I deler av moderne teologi er Helvete flyttet fra en av avdelingene i det hinsidige – ned til jorden. Nå er det reelle helvete i Gaza og ingen skal være i tvil om hvem som er «de onde». Hvilket helvete kirke-kristendommen selv har skapt på jorden gjennom historien, ties det om. Preses Olav Fykse Tveits politiske kirke og hans biskoper besluttet at kirkeklokkene torsdag 7. august kl 15:00 skulle ringe for Gazas barn: sivilbefolkningen. Noen har kritisert språkbruk og ensidighet i den felles kirkebønn som ble utformet. Det var flere enn det jødiske samfunn som følte seg glemt og sviktet.
«Det som gjør enda mer vondt, er den systematiske stillheten kirken utviser når det gjelder lidelser i det globale sør. Krigene og krisene som preger land som Sudan, Kongo, Etiopia og mange andre, nevnes knapt. Selv når dødstallene er langt høyere enn i krigene som får massiv dekning i vestlige medier, er det stille fra sentralkirkelig hold…. Likevel har det ikke blitt formulert fellesskapsbønner med samme tydelighet som for Gaza og Ukraina. Og kirkeklokker har ikke blitt ringt for dem».
På kirken.no kunne vi lese at Harald Hegstad, Kirkerådets leder, støttet biskopenes oppfordring: – Det vi ser utspille seg i Gaza nå er bilder verden ikke har sett maken til på lang tid.
Druknede båtflyktninger ble i DnK 2021 skilt ut til en særlig minnegudstjeneste Allehelgensdag i kirkeårets kalender. Opprinnelig var dette en minnedag for kirkens helgener og martyrer. Rundt 10.000 migranter druknet utenfor Kanariøyene i 2024. Migranter risikerer livet på havet i overfarten gjennom Den engelske kanal. En båt med 154 migranter sank ganske nylig utenfor Jemen. Det ble opplyst at minst 76 var døde og flere titalls savnet.
De ropte kanskje alle til Gud om redning fra drukningsdøden, for seg selv og sine nærmeste, men han var ikke der «med sine ører og sin omsorg«. Hvorfor noen har «englevakt» og andre ikke, får vi aldri tilfresstillende svar på fra Gudsekspertene. Finnes en (katolsk) skytshelgen for mennesker i havsnød?
Mennesker har funnet en viss trøst i at Gud måtte ha «en mening med det» når død og katastrofe rammet vilkårlig. Ja, selv om det skulle være en straff for synd. De såkalt fromme og rettferdige ble ikke spart. Om Jesus og disiplenes Far bare er allvitende, ikke også allmektig, er stadig en uløselig knute for teologene.
Se Matteus 10, 28 -31: «… Uten ham som er Far for dere, faller ikke en av dem (spurvene) til jorden…».
Ikke en spurv til jorden – Andakten
Himmelens og jordens Skaper, verdens (eneste) Frelser og Dommer, tillegges av teologer visse begrensninger i handlingsrom og utfoldelse, med tidvis merkelige begrunnelser. Den med-lidende Jesus/Kristus kan ikke være overalt, forstår vi. Skjønt «oppstanden» og «himmelfaren», ubegrenset av tid og rom, kan han kanskje bare håndtere en krise eller katastrofe om gangen.
Men Herren har vel en hærskare av engler til utsendelse? I «Bibelen» er de ikke bare budbringere mellom himmel og jord, men også hjelpere: aktører. Når apostler i Det nye testamente sitter i fangenskap kommer engler, løsner lenker og åpner fengelsporten… Igjen: engler opptrer ved alle avgjørende «hendelser» i Jesu liv: unnfangelse, fødsel, oppstandelse og himmelfart. Englene skal også ledsage Menneskesønnen (Kristus?) når han «kommer igjen» – for å skille ut verdige fra uverdige. Se Jesu ord i Matteus kap. 16 og 25.
«Gud gjør ikke forskjell på folk», er et kjent munnhell. Når skriften, lære og praksis, viser noe annet, får teologene betydelige forklaringsproblemer. Ja, også på kirkegården ble de uverdige utstøtt og skilt ut. Synet på selvmord er blant mange inhumane skampletter i kirke-kristen lære og praksis. Nå skal kirken gjøre det godt igjen – først etter århundrers forvillelser. Paulus hentes fram som forbilde for kristen omsorg.
Kontinuiteten i gudsbilde og menneskesyn peker dessverre langt utover enkeltstående «saker». Kirkehistorien er full av forskrudde ideer og praksiser hva angår å ta liv, eget eller andres liv: drap, selvdrap og såkalt fosterdrap…
For få år siden sammenlignet pave Frans provosert abort med leiemord. Ellers kan man vel si at omsorg og straff ikke går så godt sammen.
«I de nordiske landene var det dødsstraff for abort fra andre halvdel av 1600-tallet til siste halvdel av 1800-tallet. Da ble dødsstraffen avskaffet og andre former for straff innført. I Norge kom straffelovens § 245, som fastsatte fra seks måneder til seks års straffabeid for provosert abort». (kilde: snl.no)
Venner og fiender…
Drepte, fordrevne og underernærte barn i det østlige Afrika får ikke samme oppmerksomhet i mediene som Gazas krigs- og flyktningebarn. Gazas barn individualiseres ved at de får navn, bilder og familiehistorie eksponert i nærgående formater, ofte med inngående beskrivelser av fysiske og psykiske skader. (Noen har bemerket at det vises få bilder av sultne, avmagrede voksne). VGs kommentator utbroderte slik 5. mai 2025:
«En liten pike i en rosa kjole ligger på taket av et bygg i Al-Yarmouk i Gaza etter et israelsk flyangrep 24. april. Kroppen hennes er revnet i to. Seks år gamle Ali Faraj sitter litt lenger unna. Pannen og ansiktet hans er dekket av eget blod. Bak ham ligger faren drept.»
I FN-systemet har palestinske flyktninger hatt – og har – en særlig priviligert status med egen avdeling, ulikt alle andre flyktninger i verden. Vi finner palestinske flyktningeleire ikke bare i nabostatene Libanon, Jordan og Syria, men endog på Vestbredden, i Gaza og Øst-Jerusalem. Gjennom generasjoner holdes de fast i flyktningestatusen, kanskje som forhandlingskort?
Over 70% av Jordans befolkning er palestinere. Det arabisk-muslimske kongedømmet Jordan på østsiden av Jordanelven okkuperte/annekterte Vestbredden og Øst-Jerusalem i 20 år, fra omkring 1948 til 1967.
Litt lenger tilbake i tid: de muslimske ottomanerne innlemmet store deler av Midtøsten i sitt imperium. De regjerte over Jerusalem i ca. 400 år! Da Det osmanske riket led endelig nederlag i 2018 ble Midtøstens kart tegnet på nytt av Europas seierherrer etter 1. verdenskrig. Frankrike og Storbritannia overtok kontrollen over hver sine områder i Midtøsten. Som kjent, Europas kolonimakter tegnet også Afrikas kart på 1800-tallet.
100 år siden stormaktene tegnet opp grensene i Midtøsten
Motsatt kanskje Harald Hegstad og Olav Fykse Tveit har noen av oss sett og lest bilder og reportasjer om krigsbarn og flyktningebarn i Sudan, Sør-Sudan (!), Kongo, Etiopia m.fl. I dette urolige hjørnet og andre nærliggende regioner er ikke krigsforbrytelser, fordrivelser, brutale militser og sult som våpen ukjent. Spørsmålet om fiender og venner blir kanskje mer komplisert?
Kamp om landområder/ressurser, etniske og religiøse motsetninger har herjet mange land i det østlige og sentrale Afrika. Noen etniske grupper ble og blir favorisert på bekostning av andre. Det kristne Vestens koloni- og misjonshistorie med sin definisjonsmakt, «grensegjerder», splitt og hersk-ideologi er en blytung arv som den oppvoksende generasjon i større og større grad frigjør seg fra. Dette såkalt «mørke kontinent» som europeerne skulle kristne og sivilisere tegner nå sin framtid i lysere farger.
1900-tallets kolonikriger er blant mange «verkebyller» i det kristne Europas imperialistiske historie. Kristendommen («den hvite manns religion»), med sine mange kirkesamfunn, er den største religion i mange afrikanske land sør for Sahara. Hvordan kunne det gå til?
Slagordene fred, frihet og likeverd er ikke blant de «verdier» kristendommen har praktisert og eksportert. Historisk bevissthet og selvkritikk synes lite velutviklet. Tendensen er snarere motsatt: avledning, fortielse og ansvarsfraskrivelse. Sekularisering/avkristning i Europa får gjerne «skylden» for all misere i nyere tid.
Jeg minner om Oslo Symposium august 2025, med hovedtema: Sivilisasjonskrise. (For deltakere og program, se nettavisene: norge idag.no og verdinytt.no). Krisemaksimering og svartmaling gjenlyder fra alle kanter i den kristne verden. Det underliggende budskapet er klart nok: Hvis bare Kristus får bli ALT i «alt og alle», vil verden bli himmel på jorden… Frigjøringsteologi – eller totalitær ideologi?
I Klassekampen 31. mai 2018 skrev katolsk teolog, Eivor Oftestad, kronikken: «Europa uten Gud». Som så ofte: dystre framtidsperspektiver. Hvis Europa skal «overleve» trengs gjenkristning eller nykristning: gjenoppvåkning. Katolsk eller protestantisk? Det haster, forstår vi. Tsjekkia er nylig kalt «verdens mest sekulære land», men norsk luthersk-protestantisk misjon er på plass. (Se misjonsreportasje v/Espen Ottosen, Dagen 14.09.2025).
Maktkritikk?
Som så mange begreper betyr «fred» og «frihet» noe annet i ny-testamentlig og kristen kontekst enn i alminnelig språkbruk. Igjen: Jesus sier klart nok: » Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd…» (Matt. 10, 34-39). Annet sted sier han dette til sine disipler: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere» (Joh. 14:27).
Hvis det handler om indre sinnsforvandling – hvorfor råder ennå ikke freden innad i Kirkens hus/kirkefamilien? Noen av dem rydder heller i andres hus enn i eget. Nå skal det ryddes i Charlie Kirks kristne tro og teologi, bl.a. av pinseteolog Joel Halldorf og MF-teolog Ragnar Misje Bergem.
MF-teologen Ingunn Aadland har en gjestekommentar i Vårt Land 21.08.2025 med tittelen: «Å vende om «. Jeg siterer:
«Kristendommen er ein umistelig ressurs. Det begrunnar eg i evna til kritisk sjølverkjenning som fører til omvending. Impulsen til å utøve maktkritikk er grunnleggjande bibelsk og kristen».
Hva mente Jesus selv med «omvendelse»? Synd og Frelse? Hvilken selvkritikk eller syndserkjennelse framførte han for egen del, som «sant menneske» (hva nå det betyr)? Den menneskelige Jesus tålte svært dårlig motsigelser; et kjent fenomen hos autoritære sektledere. Maktpersoner og maktinstitusjoner har liten toleranse for maktkritikk. Lydighet og lojalitet er den største dyd (verdi?), vel slik også Jesus sier det: «Dere er mine venner, hvis dere gjør alt det jeg befaler dere» (Joh. 15, 14- 15).
Det er smått med spesifikke referanser til ny-testamentlig maktkritikk. Ingen av de store kirkefedre/kirkelærere/troshelter, heller ikke Martin Luther, nevnes som konkrete eksempler og forbilder for kristen maktkritikk. Å sjonglere mellom offer- og herskerollen kan ikke være lett. (Med drapet på Charlie Kirk ser det ut til at også protestanter trenger en «martyr»…).
Synden er at de ikke tror på meg, sier Jesus om sine landsmenn i Joh. 16:9. Er dette utsagn fortsatt gyldig? Meg er gitt all makt i himmel og på jord…, sier han i Matt 28: 18-20.
Faderen er større enn meg, sier Jesus i Joh. 14:28. Herrens bønn, Fadervår/Vår Far, som Jesus lærte disiplene å be, avsluttes slik: For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen.
I Lukas 17, 5-10 lyder maktens stemme: herre-slave moralen. (Bibelteksten/Dagens ord 11. sept. 2025)
Berøringsangst
En nyhetsredaktør i Vårt Land (26.08.2025) misliker å få spørsmålet «Er du kristen?» i sosiale settinger. Man skulle tro at et grillparty med kjente og ukjente ville være en ypperlig anledning til å bekjenne troen på Jesus Kristus. Med «troens øye» tolkes virkeligheten annerledes, og det er naturlig at det kommer kritiske spørsmål. En kristen skal vel ikke «holde troen for seg selv»?
Vårt Land er en misjonerende og bekjennende avis, forankret i evangelisk-luthersk lære. Den inneholder rikelig med forkynnelse og vitnesbyrd. Det samme kan sies om aviskonkurrenten: Dagen. Hvor kampen og skillet egentlig står mellom sjefredaktørene Bjørn Kristoffer Bore og Vebjørn Selbekk er ikke lett å forstå. Er det to kristendomsvarianter/teologier og verdisystemer de utbrer: hhv. en folkekirkelig og frikirkelig?
Når «kristen tro», Troen, griper så dypt inn i identiteten, som hos nyhetsleder Emma Huisman Moskvil, signaliseres at ikke-religiøse må trå varsomt. Hun formulerer sitt vanskelige dilemma slik:
«For ikke-religiøse er det kanskje vanskelig å forstå at når du spør, spør du om mitt innerste og mest personlige. Jeg vil ikke dele mine tvilstanker med fyren jeg nettopp har møtt. I et rom fullt av folk som lytter…. Selvsagt kunne jeg ha svart «jeg vil gjerne fortelle om troen min. Men helst på tomannshånd». Men da er jeg den sensitive. For de «er jo bare interessert». Så sitter man i saksa da, og jeg ender opp med å måtte forsvare hvorfor jeg ikke vil forsvare troen min«. (min kursivering)
Handler det bare om «troen min» for Huiskman Moskvil, ikke om «kirkens tro og lære»? Hva med evighetsperspektivet? Svært mange voksne i moden alder har både kunnskap om og erfaring med kristendommen: trosinnhold og praksis. Kristen Tro og Lære utbres på mange samfunnsarenaer og til alle verdenshjørner, ved forkynnelse og misjon, oppdragelse og undervisning: bibelutdeling, bibelskoler, trosopplæring, dåp og konfirmasjon… I det muslimske Jordan er et (norsk) evangelisk-luthersk misjonsteam på plass.
Starter bibelskole i land med to prosent kristne
Misjonsoppdraget må fullføres FØR Jesus kommer igjen… I oktober 2025 samler flere titalls norske misjonsorganisasjoner seg til Unåddkonferanse i IMI kirken Stavanger. Det opplyses at det i dag er «3,4 milliarder mennesker (42,3 %) som faller inn under gruppen unådde- og minst nådde folkeslag. Samtidig finnes det kun noen hundre folkegrupper, med en viss størrelse, som er totalt unådde».
«Gateevangelisering» er blitt hett og trendy over hele Nord-Europa og Skandinavia, er det nylig sagt. Er det vanskelig for kristen-troende å forstå at noen kan oppleve dette invaderende og påtrengende? Evangelisering er noe annet enn kunnskapsformidling og informasjonskampanjer.
Hvis det finnes «mange måter å være kristen på», kan man spørre: hva eller hvem er den felles kjerne? Hardt presset nøyet Huisman Moskvil seg med å si: «Jeg tror på Gud». Et passelig upersonlig trosutsagn? At noen direkte spørsmål i et grillparty skulle bringe henne (en erfaren journalist) litt ut av fatning, finner jeg en smule kuriøst.
Sokneprest Stine Kiil Sagas «ærlige» tale (i du-form) til årets konfirmanter i Den norske kirke/Folkekirken fortjener også oppmerksomhet. Se Vårt Land 24.08.2025, med tittel: Bruk solkrem – en tale til årets konfirmanter. Kirkens hovedperson, Jesus/Kristus, blir knapt nevnt for Kiil Sagas konfirmanter. Skulle det ikke være mer å hente fra «Konfirmantbibelen»?
Før i tiden måtte konfirmantene «overhøres» om sine kristendomskunnskaper. Hver av dem fikk et bibelvers med seg på livsveien. Hvitkledde måtte de med bøyde hoder knele (lydighetstegnet) ved alterbordet. Dette liturgiske ritual ble og blir forstått som bekreftelse av dåpspakten. Ingen kan konfirmeres i Den norske kirke uten forutgående dåp. Denne helt sentrale forbindelse blir ikke berørt i Kill Sagas konfirmanttale. Kirken har i nyere tid gjort en liten justering i perspektiv: tidligere skulle konfirmentene bekrefte dåpsløftet, nå er det «Gud» som bekrefter…
Et lite tilbakeblikk: Det eksisterte ingen valgfrihet eller religionsfrihet i det lutherske Danmark-Norge etter reformasjonen. Udøpte barn og ukonfirmerte unge ble stigmatisert og henvist til utenforskap i den kristne samfunnsorden. Den som ikke var konfirmert innen 18-års alderen kunne verken gifte seg eller få arbeid. Tvungen konfirmasjon ble innført i 1736 og avskaffet så sent som i 1912.
Tidlig skolehistorie viser at lese- og skriveferdigheter skulle tjene nytte for luthersk kristendomsopplæring: bibelfortellinger og salmesang, troslære og katekisme. Annen lærdom og kunnskap var ikke høyt ansett. Fysisk avstraffelse i skolen (også «skammekroken») ble offisielt eller uoffisielt ulovlig så sent som i 1936. Kort sagt: kirkens autoritære oppdragelses-regime for barn og unge gjennom århundrer går ikke godt sammen med nåtidens slagord: likeverd, (ytrings)frihet, demokrati…
Skal det være «nye» kristne fellesverdier sokneprest Kiil Saga formidler i sin gjestekommentar? Det er kanskje ikke så oppløftende for konfirmanter å høre at de ikke kan finne kjærlighetens kilde i seg selv. Jeg siterer:
«Og når det kjennes ut som om du eller verden er helt tom for kjærlighet, så husk at det er mer der den kommer fra. For kjærligheten har en kilde, og den kilden er Gud. Hun (?) som har elsket deg før du ble til (det gjelder forresten for dem du ikke kan fordra også)».
Kirkens sekulariserte «Jesus» får et grellt, om ikke også pinlig, skjær i prost Mari Saltkjels gjestekommentar i Vårt Land 28.08.2025. Her skal den nye Samtykkeloven bringes i samsvar med Jesus og såkalt kristen kjærlighetsetikk, også utenfor ekteskapet… Med tilhørende illustrasjon skriver M. Seltkjel: – Fortellingen om Marias bebudelse kan også leses innenfor rammen av samtykkeloven. (På nåværende tidspunkt i kirkens liurgiske kalender er Jomfru Maria gravid med Jesus, etter det nattlige besøket av engelen Gabriel)
Lovgiverne på Stortinget har nok ikke utformet og vedtatt Samtykkeloven med Jesus og kristen etikk som inspirasjon. Den store apologet fra oldkirkens tid, Tertullian, er særlig kjent for utsagnet: Jeg tror fordi det er absurd. Absurditetene kommer på løpende bånd, kan man vel si.
I evangelieskriftene framstår Jesus selvhøytidelig, uten selvironi eller eller selvkritikk. Mer lettsint, kanskje? Her finnes ikke humor, smil eller latter. Men debattleder i Vårt Land, Kristine Banggren Gripsgård, vil det annerledes. Hun tilfører Jesus enda et «nytt ansikt», og hun trenger ingen ny-testamentlige skrifter til begrunnelse. Det er nok at hun subjektivt «forestiller seg» eller «ser for seg» Jesus slik:
«Når jeg forestiller meg Jesus, forestiller jeg meg en mann med et godt smil, og med mye humor. Særlig på bekostning av dem som hadde makt og brukte den til å trykke andre ned…. Hvis jeg ser for meg Jesus som en humørfylt type, så ser jeg for meg Paulus, som en humørløs type». (VL 02.09.2025).
Fornyelse, vekkelse og konservatisme
Fra utsiden kan vi bivåne hvordan teologisk kreativitet – kriseteologien – strever med å gjøre «evangeliet» tidsaktuelt og relevant. Vårt Lands mangeårige kommentator Erling Rimehaug har nylig hentet den kristne forfatter og kulturprofil, Ronald Fangen (død 1946), fram fra «glemselen». Han var og er «En mann for krisetider», som tittelen heter. Nå skal Fangen binde sammen fortid og framtid, både i Vårt Land og for samfunnet.
Før han døde i en dramatisk ulykke, rakk Ronald Fangen å stifte Vårt Land og bidra til å bygge opp KrF. Den røde tråd – igjen!: kampen mot sekularisering. Kristenarven skal angivelig verne oss mot alle farer og trusler. Med KrF så vidt over sperregrensen siste valg kan man vanskelig snakke om «verdivekkelse». Jeg siterer Rimehaug:
«Redningen finner Fangen i den kristne humanismen. Det er bare sannheten åpenbart i Kristus som kan bære en humanisme som holder. Fornyede troende mennesker har oppgaven å gradvis la Gudsrikets verdier virkeliggjøres i kulturen og samfunnet «. (min kursivering).
Forholdet mellom kristen tro og politikk synes like komplisert eller betent som forholdet: kristen tro og viten. Pastorledelsen i Filadelfiakirken har synspunkter på dette 05.09.2025 i Vårt Land. Det har også avisens egen «husteolog», Åste Dokka.
Toregimentslæren: Bør kirke og stat gjenoppta sine gamle roller?
«Politisk teologi» inngår i det store bildet. Se bok med samme tittel v/MF-teologen Ragnar Misje Bergem, utgitt 2019. Han oppgir sine faglige komptanseområder slik: Dogmatikk – Politisk teologi – Religionsfilosofi. Fagkombinasjonen Systematisk teologi og Religionsfilosofi går igjen hos mange fakultetsteologer.
Pave Leo har også nylig uttalt seg om saken. Han er åpenbart av samme oppfatning som Ronald Fangen og Vårt Land:
«Pave Leo mener kristne politikere har én viktig rådgiver: Vend dere til Jesus og søk hans hjelp…. for kristne politikere kan det ikke være noe skille i deres personlighet mellom deres kristendom og deres offentlige rolle. Paven bad dem derfor å forene tro og politikk – og minnet dem også om å be om Jesu hjelp i utøvelsen». (Vårt Land 05.09.2025).
Pave Leo formidler den samme konservatisme eller ortodoksi i ideologi/lære, liturgi og bekjennelse som de fleste kirker. Også den som kaller seg «liberal», eller det som kan kalles «kristendom light».
Kirkens årlige høytider feires som det er gjort i halvannet årtusen, med samme innhold og de samme skriftopplesninger, om det er i Trump-land, Putin-land, Vatikanstaten eller i folkekirkelandet Norge. Kjernedogmene/Trossannhetene står urokkelig fast: Inkarnasjon – Oppstandelse – Kristologi – Treenighetslære – – –
Såkalt fornyelse skjer bare på overflaten. Det er ingen «ny» kristendom som forkynnes, heller ikke gjennom de såkalte vekkelser: «Vekkelse er knyttet til det å «våkne»… Mennesker «våkner» i forhold til troen eller livet sitt. Man snakker om vekkelse først når det er en større gruppe mennesker som «våkner«.
Nå er det gruppen «unge voksne» som har våknet… Det har også Kristian Tonning Riise, tidligere leder i Unge Høyre. Som selverklært gudløs er han kanskje «kristen-ateist»? Han innleder sitt innlegg i Dagen 17.09. slik, i kjent ny-apologetisk stil:
«En blomst uten røtter vil raskt visne. Du kan forlenge levetiden ved å sette den i vann, men uten røtter vil den gradvis miste næringsstoffene den trenger og til slutt visne hen… Jeg har de siste årene blitt gradvis mer bekymret for at det også er slik med forholdet mellom vestlig sivilisasjon og kristendom. At vårt sekulære samfunn utgjør en slik sakte vanningsfase, som desperat forsøker å holde verdiene samfunnet vårt er tuftet på i hevd, men unektelig vil lide samme skjebne som blomsten i vase, dersom røttene forsvinner».
Om tvil og tro fra en gudløs kulturkristen
Kristningsjubileer, evangelisering på gater og torg, alskens bønneaksjoner i kristen-Norge er vel ment å gjøre troen på Jesus Kristus «great again» – i hele kongeriket? Det åpne eller tilslørte budskap er at Kristus-troen og (den ene) Sannheten skal styre alle samfunnsområder; lokalt, nasjonalt og globalt. Fram mot det felleskirkelige mål er det i hovedsak språk, retorikk og strategier som skifter eller fornyes. Som «livsløpskirke» vil DnK ivareta eller dekke alle tenkelige behov hos enkeltmennesker.
Det ser ut til at fagdisiplinen «Kirkehistorie» er blitt nedprioritert, men det burde være tid for en samlet oppdatert bokutgivelse fra fakultetsteologene. Hvis historieforskningen og minoritetsperspektivet, med kjeden av overgrep og undertrykkelse, har tilbrakt akademisk teologi «nye» innsikter og erkjennelser må vel Kirkehistorien skrives på nytt?
Det kan tenkes at teologiprofessor (MF/UiA) Jan Olav Henriksens siste bok er et forsøk på en slags «botsøvelse». Nå er det skadelig eller usunn teologi/tro han vil til livs. Med sine mange bokutgivelser har han vist seg svært dyktig til å fange opp moderne ideer, strømninger/trender og kontroverser, for så å innordne dem i det teologiske rammeverk.
Henriksen er «Systematisk teolog» og «Religionsfilosof». Han har vel vært innom Religionssosiologi, nå kanskje også Religionspsykologi? Kort sagt: en teologisk allrounder, med særlig ekspertise på «Guds virkelighet».
Jesus er som kjent: den store Legen. Sjelelegen? Med «varme hender» i sin privatpraksis helbreder professor Henriksen kanskje også sjelelige (psykiske?) sår – og bygger Troen opp igjen? «Trospraksiser» gir seg mange former og utslag.
Hvileløs kirkevandring
En betydelig hindring for enhetsbestrebelsene er at det internt i kirkefamilien er langt fram til realisering av denne sats: «Én Herre, én tro, én kirke: en lengsel mot én dåp». Derfor arrangeres også bønnesamlinger for kristen enhet.
I forbindelse med et planlagt økumenisk arrangement 18. oktober 2025 «Bønn på Stiklestad», uttalte Nidaros-biskopen i Vårt Land: «Vi må tåle hverandre«… Ja, etter århundrers eller årtusens splid og fiendskap kommer de kanskje ikke lenger enn dette. Selv ikke med en felles Kristus-tro.
St. Augustin på 400-tallet siteres ofte: «Du, Herre, har skapt meg, og min sjel (mitt hjerte) er urolig inntil den finner hvile hos deg». I klostersamfunn kunne og kan verden stenges ute. Er det kanskje det å «leve i verden» som skaper så mange uromomenter? Når skal kirkefamilien finne hvile?
Nå er visstnok ateister og sekulære UTE, mens kristensosialister, kulturkristne og kristenhumanister er INNE. Bindestreks-kristne? Man trenger bare å gjenta: nåde – tilgivelse – kristenretten -, så er man litt innenfor (eller: litt kristen?). Enhver som hyller Jesus, angivelig den største humanist i historien, er inne i kirkevarmen. Kirkens «folk» skal ikke forstyrres med kompliserte Lærespørsmål: teologisk teori. Da skal man helst ha en akademisk-teologisk grad eller professortittel. Kirkelig-teologisk elitisme er en form for maktutøvelse: Profesjonsmakt!
Den svenske teologen Ola Sigurdson vil vekke opp kirken og fakultetsteologene fra det han kaller «intellektuell latskap». Langt mer prekært, etter mitt syn, er den intellektuelle uredelighet som råder i akademisk teologi. Man kan også spørre: begynner den teologiske «verktøykassa» å gå tom?
Teolog Ola Sigurdson er ufattelig lei kirkens intellektuelle latskap
Olavsflammen (misjonsilden?) skal brenne fram til det store klimaks om 5 år: Stiklestadjubileet 2030. Et påtenkt Nasjonaljubileum med tett kirkelig-teologisk og statlig samarbeid er avhengig av at også mediene spiller på samme lag. Kirken trenger mange hjelpere og støttespillere.
Olavsflammen – Norge i tusen år
Troen på bønnens makt for «nasjonen» er sterk ikke bare i Det hvite hus m/Donald Trump, men også i vårt land. Se bønneaksjonen: «Hele Norge ber».
I avisen Dagen (11.09.) er Trump referert slik: – Når trua blir svakare, ser det ut til at landet vårt vert svakare. Når trua vert sterkare, skjer gode ting med landet vårt, sa presidenten… – Vi er ein nasjon under Gud, og vi vil alltid vere det, sa han.
Fra det britiske parlamentet har Jarle Mong i avisen Dagen 10. sept. referert fra en tale den konservative politiker Danny Kruger (med doktorgrad fra Oxford, må vite) holdt 17. juli, for et nær tomt Underhus:
«Hovedlinjene er at Kirken er den institusjonen som i størst grad har formet England. Ifølge Kruger er nasjonen han representerer på randen, økonomisk, kulturelt, men ikke minst moralsk…. Kruger advarer på det sterkeste mot å avvise den kristne tro. Gjør man det fjerner man seg fra sine røtter og arv, men fremfor alt kutter man livlinen til det som har vært kilden til alt man har verdsatt. Frihet, individuell verdighet, toleranse, plikt og universelle rettigheter….
En vind blåser. En storm kommer. Vi vil snart få vite om vårt hus er bygget på fjell eller sand. Det som trengs er en fornyelse av troen, gjenoppbygning, og et kristent comeback i det politiske liv, slik lyder den tidligere Eton elevens sluttsats». (min kursivering)
Legg igjen en kommentar