En vitenskapsbasert religionskritikk

Min bror var her med en potteblomst, et fint lite ungt tre; det har allerede knopper og springer snart ut.

«Dette», sier han, «har jeg tigget meg til; og du skal få det å se på nå, da det begynner å bli vår. Men du skal se nøye på det.

Vet du hva mystikk er? Når du ser på en sånn en blomst og ser, at den vokser, så ser du det mystiske.

Ser du? I denne lille krukke er der en håndfull sort jord. Av denne håndfull sort jord laver denne plante det, du her ser: rot, stamme, grener, kvister; derefter blade og knopper, så blomster og frukter. Men det hele er så forunderlig gjennomtenkt og gjennomført. Det hele og hver enkelt ting så fine, at ingen kunstner kunne finne på sådant, og med farver så utsøkte, at våre største malere med all deres teknikk og alle deres farver ikke kan gjøre det etter. Alt dette får en slik plante frem av en håndfull sort muld. Av den muldklump rent ut strømmer det frem former og farver og utenkt skjønnhet. Det er som om blomsten hadde sine røtter i evigheten, inne i guds skaperdrøm, således vælder og strømmer det med liv og skjønnhet.»

Etter Arne Garborg

Del 1

For tidligere tiders mennesker må livet ha fortonet seg som et av de aller største mysterier. Filosofen David Hume beskriver i sine Dialoger, tenkte samtaler mellom tre forskjellig orienterte personer, om rådende holdninger til naturen. Dette var i opplysningstiden hvor man kjente Newtons bevegelseslover for planetene og hadde en forståelse av at naturen var styrt av naturlover, men det var før man kjente Darwins utviklingslære, og observasjonene av det fine samspillet og den kompliserte strukturen som levende vesener innebar førte til en grunnfestet tro på at det måtte stå en konstruktør bak. En av personene i Dialogene, Kleantes, som vel stod nærmest Humes’ eget syn, sier: «Tenk over øyets anatomi, gå over dets struktur og konstruksjon og fortell meg, med utgangspunkt i din egen følelse, om ikke idéen om en konstruktør umiddelbart slår deg med en styrke like sterk som en sansefornemmelse».

     Biologene vet i dag at organet øye har oppstått og utviklet seg uavhengig i naturen mange ganger, og dette gjenspeiles i den store variasjonen i øyne, bl.a. i insektenes fasettøyne og punktøyne som er helt forskjellige fra pattedyrøyne. Noen øyne er veldig enkle, som hos abalone muslinger, hvor øyet består av et lag med pigmenterte celler koblet til en optisk nerve i en innbuktning av overflatecellene på dyret.

     Kleantes fortsetter senere, «Naturens orden og oppbygging, den utrolige tilpasningen av finale årsaker, den iøynefallende nytte av og intensjonen med enhver del og ethvert organ, alt dette taler i det klareste språk om en intelligent årsak og skaper. Himmel og jord forenes i det samme vitnesbyrd. Hele naturens kor istemmer en hymne til skaperens pris».

     Troen på en skaper som styrte gjennom naturlovene tok forskjellige retninger. Deistene mente at en skaper hadde kreert verden utstyrt med naturlover og deretter overlatt den til å fortsette uten skaperens inngripen. Et bilde som har vært brukt, er en urmaker som setter i gang et urverk som deretter tikker og går. Teistene hadde samme utgangspunkt, at en skaper hadde startet universet utstyrt med naturlover, men de så for seg at skaperen opprettholdt og styrte verden og grep aktivt inn ved forskjellige anledninger.

     Sakte, men sikkert, har menneskene avslørt livets hemmeligheter slik at vi i dag har biologiske teorier som forklarer hvordan livet har utviklet seg på jorden. Vi har også biokjemiske teorier som forklarer måten livets grunnenheter eller byggestener, cellene, virker og som beskriver virkemåtene og samspillet mellom de biologiske molekylene som cellene er bygget opp av. Livet er blitt mindre mystisk etter hvert som vår forståelse har økt, men ikke mindre fascinerende av den grunn. Helt opp til begynnelsen av forrige århundre har troen på «liv» som noe adskilt fra materien vært fremherskende. Det var først etter at man klarte å få enzymer til å virke i reagensrør at forståelsen av liv som en spesielt kompleks karbonbasert kjemi vant gehør.

Kirken og religionen har hatt og har tildels fremdeles sprikende oppfatninger i forhold til naturvitenskapene i synet på jordens tilblivelse og livets og menneskets opprinnelse. Opprinnelig støttet kirken det bokstavtro synet at jorden og universet var skapt i sin nåværende tilstand, og jordens utallige arter hadde fått sin form og sin oppgave ved en guddommelig skapelse for noen få tusen år siden.

I 1654 erklærte erkebiskop Ussher av Irland at skapelsen hadde funnet sted den niende time om morgenen 26. oktober år 4004 før Kristi fødsel. Denne meget samvittighetsfulle beregning ut fra Den hellige skrift ble akseptert i mer enn et århundre, og det ble betraktet som kjettersk å argumentere for en tidligere skapelse. Vi vet i dag at jorden ble dannet samtidig med solsystemet for omkring 4600 millioner år siden, og at livet må ha oppstått ganske snart etter at jordskorpen størknet.

Jordens alder er bestemt ut fra radiologiske bestemmelser av meteoritter, månestein og bly i jordskorpens mineraler. Man antar her at jorden, månen og meteorene er dannet samtidig. Radioaktive metaller vil etter hvert brytes ned til forskjellige former for bly. Ved å måle mengden av disse blyformene (isotopene) i et mineral, kan man finne ut når mineralet ble dannet.

     De eldste fossile spor etter bakterier er funnet i stromatolitter fra Vest-Australia og er minst 3480 millioner år gamle.

Etter hvert som den geologiske og biologiske kunnskap økte fra 1600-tallet og utover, ble det stadig klarere at den bibelske forklaringen på livets mangfoldighet og tilpasning ikke kunne forenes med de funnene og observasjonene en gjorde. Ivrige fossiljegere gravde frem forstenede skjeletter av gigantiske dyr, som i størrelse langt overgikk noe nålevende landdyr. Også fossiler av merkelige dyr ble funnet; fugler med prangende fjær, men med lange haler og med skarpe tenner (Archaeopteryx). Dette er trekk som en finner hos de nålevende krypdyr og denne fuglen representerer dermed en mellomform mellom krypdyr og dagens fugler. En lang rekke avtrykk etter forskjellige planter og trær er også overlevert oss via omdannede bergarter. Insekter, en gang fanget i harpiks fra skadede trær, er blitt bevart for ettertiden som nydelige ravsmykker. Alderen på fossilene bestemmes etter alderen på de geologiske sjikt som fossilet er funnet i samt ved radioaktiv datering.

     Anatomer undersøkte og sammenlignet skjeletter og organer hos forskjellige nålevende og utdødde dyr og fant store likheter, ofte til tross for store ytre forskjeller. Et eksempel på dette er knokkelbygningen hos mennesker og sel, hvor menneskets armer og hender har andre funksjoner enn selens luffer, men de har allikevel en grunnleggende likhet i sin oppbygging.

     Utviklingen av hvaler fra landlevende pattedyr over ca. 55 mill. år viser en spesielt interessant historie, særlig pga. det rikholdige fossile materialet som eksisterer. Ved å følge dette fossile materialet kan vi se dyr som gradvis får kortere ben, kraftigere hale samt fettputer i kjeven for å kunne høre i brakkvann. Senere tilpasses dyrene til saltvann og øynene flytter seg ut til siden og neseåpningen oppover på hodet. Enda senere minsker bakbena mer og mer og dyrene utvikler halefinner. En gren med delfiner utvikler ekko-lokasjon, mens en annen gren utviklet barder. Et aktuelt forskningsfelt er å forstå disse endringene ut fra endringer i dyrenes økologiske rolle fra ikke å være tilstede til å havne på toppen av næringspyramiden i havet. At hvalene slår med halen opp og ned og ikke sideveis som fisk, er en arv fra ryggsøylen hos de tidlige landforfedrene med en ryggrad som var tilpasset løping på land, hvor ryggsøylen beveger seg opp og ned. Flodhesten er hvalenes nærmeste landlevende slektning, men mange av likhetene i livsførsel og anatomi er utviklet uavhengig av hvalutviklingen.

     Det finnes også godt fossilmateriale som viser hvordan hester har utviklet seg over 55 millioner år fra små 40 cm høye eohippuser til nåtidens hester. Eohippus hadde fem tær på forbena, hvorav fire hadde små hover, mens bakbena hadde små hover på tre av de fem tærne. Bena var relativt lange i forhold til kroppsstørrelsen, noe som viser tilpasningen til å løpe. Det er funnet hele fossiler av flere tusen av disse dyrene i Nord-Amerika. På plansjer over fossiler kan utviklingen feilaktig fremstå som en direkte linje mot nåtidens hester, mens det riktige er heller at de forskjellige formene mer representere et sidegrener i et evolusjonstre med forskjellige grener.

     Et eksempel som viser hvordan tidligere former og løsninger kan låse evolusjonen, er gitt ved nervene som går fra hjernen til strupehodet. Disse kalles nervus laryngeus recurrens og det finnes en på hver side av luftrøret som de følger nedover, og så går oppover igjen til strupehodet. Evolusjonsmessig hos fisk for millioner av år siden fulgte venstre og høyre nerve noenlunde symmetriske baner, med den venstre nerven innunder aortabuen. Etter hvert som landdyrene utviklet seg med lange halser, forble den venstre larynxnerven fremdeles låst under aortabuen slik at i dag hos giraffer går den venstre nervus laryngeus recurrens i en 5 meter lang ekstra sløyfe under aortabuen for å nå giraffens strupehode fra hjernen.

     Innen embryologi finner vi store likheter i fosterutviklingen hos forskjellige organismer. Summen av alle disse funnene ledet til en forståelse av at det på jorden har foregått en utvikling fra primitive felles stamformer. Stamformene skiller så lag og det oppstår nye arter som har sin blomstringstid og så dør ut. Det sterkeste beviset på at det har foregått en utvikling, ser vi i det mangfoldet av arter som fyller jorden. Alle nålevende arter fra tarmbakterier til mennesket er i det lange løp dømt til undergang etter hvert som naturens ytre betingelser endrer seg, og nye arter vil oppstå på arenaen. Styrt avl er et eksempel på kommersiell utnyttelse av at artene kan utvikle seg. Ingenting innen biologi blir fornuftig hvis det ikke sees i lys av at det har foregått en utvikling mellom artene. Mekanismene som styrer denne utviklingen har tidligere vært årsak til store stridigheter, men er nå allment akseptert av det vitenskapelige samfunn. Evolusjonslæren støttes av alle fagdisipliner som har tilknytning til liv og biologi.

     Prinsippet for drivkraften i evolusjonen beskrev Charles Robert Darwin og Alfred Russell Wallace uavhengig av hverandre i tidsskriftet Journal of the Linean Society of London i 1858. Året etter utkom Darwins The Origin of Species by means of Natural Selection (“Artenes opprinnelse”). I dette klassiske verket fremsettes et logisk system av postulater og avledninger av disse som til sammen forklarer hvordan artene utvikler seg. Teorien kan kort oppsummeres som følger. Hver populasjon av planter eller dyr har tendens til å vokse geometrisk; det vil si, jo flere individer som eksisterer, desto hurtigere øker antallet. Men tilgjengelig plass og tilgang på mat som individene lever av øker bare langsomt eller ikke i det hele tatt. Dette fører til en vedvarende kamp for tilværelsen mellom medlemmer av en voksende populasjon. Arvelige forskjeller eksisterer mellom medlemmer av en populasjon. Disse forskjellene har betydning for individets evne til å overleve og reprodusere seg. Dette fører til en kontinuerlig utvelgelsesprosess som kalles naturlig seleksjon, hvor de best egnede individer overlever. De best egnede betyr i denne sammenheng de som har best suksess med å formere seg. Nye arvelige variasjoner oppstår hele tiden i en populasjon uavhengig av seleksjonsprosessen. Som en følge av dette foregår det en utvikling.

     Den naturlige utvelgelse omfatter en lang rekke fenomener som angår overlevelse og reproduksjon. Naturlig utvelgelse har foregått hver gang noen sett av arveanlegg forekommer hyppigere i en populasjons avkom enn i foreldregenerasjonen. Den økte egnetheten kan ytre seg i form av økt motstand mot parasitter eller kulde, hete eller tørke. Den kan ytre seg i en større evne til å bosette seg i tidligere uakseptable områder, eller for eksempel i evne til å formere seg hurtigere.

     Darwin trodde på artenes uforanderlighet under hele sin nærmere 5 år lange forskningsreise med skuta HMS Beagle (1831-1836). Han var med på reisen for å holde kaptein FitzRoy med selskap ved måltidene, siden kapteinens rang hindret denne i å pleie omgang med andre enn gentlemen. FitzRoy valgte ham som reisefølge ut fra Darwins neseform som han mente vitnet om karakter, dessuten var Darwin teolog. FitzRoys oppdrag var egentlig å kartlegge kysten, men han var mer opptatt av å finne bevis for bibelens skapelsesberetning. Darwin stod imidlertid langt fra den bibelske fundamentalismen, og dette førte i sin tur til hyppige krangler. I løpet av reisen rundt jorden brukte Darwin mye av tiden på land. Han gjorde de fleste av undersøkelsene sine i Sør-Amerika og samlet inn en lang rekke fossiler og individer fra veldig mange arter. På Galapagos ble han oppmerksom på den store variasjonen av finker, med forskjellige finkearter på de forskjellige øyene. Da han kom hjem skrev han en populær beretning om reisen (The voyage of the Beagle) og befestet sitt ry som forsker ut fra sine geologiske publikasjoner. Det var først og fremst hans biogeografiske oppdagelser som gjorde ham oppmerksom på at det måtte ha foregått en utvikling av artene. Forskjellene mellom faunaen og floraen i geografisk atskilte landområder, spesielt mellom øyer og fastlandet, lot seg vanskelig forene med at arter var uforanderlige.

     Da Coloradoelven ble dannet ble ekornene på nord og sydsiden adskilt, dette førte til at ekornene utviklet seg til to forskjellige arter. Potensialet for å utvikle nye arter er enormt stort. På øyene i Karibia er det over 150 arter av små firfisler. Disse har utviklet seg fra to forskjellige arter. På Hawaii-øyene er det over 1000 arter bananfluer. En av de kanskje mest spennende trinnene i evolusjonen er utviklingen til moderne mennesker fra en felles stamfar med apene for 5-6 millioner år siden.

     Evolusjonsteorien som kalles darwinisme har siden den ble fremsatt fått en enorm støtte fra biokjemi, genetikk og molekylærbiologi. Disse grenene av biologien arbeider blant annet med å studere strukturen, utbredelsen og spredningen av de enkelte arveanlegg (gener) og hvordan endringer, såkalte mutasjoner, i genene oppstår. Genenes struktur, deres endringer, spredning og uttrykking danner den molekylære basis for forståelsen av Darwinismen.

     På grunn av de store biokjemiske likhetene i alle levende celler er det antatt at alle nålevende livsformer stammer fra samme organisme. Denne kalles Luca (Last universal common ancestor). Denne bakterielignende organismen levde for ca. 4 mrd. år siden, antakelig i et økologisk miljø med andre typer organismer, og ble altså stamfaren til både bakterier, arkebakterier og alle eukaryote organismer (organismer som har celler med cellekjerne). Det er fremdeles mye usikkerhet rundt Luca, men det antas at den levde anaerobt og kunne bruke hydrogen som energikilde til å fange og inkorporere CO₂. Den var antakelig omtrent like avansert som en moderne bakterie med omkring 2500 gener og må ikke forveksles med de første opprinnelige livsformene.

Det er viktig her å påpeke at artene ikke bevisst utvikler seg «i den hensikt» å møte en spesiell utfordring fra omgivelsene. Denne teleologiske eller målrettede idé, at individer skaper sine utviklingsresponser, hører ikke til biologisk tankegang.

Hvorfor vakte denne nå veletablerte teori i sin tid så stor forargelse? Hvorfor er det selv i dag sterke religiøse krefter som følelsesladet bekjemper denne læren? Den hensiktsmessige organisering og tilpasning til livsvilkårene som levende organismer viser, hadde i det 18. og begynnelsen av det 19. århundret fungert som et slags bevis på Guds eksistens og hans omsorg for alt levende. Hvordan skulle man forklare eksistensen av og det fine balanserte samspillet mellom tusener av forskjellige arter om ikke hver enkelt art var skapt av Gud?

Darwinismen representerer en logisk konsekvent teori med stort forklarende og predikerende potensiale. I sin ytterste konsekvens gjorde darwinismen det samme for forståelsen av det organiske liv som Kepler og Newton gjorde for forståelsen av universet. Det tidligere så uforklarlige og guddommelige Livet viste seg å følge enkle, rasjonelle lover. Denne teorien forutsatte ingen inngripen eller innflytelse fra noen høyere guddom. Teorien anerkjenner bare den virkende årsak, ikke noen formålsrettet årsak eller hensikt.

     Den darwinistiske utviklingslære har, som endringene i det fysiske verdensbildet gjorde det, medført store endringer i menneskets forståelse av seg selv som et naturlig og tilfeldig ledd i en mangfoldig verden.

     Det bør nevnes at disse biologiske lovene har en noe svakere karakter enn de ubrytelige universelle fysiske lover i og med at det kan forekomme unntak fra lovene. De mendelske arvelover benyttes for eksempel ikke når bladlusen formerer seg ved partenogenese.

     Utviklingslæren har vært ansett som ukontroversiell blant biologer siden 1940-tallet. Siden da har kritikk og avvisning vesentlig kommet fra noen religiøse grupper, mens andre religiøse grupper har akseptert evolusjonen som en del av sin teistiske tro. En del kreasjonister, særlig grupperinger fra USA, har prøvd å fremstille sin tro som «skapelsesvitenskap» (creation science), og har ønsket at skapelse med en Gud eller en intelligens som står bak, skal betraktes som vitenskap og dermed undervises i skolen på lik linje med evolusjonslæren. Kreasjonismen blir avvist av det vitenskapelige samfunn på grunnlag av fysiske lover, manglende vitenskapelige metoder og manglende data. USAs høyesterett vurderte i 1987 «creation science» som religion og avviste dermed kravet om at det skulle undervises i dette ved skolene.