En vitenskapsbasert religionskritikk

Del II

Ute våknet naturen efter sin lange vintersøvn. Solen steg høyere på himmelen og sommerens fugler kvitret og tilkjennega sin tilbakekomst i den skarpe vårluften.

Inne i huset i skogen la engstelsen en melankolsk demper på stemningen. Det var som om vinteren fremdeles ikke ville slippe taket.

     Den lille piken hadde barnets livsglede og livslyst i seg og hadde strevet så lenge. Men sykdommen tæret på den vesle barnekroppen, og etter hvert måtte hun hvile oftere og oftere. Til å begynne med hadde hun hvilt i sofaen nede i stuen og hatt glede av å følge de andre barnas lek med øynene. Etter hvert som hun ble svakere, ble hun flyttet opp på værelset i etasjen over hvor hun ikke ble forstyrret.

     Den dagen da epletreet stod i full blomst, fikk hun sitte godt innpakket i dynen ved vinduet. Treet var hvitt av de skjøre blomster. En skulle tro de minnet om sne, men det gjorde de ikke. De lette kronbladene var så levende i den varmende vårvinden og deres svake rosa skjær bar heller bud om treets søte frukter enn å vekke minnene om vinteren som var forbi. Travle bier summet i tusentall om i treet og forsynte seg av treets gavmildhet.

     Blomstringen var over på noen få dager. Marken omkring stammen ble atter hvit, og selv om spiren til nytt liv nå allerede var lagt, virket treet merkelig dødt.

     Den lille piken ble urolig og bad om å bli båret tilbake til den varme og trygge sengen.

     Sommeren gikk. Den lille ble værende i sengen. Minnet om en annen liten pike av en annen tid ble blekere. Kun vagt husket de voksne de glade små trippende føtter, det leende blikket og kjolen full av bringebærflekker.

     Blikket var blitt avventende og resignert som om noe utenfor henne styrte den videre ferd. Oftest døste hun, men av og til våknet hun og ville snakke litt før hun igjen gled vekk.

     De satt ved sengen hennes i hele denne tiden. Likevel var hun alene. I sin døs reiste hun gjennom landskaper og så steder som ingen før henne hadde sett. Kalde kluter på hennes varme panne brakte henne hjem igjen.

     Får jeg vinger når jeg kommer frem? spurte hun en dag. Den voksne bøyde seg fremover mot henne, strøk henne over pannen og svarte lavt at selvfølgelig får du det.

     Øynene lyste svakt opp i det bleke ansiktet. Fortell, hvisket hun. Og den voksne fortalte. Han grep hennes spinkle hånd og varmet den i sin egen. Og den voksne fortalte om de sterke hvite vingene og den lange, hvite kjortelen. Om hvordan hun igjen ville føle vinden rufse henne i håret. Og den voksne fortalte om flukten mellom skyene. Hun skulle leke med alle de andre. De skulle hoppe fra sky til sky. Og leke gjemsel. Og den som fant den fineste skyen med en stor bulk på toppen ville vinne, for de andre ville ikke finne den som gjemte seg bak en slik bulk og bøyde den over seg som om man gjemte seg under en dyne.

     Slik ble de ved. Den voksne holdt om de små barnehendene, og mens solen gikk tidligere og tidligere til sengs, fortalte den voksne om myke gressganger der lammene beitet og hoppet omkring i solen. Og når man la seg i gresset kom lammene bort for å snuse. Da kunne man løfte dem i armene sine og kose med dem så mye man ville. Og alle lammene fikk navn, og så kunne man rope på dem og de ville komme. Og man kunne ta med salt opp fra jorden og gi dem, og når de var tørste kunne man løfte dem opp og fly dem bort til bekken som rant nedenfor engen.

     Alt er så lyst og vakkert, så rent og hvitt. Og den voksne fortalte om de store prektige haller med de nydeligste malerier av farvet glass i vinduene. Og lyset ville skinne inn gjennom bildene så de ble levende og lærte oss om alt som var godt og riktig. Og bildene ville fortelle at englene måtte passe på alle de små barna nede på jorden så ikke noe galt skjedde med dem. Og om natten skulle de stå vakt om de små barna på hver side av sengen, og noen skulle bre dynen over barna hvis de sparket den av seg mens de sov, og én skulle vise dem fine bilder av de små lammene som hadde fått navn.

     Utover høsten reiste hun mer og mer. Kun i korte øyeblikk var hun hjemme i sengen. Pusten var svakere også nå. En dag hadde noen tent et stearinlys på bordet og slukket taklampen. De to som våket satt urørlige i det dunkle rommet. Ingen av dem sa noe. Alt som skulle sies var sagt og ordene ville så likevel ikke gjort annet enn ugagn.

     En kort stund åpnet den lille øynene og stirret inn i lyset som om det var stort og mektig og altoppslukende. Så falt det en ro over ansiktet og hun lukket øynene. Like etter ble pusten uhørlig. Så sukket hun én gang og pustet ikke mer.

     —

     Kjære lille fugl, tenkte den voksne, mens han bar henne ned trappen for siste gang og ut til den ventende vognen. Kjære, kjære lille fugl, hvorfor måtte du fly din vei så snart.