En vitenskapsbasert religionskritikk

Del 1

I oldtiden og middelalderen ble sykdom i stor grad forstått som straff og prøvelser fra en overnaturlig makt med en skjult hensikt, slik vi finner det i Bibelens historie om Job, eller som onde ånder som tok bolig i menneskene.

     Den voldsomme økningen i biologisk, biokjemisk, genetisk, medisinsk og farmakologisk kunnskap har bidratt sterkt til å endre menneskets syn på sykdom og helse. Sykdommers årsaker, forløp og behandling kartlegges i mange tilfeller i finere og finere detalj helt ned på molekylært nivå ut fra strengt vitenskapelige kriterier.

     Også sjelelige prosesser og sykdommer åpner seg mer og mer for vitenskapelige undersøkelser. Nåtidens psykologiske og psykoanalytiske teorier danner store underbyggede, vitenskapelige, rasjonelle teorier som sammen med den biokjemiske og genetiske kunnskap forklarer en rekke sjelelige lidelser og tilstander som tidligere ble betraktet som for eksempel besettelse. Gamle dagers demonutdrivelser er heldigvis stuet vekk på historiens mørkeloft og har ingen plass i den medisinske vitenskap, selv om de til dels har overlevd i flere religiøse bevegelser.

Den biokjemiske beskrivelsen av sykdommer går hånd i hånd med beskrivelser av generell biokjemisk karakter. I og med utviklingen av den moderne genteknologien må vi forvente at takten i utforskingen av kroppens biokjemi vil øke betraktelig. Ikke minst gjelder det utforskingen av hjernens biokjemi. Biokjemiske studier av hjernen og de av dens prosesser som er knyttet til vår hukommelse, intelligens og bevissthet er en av vitenskapens store oppgaver i fremtiden.

     Denne kunnskapen vil også utfylles av resultatene fra andre store biologiske prosjekter. En av vitenskapens store bragder er at man fant ut hvordan man skal lese genetisk informasjon som gir instruksjoner om hvordan proteiner skal bygges. Tidligere var det imponerende å lese ett og ett gen, men med de moderne DNA-metodene kan man raskt lese hele arvematerialet til mennesker, planter og dyr. Samtidig har man datakraft til å analysere disse voldsomme mengdene med informasjon som dermed kan bidra til verdifull informasjon om genenes struktur, regulering, betydning og samspill.

     Denne kunnskapen vil utvilsomt bidra til å knytte en enda mer intim forbindelse mellom bevisstheten og hjernen. Det finnes ingen holdepunkter for at fenomener som hukommelse, bevissthet og intelligens ikke er egenskaper som har sin utviklingshistorie og basis i darwinistisk evolusjon. Disse fenomenene kan spores langt nedover i dyrerekken. Det finnes heller ingen holdepunkter for at bevissthet og intelligens kan eksistere uten i tilknytning til organisert eller strukturert materie. Evne til fenomener som bevissthet og intelligens må derfor, inntil annet eventuelt påvises, betraktes som egenskaper knyttet til organisert og strukturert materie. Det tidlige univers hadde ekstremt høye temperaturer og organisert masse kunne ikke foreligge, så vi må forvente at ingen bevissthet eller intelligens kunne eksistere og dermed heller ingen guddom. Et religiøst bilde som av og til presenteres er forestillingen om en guddom som eksisterer utenfor universet og kan ved en slags guddommelig inspirasjon påvirke hendelser og mennesker på jorden. I vår forståelse av virkelighetens verden kan informasjon ikke bevege seg raskere enn lyshastigheten og reell informasjon kan ikke nå jorden fra utenfor vårt univers. Forestillinger om guddommelig inngripen fra utenfor vårt univers må derfor, inntil slik inngripen kan påvises, avvises som tankespinn.

     Menneskets spesielle intelligens og bevissthet er et ledd i en naturlig evolusjon fra en apelignende stamfar. De mest plausible teorier anser at oppreist gange og dermed frigjøring av hendene var et meget viktig trekk i denne utviklingen. Utvikling av redskaper, språk og tenkning har gått hånd i hånd. Etter hvert som mennesket hadde behov for økt læring utviklet bevisstheten seg mer og mer. Bevissthet og intelligens er sterkt knyttet til læring. Det finnes ingen indikasjoner på noen overnaturlig inngripen i denne prosessen.

     Enten man liker det eller ikke; etter hvert som den biokjemiske kunnskapen bare fortsetter å øke, øker samtidig erkjennelsen om at: Liv er kjemi.

Hvor meget mer ydmykt og tillitvekkende er det ikke å nærme seg hjernen og dens prosesser bit for bit med et selvkorrigerende sett av verktøy fra et utall forskjellige vitenskapelige angrepsvinkler, enn å fremsette et innholdsløst postulat om at dette upresise fenomen, vår «sjel», er gitt oss av et overjordisk vesen.