Verbum utga i 1995 boken «Evangeliet i vår kultur» (315 s.), en artikkelsamling redigert av Ole Chr. M. Kvarme og Olav Fykse Tveit. Jeg siterer vaskeseddelen:
«Med denne boken ønsker bidragsyterne å øke forståelsen for evangeliet som en kulturkritisk og kulturskapende faktor, og som sannhet i det offentlige rom«.
Tidligere Stavanger biskop, Ernst Baasland, har skrevet innføringskapitlet: Evangeliet – ikke en privatsak.
Jesus/Kristus, kirke-kristendommens hovedperson, er mer eller mindre fraværende i boken. Det ser ut til at man skal «tro på evangeliet», hva nå det betyr. Budskapet (kerygma?) – ikke personen?
Tapir Akademisk Forlag utga 2011 boken: Kirke nå. Den norske kirke som evangelisk-luthersk kirke (250 s., red. Stephanie Dietrich, Trond Skard Dokka og Harald Hegstad). En rekke høytstående kirke- og misjonsprofiler er bidragsytere.
Her kan også nevnes Den norske kirkes Presteforening, som i 1981 utga skriftet: Sannheten tro i kjærlighet (128 s.)
Sannhetsspørsmålet i Kirkens bekjennelse og dogmatikk
Hva er de «evige sannheter» i Skrift og Bekjennelse? På nettsiden norea.no står følgende:
«En personlig Gud har gitt oss objektive og evige sannheter. Disse sannhetene er lagt ned i mennesket sitt hjerte, uavhengig av kultur og tidsepoke eller følelser og personlige opplevelser…. Sannheten er eksklusiv. Kun Jesus eier den hele sannheten om både mennesket, skaperverket og ikke minst Gud selv…. Gud har to adresser; én i himmelen og én i hjertet på syndere».
Her er andakten i Dagen febr. 2026 v/ Egil Sjaastad (dosent emeritus Fjellhaug Internasjonale Høgskole/FIH).
Jesu kortsiktige, dystre framtidsperspektiv i evangelieskriftene kan vanskelig sies å være kulturskapende. Hans intense predikantvirksomhet som 30-åring i 2-3 år var lokalt avgrenset til de sterke religiøse brytninger i hans samtidige kulturmiljø. Jesu tilmålte tid og oppdrag, etter egen oppfatning, skulle innlede historiens og verdens ende.
Men mytologien, eskatologien og dualismen skulle bli bærebjelker i kristendommens tankebyggverk. Kirke- og misjonshistorie viser hvor galt det kan gå når kulturen(e) kristnes.
Vi er mange, også ufrivillig barnedøpte, som har hørt Evangeliet og Herrens ord gjennom oppvekst: husandakter, kirkegang og undervisning/trosopplæring. Hvilken evige skjebne venter oss som bevisst, ved fri vilje, avviser Kristustroen og/eller Gudsrelasjonen?
De av oss som ikke kjenner den åndelige nød eller lengsel (tørst eller sult) trenger heller ikke en såkalt eksistensiell beredskap. Ikke engang forbønn kan nytte. Er vi da «forherdet», dvs. allerede fordømt og fortapt/tapt?
Joh. 3:18 er verset prester og teologer helst hopper over.
Har den kristne Gud en plan B for oss andre som ikke «tror på Jesus»? Nåværende Oslo-biskop, Sunniva Gylver, holdt en kort nettandakt i 2024 som ble mye omdiskutert i Dagen og Vårt Land (bibelordet: Joh. 3:16). Hun uttalte bl.a. dette:
– Hver den som tror skal få evig liv. Men hva med de andre? Jeg kan ikke vite, men den allmektige Gud som har skapt og elsker alle bør ha en «plan B» i kampen mot det onde i oss og verden, synes jeg.
Ifølge Markus 16.16 sier Jesus: Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror skal bli fordømt.
Hvordan skal Kirkens treenige Gud (Sønnen?) dømme Ondskap rettferdig – uten en objektiv, konkret straffelov? Det er en svært skummel rettsjustis Gylver m.fl. tar til orde for. Befinner vi/de andre oss i et «limbo» – inntil Gjenkomst og Dom? De vet og vet ikke? Jesus som «Guds eneste Sønn» visste vel?
«I kristendommen forstås fortapelsen på ulike måter: som undergang, tilintetgjørelse, eller en varig pine.
Hovedsaken er at fortapelse betegner Guds straff og dom, som innebærer evig atskillelse fra Gud med tap av alt ekte liv». (snl.no)
Fire syn på fortapelsen – SnakkOmTro
I Vårt Lands sommerserie 2026 med DnKs biskoper som gjesteskribenter har ennå ingen hatt hovedsaken i Skrift og Bekjennelse som tema: gjenkomst – dom – frelse – fortapelse.
Avisen har lavt opplagstall og en smal mottakergruppe. Hvis folkekirke-biskopene hadde allmenn folkeopplysning for øye, ville de vel velge et bredere format for sitt budskap?
Er «personlig omvendelse» UTE i (folke)kirkens budskap?
Det ser ut til at sentrale begreper som «synd», «omvendelse» og «frelse» har gjennomgått mange transformasjoner hos de skriftlærde – fra klassisk teologi til moderne liberalteologi.
Jesus stiller opp barnet som modell for den voksnes trosholdning…
Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dereslett ikke inn i himlenes rike (Matteus 18, 3-5)
Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær (Matteus 3:2)
Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet! (Markus 1:15)
… Men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn (Johannes 20:31)
Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn (1. Johannes 5:13)
Peter svarte dem: Vend om og la dere døpe i Jesus Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave… La dere frelse fra denne vrange slekt… Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst (Apostlenes gjerninger kap 2 og 16)
Impuls | Apostelen Pauli omvendelse
Vårt Lands andaktsholder 11.08.2026, sokneprest Marita Bjørke Ådland, utlegger dagens bibelord for avisens lesere: Matteus 10, 28-31. De første linjer uttalt av Jesus til disiplene står slik:
Ver ikkje redde for dei som drep kroppen, men ikkje kan drepe sjela. Frykt heller han som kan ødeleggja både sjel og kropp i helvete…
Her slår den berømmelige berøringsangsten inn i Bjørke Ådlands utlegning: «Eg er veldig glad i Jesus, men han er litt dramatisk i uttrykket innimellom. Det gjeld å lesa med kjærleikens perspektiv for oss som les dette 2000 år seinare, og å halda fast på at Jesus alltid vil oss det beste».
I 1953 utkom boken: Evig liv – evig død. Undertittel: Bidrag til debatt om frelse og fortapelse.
I 1963 utkom: De siste ting og tider. Jeg siterer de første linjer i forordet: «Bibelen (?) forteller med klare ord at Jesus skal komme igjen for å hente alle sine troende. Han skal rope ut de døde fra gravene, og han skal holde dom».
I 1983 utga presten Sverre Inge Apenes: Himmel og helvete. I boken uttaler et vidt spekter av kirkefolk (DnK) seg om saken: «Aldri tidligere i Norge er et slikt materiale om kristne menneskers forestillinger om himmel og helvete samlet mellom to permer».
I 2005 kom kanskje seneste tilskudd i fortapelses-litteraturen med Paul Leer-Salvesens bok: Moderne prester (intervjuer med 19 prester i Agder og Oslo). Fra år 2017 er Leer-Salvesen oppgitt som professor i etikk og teologi ved Institutt for religion, filosofi og historie, Universitetet i Agder/UiA.
Fra UiA har også professor og religionssosiolog, Pål Repstad, framlagt rapport om denne eiendommelige sak. Vi får ikke vite om også frelsen er avlyst… Er det Skriftens og Bekjennelsens autoritet – eller Jesu autoritet – som har tapt seg?
Helvete har tapt seg og fortapelsen er avlyst
Martin Luther avlyste ikke helvete/fortapelse. Hva står ennå uklart (for Troen) i evangelisk-luthersk lære og skriftgrunnlag? Skulle det ikke være på tide for Bispemøte, Kirkemøte og teologisk ekspertise å tre ut av skoddeheimen: Troens tåke?
Prest og biskop Gylver, som mange i den geistlige stand, synes å innta den allmektiges posisjon. Etter 6 års teologiske studier blir man «Gudsekspert» (teologi = læren om Gud). Da kan «Gud selv» bli svak og avmektig, eller nedgradert til et passivt, men medfølende vesen.
At Gud BØR ha en plan B for «oss andre» er ikke bare et normativt utsagn, men en projeksjon av (subjektiv) teologisk ønsketenkning. Man kan bare undres over kommunikasjon og styrkeforhold i Gudsrelasjonen.
Alt ondt Kirkemakten, katolsk og protestantisk, gjennom hundreårene – i handling! – har påført uskyldige mennesker, nasjonalt og globalt, blir sjelden tematisert annet enn på overflaten. Skammens historie og skyldebyrde er kanskje for tung å bære?
Tvang og tortur av gjenstridige «hedninger» i kristningsverket på flere kontinenter, skulle være godt dokumentert. I vårt evangelisk-lutherske land har det vært en tendens til at Statskirken/Den norske kirke skyver hovedansvaret for overgrep på statlige myndigheter og minimaliserer egen innflytelse og medvirkning.
Den dyptliggende dualisme i verdensbilde og menneskesyn – læren/ideologien – er både evangelisk, evangelikal OG apostolisk! Med rekken av dokumentasjon, avsløringer og granskninger av overgrep i mange former inntil vår tid – fysisk, psykisk og kulturelt – må fortielser, avledninger og ansvarsfraskrivelse bli en umulig strategi.
Det kommer mange beklagelser eller unnskyldninger fra misjonsorganisasjoner, kirke- og menighetsledere. Om det er åndelig, etisk eller intellektuell innsikt og erkjennelse som har sviktet hos Kirkens mange «hyrder» er vanskelig å få grep om.
Det utformes nye teologiske teorier, begreper og strategier som muligvis skal gjenopprette fortidens «misforståelser» eller «misbruk» av såkalt sann og sunn kristendom: Evangeliet?
Relasjonsbrudd og (sant) fellesskap
Gud har ikke sin egen historie uavhengig av menneskets. Da han skapte mennesket, satte han en historie i gang, som han selv er part i. Gud ville ha noen å være Gud for. (Niels Henrik Arendt)
«Den store redningsplanen» heter en nylig utkommet bok, tilpasset barn fra 6-års alderen.
Gudsopprøret ved syndefallet i Edens hage står sentralt i kristendommens Frelseshistorie. Denne URSYNDEN krever renselse ved Dåp: gjenfødsel. (Augustana kaller det: sykdom). Spebarnet ved døpefonten har ingen «tro» og har ikke rukket å synde… For ikke å «falle ut av nåden» er trosopplæring nødvendig fra tidlig barnealder.
En bibelskolerektor sier til Dagen i en oppdatert versjon 29.07.26: – Mennesket er av natur fiende av Gud. Ved troen på Jesus mottar syndere forlatelse for alle sine synder og får del i Jesu rettferdighet.
Da de første mennesker i skapelsesmyten trosset Gud Herrens bud og vilje, ble de av Skaperen som straff for denne ulydighet bortvist fra Paradis. Menneskeslekten ble «forbannet», med til dels fatale konsekvenser for ettertidens kulturbygging og utvikling i den kristnede verden.
Kjønnsbevisstheten og det seksuelle begjæret brakte anfektelser hos både Paulus, Augustin og Luther. Som kjent: verken Jesus eller disipler/apostler hadde familieliv. Ingen hustru eller barn er nevnt i Det nye testamente. Sølibat, askese og forsakelse tilhører den ny-testamentlige verden, IKKE det «gamle» testamente.
Kirkelærerne fastholdt kvinnens underordning som del av skaperordningen, om det gjaldt i menigheten, ekteskapet eller samfunnet. Ekteskapet ble ansett som en nødløsning (ventil?) for å tøyle mannens drifter og hindre hor/urenhet.
Jeg siterer den lærde og tidvis genierklærte Martin Luthers bevingede ord i Luthers lille brune, 2004, ved Luther-kjenner Ronnie Johanson. (Kilder er nærmere oppgitt i boken).
«… det er på sin plass at ektemannen sier: Vil ikke du, så vil en annen. Vil ikke kona, så får han gå til tjenestejenta. Men med det forbehold at mannen først advarer kona og sier det to eller tre ganger til henne, og dessuten lar andre få vite om hennes halsstarrighet, slik at menigheten kan straffe henne». (Luther, 1522)
I et Luther-sitat samme år kan en kvinne som nekter ektemannen sex, uten gjensidig enighet, utleveres til verdslige myndigheter, som kan tvinge henne eller henrette henne…
«Kvinnene er ikke skapt for annet enn at de skal tjene mannen, og være til hjelp med å avle barn» (Luther, 1527)
«Mennene har bredt bryst og smale hofter, derfor har de også forstand. Kvinnene har smale bryst og brede hofter og bak; slik viser skaperverket at de skal sitte stille og passe sitt hus». (Luther, 1531)
«Skal hustruen ha den rette ærbødighet og underdanighet, så må den springe ut av kjærlighet, om hun skal innse at mannen er høyere og bedre enn henne. For mannen skal ha styringen og overtaket, som hode og herre i huset. Som Sankt Paulus sier annetsteds: «Mannen er Guds bilde og ære»… » (Luther, 1536)
Luthers kvinneforakt i form av sitater «sensureres» i diverse teologiske innføringer om kjønn, kjønnsroller og ekteskap. I en bisetning sies: «Som i historien om Adam og Eva mente man, at kvinder var mere modtagelige for Djævelens fristelser, og bl.a. derfor blev kvinder i højere grad end mænd anklaget for at være hekse».
Martin Luther og de reformatoriske idéer: Køn og kønsroller – Danmarkshistorien
Kyskhetsidealet fra paradistilstanden og tidlig kristendom (også i Vatikanstaten) kan neppe kalles sivilisasjonsbyggende. I utallige århundrer har munker og nonner frivillig oppsøkt sølibat, isolasjon og ensomhet i klostercellen. Kjønnssegregasjon var nødvendig, også heldekkende uniformering. De første nonneklostre oppsto på 500-tallet. Sort eller hvitt symboliserer sløret at en nonne er «viet» til Jesus/Kristus med livsvarig troskap.
«Askese betyr forsakelse av verdslige eller sanselige gleder ved avholdenhet fra mat, nytelsesmidler, søvn, seksuell aktivitet og lignende. Askese har som formål å trene viljen eller tanken. Askese er gjerne knyttet til religionsutøvelse og kan også inkludere selvpinsel, frivillig isolasjon, selvpålagt fattigdom eller taushet. Askesen skal styrke eller frigjøre det åndelige liv og kan være et middel til å oppnå ekstase eller visjoner». (kilde: snl.no)
Blant de strengeste ordener er Cistencierordenen («trappistene»), grunnlagt omkring 1098. Den forbyr fellesskap og samtale munkene i mellom.
I den andre ytterlighet er det kvinner som vel mener seg kalt til å «oppfylle jorden», som den 43-årige kvinne som venter sitt 17. barn. «Målet hennes som kristen influenser er å inspirere andre kvinner til å være gudfryktige koner og husmødre». (se oppslag i TV2 og Dagen).
En forkynner i Dagen skriver om «gleden i Gud/Herren»:
«Synd og opprør mot Gud tar gleden fra oss. Så – dersom vi har syndet, så er veien tilbake til glede i Gud å bekjenne syndene (1 Joh 1,9). Denne gleden har med vårt fellesskap med Gud å gjøre. Derfor er den avhengig av at vi lever i Ordet og så langt mulig lever – ledet av Ånden».
Er alminnelig livsglede uten Gud «falsk glede»? Smerte, sorg og lidelse er en del av det ufullkomne menneskelivet, og det finnes mange veier eller kilder til innsikt, håp og trøst. Menneskelig fellesskap, visdom og styrke har vist stor bærekraft, i medgang og motgang.
«Fortellingene om Jesus»
Matteus 11:28-30 var for litt siden søndagens bibeltekst/prekentekst, også i Vårt Lands spalte: Lillesøndag. «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! «
Hvordan i all verden bærer et enkelt oldtidsmenneske verdens (menneskehetens?) synder eller byrder? Kanskje skulle Jesus-barnet i Krybben og Jesus på Korset omsider få hvile i fred i sitt hjemlands jord..?
Ensomhet er blitt kalt vår tids folkesykdom. Kirkens Bymisjon anser kanskje «fellesskap med Jesus» som botemidlet? En nytilsatt seniorrådgiver i Kirkens Bymisjon tror ikke på Gud, men har denne sommer (tilfeldigvis) funnet Bymisjonens «Jesus» i evangelieskriftene:
«Gang på gang oppsøker Jesus mennesker andre holder avstand til. Han spiser med tollere, møter syndere uten fordømmelse og løfter fram de fattige, de syke og de utstøtte. Samtidig retter han sine skarpeste ord mot dem som var blitt mer opptatt av regler, status og egen rettferdighet enn av barmhjertighet.
Da tempelet ble gjort om til en markedsplass, veltet han pengevekslernes bord. Ikke fordi handel var problemet, men fordi troen var blitt et middel for makt og egen vinning «. (min kursivering)
Troen og Læren som «middel for makt og egen vinning», sammen med selvrettferdigheten, er kanskje det som best har karakterisert de kristne hovedkirker. Vi kan vel at anta at kirkelærere/troslærere og geistlige er sikret plass i Himmelriket. Det er også stor aktivitet blant pengevekslernes bord på Kirkens/Katedralens markedsplass…
Jeg tror ikke på Gud, men har lett etter Jesus i sommer
Med «Gud i byen» eller «Jesus i sentrum» vil Bymisjonens samaritanere være overalt. Diakoni og misjon – Kirkens oppdrag? – går hånd i hånd. Bynære hjelpetjenester har stått sentralt i virksomheten; gategudstjenester, gateprester, gatejurister, deltakelse i ungdomsdiakonal satsing, oppsøkende arbeid blant rusavhengige, fattige, hjemløse, prostituerte m.m. «Troens gjerninger»?
Nåværende generalsekretær i STL, Birte Nordahl, kom fra en avdelingslederstilling i Kirkens Bymisjon/Oslo bispedømme, hvor hun noen år også var gateprest. Siden TF/MF teolog og professor Sturla Stålsett-utvalgets rapport er «livssynsåpenhet» blitt slagordet. Kanskje også «religiøst medborgerskap»? (Se boken med samme tittel, utgitt 2020).
Dialogisk teologi og «interkulturell kommunikasjon» ved teologiske fakulteter har vel også et misjonalt sikte: evangeliets utbredelse? Forestående dekanskifte ved Teologisk fakultet/TF, med to konkurrerende fraksjoner/dekanteam, tyder på at det ikke råder konsensus om teologisk profil og kirkepolitikk: «samfunnsoppdraget»? (Jfr. Vårt Land 18.08.2026)
I sin gjestekommentar (VL 28. juli) har Hamar-biskop, Ole Kristian Bonden, Jesus med seg bare i de siste avsnitt. Vi møter her de sedvanlige oppramsinger: «fortellinger». Jeg siterer biskop Bonden:
«Det hellige har i kristendommen fått en helt konkret forankring i Jesus fra Nazaret. Jesus brøt ned de etablerte skillene mellom religionens voktere og folk flest. Han åpnet Guds rike for tollere og syndere, løftet barnet fram som et religiøst forbilde og brukte en utenforstående mann fra Samaria som eksempel på hva det vil si å elske sin neste. Kirken er stedet der fortellingene om Jesus skal holdes levende…». (min kursivering)
Hamar-biskopen vil åpne alle kirkene innen 2030
Jesus fra Nazaret skapte nye skillelinjer, men hans mange harde, fordømmende ord passer opplagt ikke inn i biskopens «evangelium»: folkekirkens identitet og teologi? Ønsket om å holde fysiske kirkebygninger åpne for publikum er noe ganske annet enn medlemskap.
Jeg tror for min del at folk flest er fullt ut i stand til å håndtere personlige kriser og event. «brutte relasjoner» – uten dialogisk teologi, diakonal og geistlig/pastoral ekspertise. Men «vi» vet kanskje ikke vårt eget beste?
Biskop emeritus, Per Arne Dahl, framhever den diakonale institusjonen Modum Bad v/ Olavskirken og Sjelesorginstituttet som «et eksistensielt og åndelig meetingpoint i en lealaus tid»… Her er hans festtale ved 50-års jubileet.
Jesu brudd med sine nærmeste, eks. familie og fariseerbevegelsen, endte ikke med forsoning. Motsatt sine jødiske («loviske»?) meningsmotstandere, var Jesus himmelvendt. Var og er han ikke Himmelportens vokter? Her skal han i tidens fylde skille ut «de gode» (rettroende) fra «de onde» (vantro).
Det skal være to eller tre «avdelinger» i Himmelriket. Men hvor mange «rom» trenger Jesu Kristi kirke på jorden? De mange relasjonsbruddene innad i Kirkefamilien gjennom århundrene er ennå ikke leget. Igjen: det er ikke moralsk vandel eller livsførsel, men «rett Lære» og «rett Sakramentforvaltning» som har bevirket de mange skisma i kirkehistorien.
Såkalt progressiv teologi skaper nye skillelinjer i kirke- og trossamfunn. Det er sagt fra dette hold at «arbeid for likestilling av skeive og kvinner» bør danne grunnlag for statsstøtte. Ikke bare muslimer og katolikker, men også små og store protestantiske menigheter står utsatt til når Den norske kirke omdefinerer eller reduserer «evangeliet» til kjønn og samliv.
Så kritisk og avgjørende er den nye likestillings-ideologien, også kalt politisk korrekthet, at noen lederskikkelser i frikirkemenigheter er blitt «hjemløse». En av dem har kalt seg «åndelig arbeidsflyktning»… (Det må nevnes at former for yrkesforbud har vært praktisert gjennom hele kirkehistorien).
Det er bl.a. slik majoritetskirken og dens teologer,med sin nedarvede makt og statlige «krykker», styrer religionsfeltet i ønsket retning. Den norske kirke taler og opptrer som selve «fyrtårnet», til tross for at denne skuta ser ut til å drive omkring uten kart og kompass…
Olavsarv, Kristusarv, Lutherarv…
Diverse kirkeledere og kirkelærere/teologer kan nok snakke gemyttlig sammen i kristelige podcaster, men det ulmer stadig under overflaten. Det såkalte Nasjonaljubileet 2030 (Stiklestadjubileet) tegner ikke til å bli samlende.
Noen forsøker å dempe motsetningene, mens andre framhever dem. Pave Leo XIV maner til dialog, fred og vennskap i en splittet verden, men det synes langt igjen til fred og vennskap mellom «trossøsken».
«I tusen år har evangeliet blitt forkynt i dette landet. Mennesker er blitt døpt til Kristus. Menigheter har bedt, feiret gudstjeneste og tjent sine lokalsamfunn…. Denne historien tilhører ingen enkelt kirke. Den er en felles arv som alle våre tradisjoner på ulike måter har mottatt og er kalt til å forvalte».
Olavsarven – en anledning til å gjenoppdage det vi deler
Hvorfor du ikke bør bli katolikk
Harald Petter Stette advarer mot overåndelighet i kristenlivet
Pensjonert (progressiv?) prest i DnK, Harald Petter Stene, polemiserer igjen mot katolske dogmer/doktriner og tradisjon. Det ser ut til at han har et særlig agg til katolsk konvertitt: Ragnhild Høen.
I Stenes evangelisk-lutherske kirke hver søndag i «Trosbekjennelsen», og ved hver julehøytid, gjenlyder legenden og/eller dogmet om Jesu guddommelige unnfangelse ved engelen Gabriel eller Den hellige Ånd… Dette er felleskirkelig lære og tradisjon, overlevert og hamret inn fra oldtiden.
Også protestanter ærer Jomfru Maria: Frelserens mor, utvalgt og opphøyet blant jordens kvinner… (jfr. Marias budskapsdag i kirkeårets liturgiske kalender).
Far Josefs rolle og Jesu søsken har nok vært et forstyrrende element for kirkefedrene i dogmedannelsen, men så vidt jeg vet har heller ikke liberalteologiens «tekstkritikk» i moderne tid rammet Jesus-apoteosen: unnfanget og født uten en menneskelig far. Verken «jomfrudogmet» (inkarnasjonen) eller oppstandelsesdogmet tåler historisk-kritisk nærlys. Akademisk presisjon og redelighet må alltid vike for de evige «trossannheter».
Hvorvidt Stenes advarsel mot overåndelighet samsvarer med det Luther kalte «svermeri», vet jeg ikke. Finnes det grader eller nivåer av åndelighet; «litt åndelig» som «litt kristen»? Det gjelder visstnok å finne balansen mellom introvert åndelighet OG et ekstrovert samfunnsliv. Er Pinseånden/Sannhetens ånd/Talsmannen (Den hellige Ånd) «passivisert» i DnK?
Kampen om eierskapet til de årlige Olavsfestdagene i Trondheim/Nidaros tilspisses. Det sies at Olavsfest m/Olsok har en sentral rolle i oppbygging og gjennomføring av Nasjonaljubileet i 2030. Feiring av en hellig krigsmann, martyr og kristningskonge (nasjonalhelgen) fra tidlig katolsk middelalder kan ikke være lett for Den norske kirke å formidle ut til «folket».
Biskop i Nidaros, Herborg Finnset, gir sin særlige tolkning av hellig Olav i VL 13.08.2026:
Debatten i Vårt Land mellom luthersk Hamar-biskop Ole Kristian Bonden og katolsk teolog Heidi Frich Andersen avslører dype motsetninger. Frich Andersen stiller følgende spørsmål 08.08.2026:
«Vet ikke Bonden, at da reformasjonen ble innført i Norge 1536/37, så ble all helgenkult forbudt? Forbud mot å bruke hellige bilder, mot pilegrimsreiser og mot mange andre katolske skikker, og katolsk misjonering ble endog forbudt med trussel om dødsstraff. Olsokmessen ble det slutt på og den ble ikke gjenopptatt før på 1930-tallet».
Videre stilles spørsmålet: «Hva gjør Den norske kirke og staten i dag med Olavs-arven? Hva er egentlig denne Olavs-arven?».
Hamar-biskopen svarer sin motpart slik 11.08.2026:
«Skal vi nærme oss helgenens åndelige dimensjoner og folkets tro er det ikke bare kirkens tradisjon vi må gå til. Vi må på ny søke mot evangeliet – og vi må på ny rette blikket på, og lytte til folket, samfunnet og kulturen. Et godt reformatorisk prinsipp er å spørre både med åpenhet og kritisk tilnærming: Hva er det som driver oss til Kristus?». (min kursivering)
Olsok: Biskop vil løfte fram Olavs-arven
Jeg har ikke registrert at «folket, samfunnet og kulturen» etterspør verken Kristus eller den såkalt folkelige helgen: St. Olav. Men Statskirken/Den norske kirke har i nyere tid gjeninnført eller kopiert en rekke katolske skikker og tradisjoner: pilegrimsvandring, opptog, lystenning, tidebønner, retreat, klosterliv m.m. Er kanskje helgenkulten også på vei inn?
Hva ville Martin Luther og andre reformatorer sagt? Jeg siterer Luther igjen: Jeg kan ikke akseptere at min lære blir bedømt av noen, selv ikke av englene. Den som ikke vil ta imot min lære, kan ikke oppnå frelsen.
En rimelig kompromissløsning ved Olavsfestdagene har så langt vært å holde kirkelige/gudstjenestelige OG kulturelle arrangementer delvis atskilt. Slik kan Kristustroende få sine åndelige behov dekket og kirkefremmede få en alternativ arena for kulturopplevelser. En statisk kirkelig arv og tradisjon kan selvsagt brytes opp, også i selveste Nasjonalhelligdommen!
Den norske kirke har selv gått i front for å «sekularisere» (popularisere?) festivalen. Også med den forrige direktør: Petter Myhr. Han kom fra NRK og har som direktør også holdt «folkelige» morgenandakter i NRK radio.
Sammenblanding av misjon/kristning, kultur, underholdning og kirkepolitikk kan nok skape mer forvirring enn dialog; det som kalles «mellomrommet»…
NRK-kommentator Håvard Nyhus (tidligere kommentator i Vårt Land) har også sterke meninger om nåværende direktørledelse. Den norske kirke, statskanalen NRK og Arbeiderpartiet har gjennom flere tiår stått sammen om å gjenskape Nidaros i Trondheim ikke bare til et nasjonalt åndelig og kulturelt kraftsentrum, men også til lukrativ attraksjon for reiselivsnæringen.
Håvard Nyhus kritiserer Olavsfest-direktør Larsen
Domprost i Nidaros (bispekandidat), Kristin Moen Saxegaard, skriver dette i VL 06.08.2026: «Min totalopplevelse er at Olavsfest ble en god blanding av høytid, fest, alvor, lek, rom for mingling og hellig nærvær...».
En mulig invitasjon av pave Leo XIV til det nasjonale Stiklestadjubileet 2030 kan naturlig nok skape uro og forstyrrelser i «folkekirkens» planer. Man kunne også spørre om Den ortodokse kirke har noen plass i 1000-års jubileet.
Ganske sikkert urealistisk, men i den høyt hyllede økumeniske ånd kunne man tenke seg en likeverdig (opplysende) samtale i Nidarosdomen om sentrale historiske og teologiske emner mellom to mektige kirkeledere: pave Leo XIV og preses Olav Fykse Tveit (gjerne overført i NRK). Ja, noe mer enn en høflighetsvisitt eller audiens fra den ene eller andre side.
Dag-Inge Ulstein vil ha pave Leo XIV til Norge
Paven er velkomen til å feire kristninga, men kvifor?
Biskopene skal besøke pave Leo
«Kristen tenkning»
Når Sannheten og Åpenbaringen er gitt én gang for alle, i personen Jesus fra Nazaret, blir tankefrihet og kritisk tenkning, innenfra og utenfra, en trussel. Ulike former for sensur av uønskede ytringer har vært praktisert gjennom hele kirkehistorien, med god hjelp av verdslig herskermakt.
Å utfordre Dogmatikkens voktere kunne være livsfarlig. Straffeforfølgelser, landsforvisning, tortur og dødsstraff brakte tidlig fritenkere, tvilere og opprørere til taushet. Katolsk og protestantisk «minnekultur» krever stadig forenklinger og kraftige retusjeringer.
Opprøret som «etisk plikt og en bekreftelse av livsgleden» har vært Kirken fremmed. Det er ganske rart hvordan kirkene i vår tid har gjort både ytringsfrihet, religionsfrihet («trosfrihet») og kritisk tenkning til «kristne verdier».
Snarere synes en særlig krenkelsesfrihet åutfolde seg innenfor den kristne verden – i ytringsfrihetens navn. Med Martin Luther som konfesjonell læreautoritet i vår region blusser religionshat og konfesjonskamp opp igjen. Den antikatolske og antimuslimske retorikk er særlig sterk i avisen Dagen, men det skal visstnok forstås som en «kjærlighetshandling». Fiendekjærlighet, kanskje?
På vegne av Kirkeguden sørger pave, biskoper og patriarker for ideologisk-teologisk ensretting i hovedkirkene,slik vi også ser i Den norske kirke. Her snakkes høyt om mangfold og bredde, men virkeligheten er en annen. I den uverdige kirkestriden som pågår i Nord-Hålogaland bispedømme er det Biskopen som definerer «evangeliet». Striden er dessverre ikke ny.
Ber Samemisjonen melde seg ut av Den norske kirke
Så vidt jeg forstår var ikke Levi Læstadius (død 1861), ordinert prest, en Luther-opprører. «Læstadius’ lære har samme utspring som haugianismen (som læstadianerne for øvrig mener er nokså utvannet i dag, sett i forhold til Hans Nielsen Hauges lære). Ifølge læstadianernes egen selvforståelse kan deres lære spores tilbake til Martin Luther og videre til de første menigheter som oppstod etter Jesus». (kilde: Wikipedia)
Ganske nylig har «fredspaven» Leo XIV ekskommunisert (bannlyst?) 6 biskoper i St. Pius X-broderskapet. Katolske biskoper i Norden har ekskludert (kristne?) frimurere. Det er overmakten som rår, hva enten det gjelder «kirkestaten» i Roma eller i Norge.
Festivalledelsen ved sommerens Oase-samling uttaler til Vårt Land 8. juli: «Så fort vi får andre ting enn Jesus i sentrum, så blir det fort uenigheter «.
Jesus selv tålte dårlig motsigelser. Kristen-folket burde kanskje omsider komme til enighet om hvem den historiske Jesus var? Når noen hevder å vite hva Jesus ville sagt og gjort i dag, har de «en annen Jesus» (Kristus?) i tankene enn han som har sin eneste «biografi» i de fire evangelier. En feelgood-Jesus er her vanskelig å finne. Det er ikke mye koseprat i Det nye testamente.
«Vi har gjort han til ein litin SøteJesus, ein DameJesus, ja, til ein Samfundsstøtte, eit Hengjelås for våre Matbur og Pengeskrin, og ei Nattlue for gode Borgarar «. (Arne Garborg: Læraren,1896)
«Kontekstuell teologi» – samfunnstilpasningen – kommer i mange former og versjoner. Også i en nylig publisert teologisk (kvalitativ) masteroppgave av Bergitte Bjerga. Hun er utdannet lektor i samfunnsfag og religion, men lærested er ikke oppgitt. I avisen Dagen uttaler hun følgende (merk presensformen):
«Da Jesus Kristus døde, sørget naturen. Det er umulig å tenke seg at Jesus Kristus, «mennesket i Gud», stiller seg likegyldig til årsaker og virkninger av klimaendringene og de livstruende tap av biologisk mangfold. Jeg tror at Jesus gråter. Både over oss og med oss«. (min kursivering)
Med Jesus Kristus som Alfa og Omega kan noen spore «Guds finger» i mange kulturuttrykk. Ja, Sønnen er jo født av Faderen før alle tider, ifølge Den nikenske bekjennelse (325).
Filmatisering av det greske helteepos «Odysseen» har skapt mye engasjement og svært varierende omtaler/anmeldelser i avisspaltene. Den mest originale og tendensiøse tolkning kommer fra kristendoms-apologeten Bjørn Are Davidsen, med disse innlegg: En kristen Odyssevs? (Klassekampen 1. august) og Frelst som Odyssevs? (Dagen 1. august).
Klassekampens katolske teolog, Eivor Oftestad, tegnet et håpløst dystert samtidsbilde i kronikken 9. juli 2026: «Forhåpentligvis». Spørsmålet lyder slik: Hva skjer når troen forsvinner? (merk: «troen»).
I en sekularisert og vitenskapelig tidsalder – uten Gud/Kristus – fratas mennesket både selvtillit, framskrittstro og moralsk kompass. Det er alminnelig kristen tenkning og antropologi at mennesket ikke kan lede – eller redde – seg selv. Underforstått: bare «kristen tro» (Kristus?) kan redde verden…
Vi ser at det oppstår nye allianser innenfor akademisk teologi: den kristne intelligentsia? Det mobiliseres bredt mot den utydelige eller utvannede «Folkekirke». Andreas E. Masvie er tilbake i det verdikonservative tidsskriftet Minerva, som skribent/journalist. Nå også med et nytt magasin for «kristen tenkning». Han presenteres bl.a. som politisk journalist, essayist og kulturkritiker…
Masvie har ikke bare kikket inn et klostervindu, men tatt skrittet fullt ut og konvertert til Den katolske kirke. Det ser ut til at tidligere munk og katolsk biskop i Trondheim, Erik Varden, har hatt betydelig påvirkning.
Samtale med Andreas Masvie – Coram Fratribus
Verden og historien som kamparena
Konflikt- og kampmotivet er gjennomgående. Med siste skyting mot Pride-feiring i Berlin kan islam/islamisme igjen stilles opp som kontrast til «den gode» nasjonsbyggende og siviliserende kristianisme. «Kristianistisk» terror, krig og forfølgelse passer dårlig inn i bildet.
Prest Trond Bakkevig og MF-professor Torkel Brekke vil forklare og nyansere hvordan religion kan fremme både vold og fred. (jfr. Aftenposten 23.08. og Vårt Land 22.08. 2026).
Kampen mot «Maga-kristendommen» kjenner vi nå godt fra deler av protestantisk og katolsk venstreside. Men det pågår mange slags kamper internt i den kirkelige verden, som i Vårt Lands overskrifter juli 2026: «Mener katolikker er bedre enn protestanter i fotball»…. «Kampen om å eie en helgen»…
Også nattverden er et gjentakende stridspunkt i kirkefamilien. I den sakramentale nattverd-teologien har prest og dr.theol. Helge Hognestad meldt seg på i debatten. Vårt Land har 29.07.2026 oppsummert Hognestads teologi slik:
– Nattverden kunne bevisstgjøre ønsket om overgivelse, om å la jeget tre tilbake i forhold til det indre gudsrike, den indre Kristus – han skal vokse, skriver Helge Hognestad.
Klart nok: mennesket er ikke subjekt i eget liv. Skal det være et «håpstegn» å oppgi egenviljen: selvet/ego? Med Paulus’ teologi eller mystikk om Kristus skriver Hognestad følgende:
«Gud er subjekt, Gud i Jesus lot dette skje. Overgivelse. Jesus har vist veien: Å «korsfeste» ego. Det har vært Paulus’ ledetråd. «Jeg er korsfestet med Kristus. Ego lever ikke lenger. Men Kristus lever i meg» (Gal. 2)
Sunniva Gylver utfordres i debattinnlegg om nattverden av Helge Hognestad
Hva selvfornektelse og Kristusetterfølgelse (moderne disippelskap?) innebærer har i flere år vært gjenstand for til dels skarpt ordskifte i kristelige medier. I Vårt Lands podcast nedenfor ser vi ansatser til en ny teologisk teori om «selvet»…
Åste Dokka om selvoptimalisering: Kan også ha verdi
Avisens «husteolog», Åste Dokka, har i kommentaren 9. juli 2026 beklaget seg over at DnK v/KFUK-KFUM ikke mønstrer det samme antall unge mennesker som andre kristne sommerfestivaler. Ingressen lyder slik: Den norske kirke må ta bedre grep om den kommende generasjon. Det krever mer enn å døpe barn.
I kommentaren 14.06.26 spør Å. Dokka hvilke verdier hennes kirke skal legge i barnesekken:
«Hva vil vi at barna våre skal bære ved hjelp av hjertet? Hva vil vi selv bære? Når vi lærer barn om kristendom, handler det ikke bare om å gi et riss av frelseshistorien eller treenigheten. Det handler også om hvilke verdier vi legger i sekken deres«.
Det er rimelig å slutte at kristne verdier er utledet av skapelsesmyten, frelseshistorien og gudsbildet (jfr. Trosbekjennelsens 3 artikler). I disse jubileumstider kan man spørre: er katolske, ortodokse og luthersk-protestantiske verdier sammenfallende? Har kirkene felles oppdrag og mål?
Læreplandokumentene for trosopplæring i Den norske kirke (0 – 18 år) kan leses på nettsiden kirken.no: «ressursbank». Tilsvarende kan katolsk trosopplæring (katekese) leses på ressurssidene til Den katolske kirke.
Konkurransen eller kampen om barn og unges «sjel» og lojalitet er hard. Drop-in seremonier er blant tiltak eller strategier DnK lokker med. Det diskuteres om man i nevnte ungdomsorganisasjon skal ha ingen eller litt Jesus-forkynnelse… Det tyder på at avkristning/sekularisering har trengt langt inn i dette «rom».
KFUK-KFUM: Kristin Moen Saxegaard i debatt om kristen profil i 2026
Oppslagene om seksualforstyrrede menn (uten moralsk kompass) i kirker og menigheter tar ikke slutt. Nå viser det seg at to tidligere tillitsvalgte i KFUK-KFUM Speideren er siktet for seksuelle overgrep, hhv. voldtekt og besittelse av overgrepsmateriale mot mindreårige, i 2024 og 2025. (VL 25.07.26).
En gren av speiderbevegelsen i USA kollapset for noen år siden, etter massive overgrepsanklager og påfølgende skyhøyt erstatningsbeløp. (En Venstre-politiker nominerte i 2021 Den internasjonale speiderbevegelsen til Nobels Fredspris).
800 menn anklager speiderledere for overgrep
Trygge kirker?
Det har vært smått med trygge rom i Kirkens hus på jorden. Hva med trygghet for det evige liv?
«Det vi ikke kan gjøre noe med, skal vi overlate til Gud, slik som Guds endelige dom – den ligger hos Gud alene», skriver biskop Svein Valle noe kryptisk i VL juli 2026. Er han ikke en «budbringer» fra oven, med et særskilt kall til å lære og forkynne Sannheten om livet, døden og etterlivet?
Min oppfordring er enkel: La oss sammen ta ansvar for vår tid
Det er sagt at troende kristne har to borgerskap: det ene på jorden, det andre i himmelen. Guds folk eller Åndens/Troens folk er » i verden, men ikke av verden». (jfr. Joh. 17, 14-18). Et slikt dobbelt bokholderi gir seg mange uttrykk i kristen forkynnelse, fordekt eller åpent.
«Gud gjør ikke forskjell på folk… Gud er Far til alle», forsikrer Borgs biskop, Kari Mangrud Alvsvåg, med høystemt patos 13. august i Vårt Lands sommerserie. Kirke- og misjonshistorie viser noe ganske annet: den kristne Gud er Far bare til sine utvalgte, hellige… Betingelsen i de fleste kirkesamfunn er innvielse: Dåpen og Troen. Overgivelse eller underkastelse?
Kirkelæren om Treenigheten og Inkarnasjonen lyder lite troverdig og overbevisende i biskopens «fortelling». Det er vel blant Troens mange «mysterier»..?
Gud gjør ikke forskjell på folk
Selvmotsigelsene er mange. Ja, også grensemarkeringene. Noen grenser brytes ned, andre bygges opp. Det er et høyst tvetydig fredsbudskap Den norske kirke signaliserer med gudstjenesten i Grense Jakobselv : «Den norske kirke og Forsvaret i gudstjeneste i Kong Oscar IIs kapell».
Det er igjen den maktfulle treenighet: Kors – Krone – Sverd. Politisk kristendom på begge sider av grensen, kan man vel trygt si.
Preses avviser at kirken lar seg bruke til krigshissing
Det er grunn til å be for Kirill, og til å advare mot ham
Den vanskelige kristne enheten
«Så tenker jeg at disse gjerdene er en sorg vi kristne må bære til vi en dag kan samles rundt ett felles nattverdsbord. Jeg tror vi bærer den sorgen sammen med Jesus Kristus«.
Legg igjen en kommentar