
Myten/legenden om døperen Johannes og Jesus, som sparkende hilste hverandre fra hvert sitt morsliv, lever i beste velgående hos MF-professor Hilde Brekke Møller (Lillesøndag), sokneprest Thor Haavik (Ettertanke) i Vårt Land og teologen Odd Sverre Hove i avisen Dagen (Prekenhåndboken).
Den tilårskomne ufruktbare Elisabet og den unge jomfru Maria (visstnok slektninger) var begge blitt gravide etter et besøk av engelen Gabriel.
Om man kaller det et guddommelig fødselsunder eller brudd på den normale «graviditetsloven» gjør nok liten forskjell for dagens tekstutleggere og prekenforkynnere. De lar seg lite forstyrre av menneskelig logikk, kunnskap og erfaring. Dogmatikk/Systematisk teologi og Frelseshistorie har sin interne (paradoksale?) «logikk». Den må holdes sammen!
Gjennom sin naturstridige, overmenneskelig unnfangelse/fødsel og død står mannspersonen Jesus fra Nazaret hevet over og utenfor historien. Ja, også over alle profeter, rabbier (lærere), sektledere og guruer i religionshistorien.
Uten sin guddommelige natur (på farssiden) ville Jesus være et menneske som vi, underlagt de samme fysisk-biologiske og historiske, tidsbetingede begrensninger. Det er en umulighet!
Lillesøndag, Maria budskapsdag, Lukas 1,39–45
Verdihierarki
Jesus taler ikke om «verdier». Såkalt felles samfunnsverdier, kulturbygging og forvalteransvar, som DnK og dens fakultetsteologer gjerne promotorer, finnes det ikke belegg for i Det nye testamentets endetidsforestillinger.
I noen av sine lignelser forespeiler Jesus et sosialt hierarki i Himmelriket. Datidens trelleinstitusjon bruker han ikke som samfunnskritikk, men som modell for «Guds rike». Han diskuterer ikke kjønnenes likestilling i familie og samfunn. Barnet holdes fram bare som forbilde for den voksnes trosholdning.
«Søk først Guds rike..», sa Jesus. I den grad man kan snakke om «verdier» hos ham, kan det være lydighet og barmhjertighet som kommer i konflikt. Jesus firer ikke på troskravet, slik dagens «folkekirke» gjør med sine trosgraderinger – for å fylle opp Kirkens hus. Ja, kanskje opprettes en ny gruppe/kategori medlemmer i Den norske kirke: ikke-troende støttemedlemmer ?
Den kristne kulturarven er ikke kjent for å styrke arbeidsfolkets sosialøkonomiske status. Jfr. middelalderens statiske, hierarkiske føydalsamfunn i det kristne Europa, med de tre stender: presteskapet – aristokrati – bøndene/almuen. Barn, kvinner, minoriteter og urfolks rettigheter har mildt sagt stått lavt i kirkens verdihierarki.
Det «nye» testamente er, motsatt det «gamle», for det meste befolket av enslige menn og kvinner uten familietilknytning eller familiehistorie. Hvilke «familieverdier» kan man da lese ut av Det nye testamente?
Hvilken «beredskap»?
Med fortidens og samtidens dystre bakteppe er det ikke lett å forstå hva katolsk teolog og kirkehistoriker, Eivor Oftestad (ny kommentator i Vårt Land) mener med «sivilisatorisk beredskap».
Den kristne praksis er vel en «frukt» av den kristne tenkningen? Hennes verdensomspennende katolske kirke har ikke evnet eller ønsket å beskytte barn og mindreårige mot talløse seksuelle overgrep fra geistligheten, heller ikke mot annen mishandling og vanskjøtsel ved katolsk drevne institusjoner på flere kontinenter.
Er den katolske Vatikanstaten – uten kvinner og barn – sivilisasjonsbyggende? Hva er gjennomsnittsalderen i denne mannsstaten?
Det synes klart at begrepet beredskap er blitt et nøkkelord i tidens kristendoms-apologi. I evangelisk og apostolisk tenkning handler det bl.a. om å stå imot «ondskapens åndehær i himmelrommet» (Efeserne kap. 6). Djevelen/Satan er vel ennå ikke beseiret? Er exorcisme tegn på sunn sivilisasjon?
I Jesu tenkning betyr beredskap å «våke og be», holde lampen tent, i påvente av den himmelske brudgommens snarlige (plutselige) komme.
Kriseberedskap synes mest akutt innenfor kirkesamfunnene; teologisk-dogmatisk, etisk og økonomisk. «Si noe positivt om kirken» står som tittel på Bjørn Are Davidsens innlegg i Vårt Land 30. mars 2025. Det klarer vel kirke-kristendommens apologeter godt nok selv?
Disippelgjøring: lydighet mot Mesteren
«For selv om feminisme i dag nesten er å regne som en del av trosbekjennelsen i Den norske kirke…», skriver Åste Dokka i sin kommentarartikkel Vårt Land 7. mars 2025. Dette utsagn kommer nok som en overraskelse på mange.
Å være en «Herrens tjenerinne» og Jesu disippel/Kristus-etterfølger krevde (og krever?) lydighet og forsakelse. Jesus taler klart nok om hva disippelskapet koster: «Ingen kan være min disippel uten at han oppgir alt, hver dag tar sitt kors opp og fornekter seg selv» (jfr. Lukas 9:23 og 14:33).
Fra mange menigheter, (misjons)organisasjoner, nettsider, seminarer, konferanser og ungdomsfestivaler lyder ropet om Jesus-vekkelse. Jesusbevegelsen fra 1960-70 årene er ny-aktualisert i musikalen «Jesus Christ Superstar» og i filmen «Jesus Revolution».
(Det er altså ikke Super-Jonas som er gjenoppstått, slik avtroppende kommentator i Vårt Land, Emil Andre Erstad, skrev i avisen 3. april 2025).
Dagens publikummere har kanskje ikke samme nostalgiske lengsel etter fordums «brennende hjerter». Såkalt åndelig nød, åndelig tørst og lengsel er ikke nødvendigvis rett samfunnsdiagnose.
Men pastor i Credo-kirken Olav Rønhovde håper på ny vekkelse:
» – Vi kjenner igjen den tomheten og forvirringen som var på slutten av 60-tallet, for vi ser det samme i samfunnet i dag. Ut av dette mørket vokste Jesus-vekkelsen fram, og jeg tror det vil komme en ny bølge.
Denne filmen har kommet i rett tid. Jeg er spent på hvordan den vil virke utover landet, sier Rønhovde. Han tenker også på mange som var med på 70-tallet, men har gått vekk fra troen. – De kan tennes på ny, sier han». (kilde: troogmedier.no)
Tror tiden er moden for en ny Jesusvekkelse
Jesus Revolution tilbake på gata i norske byer
Jesusbevegelsen er behandlet i flere bøker:
Inger-Lise Finstad: Brennende hjerter – Jesusbevegelsen og de radikale 70-åra (2022). Efrem Forlag.
Svalheim, Peter (2015): Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet. Vårt Land Forlag.
Sørbø, Jan Inge (1985): Blomsterbarn i kyrkja. Samlaget.
Aass, Jørgen (1982): Levende Fellesskap, visjonen fra Guds Fred. Vårt Land forlag.
Fra en kristelig nettside har jeg klippet dette avsnitt, som nok er ganske representativt:
«Skarer av troende ungdom, ofte forkledd som hippier, tok med seg sine bibler, sine løpesedler og undergrunnsaviser som ble delt ut på gater, torg og strender til dem som både ville og ikke ønsket å høre det kristne budskapet om Guds kjærlighet i Jesus Kristus.
Et budskap som hadde revolusjonerende kraft og makt, og som gjorde at titusener på titusener av unge fikk liv og håp i troen på den korsfestede Kristus Jesus «. (min kursivering)
Disippelskapet – underordning – formuleres litt ulikt i diverse trosopplærings-programmer for barn og unge i alderen 0/2 – 18 år, om det gjelder Søndagsskolen, JesusKids, Acta, Awana m.fl.
» – Hvis jeg skal oppsummere Awana med ett stikkord, så er det disippelgjøring av barn og unge. Vi ønsker å gi dem en mobil og slitesterk tro som varer …. I Awana har vi en visjon om at barn skal kjenne, elske og tjene Jesus. Det er essensen i det. Det handler om å følge ham i alle livets sesonger». (min utheving)
Hva som blir «essensen» i Kirkerådets nye lære- og undervisningsplan for barn og unge, gjenstår å se.
» – Trosopplæring er en av mine hjertesaker. Det å formidle trosinnhold og kunnskap om tro til barn og unge er en grunnleggende oppgave i et hvert samfunn og trossamfunn, og også helt vesentlig for å kunne overleve som kirke, sier Kristin Gunleiksrud Raaum.» (min kursivering)
Kjønnskamp i himmelen?
I Åste Dokkas doktoravhandling 2016 er den sentrale problemstilling: finnes det kjønn i himmelen – eller oppheves kjønnsforskjellen med det oppstandne mennesket ? En av hennes fremste referanser er den hellige kirkefader Ireneus av Lyon (ca. 125–203). Kristenfeministen Dokka konkluderte bl.a. slik:
Man kan vel si at det er ganske aparte tema og problemstillinger akademisk teologi, også kristenfeministene, arbeider med.
Det kan bli stor kjønnsforvirring i det kristne himmelriket når teologer med en annen kjønnsidentitet (skeiv, ikke-binær eller trans) også krever en særlig plass i himmelen. Det må bli konflikt når gruppetenkning i verden overføres til Himmelriket.
Kirken må endre seg for å romme flere skeive
«I min Fars hus er det mange rom», sier Jesus. Blir det kirkepartier i Himmelriket, som på jorden? Aller først må man vel komme inn gjennom porten.
Lære- og embetshierarki
Råds- og embetsstrukturen i Den norske kirke vitner klart om overformynderi. Rett bibelsyn, tros- og lærespørsmål kan ikke overlates til det umyndige «folket». Det er bare den geistlige stand og teologer som kan «tale på Guds vegne». Biskoper står øverst i kirkehierarkiet.
Interne debatter om seksualitet, kjønn og samliv raser med uforminsket styrke i de fleste kirkesamfunn, menigheter og fraksjoner. Også i kristelige medier og podcaster. Det er en føljetong uten ende. Naturlig nok, for «kjønnsblindhet» er utenkelig i kristendommens gudsbilde.
Bak podcasten Epleskrotten i Vårt Land står Kristine Banggren Gripsgård. Hun er aktuell debattleder i avisen Vårt Land. Hun ble nylig over 3 sider portrettert i Klassekampen. Hvordan unge kristne kan forberedes til et godt seksualliv utenfor og innenfor ekteskap kan vel ellers sies å være et ganske nytt perspektiv i Kirkens seksualhistorie.
Når klassisk eller tradisjonell kristen seksualformidling «ikke stemmer med virkeligheten», må det gjøres justeringer (se frikirkepastor Erik Andreassen, Vårt Land 7. april). Nå heter det at menneskers erfaringer må tas på alvor, eller som prest (og phd) Silje Trym Mathiasen i samme avis kaller det: «En lyttende kirke».
Med påskehendelsene rett rundt hjørnet bør vi heller LYTTE oppmerksomt til Kirkens særegne virkelighetsbeskrivelse.
Løsrevet fra sin historiske identitet og kontekst, kan Jesus fra Nazaret i såkalt progressive kretser bli både skeiv, trans og feminist. Som «oppstanden Kristus» kan Jesus tjene ulike behov, særinteresser og formål. Men kjønnsløs kan han aldri bli, uten historieforfalskning! Han er vel snarere «bifil» ettersom han vil ha en eksklusiv kjærlighetsrelasjon til begge kjønn.
Kirkepartiet Åpen folkekirke (LHBT-kirken?) har nettopp hatt årsmøte. Avslørende er formuleringen: «vårt partiprogram». Et partimøte, kirkelig eller politisk, er selvsagt for spesielt interesserte. Til grunn for konkrete «saker» som fremmes i partisystemet ligger en bestemt ideologi. Kirkestaten har vel også en overordnet «grunnlov» som kirkepartiene er forpliktet på?
«Folkekirken er ikke en forening for de spesielt interesserte»
Det er nylig sagt av et utmeldt medlem at «partipisken» gjør seg gjeldende også her. At det trengs et særlig kirkeparti for å fremme «menneskeverd og motarbeide diskriminering» styrker nok ikke verken guden, kirken eller kristendommens omdømme.
«Selv tror jeg på kvinnelige prester i Den katolske kirke i min levetid «, uttalte Gyrid Gunnes i Vårt Land. Profetisk tale?
Fra mitt hjørne stiller jeg meg mer undrende til hvorfor kvinner i hovedkirkene streber så sterkt etter geistlige stillinger – med underordning til allherskeren: Kristus Jesus Herren. Ja, også lydighet/troskap til den maskuline læreautoritet, inkludert kirkefedrene og bispemaktens (katolske!) bekjennelsesskrifter fra oldkirkens tid.
«Syndelegemet»
Jesus er i Kirkelæren «født uten synd»; fullkommen og ufeilbarlig. Litt underlig hvordan han da kunne kjenne menneskers svakheter, synder og laster. Hvorfor måtte han gjennomgå 40 dagers faste i ørkenen – for å fristes av djevelen?
Kampen mellom Ånden og kjødets lyst er et gjennomgående tema i apostelbrevene. I innledningen til 1. Kor. omtales Paulus slik: «ved Guds vilje kalt til Kristi Jesu apostel…».
«Synden skal ikke herske over dere, for dere står ikke under loven, men under nåden. Hva så? Skal vi synde fordi vi ikke er under loven, men under nåden? Slett ikke! Vet dere ikke at når dere går i tjeneste hos noen og adlyder ham, da blir dere hans slaver?
Dere blir enten slaver under synden, og det fører til død, eller slaver under lydigheten, og det fører til rettferdighet. Men Gud være takk! Dere som før var syndens slaver, er nå av hjertet blitt lydige mot den lære som dere ble overgitt til». (Romerne 6:14 ff)
«… Men jeg sier: Vandre i Ånden. Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst. For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil. Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven. Kjødets gjerninger er åpenbare…. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike «. (Galaterne 5)
«De som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.» (Galaterne 5:24)
«… Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud. For de som er i kjødet kan ikke være Gud til behag. Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til.» (Romerne 8:3-9)
«For dersom dere lever i kjødet, skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve. For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.» (Romerne 8:12-14)
«Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort… For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi også at vi skal leve med ham.» (Romerne 6:5-8)
«Det er ikke en som er forstandig. Det er ikke en som søker Gud. De har alle bøyd av. Alle sammen er de blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste… for alle har syndet, og mangler Guds ære.» (Romerne 3,11-12 og v.23)
2. kor 6, 14 – 17:
«Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro! For hva har rettferdighet med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar være enige. Hva forener en troende og en vantro? eller hvordan kan en troende ha lodd og del med en vantro? Hvordan kan Guds tempel og avgudene forenes?… Derfor sier Herren: Dra bort fra dem, og skill dere fra dem, rør ikke ved noe urent! «
I forbindelse med en utuktig person i menigheten sier Paulus: «Fjern den onde mannen fra deres midte…. Legemet er ikke for utukt, men for Herren.» (1. Kor. kap. 5 og 6)
Fremmed i verden
«Eg er ein gjest i verda, på reis som framand her. Den trøyst eg har på ferda: Min heim i himlen er. Langt bort om tidsens strand der strålar livsens land. Eg er ein gjest i verda, min heim i himlen er. Der har eg mine kjære, der skal me møtast att. Og evig saman vere ein dag forutan natt».
(Sangtekst skrevet av Tormod Vågen i 1930-årene. Sangen er basert på Fil 3,20, som sier at «vi har vårt hjemland i himmelen»).
«Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden; jeg har jo utvalgt dere fra verden. Derfor hater verden dere». (Joh 15,19)
«Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i sitt underfulle lys.» (1. Peter 2, 9-10)
Rangering og verdigradering i menneskesynet har gitt seg mange uttrykk og avtrykk i kirke-kristen lære, forkynnelse og misjonsvirksomhet. Selektiv empati og nådeløshet har enkeltmennesker, folk og samfunn verden over smertelig erfart.
«Kjærlighetens orden » (hvem som er «vår neste») er ikke mer abstrakt eller teoretisk hos katolsk visepresident J. D. Vance enn i protestanten Ragnar Misje Bergems politiske teologi: førsteamanuensis i systematisk teologi ved MF. Se Misje Bergems essay i Klassekampen 19. februar 2025: «Må vi elske alle?».
Jesus klarte ikke selv å elske sin nærmeste «neste», men han så ikke «bjelken i eget øye». Gjennom mer enn et årtusens fiendskap mellom og innad i Europas hovedkirker smadres budet om «nestekjærlighet» ganske ettertrykkelig.
Vi andre spekulerer ikke over hvem av vår «neste» (eller «fiende»?) vi er forpliktet eller «kalt» til å elske… Alminnelig menneskelig omtanke og solidaritet er godt nok! Vi er mange som føler oss «hjemme» i verden og IKKE trenger kristen dåp og kristen tro for å kjenne arven og slektskapet som forbinder oss med menneskeheten, i gode og vonde tider.
Likhet i Dåpen,Troen, Ånden og Kristus gjelder vel bare for Himmelriket?
Ingrid Brækken Melve: «Dåpen gir oss faktisk en helt ny slekt og en ny arv hvor alle stiller likt»
Legg igjen en kommentar