”Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme ”. (Matt 24,14).
«Misjon er altså nødvendig for at Jesu gjenkomst skal skje. Guds menighet skal ikke bare vente på Jesu gjenkomst, men fremskynde Dagen (2 Pet 3,12). Før Jesus kommer skal en levning av Israelsfolket omvende seg og hedningenes fylde samles inn, heter det i Rom. 11,25-26″.
Verdensmisjonen og Jesu Kristi gjenkomste
Digitale medieflater har gitt kristen misjon en verdensvid prekestol. Internett kan sies å være tidenes største misjonsmark. Drømmen om «misjon uten grenser» skulle vel langt på vei være oppfylt. Men det kommer jevnlig advarsler fra bl.a. misjonsorganisasjonene Stefanusalliansen og Åpne dører om utålelige restriksjoner for kristen misjon. (Se eksempelvis Johannes Morken og Stig Magne Heitmann). Den hellige Stefanus, omtalt i Ap.gj., regnes for Kirkens første martyr. Han har sin minnedag i kirkeåret 26. og 27. desember. Mange folk og stater har århundrers erfaringer med kristningens brutale konsekvenser for enkeltmennesker, kultur og samfunn. Det kan være gode grunner til å beskytte seg, kollektivt og individuelt, mot misjonering.
Jesu ord i Lukas 10, 1-20 siteres ofte: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans». Vår tids voldsomme misjonsoffensiv tyder på hastverk. Høsten – Guds rike – er igjen (!) kommet nær, som i Jesu samtid da han utsendte 72 disipler til nærområdene. Paulus, «hedningenes apostel», er også et forbilde. TF-teologen Ole Jakob Løland har nylig utgitt boken: En apostel for ateister.
Nye skreddersydde menigheter plantes, også i Den norske kirke. I Kristiansand har den nylig etablert en studentmenighet, kalt «Ung kirke». Skoler, kurs og leire i «disippeltrening» skal utruste unge mennesker til å bli Jesus-disipler. En dokumentar med støtte fra Fritt Ord, De utvalgte, er visstnok klar for innspilling: «I denne filmen vil regissør Beck følge unge kristne fra en disippeltreningsskole ut på sin første misjonsreise, en reise hun selv foretok da hun var ung og søkende». Get Focused, en tverrkirkelig ungdomsfestival, arrangeres i november hvert år. «Ønsket er å utruste kristne ungdommer til en misjonerende livsstil – til Guds ære! «.
De siste tider i Frelseshistorien
Mot slutten av kirkeårets kalender blir doms- og endetidstekster fra Matteus 24 og 25 og apokalyptikken i Joh. Åp. 20 lest og re-aktualisert. Kirkeårets siste søndag før Advent heter: Domssøndag/Kristi Kongedag. Se preken i Lovisenberg kirke søndag 26. nov. 2023.
Domssøndag – St. Hanshaugen sokn
Den profeterte endetid, gjenkomst og dom (utskillelsen) i Det nye testamente volder tolkningsproblemer for folkekirke-teologene. Bibelordet i Lukas 12, 35-40 blir omtolket eller aktualisert/kontekstualisert slik av soknepresten i Vårt Lands andaktsspalte 12. november: «Sjølv om vi skal ha blikket festa på framtida, på frelsaren og på det som ventar oss der, så er det no ein gong slik at det er her og no vi lever, og om vi festar blikket på dei og det vi har rundt oss, om vi er vakne for verdas rettferd, for dei som lid, og for dei som treng oss, så har vi også blikket festa på Gud».
Det framgår ingen steder at det var våkenhet for «verdas rettferd» Jesus mente. Et vesentlig poeng i hans endetidsforkynnelse – eskatologien – var at gjenkomsten skulle inntreffe plutselig og overraskende: som en tyv om natten… «Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, men bare min Far. Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være…». Det gjaldt å være våken og beredt til opprykkelsens dag eller time.
Det gikk ikke godt med de fem jomfruer/brudepiker som (naturlig nok) sovnet våkenatten. Det var for sent da de oppdaget at oljelampen var slukket. «Slik skal det være i Himmelriket», sier Jesus om denne lignelse i Matteus kap. 25.
Endetiden er kommet nær også hos de to bibelfortolkere i Vårt Lands spalte Lillesøndag 13. november. Søndagens prekentekst: Matteus 24, 35-44. Ettersom teksten gjentas hvert eneste år på denne tiden i kirkeåret, kan det ganske riktig sies at «enden alltid er nær». Ingen skal være i tvil om at enden kommer… Jeg siterer:
Den som setter dag og time, går nemlig glipp av det vesentlige ved god endetidsforkynnelse, nemlig at enden alltid er nær. Nær som i nærliggende, rett ved siden av oss, som mulighet. Nå er den nærmere enn den har vært på en stund. Å si at vi er truet, er ikke det samme som å si at vi kommer til å gå under. Å si at vi er truet, er advarsel og oppfordring til endring, ikke deterministisk sensasjonsforkynnelse… De virkelig gode profetene tar altså feil i sine skrekkvisjoner. De har rett i at det går dårlig, men fordi de våger å refse folket, får folket sjansen til å ugyldiggjøre den forespeilede undergangen.
Var det dette oldtidsprofeten Jesus fra Nazaret egentlig mente, eller tok han feil i sine «skrekkvisjoner»? Er det folket eller verdensvendte teologer som har ugyldiggjort «den forespeilede undergangen»? Teolog og bibeloversetter, Hans Johan Sagrusten, har i bok «nylest» Johannes Åpenbaring, omtalt som en «samtidsvisjon». Sagrusten er en av flere i Vårt Lands ekspertpanel: Lillesøndag. Teolog og predikant, Kurt Hjemdal, tidligere bibelskolelærer tilknyttet ImF/Normisjon/Norea, er forfatter av den nyutgitte boken nedenfor.
Kristne influensere, bloggere, podcast’ere, apologeter, digitale prester/pastorer og div. menigheter er blant utallige aktører som forkynner «evangeliet»; sjelens frelse og den særkristne virkelighetsoppfatning. Når eksklusivt kirke-kristne begreper sekulariseres, mister «kirkespråket» meningsinnhold. Det er et kirkelig-teologisk krisesymptom. Vårt Lands katolske kommentator, Eivor Oftestad, villeder når hun definerer sekulære influensere som det nye presteskap. I sin replikk i avisen 18. november skriver hun tendensiøst: » Influensere fungerer som «selvoppnevnte prester». Men Jenny Huse ble kalt og ordinert gjennom Momentum Media «. Man kunne forvente at en høyprofilert fagteolog holdt en viss orden i begreper og definisjoner.
Vårt Land har daglig en helsides programoversikt i den tidvis kriserammede TV-kanalen: TVL. Ambisjonen er å bli «det kristne NRK» (rikskringkasting), uttaler TVL-gründeren Alf Gjøsund i avisen Dagen 16.11.2025. Som alle forkynnere i TV-kanaler, podcaster og på sosiale medier drives også Gjøsund av et særskilt «kall». Hans kronglete trosvandring ligner mange andre, tilsynelatende bygget over samme lest: fra bortkommen – til hjemkommen. Gjøsund fant sitt åndelige hjem i Den norske kirke.
TVL vil angivelig nå bredere enn andre «nisjekanaler». Siste tilskudd innenfor spekteret av kristne TV-kanaler er Bedehuskanalen, etablert 2022. I likhet med TVL vil også Bedehuskanalen være en kanal for hele Norge. Luthersk kristendom med vekt på «troens lydighet» og kampen mot synd, er felles. Med Gjøsunds ord:
– Hvis blikket er vendt mot Kristus og du beveger deg i den retningen, er ikke det avgjørende hvor langt du er kommet, fastslår han… – Hver morgen leser min kone og jeg fra Bibelen, ber Fader vår og Luthers morgenbønn, forteller han…. – I TVL mener vi at det som skjedde på korset og i graven på den tredje dag er kjernen i troen. Og da er vi mange som kan samles som kristne.
Noen forkynnere appellerer til følelser og behov, andre til tanken. Hvorvidt «troen» sitter i hjertet, kroppen eller hodet, er det delte meninger om. Personlige vitnesbyrd – trosfortellinger – er mange, også ekstatiske og livsforvandlende omvendelser/gudsopplevelser. Det er ikke uvanlig å tidfeste omvendelsen. Kjendispresten Thor Haavik hadde nylig igjen ukens andakter i Vårt Land (spalten: Ettertanke, uke 44), en av dem med tittelen: Mitt vitnesbyrd. Bibelordet: Jesaia 49:8-13. Haavik forteller hva som skjedde ham natten 6. mars 2011. Pga. skade måtte den unge Haavik gi opp sin lidenskap for fotball og opplevde stor tomhetsfølelse.
«Mens jeg ba, skjedde det som har forandret livet mitt, og som er vanskelig å beskrive: Det var akkurat som om det strømmet over meg en helt ufattelig kjærlighet, godhet, fred og følelse av å bli tilgitt. Hjertet mitt holdt på å eksplodere, det kjentes som å være forelsket, bare tusen ganger sterkere, og jeg begynte å grine. Jeg grein og grein, mens det gikk opp for meg: Gud bryr seg, han finnes og han elsker meg faktisk! Det er det sterkeste og mest fantastiske jeg noensinne har opplevd, og jeg tror det må være slik det er i himmelen. Midt i mitt mørke, så opplevde jeg at Gud var der, og det ble noen livsforvandlende minutter».
«Hver kveld ber jeg om at folk i Norge – og i hele Europa – skal finne veien hjem igjen til Gud, sin Far, og til Kirken, sin mor», skrev Vårt Lands katolske andaktsholder 03.05.2025. (Overskrift: Hjemvendelsens århundre. Bibeltekst: Esekiel 4: 11-16).
Influenseren Monica Nyhus er «influenset av Jesus», forteller Vårt Land 9. november: «Å møte Den hellige ånden er en sterkere opplevelse for Monica Nyhus enn å føde… De sterke sanselige bekreftelsene på Guds eksistens har alltid vært viktige for henne. Hun beskriver det som at hele kroppen vibrerer i møte med Den hellige ånd». Andre forkynnere anbefaler å gå fjelltur med Jesus. Erling Rimehaug poengterer at «tro» ikke er å forstå eller mene, men å ha en relasjon: «At Jesus også elsket fjellet, gjør at jeg kjenner meg litt nærmere ham».
– Fornuftig å ta en fjelltur med Jesus
«Komplekse» teologiske og moralske dilemma…
Igjen tegner abort til å bli en stor kampsak i KrFU/KrF og kristen-Norge. Strategisk svinger man litt fram og tilbake, slik også Bispemøtet har gjort. Det er ganske besynderlig hvordan abortsaken blåses opp som «verdikamp» i den kristne verden når den bibelske og teologiske begrunnelse er så spinkel. Det finnes ingen «abortdebatt» i Det nye testamente, dvs. om fosterets livs- og rettsvern fra unnfangelsen. Men vi kan regne med at kvinner ble gravide etter voldtekt også i ny-testamentlig tid. Var Jesus uvitende eller bare uinteressert i kvinnelivet? I kampens hete har noen hentet fram Jomfru Marias «tro». For tenk om hun hadde valgt abort?!
Maria kunne have valgt en abort
MF-teolog og luthersk prest Carl Petter Opsahl har i Vårt Land uttrykt sterke synspunkter mot den nyvalgte KrFU-lederens standpunkt i abortspørsmålet, som han kaller iskald kristendom. Opsahl stiller ganske forutsigbart opp Jesus som forbilde. Persondyrkelsen oppstiller Jesu autoritet for nær sagt alle livets tilskikkelser.
«Ser vi for eksempel på hvordan Jesus forholder seg til loven, setter han alltid (?) mennesket først, ikke prinsipper. Denne tilnærmingen finner vi for eksempel i utsagnet «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten» (Markus 2:27). En kristen tilnærming til komplekse moralske dilemmaer vil alltid (?) være å først se på hele menneskets situasjon før en forsøker å ta kloke moralske avgjørelser».
Jesus talte og opptrådte «iskaldt» ved mange anledninger. Han satte seg selv og sin Gud/Far først. Frelse, omvendelse og etterfølgelse med selvfornektelse var hovedsaken. De «onde ånder» var hans enkle forklaring på mange menneskelige plager og «synder». Motsatt Jesu prinsippløshet ble selvbestemt abort lovfestet i 1978, til stor og vedvarende motstand fra kristen-folket. Kvinner, ufrivillig gravide, fikk for første gang lovgitte rettigheter og beskyttelse mot vilkårlig og nedverdigende behandling i kirke og andre offentlige instanser.
Abortlovens historie: Slik er vi gått fra halshogging til fri abort
Et liv unnfanget utenfor ekteskap er blitt hardt straffet i Kirkens historie. Barmhjertigheten og «nåden» rakk ikke langt. I 1607 var det fastsatt i kirkeritualet at barn født i ekteskap og barn født utenfor ekteskap ikke skulle døpes sammen. Det måtte skilles mellom ære og vanære, sto det i kirkeritualet. Uekte barn og ugifte mødre fikk en svært ublid og ydmykende skjebne i vårt evangelisk-lutherske statskirkeland. De var opplagt ikke «skapt i Guds bilde».
«Det finnes en himmelsk logikk som setter mange av våre tanker, ideer og forestillinger på hodet», uttalte en forkynner og andaktsholder. Ja, det skal være sant og visst! I den himmelske logikk betyr (hellig) makt, rett og rettferdighet noe helt annet enn den menneskelige. Med Jesu ord: Den som ikke er med meg, er mot meg… Meg er gitt all makt i himmel og på jord…
Handling – eller «troen alene»?
«Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale med tunger … » (Markus kap. 16)
«Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh. 3:18)
Høyt titulerte teologer rykker ut i kristelige medier for å rydde opp i et «teologisk Babel», om det er TikTok-teologien, Instagram eller i den såkalte woke-debatten. Som mange sekulære bevegelser og begreper søkes «woke» innordnet i et modernisert teologisk-ideologisk skjema. Teologiprofessor (MF/UiA) Jan Olav Henriksen sier det slik i Vårt Land 27.10.2025:
«De siste ukers og måneders debatt viser noe teologer har visst lenge, men ikke alltid formulert tydelig nok: Kristendommen finnes ikke. Det finnes bare ulike former av kristendom, og de kan ha utgangspunkt helt forskjellige steder». (Se gjerne teologiprofessor/TF Halvor Moxnes bok fra 2006: «Hva er kristendom»).
Det finnes selvsagt ulikheter i kulten/gudstjenesteform og i noen lærepunkter, som synet på «Jesu Kristi natur». Men Kristendommen (bestemt form) er vel ikke uten kjerne? De tre hovedkirker har de samme dogmer/trossannheter, formulert i bekjennelsesskrifter fra europeisk oldtid. Det eldste av dem har i 2025 jubileumsår: 1700 år siden kirkemøtet i Nikea som resulterte i den felleskristne bekjennelse: Den nikenske bekjennelse.
La grunnlaget for enorm gjensidig makt
Felles for kristendomstypene er Kristus-troen og læren om Kristus (Kristologi); Inkarnasjonen, Oppstandelsen, Treenigheten, Gjenkomst, Frelse og Dom. Få år før han konverterte til Den katolske kirke, redigerte Ola Tjørhom heftet: «Confessio Augustana 1530-1980: Gammel bekjennelse i unge kirker» (1979, 102 s.). Lutherske misjonsprester og MF-teologer er bidragsytere. Som kjent holdt Martin Luther Romerbrevet svært høyt. «For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst «, skriver Paulus i Romerbrevet 10:9.
Jan Olav Henriksen knytter en «woke kristendom» til Hannah Arendts sentrale begrep: handling. Var og er norsk evangelisk-luthersk kristendom «woke»? Sikkert er at kirke-kristendom og misjon, med utgangspunkt i Europa, har avsatt dype spor i verden og historien. Og nettopp i handling, motivert av en felles teologisk-ideologisk overbygning. Professoren var Systematisk teolog før han ble (svevende) «religionsfilosof».
Herredømmeteologien
Koloni- og misjonshistorie har vært tett sammenbundet på kontinentene. Kolonimaktene beredet grunnen for kristen misjon. Lutherske prester fulgte med på de dansk-norske slaveskipene, slik katolske munker fulgte skipene til spanske og portugisiske conquistadorer noen århundrer tidligere. Det er ingen «solskinnshistorie». Tidlig på 1700-tallet etablerte norsk misjon seg i den dansk-norske kolonien Tranquebar sør i India.
De tre dansk-norske slavekolonier i Karibia bærer betegnende navn: St. Crox, St. Thomas og St. John. Det hellige kors og de hellige apostler er slik forbundet med både slaveri og kolonisering. (Ved slavefortene på Gullkysten/Ghana ble det bygget kapell, ett av dem innviet til en katolsk helgen).
– Slavehandelen er en del av norsk sjøfartshistorie – Tidsskriftet Museum
Misjonsimperialismen har antatt mange former, som også kristen rasisme. Menneskeverdets gradering er gjennomgående. Jeg minner om at «kulturelt folkemord» inngikk tidlig i begrepsapparatet til juristen Raphael Lemkins. Ettervirkningene av slaveriet ble framhevet i et erstatningssøksmål jurister for noen år siden, på vegne av Karibia, fremmet mot flere tidligere kolonimakter, deriblant Norge. Denne type praksis, kulturell nedbryting, er kjent langt inn på 1900-tallet. Kristen-Norge har lite å rose seg av.
Rasismens historie i Norge | Nasjonalbiblioteket
Med de nyere granskninger fra Canada om overgrep mot urfolkene og deres barn, lenge benektet, måtte de sterkeste ord tas i bruk. Det tette samvirket mellom Kirke, Misjon og Stat går igjen. I kristningens tjeneste var den biologiske (og emosjonelle) tilknytning mellom barn og foreldre helt underordnet. Barn ble brutalt skilt fra foreldre, om det var i slavekoloniene eller senere: i kristne omskolerings-anstalter, såkalte skoleinternater. Barna hadde intet rettsvern! Slike autoritære institusjoner ble drevet av både katolske og protestantiske kirkesamfunn. Ved ulike tvangsmidler skulle en kristen identitet skapes, både i det indre og ytre; tankesett, språk, kultur og klesdrakt. Først de seneste år er barneperspektivet blitt en såkalt kristen verdi.
Verken Jesus eller Paulus hadde interesse for «familieverdier». Det nye testamentet er befolket av enslige menn og kvinner. Dette i sterk kontrast til Det gamle testamente som legger den største vekt på fruktbarhet, familie- og slektstilhørighet. Jesus sier det klart og brutalt i Matteus 10:37-39: … den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdt. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdt… (Jfr. Lukas 14:26, konferer gjerne ulike oversettelser).
Europeisk og amerikansk rasisme
Å systematisk bryte ned et folks selvrespekt og motstandskraft har hatt vidtrekkende konsekvenser. Sør-Afrika strever fortsatt med ettervirkningene av det voldelige rasebaserte apartheid-systemet, innført av boerne ; etterkommere av nederlandske kolonister på 1600-tallet: reformerte kristne. Kalvinister fra Tyskland og Frankrike kom senere til. Boerne mente seg utvalgt av Gud til å besitte landet; Sør-Afrika var ”det lovede land”. De plyndret, brente og tok slaver, alt med «Guds vilje». De svarte ble grovt utnyttet som arbeidskraft i gruver og på åkrene på det som da var blitt de hvites jord. Også som hustjenere.
Sør-Afrikas naturressurser, som gull og diamanter, lokket også britiske kolonister og handelsmenn til landet. Maktkampen mellom britene og boerne resulterte i Boerkrigene sist på 1800-tallet. «Boerne hadde ca. 4 000 falne i kamphandlingene, mot 22 000 på britenes side (av disse døde 16 000 av sykdom). For å effektivt kjempe imot boergeriljaen utvidet britene leirene som tidligere hadde huset kvinner, barn og andre ikke-stridende. De gjerdet inn kampområdene med piggtråd og brente farmene. De sperret også kvinner, barn og eldre inne i konsentrasjonsleire, ca. 200 000 (hvorav 80 000 sorte) på det meste. Av disse døde mer enn 25 000 av sult, sykdom og utmattelse….Det store antallet svarte døde på begge sider av krigen har vært oversett inntil nylig». (kilde: Wikipedia)
Den første anglikanske kirke ble etablert så tidlig som i 1749. Baptistkirken ble grunnlagt 1877. I 1842 ble Det Norske Misjonsselskap/NMS stiftet. Hans Schreuder ble selskapets første misjonær, utsendt til «Zululand» og den store folkegruppe: zuluer. Ca. 80% av Sør-Afrikas befolkning er tilknyttet protestantiske kirker. Det største kirkesamfunnet er Zion Christian Church/ZCC. Den er bekjennelsestro, tolker hele Bibelen bokstavelig og legger stor vekt på profetier, tungetale og demonutdrivelser.
Apartheid ble formelt opphevet først i 1994. Dette systemet tok ingen menneskelige hensyn. Hvite barn ble klassifisert av høyere verdi enn barn fra de laverestående raser: asiater, fargede og svarte. De svarte sto på bunnen i rase- og verdihierarkiet. I dagliglivet var busser, restauranter, hoteller og strender reservert for hvite. Skole – og helsetilbudet til svarte var av langt dårligere kvalitet, eller ikke eksisterende. Nærmere 90 prosent av jorda var eid av det hvite mindretallet. Storbyenes sentrum skulle være forbeholdt de hvite. Omkring 3,5 millioner mennesker ble fordrevet med makt. Svarte ble henvist til townships og etniske reservater kalt «bantustans»; ghettolignende slumkvarter. Mest kjent er Soweto utenfor Johannesburg.
Endelig fri – apartheids mange hemmeli gheter
Man ser godt parallellene til det rasedelte USA. «Whites-only» var skiltet svarte og fargede møtte overalt i det offentlige rom, inntil 1950-60 årene. Etter borgerkrigens slutt 1865 og slaveriets formelle opphevelse kom andre juridiske begreper til anvendelse; Jim Crow lovene, Black codes, Separate but Equal og Grandfather Clause sørget for fortsatt diskriminering og rasisme i lovverket.
Med Ku Klux Klan/KKK (stiftet 1865) i spissen ble det utført en rekke overgrep og lynsjinger mot den afroamerikanske befolkningen. Med sine brennende kors, hvitkledde kapper, masker og spissformede hatter vakte de redsel og gru. Lynsjing med hengning av svarte i Sørstatene samlet hundrevis av (entusiastiske) tilskuere. KKK ble «regruppert» gjennom flere senere faser, med tiltakende oppslutning av både prester og politikere. I stumfilmen The Birth of a Nation (1915), en av USAs mest populære filmer gjennom tidene, ble klansmennene framstilt som helter. KKK eksisterer fortsatt.
Racisme bygger på gammel kristen teologi
Mener amerikansk kristenhet er formet av rasisme
Afrika
«Landene ved Afrikas horn, Somalia, Eritrea, Djibouti og Etiopia, har en fortid og nåtid preget av konflikter, både av etnisk, religiøs og politisk art». Kristendommen kom svært tidlig til denne regionen. Koptisk-ortodoks kristendom i Egypt dateres til det første århundre evt. Omkring år 350 ble Østkirkens ortodokse kristendom statsreligion i kongeriket Aksum (nåværende Eritrea). Nubia ble kristnet på 500-tallet.
«Den etiopiske ortodokse kirke er Etiopias største religiøse samfunn. Den kristne kirken i Etiopia ble grunnlagt alt på 300-tallet. Kristendommen ble statsreligion rundt 350 under den egyptiske (koptiske) kirken i Alexandria og fulgte dermed den monofysittiske læren… Jesuittene forsøkte på 1500-tallet å få kirken inn under pavestolen, men måtte gi tapt for en konservativ prestestand som motsatte seg enhver form for endring». (kilde: snl.no)
Med Islams ekspansjon fra 600-tallet kom religionskampen til nord- og øst Afrika. Fra Nord-Afrika krysset muslimene Gibraltarsundet, fra Marokko til Spania i 711. Al-Andalus er det arabiske navnet på de delene av Iberia som var under vekslende muslimsk styre fra 711 til 1492. Periodevis med kulturutveksling og religionsfred. Da de kristne gjenerobret Iberia kom jøder og muslimer i stor livsfare. Korsfarerne hadde som mål å gjenerobre Jerusalem fra muslimene.
Så kom trusselen fra Det osmanske riket, en «supermakt» i ca. 500 år med utspring i dagens Tyrkia. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet imperiet Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika og store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. To imperialistiske og politiske religioner på flere kontinenter, gjensidig fiendtlige, har hatt enorme skadevirkninger.
«Den historiske islamske ekspansjonen inn i tidligere kristne områder ble møtt med væpnede konfrontasjoner og gjenerobringer…. I flere land, blant annet i Afrika, så kristen misjon på seg selv som et forsvar mot islamsk ekspansjon. Den norske misjonspresten Karl Flatland (1887–1966), som arbeidet i Sudan, skrev i 1922 at misjonen forsøkte å bygge en demning mot islam«. (snl.no/muslimmisjon).
På 1500-tallet kom lavlandet i Eritrea under kontroll av Det osmanske riket. Italia opprettet kolonien Eritrea: 1890 – 1941. Da tok britiske styrker over området. Etiopias keiser Hailie Selassie (død 1975) hadde lenge ønsket seg dette lille landet (med tilgang til havet), som han mente italienerne hadde tatt fra dem på slutten av 1800-tallet. Med FNs tilslutning fikk han sitt ønske oppfylt. Ifølge Wikipedia ble han opprinnelig kronet til konge i 1928. Han antok tittelen negus nagest («kongenes konge») og navnet Haile Selassie I i 1930. «Han var en hengiven kristen og hans hyppige sitat av Bibelen førte til hans inkarnasjon av Rastafari-bevegelsen».
Etter ca. 30 års blodig borgerkrig ble Eritrea utskilt fra Etiopia i 1993. Frigjøringskrigen endte som så ofte med: diktatur. Dagens Eritrea er kalt «Afrikas Nord-Korea». Ortodoks kristendom og islam er i dag de to største religioner. I nabolandet Etiopia ble statsminister Abiy Ahmed forvandlet fra fredsprisvinner (2019) til «krigsherre». Han er pinsevenn og tilhører den kristne minoritet av protestanter.
Rwanda ble kolonisert av Tyskland i 1884 som en del av Tysk Øst-Afrika sammen med Tanzania og Burundi. De første misjonærer kom til Rwanda omkring år 1900 med Catholic White Fathers; en romersk-katolsk misjonsorganisasjon, først etablert i Nord-Afrika/Algerie 1868. The White Sisters ble etablert noe senere.
Belgia invaderte Rwanda i 1916. I en britisk dokumentar etter folkemordet i Rwanda (1994) ble landet omtalt som det mest vellykkede misjonslandet i Afrika. Over 90% rwandare er kristne, majoriteten katolikker. I 1994 utgjorde hutuene omtrent 85 % av befolkningen, tutsiene 14 %. Det er sagt at tutsiene ble favorisert bl.a. fordi de hadde et mer «europeisk» utseende… Den brutale sjefen for tutsimilitsen M23 i det østlige Kongo (DR), Laurent Nkunda, ble for en del år siden avbildet med et armbind med påskriften: «Rebell pour Christ».
Frankrike og Rwanda åpnet diplomatiske forbindelser i 1962, da sistnevnte fikk uavhengighet fra kongeriket Belgia. Militært samarbeid mellom Frankrike og Rwanda dateres tilbake til 1975. Frankrike ga militær, økonomisk og diplomatisk støtte til hutu-regjeringen under den rwandiske borgerkrigen som startet i 1990…
Frankrike beskyldt for folkemord
Religion og folkedrab i Rwanda
Fiendskapet mellom hutuer og tutsier er kjent også i nabolandet: Burundi. Hutuene utgjør også her den største folkegruppen (85%) og Kristendommen den største religion, mer enn 90%. «Etnisitet ble ikke særlig vektlagt før tyskerne og belgierne koloniserte landet mot slutten av 1800-tallet. Kolonimaktene favoriserte tutsiene, og styrket sin egen posisjon ved å sette de ulike folkegrupper opp mot hverandre. Dette har hatt katastrofale effekter i landet, men også i resten av Afrika. Burundis historie henger sammen med historien til nabolandet Rwanda i nord». (kilde: FN-sambandet)
Tutsi-eliten gjennomførte folkemord mot hutuene i 1972 (ca. 200 000 drepte). Hundretusener ble drevet på flukt. Kuppforsøk, massakrer og massemord fulgte i 1988 og 1993. Rundt 700 000 hutuer flyktet til Tanzania som følge av borgerkrigen 1994-2005.
Er Darfur-konflikten også «glemt»? Motsetninger mellom den arabisk-muslimske befolkning og afrikanske (kristnede?) folkegrupper kjennes godt igjen. Denne type etnisk-religiøse konflikt har det med å spre seg. Store deler av byen Birao nordøst i Den sentralafrikanske republikk, nær grensen til Darfur i Sudan, ble brent ned i 2007.
«I september 2004 anslo Verdens helseorganisasjon (WHO) at 50 000 var omkommet i Darfur siden konflikten tok til, de fleste av sult. I oktober oppga WHOs ledelse et anslag på 71 000 døde av sult og sykdommer alene fra mars til oktober 2004. En rapport fra det britiske underhuset hevdet i februar at mer enn 300 000 mennesker var omkommet i konflikten. FN på sin side anslo i mars 2005 at 180 000 var omkommet i løpet av de siste 18 månedene av konflikten. På dette tidspunktet hadde mer enn 1,8 millioner mennesker flyktet fra sine hjem, og 200 000 flyktet til nabolandet Tsjad». (Wikipedia)
Mens Gaza-krigen har dominert nær sagt alle nyhetsoppslag, har den arabiske militsgruppen RSF terrorisert Nord-Darfur. Byen El- Fasher har vært beleiret i 18 måneder. Mat, vann og medisiner har ikke kommet fram til folk. Må det massakrer til før Vesten reagerer? Man kan trygt si at både oppmerksomhet og empati er selektiv.
Svoltkatastrofe i Nord-Darfur: – No et vi dyrefôr og søppel for å overleve.
Opprørere stormet by i Sudan. Satellittbilder viser tegn til blodbad.
Det sentrale misjonslandet Kamerun har siste år stått høyt på listen over glemte humanitære kriser. Kamerun ble i sin tid vekselvis delt mellom tyske, britiske og franske kolonimakter. I likhet med mange andre stater, også delt mellom kirkesamfunn: katolske og protestantiske. 69% av befolkning betegnes som kristne, med overvekt av katolikker. Norsk (protestantisk) misjon/NMS har nylig feiret 100 år med kirke og misjon i det fransktalende Nord-Kamerun. Her var muslimske folkegrupper utpekt som «misjonsobjekter». Paul Biya, kristen, skal være verdens eldste president. Han har regjert landet i 40 år. 92 år gammel, sterkt svekket, er han nylig blitt gjenvalgt.
«Because Biya is a catolic from the southern region of Cameroon, it was considered surprising that he was chosen by Ahidjo, a muslim from the north, as his successor. Biyas father, who was a catechist, wanted him to join the clergy, but at the age of 16 he was expelled from the catholic school.» (kilde: eng. Wikipedia)
Paul Biya i Kamerun: Vinner sitt 8. presidentvalg
Madagaskar har vært et annet sentralt misjonsland. «150 jubelår for norske misjonærer på Madagaskar», het et oppslag for få år siden. 85% av befolkningen definerer seg som kristne, de fleste protestanter. Fred, velferd og demokrati er vel heller ikke hva som kjennetegner denne «solskinnsøya». Det har igjen vært statskupp/militærkupp. Offiseren som ledet kuppet er innsatt som president. Han kalles Hyrde og er fortrolig med djevelutdrivelse: «Han fikk med seg andre kristne for å drive ut onde ånder i presidentpalasset».
I forhandlinger med britene 1885 opprettet Frankrike et protektorat for Madagaskar, mot at britene gradvis fikk ta over Zanzibar. Frankrike tok full kontroll over Madagaskar gjennom militære maktmidler. Madagaskar var fransk koloni 1896 – 1958. De første norske misjonærer ankom østkysten med skip i 1866. Misjonærene etablerte tidlig særlige «guttehjem» og «pikehjem» for gasserne, i nyere tid beskrevet som autoritære indoktrineringsanstalter. Jeg nevner igjen boken av Svein Tobiassen: «Kulturkollisjon. Norske misjonærers møte med Madagaskars innland 1867-1883» (Pax Forlag 1971).
Nigeria var britisk koloni fram til 1960. Den grufulle Biafrakrigen på slutten av 1960-tallet bunnet også i etniske og religiøse motsetninger: «En viktig konfliktlinje gikk mellom de kristne igboene og andre etniske grupper, hovedsakelig de muslimske hausaene og yorubaene». Islam kom til Nigeria på 1200-tallet, kristendommen århundrer senere. Disse to religioner er omtrent jevnstore, med islam i nord og kristendommen i sør. Vold, ufred og maktkamp har ennå ikke tatt slutt. Det historiske bakteppet virker alltid forstyrrende på enkle årsaksforklaringer.
Hvorvidt det pågår folkemord på kristne i Nigeria bør kanskje folkeretts-juristene svare på. Sikkert er at «vold avler vold». Nigeria er sterkt preget av konflikter som har røtter tilbake i kolonitiden: «Oppdelingen av landet og misjonærenes arbeid har ført til en polarisering i landet som igjen har ført til flere fatale konflikter som Biafra-krigen og fremveksten av Boko Haram».
Det ulmer også i Tanzania (Tanganyika før uavhengigheten). Religionstilhørigheten er sterk: kristne 62%, muslimer 35%. Katolsk kristendom er i overvekt, protestantene består av: lutheranere, anglikanere, baptister, pinsevenner, adventister… Lutheranere og anglikanere var de første som slo rot med misjonærene på 1800-tallet. Islam kom til Tanzania mange århundrer før kristendommen. På øyruppen Zanzibar, del av Tanzania, er 92% muslimer. Det er bare litt over 20 km herfra til den arabiske halvøya med Oman og Jemen. Den østafrikanske kysten ble islamisert av kommersielle aktiviteter og spredt videre gjennom bl.a. handelsruter, inngifte og koranskoler (kristen misjon etablerte bibelskoler). Også arabisk-muslimsk slavehandel er kjent på østkysten. Jfr. kristen-europeisk slavehandel på vestkysten, langt mer brutal og omfattende.
«Lys og salt i verden»?
Hvor i verden har den mysteriøse Lys- og Saltkraften gjort seg sterkest gjeldende? Hva eller hvem som representerer «sann og god» kristendom med «de beste verdier» er sannelig ikke lett å forstå. Besettelsen av Israel-Palestina konflikten skyver alle andre katastrofer ut av nyhetsbildet. Ingen annen konflikt i verden mobiliserer tilsvarende polarisering og sterke lidenskaper. Hvem av «Abrahams sønner» er den rette arving?
«Enøydhet» er likelig fordelt mellom kristne og muslimer, Israels-venner og Palestina-venner. Sikkert er at verken Lyset fra Betlehemskrybben julenatten eller Lyset fra Gravkirken i Jerusalem påskemorgen har brakt fred til Det hellige land. Heller ikke Den hellige Ånd fra Pinsedagen i Jerusalem. Men informasjonsrådgiver for Ansgar høyskole er av en annen oppfatning:
«Bevegelsen mellom Gud, Jesus og Den hellige ånd er forvandlende for den som takker ja. I den dansen blir vi formet, fornyet og forvandlet….Nå er hjemmet til Den hellige ånd på jorden og hvert menneske som sier ja til Jesus, er dens landingsplass. Der Ånden før kunne virke glimtvis gjennom profetene i Det gamle testamente, og i Det nye testamentet gjennom personen Jesus, lever den nå med full kraft, i vår verden. Her lever den gjennom kirken og gjennom hver og en av oss, på samme måte som den kom til Jesus». (Dagen 14.11.2025)
Vanstyre, borgerkrig, massakrer og sult har brakt millioner mennesker på flukt lenge FØR Gaza-krigen, uten at FN-organisasjonen har klart å forhindre det. Når Europa og USA skal «rydde opp» i krigsområder går det sjelden godt. Jfr. dokumentaren: I maktens korridorer (NRK TV). Sammenblanding av kristen misjon, bistand og politiske interesser har heller ikke gått særlig godt. Sultne, krigsskadde og fordrevne barn og sivile i Afrika står ikke høyt på Den norske kirkes agenda, med mindre kanskje den kan formidle vellykkede misjons- og bistandsprosjekter: «de gode gjerninger»? Med den uberegnelige, stormannsgale Donald Trump i førersetet er det lite håp for Gaza.
Sør-Sudans tragedie er blant fortiede eller «glemte» katastrofer på det afrikanske kontinent. Norske aktører på høyt plan var dypt involvert i såkalt demokratibygging i denne nye, uavhengige statsdannelse (2011). En mislykket stat? Jeg nevner noen sentrale aktører: KrF politiker, Utviklingsminister og FN-diplomat Hilde Frafjord Johnson, bistandsorganisasjonene Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Flyktningehjelpen og NRKs journalist og Afrika-korrespondent Tomm Kristiansen. Sistnevnte lot seg rekruttere til en rådgiverstilling i Salva Kiirs regjering: Sør-Sudans president siden uavhengigheten 2011. Han er kristen, omtalt som troende/praktiserende katolikk.
«Salva Kiir Mayardit was born in 1951 in the village of Akon, in what was then Sudan, and comes from a Christian background. As a devout Christian, he regularly speaks at Juba’s Roman Catholic cathedral».
I 2018 kom FN’s knusende rapport om skrekkregimet til «frigjøringshelten» fra SPL: Salva Kiir. Så vidt jeg vet er han ikke stilt til ansvar. Noen holder sin beskyttende hånd over Sør-Sudans diktator. (I motsetning til den muslimsk-arabiske diktator i Sudan: Omar al-Bashir).
Peker ut krigsforbrytere i FN-rapport
Det finnes mange eksempler på hvordan «frigjøringshelter» forvandles til diktatorer og tyranner i maktposisjon. – Men han er vår diktator, uttalte en politisk leder i Vesten for en del år siden. Mange av Afrikas diktatorer ble støttet av kolonimaktene, som også despoten Jean-Bedel Bokassa i Den sentralafrikanske republikk. Ikke så få av dem hadde gjennomgått undervisning i misjonens skoler.
Det var ingen moderat, liberal eller progressiv kristendom misjonærer og kolonister brakte ut til verdens hjørner fra 17-1800 tallet. Med andre ord: ingen woke-kristendom. Både segregering (etnisk og/eller rasebasert), deportasjon og tvangsarbeid er kjent i europeisk-kristne kolonistater. Europeisk-kristne kolonister og immigranter/nybyggere i Nord-Amerika betydde fordrivelse og undergang for urfolket (indianerne). Siden 1800-tallet har de nordamerikanske indianerne mistet så godt som all jorden sin og blitt samlet i reservater spredt over hele USA, ofte i de mest karrige landområder.
Nevnes må Namibia i det sørlige Afrika, med etnisk rensing i kristen-europeisk kolonihistorie. De første misjonærer kom fra Europa tidlig på 1800-tallet. Det opplyses at kristendommen er den største religion i Namibia. Kort sammenfattet står det bl.a. slik i snl.no:
På 1700-tallet kom nederlandske handelsmenn til området. I 1885 ble Namibia en tysk koloni. De neste tiårene ble rundt 100 000 av innbyggerne i Namibia drept av de tyske kolonialistene. Sør-Afrika overtok styringen i landet etter første verdenskrig. De innførte apartheidlover. Namibia ble selvstendig først i 1990.
Også i britisk Rhodesia, nåværende Zimbabwe, ble kolonistenes raseskille-ideologi innført. Over 70% av befolkningen tilhører i dag den kristne religion: metodister, katolikker, lutheranere og anglikanere…
I nåværende DR Kongo er over 90 % av befolkningen kristne, hvorav en stor del katolikker. Den belgiske konge Leopold II styrte landet som sin personlige eiendom/koloni. Han var troende katolikk. Blant straffene for lokalbefolkningens ulydighet var avhugging av legemsdeler.
Kongelig slaveleir – historien om et terrorregime
I Uganda identifiserer ca. 82% av befolkningen seg som kristne, delt mellom katolikker og protestanter/anglikanere. Fransk og britisk misjon etablerte seg i siste halvdel av 1800-tallet. «Dagens Kenya, Tanzania, Uganda og Zanzibar ble en del av kolonien Britisk Øst-Afrika i 1985. I Uganda spilte britene på motsetningene mellom de to kongedømmene Bunyoro og Buganda, og allierte seg med sistnevnte». Splitt og hersk strategien igjen!
Skrekk-regimet til Idi Amin i Uganda endte så sent som i 1979. Han flyktet til Saudi-Arabia og døde her 2003. Lite er kjent om Idi Amins (muslimske?) oppvekst, men som voksen sluttet han seg til den britiske kolonihær i regionen (han må ha gjort godt inntrykk). Marerittet tok ikke slutt med Idi Amin.
Herrens motstandshær herjer igjen
Lite skiller Herrens Motstandshær (LRA) fra voldelige islamister, kalt «jihadister», i brutalitet og terror. Jeg siterer Bergens Tidende 25. februar 2006:
«I 20 år er sivilbefolkningen i Nord-Uganda blitt utsatt for en av de verste humanitære katastrofer i verden, som følge av krigen mellom Herrens Motstandshær (LRA) og regjeringsstyrkene. 80 prosent av befolkningen i Nord-Uganda – 1,7 millioner mennesker – er drevet på flukt fra sine hjem og lever i elendige og utrygge flyktningleirer. En halv million mennesker skal være drept. 25.000 barn skal ha blitt bortført av motstandshæren og utnyttet som soldater, tjenere og sex-slaver».
Se også «Mau mau opprøret» i Kenya årene 1952-1960.
Misjonens «unådde» folk i 2025
Kolonikrigene i etterkrigstiden var svært voldelige. De koloniserte folk og stater måtte betale en høy pris for løsrivelse fra den europeisk-kristne herredømmeideologien. Også i fransk Algerie, Indokina og britisk India (kalt «juvelen i kronen»). Kristendommen slo ikke rot her.
Unåddkonferansen 2025 samlet nær 40 norske misjonsorganisasjoner. Muslimmisjon og Israelsmisjon i Midtøsten pågår for fullt. I tillegg intensiveres misjonsvirksomheten i de mest sekulære stater i Europa. Det folkerike India er det landet i verden med flest «unådde» folkegrupper, sies det. «I India er det omtrent 80 % hinduer og 2 % kristne. Å være kristen er greit – men å drive misjon er strengt forbudt. De ønsker en ren, hinduistisk stat».
Det er ofte de mest sårbare, marginaliserte folkegrupper kristen misjon retter seg mot. For å slippe gjennom grensekontroller, lyver protestantiske misjonærer om hensikten med besøket. På grunn av myndighetenes restriksjoner må misjonærene «ta noen omveier og være kreative»… (kilde: itro.no/misjon). Alt synes tillatt i kristningens tjeneste. Bibelsmuglere og teltmaker-misjonærer er helter i misjonshistorien.
Protestantisk misjon pågår også i det overveiende muslimske Sahel-belte. Mali har lenge vært et særlig satsningsland for norsk misjon i denne regionen, også her særlig rettet mot den muslimske fulantitalende folkegruppe. (Se bl.a. Normisjon, NMS og Strømmestiftelsen). Kirkens Nødhjelp/KN er på plass her, som i mange afrikanske land. Misjon maskeres ofte som «utviklingsarbeid». Hva som står øverst på prioriteringslisten blir mer eller mindre uklart formulert.
Skandaler og korrupsjon er ellers ikke ukjent i bistands- og nødhjelpsindustrien. Se gjerne NRK Brennpunkt (1999) om Sudan og delstaten Sør-Kordofan: Et sminket folkemord. Da hadde det pågått en krig mellom folk i Nuba-fjellene og regimet i Khartoum i seks år. Her lever en blandet befolkning, overveiende animistisk og kristen, men med et sterkt mindretall på 25% muslimer. Spørsmålet som stilles i dokumentaren: Har tidenes største nødhjelpsatsing bare forlenget krigen i Sudan? FN, Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp var blant aktørene i bransjen.
I det høyteknologiske, velfungerende (buddhistiske) Japan har ikke kristendommen slått rot. Landet trenger verken sivilisering eller utviklingshjelp, men skårer høyt på levekårsindekser. Med flest 100-åringer og verdens høyeste levealder kan man anta at både sinnsro og sunn livsstil er medvirkende. Men japanerne forstår kanskje ikke hvilken sjelelig/åndelig nød de befinner seg i – uten Kristus? Nå vet jeg ikke om Japan har noen interesse for den type bønnekampanjer som pågår i misjons-Norge, men buddhismen har så langt vist seg svært robust i møte med kristendommen. Etter 500 års kristen misjon er resultatet magert: kun 1% av befolkningen er kristne.
Japanerne rangeres derfor blant de minst «unådde» i misjonssammenheng. Med bønnekampanjer og rekruttering skal misjonsinnsatsen forsterkes. En kvinne som har fått bønnesvar, misjonskall – og hørt Guds stemme – forteller i avisen Dagen.
Carina opplevde bønnekall for øysamfunn: – Nei, Gud, det er ikke mulig
Katolske jesuitter på 1500-tallet innledet misjonsvirksomhet i Kina og Japan. Den norske Kinamisjonen startet arbeid i Kina 1889. Den norske Buddhistmisjon fra tidlig 1900-tallet har i årenes løp skiftet navn og profil. Nå heter den Aeropagos, også evangelisk-luthersk. Det heter så fint: «Areopagos har i dag til formål å dele evangeliet i en multireligiøs verden. Areopagos prioriterer utvikling av miljøer for religionsstudier, dialog og kristne trospraksiser». Misjonsprestene Karl Ludwig Reichelt, Notto Normann Thelle og hans sønn Notto R. Thelle er sentrale navn innenfor buddhistmisjon i Kina og Japan. Notto R. Thelle var misjonsprest i Japan 1969-85 før han ble teologiprofessor ved TF.
Europas kruttønne
Nærmere oss geografisk: i Balkankrigen eller Jugoslaviakrigen (1991-1999) var religion og maktpolitikk tett sammenvevet, også her mellom kristne og muslimer. Krigen er bl.a. sammenfattet slik:
«I 1990’erne rullede en lavine af borgerkrig hen over det daværende Jugoslavien. Det begyndte mod nord i Slovenien i 1991 og sluttede mod syd i Kosovo i 1999. Undervejs tog volden til i styrke og brutalitet. Etnisk udrensning, terrorbombning, mord, massakrer og voldtægt blev en del af hverdagen for indbyggerne på Balkan. På sidelinjen stod danske og internationale soldater længe uden mulighed for at stoppe rædslerne». (kilde: nationalmuseet.dk)
Gode flerreligiøse naboskap i Bosnia Herzegovina ble splittet ovenfra gjennom de sedvanlige fiendebilder. Kristne serberes folkemord på muslimske bosnjaker i Screbrenica 1995 er nok en mørk skamplett på kristendommens rulleblad. Verken FN eller NATO kunne stoppe massakrene (som heller ikke i Rwanda). Kristen-ortodokse serbere og kristen-katolske kroater var også fiender. Konflikten spredte seg, bl.a. til det overveiende muslimske Kosovo og Albania. Er det (endelig) blitt mellomfolkelig fred på Balkan? I nyhetsbildet er det ganske taust.
(To Balkankriger ble utkjempet årene 1912-13. Den siste av dem ble opptakten til 1. verdenskrig. Det osmanske riket skulle drives ut av Europa).
Forbrytelse, synd og straff…
Hva skulle forskjellen være om (uskyldige) mennesker dør ved sverd, ild, hengning og halshugging – eller ved moderne supervåpen? Dødsstraffens historie og krigshistorien vitner ikke om kristen humanitet, men om kirke-kristendommens «arvesynd»: dualismen (fiendskapets ideologi). Store deler av Kirkens faktiske historie, katolsk og protestantisk, fortjener betegnelsen: barbari! Ubehagelig kanskje for kristendoms-apologeter finnes paralleller mellom muslimske sharialover og kristne straffelover. Noen nevnt: offentlige henrettelser ved halshugging, hengning, bålbrenning… offentlig ydmykelse i gapestokken… tortur…
Tortur er metoder, der anvendes til at påføre smerte, lidelse og ydmygelse på en person med det formål at opnå information, straffe eller kontrollere. Disse metoder har en lang historie og er blevet brugt af forskellige regimer og grupper over hele verden.
Ren tortur: Fra kogende olie til pinebænke og kranieknusere… Antikkens herskere arrangerede offentlig tortur for fornøielsens skyld, middelalderens bødler forfinede pinslens teknikker og 1900-tallets forhørsledelse var mestre i psykisk nedbrytelse… Da torturen samtidig skulle virke afskrækkende, foregik grusomhederne ofte i fuld offentlighet.
Detaljer og nærmere beskrivelser av metoder og torturinstrumenter finner man på nettet. En artikkel i Forskningsnytt 2012 (uio.no) viser at «USA bruker torturmetoder fra inkvisisjonen». Torturhistorien i det kristne Europa er blant mange blindsoner i kirke-kristendommens idealiserte historiefortellinger. Berøringsangsten er stor. Det er sannhetssøkende historikere som formidler faktakunnskap om torturens bestialske former og metoder: fysiske og psykiske.
Den hellige inkvisisjon ble opprettet i 1179; en romersk-katolsk domstol med formål å oppspore og utrydde kjettere/vranglærere. Tros- og Læreavvik var utålelig, både i katolsk og protestantisk-luthersk tidsalder. Inkvisisjonens terror og tortur i det katolske Spania 1469-1716 fortjener særlig oppmerksomhet.
Inkvisisjonen og utdrivelsen av de vantro.
Dødsstraff, inkludert hengning, ble praktisert i Norge fra de eldste tider fram til 1948. Den siste henrettelsen i fredstid skjedde 18. februar 1876, da Sophie Johannesdotter ble halshugget. Hengning var en vanlig metode for henrettelse frem til 1800-tallet, men ble deretter i hovedsak erstattet av halshugging som den primære metoden for dødsstraff .
Bergen 1876: Halshugd med øks foran «halve byen»
Kirke-kristendommens tilsynelatende umettelige behov for å feire seg selv tillater bare i begrenset grad at historiens nattsvarte kapitler og dystre menneskeskjebner hentes fram i lyset. Når det ropes høyt om «menneskeverdets ukrenkelighet», kan man forstå beveggrunnene. Stavanger by m/Domkirken har dette år feiret 900 års jubileum. Stavanger var katolsk i 400 år! Det er forståelig at Den katolske kirke har reagert på by-jubileets neglisjering av denne første, lange forhistorie. Dessverre ser vi at kirke- og konfesjonskamp også styrer historiefortellingen. Verken den norske kirke eller den katolske ønsker noe fokus på byens mørke skyggesider.
Maritte fødte i skjul, for det mistet hun hodet
Kirkehistorien handler om langt mer enn relikvier. Se debatten teologiprofessor (emeritus) Ola Tjørhom startet med sitt leserinnlegg i Aftenbladet 15. oktober 2025. Hans egen vandring fram og tilbake mellom de to hovedkirker er høyst eiendommelig. Stavanger domkirke, oppført i 1125, ble innviet til St. Svithun: «St. Svithun er skytshelgen for mer enn femti kirker i England, og for Stavanger domkirke «. Sankt Svithun har gitt navn til kirke, skoler, hotell og hurtigruteskip i denne regionen.
St. Olav er Norges nasjonalhelgen, også i den kirke Ola Tjørhom har konvertert tilbake til. Hva sier han til Den norske kirkes mangeårige storsatsing på pilegrimsindustrien, med «valfarter» til Nidaros? Ligger Hellig Olavs legeme begravet under Nidarosdomen (nasjonalhelligdommen)? Hva med Olavssteinen i Stiklestad kirke? Aftenposten 28.07.09 refererer en diskusjon omkring Olavssteinen, hvor statskirkeprest og teolog Idar Kjølsvik siteres i uthevet skrift:
– Mange som berører steinen har fått helbredelse og trosstyrkende opplevelser. Den har gitt folk indre ro og lindret smerter, i hodet, i skuldre og særlig i knærne, forteller han... Teologen håper nå at diskusjonen rundt Olavssteinen vil avføde en ny debatt om relikvier i Den norske kirke.
Pensjonert lektor Lasse Takle avfeier Idar Kjølsvik teori som «juks og humbug». Under et seminar arrangert av Stiklestad nasjonale kultursenter (SNK) i vinter, gikk han både til angrep på hans arkeologiske og teologiske argument. — Det skulle bare mangle at folk får en opplevelse i den settingen steinen er plassert i, innerst i kirken og nennsomt belyst av to spotlights. Men denne steinens kraft er oppdiktet, sier han. Idar Kjølsvik mener at kritikere av steinen og folketroen har bestemt seg på forhånd at teorien hans er tull. (sitat slutt)
Igjen: hellig Olav er kalt «Nordens Kristus» og » Norges evige konge». Hans fødsel er også innhyllet i et mytisk-legendarisk slør. I fødselskirken i Betlehem finnes et søylemaleri av Olav den hellige. Denne kirke ble beordret bygget av den romerske keiser Konstantin den store i 327.
En parallell symbolikk synes klar: Jesu martyrdød ved korset, Olavs martyrdød ved stridsøks eller sverd. Vi kan trygt si at begge fikk «nytt liv» etter sin død.
«Sagaenes skildringer av Olavs kamp og død på Stiklestad i 1030 sees på som en parallell til Kristi offerdød på korset på Golgata. Både Den legendariske saga og Flateyjarbóks olavssaga understreker Olavs kristuslikhet i den grad at han nesten fremstår som en norrøn kristusfigur». (kilde: forskning.no/middelalderen)
Olsok 29. juli er en merkedag i kirkeårets kalender: Olav den helliges død. Den markeres og feires årlig i Dnk og DKK. På nettet ligger prekener fra menigheter i DnK. Årets Olsok-feiring på Hadeland (2025) strakte seg over hele 5 dager. Men: «Påskens drama er vår kulturs grunnfortelling. Intet drama har preget Europa mer». Man kan tidvis komme i tvil om det er Stiklestads drama eller Påskens drama som utgjør vårt lands kristne kulturgrunnlag.
Legg igjen en kommentar