Det eneste forbildet som aldri vil skuffe oss er Jesus
Når ideal-Jesus omfavnes av både den politiske høyreside og venstreside kan vi med god grunn spørre hvilket ledelsesideal Jesus fra Nazaret fremmer i evangelieskriftene. Teokrati – på jorden som i himmelen, med en Guds stedfortreder/fullmektig på herskertronen?
I denne turbulente tid hvor sjokkerende avsløringer undergraver tilliten til både enkeltpersoner og institusjoner, kommer en høyskolelektor ved «Hauge School of Management» på banen og framhever Kirken som «lederfabrikk», dvs. rekrutteringsanstalt til gode samfunnsledere. Det er oppsiktsvekkende når kirker og menigheter rammes av nettopp lederkriser, interne konflikter – og moralsk fallitt!
«Både i politikk og i diplomatiet kan det trenges en moralsk oppvåkning. Samfunnet skriker etter gode ledere, enten det er i de mest utsatte topposisjonene, eller på lokalt nivå, i skole eller i helsevesen». (min utheving)
Dette samsvarer rimelig godt med ideologien til The seven mountains mandate og MAGA-politikken/Turning Point. De syv samfunnsområder for kristen innflytelse er: familie, religion, utdanning, medier, kunst og underholdning, næringsliv og politikk.
Jeg minner om Samtidens nåværende redaktør og teolog Magne Lerøs artikkel 2011.
Jesus – lederen som sprengte grensene
At kristne bevegelser, katolske og protestantiske, organiserer seg i mer eller mindre hemmelige brorskap eller sammenslutninger (nettverk!) for å utøve samfunnsmakt, er ikke noe nytt. Det var mange av dem i det forrige århundre. Noen nevnt: «The Family», The Moral Majority, Tee Party bevegelsen…
(I Norge har vi noe som heter: Kristent Nettverk).
Oxford-bevegelsen(Moralsk Opprustning) fikk forgreininger også i Norge, bl.a. med den kristne forfatter og kulturprofil Ronald Fangen. Han var med i oppstarten av Vårt Land og ble senere engasjert i Kristelig folkeparti/KrF. Moralsk og åndelig opprustning går igjen, slik vi ser i mange sammenhenger i dag.
Evangelist og baptist-pastor Billy Graham beveget seg i de innerste politiske maktsirkler. Han ble kalt «Protestant Pope».
Billy Graham: ‘America’s Pastor’ Or The Nation’s Leading Hypocrite?
The Family (The Fellowship Foundation)
«I 1935 organiserte han en bønneseremoni, kalt bønnefrokost. I 1942 etablerte Vereide International Christian Leadership, i dag kjent som The Fellowship Foundation eller The Family. Sammenslutningen ble etablert i Chicago som hovedkontoret for arbeidet med bønnefrokost i det sentrale USA, Midtvesten».
Jeg siterer Dagbladet 27.08.2019:
«- Gud bruker alltid feilbarlige redskaper for å gjøre sitt ufeilbarlige arbeid. President Trump er et feilbarlig redskap.
Sitatet er hentet fra traileren til Netflix-serien «The Family», som hadde premiere på strømmetjenesten 9. august. Dokudramaet handler om organisasjonen The Fellowship, kjent innad som «Familien»: et høyrevridd kristent brorskap som ifølge filmskaperne har vært tett innvevd i Washingtons maktstrukturer i flere tiår.
Douglas Evans Coe ledet organisasjonen fram til sin død i 2017. Ifølge dokumentaren ga han uttrykk for at både mafiaen, Hitler og Osama bin Laden var organisatoriske forbilder for «Familien», fordi de oppnådde makt ved å danne hemmelige pakter». (sitat slutt)
Prest, KrF politiker og statsminister Kjell Magne Bondevik, også journalist Erling Rimehaug, var en tid tilknyttet The Family. «Det er mye jeg kjenner meg igjen i. Det er mennesker jeg kjenner, steder jeg har vært, bruddstykker av taler jeg har hørt. Samtidig kjenner jeg meg ikke igjen. Det var ikke slik jeg opplevde det i de årene jeg var involvert i nettverket», skrev Vårt Lands Erling Rimehaug 4. sept. 2019.
Derfor kuttet Bondevik kontakten med det hemmelige brorskapet
Vineyard-bevegelsen (Lysbærerne)
Denne beskrives som «et internasjonalt evangelisk kristent menighetsnettverk med over 2400 «vineyards» (tilknyttede menigheter) på verdensbasis… Som menighetsfellesskap eller kirkesamfunn er Vineyard-bevegelsen preget av karismatisk kristendom, med røtter i den karismatiske fornyelsesbevegelsen som sprang fram på 1960-tallet, og Jesusbevegelsen fra 1970-tallet». (kilde: Wikipedia)
Om sine troskriser og trosvandringer har Vårt Lands Erling Rimehaug publisert i bøker og artikler. I sjelens mørke natt fant han trøst hos karmelittmunken Johannes av Korset på 1500-tallet. Han har i senere tid funnet «en ny og frisk teologi» om frelseshistorien hos den svenske karmelittmunken Wilfrid Stinissen.
Inkarnasjonen var planlagt før syndefallet
Moral Majority, stiftet 1979, engasjerte seg i saker som:
- stans i rustningskontrollen
- gjeninnføring av bønn og bibellesing i den offentlige skolen
- opprettelse av kristne privatskoler
- forbud mot abort
- antifeminisme
- kamp mot homofiles rettigheter
- skjerpet sensur av massemedia
Etter opprettelsen av Moral Majority ble en rekke tilsvarende organisasjoner stiftet. Felles for dem var en karismatisk leder og politiske standpunkter på høyrefløyen i det republikanske partiet». (kilde: snl.no)
Opus Dei
Denne katolske organisasjon ble grunnlagt 1928 og har forgreininger i over 40 land. En britisk journalist, Gareth Gore, skrev bok om Opus Dei. Den er omtalt slik:
«Gore’s book Opus: The Cult of Dark Money, Human Trafficking, and Right-Wing Conspiracy Inside the Catholic Church, which was published in the U.S on Oct. 1, contains a shocking number of sinister allegations about the organization, which emerged from fascist Spain through a close alliance with the Franco regime».
Opus Dei – Hva er det, definisjon og konsept
Telegram fra pave Frans i forbindelse med Opus Deis prelats bortgang
Norsk kirkepolitikk
Politisk kristendom (kristianisme) føres langs mange linjer. Ideologien er mer kamuflert i Den norske kirke. Den vil gi livstolkning, løsninger på menneskers livsproblemer, tilby fellesskap og tilhørighet, røtter og håp… Med kirkens ord: «En himmel over livet».
Men ambisjonene er større enn som så, også gjenkjennelig i preste- og teologiutdanningen ved TF og MF. Man snakker her mindre om spesifikt kristne verdier, men mer om fellesskapsverdier; kultur – og samfunnsbygging. «Det store VI»?
Med noe økende opplagstall sier Vårt Lands sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore 10.03.26: » – Vi kommer til å bli en enda tydeligere kristen avis… og vi kommer til å satse videre på et tydelig kristent blikk på politikk, kultur og samfunnsdebatt«.
Forvalteransvar og beredskapsansvar er blant ny-ordene som flittig er i bruk i Den norske kirke. Beredskap omfatter ikke bare kirkelig tilstedeværelse ved dødsbudskap, ulykker og katastrofer, men også «spirituell beredskap». Diakonal og pastoral omsorg, med Jesus som forbilde, skal være en uerstattelig samfunnsoppgave. Diakoni er et eget forskningsfelt og en akademisk karrierevei i teologien.
Programmet for Teologidagene mars 2026 viser hva teologisk forskning er opptatt av. Vi kan spørre: hvilken «Gud» finnes i teologiens tanke- og teorisystemer?
Teologidagene 2026 – Bispemøtet
Teologi og kirkepolitikk søker innflytelse innenfor de fleste samfunnsområder: familie, helse, undervisning, medier, Akademia, kulturliv… Med Valentinsdagen siste år har vi sett hvordan kristne familieverdier og ekteskapet mellom mann og kvinne holdes i hevd. I avisene Dagen og Vårt Land var det mange reportasjer og intervjuer med ektepar om hvordan de har holdt sammen i gode og onde dager.
«Det som Gud har sammenføyd, det skal ikke mennesker skille», sier Jesus ifølge Markus 10:9. Det var den gang, ikke nå? Jesu bud og formaninger gjelder ikke lenger i «Folkekirken». Når skilsmisser, gjengifte og utroskap blir mer eller mindre utbredt innenfor lederskap og geistlighet, utarbeides teologiske begrunnelser. Det er sågar kommet forslag om å innføre et «skilsmisseritual» i Den norske kirke.
Den norske kirke skryter av 424 drop-in bryllup i 2026. Dens rolle som seremoni-leverandør, i konkurranse med andre «tilbydere på markedet», kan vel knapt bli tydeligere. Lavterskel-tilbud? Det er nesten kostnadsfritt og brudeparene trenger ikke engang å involvere familien i forberedelser og gjennomføring. Kirkens «funksjonærer» tar seg av det meste.
Kristelig selvrettferdighet kommer til uttrykk fra mangt et kirkelig hold. Det er ikke måte på store, svulstige ord. Da pave Leo holdt sin første pressekonferanse 12. mai 2025, måtte han belære eller formane journalister og telegrambyråer.
- Dere kan fungere som en barriere mot dem som, gjennom den gamle kunsten å lyve, søker å skape splittelse for å herske… Der verden ser trusler, ser kirken barn, der murer bygges, bygger kirken broer. Enten gjenvinner vi vår moralske og åndelige verdighet, eller vi faller ned i en kloakk.
Pave Leo XIVs tale: Fred, sannhet og pressefrihet
Pave Leos budskap til jubelårsfeiringen for digitale misjonærer
Etterfølgelse
Jesus er den store morallærer, mester, leder/hyrde, psykolog, filosof, lege… Nå også den største influenser.
Det er visstnok fint at «unge voksne» søker seg til kristne kirker og menigheter, men de unge Jesus-influenserne på Tik-Tok og Instagram er åpenbart ikke gode nok evangelister for (folke)kirkens prester. Den konfesjonelle kamp om sjelene utkjempes også gjennom digital misjon.
Hvem følger du? | Sadie Robertson Huff
Det er riktig som det er sagt i avisen Dagen nylig: «Troen har et eget språk». Dette språket kan være ganske uforståelig for andre enn de innvidde. Det er kanskje meningen?
Når kirkespråket sekulariseres gjennom språklig og teologisk akrobatikk mister det meningsinnhold. Det gjelder bl.a. helt sentrale nytestamentlige og teologiske begreper som: synd, syndefall, omvendelse, dom og frelse-fortapelse. Ja, også hva etterfølgelse av Jesus/Kristus innebærer.
Det grunnleggende kontrastbilde består urokkelig: Lov – Evangelium, Moses – Kristus, Den gamle pakt – Den nye pakt. Såkalt loviskhet og fariseisme glir sammen i kristen forkynnelse, med mer eller mindre tilslørt forakt.
Rødt politiker Mimir Kristjansson har vært gjest i podcasten: Espen er kristen. Han har lært leksen om den fæle gammel-testamentlige Gud: » – Det er at Gud veldig ofte er fryktelig. Han er slem, han er hevngjerrig, iallfall i en del av Det gamle testamente. – Han er veldig menneskelig, med negative menneskelige sider. Han blir oppfarende, han blir rasende, han blir fornærma. Og når han blir fornærma, så kan han utslette byer».
Den temperamentsfulle og uberegnelige domsprofeten Jesus i Det nye testamentets evangelieskrifter gir nok ikke et mer tillitvekkende gudsbilde.
Også frihetsbegrepet underlegges et særlig teologisk og ny-testamentlig blikk. Den kristne frihet er noe helt annet enn Menneskerettighetenes erklæring. (Se gjerne Luthers skrift: Om et kristenmenneskes frihet, 1520 ). Menneskene er ikke født frie, men slavebundet av Synden.
«Sannheten skal gjøre dere fri» er et yndet vers i Joh. 8, 31-32. Sannhet og frihet er i annen sammenheng knyttet sammen slik: Kristus selv er kilden til frihet.
Tros- og lydighetskravet i Det nye testamentets evangelieskrifter er opplagt blitt en byrde for «sekulariserte» kristne. Forsakelsen og «lydighetens vei» tjener ikke modernisert kristendom. Det kalles tidvis med et finere ord: «overgivelse».
Med Jesus som humanist og demokrat, må herskerrollen nedtones. Han ER i stedet en nær og fortrolig bror, eller venn, men også menighetenes brudgom. Denne intime relasjon blir tidvis kalt: forelskelse. Jeg siterer Vårt Lands andaktsholder 6. mars 2026:
«Han gir en indirekte invitasjon til alle oss som vil kalle han en bror, til å leve tett og fortrolig med ham. Som en havn, en rollemodell, en å dele det minste og det største i livet med. Jesus, broren min». (bibelordet: Lukas 8, 19-21)
En forkynner i Dagen 02.03.26 skriver følgende:
«Mens Jesus var på jord, fungerte han primært i sin profet-rolle. (En profet er en som kommer med budskap fra Gud.) Når Jesus kommer tilbake til jorden, vil han primært være konge i det framtidige fredsriket».
Jesu nåværende tjeneste. Alt dette gjør Jesus for oss nå
Det må ikke stilles for høye krav, for i «Den nye pakt» er Loven oppfylt og opphevet. Men et samfunn, dennesidig eller hinsidig, uten Lov betyr: anarki! Noen teologer skiller mellom å være Jesus-disippel OG Kristus-etterfølger. Kanskje slik den nytestamentlige (progressive) teologen Marcus Borg skiller mellom før-påske Jesus og etter-påske Jesus; hhv. den jordiske Jesus og den himmelske Kristus…
Disse to (egen)navn eller skikkelser holdes snart sammen, snart hver for seg. Hvem skal komme igjen «for å dømme…»? Har Kristus åpenbart en ny frelsesplan – uten Gjenkomst og Dom?
Gjenoppdag kristendommen av Marcus J. Borg
Jeg siterer nedenfor pensjonert prest og lektor Harald Peter Stette, aktiv skribent i diverse medier. Han er hjemmehørende i (progressive?) Borg bispedømme, hvor det har vært mye uro og konflikter gjennom årene. I seneste tid er «kristensionisme» blitt et angrepsmål fra denne og annen kant.
Det er ellers ikke uvanlig at pensjonerte prester, biskoper og teologer blir mer frittalende når de ikke er like (dogmatisk) bundet av Liturgi, Bibelen og Bekjennelsens autoritet. Progressiv teologi vet hva «vi trenger», også hva som er «rett» bibelsyn.
«Vi trenger Kristus, verdens frelser, og ikke en ny Moses…. Kravet om radikal etterfølgelse gjaldt i Jesu jordeliv, mens Jesus var fysisk til stede i disippelflokken. En skulle følge etter Jesus rent fysisk. Etter oppstandelsen må kallet til etterfølgelse forstås annerledes. Vi ser det i evangeliene selv ved at det vil komme en tid da situasjonen er annerledes (Mark 10,28ff).
Og vi ser det i brevene i NT. Paulus taler aldri om etterfølgelse. For ham handler kristenlivet om å dø og oppstå med Kristus. Dette er sakramentalt forankret i dåpen, og uttrykkes i de mange formaninger om å leve et nytt liv «. (min kursivering)
«Vi støter på dem. De som i unge år var engasjert i menighet, gjerne med en brennende tro. Nå er de borte. De har forlatt menighet og kirke, og lever godt uten kristentroen. Vi som sitter igjen kan spørre, hva har gått galt? Møtte de unge, ikke Kristus, men en ny Moses som møter mennesker med høye krav.
Jeg tenkte på dette da jeg leste om disse som planlegger en storsamling for ungdom kalt «The Send». Jeg leser der om viktigheten av å gå «all in for Jesus» og om kallet til «helhjerta etterfølgelse». I mine unge år i KFUM sang vi: «Moses kom med bud og krav, Jesus løfter byrder av.» Jeg er forundret over at dette verset ikke er med i Norsk Salmebok (nr. 246). Det gir jo et pregnant uttrykk for det sentrale i kristentroen. Vi trenger Kristus, verdens frelser, og ikke en ny Moses«. (min kursivering)
Kristus: verdens frelser?
Den kristen-nasjonalistiske, autoritære og reaksjonære vind som feier over det kristne Vesten bærer tilnærmet samme kjennetegn. Den er godt gjenkjennelig i vårt land. Uten kristenarven/Kristusarven går vår urolige verden undergangen i møte.
Hvordan nytt liv «i Kristus» skal redde menneskeheten fra åndelig og moralsk kollaps, er ikke lett å forstå. Vi kan like gjerne si at med den kristne verdens grusomme krigshistorie er krigsfrykten i vår tid dessverre høyst reell.
«Dere vil høre om kriger og rykter om krig. Se til at dere ikke lar dere skremme. For alt dette må skje, men ennå er ikke enden kommet», sier domsprofeten Jesus i Matteus 24, 4-28.
KrF er blant flere politiske partier og bevegelser som puster liv i dagens giftige «åndsklima», også kalt verdikamp og kulturkrig. Det veksler litt om det er sekularismen eller islam/islamisme som gjør at kristenheten og kristianismen mobiliserer så sterkt.
At KrF i Stortinget får gjennomslag for lovfestet rett til skolegudstjenester, kan vel knapt overraske. Oppslutning om den kristne kulturarven og dens enestående (diffuse) verdier har vi sett går på tvers av partigrenser. Det gjelder å slutte rekkene mot de mange dystopiske trusselbilder som ustoppelig manes fram.
Kirkerådsleder Harald Hegstad synes ganske fornøyd, utover å påpeke faren for økt konfliktnivå. Men det har vel knapt eksistert en kirke og kristendom uten de fire K’er: kamp – krig – konflikt – konfrontasjon.
Bekymret for økt konfliktnivå rundt skolegudstjenester
Hamar-biskop Ole Kristian Bonden er i denne forbindelse sitert og referert i Vårt Land 04.03.2026:
«Skolegudstjenester før jul er en viktig del av både skolen og kirkas ansvar for å gi et tilbud for å bli kjent med norsk kulturarv. Jeg tror det handler om barn og unges livskompetanse. Så jeg er veldig glad for at det finnes, sier Bonden… Biskopen mener skolegudstjenestene lenge har vært en velfungerende ordning, takket være god dialog og godt samarbeid mellom skole og kirke lokalt». (min kursivering)
KrFs skolegudstjeneste-forslag er ikke kirkens kamp, mener Gunnar Johnsen.
«Slik jeg ser det er denne type politikk en levning fra en tid og forståelse der stat og kirke var ett. Å tilhøre den norske lutherske statskirken var en del av det å være norsk. Dette kom til uttrykk på flere måter. Fram til 1969 var skolens kristendomsundervisning Den norske kirkes dåpsopplæring. Kongen var helt fram til 2012 Den norske kirkes øverste leder. Fram til 2017 var biskoper og prester embets- og statstjenestemenn».
Gammel bekjennelse og ny teologi
Det kristne forlaget Verbum/Bibelselskapet har annonsert en ny bokserie, Horisont, for å hindre at «ytre høyre kupper kristendommen » (jfr. redaksjonssjef Preben Jordal i Vårt Land 28.02.2026). Man må spørre: hvem kupper hvem? Det er forøvrig interessant at kristendommen så lett lar seg kuppe eller misbruke… Kuppet Martin Luther kristendommen?
Tidligere kjetter/vranglærer Helge Hognestad synes nå rehabilitert. Han er første mann ut i bokserien, med boken «En kristendom for fremtiden». Jeg minner om at Lærenemnda (nå nedlagt) ble etablert på bakgrunn av striden rundt Hognestads teologi.
Ikke overraskende er Hognestad portrettert i Klassekampens spalte 28. februar 2026. På spørsmål fra mangeårig journalist, Åse Brandvold, svarer han at hans livsoppgave er «å oppklare noen misforståelser om hva kristendommen handler om». En av disse misforståelser handler om Jesu korsfestelse og død.
I følge Hognestad døde ikke Jesus som et sonoffer for menneskenes synder og ulydighet. Soningstanken og forsoningslæren i kristen troslære blir omtolket til «korsfestelse av ego». Hva er «ego», om ikke den syndige egenviljen?
Hedninge-apostelen Paulus fra Tarsos er læremester eller forbilde i «åndelig erfaring»; han hadde angivelig nådd den indre gudskraft i åndsutviklingens historie. Med andre ord: den høyere Kristus-bevisstheten, som skal bli «alt i alle»?
Jesus mente seg utvalgt til å oppfylle Skriftene og profetiene. Kan han ha misforstått sitt oppdrag? Både forløpet til korsfestelsen og rettergangen tyder på at Jesus ble et tragisk offer for sin egen villfarelse. Kunne han valgt annerledes, eller hadde han ikke fri vilje?
Gudsekspertene er i villrede om korsteologien og dens mening. I en påskedebatt i VL for få år siden hevdet teologiprofessor Sturla Stålsett at det var torturen som ble korsfestet… Vil det komme nye (teologiske) diskusjoner og teorier denne påske?
Påske – Påskehistorien | Sannhet eller briljant løgn?
Den kristne påskehøytidens store, kosmiske drama – pasjonshistorien – skal igjen gjenfortelles, visualiseres og dramatiseres i kirker over hele verden. Mange korsvandringer (korsbæring) vil finne sted for å minnes eller gjenskape Jesu Kristi hellige martyrium og den «lidelsens vei» han frivillig vandret –før han som eneste menneske i historien gjenoppsto fra graven. Ja, han ble sett og hørt ifølge det som kalles påskefortellingen eller påskemysteriet…
Den apostoliske bekjennelse lærer at Jesus ble «korsfestet, død og begravet, for ned til dødsriket…». Han var altså fysisk død, men ikke åndelig eller sjelelig død?
Hvor var Jesus de tre dagene mellom hans død og hans oppstandelse?
Søndag 1. påskedag er offisiell flaggdag. «Kristus er oppstanden», lyder det i Kirkens høymesser påskemorgen. Han står øverst på seierspallen! Kristus overvant Synden, Mørket, Døden og Dommen – for den som «tror på» dette evangelium.
«Salig kaos»
Det kommer motstridende signaler fra kristen-Norge om den politiske og åndelige «vekkelsesbølgen», fra eufori til det mer sindige. Undersøkelser, interne og eksterne, spriker i mange retninger. Kanskje noe avhengig av metode: forutforståelse og agenda, utvalg av respondenter, spørsmålsstilling/valgalternativer m.m.
Ser vi oppgang eller nedgang i «gudstroen»? Den norske kirkes egen undersøkelse blant medlemmene er kommentert av kirkerådsleder. Det er med rette blitt påpekt at det i spørreundersøkelsen ikke presiseres hvilken «Gud» det spørres om, da det er Jesus (Kristus?) som er sentrum i den kristne tro.
Aldri før har så mange Den norske kirke-medlemmer vært sikre på at Gud ikke fins
Forskningsleder i KIFO («kirkeforskning»), Sven Thore Kloster, ville korrigere visse oppfatninger om nevnte vekkelse. Jfr. Aftenposten 22.12.2025 og avisen Dagen 25.12. KIFO har senere tid kommet i økonomiske vanskeligheter fordi Den norske kirkes innsparinger har redusert bevilgninger. For å markere vitenskapelig uavhengighet fra kirken betegner KIFO seg slik: Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning.
Sven Thore Kloster er teolog (ph.d.) og gjesteforeleser ved Det teologiske fakultet/TF. Han har hatt stilling som seniorrådgiver for teologi og samfunn i Bispemøtets sekretariat i Den norske kirke. Kloster har også bakgrunn fra Mellomkirkelig råd, og har drevet egen forskning innen politisk teologi, interreligiøse relasjoner og global kristendom.
Kirkelig styrt «religionsdialog» (les: dialogisk teologi) og «livssynsåpenhet» er blant fakultetets satsningsområder. Sven Thore Kloster er medforfatter i bøkene nedenfor.
Stolthet og fordommer – møter mellom jøder, kristne og muslimer gjenno
Kristen politikk/politisk kristendom/politisk teologi
Fagteologer bærer mange «hatter», om det gjelder kompetanseområder, karriereveier, verv og kirkepolitikk.
Også Treenighetslæren forstås politisk! Prest og kirkepolitiker Trond Bakkevig har utgitt boken «Treenigheten – også en politisk historie», 2026. Det er ufattelige spekulasjoner og teorier (tankeleker?) som er utformet om kristendommens treenige Gud.
Det blir tydelig at den kirke-kristne Gud er en menneskelig og teoretisk konstruksjon. Kirkelærere og teologer har god kontroll på guden sin, kan man vel trygt si. Men en gud som endrer personlighet og stadig skifter mening er lite tillitvekkende.
Sven Thore Kloster var en av flere teologer som i jubileumsåret for Kirkemøtet i Nikea spekulerte over forholdet mellom religion og stat, det som i annen sammenheng ble kalt «det konstantinske fangenskap». (Jfr. MF professor Oskar Skarsaunes avskjedsforelesning).
I Vårt Land 21.06.2025 skriver Kloster følgende: Nikea er en god anledning til å tenke over hvordan staten fremdeles påvirker religion og livssyn.
Hvordan påvirkningen har gått og går motsatt vei, også i Den norske kirke, blir ikke behandlet i nevnte artikkel. Forskningsmagasinet Apollon okt. 2025 har denne artikkelen:
La grunnlaget for enorm gjensidig makt
«– Nikea var startpunktet for en varig modell av gjensidig avhengighet mellom keiser og kirke, og et styringssystem som har preget Europa – og verden – i nærmere to årtusener».
Kristuskulten avløste og etterlignet keiserkulten. Herskerideologien og persondyrkelsen fant Romerkirken svært nyttig. Paven (biskopen) etterfulgte keiseren på tronstolen, med dens maktsymboler – og flere til.
«Kristendom uten Gud?» er et spørsmål som nylig ble stilt i avisen Dagen. Man kunne også spørre: «Kristendom uten Staten?». I vårt land lever den gamle Statskirken videre i en mer utvannet form. I kristningsjubileenes tid ser vi hvor sterk den gjensidige bindingen er.
Trenger teologien Gud, eller er det Kirken som maktinstitusjon den har som hovedoppgave å bevare? Maktkirkens kontrollbehov i fortid og samtid ytrer seg på ulike måter, i retorikk og strategi.
Den konfesjonelle (evangelisk-luthersk) selvhevdelse vil kanskje bli utfordret hvis pave Leo blir invitert til det nasjonale Stiklestadjubileet i 2030. Sist en pave besøkte Trondheim var i 1989: Johannes Paul II. Hele 7 biskoper i Statskirken takket nei til å delta i den felleskirkelige gudstjenesten…
Igjen: DnK har ingen historisk erfaring med verken politisk eller økonomisk selvstendighet. Den nasjonale «folkekirke» har sikret seg statlig understøttelse, særbehandling og privilegier i Grunnloven. Som selvstendig rettssubjekt, med bl.a. arbeidsgiver- og budsjettansvar, kommer latente konflikter til overflaten gjennom fraksjonisme, partidannelser og sekterisme. Det er ikke et vakkert syn.
Den norske kirkes identitetskrise
Med nyskapningen «landsdekkende folkekirke» vil kirken være både trossamfunn, livsløpkirke/ritualkirke, samfunnslim, velferdsaktør, servicetjeneste, politisk kraft… Alle skal med, uttalte Borg biskop Kari Mangrud Alvsvåg i Dagsavisen for få år siden. Da blir budskap og forkynnelse utydelig. Et pressebilde viser henne med de sedvanlige utstrakte armer. Men «alle» vil ikke inn i denne klamme omfavnelse.
Kirkepolitiker og utvalgsleder, teologiprofessor og nåværende MF-rektor, Sturla Stålsett, viser etter mitt syn hvordan hans kirke – Åpen folkekirke – strever med å manøvrere i et såkalt livssynsåpent samfunn: teologisk-dogmatisk, etisk, politisk og finansielt.
Folkekirke, finansiering – og fellesskap
Sturla Stålsett går inn i styret til Agenda
Fagteologer hopper mellom høyskoler/universiteter og avisspalter, ofte med skiftende akademiske titler. Teolog og forfatter Knut Tveitereid har nå hoppet fra kateterstolen v/MF til prekestolen i Markus kirke, Oslo. Det er særlig «unge voksne» Tros- og livssynssamfunn konkurrerer om.
Med evangelisk-lutherske teologer i førersetet i offentlig oppnevnte tros- og livssynsutvalg blir innhold og retning ganske forutsigbart. Såkalte dialogteologer ved TF står som ansvarlige for det nyere studiefaget ved fakultetet: Lederskap, etikk og samtalepraksis. De skal forvalte livssynsåpenhet og likebehandling «for en ny tid». Kanskje også «oppdra» studentene til liberalteologiens/frigjøringsteologiens samfunnsverdier?
Teologisk fakultet med mastergrad for en ny tid
Teologi og kirke: Utdanning og karrieremuligheter
Monologisk dialog – uten likeverdige partnere
Dialogisk og politisk teologi framstår som en ny misjonsstrategi. Hvorvidt de teologiske fakulteter/læresteder internt fører en «samtalepraksis» om event. sidestilling av oldtidsprofetene Jesus og Muhammad, vites ikke.
Islam med «kristne øyne» har bl.a. MF-teologen Jan Opsal, også tilknyttet Misjonsskolen og Det Norske Misjonsselskap, skrevet og redigert bok om: «Mellom kors og halvmåne» (1994/1998). Boken er ifølge forordet skrevet for bibelskoleelever og kristendomsstudenter, bibelgrupper og menighetsskoler, misjonærer og prester…
I livssynsåpenheten og likebehandlingens tid kunne vi for balansens skyld etterlyse motsatte perspektiver: Kristendommen med hhv. «muslimske øyne» og «jødiske øyne». Det kan vel hende at det er her religionsdialogen går i lås – for teologer og presteskap!
Slektskapet mellom de tre abrahamittiske religioner er fortsatt betent i den bekjennende og misjonerende kirke. I sitt hovmod belærer de kristne både jøder og muslimer om den eneste ene Sannheten. «De andre» tror på feil Gud, må vi anta.
Skjønt noe nedtonet i vår tid betrakter de kristne seg fortsatt som Abrahams «rette» åndelige arvinger. Verdens frelser (Gud selv?) ble fysisk-faktisk født i Betlehem for ca. 2000 år siden. I denne regionen levde «Guds enbårne Sønn» i ca. 30 år før Korsfestelse, Oppstandelse og Himmelfart. Erstatningsteologien er ikke forlatt, bare noe omtolket. Hvorvidt det kristne Vesten igjen (!) vil tegne kartet over Midtøsten, gjenstår å se.
Verdensmisjonen og Jesu Kristi gjenkomste
Kristendommens krav på eksklusivitet og overlegenhet ligger selvsagt bak all misjonsvirksomhet. Konverteringer (med dåp) fra jødedom og islam får store oppslag i kristne medier, for det «beviser» kristendommens Sannhet.
Det har i senere år kommet mange triumferende utspill om «Troens tilbakekomst» og den såkalte ny-ateismens havari. Sistnevnte bevegelse ble av Vårt Lands kommentator for noen år siden nedlatende betegnet som «umodenhet».
Det er ganske rart at den kristne Gud trenger en trosforsvarer med professor-tittel: «Lars Dahle er Norges første professor i systematisk teologi med særlig vekt på apologetikk…».
Ateistiske synspunkter har gjort seg gjeldende i flere kultursamfunn siden oldtiden.
Ateisme – oldtidens farligste idé
Som det er sagt:»Myter og heltefortellinger fortsatte å fungere som forklaring og oppdragende eksempler, selv om filosofi og historieskriving oppsto og eksisterte som parallelle forklaringsmåter».
Eksistensfilosofien ble splittet i en ateistisk og kristen retning. Katolske teologer og forfattere plasserte i 1948 Sartres samlede verker på Index Librorum Prohibitorum (Liste over forbudte bøker).
Den moderne korsfarer-mentaliteten gir seg mange uttrykk, kanskje sterkest i avisen Dagen. Kristendommen er en «ren religion» ble det sagt i avisen for en tid tilbake. Denne verdensreligion har ikke søkt fred, men fiendskap, splid og «sverd». (Matteus 10: 34-37). Polariseringen løper gjennom hele Det nye testamente.
Det er enten Kristus og Moses eller Jesus og Muhammad som stilles opp mot hverandre i kristendommens dualistiske svart-hvitt bilde. Det er heller ikke fredstanker apologeten Hallgrim Berg og folkekirke-presten Einar Gelius formidler i denne avisen.
Svært karakteristisk blir kirke-kristendommens voldshistorie redusert til «nokre hakk i det kristne skjeftet».
» Ei samanlikning mellom religionane – historisk og i dag – viser at det er kristendomen som kjem tydeleg ut som den mest fredsame, miskunnsame og positivt menneskelege av dei to. Nokre hakk i det kristne skjeftet i mellomalderen (heksebrenning og inkvisisjon) er småtteri (promillar) målt mot dei islamske nedslaktingane sidan år 627 og i hundreåra framover…».
Kristen teologi/apologetikk og uavhengig religionsforskning går sjelden godt sammen. De religiøse ideers historie er langt mer kompleks og sammensatt enn Teologiens sterkt tendensiøse og forenklede historiefortellinger om kirke og misjon.
Mangeårig professor i religionsvitenskap (UiB) Einar Thomassen har sagt at «religionene finner opp seg selv på nytt hele tiden». Hans fagområder er bl.a. kristendommens tilblivelse, gnostisisme, antikkens religioner, islams tilblivelse, komparativ religionshistorie.
Thomassen utga i 2023 boken: Jødedom, kristendom, islam. Sammenligninger. Boken er ikke skrevet med «teologiske briller» på religionshistorien.
Jødedom, kristendom, islam. Sammenligninger
Høyrekristne evangelikanere og evangeliske venstrekristne…
Religion og politikk er en giftig miks. Nå brenner det igjen i Midtøsten. Alt som skjer i Midtøsten har særlige religiøse implikasjoner. Eldgamle og nye fiendebilder, også endetids-forestillingene, reaktiveres i kjent kirke-kristen tradisjon fra årtusener tilbake.
«Israel» slipper ikke løs fra kristendommens eskatologi. Hellige kriger inngår i «arveretten» (landløftene?) til Det hellige land. Forhistorien skaper kortslutninger, avledninger og berøringsangst i kristne og teologiske «tankesmier».
Bibelske profetier ble nylig hentet fram av pinsekirkens teolog, Joel Halldorf, i Klassekampens kronikk 4. mars 2026: Apokalyptisk sionisme.
«Sionisme» er blitt et skjellsord i våre dager. Som begrep og kulturpolitisk bevegelse oppsto sionisme mot slutten av 1800-tallet, som et svar på fortsatt diskriminering av jøder og økende antisemittisme i det kristne Europa. (Dette er også den norske nasjonalromantikkens århundre). Kolonisering, militarisme og misjon løper ganske parallelt i siste del av 1800-tallet.
De høyrekristne evangelikanerne «leser Midtøsten politikken gjennom apokalyptiske briller», skriver Halldorf, som om det skulle være noe nytt i kirkehistorie, bibelsyn og misjon. «Dommedagsflyene» med atombomben som tok av fra USA i 1945, med retning Hiroshima og Nagasaki, kunne kanskje vært nevnt i denne sammenheng.
Jesu «apokalyptiske briller» i evangelieskriftene omtales ikke. Hans mytologiske verdensbilde og kortsiktige historiesyn skulle vel være av største betydning – hvis han ikke tok feil? Også apostelbrevene i Det nye testamente gjenspeiler tydelig datidens endetidsforventning. Siden er endetiden bare omtolket og forskjøvet. «Guds enbårne Sønn» (Jesus/Kristus) skal komme igjen, men kanskje ikke ennå?
Representerer J. Halldorf evangeliske venstrekristne ? Det er interessant hvordan den kirkepolitiske høyre-venstre aksen fastholdes og forsterkes. Politisk MF-teolog, Ragnar Misje Bergem, synes å ha lignende ærende eller agenda.
Kronikk: Er krigen i Iran en hellig krig?
Jeg siterer ingressen i Aftenposten: «USAs krigføring i Iran avslører hvor sterkt kristensionismen står i toppsjiktet av amerikansk politikk«.
Den eskatologisk-apokalyptiske kampen mellom «de gode» og «de onde» løper som en rød tråd gjennom Det nye testamentet og videre gjennom kirke-kristendommens historie.
Hvor går skillelinjene mellom såkalt apostolisk, evangelisk-luthersk og evangelikal kristendom? Vi ser i våre dager stor bevegelse (forvirring?) i det konfliktfylte kirkelandskapet. Også blant profilerte frikirke-pastorer. På tvers av konfesjonsgrenser ser vi at sex, kjønn og samliv er blant de mest kirkesplittende tema. Så kommer Gazakrigen og Irankrigen… Hvem har det rette kristne «blikk» på Midtøsten; politisk, bibelsk og teologisk?
Joel Halldorf tilhører pinsebevegelsen, som også har utspring i USA. Det er et nært slektskap mellom pinsekarismatisk og evangelikal kristendom. Begge driver aktiv misjon på flere kontinenter, med særlig stor vekst i Latin-Amerika og i Afrika sør for Sahara.
«Pinsebevegelsen er en protestantisk vekkelsesbevegelse preget av karismatisk kristendom. Den oppsto i USA på starten av 1900-tallet, som en utbryterbevegelse fra metodistkirken og vant etter kort tid fotfeste også i Norge og i en rekke andre land… Evangelikal kristendom har røtter i ulike tradisjoner innen protestantisk kristendom. I nordisk og nordeuropeisk sammenheng er slektskapet med pietistiske tradisjoner tydelig…».
Legg igjen en kommentar