En vitenskapsbasert religionskritikk

Del 1

Hva vet vi om den historiske Jesus? Frem til opplysningstiden (1700-tallet) ble ikke Jesus studert som en historisk skikkelse. Man så på de bibelske kildene som historiske beretninger om hans liv. I arbeidet med å få et riktig bilde av Jesu liv dukket det opp problemer i forbindelse med uoverensstemmelser i evangeliene, f. eks i forbindelse med historien om tempelrenselsen som i de synoptiske evangeliene er lagt til slutten av Jesu liv, mens det hos Johannes skjer på et tidlig tidspunkt under hans forkynnervirksomhet. Teologer som Calvin ga opp forsøket på å lage en kronologisk fremstilling.

     Jakten på den historiske Jesus kan deles inn i tre perioder. Den første perioden varte fra 1770 til 1906. I opplysningstiden fikk man en mer naturvitenskapelig holdning til tekstene og holdt seg mer til troen på fornuften og at naturen fulgte enkle lover. Filosofen Herman S. Reimarus var gymnasprofessor i orientalske språk og en foregangsmann innen den historisk-kritiske metode som ble benyttet i opplysningstiden. Han var deist og mente det ikke var behov for undere som å gå på vannet og vekke opp døde. Han så på Jesus som en verdslig politisk skikkelse som trodde at Gud snart skulle befri jødene fra romerne, og at han selv skulle være konge i det nye riket. Dette var også grunnen til at han ble korsfestet. Reimarus’ innspill utløste en voldsom debatt og utover på 1800-tallet var det en utbredt oppfatning at naturlovene ikke kunne brytes, at undrene hadde naturlige forklaringer, at det var kjernen i fortellingene som var viktige og at de viktige idéene var pakket inn i fortellinger om undere. Man fokuserte mer på Jesu’ guddommelige og smittende gudsbevissthet og på hans personlighet og flotte sinnelag. Dolkestøtet for den første perioden kom med teologen, filosofen og legen Albert Schweitzers bok Jesu liv i forskningens lys, hvor han hevdet at alle fremstillingene av Jesu liv (fra 1770 til 1900) var beskrivelser som var viktige for forfatterne og basert på ønsket om å lage en Jesus-skikkelse som var relevant for dem selv og deres tid.

     Den andre fasen i jakten på den historiske Jesus varte fra 1950 til ca 1990. Den startet med at en anerkjent nytestamentlig forsker, Ernst Käsemann, mente det var nødvendig å vise en forbindelse mellom troens Kristus og den historiske Jesus. Det endte med vekt på Jesu personlighet og hans formidling av moralske verdier. Utover på 1960- og 70- tallet ble det også fokusert på andre sider av Jesus, som sosial eller politisk skikkelse og som en forkjemper for fattige og undertrykte. Disse holdningene har vært kritisert for å først og fremst være projiserte ønsker om hva en anså som viktig for en leder eller frelser i dag.

     I den tredje perioden, fra ca. 1980 til i dag, har det foregått et viktig skifte av fokus. Nå får konteksten en viktig plass og det blir om å gjøre å forstå Jesus innenfor den sosiale, kulturelle, økonomiske, politiske og religiøse kontekst i det første århundrets Palestina. Ved å se Jesus i sammenheng med sine omgivelser blir det han gjorde like viktig som det han sa. Jødedommen på Jesu tid var som vi har sett, sammensatt, med ulike religiøse retninger. Ved å plassere Jesus i forhold til sentrale idéer og emner som loven, Tempelet, Messias-forestillinger, eskatologi og sosiale situasjoner har forskjellige forskere fremmet ulike og til dels innbyrdes motstridende forestillinger om den historiske Jesus. Det er uenighet om Jesu forhold til eskatologi, og om han var en profet eller vismann. Ulike forskere har fremstilt Jesus med forskjellige roller som visdomslærer, vismann, rabbi, fariseer, magiker, karismatisk hellig mann, sosial profet eller eskatologisk profet. Den store variasjonen i synet på Jesus skikkelsen gjenspeiler hvor lite man faktisk vet om den historiske Jesus.

Bibelens beskrivelser av Jesus er ikke forsøk på å være historisk korrekte, men gjenspeiler de tidlige kristnes behov for oppbyggelige tekster for menighetene og også for å distansere seg fra jødedommen for å bli akseptert i Romerriket. Bildet av Jesus endret seg over tid. Evangeliene gir informasjon om utviklingen av de kristne samfunnene. Evangeliene ses på som nedtegnelser skrevet av mennesker formet av sin samtid og kultur. Skriftene gjenspeiler synspunktene til forfatterne og de kristne samfunnene de representerte. De er ikke rene historiske skrifter om hva Jesus sa og gjorde, men kirkesamfunnenes omformede bilde tilpasset kirkesamfunnenes behov. Det mennesket Bibelen beskriver, er en Jesus som er jøde av fødsel, oppdragelse og vaner. Han oppfører seg som en from jøde og praktiserer ivrig sin religion, han understreker Moselovens gyldighet og viktigheten av å overholde sabbaten. I Jesu’ forkynnelse finner vi igjen alle hovedpunktene i den jødiske tro. Selv om den bibelske Jesus ikke kan føres inn under noen av de fremherskende religiøse retningene i Palestina i hans samtid, er det ikke tvil om at hans tankegang på ulike vesentlige punkter stemmer overens med de forskjellige gruppenes. Når det gjelder forsynets betydning (at Gud har omsorg for og ledelse av den skapte verden), nådens rolle for menneskene, dommens dag og kjødets oppstandelse, stemmer Jesu lære med fariseernes. Likeledes er det mange likhetspunkter mellom hans lære og esseernes.

     De to tidligste kildene til kristendommen er Markus-evangeliet og en tapt kilde som kalles Q (for Quelle = kilde). Tidlige manuskripter av Markus-evangeliet slutter med at Jesu grav er tom og at det sitter en mann i graven. Den nåværende slutten av Markus-evangeliet er lagt til senere av avskrivere. Matteus- og Lukas-evangeliene har også tilføyelser. De er skrevet med Markus-evangeliet som mal og med Jesus-ord fra Q lagt til. Q antas være en kilde til ca. 200 vers som finnes både i Matteus- og Lukas- evangeliene. Lite er bevart fra Q, men det finnes noen papyrusfragmenter funnet i Oxyrhyncus i Egypt i 1897. Teksten er av formen:

Jesus sier: Hvis I ikke forsaker verden, vil I ikke finne Guds rike, og hvis I ikke overholder sabbaten, vil I ikke se Faderen.

Jesus sier: Jeg trådte frem midt i verden og åpenbarte meg for den i kjød; og jeg fant dem alle beruset og ingen edru blant dem. Og min sjel engstes for menneskenes barn, fordi de er blinde i deres hjerter og ser ikke selv deres fattigdom.

Jesus sier: osv…

Hvis vi ordner skriftene kronologisk, ser vi at Jesus i de eldste skriftene i sin forkynnelse ikke gjør krav på å være Messias eller ha noen guddommelig status. I det senere Johannesevangeliet beskriver Jesus seg som ett med Gud, og beskriver seg selv som livets brød, verdens lys, som ett med Gud, oppstandelsen og livet (Joh 6,48; 8,12; 10,30; 11,25). Her er det også lagt til en lang rekke fortellinger om undere som ikke finnes i de tidligere evangeliene. I tidligere tider tjente underhistoriene til å styrke tilliten til og underbygge troen, mens i vår tid med en naturvitenskapelig holdning til virkeligheten er effekten ofte motsatt.

     På kirkemøtene i Nikea år 325 og i Konstantinopel år 381 ble Jesus guddommeliggjort og den nikenske trosbekjennelse ble vedtatt. Senere kirkemøter innførte ytterligere endringer som f.eks. innføringen av Den hellige ånd.

     Det tidligste evangeliet, Markus-evangeliet, er antakelig skrevet mellom år 64 (Peters henrettelse) og år 70 (Jerusalems ødeleggelse); Johannesevangeliet noe senere. De er forfattet av mennesker som ikke selv hadde møtt Jesus.

     Den historiske Jesus gjorde lite inntrykk på sin samtid. Han er ikke nevnt i noen samtidige skrifter og heller ikke nevnt i dødehavsrullene, selv om Qumran, hvor de ble funnet, ikke ble tatt av romerne før år 68 evt. Den tidligste referansen stammer fra den jødiske historikeren Josefus fra rundt år 93, i verket om jødefolkets historie hvor det finnes et avsnitt om Jesus. Dette er imidlertid pyntet på og utvidet av en senere avskriver, så teksten er kontroversiell. Bibelforskere har nøye studert dette avsnittet som har fått et eget navn: Testimonium Flavianum, siden det regnes å være en bekreftelse på Jesu’ eksistens uavhengig av bibelske kilder. Den romerske historikeren Tacitus beskriver ca. år 100 kristne menigheter i Roma. Noen av skikkene til de kristne menighetene beskrives også av Plinius den yngre (62 – 113), men de forteller ikke om Jesu’ liv.

     En rekke forskere har prøvd å bestemme hva som er ekte Jesus-ord i Bibelen blant annet ut fra om sitatene er nevnt flere steder, om de skiller seg fra den senere utviklede kirkelige tradisjon, om de passer i den jødiske tradisjonen rundt år 30 og om det er samsvar med andre sitater.

     Her er det mer interessant å forstå den bibelske Jesus-skikkelsen ut fra hans verdensbilde og hans holdninger. Jesus var en troende jøde som vokste opp i den jødiske kulturen. Hans uttalelser i Bibelen er formet av dette. Han hadde datidens klassiske forståelse av virkeligheten med forestilling om eksistensen av en fysisk himmel og et fysisk Gehenna.

     I sin forkynnelse henter Jesus ofte eksempler fra forholdet mellom slaver og herrer. For ham var slaveriet en naturlig og nødvendig institusjon i samfunnet. Slavene skal være lydige og trofaste (Matt 24,45; 25,14; Luk 16,13) og oppsetsige slaver kan endog drepes (Matt 24,50). Jesus snakket aldri mot slaveri, tvert imot understreket han Moselovens generelle gyldighet.

     Han er tilhenger av veldedighet, men ikke for bekjempelse av fattigdom (Matt 6,19). Det vil alltid være fattige, og man skal nøye seg med nok mat og klær.

     Hans kvinnesyn var helt tradisjonelt for datidens mennesker, kvinner var nærmest for slaver å regne, ting som kunne kjøpes og selges. Ifølge Moseloven kunne døtre som ble solgt ikke gis fri (2 Mos 21,7). Jesus talte skarpt mot skilsmisse. Om en skilt kvinne gifter seg med en annen mann, bedriver hun hor (Mark 10,12). Dette bidro til større ufrihet for kvinner som ble tvunget til å forbli i uønskede ekteskap, og til å svekke skilte kvinners muligheter i samfunnet. I og med hans generelle støtte til Moseloven støttet han også kvinnenes svake rettslige og underordnede stilling. Den kvinneundertrykkende holdning ble videreført i de første kristne menighetene hvor det stadfestes at mannen ikke ble skapt for kvinnens skyld, men at kvinnen ble skapt for mannens skyld, og at hun derfor bør ha et undergivenhetstegn på sitt hode (1 Kor 11,9).

     Den kanskje viktigste skavank ved hans livsoppfatning er bruddet med det generelle menneskeverdet, nemlig hans dualistiske holdning hvor han skiller menneskene inn i to sjeleraser: «gode» og «onde». De onde truer han med evig straff. Her blir han samtidig en talsmann mot tanke- og trosfrihet med sin manglende toleranse overfor annerledes tenkende: «Den som ikke er med meg, er mot meg» (Matt 12,30). «Men disse mine fiender som ikke ville at jeg skulle være konge over dem, før dem hit og hugg dem ned for mine øyne» (Luk 19,27). Disse sitatene er eksempler på den intoleransen som det dualistiske menneskesynet fører med seg.

     Jesus tok feil i sin sentrale forkynnelse om dommedag, hvor jorden skal ødelegges i en verdenskatastrofe. Han mente den var så nær forestående at mange av hans tilhørere ville oppleve den før de døde (Mark 9,1,13; Matt 16,28).

     Det bør samtidig påpekes at han også fremhevet mange til dels utmerkede, allmenngyldige leveregler som veldedighet og hjelpsomhet overfor fattige. Mange av disse levereglene og prinsippene er beskrevet i Bergprekenen. De fleste av disse etiske prinsippene var riktignok ikke skapt av Jesus, men var en sentral del av datidens jødiske etikk.

      Jesu forkynnelse om endetiden og dommedag, og også hans etiske syn, blir av og til betegnet som revolusjonerende, enestående og nyskapende for sin tid. Det påstås at denne læren bryter radikalt med det jødiske miljøet som Jesus vokste opp i. Dette blir så benyttet som en bekreftelse på hans guddommelighet. Disse påstander er grundig tilbakevist i Andreas Edwiens bok «Idékampen i det bibelske gudsbilde» Her beskriver han det 200 – 300 årige skriftlige tomrom som ligger mellom slutten på det gamle testamente og begynnelsen på det nye. I dette tidsrommet foregikk det en kontinuerlig religionsutvikling. I denne tiden bryter oppstandelsestroen gjennom via en bred folkelig, apokryfisk og apokalyptisk litteratur. Henokboken (fra ca. 160 – 50 fvt) er et eksempel på et slikt skrift som sterkt lanserte oppstandelsen for dem som hadde levd i fromhet i jordelivet: «Og de åndene blant dere som dør i rettferdighet skal leve og fryde seg og være glade, og deres sjeler skal ikke gå under» (Hen 103, 2-4). Et annet populært skrift var «De 12 patriarkers testamente» som både beskriver oppstandelse av de rettferdige og forventninger om Messias (2 stykker). Når det gjelder begreper som tilgivelse ligger skriftet mye nærmere det nye testamente enn det gamle. Tilsvarende gjelder begreper som hat, løgn, misunnelse, lyst, lidelse og generøsitet.

     Martin Luther King skrev i 1949 et essay om etikken i senjødedommen slik den fremstår i De 12 patriarkers testamente (The ethics of late judaism as evidenced in the testament of the twelve patriarchs). Her argumenterer han nettopp for at mange av de viktige etiske prinsippene assosiert med Det nye testamente egentlig hadde sin opprinnelse i judaismen. Han beskriver hvordan tidlige kristne dyder som kyskhet, medfølelse, tilgivelse og måtehold ble fremholdt som dyder allerede i senjødedommen. De 12 patriarkers testamente ble skrevet ca 100 år fvt. Ut fra språket og tankene i Det nye testamente er det tydelig at forfatterne var vel kjent med De 12 patriarkers testamente og dette verket binder på mange måter sammen etikken i Det gamle og nye testamente. Et av de viktigste prinsippene er i Gads (en av patriarkene) testamente om tilgivelse, som viser tydelig likhet med oppfordringene i Det nye testamente og bryter med forestillingene i det gamle. Gad oppfordrer i sitt testamente sine barn til ikke å hate: «Elsk hverandre fra hjertet: hvis en mann synder mot deg, snakk fredfullt til ham, og bær ikke svik mot ham i din sjel. Og hvis han tilstår og angrer, så tilgi ham.» Tanken bak er ønsket om å få overtrederen tilbake til samfunnet. Denne holdningen finner vi også igjen i Det nye testamente: «Ta dere i vare! Dersom din bror gjør en synd, så tal til rette, og hvis han angrer, så tilgi ham» (Luk 17.3). Lignende nytestamentlige holdninger finner vi i Levis testamente om hevn, Issachars testamente om å leve i enkelhet, og Naphtalis testamente om naturlig godhet.

     En tredje bok var «Jubileerboken» som også beskriver et fremtidig lykkeland uten synd og lidelse hvor menneskene skal leve i 1000 år og etter døden skal nyte en velsignet tilværelse i åndeverdenen. Senjødedommen ble stadig mer rikt fabulerende omkring engler og demoner, dødes oppstandelse, himmelfarter og himmel- og helvetesforestillinger. Denne litteraturen dannet dermed grunnlaget for den senere kristne dogmatikken. Jesu forkynnelse knytter seg nært til dette siste stadiet av senjødisk religionsutvikling, med de samme forestillinger om forholdet mellom denne verden og Gudsriket, troen på «oppstandelsen fra de døde» og messiasforventninger.              

Det ovenstående forteller om Jesus som et menneske som var et produkt av sin samtid og sin kultur i sine holdninger og sin forkynnelse. Som vi så over, har den kirkelige tradisjon utviklet bildet av dette mennesket og gradvis tillagt ham en lang rekke undergjørende og guddommelige egenskaper.