En vitenskapsbasert religionskritikk

Del II

Alvene danser. Har du sett dem? De færreste har det. Alvene er sky. De lever sine liv langt fra menneskenes travle virkelighet. Alvene lever et enkelt og sorgløst liv. Og de strevende menneskene dikter sine drømmer og lengsler inn i alvene.

     I morgengryet over de fuktige myrene, gjennom mørke skogholt og ut på de duggvåte engene danser de. Så bier de litt, mens de henger stille over en blomst som er i ferd med å springe ut. De spinkle, halvt gjennomskinnelige, kroppene står liksom spent og lytter etter noe. Så flagrer de videre med sine tynne vinger og lander på en utsprungen rose for å pudre seg litt. I det svake lyset fra morgengryet kan deres bleke skimrende kropper av og til forveksles med den lave morgentåken. Alvene bringer hendelsene omkring i skogen. Ekorn og fugler kan lese i deres flukt. Er det fare på ferde, summer alvene urolige mellom de tause trærne. Når faren er over, spiller de på sine små fløyter av hule siv og skogens dyr tar igjen opp sine gjøremål. Mens alvene danser til solen står høyt på himmelen og lyset flommer ned i skogen. Deres dans til naturens evige sus er som instruert av de store koreografer. Med høyt løftede ben springer de vektløse alver omkring, griper hverandre i hendene, hvirvler hverandre rundt, for så å slippe og fyke til de neste alvers favntak. Med høyt løftede knær hopper de, og deres bevegelser er myke som duvende siv i vinden. Så ruller de rundt i gresset i sine kjoler av flortynne stoffer og hviler smilende under skyggefulle busker og trær.

     Som alle kloke vesener er alvene nysgjerrige. Når menneskene kommer til deres boliger i skogen, vrimler de ut for å titte. De litt større alvene som har fått vinger, tar sine mindre søsken i hendene mellom seg og drar dem med ut så alle skal få se. Men de vokter seg vel for selv å bli sett. Deres boliger og de selv er skjult for menneskene, for de kjenner menneskenes hjerter og vet at alvene er små og skjøre, mens menneskene har hender av jern og ild.

Kun sjelden har menneskene og alvene stått ansikt til ansikt. I en trang dal der alvene hadde bodd i uminnelige tider, kom det en kveld to små piker gående. Pikene gikk så stille at ingen så dem. Selv så de heller ikke etter noen. Deres hoder var bøyde og deres tanker var triste og deres kinn var fuktet av tårer. Skogen i den trange dal var dem fremmed og stien de fulgte førte ingensteds hen.

     Da trådte de hjelpsomme alvene frem for de unge pikene. Med lette sprang svingte de seg mellom trærne og bød pikene å følge dem. I skogkanten vinket de farvel og ble borte mellom trærne.

     Senere hen ble de venner, pikene og alvene. Men kun når pikene var alene, våget alvene seg frem fra skogen for å danse for sine nye venner. De unge pikene kunne sitte stille i timevis i gresset og la alvene nærme seg. Og alvene så deres tillitvekkende smil. Deres lange velstelte hår flommet nedover skuldrene og videre over de hvite sommerkjolene. Og alvene løy til hverandre at disse mennesker ikke var stort større enn de største blant alvenes bestefedre og derfor danset de etter hvert uten frykt.

     Men pikene fortalte sine mødre og fedre om alvene og sa at de danset så vakkert. De fortalte at alvene fløy som sommerfugler og at deres vinger var som av den fineste silke og skinte i solen i alle regnbuens farver. Og de fortalte at alvene kjente skogens hemmeligheter og at det var derfor de var så lykkelige. Og pikene fortalte at alvene var så vare at hvis man så direkte på dem, så fløy de bort og gjemte seg. Og de fortalte at om de kunne, så ville de bli som alvene og leke mellom trærne og sveve over de duggvåte markene til evig tid.

     Og foreldrene smilte til barna sine, omfavnet dem og så at deres øyne strålte og at de var lykkelige.

Etter som tiden gikk visste alle blant menneskene om alvene i skogen, men ingen fikk se dem uten de to venninnene. For alvene var fremdeles sky. Snart nådde beretningen om alvenes dans de fremste menn i menneskenes store byer. De lærde konfererte med sine bøker og forklarte og tolket mens de i sitt innerste drømte om å få se de fryktsomme danserne. Men, som de kloke menn de var, visste de at noe slikt aldri ville hende, for de kjente, som alvene, menneskenes vesen.

     På denne tiden hadde menneskene lært seg å tegne med sollyset. På veggen i en liten lukket eske hadde de plassert et øye av glass. Dette øyet tegnet bilder av verden på en plate, også denne av glass, inne i esken. Hjemme i menneskenes kjellere ble glassbildene flyttet til stykker av glanset papir. Slik fremsto de nydeligste gjengivelser av alle menneskenes lengsler.

     Dermed fikk også de lærde menn i menneskenes store byer se alvene springe på nakne føtter i gresset. De lærde menn gledet seg over synet av de små pikene omgitt av dansende og fløytespillende alver i den trange dalen hvor trærne kranset den lille lysningen og fossen rant uforstyrrelig og tidløs.

     Onde tunger visste riktignok beskjed om at her kunne det være både ugler og alver i mosen. Men den lærdeste mannen blant de lærde tordnet sin vrede over disse tvilere.

     Denne mannen var et fjell. Hans like var ikke å finne. Han bygget verdener inne i seg. Han løste de vanskeligste gåter der andre sank i kne. Han kjempet det godes kamp mot det onde. Denne mann var menneskenes lege. Han var adlet for sine historiske kunnskaper. Ingen gjorde ham rangen stridig som forfatter av de mest innfløkte skrifter. Denne mannen var ikke vant til å bli motsagt. Og hvem kunne vel motsi en gigant av et menneske?

     Denne mann gransket sine bilder, lot sine eksperter granske dem, sendte sine tjenere avsted for å bli kjent med pikene med de dansende alvene og analyserte sine data med sitt intellekt. Sine konklusjoner lot han nedtegne i et stort og overbevisende verk.

     Slik gikk det til at menneskene fikk leve i lykkelig visshet om de unge pikene som lekte sammen med alvene i den trange dalen.

     Pikene var nå så godt kjent med alvene at den lærde kunne be dem ta flere bilder av sine små venner. Og for hvert bilde fikk verden se de lykkelige alvene som danset ubekymret gjennom skogen og evigheten mens de bar på menneskenes drømmer og lengsler om sorgløs tilværelse og evig lykke. Og menneskene trodde fordi de ville tro.

     Alvenes eksistens ble i alle år støttet av Sir Arthur Conan Doyle; Sherlock Holmes’ skapers mektige intellekt og hans tallrike tilhengere.

Og de unge pikene fortsatte å klippe ut og farvelegge sine nette små papp-alver og fotografere ivrig med sine glassplater.

     —

De unge piker ble kjent med sine venner fra skogen i året 1917.

Det var det samme året som jomfru Maria, Jesu’ mor, satt i toppen av et eiketre i skogen utenfor Fatima i Portugal og kilte solen på maven så den strålte i alle sine farver og ustanselig hoppet ut av sin egentlige bane.