I mange kristne miljøer «stemples» Islam som en autoritær og voldelig politisk ideologi, i kontrast til den angivelig høyerestående Kristendommen – som alltid er «noe annet». Å se bjelken i eget øye synes å være en vanskelig øvelse. Når lutheranere skal belære katolikker og muslimer om demokrati og likestilling blir «selvblindheten» særlig påfallende.
De steinharde, urørlige bekjennelsesskriftene kan kalles Kirkens «grunnlov», eller: Kirkens ideologiske manifest? De er i det vesentlige felles for en katolsk pave, ortodoks patriark og luthersk/protestantisk biskop. Det finnes ingen «kristen nasjon» uten bekjennelsene i bunnen. Norges såkalte Folkekirke (evangelisk-luthersk!) er utenkelig uten det konfesjonelle læreskriftet: Confessio Augustana/CA. Her er ikke mye håp, frihet eller «nåde», annet enn for lutheranere. Budskapet lyder snarere slik: «nåde deg, hvis…».
Den interne kirke- og konfesjonskamp kommer tidvis grelt til uttrykk i disse tider. Mer enn 100 år etter at økumeniske samtaler ble innledet, er såkalt kristen enhet ennå en fjern utopi. Åndens og Troens (samlende?) virkekraft har vist seg maktesløs når interne teologiske stridsspørsmål kommer i veien. Har frikirkepastorene Erik Andreassen, Terje Hegertun og Henrik Erhard Hermansen funnet den rette pinseånden? Vårt Land har republisert et innslag fra 2023.
Hvorfor feirer vi pinse? Pinsepastor Egil Svartdahl og teolog Merethe Thomassen forklarer
Rett lære og teologi splitter innad og mellom kirkesamfunnene. Så langt har det kommet i Den norske kirke at det er etablert kirkepartier som bekjemper hverandre i kirkevalg.
«Verdensmisjonskonferansen i Edinburgh 1910 regnes som gjennombruddet for den moderne økumeniske bevegelsen. Et av bevegelsens bibelske kjerneord er Jesu bønn i Johannesevangeliet kapittel 17, vers 21 om at disiplene må være ett for at verden skal tro. Målet er at den enhet som Det nye testamente taler om, skal bli synlig i kirkenes liv med hverandre. Symbol for den økumeniske bevegelse er skipet». (kilde: Wikipedia)
Det er blant sekterismens kjennetegn å støte ut såkalte vranglærere og falske profeter, slik vi kjenner det fra det «nye» testamente og kirkehistorien. Verken i skrift- og læregrunnlag eller historisk praksis har kirke-kristendommen forkynt eller utvist «mangfold, likestilling og inkludering».
I forkynnelse og predikantvirksomhet opptrådte Jesus selv langt mer splittende enn forsonende og samlende. De små «lukkede» (kristne!) menigheter/sekter, som i dag granskes av myndighetene, har nok forstått Jesus rett. Ja, brøt han ikke selv med sin familie: hans nærmeste «neste»? Det samme brudd krevde han av disipler og tilhengere.
Jesus sier det «klart og reint» i Matteus 10:34-39 (Bibel 2011) og enda sterkere i Lukas 14:26 – før grunntekstens ord «hate» ble formildende omskrevet. Jeg siterer Matteus, første skrift i Det nye testamente. Her lyder Fredsfyrstens ord slik:
«Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender. Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig…».
Lydighet og underordning
Kristendommen er i sin ideologi anti-demokratisk. Det er ikke folkeviljen, men «Guds vilje» som skal råde, på jorden som i himmelen. Faderen – eller Sønnen? – har makten og æren i evighet (jfr. Fader vår/Vår Far). «Vi skal lyde Gud mer enn mennesker» er en kjent talemåte, med henvisning til bl.a. Ap.gj. 5:29. Når «Guds vilje» stadig endrer seg etter kirkeledernes og kirkelærernes (les: teologenes) behov eller nytte, flyttes autoriteten nedover – til lydighet mot biskop og pave.
I moderne akademisk teologi stiller man seg gjerne OVER Skriftens autoritet. Ja, kanskje også OVER Jesu autoritet? Man må åpenbart være Paulus-forsker og Luther-forsker for å forstå (rett) deres store visdom. Se MF-professor Ole Jakob Filtvedt, Dagen 26.05.2025. Trolig er det slike professorale, elitistiske belæringer som har gjort og gjør den kristne bibel uinteressant og/eller hermetisk lukket for det alminnelig lesende folk.
«Paulus selv har lite eller ingenting han skulle sagt i den debatten som nå foregår om budskapet i hans brev «, skriver teologiprofessor Filtvedt i polemikk mot Jan Bygstad. Sistnevnte ble cand.theol. ved Filtvedts fakultet (MF) og har vært prest i DELK, også en evangelisk-luthersk kirke. Han har vært mangeårig formann i FBB: For Bibel og Bekjennelse. Hvem kjenner Paulus best: Filtvedt eller Bygstad?
Hvor mange bøker/avhandlinger har ettertidens skriftfortolkere skrevet om Paulus og apostelbrevene? Hvor mange eksegeser («eksegese» er en teologisk disiplin)? TF-professor Jorunn Økland er omtalt som ledende i den nyere Paulus-forskningen. Se også Paulus store betydning i Helge Hognestads teologi. Bøkene nedenfor av Jacob Jervell foreligger ikke i norsk språkdrakt, så vidt jeg vet. De var kanskje bare ment for den innerste krets?
Die Apostelgeschichte, Göttingen 1998 (Vandenhoeck & Ruprecht)
The theology of the Acts of the Apostles, Cambridge 1996(Cambridge University Press)
The unknown Paul: essays on Luke-Acts and early Christian history, Minneapolis 1984 (Augsburg Publ. House)
Hva sier Kirkens ny-testamentlige skrifter om tros- og lydighetskravet? «Overfor myndighetene skal vi ha en slik holdning som Paulus beskriver i de første versene i Romerbrevets 13. kapittel». Jeg siterer nedenfor den store Paulus (hedningenes apostel), som den store Martin Luther halvannet årtusen senere fant stort behag i. De utformet begge sin egen lære/teologi og krevde lydighet til denne; endog avgjørende for Frelsen!
«Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot Guds ordning, og de som gjør det, skal få sin dom… Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Gjør du det onde, har du grunn til å være redd. Det er jo ikke for ingenting at den bærer sverd. Den er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å underordne seg… «. (Det Norske Bibelskapets utgave 1978, 4. opplag 1991).
I et moderne liberal-demokratisk folkestyre, som verken Paulus, Augustin eller Luther kjente, er det ikke så lett å vite hvilke «styresmakter»- hvilken partifører? – folket skal underlegge seg.
Også misjonsimperialismen utelukker mangfold: hele verden skal kristnes ! Først det siste århundret er det blitt offentlig kjent hvordan kirker og misjonsorganisasjoner tvangsflyttet barn av urfolk og etniske minoriteter fra sine foreldre til egne indoktrinerings-anstalter for å gi dem en kristen oppdragelse (ja, også i vårt land). De lange linjer går mange århundrer tilbake.
Som det står skrevet i den kristne bibel: Filipperne 2:10-11 (Bibel 2011).
» I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud og Faders ære «.
Kristen tro er en politisk ideologi i dypeste forstand
Teologi og ideologi flyter sammen i de teoretiske disipliner: Læren om… Noen nevnt: Kristologi, Eskatologi, Soteriologi, Pneumatologi, Ekklesiologi, Demonologi, Angelologi, Missiologi…Treenighetslæren, læren om Inkarnasjonen, Tonaturlæren…
«Systematisk teologi» sies å være en livstolkende virksomhet innenfor protestantisk teologi og deles vanligvis inn i tre deldisipliner: dogmatikk (inklusive prolegomenaspørsmål), teologisk etikk og religionsfilosofi. Praktisk teologi behandler liturgikk, prekenlære (homiletikk), religionspedagogikk og kirkerett.
At det finnes en særskilt teologisk eller kristen etikk, vet vi fra teologenes/troslærernes mange bokutgivelser om emnet. Hva kirkerett og kirkelov betyr, er kanskje mindre kjent. Jeg siterer norsk Wikipedia:
«Kirkerett og kirkelov er de lover og regler som styrer et kirkesamfunns indre liv, for eksempel med hensyn til embeter, regler for klerisiet og sakramentsforvaltning. I land som har statskirkeordning kan begrepet kirkelov også dekke verdslig lovgivning som regulerer kirken«.
Det er ikke bare Den katolske kirke som holder seg med en egen rettsordning/kirkerett og domstol. Det gjør også Svenska Kyrkan (evangelisk-luthersk) med Domkapitlet. Disse interne kirkelige domstoler har i katolsk og etter-reformatorisk tid behandlet ganske likelydende saker: lærespørsmål, sakramentforvaltning, udisiplinerte prester, ekteskapsspørsmål, kirketukt… Norske prester som fraviker den rette Lære blir innkalt «på teppet» til Biskopen/Hyrden.
Hva er Folkekirkens samfunnsideal?
Kristningsjubileene i vårt land tyder på at ensretting ikke er et tilbakelagt stadium. Det gamle enhetssamfunnet er stadig idealet, hva enten kirkemakten kalles Statskirke eller Folkekirke. «Alle skal med», lyder et slagord.
Hvis kongeriket Norge skal bestå som en «kristen nasjon» (evangelisk-luthersk!) kreves et tett samvirke mellom stat, kongehus og kirke; politikk og kristendom. Skolevesen og utdanning, kultur- og medieinstitusjoner er særlig viktige arena for kirkelig-ideologisk påvirkning og makt: direkte og indirekte, skjult eller åpent.
«Guds rike er nær», forkynte Jesus: eskatologisk-apokalyptisk profet/predikant. Han var himmelvendt og ga ingen instruksjoner verken om samfunnsbygging eller kirkeorganisering. Han levde som de senere apostler i «den siste tid».
De konkrete endetidsforestillingene i Det nye testamente er opplagt et vanskelig problem for progressive og sekulariserte folkekirke-teologer, også i avisen Vårt Land. Jesu feiltakelser krever stadig hardhendte omtolkninger og/eller subtile skriftmanipulasjoner. Han er jo «sann Gud»!?
Teologer diskuterer gjerne vanskelige bibelord i det «gamle» testamente, mens Jesu vanskelige ord tilsløres eller forties. Desto viktigere er det å gjenta dem! De var kanskje krevende også for Jacob Jervell? Det er 100 år siden den store teologen Jervell ble født, og i den anledning har teologiprofessor (TF) Svein Aage Christoffersen en lang hyllest til ham i Vårt Land 21.05.2025. Tittel: Jervell og Jesus.
Med Jervell og den ny-liberale teologi i etterkrigstiden ble den historieløse ideal-Jesus skapt og innført ved Det teologiske fakultet/TF. På mysteriøst vis fant teologene en ny eller annen Jesus. Hvordan Jervells såkalte radikalitet skulle være like utfordrende i dag, er det vel bare hans «elever» som forstår. Mange prester og teologer har sittet ved hans kateter og hatt ham som veileder.
Jesus skulle hentes ned fra himmeltronen og bli livsnær, tidstilpasset og samfunnsaktuell (kontekstuell?). Som hos Rudolf Bultmann skulle alt av utvendighet og tidskoloritt, mirakler og mytologi, skrelles bort – til man sto igjen med «kjernen» (skjelettet), dvs. den egentlige, sanne Jesus. Frakjent sin historiske identitet ble han omskapt til et ufeilbarlig (!) etisk-humanistisk ideal, tidløs og universell. Ingen over, ingen ved siden! «Sant menneske»?
Det er denne teologiske tradisjon som nå har inntatt makten i Den norske kirke. Jesus er blitt «progressiv», slik presteskap og teologer gjerne omtaler seg. Det kan bare være Kirkens Kristologi – dogmet om Inkarnasjonen og Oppstandelsen – som gjør slike manipulasjoner mulig.
De som kjenner Andreas Edwiens forfatterskap, foredrag og deltakelse i den offentlige teologiske debatt gjennom flere tiår, vet at han rettet skarp kritikk mot Jervells teologi. Jeg nevner at Phillip Houm, Jacob Jervell og Andreas Edwien utga hver sin Jesus-bok i samme tidsrom omkring midten av 1960-tallet. Det ser ut til at Christoffersen følger tradisjonen med «fortielsens sensur».
Jeg nevner også Edwiens saklige og direkte utfordring i det lille skriftet: «Memorandum til de teologiske fakulteter. Sannhet eller usannhet?» (1962). Kirke-kristendommen opererer med et sannhetsbegrep uten grunnlag i empiri (erfaring), logikk eller fornuft. Bevisbyrden ligger ene og alene hos den som fremmer påstandene/postulatene om Jesu naturstridige fødsel og oppstandelse. I fremste rekke står selvsagt akademiske teologer (presteutdannere).
Til tross for betydelig oppmerksomhet i aviser og løfte om svar fra fakultetsledelse, ble Edwiens skrift stående ubesvart. Det kan leses (lastes ned) nedenfor, like påtrengende aktuelt.
Med 6 års akademisk teologifaglig utdanning, doktorgrader og professortitler, skulle man forvente «klar tale». Men teologisk kompetanse viser seg ofte i et lavt presisjonsnivå, både fra kateterstol og prekestol. Dess mer abstrakt og svevende, dess bedre teologi kanskje? Akademisk teologi blir ikke mer «vitenskapelig» om den er dogmestyrt eller verdibasert.
Det guddommelige nærvær – en innføring i kristen teologi
Er teologi egentlig vitenskap?
Eksisterer Gud? – en drøfting av argumenter for og mot
De to riker
Ganske som hos Jesus og apostlene er det konflikten (dualismen) mellom de to «riker»; det jordiske/verdslige og det guddommelige/åndelige, også den store kirkefader St. Augustin beskriver i bokverket: Gudsstaten/Guds by. Når kirkene ganske unisont i dag går til kamp mot sekulariseringen, er det tilnærmet samme verdensbilde som utspiller seg.
Kontrastbildet Lys – Mørke er gjennomgående i nær all kristen forkynnelse: Lysets rike – Mørkets rike, Lysets barn – Mørkets barn… Med Pave Leo XIV fra Augustinerordenen kan man spørre om Vatikanstaten tenkes som en gjenspeiling av «Guds rike»?
De civitate Dei = Gudsstaten, eller Guds by
Center for historieformidling: Augustin om statsidealet – gudsstaten og den jordiske stat
Fortellingen om den luthersk-protestantiske statskirke i vårt land er like «mytologisk» preget – og like lite vakker – som den katolske pave Leo XIIIs nå hyllede «Sosiallære» på 1800-tallet.
I norsk sammenheng er pietisten og kristenfundamentalisten Hans Nielsen Hauge: «Mannen som endret Norge». Haugianske menigheter, Det Haugianske Vennesamfunn, er fortsatt aktive i vestlandsregionen. De har vi hørt lite om, lite også om Hauges teologi. Det er som gründer og samfunnsreformator kirken har best nytte av Hans Nielsen Hauge.
Nevnte århundre var preget av en revolusjonsånd som gikk langt utover hva både vekkelsespredikanter og geistlige herrer i katolsk, ortodoks og luthersk kirkeliv kunne tolerere. Stadig forties hvor dypt skillene i klasse, kjønn, rase og religion var innvevet i den kirke-kristne overlevering og (statiske) samfunnsorden. (Se gjerne boken «Bibelsyn og samfunnsutvikling» av Egil Hjelde, 2002).
Hvem tilgir synder?
Jesus oppstilles ikke bare som eneste referanse for «barmhjertighet», men også for tilgivelse, «nåde» og forsoning. Ja, også blant nyvakte kulturkristne og/eller kristen-sosialister i Klassekampen, SV og partiet Rødt (tidligere RV).
Ateistene (?) Mimir Kristjansson og Aslak Sira Myhre, begge med tilknytning til partiet Rødt, er på glidende front i synet på religion og kristendom. Nasjonalbibliotekets leder Sira Myhre har besøkt pave Frans (de snakket gemyttlig bl.a. om fotball), vært oppleser av Landsloven i NRK og Markusevangeliet i en kristelig podcast.
Han betegner «tilgivelse» som noe nytt i Jesu samtid, uten konkretisering eller presisering. Jesu fordømmelser, doms- og straffetrusler i evangelieskriftene nevnes ikke.
– Dei religionane som fanst i Jesu samtid var ikkje kjende som særleg tilgjevande, påpeikar han.
Aslak Sira Myhre i podkast: – Mitt agg mot kristen tru har forsvunne
Jesus siteres også i Bjørgulv Braanens Fokus-spalte i Klassekampen 6. mai 2025: «Evig fortapelse eller syndenes tilgivelse?». Men ifølge Vårt Lands ekspertise v/sjefredaktøren har Klassekampens redaktør misforstått «sentrale deler av den kristne tenkningen rundt tilgivelse».
Det er sagt at uten den kristne Gud og kirke har ikke mennesket noe sted å gå med sin skyld. Det er en ufattelig nedvurdering av normale menneskelige relasjoner. Folk flest klarer nok å håndtere sine mellomværende uten et stedfortredende soningsoffer i Jerusalem for 2000 år siden. Så er da heller ikke syndsbekjennelse og tilgivelse i kirken nok, for det skal komme en Dom – med enten straff eller belønning. Det særegne skyldbegrepet i kristen teologi handler alltid om det fundamentale i kristendommens Frelseshistorie; syndefall og arvesynd. Også kalt: Gudsopprøret.
Finnes det flere særkristne typer «tilgivelse»; full tilgivelse eller delvis tilgivelse… små eller store «synder»? Ifølge Jesus er synd eller spott mot Ånden/Den hellige Ånd utilgivelig , både i denne tidsalder og den neste (Matt. 12, 31-32). Handler det om «Sannhetens ånd»? Pinseånden?
Bibelordet i Vårt Land 2. mai var 1. Johannes 4,1-6. Her står at «åndene» må prøves, for det finnes også en «villfarelsens ånd»:
«… Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er ånden til Antikrist, som dere har hørt skal komme. Og den ånden er allerede nå i verden…». Ettersom dette ny-testamentlige vers framheves og leses i dag, må det bety at Antikrist stadig er virksom.
I kirkens liturgi bekjenner de Kristus-troende sine synder i «tanker, ord og gjerninger» framfor den hellige Gud. Liturgen kan også gi et løftesord etter syndsbekjennelsen, som bekrefter Guds tilgivelse. Også sjelesørger og skriftefar har makt til å tilgi synder i Guds eller Jesu Kristi navn. Også overgrep og strafferettslige lovbrudd? Vi vet mye om hvordan kirkene internt har løst slike saker: mørkets gjerninger?
Jeg minner om at det i det kristne oppdragelsessyn langt inn i forrige århundre ble ansett normalt og riktig å tukte (straffe) ulydige barn. Selvsagt med Luthers autoritet og velsignelse. Vi leser i kristelige aviser at kirkers oppreisning til misjonærbarn ikke er et knefall for tidsånden, men «et uttrykk for kristen tro i praksis «. Litt underlig da at denne erkjennelse ikke kom til uttrykk FØR misjonærbarn/internatbarn selv satte omsorgssvikt og overgrep på dagsorden, første gang i 2009.
Hvilket fellesskap?
Vi hører lite om hva som kvalifiserer til borgerskap eller arverett i «de helliges samfunn», også i Himmelriket (jfr. Apostolicum, 3. artikkel). Hva betyr etterfølgelse og disippelskap i Den norske kirke/Folkekirken? Det går igjen i mange teologier at «det kristne fellesskap» utgjør et utskilt «folk» med særlige egenskaper. I de ny-testamentlige skrifter møter vi betegnelsene: hellige, salige, utvalgte, arvinger…
I 1980 utkom et lite hefte med tittelen: «Et Annerledes Folk». Det er forfattet av Jens Petter Jørgensen, utgitt 1980 på Credo Forlag v/Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag. Nevnes kan også den bredt anerkjente pinsepastor Peter Halldorfs bok: «Åndens folk» (2007).
Rett før påskehøytiden måtte forrige kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum minne om Stiklestadjubileet 2030, med den velkjente, glansede historiefortelling. Innlegget i Vårt Land har tittelen: Radikal fellesskapsbygging. Det kan være liten tvil om at det er en nasjonal «kulturkristen» identitet og enhet Den norske kirke (evangelisk-luthersk) tilstreber. Ensretting i (rett) lære og historiesyn må derfor starte tidlig.
«I anledning jubileet foreslår vi at regjeringen bevilger midler til å få utviklet et landsdekkende undervisningsopplegg som kan tas i bruk for alle trinn og på tvers av fag i den norske skolen. Gjennom et slikt opplegg kan kommende generasjoner få kunnskap, referanser og forståelse for norsk og europeisk historie. Det vil støtte opp om regjeringens prosjekt». (Vårt Land 16. april 2025. Min kursivering).
KrF ønsker «å styrke undervisningen om kristendommen og den kristne kulturarven i KRLE-faget». Dokumentet nedenfor er i Morgenbladets kulturredaksjon betegnet som «rent plagiat», dvs. for en stor del ukrediterte sitater av kristendoms-apologeten: Tom Holland. Hans historieoppfatning har begeistret akademisk teologi, Vårt Land, Veritaskonferansen, tankesmien Skaperkraft – og nå: KrF.
Styrk undervisningen om kristendommen og den kristne kulturarven i KRLE-faget
Kjell Ingolf Ropstad: Mer kristendom i KRLE-faget kan styrke menneskeverdet og friheten
Det er sikkert riktig som Tom Holland mener at nær ingen kan unnslippe «kristendommens grep på kulturen». Den har gjennomtrengt kultur og samfunnsliv, lovverk, undervisning og privatliv i mer enn ett årtusen: fra fødsel til død. Og med et propaganda-apparat vi vel knapt finner maken til i politisk historie og religionshistorie.
Igjen: først med Grunnloven i 1964 fikk § 2 et nytt første ledd med dette innhold: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse». Desto mer paradoksalt at evangelisk-luthersk kirke/lære i 2014 ble (gjen)innskrevet i Grunnlovens paragrafer. I vår statsforfatning er Gud, Kirke, Konge og Nasjon sammenvevet. Det ser ut til at livssynsmangfold bare tolereres i den grad Den norske kirkes hegemoni og særprivilegier ikke trues.
Hva det betyr å være en «landsdekkende folkekirke» som Grunnloven foreskriver, skriver MF-professor og nåværende Kirkerådsleder Harald Hegstad i Vårt Land 10. sept. 2024. Tittel: «Den norske kirke bæres av oss alle». Oss alle ? Det er vel å ta litt hardt i.
«Den norske kirkes oppdrag er å være en landsdekkende folkekirke som vitner i ord og gjerning om frelse, frihet og håp i Jesus».
«Håpet» synes snarere å være at såkalt fellesskapsoppgaver (lavterskeltilbud, aktiviteter, sosiale møteplasser, beredskap, diakoni m.m.) skal gjøre kirken uunnværlig. Den skal nå være en hverdagskirke, ikke bare en søndagskirke.
Men ikke engang om det viktigste «fellesskapsmåltidet» (nattverden/eukaristien) kan kirkene enes. Med andre ord: Sakramentlæren ! Tenk at de holder på med slike teologiske kontroverser i 2025! Se sykehusprest Aud Irene Svartvasmo, pinseteolog Jarle Haugland og katolsk skribent Joachim Teigen i avisen Vårt Land.
Til tross for at DnK – et selvstendig rettssubjekt – mottar mer enn 4 milliarder i offentlige overføringer (stat og kommune, uavhengig av medlemstall), klarer den ikke å disponere midlene til det de var tenkt: en «landsdekkende» kirke.
Mens lokalkirker i utkantstrøk stenges har Kirkerådets viltvoksende byråkrati utbetalt millioner til eksterne konsulenter og rådgivere (også sluttpakker i en dramatisk nedbemanning). Man kan undres over kvalifikasjoner/kompetanse og prioriteringer i Den norske kirkes «regjering». Et konfliktfylt arbeidsmiljø, endog i personalavdelingen, sår også tvil om styringsevne, fellesskap/samarbeid og «verdier».
Kirkelig diakoni
Mye tyder på at diakonale institusjoner har som ambisjon å overta flere og flere offentlige velferdsoppgaver. De forsikrer at de er livssynsinkluderende. «Omsorg for hele mennesket» (pastoral omsorg?) er slagordet. Det omfatter ikke bare såkalt eksistensiell/åndelig omsorg, men også psykisk og fysisk helse. (Eks. Modum Bad, Diakonhjemmet sykehus i Oslo, Frelsesarmeens gatehospital i Bergen, diverse misjonssykehus/sykehuskirker, kristne institusjoner for palliativ behandling m.m.)
VGs katolske teolog, Kim Larsen, har samlet sine VG-kronikker i boken nedenfor. En av dem handlet om «Skriftemålets helsebringende funksjon». Hvorfor gå til psykolog når du kan bli katolikk og få skriftemål gratis, spør Kim Larsen.
Meninger: Skriftemålets helsebringende funksjon
Det sanne, det gode, det skjønne
I private og offentlige institusjoner står prester, diakoner og sjelesørgere parat til å tilby veiledning i alt fra livskriser og sorgprosesser, livstolkning og (rett) gudsbilde – til rådgivning om samliv, seksuell identitet, pornoavhengighet m.m. (Kommer det kanskje et kristent sexologi-senter?)
Et lite sidespor kanskje, men det var vel ikke ved en hospitalkirke pave Frans ble innlagt? Ingen har vel som han fått helsetilstand og sykdomsforløp belyst og beskrevet i detalj i verdenspressen. Ja, nærmest dag for dag. Hans minste lille gest under og etter sykehusoppholdet måtte publiseres, med store oppslag og bilder. Normalt? Nei, intet er «normalt» med en Pave!
Vi kan regne med at pave Frans fikk en eksklusiv faglig-profesjonell særbehandling, omsorg og oppfølging, som ingen annen psykisk eller fysisk pleietrengende person nederst på rangstigen kunne drømme om. (Er kostnadene betalt av det offentlige eller av Vatikanstaten?).
Ensomhet er et stort samfunnsproblem, skriver en pinseleder på kommentarplass i Vårt Land. Budskapet: i kirke og menighet kan man være enslig, men ikke ensom… Vårt Lands nettavis 2. mai 2025 reklamerte for en ny episode i Åste Dokkas podcast gjennom dette oppslag: – «Det er ikke mange andre enn kirka som snakker om at det er vanskelig å leve».
Man kan bli ganske målløs av et slikt utsagn. Det framkommer i Dokkas samtale med en kristen psykiater som «aner Gud i terapirommet». De snakker sammen om det guddommelige i identitetsutviklingen i skjæringspunktet mellom psykologi og teologi, skriver kulturredaktør Lars Petter Sveen. (Psykiater Torunn Landrø har publisert sitt essay i lørdagsavisen 3. mai).
Det er ganske riktig som kulturredaktør Lars Petter Sveen i VL skriver at kristendommen er mer enn «kjipe ting», som kvinneprest-motstand og homofili. Det er forøvrig kirken(e) selv som stiller slike saker i fremste fokus. Under denne overflate ligger langt mer alvorlige problemer.
«Sjølv ender eg som oftast opp med å le når eg møter dei verste fordommane ikkje-kristne har «, skriver kulturredaktør Lars Petter Sveen. Jeg kan forsikre Sveen om at noen av oss, ganske godt informert, IKKE «ler» i møte med Kirkens bekjennelser, teologi og voldshistorie. Han ønsker seg mer kristendom i litteraturen. Hvilken kristendom?
Kulturredaktør Lars Petter Sveen: Kristendom er underrepresentert i norsk litteratur
Politisk redaktør i avisen, Berit Aalborg, ønsker seg mer kristendom i filosofihistorien. I sin kommentar 6. juni 2025 kaller hun det «kristen-fobi» at kristne tenkere er strøket på pensum i ex.phil. Aalborg nevner spesielt Augustin, Thomas av Aquinas og Søren Kierkegaard. Men merkelig nok ikke den geniale teolog og kirkereformator, dosent og professor Martin Luther, som angivelig forandret Europa. «Forrige årtusens viktigste protestbevegelse – protestantismen – åpnet for nye tanker om alt fra forskning til politikk og ytringsfrihet «. (kilde: forskning.no)
På tide å fjerne kristen-fobien
Mye dokumentasjon fra vår fjerne og nære kirkehistorie viser hvordan kirken(e) selv har gjort livet svært vondt og vanskelig for enkeltindivider og grupper av mennesker. Når ofrene selv i vår tid bryter gjennom taushetens murer med sine erfaringer, vil kirkene «pleie sårene» de selv har påført? Litt uærbødig sagt: kirkene har vært vel ivrige til å tilgi seg selv.
Kirkens hovedsaker
Den monomane fiksering på kjønn, abort, sex og samliv i kirkesamfunnene er høyst besynderlig. Det er derfor et tilbakevendende tema i undertegnedes spalte. Det er ikke læren eller teoriene om Gjenkomst, Dom og «de to utganger», men ulike samlivsvedtak som fremmer splittelse, utmeldinger og nye allianser. Den partikulære «Gud» sier JA i den ene kirke, NEI i den andre.
Tenk at homofilisaken – de skeive – får kirker og menigheter til å ryste i sine grunnvoller! Så LITEN er Kirkens Gud. Særlig kuriøst blir det når hovedpersonen, Jesus fra Nazaret, ikke har uttalt noe om «saken». Nå annonserer også UiA en hel dag viet de skeives plass i menighetene… Er UiA et teologisk universitet?
Hvordan skape trygge menigheter for skeive?
«Guds vilje» med ekteskapet var tema tjuende søndag i treenighet (2024), med bibeltekstene: 1. Mos. 2, 18-25 og Markus 12, 2-9. I Vårt Land Lillesøndag 2. oktober 2024 sto overskriften: Likestilte fram til syndefallet.
MF-teolog Ingunn Aadland hentet Luther inn i sitt siste avsnitt av Tekstblikk: «Luther var oppteken av at dei to (les: Adam og Eva) var likestilte i alt, men rett nok berre fram til syndefallet. Men fram til det, var dei begge nakne, og dei skamma seg ikkje. Alt var såre vel». (Det opplyses ikke om det var den seksuelle oppvåkning og kjønnsbevissthet som bevirket «syndefallet»).
Fra Åste Dokkas prekenblikk i samme spalte lyder det slik: «Det handler om at Guds skapervilje for oss er god. For kristne er det dermed ikke vanskelig å se at ekteskap og samliv grunnleggende sett er en gave fra Gud, på linje med god og næringsrik mat, fellesskap, helse og fredelig liv».
Hvorvidt den kristne Gud i de skandinaviske lutherkirkene vil anerkjenne polyamorøse samliv, tegner til å bli et nytt stridstema. Gud har skapt også polyamorøse i sitt bilde, sier Skeivt Kristent Nettverk/SKN. Finnes noen grenser for seksuell utfoldelse? Nye bud eller doktriner kommer gjerne i tillegg til de felleskirkelige dogmer, dvs. når Guds vilje og moral endrer seg.
Foreslår uttalelse der Svenska kyrkan anerkjenner polyamorøse
Kirken som «fyrtårn» – og moralsk kompass?
Det er vel bare i kirke og kristendom vi finner en intern konkurranse om hvem som er best i «godhet». Såkalte godhetsposører finner vi i mange kirkesamfunn og diakonale institusjoner. De står gjerne på gatehjørnene og hyller seg selv, vel like «selvrettferdige» som de ustanselig har anklaget fariseerne for (IMI-kirken innførte for noen år siden: Godhetsuke, Godhetsmagasin og Godhetskurs…).
Så vidt jeg forstår deler presteordinerte Gyrid Gunnes de samme dogmer/postulater, i form av oldkirkens bekjennelser, med pave Frans/Franciskus, som hun ganske konsekvent benevner: Bergoglio. Står hun selv og hennes diakonale institusjon nærmere Frans av Assisi enn Bergoglio og Caritas?
Det er viktig å nyansere bildet av pave Frans
«Mangel på anerkjennelse av hormonell prevensjon og selvbestemt abort svekker også det store sosiale arbeidet som gjøres av katolske ordener…. Det er også påfallende at Bergoglio ikke avskaffet det tvungne sølibatet for katolske prester. At katolske prester ikke har noen legal måte å leve ut sin seksualitet på, kan være én av mange kilder til overgrep «. (min kursivering)
Jesus, disipler og apostler, levde i (frivillig?)sølibat. Det gjorde også ørkenfedre, eremitter/anakoreter, munker og nonner gjennom mange århundrer i tidlig og sen kristendom. Vel også Frans av Assisi? De begikk vel ikke seksualovergrep av den grunn – eller..? Flukten fra verden, isolasjon og streng askese skulle beskytte dem mot «kjødets fristelser» (det syndige begjæret). I sin kamp mot det seksuelle begjæret valgte også St. Augustin klosterlivet.
Kvinnekjønnet utgjør stadig stor fare eller fristelse, og derfor helt eller delvis utestengt både i Vatikanstaten OG på den gresk-ortodokse halvøya Athos utenfor Kreta. «Siden det første kloster ble opprettet på 900-tallet, har samfunnet hatt selvstyre under bysantinske keisere, tyrkiske sultaner og andre makthavere». (kilde: snl.no)
I de 20-talls klostre på Athos finnes ingen kvinner. Vel både ekstremistisk og kuriøst: kvinner, barn og husdyr av hunkjønn (utenom katten) har visstnok ikke adgang til denne hellige, selvstyrte halvøya. «Politisk er den kjent i Hellas som den autonome klosterstaten til det hellige fjell… en autonom teokratisk stat innenfor republikken Hellas… Åndelig ligger Athos direkte under lovgivningen til det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel». (kilde: Wikipedia).
I NRK-dokumentaren «Tro kan flytte fjell» (2021) fikk en liten gruppe gresk-ortodokse nonner i heldekkende sorte gevanter oppmerksomhet med sin særlige livsstil og deres visjon av et nonnekloster på toppen av Syltefjellet på Sunnmørs kysten. «Ifølge Snorre Sturlasons kongesaga var det her vikingkongen Olav Haraldsson, senere Olav den hellige, og hans menn gikk i land vinteren 1029. Olav møter en sjøorm på vei inn fjorden, den kaster han opp i den stupbratte fjellveggen i Syltefjellet og merket står der fortsatt». (kilde: Wikipedia).
Man kan vel si at «to kropper» og «to viljer» stadig står mot hverandre i kristendommens antropologi. I Det nye testamente er kroppen enten ren eller uren (syndig). I apostelbrevene tenkes kroppen som «et tempel for Den hellige Ånd» (1. Kor. 6:19). Vi ser i vår tid hvordan begjær etter penger, makt og sex styrer «syndefallet» fra toppen til bunnen.
Hadde Jesus «to kropper» – eller bare en: den guddommelige? Ifølge kirkelære har han en jordisk kropp (uten synd!) OG en oppstandelseskropp… Med hvilken kropp for Jesus opp til Himmelen – og skal komme igjen «for å dømme»? Kristi Himmelfartsdag torsdag 29. mai 2025 – offentlig helligdag – ble forbigått i påfallende stillhet.
Er det en «fortelling», ikke en faktisk hendelse i Frelseshistorien Kirken har feiret siden 300-tallet? Jeg siterer norsk Wikipedia: «Kristi himmelfartsdag feires til minne om at Jesus Kristus, ifølge Lukasevangeliet (!), skal ha fart opp til himmelen 39 dager etter sin oppstandelse «.
Det var vel den oppstandne og himmelfarne Kristus Paulus møtte og hørte på veien til Damaskus, da han i et anfall av blindhet ble rykket bort eller opp til den tredje himmel? (2. Kor. kap. 12). Paulus forteller at han ikke visste om han var «i eller utenfor legemet «. Men det VET kanskje Paulus-forskerne?
Kampen mot kroppen
Paulus kjempet mot en «torn i kjødet», som han ikke fikk helbredelse for. Vi kan bare spekulere; var det en sykdom (epilepsi?) eller en forbudt seksuell legning? Sikkert er at kampen mot kroppen og den brysomme seksualiteten løper gjennom hele kristendommens historie.
Kvinnelige prester, skilsmisse, gjengifte, prevensjon, sex før ekteskap og samboerskap var store stridsspørsmål i vårt lands Statskirke forrige århundre. Alt handler dypest sett om seksualitet. Vi vet mye om hva unge kvinner måtte gjennomgå av stigmatisering, utfrysing og ydmykelser ved ufrivillig graviditet utenfor ekteskap. Å føde «et uekte barn» har vært forbundet med den største skam, i katolske og protestantiske samfunn. Glemt eller fortrengt, kanskje?
Nå roper Folkekirkens teologer høylydt at alle ikke bare kan elske hvem de vil, men også må få leve ut sin seksualitet… Ja, det kan man vel trygt si at kirkemennene har gjort, på tvers av konfesjonelle grenser og «legal måte». Skandaleoppslagene tar ikke slutt og varsler om «grenseoverskridende atferd» blir ennå ikke tatt på alvor (heller ikke i DnK). Mønsteret er sørgelig velkjent: prestisje og intern lojalitet synes overordnet menneskelige hensyn.
De siste måneder er det avdekket omfattende psykisk og fysisk mishandling, også seksuelle overgrep, ved en katolsk internatskole i Sør-Frankrike: Notre-Dame de Betharram. Mer enn 100 elever har varslet om hvilke redsler de har vært utsatt for gjennom flere tiår. «Det var som å befinne seg i helvetes innerste sirkel», har et av ofrene uttalt i franske medier. Denne rystende saken har også visse politiske implikasjoner, knyttet til nåværende statsminister Francois Bayrou.
Verken Vårt Land eller Dagen rapporterte om saken. I stedet kunne vi i sistnevnte avis lese at et rekordhøyt antall voksne hadde latt seg døpe under en katolsk påskegudstjeneste dette år i Frankrike. (Først så sent som 22. mai hadde Dagen plukket opp skandalen, som har skapt store overskrifter i franske, tyske og noen svenske medier).
Pave Leo XIV holdt sin første messe og preken for kardinalene i Det sixtinske kapell, med de sedvanlig store ord og grandiose selvbilde. Alle kristne kirker og menigheter mener seg KALT til å være «lys og salt i verden».
«I prekenen hadde paven et klart budskap om at Den katolske kirke må være et «fyrtårn» for å nå områder med «mangel på tro». – Gud har ved deres valg kalt meg til å være en trofast administrator (!) av kirken, slik at den kan være en frelsens ark som seiler gjennom historiens farvann, og være et fyrtårn som lyser opp verdens mørke netter «. (min kursivering)
Pave Leo: Kirken må være lyset i verdens mørke netter
Luthersk-protestantisk eller katolsk misjon?
Hvorfor har disse hovedkirker mer eller mindre bekjempet hverandre siden luthersk-protestantisk reformasjon og katolsk motreformasjon fra 1500-tallet? Hvem lærer og forkynner «det rette evangelium» og/eller «sann kristendom»?
Den amerikansk fødte Pave Leo XIV er kalt den første «misjonspave», som mangeårig misjonær i Peru. Han har også peruviansk statsborgerskap. Lite tyder på særlig godt samarbeid mellom evangelikal/protestantisk og apostolisk/katolsk misjonsvirksomhet i det overveiende katolske Latin-Amerika.
Den katolske kirke i Norge har lansert slagordet «nyevangelisering» for å styrke norsk-katolsk identitet. Det er ganske underlig hvordan luthersk-protestantisk prest Harald Petter Stene og preses Olav Fykse Tveit nå plutselig omfavner betegnelsen «katolsk», som skiftesvis oversettes: allmenn, universell, «enhetlig fellesskap»…
Jeg siterer Stene:
«Det kristne budskapet er for alle mennesker på lik linje. Jødedommen var partikularistisk for bare det jødiske folket. Mysteriereligionene i antikken var for en lukket krets, en slags frimurerlosje, og gnostisismen var for en religiøs elite, som påberopte seg en hemmelig tradisjon. Til forskjell fra alle disse betonte kirken sin katolisitet. Den var åpen for alle. Derfor har protestantene vært ivrige etter å oversette Bibelen til folkespråkene». (Min kursivering)
Landløftet for Israel er ikke apostolisk
Preses Olav Fykse Tveit: – Kirken er «katolsk», hører til over alt og er for alle
Det sies ikke at dåp og dåpsopplæring/trosopplæring er et avgjørende kriterium for opptakelse og medlemskap i Kirken. Dåpen er vel et innvielsesritual? Uten dåp: ingen inngang til «de helliges samfunn».
Jeg kan ikke se at den katolske kirke er deltaker ved Unåddkonferansene, som årlig samler mer enn 30 norske protestantiske misjonsorganisasjoner. Har Det norske Misjonsselskap/NMS (tilknyttet DnK) noe praktisk eller formelt samarbeid med Den katolske kirke om misjon? Dette år feirer NMS 100-års jubileum for norsk misjon i Kamerun: evangelisk-luthersk. (Kamerun er plassert øverst på en 10 topp liste over glemte humanitære kriser).
Feirer 100-årsjubileum for norsk misjon i Kamerun
Nå er det stor bekymring i misjonskretser over at «Kina forbyr misjonærer fra utlandet å forkynne» (Dagen 16.05.2025). Når stater innfører restriksjoner på kristen misjon, får man gjerne det som kalles «teltmakermisjon». Det er misjonærer som krysser grenser ulovlig, ved å søke opphold under «falskt flagg».
Det skal være makt i de foldede hender. Derfor pågår store bønnekampanjer, eksempelvis under muslimenes fastemåned, for land og styresmakter – og nå sist for Japan, som ifølge misjonsorganisasjoner er det mest «unådde» blant de industrialiserte land (bare litt over 1% kristne). Man vil jo helst se japanerne slik:
Stor bønneaksjon for Japan – NMS
Vi ser at misjonsvirksomheten intensiveres og kristendoms-apologetene har fått ny selvtillit. Digitale medieflater, kristne TV-kanaler og podcaster, er fulle av «trosfortellinger» og «trossamtaler». Og det kommer nye Jesus-bøker, som disse: «Da Jesus smilte» (Leif Andersen, 2025) og «Hans navn skal være Jesus» (Jarle Waldemar, 2025). Fra St. Olavs Forlag: «Kristus til verden – Det annet vatikankonsils levende arv» (2025).
I vårt evangelisk-lutherske naboland (Sverige) er Jesus nominert til «årets influenser»… I norsk sammenheng, en kristelig avis, ble Jesus kalt «historiens første influenser». I Danmark har det kommet nye signaler fra høyeste politisk hold. Statsministeren vil nå ha «åndelig opprustning» med hjelp av Folkekirken, hva nå det betyr. (Dette ved siden av «militær opprustning»?).
«Nå er evangelistenes tid», sier en pastor i en verdikronikk på nettavisen: verdinytt.no. I vårt land viser misjonsiveren seg i lovsangskonserter, teltmøter og ute-gudstjenester, nå sist i Spikersuppa i Oslo en lørdag. Motto: Jesus i Sentrum. Ja, også i Bergen sentrum hvor «Gatekirken» løftet opp Jesus, forkynte evangeliet, sang lovsanger og ba for syke på Torgalmenningen…
Proklamasjonene «Gud er tilbake» og «Troens tilbakekomst» er ikke noe nytt i våre dager. Fenomenet ble kalt vekkelse i tidligere tider. Det stemmer sikkert at vekkelsene kom ca. hvert 14. år, slik doktorgrads-stipendiat v/Høgskolen i Volda, Andreas Tjomsland, har konstatert på Nordvestlandet årene mellom 1920-1970.
I vekkelsesbølgen som nå skyller over landet er «unge voksne» en særlig utpekt målgruppe. Aldersgruppen mellom 18/20 til 30-årene har i mange år vært en stor utfordring for kirkesamfunnene. Det registreres at en overvekt av unge menn nå søker seg til ortodokse og/eller konservative menigheter med en fast, tradisjonstung og disiplinert gudstjenesteordning. Også Den norske kirke vil tilrettelegge særlige tilbud, som tilpassede gudstjenester, for denne aldersgruppe. En økende dåpstrend blant unge i DnK blir i Vårt Land kalt: en stille vekkelse.
Nevnte arrangementer minner om gategudstjenestene til Kirkens Bymisjon for et par tiår siden. Da het det: Amen. Gud er i byen.
Den kristne Gud har det med å forsvinne og komme tilbake med jevne mellomrom. Var det en gammel eller ny «Gud» som kom tilbake omkring 2013?
Presteordinerte Gyrid Gunnes (daværende statsstipendiat) reflekterte i Klassekampens religionsspalte 16. juli 2015 over guden som var «kommet tilbake». Gunnes fant Hen i en middelalderkirke i Trondheim: Vår frues kirke. Jeg siterer kronikken «Gud for alle»:
«Så sent som i juni i år kledde Den Hellige Ånd seg i drag som Grand prix-artist og blåste inn over Den norske kirke med en estetikk som ligger langt unna høymessen. Slik viste Hen de homokonservative hva de er så redde for: kjærlighet mellom to mennesker…. Det handler rett og slett om å ha fantasi til å se for seg nye typer relasjoner mellom det sekulære og det religiøse «. (min kursivering)
Menneskesyn
Kristendom – verdensbilde og menneskesyn – Religion og etikk
Kristendommens pessimistiske menneskesyn, historiesyn og samfunnssyn er alltid gjenkjennelig. Kristen-folket ser krisetegn (endetidstegn?) overalt: åndelig, moralsk og politisk. Kriser og framtidspessimisme er «godt nytt» for kirkene. Som en kristen skribent uttalte omtrent slik: når vi får det for godt, trenger vi ikke Gud…
Det går igjen at bare kirke og kristendom kan tilby: tro og håp, mening og dybde, trygghet og tilhørighet. Kort sagt: ALT hva et menneskebarn trenger? Pessimismen i menneskesynet kommer til uttrykk også i Åste Dokkas påskekommentar Vårt Land 17. april 2025:
«… Men det er troen på hva mennesket får til som smuldrer opp. Når de unge nå vender seg til Gud, er det uttrykk for at framtidsvisjonene ikke lenger handler om hva politikk, kultur eller individer kan få til, men om hva Gud kan få til. Når mennesket har avslørt at det ikke er til å stole på, må Gud ta over rollen som voksen og ansvarlig». (min kursivering)
Det må være trist å nære så stor mistillit til medmennesker. Når ble Gud (Jesus/Kristus) «voksen»? Hvordan kan «Gud» i voksenrollen konkret gripe inn i vår urolige tid? Hvem av Treenighetspersonene har samfunnet særlig bruk for i møte med tidens «åndelige lengsel»? Kjendispresten Thor Haavik er høyt og lavt i kirke-Norge. Han vil gi folk «livsgnist»…
Thor Haavik ønsker å gi folk en livsgnist – også etter Farmen
Lykkeligvis viser erfaring at vi mennesker er fullt ut i stand til å bygge og utvikle levedyktige små og store fellesskap, med gjensidig tillit og ansvarlighet. Mennesket har gjennom historien trosset klimakriser, kriger, naturkatastrofer, sult, epidemier og andre tilbakeslag – med egne ressurser, oppfinnsomhet og en formidabel tilpasningsevne.
Det ser vi også i våre dagers katastrofer, om det er flom, tørke, branner, tornadoer eller jordskjelv som rammer. Vi ser forhåndsvarslinger; evakuering og livredning, samhold, solidaritet og stor innsats fra nødetater og den rammede befolkning. Ikke sjelden med fare for eget liv. Også mennesker på flukt fra krigssoner finner støtte hos hverandre.
Men Guds vrede over synden tjente – og tjener – fortsatt som årsaksforklaring. Mange kristne ser i vår tid de profeterte endetidstegn, som må og skal komme! Det er ikke tilfeldig at det apokalyptiske skriftet Johannes Åpenbaring – siste skrift i Det nye testamente – har fått ny aktualitet i vår tid. Skaper «Gud» kanskje kriser og katastrofer for at mennesket skal rope etter Ham i nødens stund?
Den moderne tids utviklingstanke er uforenlig med historiesyn og endetidsforestillingen (eskatologien) i Kristendommens skrift – og læregrunnlag, med mindre teologer og apologeter gjør Treenighetsguden til den skapende og drivende kraft – fram mot historiens ubønnhørlige endemål.
Bispemøte i vårt lands «folkekirke» har etter en sedvanlig omstendelig prosess nylig vedtatt å endre ett enkeltord i den nynorske versjonen av Apostolicum. For «Gud» skapte ikke bare en første gang, men skaper kontinuerlig…
Kirkens Gud/Kristus er historiens og universets Herre, sies det. Hva kan da allmaktens «Gud» få til, ikke bare materielt, men i sinnsforvandling ? Har Han ikke allerede hersket i 2000 år – siden Kristi fødsel?
Hvem snur skuta: kirkeskipet?
Uten navigasjon og kompass på et stormfullt hav mister man lett retningen. Hvem er kaptein og los på det krengende «kirkeskipet»? Er det land og fast grunn i sikte? Hvis mennesket ikke er til å stole på, som Dokka sier ovenfor, gjelder det vel også Kirkens lederskap som kjemper om «roret» når skuta er i havsnød?
Det kan passe å avslutte med noen avsnitt fra en søndagspreken av teolog og kommentator Åste Dokka i Vårt Land 04.02.2025 (Lillesøndag). Det står slik:
Prekenblikk: Man tar ikke feil av Kristus
«Evangelieteksten til søndag er hentet fra Jesu lange tale om de tider som skal komme (Markus 13, 21-27). Her tegner han opp skremmende bilder av en mulig framtid. Naturkatastrofer sammenfaller med krig, kulturell krise, splid og forfølgelse. Ikke få ganger opp gjennom historien har ivrige folk (?) utropt at det er nå det skjer, bare vent, Jesus kommer nå, så vend om! De (?) tok åpenbart feil, for verden gikk jo videre. Men kanskje de allikevel hadde rett. Kanskje det de pekte på var endetidstegn, bare at vi (?) klarte å snu skuta, vende om og trekke verden i en annen retning?….
Det er altså verken alarmisme eller tegn og under som avgjør om en profet (?) taler sant. Den sanne Kristus, sier teksten, er den som regjerer over kosmos i den grad at sol, måne og stjerner endrer atferd. Med andre ord er det slik at når man møter Kristus tar man ikke feil «. (min utheving og mine parenteser)
Legg igjen en kommentar