En vitenskapsbasert religionskritikk

Science can destroy religion by ignoring it as well as by disproving its tenets. No one ever demonstrated, so far as I am aware, the non-existence of Zeus and Thor – but they have few followers now.

Arthur C. Clarke

Del II

Profeten hadde vandret lenge. Han var kommet til landet under den brennende sol. Lenge før menneskene hadde landet vært dekket av skog. Den var forlengst svidd av og den livløse ørkenen bredte nå sine endeløse vinger ut over landet. Kem. Dette menneskenes vugge. Her strømmet den livgivende flod gjennom ørkenen. En smal stripe med liv på hver side av floden var tilstrekkelig for mennesket. Her, under de skyggefulle sykomortrærne, hvilte det tenkende mennesket. Her, i det næringsrike slam, dyrket det sitt korn. Her, omgitt av ørken og fjell, var mennesket trygt.

     Profeten så menneskene bli tallrike. Og se, sa de til hverandre, la oss gjøre oss et rike. La oss gjøre oss et rike der mennesket ikke dør. Og menneskene lagde seg et rike med guder som hvelvet seg over himmelen. Guder som rullet den livgivende solen over himmelen fra morgenen i øst til aftenlandet i vest. De diktet seg guder med sjakalens vesen som veiet deres sinn og spiste deres hjerter. De diktet seg guder i sin midte og bøyde seg for dem.

     Nettene er kalde i ørkenen. De diktet seg vekk fra den kalde død og inn i aftenlandet langt der vest.

     De diktet seg en usynlig følgesvenn, en sjel, som deres legeme huset. Denne sjelens udødelighet ble for dem livets mål.

     Men hvem kan leve uten tilhørighet og bolig? Og menneskene i Kem bygget boliger. De la sine dødes kropper på svakt hellende prepareringsbord av mørk sten, med avrenning og i enden et lite basseng til oppsamling av kroppens væsker. De åpnet de avdødes buker og plasserte de livgivende organer i gullsmykkede kanóper. Deres tankes hjemsted trakk de ut gjennom nesen. Så tørket de boligen og fylte den med harpiks og velluktende oljer og svøpte den. De vakreste smykker og det kosteligste gull fikk følge med til landet i vest.

     Titusener slepte de på stener og bygget boliger for sine sjeler. Profeten så små og store fjell reise seg i ørkenen. Han så prestene fremsi sine bønner og by de døde mat å spise. Han så folket bøye seg i støvet for de allmektige guder. Hvem kan tvile på gudene? Så de ikke hvert år gudenes gaver flomme over landet i det fruktbare slammet? Så de ikke gudenes styrke i kampene mot de sorte i landet mot sør, mot ørkenfolkene og mot de djerve bysamfunn i den fruktbare halvmåne? Hadde ikke gudene gjengjeldt tusenfold deres ydmyke underkastelse og holdt sine hender beskyttende over landet og folket så langt tilbake at begynnelsen fortapte seg i historiens mørke? Vitnet ikke de hundrer av templer om gudenes styrke?

     Profeten fulgte de lastede karavaner. Med sine tunge bører slet eslene seg frem gjennom tørre halvørkener fra vannhull til vannhull. Veien var lang og farefull. Fattige ørkenfolk med skinnmagre kropper været den fine verden og hungret etter å ta del i den. De bad til sine egne guder og angrep. De bevæpnede karavaneførerne sloss for sin last og overlot til ørkenens sand de menneskene som tidligere hadde trådt den. Fra rike til rike gikk ferden.

     Over alt bøyde folkene seg for sine guder. Overalt hadde gudene sine prester som ivaretok deres interesser.

     Og folkene gjorde seg bilder. Deres guder var store som fjell og kunne fylle nabofolkene med gru og utslette deres byer. Gudene kunne slå fiendenes hærer med plutselig død. Deres guder var sterke som bjørner og kunne sønderrive flokker av småbarn som ertet profeter.

     Deres guder straffet og lønnet, som menneskene også straffet og lønnet. Deres guder var gode og onde, som menneskene selv var gode og onde. Deres guder var fulle av månen, som menneskene også var lunefulle.

     Profeten så de store byene med sine imponerende murer, sine utsmykkede palasser og templer og sitt yrende liv. Han så de lærdes bygninger og hørte de lærdes tale. Og deres tale var forstandig. De lærde talte om himmelen og dens stjerner. De lærde bygget tårn som rakk opp til himmelen. Der oppe hos gudene satt de og lærte vandrestjernenes vei. Derfra så de månen stå opp over horisonten og gli over den nattsvarte jorden. Hit ned kom også gudene og forenet seg med de vakreste jomfruer.

     De lærde talte om gudene og deres veier. De fortalte hvorledes Marduk beseiret urhavsdragen Tiamat og reddet gudenes verden fra undergang. De talte om gudenes evige visdom, deres guddommelige lover og deres helbredende evner.

     De talte om elskov til gudenes ære, de talte om å vie seg til gudene. De talte om å ofre til gudene. De talte om gudenes vilje i tegnene på himmelen, om gudenes vilje i tegnene på jorden. Og profeten lyttet og åt av deres tale. Og han så menneskene sønderrive sine klær og kaste seg i støvet, han så menneskene speke sitt kjøtt i hellig askese, han så menneskenes heftighet og intensitet i deres blinde tro.

     Igjen fulgte han karavanene.

     Profeten reiste i tid og rom. Han så hærene fylke seg og marsjere. Han så de store byer sykne hen under beleiring for så å falle i grus. Han så nye riker reise seg og nye guder fødes. I de døde hovedsteder lå de gamle guder gjemt. I nye metropoler regjerte de oppadstigende guder og ga sine lover og utgjød sine jærtegn. Og over alt bøyde folkene seg. Røken steg fra de tusener av bål. Røk av offerlam, røk av duer. Røk av okser. Røk for god avling. Røk som takk for et velskapt barn. Røk som takk for utdrivelse av en ond demon. For den velduftende offerrøkens skyld viste gudene sin godvilje. Og gudenes bolig duftet av fruktene fra den rike og gavmilde jorden langt der nede. Profeten så de sterke guder vokse og trives i røken og han så de gamle guder svinne hen i mangel på næring. Han så små guder slåss for sin rettmessige del av dueofrene. Han så folkeslagene gå under og deres guder sykne hen og leve på nåde i de siste troendes erindringer før de oppløste seg i intet og nyfødte guder fylte deres plass i panteon.