Teologiprofessor Idar Kjølsvik ved Nord universitet ga denne beskrivelse – historiefortelling – i en kronikk 15. februar 2021:

«Jesus var revolusjonær. Det er den enkle årsak til at kristen tro til alle tider har hatt en politisk kraft i seg. Han ble dømt til døden ved oppvigler-paragrafen i den romerske lovgivningen. Jesus kom fra arbeiderklassen, han hadde kun begrenset skolegang og levde livet i opposisjon mot både religiøse, økonomiske og politiske myndigheter.

Særlig Lukas-evangeliet skildrer Jesus som en politisk opprører, og samme forfatter følger opp med å beskrive de første kristne menigheter som fellesskap med felles eiendeler. Dette ligner på idealene i både kommunisme og sosialisme, som har inspirert dem. Historisk sett, appellerte Jesu budskap til svært mange. Kristendommen ble så populær og vellykket at den fikk folket med seg. Troen på Jesus ble flertallets religion rundt hele Middelhavet. Allerede på 300-tallet blir kristendommen statsbærende religion i Romerriket…». (min kursivering)  

Er kirka (kun) for sosialister?

Igjen: den (politisk) revolusjonære Jesus har ikke eksistert. Med den nær forestående apokalypse var det ingen dennesidige samfunnsreformer Jesus fra Nazareth så for seg. Tvert om varslet han at jord og himmel skulle forgå; verdens, samfunnets og historiens ende var kommet nær. Derfor er det mange formaninger til de hellige og utvalgte i Det nye testamente om å «våke og be» – for å være beredt til opprykkelsen. Jesus/Kristus/Herren skulle (og skal) komme plutselig og overraskende: «som en tyv om natten»…

Som det er sagt (etter hukommelsen): Jesus kom ikke igjen. Det var Kirken som kom. Og med Kirken kom Teologien. Endetids-mytologien har siden gjennomgått mange utsettelser og teologiske omtolkninger, like inntil i dag.

Se gjerne MF-teolog Helge Kvanvigs bok i 1976: «Håpet om en annen verden; Verdensflukt og verdensforandring i lys av den kristne tro». (Serien: Teologisk Profil) 

Håpet om en annen verden : verdensflukt og verdensforandring i lys av den kristne tro

Kristen-folket (Guds folk?) venter stadig på Jesu gjenkomst; siste fase i Frelseshistorien. Han har kommet, men skal komme igjen «for å dømme…», ifølge nytestamentlige profetier og Kirkens bekjennelser. Hvorvidt Gjenkomsten er rykket nærmere i vår tid, er det uenighet om i kirkefamilien.

På samme tid er Jesus så nærværende og/eller «levende» at Vårt Lands andaktsholder 05.07.2025 (fra Misjonskirken) opplyser at hun kan «krangle» med ham og mase… Bibelordet: Matteus 15, 21-28. Tittel: Den ufine, fine Jesus. 

«Jeg får økt trygghet på at jeg kan ‘krangle’ med Jesus. Jeg kan mase»

Kan man forhandle, mase eller krangle seg til en plass i Himmelriket: Jesu Kristi evige kongedømme? Noen er særlig godt informert om hva Jesus ville sagt og gjort i ulike saker og sammenhenger i dag. Til de som måtte ha den særlige nådegave å «tale profetisk» skulle man tro Jesus ville meddele noe om sin gjenkomst, dom og fortapelse. Vil han ikke rydde opp i lærespørsmål og teologiske teorier som handler om ham selv, og som han må antas å være kjent med? 

Ellers er jo folkekirke-Jesus forbausende moderne og saksorientert, også om partipolitikk. Ikke bare det, en ledende domkirkeprest i Oslo har i Vårt Lands sommerserie – Prestens sommerbok – uttrykt synspunkter om hvilken litteratur Jesus (og Judas) ville ha lest… Det sies ikke noe om deres leseferdigheter. Domprost Valborg Orset Stene svarer slik på Vårt Lands spørsmål 06.07.2025:  

«- … Judas også, ja. Den luringen. Han hadde nok kanskje lest krim, han er jo litt mørk i sinnet. Og Jesus tror jeg ville fått mye ut av både Robinson og Strout sine bøker, det eksistensielle og mellommenneskelige som finnes der…. Jeg tror Jesus ville lest alle Nobelprisvinnerne i litteratur gjennom tidende. Han hadde sikkert villet prøve å forstå hva menneskene synes er god litteratur, og hvorfor. Særlig lurer jeg på hva han ville syntes om Jon Fosse. Og så hadde han kanskje villet lese Bibelen – for å finne ut hvordan Bibelen ble seende til slutt». 

Ja, ville Jesus stått fast ved sine «klare ord» i de overleverte, kanoniserte evangelieskrifter? I boken «Himmelske samtaler» har Neale Donald Walsch nedskrevet sine samtaler med Gud (?) over flere år, og han har fått lange, utfyllende svar på sine mange spørsmål. Boken er omtalt som internasjonal bestselger, over 25000 solgte i Norge. (Cappelen Damm, 2014). Hvordan kommuniserer teologer og geistlige i kirke-Norge med den treenige Gud? Dialoger eller monologer? 

I den såkalte Trosbekjennelse/Apostolicum 2. art. sitter Jesus, Sønnen, ved den allmektige Faderens høyre hånd. Også i Hebreerbrevet. Prekentekst i Den norske kirke 3. søndag i faste (kopiert på nett fra en gudstjeneste 14. mars 2004):

Det står skrevet i Hebreerbrevet i det 12. kapittel, fra vers 1:

«Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset uten å bry seg om vanæren, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse».

«Slik lyder Herrens ord», sier prest og liturg etter tekstopplesning. 

I dette årets Nikea-jubileum er en «alternativ bekjennelse» nylig foreslått i Vårt Land 02.07.2025, av Jon Andreas Hasle, titulert: Magister og formidler. Den er svært kort formulert, men ortodoks og fundamentalistisk om Sønnens (Jesus Kristus) guddommelige autoritet og status: det vitale punkt i kristendom og kirkelære som aldri kan fravikes. De konkrete detaljene i Den nikenske bekjennelse er beleilig strøket (også tilføyelsen av Jesus i Joh. 14: …Ingen kommer til Faderen uten ved meg). 

«Vi tror at Jesus Kristus er veien, sannheten og livet. Han setter oss på sporet av hva Gud er. Han gjorde de siste til de første og de minste til de største. Han levde og døde i kjærlighet, og oppsto i herlighet».  

Kristus-ideologien

I kristendommens verdensbilde er Kristus (den «oppstandne» Jesus?) sentrum i universet, verden og historien: Alfa og Omega. Kristus-figuren er ikke verken ånd, begrep eller idé, men identisk med en historisk jødisk mannsperson. Jfr. sammenstillingen: «Jesus Kristus». 

På 3-400 tallet ble dogmet om «Jesus Kristus» (på herskertronen) et nyttig redskap for Romerrikets despotiske keisere og romerkirkens biskoper. Denne allianse med makthaverne kjennetegner politisk kristendom, kristianismen, gjennom hele Europas historie.

Det var først så sent som på 17-1800 tallet at den gamle autoritære og hierarkiske samfunnsorden ble utfordret og endevendt gjennom nye ideer og verdier, revolusjoner og folkelige opprør mot de herskende klasser: konge – aristokrati/adel – kirke/geistlighet. Dogmatikkens voktere fikk til dels hard medfart av opplysningsfilosofer. 

Kirkens vanvittige forfølgelser av annerledestenkende blir knapt omtalt i de (tendensiøse) kirkelig-teologiske historieverk utgitt forrige århundre. Når skal de tomme blindflekkene utfylles? KrFU leder Bjuland er ustoppelig i velkjent selvrettferdighet og skjønnmaling av «kristne verdier». Mange har naturlig nok blitt provosert av hans innlegg i VG (jfr. Vårt Land og Aftenposten): «Kristne verdier er bedre«. 

«Barn bør lære om den barmhjertige samaritan, ikke detaljer om Krishna og Mohammed…. Vi mener det er viktig at barn forstår bibelfortellingene om den barmhjertige samaritan og den bortkomne sønn. Det er historier som formidler nestekjærlighet og tilgivelse i praksis». 

KrF politiker Ropstad fulgte opp i Vårt Land 27.05.:  «Verdiene som revolusjonerte Vesten». KrF leder Ulstein sier det slik i Dagen 12.07:  «Det handler om verdier, og for KrF om verdier farget av kristen arv og tro, for samfunnet skal være forsiktig med å hogge over røttene som har fått det til å blomstre». Og derfor bør «verdibevisste» velgere stemme KrF? 

Noen ser et kristelig parti som beveger seg lenger og lenger ut på høyresiden, i likhet med andre partier og bevegelser i det (kultur)kristne Vesten. De kristne «kjerneverdier» er ganske likelydende i retorikken. Særlig påfallende er at nær alle kirker mobiliserer mot sekularisering, forstått som en intolerant og samfunnsnedbrytende «ideologi». Også såkalt skapkristne og/eller kulturkristne, noen av dem på ytterfløyene, hyller Jesus og kristne verdier. Karakteristisk er kanskje utsagnet nedenfor: 

«… at sekularismen ser ut til å ødelegge sammenhengs- og bærekraften i samfunnet, er formodentlig en av årsakene til at flere vender seg til religion«. (Ole Jørgen Anfindsen, kommentarfelt Dagen)  

Middelalderens årtusen er Kirkens storhetstid eller glanstid. Også den mest autoritære. Da kom Kristus (Kvite-Krist) også til Norge og Norden. «1000 år med Kvite-Krist» var et oppslag i avisen Dagen jubileumsåret 2024. 

Den nostalgiske vending tilbake til fortidens statiske enhetssamfunn tyder på at både mangfoldsidealer og religionsfriheten har gått lenger enn hva kirke og kristendom kan tolerere. Men arv og kultur er ikke statiske størrelser, slik Kirkens uforanderlige bekjennelser og dogmatikk er det. Og røtter kan råtne! Den historiske utvikling, endringer i samfunn og mentalitet, kan vanskelig reverseres uten gjennom politisk illiberal makt; ensretting, sensur og kontroll. 

Reaksjonene fra apologeter og kristen-folket på Hilde Sandviks kronikk i Aftenposten 05.07.2025 er både forventet og forstemmende. Det oppfattes som «et angrep på tro». Hun er bl.a. kalt «forføreren». Så kjent, så kjent. Harseleringene er mange. Vi ser gang på gang at det er når religionskritikken rammer kristendommen at sterke motkrefter mobiliseres. Personlige erfaringer – og såkalt erfaringsteologi – teller heller ikke når Troen, Læren og Sannheten står på spill. 

«Botemidlet for dårlig kristendom er mer kristendom» og «Sandviks syndebukker«, sto som vekslende overskrifter i Vårt Lands gjestekommentar 21.07.2025 (William Skolt Grosås). Hvem har myndighet til å bestemme hva som er «dårlig» og «god» kristendom? 

«Kristen tro» har aldri vært et privat, personlig anliggende. Den forlanges stadig å være offentlig ! Tro, Lære, Misjon og samfunnsmakt har vært og er dypt sammenvevet, fra den minste enhet (familie og lokalsamfunn) til det nasjonale og globale nivå. Det som også kalles «Kirkens samfunnsoppdrag» handler først og sist om kristning ; forkynnelse, evangelisering og misjon. Presteskapet har gjennom historiens århundrer forvaltet ikke bare den eneste ene Sannheten, men makten over liv og død; fra fødsel til grav. Martin Luther har et sted uttalt: «vi gir ikke fra oss makten over sinnene» (etter hukommelsen). 

Det skapes et inntrykk at uten Jesus og bl.a. de to nevnte lignelser ville ingen vite hva (ekte) godhet, barmhjertighet og nestekjærlighet er. Kristen «kjærlighet» er alltid av en annen, høyerestående kvalitet. Slik nedvurdering av allmenn-menneskelige verdier er knapt til å begripe, med mindre det er Jesus-apoteosen og Jesus-dyrkelsen som for enhver pris må forsvares og videreføres. Men de fleste barn i vår vide verden oppdras til å bli gode medmennesker og samfunnsborgere – uten kjennskap til nytestamentlige fortellinger/lignelser fra oldtiden. 

Andre lignelser og beretninger av Jesus i evangelieskriftene peker i motsatt retning. Trusler om straff for ulydighet er ikke et «salgbart» budskap i vår moderne tid. Men i fortid og opp mot vår samtid har straffetruslene tjent Kirken godt (begrunnet i Den hellige skrift/NT). Nye domsteorier og frelsesteorier klekkes ut i teologiske tankesmier ved et fåfengt forsøk på «humanisering». 

Maktbegrepet og maktaspektet er framtredende i Det nye testamente: evangelieskriftene og apostelbrevene. Verdihierarkiet i det kristne menneskesynet – sortering mellom verdig eller uverdig – løper som en rød tråd gjennom kristendommens lære- og skriftgrunnlag OG historiske praksis. Tilhengere av Krishna og Mohammed har ganske sikkert en annen historisk erfaring enn Bjulands idealfortelling om «nestekjærlighet og tilgivelse i praksis».

Han avslører manglende kunnskap om menneskehetens mangfoldige kulturhistorie, utvikling og iderikdom. Det er først det siste halve århundre at kunnskap om andre religioner og kultursamfunn har kommet inn i religionsfagets læreplaner. Mange vet hvilke kamper sent i forrige århundre som måtte utkjempes før Den norske kirke/Statskirken måtte gi tapt for større mangfold og valgfrihet i skolens kristendomsundervisning. Hukommelsen svikter på mange felt. 

Villfarne sauer og farløse barn…

Å vende hjem til «faderhuset» (kirkens hus?) som den bortkomne sønn, er ikke nødvendigvis løsningen, slik det er forkynt i århundrer. Er vi/de andre fortsatt «sauer uten gjeter»? Se MF-teologen Hilde Brekke Møllers «tekstblikk» Lillesøndag Vårt Land 01.07.2025. Teksten 4. søndag i treenighetstiden: Matteus 9, 35-38. 

«Vi ser at løftene fra de gamle profetene spiller seg ut. Jesus er den David som Gud har lovet. Han er gjeter for sauene. Han har medfølelse, viser omsorg og bringer helbredelse. Nøden er stor, og det er behov for økt mannskap når Guds rike skal ut».

I avisens bakside, spalten Ettertanke, samme dag er bibelordet: 1 Pet 2, 22-25. Fortolkningen lyder slik av andaktsholder:  

«Jesus Kristus, den gode hyrde, kom for at vi skulle bli kjent med hans røst, så han kan lede oss gjennom livet. Hans motivasjon er kjærlighet, til deg, til alt han har skapt. Tidligere tiders hyrder ga visstnok alt for å redde sauene hvis de ble angrepet av villdyr… Det var det Jesus gjorde. Han ga alt for å redde oss fra «villdyret synd». 

Det insinueres ofte at vi/de andre ikke selv vet i hvilken nød vi befinner oss uten Hyrden: Jesus Kristus. Bare ved dåpsvannets renselse/gjenfødelse og nattverdblodet kan «villdyret» (arvesynden) i mennesket temmes. Jfr. Sakramentlæren, som det stadig strides om i kirkefamilien. 

Hvem er størst i Himmelriket? Barnet? Hva blir skjebnen til udøpte barn? Så avgjørende er dåp for frelse at nyfødte barn som ikke er levedyktige tilbys «nøddåp». Se Confessio Augustana, art. IX Om dåpen. Annet sted i skriftet betegnes arvesynden som «sykdom». Dette konfesjonelle læreskriftet (bekjennelse?), evangelisk-luthersk, har veiledet Den norske kirke, Statskirke og Folkekirke, i ca. 500 år. Ingen revisjoner er foretatt! Det må bety at menneskesynet står fast.  

Verken Jesus eller apostlene viste interesse for barnesinnet, barns behov, individualitet eller sosiale status. De få barn som episodisk får oppmerksomhet i NT er hjelpetrengende: syke, døende eller demonbesatte. Poenget er at Jesus skal demonstrere sin helbredende, guddommelige makt over de onde ånder, bl.a. sykdomsdemonene. Når det er gjort forsvinner barna ut av historien.

(Der hvor Jesu predikantvirksomhet ble avvist, bl.a. i hans hjemtrakter, kunne han ikke gjøre sine mektige undergjerninger. Folkene «manglet tro» var forklaringen). 

I kirke- og misjonshistorie har barnet ingen selvstendig status. Den gang som i dag er antall døpte det vesentlige å få registrert i hhv. kirkebøker og medlemsstatistikker. Nedgang i dåp vekker derfor den aller største bekymring i Den norske kirke. Med «drop in dåp» håper man å motvirke frafallet: raskt, enkelt, uten forutgående (pliktig?) dåpssamtale med foreldre/foresatte… Deretter følger kirkens Trosopplæring gjennom barne- og ungdomsår (0-18 år), stadig finansiert av Staten. Den religiøse myndighetsalder er 15 år. 

Meg bekjent er det først med barnepsykologien som nytt forskningsfelt utover på 1900-tallet at en human barneoppdragelse vinner fram. Å krenke barnets autonomi/integritet gjennom tukt, fysisk avstraffelse og trusler er først i vår tid blitt straffbart. 

Menneskesynet kommer klart til uttrykk hos andaktsholder i Vårt Land 27.06.2025 (Matt. 18, 1-5): 

«… Hva er det da som er så spesielt med det lille barnet? At det er hjelpeløst. Det er avhengig. Det trenger foreldrene sine. På samme måte trenger vi Gud vår gode Far, og det går veldig galt med oss hvis vi innbiller oss at vi klarer oss uten ham. I stedet for å bli selvstendige blir vi selviske. Vi klarer oss ikke uten Gud. Ikke i all evighet».  

William Matteus Fonn («de unges folketaler») i Aftenpostens spalter framstår ikke verken som en bortkommen sønn eller villfaren sau, men som en reflektert og selvstendig tenkende ungdom med samfunnsbevissthet, idealer og framtidstro. Ikke alle i gruppen «unge voksne» har mistet åndelig og moralsk kompass – eller fotfeste, slik mange kirkesamfunn vil ha oss til å tro. Ikke alle ønsker å forbli et hjelpeløst barn gjennom livsløpet. 

Mitt lille opprør

Kirkefamiliens interne konflikter

Lærespørsmål og bibelsyn står sentralt i kirkekampene. Ved siden av de besettende kjønn, sex og samlivsspørsmål er Israel-Palestina konflikten (Gaza-krigen) blant de store stridsspørsmål innenfor kirkefamilien. I første tilfelle er det små kristne (bibeltro) menigheter som henges ut og granskes. Men motstand mot kvinnelige prester og likekjønnet samliv/ekteskap har vært og er gjeldende norm og vidt utbredt i protestantiske, katolske, ortodokse kirkesamfunn og deres læreinstitusjoner.

Hvor statlige myndigheter skal sette grenser for granskninger og tilbakeholdelse av tilskudd – på hvilket lovgrunnlag – synes å være blitt et vanskelig dilemma for statsforvalterne og deres juridiske avdeling.

Likestillingsloven gir unntak for diskriminering når det er «teologisk begrunnet». Inntil nylig måtte prester som søker stilling i DnK oppgi samlivsform. Misjonssambandet/NLM, også evangelisk-luthersk, strever fortsatt med bibeltolkning og kvinnesyn. Kvinner kan nå få lederansvar i administrasjon og styre, men IKKE åndelig læreansvar. Tjenestedeling, kalles det. Dette syn deles av mange protestantiske kirkesamfunn, også Den katolske kirke og Vatikanstaten. 

Det er forbløffende mange teologer, også biskoper i DnK, som har endret mening om «Guds vilje» ganske sent det siste halve århundret. Nå er det frikirkene som «sklir», kan man vel si. Se pinsepastor og MF-professor Terje Hegertun (jfr. frikirke-pastor Erik Andreassen i Misjonskirken og Kjetil Gilbert i menigheten Kraftverket).  

Ivar Vegge, førsteamanuensis ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole, siteres slik i Dagen 09.07.2025: «… Mange evangelikale bibelfortolkere (som pinsevenner, Normisjon, osv.) har på dette grunnlaget kommet til at det Paulus her sier, er situasjons- og kulturbestemt» (1. Kor. 14:35). 

Heller ikke den skriftlærde høyprofilerte prest/prost i DnK, kirkepolitiker og mangeårig spaltist (husteolog?) i avisen Vårt Land, Trond Bakkevig, hadde forstått alvoret av Paulus’ kvinnesyn før de siste år, som disse Pauli ord: «Mannen er kvinnens hode… En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise«. 

Kirkelige teologer bærer mange «hatter». Fra de skriftlærde – den teologiske elite – venter noen av oss på hva som er «situasjons- og kulturbestemt» i Jesu lære, forkynnelse og predikantvirksomhet i evangelieskriftene. Som «sant menneske» (?) var vel også han styrt av «tidsånden»? Nei! ifølge kirkelæren er oldtidsprofeten Jesus «sann Gud», ikke som Paulus: en feilbarlig apostel.  

Når det gjelder Midtøsten er det såkalte kristensionister som henges ut. Også her sitter merkelappene løst: vranglærere vs. rettroende? Nå sist av pinseteolog Joel Halldorf og (igjen!) biskop emeritus Atle O. Sommerfeldt. De har visstnok «rett» bibelsyn og «rett» politisk gangsyn. Se også biskop Ingeborg Midttømme, utsending til Kirkenes Verdensråd, som preses Olav Fykse Tveit ledet 2010-2020.

Hva mener disse protestanter/lutheranere om såkalt jødemisjon og Israelsmisjon? Fykse Tveits uttalelser i Vårt Land 14.11.2021 var lite tillitvekkende. Det er ellers forbausende mye kirke- og misjonsledere ikke har «visst» eller «forstått» før i seneste tid.  

– Det overrasket meg hvor dårlig jødene hadde blitt behandlet

Man kan undre seg over de harde fronter (svart-hvitt, enten-eller, for-imot) og sterke emosjoner i Midtøsten-konflikten og Gaza-krigen. Dette fenomen kan bare være religiøst og/eller bibelsk betinget. Ingen andre konflikter, kriger og humanitære katastrofer vekker tilsvarende følelser, oppmerksomhet og engasjement (og det er mange av dem i vår tid). 

Den felles besettelse over hele skalaen i kristenheten kan bare skyldes at Jesus fra Nazareth («sann Gud») ble født, levde, døde og «gjenoppsto» i denne regionen. Det var fra Jerusalem han fysisk forlot jorden Himmelfartsdagen. Tronbestigelsen? Det gjenlyder også i dag: «Kristi himmelfartsdag markerer Jesu oppstigning til himmelen og hans plass ved Guds høyre hånd «.

Det er nærliggende å anta at Jesus først vil stige ned i denne regionen når han kommer igjen «for å dømme…». Skal han da iverksette sine straffetrusler i evangelieskriftene og ta det endelige domsoppgjør med sine jødiske hovedmotstandere (fiender eller uvenner): «fariseerne og de skriftlærde»? 

Jødedommen og noen århundrer senere Islam ble tidlig blant kristendommens farligste konkurrenter i Midtøsten og Nord-Afrika. Religionshatet har vært voldsomt, også merkbart i Confessio Augustana/CA (1530). «Muhammedanerne» er blant utpekte grupper som fordømmes i art. I. Biskopene tier. Kampen mot «den muslimske fare» er ennå ikke over. Og kirkelige teologer strever fortsatt med jødedommen, dens skrifter (GT) og Jesu jødiske identitet.

Andaktsholder i Fedrelandsvennen/Fvn 21. juli 2025 har 2. Mosebok 3, 11-15 som dagens bibelord. Jeg siterer Mette B. Stoveland, andaktsholder i regionavisen Fvn gjennom mange år. (I 2008 postet hun innlegget: Jesus – naturens hersker). Kan vi ane en smule Gudsforvirring nedenfor? 

«I dag kan vi se på de samme stedene i Midt-Østen som Bibelen beskriver, og tenke på menneskene som lever der nå. Det ser ikke ut som menneskelig makt kan finne en rettferdig løsning. Men Jahve, som er alle menneskers Gud, er enda en Gud som ser og hører menneskers behov for forløsning. Jeg tror på ham – og at han griper inn på samme måte og i sin tid, slik han har gjort før». (min kursivering)

Hvem er Abrahams rettmessige arvinger til Det hellige land: jøder, kristne eller muslimer? For hvem gjelder de såkalte «landløfter»? Hvem skal vandre på «gater av gull» i Det nye Jerusalem – Guds rike eller Guds by – som utbroderes i NTs siste (deliriske) skrift: Joh. Åp. kap. 20, 21 og 22? Hvem er de som ikke er oppskrevet i Livets bok og skal kastes i «ildsjøen», hvor de skal «pines dag og natt i all evighet»? Ja, slik står det skrevet i Det nye testamente: den «nye» pakt?  

En kristendom uten fiendebilder, interne og eksterne, har knapt eksistert. Konspirasjonsteorier er rikelig formulert og praktisert – med dødelige konsekvenser – av hovedkirkene (ovenfra!) gjennom utallige århundrer, om det gjelder den vanvittige gudsmordanklagen m.fl. grufulle anklager mot jødene, lære eller teorier om endetid, dommedag og helvete, djevelens aktivitet, Antikrist og tusenårsriket/millenarismen… Jøder, kjettere og hekser (også fritenkere) ble i århundrer (!) vekselvis jaget, landsforvist, hånet, torturert og brent på bål: djevelbesatte? 

I hovedstrømmen av litteratur, skrift og forkynnelse var og er åndskampen eller åndelig krig en realitet i kristendommens virkelighetsoppfatning. For igjen å sitere den store Paulus i Ef. 6:12: » For vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet».

Og hva skal vi si om årtusens forkynnelse og spredning av Jesu naturstridige (u-vitenskapelige) Jomfrufødsel og Oppstandelse: Kristendommens kjernedogmer?

«Kristen tro i praksis»

I bl.a. bildet av treet som ikke bærer god frukt formidler Jesus sitt menneskesyn og gudsbilde. Det skal hugges ned og kastes på ilden… Paulus har sin variant av samme motiv i Romerne 11, 16-24. Grener blir brukket av på grunn av vantro, grener blir stående eller innpodet i treet på grunn av tro. Disse vers var Bibelordet i Vårt Lands andaktsspalte 23.07.2025. (Les gjerne hele kapitlet)

«Vær ikke overmodig, men frykt Gud! Sparte han ikke de naturlige grenene, skal han heller ikke spare deg. Så ser du altså at Gud er både god og streng. Streng er han mot dem som har falt, men mot deg er han god, dersom du holder fast på hans godhet. Ellers skal du også bli hogd av».  

Kirkens faktiske historie og menneskelig erfaring forteller mye om «fruktene» av kristen tro. Hvilke konkrete samfunnsreformer (politisk, økonomisk og sosialt) katolsk og protestantisk kristendom innførte foregående årtusen for «almuen» – undersåttene – med Jesus som revolusjonært forbilde for likhet/likeverd og rettferdighet, blir vi lite opplyst om.

Martin Luthers forakt for bønder og landsbyboere skulle være tydelig nok. Forøvrig var budskapet at småfolket, de underpriviligerte, skulle holde seg på plass i det gudgitte samfunnshierarkiet. Også slaver, og senere: livegne og leilendinger. Derimot var almisser og veldedighet en kristenplikt: for Jesu Kristi skyld! Kirken trengte og trenger «de fattige» og «de svakeste» – for å gjøre gode gjerninger.  

Dansk-norsk slavehandel gikk for seg i perioden ca. 1670– 1802. Om lag 100 000 slaver ble transportert over Atlanterhavet på norske eller danske skip. Luthersk-protestantisk kristendom rådet grunnen. Danmark-Norge hadde slavefort i Vest-Afrika og tre små slavekolonier i Karibia. Trankebar var 1620-1845 en dansk-norsk koloni på Coromandelkysten i dagens India. Den ble solgt (!) til Storbritannia. (I senere tid har det kommet avsløringer om det britiske kongehusets forbindelser til slavehandelen).  

Det var Herredømmeteologien (- ideologien) som inspirerte kristnede og Kristus-troende europeere til å erobre verden og gjøre fremmede folkeslag til slaver: kjøp- og salgsobjekter på auksjoner, (hus)tjenere og umenneskelig tvangsarbeid bl.a. i sukkerindustrien. De var rettsløse, svært ofte fratatt navn, identitet og kultur. Den minste ulydighet mot slaveeieren ble grovt og brutalt straffet. Med en særlig pisk ble de fysisk brennemerket. Hvis de lot seg døpe fikk de kanskje litt høyere verdi, dvs. noen særprivilegier i slavehusholdet, men ingen frihet fra slavelenkene. 

Herrefolket fra det kristnede Europa brakte ikke frihet og frigjøring, men oppstilte seg til herskere på vegne av «Kristus pantokrator». Gjennom dystre, mørke århundrer med slaveri og tvangskristning ble både «trosbekjennelsen» og «syndsbekjennelsen» gjentatt og gjentatt i kristne kirker og menigheter. Det hjalp lite de erobrede/koloniserte, fordømte og trellbundne. Hvilken Herre skulle de bøye kne for?  

Det er forståelig hvorfor dette og mange andre mørke (lange) kapitler i den kristne kulturarven blas forbi i kirke-kristendommens egne «historiebøker». Misbruk av religion kalles det gjerne, i generelle vendinger. Oppslagene nedenfor i dagspressen kan ikke være godt nytt for Kirkens slagord om alle menneskers ukrenkelige verdi. Vel verken for DnK’s evangelisk-lutherske biskoper eller den katolske pave. 

Ja, vi holdt slaver i Norge. Disse var statussymboler i høyere klasser.

Graver opp 800 barnegraver ved irsk «mor og barn-hjem»

Den tyske bondekrigen

I Kirkens lange alvorlige «synderegister» kan vi tilføye at Church of England (den anglikanske kirke) nylig har bevilget to milliarder kroner til overgrepsofre. Den samme kirke har også utbetalt en klekkelig erstatning til en homofil mann i 30-årene som ble utsatt for demonutdrivelse. Og overgreps-skandalen mot den høyaktede prest og grunnlegger av Emmaus-bevegelsen i Frankrike – Abbe Pierre – vokser i omfang, 18 år etter hans død. 

Kristning og moral

I kristningsjubileenes tid blir de (enestående) kristne verdier tidvis omskrevet til «norske verdier» og «samfunnsverdier». Det skal etableres historisk kontinuitet i kristen-arven fra tidlig middelalder til dagens samfunn. Det er sagt at det var kristningsverket og ikke Olav Haraldssons person eller moralske vandel som gjorde ham til «Guds redskap».  

Men så sentral er krigerkongen Olav «den hellige» at han fortjener en storfilm fram mot det nasjonale Stiklestadjubileet 2030. Jeg minner om at «Spelet om Heilag Olav» er framført som friluftsteater hver sommer under Olsok-dagene siden 1954. De årlige Olavsfestdagene i Trondheim/Nidaros har så langt knyttet seg til en tradisjon fra 1962. Avisen Vårt Land har moret seg med spekulasjoner om mulig hovedrolle-innehaver i nevnte storfilm. Men (tvangs)kristning og sverdmisjon var vel ingen «spøk»? Lettsindigheten er dypt urovekkende. 

Kristelige (politiske) minipartier kjemper om «rettighetene» til såkalt sanne eller ekte kristne verdier, hva enten det gjelder KrF, Konservativt, Sentrum – eller Norgesdemokratene? Når kristen nasjonalisme, ny-konservatisme og politisk religion ensidig klistres til Trump-regimet (evangelikal kristendom) og Putin-regimet (ortodoks kristendom) blir man lett «blind» for hvordan politisk kristendom og politisk teologi mer indirekte utøves i vårt lutherske folkekirkeland. 

Pussig nok holdes teokratiet i den katolske Vatikanstaten utenfor interessefeltet, med mindre det handler om kjønn, sex og samliv. At Paven styrer som eneveldig politisk og åndelig hersker i denne rare statsdannelse, ser ikke ut til forstyrre såkalte demokrater. Den katolske kirke er verdens største kirkesamfunn! Pavemakten kan like lite som Luthermakten bli «maktkritisk». 

Pave Leo XIV er av norske katolikker ønsket og/eller invitert til Stiklestadjubileet i 2030. Naturlig nok kanskje, ettersom Hellig-Olav var katolikk. Man kan nok tenke seg at visse friksjoner kan oppstå. Men i vår tid er både paven og norske lutherske biskoper plutselig blitt «fredsfyrster», skjønt de ikke klarer å holde fred med hverandre (annet enn på overflaten). Med tidstilpasset fredsbudskap, klimaomvendelse og fattigdomsbekjempelse finner de sikkert sammen i noen velvalgte visjoner. 

Kirker og (kristelige) partier gjentar monotont de samme enkle, kortfattede slagord: menneskeverd – nestekjærlighet – forvalteransvar. Det er som om det har utgått et bud eller diktat fra høyeste hold…

«Offensiv klima- og miljøpolitikk, human asyl- og innvandringspolitikk og sterkt engasjement for å løfte mennesker ut av fattigdom. Et raust og inkluderende sentrumsparti, bygget på verdier som nestekjærlighet og menneskeverd«. (Simen Bondevik, Aftenposten 23.05.2025. Min kursivering). 

Noen husker kanskje at det måtte et massemord på homofile før daværende KrF-leder Hareide gikk i Pride-tog. Først da 49 homofile menn var drept på en homseklubb i Orlando 2016 «våknet» Hareide. 

For første gang i 2025 ble Pride-flagget heist foran Oslo domkirke. På samme tid etterlyses den snarlige «unnskyldningsgudstjeneste» som ble forespeilet for over 2 år siden. I Vårt Lands intervju med preses og sjefsbiskop Olav Fykse Tveit 19.06.2025 vil han forklare og begrunne sendrektigheten. Saken er opplagt komplisert for de 12 biskoper. Det er igjen og igjen «de to tungers» tale. 

» – Vi sier fortsatt at vi ønsker å komme frem til en unnskyldning. Men vi har prøvd å finne prosessen, og at tida skal være moden. Å finne en form, og noen ord, på en organisatorisk (?)urett, er komplekst, forklarer han… –  Vi jobber med dette hver gang vi har bispemøte… «. 

Den velkjente ekskludering og polarisering innad i kirkefamilien gir seg mange uttrykk; «snille» kristne går i Pride-tog, de andre er «slemme» kristne? Det handler om langt mer enn alminnelige «spenninger» når årtiers ørkesløse (teologiske) diskusjoner på topplan ender med splittelse, fragmentering og brudd i kirkefamilien. Det er ganske forunderlig hvordan holdningen til likekjønnet samliv/vigsel og Pride først i senere år er blåst opp til et slags barometer på kristelig godhet. Og det uten et eneste relevant skriftord fra hovedpersonen selv: Jesus fra Nazaret. 

Pride var ikke uventet også hovedsaken i Gyrid Gunnes kronikk Klassekampen 3. juli 2025. Hun er (ordinert) Bymisjonsprest, dr. theol. og diakoniforsker/førsteamanuensis ved VID vitenskapelig høgskole (verdibasert, må vite). Gunnes’ anti-katolske polemikker tør være kjent for avisens lesere. I nevnte spalte omtaler hun seg som «interseksjonell feminist». Det innføres stadig ny-ord, nye begreper og teorier innenfor den teologiske tankeverden. Det er helt klart en annen type «rasjonalitet» man her opererer med enn i det øvrige Akademia.

I sitt spørsmål avslutningsvis i kronikken bringer Gunnes inn treenigheten – uten videre forklaring! Hvem kan forstå en slik kobling? 

«… Hva om rasjonaliteten som formes på sex-positive sex-fester for kvinner, transpersoner og ikke-binære tenkes som modell for hvordan vi skal forstå treenigheten? «.

Hvilket fattigdomsideal?

Politikk og kristendom, makt og rikdom, hører nøye sammen i kirke-kristendommens nær 2000 års historie. Jfr. sammenstillingen «Børs og Katedral». Ingen av hovedkirkene går fri for materiell grådighet, ressursutnyttelse og maktmisbruk. De underpriviligerte ble i århundrer (!) tynet og utnyttet av den herskerklasse som også geistligheten tilhørte.

De 12 biskoper i Den norske kirke og andre kirketopper befinner seg fortsatt vel i samfunnets høyere sjikt hva angår lønn/inntekter, prestisje og privilegier. Den historiske kontinuitet mellom konge- og bispemakt består: hele kongehuset kom til Stavanger Domkirkes jubileumsgudstjeneste 8. juni 2025 (nøyaktig hundre år etter at kong Haakon feiret byens 800 års jubileum på samme sted). De ble hjertelig mottatt av Stavanger biskop: Anne Lise Ådnøy. 

Det sies at rikdom ikke er galt bare man forvalter rikdommen rett. Med slagordet «frelse for alle» er vel også den rike mann (og kvinne) sikret borgerskap i Himmelriket. I en leder oppmuntret Dagens sjefredaktør, Vebjørn Selbekk, til aksjehandel. Profesjonell verdiforvaltning kalles det. Slik taler «den rike mann» i vår tid. Aksjespekulasjon og eiendomsinvesteringer kan være lukrativ forretning. Forretningsdrift og kristen gründer-mentalitet gir seg mange besynderlige utslag. 

Kan man tjene penger og tjene Gud?

Arven etter protestantismen er knyttet til kapitalismens oppkomst. Sosiologen Max Weber er kjent for å ha analysert «sammenhengene mellom den kristne puritanismen og kapitalismens eksplosive fremvekst i Europa og USA, uttrykt i slagord som «tid er penger». Weber beskriver og analyserer hvordan protestantismen fremmet kapitalismens ånd og produksjonsmåte i Nord-Europa, med særlig fokus på kalvinisme og pietisme. 

Norges landsdekkende Folkekirke, helfinansiert av det offentlige, har avsatt 22 mill. til PR-hjelp (Dagen 10.06.2025). Det vekker selvsagt oppsikt at den trenger ekstern konsulenthjelp for å synliggjøre seg i det offentlige rom. Har den mistet troen på sitt eget budskap? Hvor ble det av Helligåndens kraft og Kristuslyset? 

– Me vil rett og slett ynskja folk velkomne til å bruka kyrkja si. Me opplever at mange søkjer etter meining i livet, leitar etter gode fellesskap og noko større å tru på, sier kommunikasjonsdirektøren i Kirkerådet, passelig uklart. 

Kirken, Politikk | Den norske kirke vil bruke 22 millioner på PR-hjelp

Det er ikke første gang kirkens reklamefilmer og reklameplakater, ved hjelp av PR-byråer, invaderer det offentlige rom. Jfr. den omstridte dåpsreklamen 2014, vist på kinoer, også reklameplakatene for dåp på Oslos busser, trikker og T-baner i 2016. Et svært propaganda-apparat blir satt i sving også i forbindelse med kirkevalg. Jeg møtte for noen år siden store reklameplakater bl.a. på bussholdeplasser med oppslaget: «Rom for deg». 

Det er påfallende mange oppslag i kristelige medier som handler om penger/økonomi og budsjettstyring: underskudd eller overskudd i millionklassen. Vi ser få tegn til forsakelse og/eller «tempelrenselse». Det er store materielle verdier som står på spill. Mange tros- og kirkesamfunn har gjort seg avhengig av statstilskudd. Minst selvstendig er Den norske kirke, som tviholder på århundrers politiske og økonomiske bindinger til Staten. Det er ikke et vakkert syn. 

Pave Leo XIV er også blitt godt økonomisk sikret av Vatikanstatens bank. Tallene taler vel for seg selv. «Salige er de fattige i… ? «, leser vi i Jesu saligprisninger Matteus 5, 3-12. Hvilket fattigdomsideal kan vi lese ut av reportasjene nedenfor?   

Paven får utbytte på 160 millioner

Pavens næringsliv