En vitenskapsbasert religionskritikk

Del 1

Mye av det vi vet om Palestina og det jødiske folkets historie skyldes verkene til Titus Flavius Josefus. Han var født i Jerusalem i år 37 evt som Josef ben Matthia, og familien tilhørte presteadelen i byen. Han var en av lederne for opprøret mot romerne i år 66 og ble tatt til fange av Vespasian og holdt som slave (antakelig som tolk). Etter at Vespasian ble keiser, ble Josefus frigitt, tok keiserens familienavn Flavius og fikk romersk statsborgerskap. Han var vitne til at keiser Titus, Vespasians sønn, erobret og ødela Jerusalem i år 70 og levde deretter 30 år i Roma. Rundt år 93/94 skrev han et 20 binds verk om jødenes historie (Antiquitates Judaicae). Til tross for at datidens historieskrivere ikke var like etterrettelige som nåtidens historikere, er verkene hans av stor verdi. Den eldste kopien vi har av dette verket er skrevet av kristne munker i det 11. århundre.

I rundt 430 år (1020-587 fvt) var Israel et selvstendig kongedømme med Kong Davids regjeringstid (965-926) og Kong Salomos tid som høydepunkter. Da strakte Israel seg fra Eufrat i nord til Eilat i sør og fra Gaza i vest til langt inn i dagens Jordan. Senere levde bildet av disse storhetstidene i folkets bevissthet. Etter kong Salomo ble storriket delt i Sørriket (Judea) og Nordriket (Israel). I år 722 fvt ble Nordriket tatt av assyrerne. Sørriket ble tatt av babylonerne i 586 fvt og deler av befolkningen ble bortført til Babylon i 50 år. I år 539 beseiret perserkongen Kyros Babylonia, og jødene fikk vende hjem. Selv om mange dro, ble en god del værende igjen i Babylon. Perserne hadde så makten i Midtøsten i ca 200 år frem til 332 fvt, da Aleksander den store erobret Jerusalem. Da han døde ble riket hans delt, og Ptolemaios, en av hans generaler, utropte seg selv til konge over Egypt. Hans slekt regjerte til 30 fvt. Jødene var under egyptisk styre fra 320 til 198 fvt, men hadde et visst indre selvstyre.

     I denne perioden var jødene påvirket av hellenismen (336-30 fvt). Dette refererer både til innlemmelsen i det ptolemeiske riket og til kulturelle forhold og den gjensidige påvirkningen mellom østlig og vestlig kultur. Fra år 198 fvt økte påvirkningen fra hellenismen betydelig da Judea kom under syrisk styre, og jødene strevde med å opprettholde gammelisraelittiske tradisjoner. Forpliktelsene mot loven og samlingen i synagogene bidro til å hindre tap av den gamle identiteten. Samtidig går det klart frem at det jødiske samfunnet og kulturen ble påvirket av flere århundrer under persisk og gresk innflytelse.

     Kampen mot syrerne og deres helleniseringspolitikk, hvor jødene blant annet skulle ofre til Zeus og fikk forbud mot å holde sabbaten, ble kronet med hell i år 164 da de fikk kjempet gjennom religionsfrihet. I 167 fvt startet presten Matatias et opprør mot syrerne. Deretter fulgte en lang rekke trefninger med syrerne, de såkalte makkabeerkrigene, hvor etter hvert store deler av landet ble frigjort. Denne makkabeertiden er en viktig periode i jødisk historie. For første gang på 400 år under fremmed styre vokste det frem en selvstendig jødisk stat, kalt det hasmoneiske riket. I denne tiden ble hellenistisk påvirkning redusert samtidig som de jødiske religiøse gruppene saddukeere, fariseere og esseere vokste frem. Romerne, under hærføreren og provinsguvernøren Pompeius, vingeklippet det jødiske riket 63 år fvt. Ca. år 40 fvt innsatte de Herodes den store som klientkonge i Judea. Da han døde i år 4 fvt, delte keiser Augustus riket mellom tre av hans sønner. Da Jesus trådte frem med sin forkynnelse, var Palestina stort sett styrt av to menn, tetrarken Herodes Antipas (sønn av Herodes den store) i Galilea og Perea, samt den romerske guvernøren (prefekten) Pontius Pilatus i Judea.

     Under syrernes styre satte jødene seg som nevnt til motverge mot den hellenistiske påvirkningen. Alle var enige om at jødene ikke skulle dyrke hellenistiske guder. Da seieren var vunnet under makkabeerne, delte holdningene seg; hvordan skulle man best stå imot presset fra omverdenen og bevare de jødiske skikkene?

     Fariseerne mente man skulle konsentrere seg om loven. De så det slik at loven gjaldt for hele folket og landet, og alle skulle følge de gamle renhetsforskriftene, ikke bare prestene som tjenestegjorde ved tempelet i Jerusalem. For å kunne leve i samsvar med kravene til renhet, ble det nødvendig å skille seg fra alle og alt som kunne påføre urenhet. De holdt seg unna ikke-jøder og organiserte seg i mindre og lukkede samfunn hvor det var regler for hvem man spiste sammen med, og hvordan man spiste og var sammen. De mente at de religiøse prinsippene måtte gjennomsyre hele tilværelsen. Fariseerne hadde også tanker om endetiden. Da skulle de lovtro stå opp og dommen felles over de gudløse og lovløse. De fleste skriftlærde var fariseere.

     Fariseismen på Jesu tid var sammensatt. Den rommet ulike retninger, en mildere kalt Hillel-retningen og en strengere kalt Schammai-retningen. Det var også splid om bruk av våpen og vold for å ivareta landets hellighet under romernes styre. Den vanlige jøde var analfabet, men hadde en del til felles med fariseerne med sitt fokus på loven, renhetsforskriftene og omskjæringen.

     Saddukeerne ble rekruttert fra det øvre presteskapet og eliten i Jerusalem. De var politisk mer konservative, og mente man først og fremst skulle holde seg til Moselovens 613 bud og ikke nødvendigvis følge den senere muntlige tradisjonen. De var avvisende til forventningen om en fremtidig oppstandelse og avviste læren om engler og demoner. De var også avvisende til Messias-læren som hadde mange tilhengere, og betraktet den som en farlig nyskapning. De trodde kun på livet i denne verden og på en innebygget moralsk verdensorden som sa noe om at man høster som man sår. På Jesu tid var rikfolk, høye embedsmenn, godseiere og prester stort sett saddukeere. De behersket tempelet, kontrollerte kulten og ofringene, og økonomien via innkreving av tiende. Ledere og diplomater som hadde kontakten med romerne ble også valgt blant saddukeerne.

     Esseerne var en tredje retning av troende. De var strengere og mindre kompromissvillige enn fariseerne når det gjaldt lydighet overfor loven. De så på seg selv som lysets barn. Tempelet i Jerusalem var urent, og jødene som var der var mørkets barn. Det samme var alle hedningene. Esseerne mente at de levde i endetiden og at Gud styrte historien og den enkelte mot det store oppgjøret mellom mørket og lyset, hvor de fortapte ble tilintetgjort og de troende skulle få del i Guds herlighet. Blant esseerne i Qumran skrives det om to Messias-skikkelser, en overprestelig og en lek. Den siste skulle lede menigheten i endetiden og være «den salvede av Israel».

     Flere andre messianske og profetiske bevegelser eksisterte. Forventningene om en salvet konge som skulle komme og ordne opp, tok seg opp under makkabeerne. Under oppstanden år 4 fvt ble Simon og Athronges sett på som messianske opprørere. Under oppstanden 60 år senere ble Menahen, sønn av Judas galileeren, og Simon bar Giora sett på som Guds salvede. Josefus skriver imidlertid ingenting om Messias-skikkelser i den mellomliggende perioden. I denne perioden florerte det med profeter. Josefus beskriver dem slik: «De var forførere og bedragere som under foregivende av guddommelig inspirasjon arbeidet for opprør og omveltninger. De vakte hysterisk religiøs begeistring hos folkemassen og førte den ut i ødemarken der Gud, som de sa, ville gi til kjenne tegn som varslet friheten». De politiske myndighetene anså profetene som en fare og slo dem og følgerne brutalt ned.

     Et eksempel er fra ca. år 35 evt da en samaritansk profet lovet en folkemengde at han kunne peke ut hvor på Garisimfjellet Moses hadde gravd ned de forsvunne tempelkarene. Da profeten samlet sine tilhengere for å gå opp på fjellet, grep Pilatus inn og massakrerte folkemengden. Denne brutaliteten førte imidlertid til at han ble fjernet fra sin stilling. Et annet eksempel var profeten Teudas som ca år 45 evt overtalte følgerne sine til å bli med til Jordanelven med alt de eide, så skulle elven dele seg og de skulle gå tørrskodd over. Rundt år 55 sto flere anonyme profeter frem. Disse ble slått ned av den romerske prokuratoren Felix. Omtrent samtidig førte en egypter tilhengerne sine til Oljeberget og lovet at Jerusalems murer skulle falle ned på hans befaling og så skulle en ny tid begynne. Hans tilhengere ble drept, fanget og de overlevende spredd. På 60-tallet sto det også frem en profet som lovet forløsning og slutten på alt ondt hvis tilhengerne fulgte ham ut i villmarken. Romerne slo ned også denne gruppen.

     I tillegg fantes en rekke andre religiøse bevegelser, blant annet selotene (fra gresk zelotes, nidkjær, ivrig beundrer), som var sentrale i opprøret som førte til Jerusalems fall i år 70.

     Forventningen om en salvet konge som skulle komme og ordne opp, tok seg opp under Det hasmoneiske riket. Stort sett later det til at forestillingen stod sterkere hos vanlige folk enn blant lærde og rike. I Talmud, jødenes store samling av sitater og uttalelser av jødiske rabbinere, står det ingenting om Messias skrevet på den tiden Jesus levde, alt er fra senere enn år 70 evt. Forestillingene om den kommende Messias varierte betydelig. En av de apokryfe Salomos salmer beskrev ham som en som skulle oppstå for å rense Jerusalem for hedninger, og samtidig en mann uten synd, full av visdom og utstyrt med all makt. Andre steder i de apokryfe skriftene fokuseres det på Messias’ krigerske natur, om å knuse hedningene og om hauger av døde.

Det er i denne epoken Jesus vokste opp og det er i denne mangeartede jødiske kulturelle konteksten man må se hans verdensforståelse og forkynnelse.