En vitenskapsbasert religionskritikk

The gods did not reveal, from the beginning,
All things to us; but in the course of time,
Through seeking we may learn, and know things better,

But as for certain truth, no man has known it,
Nor will he know it; neither of the gods,
Nor yet of all things of which I speak.
And even if by chance he were to utter
The final truth, he himself would not know it; For all is but a woven web of guesses.

Xenophanes

Del 1

Vitenskapelige teorier er bygget opp av generelle utsagn. I tillegg til det overordnede kravet om fravær av selvmotsigende utsagn kan vi stille fire hovedkrav til vitenskapelige teorier eller lærebygninger. Dette er krav til falsifiserbarhet, krav til forklaringsevne, krav til prediksjonsevne og kravet om påholdenhet. Disse kravene utgjør fundamentet til den hypotetisk-deduktive metode.

     Det er nettopp dette valget av krav til falsifiserbarhet, forklaringspotensiale, prediksjonspotensiale og påholdenhet, fremfor valget av andre krav, som fundamentalt skiller vitenskapelige foretagender fra andre former for menneskelig tenkning og aktivitet.

     Vi skal se litt nærmere på de forskjellige kravene.

Den østerriksk-fødte vitenskapsfilosofen Karl Popper (1902-1994) fremholdt at en teori i streng forstand aldri kan endelig eller absolutt bevises, men eventuelt bare falsifiseres, altså motbevises eller avsannes. En teori holdes således for «sann» når den i eksperiment etter eksperiment ikke viser seg uriktig. Opprinnelig ble dette kravet fremsatt som et forsøk på å finne et kriterium for å skille vitenskapelige teorier fra ikke-vitenskapelige og metafysiske teorier.

     Bakgrunnen for å fremsette en slik påstand om vitenskapelige teorier bunner i problemene med den induktive logikk, dvs. bruken av induktive metoder. En slutning kalles induktiv når man slutter fra spesielle eller enkelt-utsagn til generelle utsagn. Fra et logisk standpunkt er det ikke innlysende at man kan slutte fra spesielle utsagn til generelle utsagn. Uansett hvor mange hvite svaner vi har sett, kan vi ikke rettferdiggjøre konklusjonen at alle svaner er hvite. Spørsmålet om induktive slutninger er gyldige, og eventuelt under hvilke betingelser, er kjent som induksjonsproblemet. Mange filosofer har betraktet bruken av induktive metoder som selve hjørnestenen i den vitenskapelige metode for å etablere ny erkjennelse. De har derfor arbeidet meget for å løse dette problemet og å definere og formulere et «induksjonsprinsipp».

Popper hevder at et slikt prinsipp ikke kan eksistere. Han fremholder at riktigheten av en teori kan bare avgjøres ved deduktive metoder, det vil si det motsatte av induksjon, nemlig ved å slutte fra generelle utsagn til spesielle utsagn. Denne tankegangen baserer seg på en asymmetri mellom verifiserbarhet og falsifiserbarhet: Generelle utsagn kan ikke utledes av spesielle utsagn, men kan bli motsagt av spesielle utsagn. Det er derfor mulig å slutte av et sant enkeltutsagn at et generelt utsagn er usant. Det er for eksempel nok å se én svart svane for å falsifisere det generelle utsagnet «Alle svaner er hvite». En vitenskapelig teori må således ha en form som gjør at den kan bli tilbakevist ved erfaring eller eksperimentering. Teorier skal altså utsettes for alle tenkelige forsøk på falsifisering. Hensikten er ikke å bevare uholdbare teorier, men å velge den som er best egnet, i en «heftig kamp for tilværelsen». I virkeligheten kan man selvfølgelig ikke utføre alle slags tester på alle teorier. Det er derfor ikke et krav at alle vitenskapelige utsagn faktisk er blitt testet før en teori blir akseptert. Kravet er at alle vitenskapelige utsagn skal være på en slik form at de i prinsippet skal være testbare. Det følger av dette at det kan aldri forekomme absolutt sanne utsagn innen vitenskap, for absolutt sanne utsagn, tautologier, kan ikke testes. Det skal ikke være noen utsagn som ikke i prinsippet kan tilbakevises, ved å falsifisere noen av de konklusjonene som kan trekkes av dem. Så lenge en teori motstår detaljerte og grundige tester og ikke overgås av andre teorier under den vitenskapelige progresjon, kan den sies å være bekreftet.

     Å benytte seg av denne strengt deduktive metode vil ikke bare sikre logisk korrekte teorier, men også frigjøre fra dogmatisk tenkning. En konsekvens av den deduktive måten å tenke på er for eksempel at vi må forkaste kausalitetsprinsippet som prinsipp. Kausalitetsprinsippet er en dogmatisk antagelse om at en hvilken som helst hendelse har en årsak, det vil si at en hvilken som helst hendelse kan bli forutsagt ved deduksjon bare man kjenner de riktige premissene. Påstanden er egentlig dannet ut fra en induktiv slutning fra et stort antall enkeltutsagn til et generelt utsagn. Dette prinsippet er i seg selv ikke testbart eller falsifiserbart, og må dermed betraktes som en utilbørlig antakelse om virkeligheten. Kausalitetsprinsippet kan derfor verken godkjennes eller avvises, men må utelukkes som et «metafysisk» dogme. Isteden fremsetter Popper det han kaller en «metodologisk regel» som ligger nært opp til kausalitetsprinsippet: Vi skal aldri forlate vår søken etter universelle lover og sammenhengende teoretiske systemer, eller noen gang oppgi våre forsøk på å forklare årsakssammenhengen i enhver hendelse som vi kan beskrive.

     Teorier og tankebygninger vil altså være lettere å falsifisere enn å verifisere. Er en teori falsifisert, må vi være villige til å forkaste den. Et eksempel hentet fra kjemien er flogiston-teorien. Denne teorien hevdet at det fantes et «ildstoff» som ble frigjort fra stoffer som brenner. Denne teorien ble avsannet og forlatt etter at det ble påvist at forbrenning var en kjemisk oksidasjonsprosess.

     Et annet eksempel er hentet fra fysikken. Lenge hadde man vanskelig for å akseptere at krefter kunne virke over lange avstander i tomme rom slik som gravitasjonskreftene virker mellom planetene. Man forestilte seg at hele verdensrommet var fylt av et medium som kreftene kunne virke gjennom, på samme måte som vanlige bølger brer seg i vann. Dette mediet kalte man eter. For å kunne forklare de forskjellige fenomenene man observerte, måtte eteren ha en lang rekke egenskaper. Listen over disse egenskapene ble etter hvert lang og selvmotsigende, blant annet måtte eteren ha både meget lav og meget høy tetthet og både ligge i ro og følge med jorden. Som vi allerede har fastslått, er det slik at et objekt ikke kan både ha en egenskap og ikke ha den samtidig. Læren om eteren ble dermed falsifisert og måtte forkastes, og lever videre bare i den grad vi skrur på radioen for å høre på det som er i «eteren».

Det andre viktige kravet til en teori er dens evne til å forklare observerte fenomener. Å forklare noe innebærer at man finner de bakenforliggende prinsipper og (natur-) lover som anvendes eller kommer til uttrykk gjennom fenomenet. Å gi en kausal forklaring av en hendelse innebærer altså å utlede et utsagn som beskriver hendelsen. Som premisser for utledningen benyttes en eller flere generelle lover sammen med ett eller flere enkeltutsagn som kalles utgangsbetingelser. Fra det generelle utsagnet (som kan f.eks. være en hypotese) i forening med de spesielle utsagn, utgangsbetingelsene, kan vi dedusere, utlede, et nytt spesielt utsagn som kalles en slutning. Å utlede denne slutningen kalles å forklare noe. Selve slutningen kalles en prediksjon.

     Igjen henter vi et eksempel fra fysikken for å vise hvordan naturvitenskapen kan forklare fenomener. Utgangsbetingelsen er her en rekke observasjoner av Merkurs bane. De generelle utsagnene er selve den Newtonske klassiske mekanikk og den generelle relativitetsteorien. Planeten Merkur beskriver, som de andre planetene, en tilnærmet elliptisk bane rundt solen. Denne elliptiske banen preseserer, det vil si at den vrir seg slik at planetbanens akse gjør én omdreining på ca. 350.000 år. Ved å benytte den klassiske mekanikk til å beregne banen, fant man at de andre planetenes dro på Merkur slik at banen ville vri seg 532 buesekunder hvert århundre. Nå var Merkurs presesjon bestemt meget nøyaktig til 574 buesekunder pr. århundre ved observasjoner av planeten. Hvordan skulle man forklare de manglende 42 buesekunder? Einstein benyttet sin relativitetsteori til å beregne planetbanen, og kom frem til en presesjon som stemte meget godt med den observerte, nemlig 575 buesekunder. Dette eksempelet viser hvorledes en teori kan forklare et fenomen ved hjelp av underliggende, lovmessige prinsipper.

I Aristotelisk filosofi finner vi fire årsaksprinsipper. De to vi skal nevne her, er den såkalte «virkende årsak» og den «formålsrettede» årsak. Den virkende årsak tilsvarer premissene til en forklaring slik vi har beskrevet dem ovenfor. Den formålsrettede årsak kan vi betegne som «hensikt» eller «formål». Aristoteles antok, som mange mennesker fremdeles gjør, at begge typer årsaker finnes over alt. Det betyr at et hvilket som helst fenomen kan både forklares ved å henvise til tidligere fenomener og dets årsaker, og samtidig forklares ved å påvise et formål som fenomenet har. Henvisninger til formålsrettede årsaker passer bare når det dreier seg om individers viljes- og handlingsliv, men som vitenskapelig begrep har det vist seg ufruktbart. Formålsrettede årsaker forekommer ikke i den vitenskapelige verdensforklaring. Bakgrunnen for aksepteringen av den virkende årsak som eneste årsak ligger i erkjennelsen om at det er fortiden som avgjør fremtiden. Den formålsrettede årsak ville nemlig medføre det motsatte, at fremtiden bestemmer fortiden. En hensikt forlanger at noe i fremtiden avgjør hvilken retning fortiden tar.

Det er ikke akseptabelt som en ‘forklaring’ at man har samlet en rekke observasjoner og nokså godt kan gjette seg til, ved induksjon, hva som vil skje i forskjellige tilfeller ut fra analogibetraktninger.

     Det finnes en rekke ‘teorier’ som tilsynelatende er vitenskapelige fordi de «forklarer» en mengde fenomener. Forklare er her satt i anførselstegn fordi ordet er brukt feil, nemlig istedenfor ord som beskriver, observerer, detekterer, påstår, forutsetter osv., uten at man presenterer verken premisser (utgangsbetingelser) eller den logiske sammenhengen mellom årsak og virkning i et fenomen. Hvis det til disse ‘teorier’ ikke kan knyttes testbare eksperimenter, er teoriene vitenskapelig sett ingenting verd.

Det tredje kravet til en teori er kravet om å kunne utføre prediksjoner eller testbare forutsigelser for å få bekreftet eller avkreftet gyldigheten av en teori. I virkeligheten kan dette ofte være svært vanskelig eksperimentelt.

     Et spennende eksempel, nok en gang fra fysikken og relativitetsteorien, er historien om Sir Arthur Eddington og E. T. Cottingham som dro til den fjerntliggende øya Principe i Guineabukten i Vest Afrika for å ta bilder under den totale solformørkelsen 29. mai 1919. Under en total solformørkelse blir himmelen tilstrekkelig mørk til at de stjernene som sett fra jorden står rett ved siden av solen, blir synlige. Ifølge Einsteins relativitetsteori skulle lyset fra stjernene avbøyes når de passerte det krumme rommet i nærheten av den store massen til solen. Dette ville på bildene synes ved at stjernene tilsynelatende skiftet posisjon slik at se så ut til å stå lenger vekk fra solen. I følge de klassiske newtonske bevegelseslover skulle en også få en avbøying av lyset, men bare halvparten så stor.

     Etter en strabasiøs reise og mye overskyet vær klarnet himmelen tilstrekkelig til at ekspedisjonen fikk tatt sine bilder. Bildene ble så sammenlignet med bilder av den samme del av himmelen tatt i januar samme år med det samme teleskopet. Det viste seg at lyset ble avbøyd i overensstemmelse med relativitetsteorien. Selv om resultatene i dette tilfelle senere har vist seg å være noe overoptimistiske, var dette en viktig indikasjon på riktigheten av relativitetsteorien. Resultatene vakte voldsom oppsikt i avisene, og var en viktig begivenhet på veien mot den moderne forståelse av verden.

Merkurs presesjon og lysets avbøyning nær solen var lenge de eneste eksperimentene man hadde som bekreftet relativitetsteorien. Siden er det gjort en lang rekke eksperimenter som alle bekrefter gyldigheten av denne teorien. Disse to eksemplene fra relativitetsteorien viser anvendelsen av to hjørnestener i vitenskapelig tenkning. I det ene tilfellet forklarer man et allerede observert fenomen ved å vise at det er i overensstemmelse med visse prinsipper. I det andre tilfellet benytter man kravet om å kunne forutsi utfallet av eksperimenter som ennå ikke er utført.

Det er viktig å skille mellom forklarende evne og predikerende evne. For eksempel kan teorier og prinsipper tilpasses kjente fenomener slik at de forklarer disse. Ved å justere størrelsen på konstanter i matematiske formler opp eller ned eller legge dem til osv., kan formlene tilpasses virkeligheten. I disse tilfellene er det nødvendig å utføre nye eksperimenter og predikere utfallet av dem for å få bekreftet eller avkreftet konstantenes verdi.

     Også det motsatte kan skje. Hvis man samler en stor mengde data, kan det være mulig å gi ganske gode prediksjoner av et fenomen, uten at man har forklart, dvs. forstått eller skjønt, prinsippet bak fenomenet.

     Et tenkt eksempel fra boken Fysikk og filosofi av James Jeans illustrerer dette. La oss tenke oss en radiolytter som bor langt inne i innlandet og aldri har sett havet. For den saks skyld behøver han heller ikke ha evner til å forstå hva et hav er. Hver dag sitter han og hører meldinger fra et skip som oppgir sine posisjoner over radioen. Etter hvert legger vår lytter merke til at de to tallene han hører alltid ligger mellom -90 og +90 for det ene tallet og -180 og +180 for det andre. Hvis han er matematisk orientert vil han kunne tegne opp punkter på et ruteark og se at det er et slags mønster som går igjen. Allerede nå kan han komme med grove forutsigelser om tallene som vil bli sendt dagen derpå. Hvis han etter en stund finner på å legge rutenettet på en kuleoverflate fordi det andre tallet varierer mye når det første tallet har stor tallverdi og lite når det andre tallet er lite, vil hans forutsigelser plutselig kunne få en meget høy grad av presisjon. Uten at han har sett en båt og forklart noen ting.

     Slik var det også med planetenes baner over himmelen i middelalderen. Ved å tenke seg planetene festet til usynlige kuleskall som dreide rundt jorden, kunne man følge deres baner i grove trekk. Sett fra jorden vil en planet som seiler over himmelen plutselig begynne å gå bakover et stykke før den går fremover igjen. Dette ble forklart ved å innføre episykler; mindre kuleskall som planetene var festet til og som igjen var festet til hovedskallet. Ved å innføre flere roterende småskall, kunne man forutsi planetenes posisjoner med ganske stor nøyaktighet. Dette til tross for at modellen var fullstendig feilaktig og at man ikke kjente til prinsippene (lovene) for legemers bevegelser. Man oppnådde altså en overraskende god prediksjonsevne uten å ha forklart noe som helst.

Den fjerde hjørnestenen innen vitenskap er kravet om påholdenhet, som forteller at vi skal ikke innføre flere årsaker enn dem som er nødvendige for å forklare observasjonene.

     Dette metodologiske prinsipp ble formulert i det 14. århundre av William av Occam som en advarsel mot tendensen i den skolastiske filosofi til å innføre en hærskare av begreper. Hans prinsipp lyder Entia non sunt multiplicanda praeter necessitatem, dvs. «Vesenheter (begreper, forklaringsprinsipper, hjelpehypoteser) bør ikke innføres utover det nødvendige». Denne «Occams barberkniv» har gått sin seiersgang innen alle forskningsgrener som kan gjøre krav på eksakthet og tankeøkonomi. Generelt regnes det som en styrke for teorier når det er få postulater som må forutsettes for at man skal kunne anvende dem.

Styrken i en teori ligger i dens potensiale til å forklare og forutsi utfallet av eksperimenter.

     Når en teori eller hypotese eller et filosofisk system av tanker fremmer en påstand om fenomener som kan studeres og som foregår i den verden vi kaller ‘virkeligheten’, blir teorien eller det filosofiske system tilgjengelig for vitenskapelig gransking. Den kan sammenholdes med og prøves mot andre teorier og hypoteser som foregir å forklare de samme fenomenene. Ut fra de ovennevnte kravene til falsifiserbarhet, forklaringspotensial, forutsigelsespotensial og påholdenhet vil teorien så bli forkastet, modifisert eller bekreftet.

Ett krav til må presiseres: Subjektivitet har ingen som helst plass i vitenskapen. For at en vitenskapelig teori skal betraktes som bekreftet eller berettiget, foreligger det et krav til objektivitet. Vitenskapelige utsagn er objektive hvis de i prinsippet kan testes av hvem som helst. Vitenskapen er nøytral og objektiv: Den stiller krav til reprodusérbarhet og at resultatene skal være person-uavhengige. Uansett hvor intens ens følelse av overbevisning er, kan den aldri bekrefte eller rettferdiggjøre et utsagn. Om enn man er sikker i sitt syn og overveldet gjennom sine erfaringer, selv om enhver tvil synes absurd, betyr dette ingenting for det vitenskapelige samfunn.

Noen teorier eller filosofiske systemer er formulert på en slik måte at de ikke er falsifiserbare. Vi vil i det følgende betegne slike ikke-falsifiserbare eller ikke tilbakevisbare teorier for metafysiske eller filosofiske teorier, for å skille dem fra vitenskapelige eller falsifiserbare teorier.

     At en teori er fremmet på en slik form at den ikke er mulig å tilbakevise eller avsanne, betyr imidlertid ikke at den er hevet over kritikk. Det har funnes tenkere som har trodd at sannheten av en teori kan utledes fra teoriens mangel på tilbakevisbarhet. Dette er en feilslutning. Når to ikke tilbakevisbare utsagn eller teorier er uforenlige, må ihvertfall et av utsagnene eller en av teoriene være usanne. Å slutte at utsagn er sanne fordi de ikke kan tilbakevises, er derfor utillatelig uansett om man tolker tilbakevisningen rent logisk eller erfaringsmessig. En logisk «mangel på tilbakevisning» innebærer at utsagnene eller teoriene er konsistente, altså at det ikke dreier seg om innbyrdes motstridende utsagn. Det er innlysende at en teori ikke behøver å være sann selv om den er logisk konsistent.

     Heller ikke erfaringsmessig mangel på tilbakevisbarhet kan benyttes som noe kriterium for sannhet av utsagn. Popper nevner eksempler på slike utsagn. «Alle infeksiøse sykdommer kan kureres,» og «Det finnes en formel på latin, som uttalt på den rette måten, helbreder alle sykdommer.» Det er ikke mulig å avgjøre om det første utsagnet er sant eller usant, men de fleste av oss nøler neppe med å avvise det andre utsagnet som usant, til tross for at vi ikke erfaringsmessig kan bevise at det er usant. Vi kan nemlig ikke prøve ut alle formler på latin på alle mulige måter. Når vi allikevel velger å holde det andre eksempelet for usant, er det fordi det strider mot alt vi vet om sykdommer. Vi ser dermed at det er fullt mulig å kritisere ikke-falsifiserbare utsagn ved for eksempel å vurdere utsagnene mot annen relevant kunnskap.

     Er det så mulig å undersøke ikke tilbakevisbare teorier kritisk? Hvilke fornuftige argumenter kan vi anføre for og mot teorier som hverken er tilbakevisbare eller påvisbare? Svaret ligger i at hvis en teori fremsettes fritt uten forbindelse med noe annet, så kan den ikke diskuteres. Men enhver teori, om den er vitenskapelig (falsifiserbar), metafysisk eller irrasjonell, prøver å løse visse problemer. En teori er forståelig og fornuftig bare i forbindelse med en gitt problemstilling. Hvis vi betrakter en filosofisk teori som en foreslått løsning på en problemstilling, ser vi at ikke-tilbakevisbare teorier kan diskuteres kritisk. Det blir nå nemlig mulig å stille spørsmål som for eksempel: Løser teorien problemet? Løser den det bedre enn andre teorier? Motsier den andre teorier som er nødvendige for å løse andre problemer?

     Fra filosofihistorien kjenner vi en rekke slike ikke-tilbakevisbare filosofiske teorier, som for eksempel Platons lære om idéene, idealismen og irrasjonalismen. Idealismen er en erkjennelsesteoretisk retning som filosofen Berkeley var en representant for. Denne retningen hevdet at de ytre ting bare finnes i våre forestillinger og at de ikke eier selvstendig eksistens. Irrasjonalismen er en filosofisk retning som hevder at vi ikke kan forstå tingenes egentlige vesen ved rasjonell tenkning, og at vi må bruke irrasjonelle eller over-rasjonelle metoder som instinkt, poetisk inspirasjon, stemninger og følelser for å fange den.

Denne korte gjennomgangen av kravene vi stiller til våre teorier, understreker vår voldsomme tillit og tiltro til fornuftsmessig tenkning og eksperimentell virksomhet. Det har vært hevdet at rasjonaliteten er selvtilstrekkelig. Det betyr at det skal være mulig å bygge et komplett verdensbilde ut fra rasjonell tenkning. Dette er uriktig. Enhver tenkning bygger på antagelser som i sin tur bygger på andre antagelser. Følger vi denne tankegangen bakover, havner vi i visse antagelser som vi aksepterer uten begrunnelse. En slik irrasjonell antagelse er selve vår tillit til rasjonalitet. Vi må dermed i det minste gi en minimal innrømmelse til irrasjonaliteten i oss, nemlig vår irrasjonelle tro på fornuften. Logiske argumenter eller erfaring kan ikke selv etablere en tiltro til fornuften. Bare den som allerede har antatt rasjonaliteten, blir imponert over styrken i logisk argumentasjon og tenkning.