En vitenskapsbasert religionskritikk

Guds karakter i Det gamle testamente ville ofte være en uverdig beskrivelse av et menneske, og ikke minst en guddom. Han er sjalu, brutal, lunefull, ergerlig og kan ikke kontrollere følelsene sine.

     Den romerske keiser Julian Apostata, den frafalne, (331 – 363), nevø av keiser Konstantin som gjorde kristendommen til statsreligion

Gud kan bare endre mening hver gang kirken gjør det.

Baron Paul Thiry d’Holbach

Del 1

Bibelen er en samling av skrifter av meget forskjellig alder. Den er delt i to hoveddeler, Det gamle testamente som består av 39 forskjellige bøker og Det nye testamente som består av 27 bøker. Alle originalmanuskripter er gått tapt, slik at man må støtte seg til senere avskrifter samt den greske oversettelsen Septuaginta eller den latinske oversettelsen Vulgata. Dessuten finnes det i tillegg en del skrifter som ikke er godkjent av Kirken, de såkalte apokryfiske bøker. Det gamle testamente baserer seg for en stor del på den jødiske skriftsamlingen Tanakh. Kirkemøtene på slutten av 300-tallet fastsatte den kristne kánon, dvs. de skriftene som skulle inngå i Bibelen.

     Den historisk-kritiske bibelforskning må alltid ha i mente at når de gransker Bibelen, støtter de seg på tildels lange muntlige tradisjoner og nedtegnelser som skjedde lenge etter at de historiene som beskrives foregikk. Beskrivelsene har dessuten vært nedtegnet av troende personer, som vil tolke sin samtids situasjon i lyset av troen på en overnaturlig makt. En grunnleggende tradisjon innen kristenheten hevder at den hellige skrift (Bibelen) har en trefoldig betydning: En historisk, en moralsk og en mystisk, og kristenheten erkjenner således etter oldkirkens betydeligste teolog, Origenes av Alexandria, at Skriften består av legeme, sjel og ånd.

     Det gamle Israel var et religiøst samfunn, og det falt derfor naturlig å fremstille historien som ledet av en gud. Samfunnets lover hørte dermed naturlig med til den religiøse litteraturen sammen med visdomslitteratur og etiske betraktinger. Det gamle testamente er således en beskrivelse av jødenes historie, lover, etikk og forståelse av verden. Den omhandler et tidsrom på omkring 1800 år. Beskrivelsene er ikke kontinuerlige. Den tiden da israelerne befant seg i Egypt, en periode på 400 år, er ikke beskrevet. Det er et gap på om lag 200-300 år mellom Det gamle og Det nye testamente, mens Det nye testamente beskriver en periode på bare noe over 100 år.

Siden mye i Bibelen ble overlevert i muntlig tradisjon i lang tid før det ble skrevet ned og muntlig tradisjon ikke er presis, er det dermed ikke overraskende at man finner en lang rekke selvmotsigelser i Bibelen. På Internett kan man finne lange lister over både betydningsfulle og bagatellmessige selvmotsigelser. Med slike selvmotsigelser kan man finne støtte til utallige forskjellige gudsforestillinger, men fremfor alt viser dette hvordan det er menneskene som lager religionstekstene og forestillingene.

Her følger noen få eksempler:

Gud er sliten og hviler (2 Mos 31,17)

Gud er aldri sliten og hviler aldri (Jes 40,28)

Gud er allmektig (Jer 32,27; Matt 19,26)

Gud er ikke allmektig (Dom 1,19)

Gud forårsaker ondskap (Jer 18,11; Jes 45,7; Amos 3,6, Esekiel 20,25)

Gud forårsaker ikke ondskap (1 Kor 14,33; 5 Mos 32,4; Jak 1,13)

Gud er ond, nådeløs, ødeleggende og rasende (Jer 13,14; 5 Mos 7,16; 1 Sam 15,2,3; 1 Sam 6,19)

Gud er snill, nåderik og god (Jak 5,11; 1 Krøn 16,34; Esek 18,32; Sal 145,9)

De viktigste selvmotsigelsene er imidlertid de fundamentale forskjellene i beskrivelsene av guddommens vesen over tid.

     Gud startet som lokal stammegud i Egypt på linje med egypternes guder (se f.eks. 4 Mos 33,4), som forherdet faraos hjerte slik at han kunne sende plager over Egypt og dermed vise sin makt.

     Etter hvert utviklet beskrivelsen av guddommen i Det gamle testamente seg til den ene, allmektige, straffende gud. Det var bare hos israelerne at den rene monoteismen utviklet seg. Dette var en lang prosess som utviklet seg over tid gjennom profetenes undervisning og som kulminerte hos profeten Jesaja: «Så sier Herren, kongen som løser ut Israel, Herren over hærskarene: Jeg er den første, og jeg er den siste, det finnes ingen annen gud enn jeg.» (Jes 44,6).

     Denne guden ga lover om hva slags behandling av slaver som var akseptabel: «Når noen slår en slave eller slavekvinne med stokk, så slaven dør for hans hånd, da skal det hevnes. Men lever slaven en dag eller to, skal det ikke hevnes; slaven er jo hans eiendom.» (2 Mos. 21,20). Denne guden er ikke nådig om hans profet blir ertet, som i historien om profeten Elisa og bjørnene: Profeten Elisa dro fra Jeriko og opp til Betel. «Mens han var på veien, kom noen smågutter ut av byen. De gjorde narr av ham og ropte: ‘Kom deg vekk, din flintskalle! Kom deg vekk, din flintskalle!’ Da han snudde seg og fikk se dem, forbannet han dem i Herrens navn. Og to bjørner kom ut av skogen og rev i hjel førtito av barna.» (2 Kong 2,23).

     I denne gudsforestillingen er guden en eneveldig, streng og hevngjerrig gud som gjerne straffer israelerne hvis de ikke følger hans vilje. Et brutalt eksempel er behandlingen av amalekittene. Disse var et nomadefolk, på Abrahams tid bosatt sørvest for Dødehavet og på Moses’ tid utbredt helt til grensen mot Egypt og over storparten av Sinaihalvøya. Gud beordrer kong Saul til å angripe amalekittene og drepe alle, både menn, kvinner, barn og diebarn og alle husdyr, både okser og får, kameler og esler (1. Sam 15, 3). Saul gjør som han får beskjed om, men sparer det beste av feet samt amalekittenes konge, Agag. Gud blir rasende over slik ulydighet og angrer dypt på at han har gjort Saul til konge.

     Senere, i Jobs bok, introduseres djevelen som en representant for det onde, og vi får et mer dualistisk syn med to motpoler: guden som «den snille» og djevelen som «den slemme». Det er generelt antatt at jødene fikk sitt dualistiske syn fra zoroasterne fra tiden de var i fangenskap i Babylon og de påfølgende århundrene. Zoroasterne hadde en velutviklet forestilling om demoner og engler, og kanskje enda mer interessant: forestillingen om et allmektig vesen og en Ond Ånd. De mange likhetene mellom de kristne forestillingene og zoroastrismen er så påfallende at de er beskrevet i et påfølgende kapittel.

     Tradisjonelt har bibelen dannet den kristne tros fundament. Hvordan skal vi forholde oss til denne samling skrifter i dag? Synet på Bibelen varierer i samme grad som troen selv. I sin mest ekstreme form er de fundamentalistiske retninger absolutt bokstavtro i sin fortolkning av bibelen, og mener at hvert ord er direkte inngitt eller utgytt av guddommen. Videre finner vi alle avskygninger og grader i synet på Bibelen; både at dens påstander nok stort sett er sanne, men ikke alle, og å se på Bibelen som et rent kulturhistorisk skrift.

Bibelen har ned gjennom tidene blitt tolket for å tilpasses sin samtids holdninger og kunnskap. Kirken har dermed hatt forskjellig syn gjennom tidene og endret standpunkt over tid. Av dette følger at Kirken må enten ha tatt feil før eller nå.

     Kirken vil fortsette å forandre seg i fremtiden. Kirken har endret seg i synet på samliv utenfor ekteskap og i synet på helvetes beskaffenhet. En nylig endring i kirkens holdninger er for eksempel synet på homofili.

     Hvorledes skal vi forholde oss til alle disse forskjellige forståelsene av verden og av det overnaturlige vesen som kalles gud? Det er innlysende at ikke alle disse verdensoppfatningene eller religiøse retningene kan være sanne samtidig, siden de er innbyrdes motstridende i en rekke forskjellige sentrale spørsmål.

     Å undersøke innholdet og holdbarheten i alle disse avskygningene av alle de forskjellige trosretningene er simpelthen en uoverkommelig oppgave. De inneholder ikke bare forskjellige bibelsk baserte påstander, men trekker ofte inn en mengde annen argumentasjon hentet fra vitenskap, andre verdensreligioner og annen overtro.

     Hva er virkelighet og hva er fantasi og hva er riktig og galt i dette det klassiske kristne trosgrunnlaget, Bibelen? Det fremgår klart av de bibelske skriftene med sine tallrike selvmotsigelser, feil og uetterretteligheter at de er skrevet uten gudommelig inspirasjon av mennesker som var formet og influert av sin samtid og sine møter med andre kulturer og deres gudsforestillinger.