En vitenskapsbasert religionskritikk

Marquis Pierre-Simon Laplace, en av historiens mest innflytelsesrike vitenskapsmenn forærte i sin tid Napoleon Bonaparte et bind av sin beskrivelse av solsystemet: «Traité de mécanique celeste». Napoleon takket og bemerket at «man forteller meg at du har skrevet denne store boken om universets system, og ikke engang har nevnt dets skaper». Laplace svarte «Jeg hadde ikke noe bruk for den hypotesen».

Del 1

Når religionen, det vil i denne sammenheng si de religiøse skriftene eller kirkesamfunnenes ledere og autoriteter, uttaler seg om og fremmer påstander om religiøse forhold i den virkelige verden, kan påstandene undersøkes. Dermed blir religionens riktighet selv tilgjengelig for etterprøvelse. Det kan da utføres eksperimenter som bekrefter religionens påstander eller falsifiserer dem. I andre tilfeller, der påstanden omhandler et fenomen som har skjedd en gang i fortiden, kan vi ikke studere påstanden direkte. Den kan allikevel granskes ved å studere de skriftlige kilder som beskriver påstanden og ved å benytte oss av andre informasjonskilder, som andre samtidige skrifter, eller vi kan benytte oss av kunnskap fra andre fagområder og trekke slutninger om påstandene ut fra logiske argumentasjonsrekker. Hvis religionens påstander om undersøkbare fenomener blir avsannet, må vi akseptere at religionens forkjempere har tatt feil eller til og med at de religiøse skrifter er feilaktige.

     Når vi følger den moderne vitenskapens historie gjennom de få hundre år den har eksistert, er det nettopp dette vi erfarer. Det ene vitenskapelige fremskritt etter det andre har ført til at den kristne læres påstander blitt kjent uriktige. Vi har oppdaget at kirkens og Bibelens lære opp gjennom historien har vært fullstendig uriktig innen fundamentale spørsmål omkring forståelsen av verden, mennesket og dets plass i universet. Det ene store grunnleggende spørsmål etter det andre kan forstås og forklares uten å involvere annet enn kjente rasjonelle prinsipper og tildels matematisk beskrevne naturlover.

     Vi kan nå, ved hjelp av vitenskapelige teorier og eksperimenter, følge universets historie så godt som tilbake til dets aller tidligste begynnelse. Vi kan nesten spore oss selv tilbake til sten og gass gjennom evolusjonens formålsløse utprøvinger og vi kan spore den sterkt varierte materien tilbake til sine grunnleggende komponenter. Vitenskapen presenterer oss for et univers som ikke behøver komme fra noe sted, som ikke er avhengig av eller påvirket av noe utenfor det selv, et univers som ikke behøver ha en årsak. Et univers hvis begynnelse ikke behøver bryte med de fysiske lover. Dette univers har ikke noe sentrum, men er et univers der alle områder er likeverdige. Dette ikke-deterministiske universet utvikler seg lovmessig og forutsigelig, med de begrensninger som kvantemekanikken setter, ut fra kausale eller virkende årsaker. I dette universet avvises teleologiske betraktninger og «hensikt» som vitenskapelig forklaring. I dette univers er jorden en planet rundt en avsidesliggende sol i et hav av stjerner som igjen bare er en dråpe i et enda mye større hav.

     Å innføre en forestilling om noe overnaturlig skapende, opprettholdende og styrende vesen i denne forståelsen av verden ville være direkte feilaktig. Ut fra universets oppbygging er det ikke mulig å forutsi fremtiden, fordi fremtiden ikke er entydig bestemt av nåtiden. Det er dermed ikke mulig å forutsi hvilken retning utviklingen kan ta og vite hva som virkelig vil utvikle seg. Det finnes ingen holdepunkter for noen skjult underliggende eller «dypere» forklaring som fjerner det tilfeldige aspektet fra kvantemekanikken.

     Med de lovene som styrer vårt univers er det mulig for masse og energi å organisere seg, av seg selv, i de former og systemer som omgir oss. Selv om vi fremdeles ikke kjenner denne selv-organiseringen fullstendig, ser det ikke ut til at ikke alle kjente fysiske systemer skulle kunne bli fullstendig forklart som produkter av ordinære fysiske prosesser. Samtidig som disse prosessene og systemene beskrives, fjernes også mysterium og hensikt fra universet. Fysikeren Steven Weinberg uttrykker det slik: «Jo mer universet virker forståelig, desto mer hensiktsløst virker det også». Kanskje er det uriktig å kreve hensikt og mening med universet. Kanskje er det bare en egenskap ved menneskene å ville tolke inn humane kvaliteter som hensikt og mening inn i noe som ikke har det. Det er ingenting i naturen utenom i menneskenes og dyrenes viljesliv som peker i retning av en hensikt.

Avvisningen av påstanden om eksistensen av et skapende, styrende og opprettholdende overnaturlig vesen, baserer seg ikke bare på påstandens uforenlighet med alt vi ellers vet om universet og naturen. Den strider også mot selve den vitenskapsfilosofiske tilnærmelsesmåte, som hviler nettopp på de oppstilte krav som ligger til grunn for all vitenskapelig tenkning omkring fenomener i den virkelige verden. For det første er påstanden ikke tilgjengelig for inspeksjon eller rasjonell undersøkelse. For det andre kan påstanden ikke benyttes hverken til å forklare, ut fra de krav vi stiller til en forklaring, eller forutsi noe som helst i den virkelige verden. Dessuten strider påstanden mot Occams prinsipp om at man ikke skal innføre flere årsaker enn de som er nødvendige for å forklare fenomenene.

     Selv om vi aldri kan finne den «endelige og absolutte sannhet», kan vi derfor avvise forestillingen om et skapende og styrende overnaturlig vesen. Idéen om et styrende overnaturlig vesen, som vi finner det i de forskjellige gudsforestillingene i Bibelen, strider altså både mot alle studerte og forklarte fenomener i universet, og er uforenlig med selve den vitenskapelige tenke- og tilnærmelsesmåte; den er imot selve grunnlaget for vitenskapelig, rasjonell tenkning. Siden den vitenskapelige verdensforklaringen er uforenlig med den religiøse verdensforklaringen, kan ikke begge forestillingene eller forklaringsmodellene være sanne samtidig. Dermed tvinges den som verdsetter kunnskap til å forkaste den ene eller den andre forklaringsmodellen. Å våge å forkaste den vitenskapelige tenkning, i lys av dens krav til logisk korrekte slutninger, dens strenge krav til bevisførsel og dens eventyrlige suksess gjennom de siste århundrer, ville være fullstendig hodeløst.

Konklusjonen blir at for hvert nytt vitenskapelige fremskritt har Guds maktdomene blitt forskjøvet lengre og lengre tilbake. Med vitenskapens våpen er Gud skritt for skritt blitt fordrevet fra virkelighetens verden. Selv tegnet på guddommens avtale med menneskene, hans bue i skyen, er ikke annet enn et enkelt fysisk brytningsfenomen. Gudens maktdomene omfatter etter hvert bare områder som ikke er tilgjengelige for undersøkelser. Guddommen er for mange blitt redusert til en «kunnskapshullenes» Gud («God of the gaps»), en Gud som står bak de fenomenene vi ennå ikke har forklaringen på. For slike troende er gudsforestillingen egentlig ikke annet enn en alternativ måte å uttrykke meningsinnholdet «Dette fenomenet har vi ikke forklaring på ennå».

Innen vitenskapsfilosofi gjelder prinsippet at ingen teorier kan egentlig endelig falsifiseres eller kjennes uriktige. Dette forklares på den måten at det i prinsippet alltid er mulig å føye til tilleggsforklaringer, ad hoc forklaringer, som «forklarer alle avvik» og som tolker og fjerner mulighetene for falsifisering. Følgen av slike ad hoc forklaringer er at teoriene ikke lenger tilfredsstiller kravene til vitenskapelighet og synker ned til de metafysiske teoriers nivå. Disse teoriene kan likefullt inneholde sanne elementer, men kan ikke benyttes eller betraktes som velegnede beskrivelser av virkeligheten.

     Slik er det analogt med gudsforestillingene. For å unnvike de påviste feil i forestillingene om Gud, må man tilføye en rekke antagelser om guddommens egenskaper i forhold til de opprinnelige egenskaper. Dette ser vi for eksempel når den kristnes allmektige bibelske Gud, som tidligere grep aktivt inn i verdens hendelser som en personlig Gud som avgjorde utfallet av krigshandlinger, som egenhendig gav landet dets lover og som personlig straffet og belønnet, reduseres til en Gud «som virker gjennom naturlovene». For å redde gudsforestillingen må man altså fjerne en rekke av gudens attributter, og fjerner samtidig hans innflytelse i den virkelige verden.

     Hos mange mennesker er gudsforestillingen skjøvet så langt tilbake som til et tenkt skapelsesøyeblikk. Disse troende har redusert guddommen til «en første beveger» eller en første årsak; som en som starter et urverk og som er den bakenforliggende årsak til naturlovene og siden har latt universet og verden utvikle seg fritt etter disse lover. Denne gudsforestillingen er vesensforskjellig fra, og uforenlig med, alle de forskjellige gudsforestillingene som foreligger i religiøse skrifter som Bibelen og bekjennelsesskriftene.

     På 1800-tallet foreslo og utviklet den britiske naturforskeren Philip H. Gosse (1810 – 1888) i sin bok Omphalos en hypotese om at universet ikke var så gammelt som de daværende vitenskapelige data indikerte, men at aldersuoverensstemmelsen mellom den teologiske påstanden om skapelsen og de eksisterende vitenskapelige data kunne skyldes at Gud skjulte sine spor ved å fabrikkere bevis for en meget eldre skapelsesakt, for eksempel ved å lage fossiler. Bertrand Russell har kommentert denne historien og fremholder at det ikke finnes noen logisk måte å bevise at denne påstanden er usann. Likeledes kan man godt tenke seg, hevdet han, at vi alle begynte å eksistere for fem minutter siden, utstyrt med fullt ferdig hukommelse, med hull på sokkene og med hår som trengtes å klippes. Få eller ingen vil ha problemer med å umiddelbart å avvise en slik påstand som rent oppspinn. Men rent logisk, hvordan og hvorfor avviser vi denne påstanden?

     Vi gjør det atter en gang ved å benytte oss av de kravene vi stiller til vitenskapelige teorier som skal beskrive virkeligheten. Påstanden om at jorden ble skapt for fem minutter siden er ikke falsifiserbar, men påstanden forklarer ingenting og kan heller ikke benyttes til å forutsi noe. Det er dermed fullstendig likegyldig for universets videre fremtid om påstanden er sann eller ikke. Påstanden er å betrakte som en tom, innholdsløs påstand siden den altså ikke forklarer noe og ingenting følger av den. Den er dermed helt overflødig og bør skjæres vekk med Occams barberkniv.

     På samme måte kan det hevdes at jorden ble skapt av Gud for omkring 10.000 år siden. I dette tilfellet skapt med ferdige geologiske sedimentlag, med ferdige forstenede fossiler og ferdige blandinger av radioaktive og ikke radioaktive metaller. De aller fleste av oss vil fremdeles ikke ha noen betenkeligheter med å avvise også denne skapelseshypotesen som rent oppspinn. Det finnes imidlertid grupper av troende som fremdeles hevder at jorden ikke er mer enn 10.000 år gammel.

     Rent logisk er det ingen forskjell på de to ovennevnte beretninger om skapelse for fem minutter siden eller for 10.000 år siden. Forskjellen i tid er bare kvantitativ og ikke kvalitativ.

Hvis vi forskyver tidspunktet for «skapelse» videre bakover, havner vi til slutt i påstanden om et univers skapt av en Gud med ferdig utformede naturlover. Da er vi havnet tilbake i den tidligere nevnte forestillingen om guddommen som «første beveger» eller første «årsak». Med bakgrunn i den samme vitenskapelige argumentasjonen, med krav til falsifiserbarhet, forklarings- og prediksjonspotensiale og krav til nøysomhet, bør også denne påstanden avvises. Den er en fullstendig innholdsløs påstand, i den forstand at det får ingen konsekvens om påstanden er sann eller ikke. Avvisningen av en overjordisk guddom som universets første årsak skyldes altså ikke bare spesielle vitenskapelige teorier, men selve den vitenskapsfilosofiske tilnærmingsmåte. Påstanden faller dermed i samme kategori som andre primitive skapelsesmyter.

     Religionene og de religiøse forestillingene er metafysiske teorier. Det vil si at de er fremsatt på en slik form at de ikke ut fra logisk tenkning og erfaring kan falsifiseres eller avsannes. Som vi tidligere har forklart, er dette ikke noe kriterium eller noen indikasjon på sannheten til eller holdbarheten av de religiøse påstandene. Også slike påstander kan kritiseres og avvises. Utsagnene «Det finnes en Gud som har skapt verden for 10.000 år siden, men som har produsert indikasjoner på en langt eldre skapelsesakt» og «Det finnes en Gud som virker gjennom naturlovene» er eksempler på slike ikke falsifiserbare påstander. Vi har også sett hvorfor den vitenskapelige tankegang avviser slike påstander.

     Påstanden om eksistensen av et overnaturlig vesen er en annen slik ikke falsifiserbar påstand. Noen kosmologer, vitenskapsmenn som studerer universet som helhet, har derfor valgt å fortsette å lete etter vitenskapelige indikasjoner på eksistensen av en guddom i universet. Deres spekulasjoner baserer seg på betraktninger omkring hvor sannsynlig det er at vår del av universet skulle anta så stabil struktur at liv har muligheten for å oppstå. Siden vi bare kjenner ett univers, er det vanskelig å beregne noen statistisk sannsynlighet for vårt univers blant den store gruppen av universer man kan tenke seg eller lage matematiske modeller av. Det nærmeste man kommer er å lage matematiske modeller over universets begynnelse og se om mange forskjellige utgangsposisjoner eller utgangsbetingelser vil føre til et univers som ser ut som det vi observerer. Tankegangen bak slike idéer er at jo lavere sannsynlighet for å utvikle et univers som vårt eget, desto større sannsynlighet for at prosessen er styrt. For dem som liker å leke seg med tanken om eksistensen av flere universer, et såkalt multivers, blir spørsmålet hvor sannsynlig det er at minst ett av et meget høyt antall eksisterende universer skulle ha betingelser for liv.

     En annen side ved denne filosoferingen er det faktum at universet er så ordnet. Universet viser ikke et vilkårlig sett av regulariteter, men er i likevekt mellom streng orden og en tilfeldighet som fører til at det har evne til å utvikle seg og at det kan eksistere som et forenet og konsistent hele. De religiøst anlagte vil gjerne se en designer bak en slik struktur. Det kan imidlertid ikke presiseres ofte nok at disse gudsforestillingene ikke har noe som helst å gjøre med en personlig Gud, langt mindre med en religionsforklart eller en bibelsk Gud. Ut fra den ellers strengt rasjonelle forståelsen av verden er det lagt meget strenge begrensninger på hvilke attributter eller egenskaper som kan tilskrives denne guddommen utover rollen som et ordnende prinsipp. Å svelge de kristne dogmer og trosforestillinger ut fra en metafysisk tro på et ordnende prinsipp, vitner om en uhyrlig intellektuell uredelighet. Det riktigste ville kanskje være å benytte et annet ord enn «Gud» på troen på et ordnende prinsipp, siden «Gud» er så nært knyttet til tradisjonelle religiøse forestillinger.

     Ikke-religiøst anlagte mennesker forklarer vårt observerbare univers med det såkalte antropiske prinsipp: Vi observerer universet slik det er, fordi hadde ikke universet vært slik det er, ville ikke liv kunne oppstå og vi ville ikke vært her og kunnet observere det.

     Alle spekulasjoner over disse emner ligger i metafysikkens område og er utenfor vitenskapenes erfaringsområde. Det vil si at de er utenfor det vi kan vite noe om. Fordi det ikke har noen innflytelse på eller følger for universet om disse forestillingene er sanne eller usanne, bør de avvises. Det betyr at vi hverken avsanner eller bekrefter dem, men velger å ikke beskjeftige oss med dem fordi de ikke er egnede problemstillinger i vår søken etter å forstå universet.

     Religionen tilbyr ikke noe koherent eller sammenhengende og selvmotsigelsesfritt alternativ til vitenskapen for å forstå verden. Det eneste som egentlig er tilbake av den store religiøse lærebygning som hevdet å forklare hele verden, men som ikke er i stand til å avlevere annet enn vakre ord, er et sett med usammenhengende påstander, de såkalte undere og dogmer. Vi kommer tilbake til disse i et senere kapittel.