En vitenskapsbasert religionskritikk

Del 1

Zoroasternes lære har mange likheter med den jødiske og kristne lære i troen på engler, djevler, en frelsende messias og dommedag. Videre ser vi lignende forestillinger om Messias’ mors ubesmittede unnfangelse, Messias som lever som omvandrende lærer og profet, og Messias som fristes av djevelen.

     Dette er gode eksempler på hvordan religiøse og kulturelle elementer smitter mellom kulturer og samtidig et godt eksempel på at det er menneskene som former religionen. Vi vil derfor se litt nøyere på Zoroasternes religiøse forestillinger.

     For å illustrere likheter mellom den bibelske Jesus-skikkelse og Zarathustra skal vi se litt nærmere på denne sistnevnte profet som levde i Persia antakelig omkring år 700 før vår tidsregning. Jødene hadde rikelig anledning til å bli kjent med zarathustrismen etter at Perserkongen Kyros II hadde erobret Babylon i år 539 før vår tidsregning. På denne tiden var deler av den jødiske befolkning tvangsflyttet nettopp til Babylon.

     Dareius (=Dareios I) var konge av Persia fra cirka 521 til 485 fvt. Zarathustras idéer hadde fått godt fotfeste under Dareius’ regjeringstid. Dareius proklamerte ofte i kongelige inskripsjoner at han regjerte «til fordel for Ahura Mazda». Ingen andre guder blir nevnt i denne tid. Fra omkring 480 før vår tid, under Xerxes, Dareius’ sønn og etterfølger, ble zarathustrismen gjort til offisiell persisk religion. Etter hvert som perserriket vokste, spredte også zarathustrismen seg vestover. Riktignok prøvde ikke de persiske regenter å tvinge zarathustrismen på sin okkuperte befolkning, men det faktum at de selv valgte denne religionen, gjorde at Zarathustras tanker ble spredd vidt omkring.

     Vi må huske på at Israel var en persisk provins frem til Aleksander den stores felttog i 334 før vår tidsregning. Judea lå også sentralt til langs handelsveiene mellom Persia, Egypt, Rom og andre storriker, som Selevkidenes rike. Dette ga anledning til en rik utveksling av idéer. Dermed fant mange av Zarathustras idéer veien inn i den jødiske tro. Før bortførelsen til Babylon mente jødene at alle de dødes sjeler, både de godes og de ondes, befant seg nede i Sheol, dødsriket, en underverden innhyllet i tykt mørke. Det var kun etter kontakten med Perserne at et liv etter døden endte enten med belønning eller straff.

     Den første bibelske forfatter som uttrykte denne nye tro, var profeten Daniel, som tjente som offisiell tjenestemann under Dareius. «Mange av dem som sover i jorden, skal våkne, noen til evig liv, andre til spott og evig avsky» (Dan 12,2). Den jødiske sekten som senere sterkest støttet denne doktrinen, var fariseerne, hvis navn av noen er tolket som «perserne».

     Som nevnt over, fikk jødedommen også begrepet «djevel» fra Zarathustra. Opprinnelig var jødedommen en monoteistisk religion i rigorøs forstand, med Jahve som eneste overnaturlige vesen; ansvarlig for både belønning og straff. Etter at jødene hadde møtt zoroasternes Ahrimann, ble Satan en selvstendig, mektig skikkelse som motarbeidet Gud.

     En av de eldste og mest livskraftige kristne sektene, manikeismen, var også klart farget av Zarathustra. Den bygget på Zarathustras lære om tilværelsen som en stor kamp mellom lys og mørke.

Zend-Avesta, eller bare Avesta, kalles de skrifter som er tilbake av de gamle perseres hellige bøker. Avesta er i omfang litt mindre enn det gamle testamente. De viktigste og helligste avsnitt er 17 sanger som kalles gathas. I disse gathas prises Ahura Mazda som den eneste sanne Gud. Zarathustra ser seg selv som en talsmann for en ny religion hvor alle mennesker må velge side i verdenskampen mellom den gode og den onde ånd. Avesta inneholder også meget stoff som ikke er oversatt og stoff som er vanskelig tilgjengelig.

     Den gode ånd representerer livet og den onde ånd døden. De gamle persere så i hele naturen og i alle ting liv og vilje, enten til det gode eller til det onde. Denne dyrkingen av Livet førte til at de betraktet alt som trengtes for å leve som hellig; markens grøde, kveget, vannet og luften. Det er slektskapet og samarbeidet mellom gode mennesker og de gode ting som opprettholder livet. Religionens mål blir at livet skal økes og styrkes i verden. Denne holdningen kommer klart frem i Avesta der Ahura Mazda forteller at «Jorden er lykkeligst der hvor den rettferdige bygger seg hjem med arne og kyr, med hustru og barn, der hvor trivselen gror; hvor korn og gress og frukttrær plantes, og hvor den tørre jord vannes og den våte tørrlegges. For den udyrkede jord er som den vakre unge kvinne som ønsker seg en mann og barn. Derfor er det likefrem en religiøs plikt å gjøre jorden lykkelig ved å dyrke den og øke dens fruktbarhet. Når en dyrker jorden og bor på den i lykke og velstand, da styrkes jo livets sak i verden; gudene styrkes mot dødens onde makter».

     Forestillingen i Avesta er at alle skapte ting tar del i den store verdenskampen mellom liv og død. Perser-religionen, med sin dyrking av livet, alt som er liv og alt som gir liv i verden, blir derfor en frodig og livsbejaende religion. Hvert menneske skal med sin friske og frodige vekst øke livets overmakt i verden. Ahura Mazda sier det slik «Den mann som er gift, står høyre enn den ugifte; den som eier et hus, står høyere enn den som ikke eier hus; den som har en sønn, står høyere enn den som ikke har noen sønn; den som er rik, står høyere enn den som er fattig». Zarathustrismen tok således avstand fra den kristne verdensflukt, og å tilbringe livet i kloster eller i askese. Å ødelegge sitt eget legeme ved piner og plager og sult ble sett på som den største ugudelighet. Det fortelles at en Mazda-troende perserkonge i det 5. århundre etter vår tidsregning ble forarget over at kristendommen roste døden og foraktet livet, og ikke roste menneskenes fruktbarhet, men deres ufruktbarhet, «så det snart ville føre til verdens ende, om en lyttet til deres lære».

     Avesta-moralens første og største bud var sannferdighet og sannhetskjærlighet. Ifølge Herodot regnet perserne løgnen for den skjendigste av alle laster. Livet kan heller ikke bestå uten rettferdighet og godhet. Enhver som forstår dette, gjør rettferdighet til sin lov, for etter Avestas oppfatning skal den rettferdige leve mens den urettferdige vil gå til grunne.

Etter persernes oppfatning var verdens historie inndelt i fire epoker på 3000 år hver. Gjennom alle disse tidsepoker kjemper de guddommelige makter på livets side mot djevelen og døden. Fra begynnelsen av fantes det to ånder: Mazda og djevelen, Ahrimann. I de første år skaper Mazda alle tingenes idéer eller sjeler. Også sjelene til alle dem som senere skulle fødes skapes nå, men noen synlig eller legemlig jord finnes ennå ikke. I den neste 3000-års periode skapes verden av Mazda, mens Ahrimann skaper alle de ødeleggende ting i verden. Med dem sår han død og fordervelse. Skadedyr, slanger, padder og skorpioner sprer han overalt. Han er årsaken til oversvømmelser og vannmangel. Menneskenes sykelighet og skrøpeligheter kaster han på menneskene for å plage dem.

     I den tredje 3000-års perioden står de to kjempende parter likt. Perserne trodde selv at de levde i slutten av den fjerde og siste 3000-års periode. Denne perioden begynte med at Zarathustra fødtes til verden og lærte menneskene livets vei. Dermed vinner Mazdas parti overtaket. Når denne perioden nærmer seg slutten, skal en jomfru føde Saosyant, «frelseren», det vil si «han som skal frelse og fremme hele den legemlige verden». Etter den gamle persiske tro var Saosyant ingen annen enn profeten Zarathustra, som da vender tilbake til verden for å fullbyrde livets seier i den siste kamp på den ytterste dag.

     Ahrimann, «han med megen død», sender en dødsengel ut for å drepe Zarathustra. Men profeten fremsier den hellige bønn og trosbekjennelsen, og dødsengelen flykter. Den rettferdige Zarathustras livsens herlighet er for sterk for ham. Zarathustra erklærer nå krig mot Ahrimann. Da blir Ahrimann redd, og bønnfaller og frister ham: «Ødelegg ikke min skapning, rettferdige Zarathustra! Avsverg den gode Mazda-tro! Som lønn for dette skal verdensherredømme tilfalle deg.» Men Zarathustra holder stand: «Aldri avsverger jeg den gode tro, ikke om så liv og bevissthet forgår».

     I det påfølgende store verdensoppgjør vil løgnen og døden overvinnes, og Ahrimann, djevlenes øverste, mister all makt og flykter. Og nå lar Saosyant en ny verden fremstå, Mazdas rike, gudsriket, en verden uten alderdom og død, uten forråtnelsens oppløsning, med evig liv og fullkommen frihet. Så står de døde opp av sine graver og iføres uforgjengelige legemer, og udødeligheten skjenkes alle levende. Alle djevlene, og sammen med dem alle de ugudelige mennesker, skal få det de selv har valgt: «ikke-liv» som Zarathustra kaller det. Idet de skal gå over den smale skjebnebroen til paradiset, styrter de hodekulls ned i helvetes beksvarte, stinkende avgrunn, hvor ulykke og pine venter dem.

     Ifølge Zarathustra var den rettferdige som ville oppnå paradiset den som fulgte livets lov, som var de milde seder og den saktmodige vandel. Den er rettferdig som vil leve i et ordnet samfunn og vie seg til fredens gjerning, først og fremst ved å dyrke jorden.

     Som påpekt over kjenner vi igjen en lang rekke av forestillingene vi senere finner igjen i jødedommen og kristendommen: Dualismen: kampen mellom en god og ond ånd; dommedagsforestillinger; jomfrufødsel av en frelser; djevelen som frister; fysisk oppstandelse etter døden av de rettferdige med evig liv i et paradis, og læren om to utganger på livet; de utvalgte som skal til evig lykke og de som skal kastes i et helvete til ulykke og pine. Zarathustrismen hadde selvfølgelig også en rekke læresetninger, forestillinger og skikker som vi ikke gjenfinner i jødedommen og kristendommen.

     Et element hvor zarathustrismen er mer i slekt med norrøn mytologi, er i forestillingen om den endelige kampen mellom det gode og det onde. Denne kampen vinnes av det gode, og paradiset eller lykkeland opprettes for alle, i motsetning til i kristen mytologi hvor helvetes pinsler skal vare evig.