Såkalt kristen humanisme tåler dårlig konfrontasjon med sannferdig historiegranskning, i fjern og nær tid. Å påpeke de lange linjer (kontinuiteten) i kirke-kristendommens teologi og antropologi, verdensbilde og historiesyn, er undertegnedes lille bidrag i den uavsluttede opplysningstidens ånd. Med «Troens tilbakekomst» i Vesten kan forhåpentlig «Troens frukter» i historisk tid ha en viss allmenn interesse.
Det hevdes at autoritære ledere har utnyttet kristendommen. Det motsatte kan være like sant, så her har det vært (og er) gjensidig nytte. At «Gud» trenger forsvar eller beskyttelse mot misbruk (av politikere?) tilslører hvordan Guds folk/Kirkens folk har utøvet faktisk, reell makt over folk og land. Gud – Konge – Biskop var en (all)mektig treenighet. Blasfemi, majestetsfornærmelse og kongens hellighet er fjernet fra Grunnloven først de seneste år. Norges konge er fortsatt Den norske kirkes beskytter. Kongen nyter juridisk immunitet, vel i likhet med den katolske Pave og «Den hellige stol». Biskopens makt eller tilsynsanvar («tjenesteordning») i Den norske kirke kan leses her.
tjenesteordning for biskoper 2021.pdf
Når gudsbildet moderniseres/sekulariseres, justeres eller svinger mellom det autoritære og det humane, skjer det etter kirkemaktens vilje og skiftende interesser. Som kjent: Bibelens og Kirkelærens Gud er ikke bare barmhjertig. Hevn- og straffemotivet inngår i Jesu tidsbetingede, partikularistiske gudsbilde. Oldtidsmytologien i GT er høyst «virkelig» hos Jesus, bl.a. straffen/utslettelsen i beretningene om Noahs ark og Sodoma og Gomorra… De vanskelige tekstene i Det nye testamente volder trolig langt større tolkningsproblemer for kirke-kristne teologer enn Salmenes bok i det «gamle» testamente. Sistnevnte er forøvrtig et av de mest yndete og siterte GT-skrifter blant kristne.
Dei vanskelege bibeltekstane treng ikkje bli vår bøn, seier Ingunn Aadland.
Gaza-krigen manes fram slik: «Og i det siste har eg møtt fleire som set ord på kor vanskeleg det er å lese salmer som omtalar «Guds tenar Israel», eller som skildrar Guds dom over folkeslag». Til de som strever med visse salmer er Aadlands råd å lese dem med tida som ein buffer. Hun gir ingen kryssreferanse til Matteus 25. Som det er sagt annet sted: Her gir Jesus en profeti om dommens dag og den dommen han skal felle over «alle folkeslag» når han kommer synlig tilbake. Det er ingen lignelse, men en konkret beskrivelse av hvordan det skal gå til på den dagen. En tilføyelse: I Johannes 14,1-3 gir Jesus de 12 disipler løfte om hver sin domstrone i Himmelriket, med domsmyndighet over Israels 12 stammer.
Tolkningskrise?
Hvordan fungerer «tida som ein buffer» i lesning av Jesu doms- og straffetrusler i evangelieskriftene? I en gjestekommentar i Vårt Land (20.10.2025) vil sokneprest Stine Kiil Saga gjøre den vanskelige lignelsen (?) om Den rike mann og Lazarus hos Lukas tidsaktuell/kontekstuell. Overskriften: Lignelsens dummeste. Hun har latt seg inspirere av realityprogrammet: «Norges dummeste». En mer surrete og hjelpeløs tolkning er sjelden å lese. Lignelsen blir helt ugjenkjennelig. Ufrivillig gjør hun snarere Jesus, lignelsens forteller, til den «dummeste».
Er det «Gud» eller Kirken som trenger Dogmer, Bekjennelser og Systematisk teologi/Troslære for å eksistere? Bekjennelsene er selve roten ! De verken tolkes eller revideres, men har bestått og består bastante og urørlige, også beskyttet av lovverket, mens «kristne verdier» har vist seg svært plastiske.
Den nyvakte interesse for Bibelen – den kristne bibel – viser noen betenkelige slagsider. Ettersom hele Bibelen (GT + NT) av kristenheten leses og tolkes «kristologisk» (dogmatisk), oppstår en rekke religionshistoriske, teologiske, kildekritiske og metodiske problemer. Man må huske at det er Kirken selv som har utvalgt, samlet og kanonisert/autorisert Bibelens skrifter – ut fra egeninteresse.
Presteskap, apologeter og kirkelærere/teologer har fra oldkirkens tid tillagt seg fortolkningsmonopol på den jødisk-hebraiske bibel. Gud Herren utvalgte seg et «nytt folk»: de kristne. Kontrastbildet mellom de to skriftsamlinger (mørke – lys, det gamle – det nye, lov – evangelium) består i dagens forkynnelse; eksegese, prekener og andakter. Bibelen må leses og tolkes med de «rette briller» på, og helst «baklengs»..? På nettet gis det veiledning og mange råd om hvordan man skal lese og forstå Bibelen rett.
Oversettelser og revisjoner, spesialutgaver og utbredelse av Bibelen er underlagt sterk teologisk-ideologisk (og misjonal) sentralstyring. Det gjelder også trosopplæring og konfirmantundervisning i DnK, Søndagsskolen Norge, diverse studieplaner for «voksen tro» m.m I 1999 utkom på Lunde Forlag en ordbok i teologisk fagterminologi på hele 236 s.: Fagord i teologi og kristendomskunnskap (forfatter Brynjar Haraldsø, professor emeritus ved MF). Rett Lære, rett Tro og rett Sakramentforvaltning er en svært teologisk komplisert materie.
Folkekirke-teologer leker seg gjerne med sannhetsbegrepet og «bibelske sannheter», men unnviker det fundamentale dogme i Kirkens lære og teologi: Jesu guddommelige, ufeilbarlige autoritet. Han er i sin person selve Sannheten! Det betyr bl.a. at evangelieskriftenes Jesus fra Nazaret ikke tåler etisk og historisk-kritisk lesning. Det står skrevet i Hebr. 13:8: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid «. Ingen moderne symboliseringskunster eller kontekstualisering kan gjøre mennesket Jesus tidløs og universell.
Den kirkelig-teologiske «ekspertise» var sterkt representert ved årets Kapittel i Stavanger, med Bibelen som tema. Også apologeter fra Vårt Lands kommentariat. Talende nok var programheftets profilbilde: biskop (emeritus) Kari Veiteberg, med prestesnippen på plass. Hennes bibelsyn er klart «kristologisk». Festivalen ble innledet og avsluttet i Stavanger domkirke, hvilket signaliserer at Bibelen tilhører kirken. Eller: «den kristne boka», som MF-teologen Ingunn Aadland skrev i Vårt Land 30.01.2025.
Når Jesus/Kristus hevdes å være sentrum i Bibelen, var det desto mer overraskende at ingen programposter på Kapittel hadde denne hovedpersonen som hovedtema. Elefanten i rommet, kanskje?
Jesus, Kristus og Paulus
Gammel og ny gudstro er stadig uavklarte problemer i teologisk bibelforskning og teori, ikke minst i liberal teologi. Jeg nevner igjen TF-teologen (prof. emeritus) Halvor Moxnes bok fra 1980 (Land og Kirke/Gyldendal): «Gud for de ugudelige. Jesus, Paulus og urkristendommens gudstro». Jeg siterer fra baksidens omtale:
«Det er Jesus som er kristendommens utgangspunkt. Derfor må vi starte med Jesus hvis vi vil finne den kristne tro på Gud.… Sentralt står Paulusbrevene, først og fremst Romerbrevet. Hensikten med Paulus’ kamp for en ny gudstro var å gjøre Gud fri fra Loven og synagogen, slik at evangeliet kunne kunne bli forkynt for alle mennesker. Nettopp fordi vi lever i en kirke hvor det snakkes så mye om Gud på en før-kristen måte, er det viktig å understreke at den kristne tro oppsto i et brudd med en religion som bygget på Det gamle testamente, hevder forfatteren «. (Min kursivering)
En svensk prest, Christer Hugo, har gått ut av kirken bl.a. fordi han tar avstand fra «gudsbildet i GT». Det interessante er at han ikke omtaler gudsbildet i NT i sitt oppgjør nedenfor, verken evangelieskriftenes Jesus eller apostelbrevene. Han kan inntil videre fortsatt være prest, sier han, så han har kanskje ikke sagt farvel til Jesus/Kristus og Paulus? Blant inspirasjonkilder nevner han bl.a. (epikospal) biskop John Selby Spong, og da aner man sporet Christer Hugo beveger seg i: A New Christianity for a New World: Why Traditional Faith Is Dying and How a New Faith Is Being Born (2002). Boken foreligger i dansk og svensk oversettelse.
(Den nå rehabiliterte prest og teolog, Helge Hognestad, har i bøker og artikler forkynt tilnærmet samme budskap om «en ny kristendom». Se hans foredrag ved Hamar Kirkeakademi mars 2025: Morgendagens kristendom).
Jag har sagt farväl till Bibelns gud
Microsoft Word – Biskop John Shelby Spong
«Ja, hvis man skal dømme ud fra titlerne på nogle af hans bestsellere, så vil han redde kirken fra fundamentalismen – han vil befri evangelierne fra 2000 års misforståelser – han vil reformere kirken gennemgribende, inden det er for sent – han vil ændre hele den kirkelige selvopfattelse, som han mener i vid udstrækning er blevet fanget af sine egne utidssvarende formuleringer af evangeliet, så den intet har at sige til moderne, åndeligt søgende mennesker i dag. Hele det kirkelige koncept må derfor ændres, hvis ikke kirken og dermed kristendommen skal forsvinde fra vores kultur…. For som det ofte nok er blevet fremført, så er der jo ikke meget nyt i det han skriver. Han står i dyb gæld – hvad han også klart erkender – til folk som Tillich, Bultmann, Bonnhoeffer, Michael Goulder, John A.T. Robinson, ikke mindst – Don Cupitt, Crossan – altså teologer, som har gået nye veje i deres forskning, men som også ofte er blevet lagt på is af den etablerede kirke. Det er som om, disse nybrud er forblevet indenfor fagteologiske kredse og aldrig er kommet menigheden som sådan for øre – og det er det, der er Spongs egentlige anliggende». (min kursivering)
Merk: «2000 års misforståelser»! Må vi ikke heller kalle det ved sitt rette navn: løgner/usannheter – eller Fake News? Hvordan skilles det mellom hva som er produsert bevisst og med vilje (løgner) – og hva som er ubevisst eller utilsiktet (usannheter)? Vi er kjent med det som i mildeste form kalles «løftebrudd» i politikken. Hva skal vi si om Kirken og presters/biskopers løfter?
I nevnte tradisjon kan nevnes den hyllede (liberal)teolog og professor: Marcus J. Borg. Også han tilknyttet det anglo-amerikanske «Jesus seminar», etablert 1985. I boken «Gjenoppdag kristendommen» (2017, Kom forlag) presenterer Borg sin alternative forståelse av kristendommen. Kari Veiteberg, Bjørn Eidsvåg, Notto R. Thelle, Knut Refsdal, Erik Hillestad, Grete Hauge og Jan Olav Henriksen var blant de begeistrede mottakere av boken. Hva som skiller «Bibelens gud» fra «Teologenes gud» (les: Bekjennelsenes gud) har de såkalte reformatorer få svar på. De vikler seg snarere inn i større teologiske vanskeligheter med sine teorier om en «ny gudstro» og/eller «ny kristendom», som til alt overmål benevnes: forskning. Hvor står Jesu liv-forskningen i dag?
Bibelen: «Verdens viktigste bok»?
Den danske Bibel-entusiasten Kristian Leth målbærer et noe annet syn på «Bibelen» enn Christer Hugo. Men også for Kristian Leth synes Paulus å være den store stjerne. Det er vanskelig å forstå Leths fascinasjon for Paulus: «hedningenes apostel». Genial tenker? Er han større enn Jesus? Paulus er riktig nok ikke «syndfri» som Jesus, men etter eget utsagn: utvalgt allerede i mors liv. «… Men Gud, som utvalgte meg allerede i mors liv og kalte meg ved sin nåde, besluttet i sin godhet å åpenbare sin Sønn for meg for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham for folkeslagene. Da spurte jeg ikke noen av kjøtt og blod til råds». (Gal 1, 15-16).
Kristian Leth skriver i Vårt Land: «Kirken har ikke lenger plass til det overnaturlige» (16.09.2025). Det stemmer vel ikke? Jesu jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart er kirke-kristendommens bærende grunnlag. Hva med de hellige sakramenter? Ved dåpsvannet og nattverdblodet blir man renset eller gjenfødt «i Kristus». Feiring av Pinse med pinseånden er en av Kirkens store høytider og helligdager, også i «folkekirkene».
Den Hellige Ånd/Sannhetens Ånd er fortsatt i virksomhet, selv om Åndens kraft synes noe svekket i folkekirkene. Den interne relasjon mellom personene i Treenigheten er blitt uklar. I «Jakten på Ånden» søker noen seg til pinsemenigheter, i likhet med nyvalgt generalsekretær i Kirkens Nødhjelp (jfr. Min tro-spalten i Vårt Land 05.10.25). Anne-Cecilie Kaltenborg forteller her at hun er blitt mindre opptatt av «etikk og slike ting», men mer av «åndskrefter». For hvordan skal ellers ondskapen forstås? Den Onde og onde åndsmakter tjener fortsatt nytte i kirke-kristen virkelighetsoppfatning.
Mirakler Jesus (og apostlene) utførte ligger godt innenfor det overnaturlige. Både Jesus og Paulus kjempet mot den mytologiske figuren, reelt oppfattet: Satan/Djevelen. Ja, også Martin Luther om lag halvannet årtusen senere. Jesus omtaler djevelen som «en morder» og «løgnens far» (Johannes 8:44). Det mangler ikke på advarsler om «djevelens listige knep» i Paulus’ brev til Efeserne 6:11-12. Pave Frans advarte mot djevelen i 2017, med disse ord: – Unngå dialog med djevelen, han er mer intelligent enn oss.
Så vidt jeg vet har ingen av de nordiske «folkekirkene» avskrevet de sentrale hendelser eller fortellinger om Jesu liv, forkynnelse og predikantvirksomhet i de fire evangelieskrifter. De gjenfortelles og reaktualiseres i liturgien gjennom hele kirkeåret. Ganske nylig var oppvekkelsen av Jairus datter – fra død til liv – bibelteksten 17. søndag i treenighetstiden (Mark. 8, 35-43). Ja, også utlagt av Vårt Lands teologiske ekspertise i spalten: Lillesøndag. Paulus hadde selv en overnaturlig erfaring, da han på veien til Damaskus ble løftet opp til de himmelske sfærer og fikk et møte med den «oppstandne Kristus». Paulus forteller i etterkant at han ikke visste om han var «i eller utenfor legemet»… På grunnlag av denne «åpenbaring» utformet han sin egen teologi.
Innslaget i Kristeligt Dagblad minner sterkt om ny-apologetenes retorikk. Vi forstår ikke selv hvor «kristne» vi er..? Vel, vi forstår godt hvordan kirke og kristendom har utøvet makt både på individnivå og kollektivt over kultur og samfunn gjennom årtusener. Det finnes lykkeligvis andre kilder til opplysning og inspirasjon enn Bibelen. Kort sagt: andre ideer, idealer og verdier. Den kristne bibel er ikke «Verdens viktigste bok» for jøder, muslimer, hinduer eller buddhister. De har sine egne hellige skrifter. Men kristningen og misjonens mål er vel at Bibelen skal fortrenge dem alle?
Kristian Leth går mange snirklete omveier, men han er såkalt kulturkristen og passelig uklar: «Der er ingen tvivl om, at jeg, kulturelt, skal betegnes som kristen. Men jeg har ikke rigtigt lyst til at sige, hvad jeg selv tror på».
Også Subjekts sjefredaktør, Danby Choi, er passelig uklar, men en god støttespiller for kirken. Avisen Vårt Land fulgte ham gjennom hans utforskende kirkebesøk og gudstjenester i Oslo bispedømme 2024. (Se Alf Kjetil Walgermos rapport 24.03.2024). Er Danby Choi skapkristen, kulturkristen, litt kristen eller helkristen? Tydelig nok, som mange «kjendiser», stiller han lojalt opp om kirkens Jesus-dyrkelse, bl.a. referert slik i avisen Dagen 18.10.2025:
«Nå ser han et skifte der stadig flere unge vender tilbake til kirken – og mener kristendommen tilbyr noe fundamentalt annerledes enn tidsånden. – Kristendommen er det motsatte av woke. Jesus tilgir. Hele den kristne filosofien er bygget på tilgivelse – et ideal som ikke finnes i dagens dominerende paradigme, mener Choi… – At vi er feilbarlige, er bedre vitenskapelig dokumentert enn at vi er perfekte. Derfor blir kirken et sted for sannhet, mens offentligheten er et sted for juks«. (min kursivering)
Vi alminnelige, feilbarlige mennesker verden rundt forstår altså ikke hva «tilgivelse» betyr – uten den såkalt kristne filosofien og/eller Jesus som læremester? Noe tilsvarende sies i et leserinnlegg i Dagen 21.10.2025:
«Uten Jesus ville vi ikke ha vært klar over at det finnes en annen måte å leve på, enn den syndige, og livene våre ville ha vært fattige, uten en evighetsdimensjon «.
Folk flest trenger ikke gå til Skriftestol, Sjelesorg eller Nattverd for å gjøre opp menneskelige feilgrep, om det er «i tanker, ord eller gjerninger». Hvem er «de perfekte» i Chois verden som trenger Gud/Jesus, biskop eller prest for syndsforlatelse? Jeg minner om begrepene «rettferdiggjørelse» og «helliggjørelse»; fullkommenhets-idealet i kristendommens skrift- og læregrunnlag. Arvesyndens forbannelser er rikelig utbrodert – med konsekvenser for Frelse og det evige liv.
Andre kristendoms-apologeter, verdikonservative eller kristendemokrater, setter sin lit til Vatikanstatens mektige politiske og åndelige leder: pave Leo XIV. Han styrer en teokratisk ministat i Roma. Paven framheves fra ulikt hold som motbilde til såkalt nasjonalistisk kristendom. Konverteringer til katolisisme fra Den norske kirke, frikirker og pinsekarismatiske menigheter er ikke lenger uvanlig. De har «kommet hjem», sier de ofte. (Pave Frans ble minst to ganger nominert til Nobels Fredspris, sist av Dag Inge Ulstein).
Frihetens ansvar og grenser
Med boken av Odd Isungset skal igjen skyld og ansvar fordeles i den fryktelige «karikaturstriden», som særlig moret luthersk-protestantiske skandinaver en del år. Den skadefryd og hån/sjikane Jylland-Postens Muhammad-karikaturer utløste i 2005, også i vårt Lutherland, var snarere en pervertering av ytringsfriheten. Slik går det når religiøse, irrasjonelle lidenskaper trumfer saklig meningsutveksling og argumentasjon. Jeg tror (ekstremisten) Martin Luther ville vært godt fornøyd.
Interessant nok mobiliserer organisasjonen SIAN til ny offensiv mot Islam, og den danske avisen Berlingske trykker nå Muhammad-karikatur på nytt – 20 år etter karikaturstriden. Skal vi få nye runder med Muhammed-karikaturer og Koranbrenninger? Signalet synes klart nok: Ingen skal glemme hvor farlig eller truende Islam er for det «siviliserte» Vesten. I en ny amerikansk film (The Carpenters Son) framstilles Jesu barndom på en måte som får en menighet til å hente fram blasfemianklagen. Så kjent, så kjent. – Det skal ikkje tolererast å spotte Jesus Kristus, uavhengig av bakgrunn eller tru, meiner ein av dei som har skrive under eit opprop mot filmen.
Bilder kan tale sterkere enn ord, sies det. Det kan man trygt si i denne religionskrigen. Men stygge pamfletter og karikaturer av religiøse motstandere har vært en særlig kirkelig «sjanger» gjennom århundrene. For ikke å nevne: kirkekunsten. Ja, også bokbål i religionskampens tjeneste. Utallige nedverdigende jøde-karikaturer ble dokumentert og analysert i forskeren Judith Vogts trilogi (1978/1990/1996). «Hennes samling av 6 000 antisemittiske karikaturer befinner seg i Det Kongelige Bibliotek, København». (NRKs ubeherskede jødevitser føyer seg inn i den samme tradisjon).
Tross fortielser er Martin Luthers hatefulle skrift mot jødene (1543) kanskje gjort mer kjent enn «krigserklæringen» mot alminnelige muslimer OG «tyrkerne» i hans to skrifter fra 1529 – 30. Denne forblindede hatpredikant og antidemokrat står stadig på «sokkel» i de skandinaviske/nordiske «folkekirker» i 2025. Kirke-kristendommen har knapt noen gang etterlevd det 8. bud: Du skal ikke tale usant om din neste. Jesus selv hadde intet godt å si om sine fremste meningsmotstandere: de stadig utskjelte «fariseere og skriftlærde» (jeg skal ikke her gjenta hans skjellsord i evangelieskriftene). Hvem var Jesu «neste» som han skulle elske som seg selv? Vi kan videre spørre: hvem er hyklerne og de selvrettferdige i vår tids kristenhet?
Muhammed tillegges stadig demoniske trekk. Med demonisering av fienden var (og er?) alle midler tillatt; kjent selvsagt mange århundrer før Luthers tid. Men Vesten og dens kristenhet har ikke for vane å se seg i speilet. Jeg minner om Den katolske kirkes «Index over forbudt litteratur». Den første listen med dette navnet og med universell gyldighet utkom i 1559 i Roma på pave Paul 4s foranstaltning. Når ble ytringsfrihet en «kristen verdi»?
«Donald Trump elsker ytringsfriheten, men bare for seg selv», skrev en kommentator på debattsidene i Aftenbladet 25. sept. Det samme kunne vært sagt om Martin Luther. Disse to deler kanskje også visse karaktertrekk: umodenhet, mangel på impulskontroll, selvopphøyelse, maktbegjær…
Ikke ulikt Charlie Kirk plasseres Vebjørn Selbekk i en slags martyrrolle for ytringsfriheten, eller rettere for «kristen tro». Jeg siterer fra Aftenpostens kommentarfelt nylig:
Ytringsfrihet måles ikke i hvor høylydt man provoserer, men i hvor ansvarlig man bruker den. Demokratier fatter vanskelige avveininger mellom sikkerhet og frihet – det er ikke et tegn på underkastelse, men på modenhet. Selbekk vil gjerne stå som fanebærer for absolutt ytringsfrihet, men han unnlater å ta inn over seg at ord og handlinger også har konsekvenser… Det er ironisk at en mann som i 20 år har levd på fortellingen om sitt eget mot, fortsatt bruker spalteplass på å angripe dem som faktisk måtte ta det politiske og menneskelige ansvaret da han tente gnisten.
Kultur – eller religionskrigeren Selbekk stryker på klokskap og moralsk ansvarlighet: ytringsansvar. Han visste selvsagt at hans redaksjonelle valg kunne bli truende eller farlig for ham selv og familien, men han ville ha religionskamp: konflikt og konfrontasjon. Maktdemonstrasjon? Han «glemmer» beleilig nok at kritikere av hans egen religion og kirke de forgagne århundrer kom i stor livsfare. Bannlysing og landsforvisning er kjent fra kristendommens tidlige historie. Hvor mange måtte flykte fra kirkemaktens forfølgelser? Ikke så få havnet i ildens flammer. Fortrengnings-mekanismene er sterke, kan man vel godt si. Man snakker heller om muslimers raseri over karikaturene enn om de kristnes raseri over nær sagt all motstand og opposisjon.
Verken Moses eller Muhammed tåles som sidestilte oldtidsprofeter med Jesus: «Guds eneste Sønn» og «sann Gud». Det er Jesu Kristi makt og ære som står på spill, så jeg vil tro at Selbekk er fornøyd med den «selvsensur» som tilsynelatende praktiseres i offentlige medier. Med andre ord: Muhammed er fredløs, mens Jesus er fredet.
Selbekk endret syn på blasfemiparagrafen
Befinner Selbekk (og avisen Dagen) seg fortsatt i korsfarer-modus? I 2019 fikk avisen drahjelp av sokneprest Einar Gelius’ bok i kampen mellom oldtidsprofetene: Jesus fra Nazaret og Muhammed fra Mekka. Fra mitt hjørne ligner det mer mobbing på sandkasse-nivå: hvem er størst og sterkest? For at den ene skal skinne og lyse, må den andre trekkes «ned i søla».
I kristelige medier er meningene om Charlie Kirks kristendom og «kristne tro» sterke og sprikende. Forkynte han kjærlighet eller hat? Charlie Kirk sto for en «dypt illiberal, sterkt reaksjonær og dypt rasistisk ideologi «, skriver MF-teolog Ragnar Misje Bergem i Vårt Land. Men disse karakteristikker kan passe godt også på Martin Luther og evangelisk-luthersk lære/ideologi. Det stadig gyldige læreskriftet Confessio Augustana/CA art. 17 sidestiller de utpekte og fordømte med «djevlene»: iboende onde. Det handler om en «sjelelig rasisme» som går langt dypere enn etniske og rasebestemte kjennetegn.
Bispevalget
I likhet med ytringsfriheten og andre friheter, ser demokrati ut til å bety noe annet innenfor den kirke-kristne verden. Valget av «etterslengeren» Stig Lægdene til ny biskop i Nord-Hålogaland viser nok en gang kirkedemokratiets svakheter eller begrensninger. Det allmektige Kirkerådet (kirkens «regjering») gjorde igjen kort prosess og overkjørte sentrale instanser i den langtekkelige, kompliserte valgprosessen, som vel må fortone seg ganske meningsløs. Hva som har foregått i de lukkede rom før tilsetting er taushetsbelagt. Tåler DnK flere skandalevalg? En «samlende» biskop er knapt utnevnt etter at kirken overtok arbeidsgiveransvar. Man kan trygt si at denne kirke er like «smal» som den alltid har vært, også da konservativ teologi rådet grunnen.
Man når vel ikke til topps i det kirkelige embetshierarki ved å være «en likandes kar»? Mer presist om siste bispevalg kommer denne uttalelse fra en kvinnelig fakultetsteolog v/TF: – Han har vært tydelig i Israel-Palestina-spørsmålet. Han er en tydelig feminist og har et tydelig engasjement for kjønn og likestilling. Han oppfattes som politisk og teologisk radikal, og det er vanlig at de som inntar et radikalt standpunkt i denne typen spørsmål blir uglesett i visse miljøer». (Vårt Land, 18.09.2025. Min kursivering).
Vi ser kanskje her et eksempel på hvordan politisk kristendom/teologi (kristianisme?) praktiseres i Norges «landsdekkende folkekirke». Mange forstår nok hvem som blir «uglesett» i Den norske kirkes høyst særegne partisystem, som i seg selv virker splittende. «Åpen folkekirke», med partileder Gard Sandaker-Nielsen, har i mange år vært et såkalt en-saks-parti. Det er maktkamp og polarisering på flere nivåer i kirkehierarkiet: teologisk-ideologisk og politisk. Ja, endog Gazakrigen ble dratt inn i bispevalget.
Nyvalgt biskop i Nord-Hålogaland, Stig Lægdene, skal kanskje rydde opp og sørge for enhet (ensretting?) i sitt bispedømme. Vi må øve oss på å tåle ulikhet, sier biskopen. Hvor mange års øvelse trenger denne «meningskirke» for å tåle mangfold? Hva var «evangeliet» igjen? Alle tre bispekandidater sto på samme evangelisk-lutherske grunn. Hva ville den historiske Jesus, Paulus og Martin Luther sagt om bispevalget?
Nylig har et titalls ulike kirkesamfunn/menigheter vært samlet til bønn, gudstjeneste og samtale på Stiklestad nasjonale kultursenter. Et økumenisk «mirakel» blir det kalt. Men prosessen i forkant har visstnok vært krevende og stridsspørsmålene må legges til side. Prest i DnK og professor ved Nord Universitetet, Idar Kjølsvik, sier det slik: – Me øver oss på å vere saman i himmelen. (Vårt Land 19.10.2025)
Kvinneprest-motstand er «moralsk feil», sier biskop Lægdene med sin nye autoritet. Men det var vel ikke moralsk feil i hans lutherske (stats)kirke opp til 1960-70 årene? I 1955 uttalte et enstemmig professorråd ved MF at ”man anså det som stridende mot Den Hellige Skrift at kvinner innehadde et presteembete”. Gjennom aktuelle rettsprosesser har vi sett at forholdet mellom «trosfrihet» og rettighetstenkning består uavklart.
Den ofte hyllede valgfriheten oppheves når læstadianere ber om en mannlig prest til sine seremonier. Kanskje skulle biskop Lægdene (event. preses og kirkerådsleder) ta en prat med katolske biskoper eller pave Leo om kvinnediskriminering, istedenfor å stigmatisere den læstadianske bevegelsen. Tilhører de ikke alle «kirkefamilien»?
Hva er «kjetterske meninger» i dag? Hvem er vranglærerne: «de onde»? Fra «de godes» side – rettroende? – er det åpenbart Trumps (evangelikale) og Putins (ortodokse) kristendom som skal bekjempes, skjønt de begge står godt plantet i den autoritære kristne kulturarven.
Såkalte kirkerefsere finnes det mange av, som i boken av TF-teologen Nils Astrup Dahl i 1953 (Forlaget Land og Kirke). Han skulle skape klarhet i datidens forvirring og usikkerhet, men 72 år senere råder like stor eller mer uklarhet. Helvetesstriden er heller ikke avblåst, men bare mildnet litt og «gjemt bort» inntil videre. Kan Den norske kirke og dens 12 biskoper leve med to eller flere likestilte syn på helveteslæren/fortapelsen og frelsesgrunnlaget? Hvilken teologiprofessor er kalt til å foreta opprydding i dag?
«1946–65 var Dahl professor i Det nye testamente ved Universitetet i Oslo og en sentral skikkelse ved Det teologiske fakultet, bl.a. som dekanus 1954–59. Han spilte en viktig rolle for fakultetets uttalelse i den såkalte “helvetesstrid” mellom professor Ole Hallesby og biskop Kristian Schjelderup fra 1953. Hans egne standpunkter kom frem i artikkelsamlingen Rett lære og kjetterske meninger (1953)». Artikkelen i Norsk biografisk leksikon nedenfor er skrevet av Halvor Moxnes, sist oppdatert 27. november 2024.
Nils Alstrup Dahl – Norsk biografisk leksikon
Rett lære og kjetterske meninger
S. Anker-Goli utga boken «Sekter i søkelyset» (Sambåndet, 1950). Han behandler følgende sekter: mormonene, sjuendedag-adventistene, Jehovas vitner, spiritistene, teosofene, Christian Science, Smithvennene. Daværende biskop i Bjørgvin, Ragnvald Indrebø, skrev en positiv omtale av boken, bl.a. dette: – Det er å vona at denne boka må nå ut til mange med sunn rettleing og som ei sterk åtvaring mot den sjelefåren som ligg i desse moderne villfaringane. (Merk ordet: «sjelefåren»).
I den anspente, opphetede tid i norsk kristenhet tiårene etter verdenskrigens slutt utkom presten Fredrik Wisløffs bok: «Antikrist» (Lutherstiftelsen 1964). Han var medredaktør i avisen Vårt Land 1953-54. F. Wisløff er omtalt som Ole Hallesbys åndelige arvtaker, også som en av Nordens mest populære oppbyggelseforfattere på 1900-tallet.
Nazi-Tyskland ble beseiret, så Hitler kunne likevel ikke være Antikrist. I stedet tildeles kommunismens ateistiske ideologer/ledere rollen som Antikrist: Satans håndlanger. «Verdensdiktatoren» står som tittel over et av kapitlene i Wisløffs bok. Det er bare 60 år siden disse forskrudde ideene ble spredt. (Denne bok og flere om Antikrist kan leses digitalt på Nasjonalbibliotekets nettside).
Kampmotivet
Igjen: det er kampen mot indre og ytre fiender som kjennetegner den kristne kulturarven, helt fra ny-testamentlig og oldkirkelig tid. Åndskampen har vært ført på slagmarken, i teologien, på «misjonsmarken» og i menneskesinnet. (Såkalt fiendekjærlighet forutsetter en fiende). Sensur, disiplinering og sanksjoner har vært effektive makt- og kontrollmidler i kristningsverket gjennom mer enn tusen år.
Hvem er fienden, og hvorfor skal vi bekjempe den?
Vi er alle «misjonsobjekter» i den kristne livstolkning. Hele verden anses for en «misjonsmark». Misjonærbarn/internatbarn har rikelig med erfaring om denne første og høyeste prioritering. Ingen annen religion driver misjon i en slik skala og med slik intensitet som Kristendommen. For å rekruttere flere misjonærer vil organisasjonene nå knytte forretningsvirksomhet/business og misjon tettere sammen. Det passer kanskje godt med både ny-kolonialisme OG Trumps besynderlige visjoner om «fred». En gjennomkorrupt og amoralsk president forkynner at «Guds tid» er kommet. Er han Forføreren eller Guds redskap?
« …med de nye initiativer skal Trump ifølge lektor og religionssociolog ved Københavns Universitet, Brian Arly Jakobsen, ses som en præsident, der helt og fuldt omfavner Gud – den kristne nærmere bestemt» (kilde: Danmarks mediehus DR).
I vårt lille land: høylydte, bråkete kontroverser omkring KRL-faget, kristen formålsparagraf, skolegudstjenester, bibelutdelinger og Skolelagets aktiviteter i grunnskolen gjennom årene forteller at det er den kristne ideologi barn og unge skal eksponeres for. Også i andre offentlige institusjoner. Når prestetjenesten ved Finnmarks sykeshus blir sagt opp, vekker det stor uro i kirke-Norge. De har angivelig en kompetanse på sjelesorg/åndelig omsorg og eksistensiell beredskap som er uerstattelig i samfunnet. For mange kristne blir dette nok et tegn på «avkristningen». Med KrFs større representasjon på Stortinget kan vi vente oss mer religionskamp og/eller verdikamp.
«De salige» som skulle skape fred har utmerket seg ved ganske andre verdier: maktbruk, intoleranse og ekskludering. Minoriteter og urfolk vet mye om nådeløse kolonister, misjonærer og apostler. Barn og kvinner ble plassert i kristne oppdragelses-anstalter i det forrige århundret. Ved autoritære barnehjem, mødrehjem og div. andre anstalter måtte de utholde mange typer overgrep; psykiske og fysiske.
Jøder var «troløse hedninger” som skulle kastes ut av Europa, og muslimene var Guds straffedom, mente (salige) Martin Luther. Munken gikk imot den katolske paven og kastet Europa ut i et flammende kaos på 1500-tallet. Søskenkjærlighet/brødrekjærlighet og såkalt fiendekjærlighet er det få spor av i Martin Luthers lære og skrifter. Tvert om er her mye hat og aggresjon tillike med et voldsomt «ego». I lovparagrafer på 18 og 1900 tallet ble jøder, jesuitter og sigøynere utestengt fra vårt protestantisk-lutherske statskirkeland.
Luther uttalte bramfritt (som også Paulus) at ikke engang englene kunne bestride hans Lære; avgjørende for frelsen. Slagordene: Nåden alene, Troen alene og Skriften alene skapte intet fredsrike i Europa. «Lenge etter Luther raste det blodige kriger mellom protestanter og katolikker. Motsetningene varte i hundrevis av år «.
Det er forståelig hvorfor fakultetsteologene ved TF og MF har gjort så mange beskjæringer og utvalg i Luthers skrifter. Hans vulgariteter og uhyrlige grovheter egner seg dårlig på trykk. Med sin konfesjonelle læreautoritet i Den norske kirke de siste 500 år OG sin enorme skriftlige produksjon er det underlig at Martin Luther ikke vies større offentlig oppmerksomhet i kristningsjubileenes tid, utover i noen interne kirkeseminarer. Det gjelder ikke minst i verdispørsmål som dagens jubileer har så stort fokus på.
Luther ble feiret gjennom Reformasjonsjubileet 2017. Sentrale politikere og medieaktører deltok i hyllesten: konsensuskulturen! Kirkens behov for offisielt å hylle fortidens «troshelter», også helgener, er ganske bemerkelsesverdig.
Fra Verbum Forlag samme år (2017) utkom boken: «Trådene i samfunnsveven». Her vil forfatterne vise «hvordan den lutherske arven har bidratt til frigjøring og myndiggjøring av mennesker både i Norge og andre land» (inkl. demokratisering, velferdstat og likestilling). Vi møter igjen og igjen de samme slagord og glansede historiefortellinger om de enestående, overlegne kristne verdier. Men høyre-ekstremister og ny-nazister henter fortsatt inspirasjon fra Luthers jødehat/antisemittisme. Kanskje også hans kvinnesyn?
«Verdianarkisme» i den kristne verden
Det er i kristne (og muslimske) stater at de homofile lever farligst. Også i våre geografiske nærområder. Ca. 30 land i Afrika har pr. idag forbud mot homofili. Ja, også med fengselsstraffer, som i vårt lutherske statskirkeland inntil 1972. Bispeuttalelsen om homofili fra 1950-årene er selvsagt pinlig for «folkekirken». Hvilken type «misbruk» handler det om? Var ikke den tids skriftlærde og yppersteprester rettelig kalt?
Nedenfor er noen av biskopene som de siste par tiår har gjort akrobatiske tankesprang i homofilisaken. Vi kan tilføye kirkerådsleder Harald Hegstad, som også har vært bispekandidat. I teorien skal det i kirken være rom for to likestilte, uforenlige (!) syn i samlivssaken; det ene skadelig, det andre uskadelig… De to tungers tale? (Den tospråklige kunsten behersker også pave Leo XIV).
Mener unnskyldning ikke vil rokke kirkens to syn i samlivsspørsmålet
«Det å si unnskyld når man har gjort noe galt, er en riktig ting å gjøre, det er en kristen ting å gjøre», sier Hegstad i et nylig innslag i NRK. Men det forstod altså ikke fortidens kirkelærere, biskoper og misjonsgeneraler? Det ser ut til at alle med ambisjon om å klatre til topps i Den norske kirkes hierarki, om det gjelder embete, professorat eller administrasjon, må gjennom en teologisk «snuoperasjon» i kjønn- og samlivsspørsmål.
Preses Olav Fykse Tveits offentlige unnskyldning til «skeive» på London Pub avslutter ikke denne mangeårige uverdige kirkekampen. Det er legitimt å spørre hvem han ber om unnskyldning på vegne av; bispestanden… kirkens inndøpte medlemmer? Den påfølgende kveldsmesse og nøye regisserte «forestilling» i Oslo domkirke var sikkert vellykket, med kronprinsparet som særlig prominente gjester. Men intensiteten så langt tyder på at denne og andre kampsaker kan pågå i 50 år til… Det ulmer allerede i Den katolske kirke om både kvinnelige prester og homofilt samliv/ekteskap.
Disippelskap i en kjønnsforvirret tid
Det er tid for nåde og sannhet
Homofobi eller homohat er blant de «verdier» kirke-kristen misjon har eksportert til store deler av verden. Var ikke misjonspionerene sanne Kristus-etterfølgere? Med såkalt liberal/progressiv teologi og dens liberaliserte «verdier» har det oppstått nye konfliktlinjer ikke bare nasjonalt, men også i den globale misjonsvirksomheten. En mer løsluppen seksualmoral og samlivslære, nær grenseløs, i deler av vestlig kristendom vekker naturlig nok forundring blant misjonskirkene i Sør. De ble lært og forkynt noe helt annet. At «Gud» kunne skifte mening bl.a. om kjønn, sex og samliv ble de neppe opplyst om. Må de misjoneres på nytt fra Vesten?
Seksualdriften skal ikke lenger tøyles, men «leves ut». Et livslangt monogamt ekteskap er mer eller mindre utdatert. Såkalt seriemonogami – skilsmisse og gjengifte – er blitt normalisert i Den norske kirke. Med teologiske begrunnelser, må vite. Her og i dens skandinaviske søsterkirker diskuteres ikke bare innføring av et skilsmisse-ritual, men også velsignelse av polyamorøse (polygame?) relasjoner. «Alle kan elske hvem de vil», lyder parolen.
Seksualmoralens flytende grenser tangerer også det vi forstår som seksuelle avvik; pedofili og sadomasochisme/BDSM (Bondage/Disiplin/Sadisme/Masochisme). Foreningen Fri/FRI arbeider for at sistnevnte seksuelle orientering blir fullt ut akseptert, vel og merke mellom samtykkende parter. Det har kommet motstridende signaler om FRI ønsker å senke den seksuelle lavalder.
Men hvem kunne tro at DnK skulle velsigne sadomasochisme? Daværende domprost Stig Lægdene delte på nett nov. 2024 bilde og tekst av «lærgutta»; 13 menn ikledd lakk og lær stående foran alteret i Tromsø Domkirke, sammen med ham selv og biskop Olav Øygard. Han takket bl.a. Skeiv Ungdom og Skeivt kristent nettverk for samarbeid om denne regnbuemesse under Arctic Pride.
I kristelige medier får vi jevnlig oppdateringer om hovedsakene: den splittende, besettende sex, kjønn- og samlivs problematikken. Protestantiske kirkesamfunn strever med å manøvrere ut av eller mellom ytterpunktene, om det er metodister, baptister, anglikanere, pinsebevegelsen eller andre frikirkemenigheter (nå sist menigheten Kraftverket og Misjonskirken Norge). «Skisma» (splittelse, brudd, exit) i kirkehistorien er normalen; noen bare mer dramatiske enn andre.
Mange misjonsorganisasjoner og kristne bibelskoler/høyskoler holder fast på «klassisk teologi» i bibelsyn, plan- og verdidokumenter. Se gjerne Det Norske Misjonsselskap/NMS, Normisjon, Misjonssambandet/NLM og Indremisjonsforbundet/ImF – med en mer eller mindre løselig tilknytning til Den norske kirke. (Misjonsalliansen sies å være en tverrkirkelig organisasjon).
Middelveien synes vanskelig å finne. Det er et kort sprang fra DnKs bispeuttalelse på 1950-tallet om homofile som en «samfunnsfare av verdensdimensjoner » – til innlegget i Dagen nylig, signert Jogeir Lianes: pastor i Nådefelleskapet. «Etter 60 år med feminisme og likestilling holder vår vestlige verden på å rase sammen «, skriver pastoren.
Det moralske og teologiske anarki i den kristne verden har vel aldri vært større. En positiv sideeffekt kan være at kirke-kristendommen blir «kraftløs» av sine interne konflikter og skandaler. Hvor ble det av den objektive moral, begrunnet i «gudstro»? Det svikter opplagt i kommunikasjonen; vertikalt og horisontalt. Med bekjennelses-troskap, en personlig gudsrelasjon og troserfaringer kunne man forvente en mer samlet kristenhet. Men egenmarkeringer, maktposisjonering og strategi synes overordnet «trosfellesskap».
I nevnte sex-fikserte sammenheng må igjen nevnes at det er innenfor den kristne religion og vestlige kirkesamfunn det er avdekket seksuelle barneovergrep i stort, bredt og brutalt omfang. Også her synes fortrengnings-mekanismene sterke. Noen har visst hva som foregikk i det skjulte, også langt oppe i hierarkiene. Overgriperne ble beskyttet (tilgitt?), ofte forflyttet eller gjemt bort i et kloster. Det synes som om (mannlige) kirkeledere og geistlighet har hatt «blankofullmakt fra Gud» til å begå mange slags ugjerninger. Med diskresjon, selvsagt. Patetiske utroskapshistorier blant kirke-og menighetsledere blir først et «problem» når det blir offentlig kjent. Da kommer unnskyldningen og syndsbekjennelsen.
Ellers kan vi notere oss at vold og overgrep mot jenter og kvinner er særlig utbredt i patriarkalske og religiøst tradisjonsbundne land, om det er i katolsk dominerte stater i Latin-Amerika, i India og nærliggende stater i Asia, i Midtøsten og på Den arabiske halvøy – eller i Afrikas kristnede misjonsland. Hvordan kristenarven/Kristusarven har bidratt også til brutalisering av samfunn, ties det om. Frigjøringsteologiens virkningshistorie er ikke lett å få øye på. «Det anslås at over 80 prosent av befolkningen i Sør-Afrika er kristne. Flertallet bekjenner seg til ulike protestantiske kirker og uavhengige afrikanske kirker». (snl.no)
Legg igjen en kommentar