En vitenskapsbasert religionskritikk

Teorier er garn vi kaster for å fange det vi kaller ‘verden’. Vi bestreber oss på å gjøre maskevidden finere og finere.

K. R. Popper

Del 1

Reglene for vitenskapelig tenkning er en systematisert utgave av den rasjonelle tenkningen som mennesket har bedrevet i årtusener, nemlig den aristoteliske logikk. Dens lære om premisser, tankenødvendige slutninger og konklusjoner har vist seg ytterst fruktbar. Aristoteles’ bidrag til tenkningens utvikling kan neppe overvurderes. Denne mannen hadde et enormt vitebegjær. Han studerte en rekke fenomener innen logikk, matematikk, biologi og så videre og kan betraktes som verdens første vitenskapsmann.

     Aristoteles var interessert i hvorledes en bevisførsel kan føre til utvidelse av vår viten. Dette førte ham til en nærmere undersøkelse av betingelsene for bevisførsel. Kan man finne lover og regler for korrekt overgang fra premisser til konklusjon, har man lagt grunnlaget for en egen vitenskap av uhyre rekkevidde for all argumentasjon som gjør bruk av beviser. Gjennom disse studiene oppdaget han former eller logiske strukturer som setninger og systemer av setninger må ha for at man ved innsetning skal kunne få nødvendig sanne, konkrete setninger. Han grunnla dermed formallogikken som vitenskap.

     For eksempel gjelder det generelt at hvis utsagnene «Alle A er B» og «Alle B er C» begge er sanne, så er også utsagnet «Alle A er C» sant. Ved innsetting i slike setninger vet vi dermed at hvis premissene er sanne, så er også konklusjonen sann. Hvis det er sant at «Alle mennesker er pattedyr» og at «Alle pattedyr er varmblodige», så følger det automatisk at «Alle mennesker er varmblodige».

     Ett av prinsippene innen Aristoteles’ system danner den overordnede hjørnesten i all vår tenkning, nemlig kontradiksjonsprinsippet. Det lyder, i en oversettelse som ligger nær opp til den greske ordlyden: «Det er umulig at det på en og samme tid kan tilkomme og ikke tilkomme det samme med hensyn til det samme». Med dette menes at en gjenstand, et fenomen og så videre, kan ikke både ha en egenskap og ikke ha den på samme tid; noe kan ikke samtidig være slik og ikke være slik. (Forutsetningen for at prinsippet er gyldig er at «ha» og «være» ikke blir gitt to forskjellige betydninger i setningen foran.)

     Utsagnene «solen er et lysende legeme» og «solen er et sort legeme» er selvmotsigende utsagn, som ikke begge kan være sanne hvis vi i begge tilfeller tenker på solen som strålingskilde. Hvis vi derimot med «solen er et sort legeme» er opptatt av himmellegemenes evne til å reflektere innfallende lys, er det faktisk riktig å betrakte solen som et sort legeme, fordi den absorberer alt innfallende lys.

     Aristoteles fastholdt konsekvent at kontradiksjonsprinsippet var et selvinnlysende utgangspunkt for all tenkning, og det er fremdeles et svært utbredt syn at ingen språklig artikulert tenkning er mulig som bryter dette prinsippet, og at det heller ikke kan foregå artikulert tenkning utenfor prinsippets gyldighetsområde. Grunnen til dette er at ut fra et selvmotsigende utsagn kan man på gyldig måte utlede et hvilket som helst utsagn. Dermed brytes kravet til konsistens eller sammenheng. Kravet til konsistens spiller en spesiell rolle blant kravene som teoretiske systemer, eller aksiomatiske systemer, må tilfredsstille. Det bør betraktes som det første kravet til en hvilken som helst teori eller tankebygning, det være seg innen empiriske eller ikke-empiriske systemer. Selvmotsigende utsagn bærer ingen informasjon. Et system av selvmotsigelser må dermed avvises som ‘usant’.

Skal vi bygge større, vel underbyggede systemer av utsagn, teorier, vil vi benytte oss av den hypotetisk-deduktive metode. Denne metode ligger til grunn for hele den moderne tenkning og har ført til den ene omveltning etter den andre. For hvert tre kjennes på sin frukt, og her har fruktene virkelig vært søte.

     Menneskene vil fra naturens side prøve å forstå verden omkring seg. Dette hjelper oss til å overleve. Trangen til å forstå fører til at vi utfører gjetninger om regelmessigheter og lovmessigheter ut fra visse forventninger vi har dannet oss. Vi leter etter felles mønstre bak det havet av tilsynelatende usammenhengende fenomener vi møter i livet. Når vi har formulert et forslag til en lovmessighet, utleder (deduserer) vi på forhånd en konsekvens av vårt forslag eller vår hypotese. Så tester vi hypotesen ved å gjøre et eksperiment. Det virkelige utfallet vil fortelle oss om vårt forslag til lovmessighet var riktig eller galt. Er det ikke galt, går vi videre og ser om loven gjelder for andre fenomener. Svarer resultatene ikke til forventningene, er forslaget feil, og vi forkaster vår hypotese og lager en ny, eller modifiserer den gamle og prøver igjen. Dette er den strukturerte formen for læring ved prøving og feiling. Her gjelder det å ha sterk ryggrad. Kanskje har man kastet prestisje, karriere og penger inn i sin hypotese. Å se sine kjæreste tanker falle i grus kan knekke den sterkeste natur. Men hypotesen utvikles til stadig å bli riktigere og riktigere, og omfatter flere og flere fenomener som den tar opp i seg, inntil den har est seg stor og har vokst til en allment akseptert teori.

     Er så denne teorien sann? Ja og nei. Når vi sier: Ja, den er sann, mener vi egentlig at: Ut fra de observasjoner vi har og de teorier vi kjenner, er dette det riktigste svaret vi klarer å gi. Senere, når vi vet mer, vil svaret kanskje være det samme eller kanskje være et annet. Dette er den relative sannhet, og nærmere sannheten kommer vi ikke. Dermed må vi alltid være villige til å bære tvilen med oss.

     De hypotetisk-deduktive systemer sier noe om virkeligheten, og må stadig underkastes iakttagelseskontroll for at man skal ha sikkerhet for systemenes gyldighet. De lengst utviklede vitenskaper er i dag kjennetegnet ved bruken av den hypotetisk-deduktive metode.