En vitenskapsbasert religionskritikk

By demonstrating that God is not needed to explain anything, science has proven that it is no more reason to believe in the existence of God than to believe in the existence of The invisible spaghetti monster.

 Fritt etter Philosophy professor Theodore Schick

Del 1

I gamle dager da det store flertallet av menneskene levde i nær kontakt med og i sterk avhengighet av naturen, og selv opplyste mennesker i løpet av et liv ikke leste mer enn den mengde skrift som finnes i en dagsavis, var verden besjelet av Gud. Menneskene så den guddommelige hånd utøve den guddommelige vilje fra vugge til grav. Det falt det ikke en spurv til jorden uten at Gud hadde forårsaket dens død. All sykdom var Guds uransakelige vilje. Hans mening var bak alt regn fra skyene. Grøden var hans gave til menneskene. Jorden var sentrum i universet og menneskene var sentrum for Guds oppmerksomhet.

    Så våknet på ny den slumrende vitenskap fra antikken. Og denne gangen var den kraftigere enn noensinne fordi den hadde alliert seg med den skapende hånd. Antikkens mennesker dyrket den rene tanke, men hadde lite til overs for manuelt arbeid. De ignorerte derfor eksperimentelle teknikker, som jo utgjør den ene halvparten av vitenskapelig aktivitet. Slik var det ikke nå. Renessansens mennesker hadde andre tekniske forutsetninger, som muliggjorde observasjoner som langt overgikk de gamle grekernes. På den tiden hersket forestillingen om at jorden lå i sentrum av universet og at planetene gikk i sirkelbaner rundt jorden. I motsetning til jorden som etter syndefallet var ufullkommen, hersket det i himmelen den perfekte tilstand, representert ved de perfekte geometriske planetbaner, nemlig sirklene. Stjernene stod fast på himmelhvelvingen. Det var vanlig å tenke seg himmelhvelvingen som en fast hvelvet bolle. Det er fra denne forestillingen ordet firmamentet stammer. Stjernene kunne da tenkes som små huller i dette skallet hvor litt av lyset fra Guds himmel skinte ned på jorden. Denne modellen er et vakkert bilde, men strider mot noen av de observasjoner som gjøres på nattehimmelen. Hvis jorden stod i sentrum i solsystemet og solen og de andre planetene kretset rundt den, ville solen og Venus av og til stå på hver sin side av jorden og altså danne en vinkel med toppunkt i jorden på 180 grader. I virkeligheten blir vinkelen mellom Venus, jorden og solen aldri mer enn omkring 47 grader. Denne og andre observasjoner ledet til at den polske astronomen Niklas Koppernigh (Copernicus, 1473-1543) fremsatte en modell av solsystemet med solen i sentrum og jorden kretsende om den som planet nummer tre. Dette burde i og for seg være en enkel og liketil forbedring av menneskenes forståelse av sin verden, men opplysningene var så sensitive at Copernicus ventet med å offentliggjøre dem til etter sin død for å unngå problemer med den mektige kirken i Roma.

     Den banebrytende italienske naturvitenskapsmannen og filosofen Galileo Galilei (1564-1642) oppfant ikke teleskopet, men han var den første som rettet denne nye innretningen mot stjernehimmelen og publiserte det han så. Han så ting som ingen tidligere hadde drømt om. Han så fjellene på månen og solflekker på solen. Han så at planeten Venus hadde faser akkurat som månen. Det var også en sammenheng mellom fasene til Venus og vinkelen mellom Venus og Solen. Dette var en sterk indikasjon på at planeten Venus gikk i bane rundt solen. Galileo oppdaget at Jupiter hadde fire store måner som kretset rundt planeten. Det ble tidlig klart at disse månene fulgte Keplers bevegelseslover. Til sammen sannsynliggjorde disse nye observasjonene et koperniansk verdensbilde der jorden og de andre planetene beveger seg rundt solen. Sine observasjoner og konklusjoner beskrev han i verket Nuntius sidereus (Sendebud fra stjernene). Han ble på grunn av dette tvunget, under trusler om tortur, til å avsverge sitt syn. Hans verk ble satt på pavekirkens index, det vil si listen over forbudte bøker, og han selv ble forvist fra Firenze og dømt til husarrest for «voldsom mistanke om kjetteri» resten av livet. I 1979 fremsatte pave Johannes Paul II et forslag om å løse Galilei fra bannlysingen som trådte i verk 346 år tidligere. Forslaget ble vedtatt i 1992, etter 13 år.

     Samtidig med Galilei arbeidet den tyske astronomen Johannes Kepler (1571-1630) med å beskrive planetenes baner på himmelen. Han arbeidet ut fra en modell hvor solen stod i sentrum for solsystemet og planetene beveget seg i sirkelbaner rundt solen. Hvis vi tenker oss at vi dreier disse sirkelbanene om en vilkårlig valgt diameter, vil de beskrive konsentriske kuleskall med solen som sentrum. Avstanden mellom kuleskallene var slik at forskjellige typer regulære mangekanter akkurat fikk plass mellom skallene. Hvis vi betrakter en av de regulære mangekantene, vil skallet innenfor akkurat tangere sentrum av sideflatene, mens skallet utenfor akkurat vil tangere mangekantens hjørner. Dette var en besnærende tanke siden det bare finnes fem forskjellige regulære mangekanter, akkurat nok til en mangekant mellom hver av datidens kjente planeter. For eksempel ville eichosaederet (tyvekanten) passe mellom venusskallet og jordskallet og dodekaederet (tolvkanten) passe mellom jordskallet og marsskallet. Kepler var meget begeistret for denne modellen og ville svært nødig gi slipp på den.

     Kepler hadde arvet den danske astronomen Tycho Brahes nøyaktige observasjonsmateriale over planeten Mars’ bane, og regnet og regnet for å se om de observerte marsposisjonene passet til hans yndlingsmodell. Kepler var en samvittighetsfull mann og ville gjerne at modellen skulle bekreftes, men uansett hvor mange ganger han regnet ville planetene, hvis de fulgte sirkelbanene sine, ikke forefinnes der på himmelen der de etter Tycho Brahes observasjoner hadde vært. Etter å ha regnet over syttito ganger hadde han overbevist seg selv om at planetene gikk i ellipsebaner rundt solen. Han framla sine betraktninger og beregninger i verket «En ny astronomi grunnlagt på kausalitet, eller en himmelens fysikk, utledet av undersøkelser av stjernen Mars’ bevegelser, som bygger på den noble Tycho Brahes observasjoner».

     Disse store mennenes tjenester for menneskeheten kan vanskelig overvurderes. Deres konkrete resultater er kanskje ikke viktige for vårt dagligliv, men deres vitenskapelige måte å tenke på, deres krav til at teoriene må stemme med observasjonene hvis de ikke skal forkastes, danner grunnlaget for den moderne vitenskaps tenkemåte. Dette gjorde de bokstavelig talt med livet som innsats. Det kan være vanskelig å forstå den tiden som disse menn levde i. Kirken hadde på denne tiden meget stor makt.

     Kepler hadde private uoverensstemmelser med Kirken. Hans mor ble av sine naboer beskyldt for å være heks. Hun skulle blant annet ha forhekset noen av naboene. Hun var også skyld i en gris’ uforklarlige død og hadde ridd ihjel en kalv for å gi den til djevelen til middag. Etter iherdig innsats fra Keplers side ble moren reddet fra trusselen om tortur og bål, men døde like etter.

     Kirken kunne også idømme dødsstraff for vranglære eller kjetteri. Dette skjedde blant annet med den italienske filosofen Giordano Bruno (1548-1600). Han brøt med kirkens oppfatning av verdensrommet og mente at universet var uendelig. For disse og andre synspunkter ble han brent på bålet. Et nytt syn på universet kunne rokke ved kirkens og Guds maktposisjon, og det var dermed ikke rart at disse mennenes tanker ble angrepet. Motstanden fra kirken ble begrunnet med at det nye synet ikke stemte overens med visse skriftsteder i Bibelen eller med de gamle verkene til Aristoteles og Platon.

     Den engelske matematikeren Isaac Newton (1642-1727) formulerte siden lovene som styrer legemers bevegelse. Disse lovene gjelder på jorden, og de gjelder også himmellegemenes bevegelser. Himmelen mistet dermed sin guddommelige, perfekte og uforanderlige status, men ble til gjengjeld forståelig, regulær og forutsigelig. Dette var en tanke som tidligere hadde vært den største blasfemi. Dette synet var egentlig et kraftig anslag mot det gamle bildet av en verden gjennomsyret av Gud. En videreføring av denne erkjennelsen er faktisk regnet som vitenskapens fremste bragd, nemlig den at universet er forståelig. Det følger de samme naturlovene som gjelder her nede på jorden.

     Som en følge av dette ble den religiøse himmelen flyttet fra den fysiske himmel som vi ser over oss om natten, til en ikke nærmere definert, abstrakt himmel som ingen vet hvor er. Moderne astronomi har vist oss at himmelen er et voldsomt sted med farlig stråling, voldsomme eksplosjoner og intens kulde og hete. Dette stedet er ikke egnet til oppbyggelse og glede for de salige sjeler.

     Selv lenge etter den epokegjørende innledningen til den moderne vitenskapelige tidsalder levde sterke forestillinger og tradisjoner om Gud som et opprettholdende og styrende vesen. Hvor bokstavelig troen på guddommens styring var, selv langt opp mot vår egen tid, kan nåtidens mennesker vanskelig fatte. Vår historie er full av tragiske, men også pussige beretninger om følgene av en slik tro. Vi skal her bare nevne ett eksempel som kan illustrere dette. Det er historien om Benjamin Franklin og lynavlederen. Vi husker fra skolebøkene hvorledes Benjamin Franklin i 1752 eksperimenterte med drager i tordenvær for å studere lynet. Senere det samme året oppfant han lynavlederen. Med forklaringen om hva lyn var, ble det mulig å besvare spørsmål som teologene tidligere hadde slitt mye med, for eksempel «Hvorfor skulle den allmektige slå til mot sine helligede templer, eller la satan gjøre det?» (kirkene raget ofte høyt over den omkringliggende bebyggelse) og «Hvorfor skulle Guds straffedom i så stor grad være rettet mot store trær som ingen fornuftig person kunne beskylde for synd?». Til tross for lynavlederens effektivitet ble oppsatte lynavledere, spesielt i Sveits, Frankrike og Italia, revet ned fordi de ble betraktet som stormannsgale forsøk på å kontrollere himmelens artilleri. Lynavlederen ble også beskyldt for å være årsaken til jordskjelvet i Massachusetts i 1755 fordi det var satt opp så mange lynavledere i Boston.