Det er mange tiår siden «kamerat Jesus» ble sosialist. Har han nå flyttet seg lenger til venstre, mot sentrum eller lenger ut på høyresiden? Med frigjøringsteologien og kristen-sosialismen fra 1960-70 årene ble Jesus omformet til maktkritiker og (sosial-etisk) frigjører. Det er et særtrekk ved den kirke-kristne (antropomorfiske) Gud at han skifter mening og/eller gjennomgår personlighetsforvandlinger.
Han får stadig nye interessefelt – og nye egenskaper, bl.a. større følsomhet for sine skapningers sårbarhet. Er han nå mer opptatt av klimakrisen enn av frelsessaken? Ganske sent og plutselig er han blitt «minoritets sensitiv», også «skeiv». Han har kanskje fått undervisning om Menneskerettighetene?
Gjennom hele sin «historie» har dette gudemennesket (sann Gud og sant menneske, ifølge bekjennelse) hatt særlig interesse for kjønns-spørsmålet og menneskenes seksualliv. Etter utallige århundrers kyskhetsideal, kroppsforakt og kjønnssegregasjon har noen moderne teologer kommet fram til at den bibelske eller kristne Skaperguden egentlig velsignet begjæret… De har åpenbart fått innsyn i «Guds virkelighet» på en ganske annen måte enn tidligere kirkelærere. Både Jesus, Paulus, Augustin og Luther må vel da ha misforstått Skaperens vilje?
Ifølge Kirkelære har Jesus/Sønnen gjennomgått «tre fødsler». Annen gang ble han fysisk født av en jordisk (jødisk) Jomfru – uten en menneskelig far! Han ble unnfanget ved Den hellige Ånd, som Kirken i bekjennelser har gjentatt og gjentatt i halvannet årtusen. Er denne angivelig historiske hendelse fortsatt et «mysterium» i akademisk/vitenskapelig Teologi?
Det sies at Jesus snudde opp-ned på alle verdier. Ja, kanskje i den forstand at han var himmelvendt og ikke opptatt av samfunnsverdier. Jesus var en eskatologisk-apokalyptisk profet! Det er Kirken som etter nytte og behov har tilpasset ham rådende samfunnsforhold. Det må gjentas: Jesus brukte sin samtids trelleinstitusjon og den sosiale lagdeling som modell for Himmelriket. Hans «rike» (kongedømme) var intet demokrati!
Er «Gud» (Kristus Jesus?) i vår tid sosialist, sosialdemokrat eller verdikonservativ/kristendemokrat? Han plasseres ofte politisk innenfor venstre- og høyreaksen i norsk kirkeliv. De «hjemløse» kristendemokrater i KrF tilbys nå et hjem i Partiet Sentrum (jfr. Simen Bondevik i Dagen 04.08.2025). Også Aps kristne statsråd, Kari Nessa Nordtun, vil kapre KrF velgere. Ifølge en valg-podcast deler hun mange av KrFs verdier, men er «sjokkert» over den enorme høyredreiningen i partiet. Ja, noen mener at det er Ap som best forvalter kristendemokratiske verdier.
I USA og andre europeiske stater knyttes kristendommen (og kristenarven) til den politiske høyreside på ytterfløyen. I kjerneområder for «den kristne kulturarven» ser vi at det er god jordbunn for både militarisme og diktatur. Når kristen nasjonalisme i andre land ofte kritiseres, er det lett å glemme Norges nasjonale religion; evangelisk-luthersk kristendom/kirke (grunnlovsfestet).
Vårt lands eksalterte kristningsjubileer inngår i et bredt nasjonalistisk og politisk mønster i Vesten. Norge skal være et kristent land («humanistisk» er en nyere tilføyelse). Kristne verdier skal være «norske» og Den norske kirke skal være «folkekirke»… Vi kan spørre: hvor tidlig begynte Den norske kirke (Statskirken) med planlegging av Stiklestadjubileet 2030?
Det er nedslående å lese Jørn Øyrehagen Sundes essay i Vårt Land 09.08.2025, med den utrolige tittel: Jesus, Moses og Hilde Sandvik. Men det er bra at han omsider toner «kristenflagget» tydelig. Jeg siterer:
«Ein jurist og rettshistorikar skal være varsam med å lesa og tolka Bibelen og kyrkjehistorie. Det er ikkje mitt fagfelt. Dette er teologane sitt gebet. Eg vil likevel prøva. Litt fordi eg likar ei utfordring. Meir fordi det er nødvendig for å trengja inn til kjernen av diskusjonen i sommar rundt kronikken til Hilde Sandvik. Men mest fordi eg ikkje trur at demokratiet i Vest-Europa overlever utan kristenfolket og kyrkja si støtte…..
Når Jesus seier han er den nye pakta, så er det ein ny start. Det er sjølvsagt ein ny start når det gjeld nåde og frelse. Men det er ikkje mitt gebet. Som jurist og rettshistorikar les eg det som ein ny start for samfunnet og kommunikasjonen med Gud…. Difor heiar eg på Jesus. Eg har ingenting imot Moses. Men han hadde sin tid. Den er over. Slik ser det i alle fall ut med augene til ein jurist og rettshistorikar». (sitat slutt, min kursivering)
Om den såkalt nye «kommunikasjonen med Gud» sier Jesus: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg«. Vi lever altså stadig i «den nye pakt» som Jesus angivelig innstiftet for ca. 2000 år siden? Jesus var sterkt lovtro i det alt vesentlige. Han innførte ingen ny samfunnsorden og kritiserte ikke Moses og/eller den mosaiske lov. Jesus skulle ikke oppheve Loven, men oppfylle den. Da skulle hans tid på jorden være ute og hans oppgave fullført, mente han selv. Hans store feiltakelse og provokasjon var at han erstattet den objektive Loven med sin egen person. Kristendommens historie viser hvor vidt og galt denne person- og autoritetsdyrkelse bærer.
Jesus fra Nazareth var selvsagt «barn av sin tid» like mye som andre oldtidsprofeter. Det var keisere og biskoper i Romerriket som ville det annerledes. Rettshistoriker Øyrehagen Sunde synes ikke videre interessert i tidligere lovsamlinger, som den kristne keiser Justinian I («den store») og lovsamlingen utformet på 500-tallet. Undertrykkelse av andre religioner går igjen fra «den kristne kulturarvens» tidligste tid.
Som jurist og rettshistoriker kunne man også forvente at Øyrehagen Sunde interesserte seg for juridiske begreper som: rettferdighet – skyld – dom – straff – soning – – – . Ja, også hvorvidt han forstår læreskriftet Confessio Augustana/CA som et bidrag til demokratiet. Luthers tid er ennå ikke over. Rettsoppfatning og straffelover (også kirketukten) under enevoldskongene i det lutherske Danmark-Norge burde vel interessere en upartisk rettshistoriker? Det gjelder i særdeleshet dødsstraffens historie i katolske og protestantisk-lutherske samfunnsdannelser.
Hva «demokrati» betyr i den kirke-kristne historiefortelling er det vanskelig å få grep om. Men selvbildet består urokkelig! Se også Bjørnulf Hafstad (med tilleggsutdannelse i filosofi og idéhistorie).
Demokrati uten røtter? En påminnelse til kristne velgere
«Når vi i dag blir fortalt at «religion og politikk ikke hører sammen», er det lett å la seg skremme til taushet. Men sannheten er at uten den kristne forståelsen av menneskets verdi, ansvar og samvittighet, ville ikke de liberale frihetene eksistert i sin nåværende form. Fjerner vi røttene, visner treet. Når verdier som ytringsfrihet, likhet for loven og beskyttelse av minoriteter blir løsrevet fra deres opprinnelse, står vi i fare for å miste både retning og forankring. Som kristne velgere bør vi ikke tenke at vår tro er irrelevant i møte med demokratiet – tvert imot: det er vår arv som la grunnlaget for demokratiet vi har i dag».
En «ny» samfunnspakt?
I vårt evangelisk-lutherske folkekirkeland synes liberalteologiens radikale/progressive «Jesus» å ha erobret kirkerommet i DnK. Man kan godt si at denne teologien har lyktes med å avverge eller nøytralisere kristendomskritikk og teologikritikk. Uten Jesusdyrkelsen og Kristustroen faller kirke-kristendommen sammen. Derfor er de åpenbare blindsoner (feiltakelser) hos Jesus i evangelieskriftene det største, unevnelige tabu. Man risikerer å begå en utilgivelig synd.
«… Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen…». (Matteus 10, 32-42)
Hvordan plasseres Martin Luthers teologi, ideologi og antropologi i samfunnsbildet? Han er den sentrale kirkelærer/læreautoritet i Den norske kirke. Ca. 500 års lutherdom (lutheranisme) inngår i kristenarven/Kristusarven. Så langt har vi hørt lite om Martin Luthers kristne (samfunns)verdier. Han hadde vel også Jesus/Kristus som teologisk og etisk ledestjerne? Var lutherske verdier bedre enn katolske verdier?
Med teologiprofessor Sturla Stålsett, frigjøringsteolog og markant kirkepolitiker (flere ganger bispenominert), som ny rektor ved MF aner vi retningen i kirkepolitikk og teologi. Se gjerne øvrig ledelse og styre. Frigjøringsteolog og professor (!) ved Universitetet i Sørøst-Norge, Ole Jakob Løland, står kanskje i den samme tradisjon. Han underviser lærerstudenter i KRLE. Lølands kompetanse-katalog, faglige interesser, omfatter:
«Religion, religionsfilosofi, etikk, hermeneutikk, politikk og religion, kristendom, Bibelen, Paulus, resepsjon, katolisisme, religion i Latin-Amerika». Intet mindre! (Merk «katolisisme» og «kristendom», ikke lutheranisme/protestantisme).
Samordning i teologi og ideologi (kirkepolitikk) ved de toneangivende teologiske læresteder kan peke i retning av ensretting. Maktkonsentrasjon? Ensretting i bispekollegiet er blitt påpekt. En «fusjon» mellom TF og MF i nær framtid er ikke utenkelig (de fusjonerte sine teologiske tidsskrifter i 2012). De utdanner begge prester til DnK. Slagordene er de samme!
På debattsidene i det kristendemokratiske tidsskriftet minerva.no 13.06.2025 skriver Rederico Perales, Høyre-mann og selverklært «kulturell kristen», om å leve i Guds skygge: lys eller mørk?
«Men selv om Gud (?) er død, lever vi fortsatt i hans skygge. Spørsmålet er om vi vil gjenopplive ham, forkaste ham helt – eller lære å leve bevisst i denne skyggen med åpen refleksjon over hvor vi kommer fra, hvorfor samfunnet vårt er som det er, og hva som må til for å bevare de verdiene vi så lett tar for gitt: at hvert menneske har en iboende verdi og evne til det gode. At alle mennesker har like stor verdi. Og at vi har et ansvar for å løfte de svakeste blant oss «. (min kursivering)
Nå er det vel slik at guder som ikke gjør nytte for seg har det med å forsvinne. Kan kirke-kristendommens «levende» Gud/Kristus dø? Er i så fall kristningsjubileene et forsøk på kunstig gjenoppliving? Den treenige Gud lar seg «møte» bl.a. i kirkenes høymesser og gudstjenester, særskilt gjennom sakramentene. Også ved retreatsentra, som det står i Tomasgårdens annonse i Vårt Land: «Stopp opp pust – her får du rom til å bare være, med Jesus». (Her tilbys også Ignatiansk retreat).
I kristelige medier på papir, på nett og i menighetssammenheng florerer det med personlige fortellinger/vitnesbyrd om tros – og tvilskriser før man finner Veien hjem igjen… Ja, kanskje kan man også snakke om en kirkelig litterær «sjanger» i romanform? «Prestekjolen kan romme så mangt «, skriver forfatter, teolog og professor emeritus v/UiA: Paul Leer-Salvesen (Vårt Land 14.08.2025). Ja, det vet vi godt!
Med Treenighetslæren har kristendommen tre guddommelige personer som skiftesvis kan gjøre nytte for seg. Det sies at de har en «kjærlighetsrelasjon» seg imellom. Men ingen av dem, med tre-dobbel makt, har vært i stand til å skape kirkefred: kristen enhet. Kampen mellom såkalt konservativ (helortodoks) og liberal (halvortodoks) teologi har pågått i mer enn 100 år, til dels ganske voldsomt innenfor Statskirken OG mellom de teologiske fakulteter. Slik ser man hvordan den kristne Tro, Lære og Verdier henger sammen. Fellesskap eller splittelse?
Ufreden, maktkampene, i Kirkens hus (Guds hus?) blusser opp på ny og på ny, også mellom lutheranere og katolikker. Se medieoppslag omkring årets Olsokfeiring i Nidarosdomen, ved katolsk biskop Erik Varden og luthersk prest Gyrid Gunnes. Det er Maktens stemme som gjenlyder fra den ene og den andre, om den kommer fra prekestol, kateterstol eller mediespalter. Ydmykhet framstår ikke som en kristen dyd. Kirkemakten bærer mange masker.
Lutherske biskoper og geistlige kommer helt i skyggen av den hyllest nyvalgt pave Leo blir møtt med av folkemengden i Roma, i dette «ungdommens jubelår». Det kan muligvis gi grobunn for en smule misunnelse? Se bildene som har gått verden rundt.
En million unge på messe i Rom
Den norske «Folkekirke» har bare kirkelærer (antisemitten) Martin Luther, som har vært død i mer enn 500 år. Ingen helgener, ikke engang en erkebiskop! Finnes en statue av Luther i Norge? Noe påfallende at svært få av hans skrifter i sin helhet finnes tilgjengelig i norsk oversettelse. Ganske ironisk, mye av det katolske som ble utrensket i den «nakne» Lutherkirken (også Calvinkirken) er gjeninnført, rituelt og symbolsk. Lystenning, opptog, korsing, skriftemål, messing og tidebønner er noen eksempler. Om det virker «påklistret» er det sikkert delte meninger om.
Også Peterskirkens påskenattsgudstjeneste er «kopiert». Det er utrolig dramatisk, sier liturgiker Merete Thomassen v/TF – som blir rørt når hun snakker om det til forskning.no.
– Du kommer til en mørklagt kirke, det er ikke orgelmusikk eller noe. Så kommer noen inn og roper at Kristus er oppstanden. Så går lyset på, orgelet settes i gang, og sorg blir til glede. – Definitivt årets mest kontrastfylte gudstjeneste, sier Thomassen.
Gjennom alle århundrer har bekjennelses-fundamentalismen stått fast i hovedkirkene, som eksempelvis i innleggene nedenfor i hhv. Vårt Land og Dagen. Så vidt jeg vet står det intet om det «ukrenkelige menneskeverd»i DnKs fem bekjennelsesskrifter.
Nikea fant ord for treenigheten
1700 år er gått siden kristendommen for alvor tok form
«Guds lille røde bok»
Er den kristne Gud større enn hans partikamerater? «Guds eneste Sønn», Jesus fra Nazareth, ble en «revolusjonær» og partipolitisk figur i 1960-70 årene. Jeg sitter her med «Guds lille røde bok» (Pax Forlag 1970, 76 s.). Her er et mindre antall vers fra det «gamle» testamente FØR man kommer til det «nye» s. 27, med første sitat fra Lukas 6: «Ve eder, I rike».
Det lyder ingen ve-rop fra KrF når norske rikinger, milliardærer, pøser inn millioner til det skadeskutte partiet, opplagt taktisk motivert for å hjelpe KrF over sperregrensen og sikre borgerlig flertall. «Verdipartiet» til Bjuland og Ulstein vekker nok en del forundring. Men verdier og prinsipper er ganske tøyelige i disse kretser. En mørkeblå «verdibasert» allianse mellom Listhaug og Ulstein på borgerlig side vil vel være noe nytt i norsk politikk. Verdt å nevne: KrFs søsterparti i Sverige, Kristdemokraterna, sitter i en regjering med Sverigedemokraterna som støtteparti. De er «demokrater» i navnet…
Som det er sagt: høyreradikalt tankegods «normaliseres», i Norge som i Europa. Minipartiet Norgesdemokratene får særlig oppmerksomhet, hva partiet sikkert er godt fornøyd med. Men kirke-kristendommens lære og historiske praksis er full av ekstremististisk tankegods, katolsk og protestantisk. Vi ser få tegn til gjennomluftning.
Jesus slynger mange ve-rop, fordømmelser, over sine motstandere. Hans ve-rop over skriftlærde og fariseere er gitt bred plass i «Guds lille røde bok»: Matteus 23, 2-39. Jesus slynget sine forbannelser også (kollektivt) over de byer i hans hjemtrakter som ikke tok vel imot ham og hans disipler. Hans ve-rop med straff over Korasin, Betsaida og Kapernaum i Lukas 10 har ikke kommet med i nevnte skrift. Her er mye av det som kalles: cherry picking.
Kristen-sosialistene har hatt (og har) sentrale verv i SV. Jeg nevner eksempelvis partiveteranene: Otto Hauglin og Berge Furre. Se biografien om Berge Furre av Arnhild Skre (2022). «Uten ham hadde vi ikke hatt noe SV i dag», sier biografen til Vårt Land.
Arnhild Skre har skrevet biografi om Berge Furre: – Mest spennende å skrive om troslivet – Vårt LandArnhild Skre har skrevet biografi om Berge Furre: – Mest spennende å skrive om troslivet
Audgunn Oltedal ble første redaktør i SVs ukeavis: Ny Tid. Jeg har i hånden et lite hefte (16 s.) utgitt avForum for kristne sosialister, Oslo 1978: «Kjettere. Politisk og religiøs protest i før-reformatorisk tid » (signert Solveig Greve). Blant andre småskrifter i samme serie kan nevnes: Kirken og Arbeiderklassens ateisme (Gaute Gunleiksrud), 4 Bibeltimer (bidragsytere: Trond Skard Stokka, Ingvard Wilhelmsen, Gaute Gunleiksrud, Otto Hauglin) og Kristne hjertesaker og sosialistisk teori (Pål Repstad).
«Samtale om kristendom og sosialisme», heter en bok som utkom i 1976 (Luther Forlag, 367 s.). Den er basert på en rekke foredrag og samtalereferanser fra en konferanse som ble avholdt om emnet, med 17 deltakere fra kirkelandskapet.
Kombinasjonen prest/teolog, politiker og redaktør har vært en suksessfull karrierevei i kirke-Norge. Mange kirkemenn (nå også kvinner) har vandret i maktpolitikkens korridorer, lokalt og nasjonalt. Ja, også (kjendis)presten Einar Gelius. Jfr. hans innlegg på Nettavisen 15.04.2025: «Kirken har blitt en SV-kirke. Skammelig «. Skulle Gelius kirke heller være en Ap-kirke? Mens han var Vålerenga prest var han en tid statssekretær i Sylvia Brustads departement. (I sine unge år var han visstnok medlem av FrP).
Det er nylig sagt av nestleder i Grønn Ungdom i Vårt Land: «Jesus ville aldri ha stemt KrF «. Rødt-politiker, Kristian Mateo Norheim, hevder at partiet Konservativt tolker Bibelen feil. Men, sier han: «Jeg har lyst til å være enig med at troen skal påvirke politikken». Vel, vi har mye dokumentasjon om hvordan kristen Tro og Lære i mer enn ett årtusen har styrt politikk og samfunnsutvikling.
Et viktig sekulært prinsipp er et tydelig skille mellom religion og politikk. Det er helt klart ikke et relevant eller interessant tema for Den norske kirke, heller ikke for en stor del av den politiske elite.
Nåværende SV-leder Kirsti Bergstø forteller til Vebjørn Selbekk i en podcast: «Jesus slapp ikke taket i meg «. I likhet med Berge Furre kan hun tenke seg å bli prest etter sin politiske karriere. Det ser ikke ut til at RV-politiker og skribent i Klassekampen, Mimir Kristjansson, heller kan slippe tak i den «revolusjonære» Jesus, som angivelig endret historiens gang.
– Velferdsstaten har same verdiar som Jesus, siteres han i Vårt Lands oppslag 29.07.2025. Ble Jesus «fornorsket» i etterkrigstiden? I hvilke andre misjonsland har Jesu verdier nedfelt seg i en «velferdsstat»? Skal vi se til USA, Latin-Amerika, Sør-Afrika?
Det finnes intet skriftlig eller historisk belegg for Mimirs fantastiske påstand. Jesus og disiplene arbeidet ikke. Var de arbeidsudyktige? Nei, de var menn i sin beste alder som (frivillig) hadde forlatt yrke, familie og samfunn for å følge Jesu bud eller befaling om verdensforsakelse og selvfornektelse. De skulle ikke bekymre seg for hva de skulle ete og drikke… Det fantes intet «NAV-kontor» de kunne oppsøke for sosial støtte til livsopphold. Men de sto ikke i «matkø», for de lot seg forsørge av sektens tilhengere og noen velstående kvinner i kretsen. Med Jesus som forbilde er det vel privat velferd Mimir, kanskje ufrivillig, hyller?
Mimir Kristjansson på Oslo Symposium: – Norge er et land som er bygget på kristne verdier
Tro og bibel på frammarsj – endatil blant ateister
Noen av oss husker SV’s Erik Solheims famøse opptreden på Oslo Symposium 2013. Han vakte jubel i forsamlingen da han leste Lukas’ fæle beretning om «Den rike mann og Lazarus». Når Mimir Kristjansson forteller sitt festival-publikum i Sarons dal at han gjenkjenner seg i Jesu «lignelse om den fortapte sønn» hos Lukas, får han stor applaus. (Sosialdemokrat Jonas Gahr Støre fra Ap og kristendemokrat Knut Arild Hareide fra KrF gjorde et lignende stunt i Sarons dal 2015).
Se gjerne Dagbladet 29.07.2025: «- Skjønner at folk gir opp». Ingress: «Rødt-politiker Mímir Kristjánsson (38) er tilbake fra sommerferie, med nyskrevet manifest og et glødende engasjement for Jesus».
«Mimir den hellige» forkynner tilgivelse, frelse og nåde… Jesus-vekkelsen i div. partipolitikk, sosialistiske partier og i avisen Klassekampen påkaller nok en del hoderysting rundt omkring. Mimir Kristjansson er heller ikke den første «disippel» som hevder å stå for mye av det samme som Jesus (men han vil ennå ikke kalle seg «kristen»).
Utveksling av journalister og skribenter mellom Klassekampen og Vårt Land har pågått i ganske mange år. Katolsk teolog/kirkehistoriker og mangeårig spaltist i Klassekampen, Eivor Oftestad, hadde et lite mellomspill i ukeavisen Dag og Tid, men er nå tilsatt som kommentator i Vårt Land. Se kommentar 09.08.25, med den betegnende tittel: «Det sekulære Vesten ga ikke hva det lovet «. Med de profilerte teologer, E. Oftestad og Å. Dokka, i kommentariatet kan vi regne med at den såkalte kulturkampen eller kulturkrigen (les: livssynskampen) skjerpes. Noen kaller det: åndskamp.
Annet eksempel på samrøret: Klassekampen hentet inn prest og prekenholder Ingrid Brækken Melve fra Vårt Land til rådgivningsspalten: De nære ting (20. juni 2025). Spørsmål og svar er selsom lesning. Etter noe kritikk rykket Bokmagasinets mangeårige (kristne) redaktør, litteraturviter Tom Egil Hverven, ut til forsvar for Brækken Melve med oppfordring til å lese hennes (forkynnende) salmediktning…
Den kristne kulturarvens sjåvinisme
KrFU leder Bjulands «Kristne verdier er bedre» er et aktuelt, men velkjent eksempel på sjåvinisme og selvopphøyelse. Det er sjelden det uttrykkes så eksplisitt. Den kristne religion og kirke stiller seg OVER alle religioner og andre kultursamfunns verdier. Derfor driver den fortsatt aktiv misjon blant jøder, muslimer, hinduer, buddhister m.fl. Men den skal være mer «dialogisk»..? Kristen sjåvinisme gir seg mange uttrykk i forkynnelsen.
Igjen står Midtøsten på dagsorden og Kirken mener seg (igjen!) kvalifisert til å skape (religions)fred. Jeg nevner at evangelisk-luthersk «dialogprest» Trond Bakkevig fikk hard medfart i UDIs evalueringsrapport 2017, etter at han i over 20 år hadde mottatt 24 mill. statlige kroner for dialogarbeid i Midtøsten, i regi av Mellomkirkelig Råd /MKR (kalt DnKs utenrikstjeneste). Planlegging, strategi og resultater sto til «stryk».
Til tross for Kirkens misjonsimperialisme, volds- og krigshistorie, markedsfører Kristendommen seg som en eksklusiv freds- og kjærlighetsreligion. Motsatt andre store profeter i religionshistorien (Moses, Buddha, Muhammad…) har den sin frigjørings-Jesus og med-lidende Kristus som «elsker alle», også sine fiender. «Fiendekjærlighet» kalles det. Skal Jesus Kristus redde verden, også Midtøsten?
Jesus kalles «opprørsprofeten» i Sverre Norborgs bok fra 1968: Jesus fra Nasaret og verdensrevolusjonen. (Cappelen). Boken er omtalt slik: «Jesus var en revolusjonær. Og det er det revolusjonære Kristusevangelium som kan bli en åndskraft i morgendagens verden, hevder Norborg i en framtidsvisjon som av mange vil tydes som skriften på veggen for den stasjonære kirke».
Se gjerne tekstblikk og prekenblikk Lillesøndag i Vårt Land onsdag 29.07.2025, av hhv. TF-professor Marianne Bjelland Kartzow og VLs kommentator Åste Dokka. Bibeltekst 8. søndag i treenighetstida: Mark. 12, 28-34.
Budskapet er tydelig nok: uten Jesus finnes ikke sann «kjærlighet». Han må bestå som opphavsmann til alt sant, godt og skjønt. Helt normal, hverdagslig menneskelig omsorg, vennlighet, hjelpsomhet og solidaritet teller lite. Det erkjennes riktignok at alle kan gjøre «gode gjerninger», men de gjerninger som er frukter av Troen (eller Ånden?) er alltid noe helt annet, slik vel også M. Luther mente det.
«Den letteste måten å gripe kjærligheten på, er å kontrastere den mot det som ikke er kjærlighet. Alternativet til å elske Gud og nesten er å ikke bry seg om andre enn seg selv. Det er å avstå fra empati og medmenneskelighet. Alternativet til kjærligheten kan være plikt og lydighet, eller faktisk også grusomhet og hat. Det kan være mye bra med plikt, men Jesus sier: Her er det noe mer. Hemmeligheten i mitt rike er noe annet enn alt det andre. Velkommen, ta del, vi trenger flere til å få og gi kjærlighet «. (Å. Dokkas prekenblikk, min kursivering)
Menneskets syndige natur, også kalt «grunnskade», viser seg i at det er «innkrøkt i seg selv«. Dette uttrykk av Martin Luther gjenlyder stadig i forkynnelse og teologi. Vi må tuktes, refses og belæres? Hovmod er som kjent den største av de 7 dødssynder. «For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde» (Jakobs brev 4:6). For at «Gud» skal være stor og sterk, må mennesket gjøres lite og svakt.
På kristenbloggen foross.no står følgende:
«Gud overbeviser ved sin Ånd. Han vil gjøre den rike fattig. Han vil gjøre den stolte ydmyk og han vil gjøre den selvhjulpne til en hjelpeløs synder. Gud vil gjøre den store liten og den friske må han gjøre syk. For det er bare de syke som trenger lege, sier Jesus, han som selv er den store legen! Hvis ikke Gud ved sin Hellige Ånd får gjøre denne gjerning, så skjer det aldri!»
Historiker og førstebibliotekar Stefan Fisher-Høyrem har irettesatt Bjuland for feiltolkning av lignelsen om Den barmhjertige samaritan: «den er ikke ment å inspirere oss til å hjelpe andre. Den er en irettesettelse av en sjåvinistisk kultur som ser seg selv som bedre enn andre «. (Vårt Land 04.06.2025)
I denne og andre lignelser/beretninger hos Jesus er det hans trang til å sverte sine landsmenn som bryter gjennom. Han mente seg vel bedre enn dem? Han var etter eget utsagn bare utsendt til «de fortapte får av Israels hus»… Hvorfor «fortapte»? Gå ikke til samaritanernes byer, sier Jesus til disiplene i en annen setting. Hans sjåvinisme i Matteus 15, 21-28 er svært usympatisk. Det er gitt mange fantasifulle (preken)fortolkninger av denne beretningen. Luthersk-protestantiske kirker bør svare høyt og klart, uten mange omveier: er Israels hus fortapt – uten Jesus ?
En professor emeritus ved UiA (!), Harald Knudsen, skriver følgende i Vårt Land 12.08.2025:
«Har Israel en særavtale med Gud om etnisk rensning?… Rekken av profeter var sendt fra Gud for å refse folket når de stadig vekk vendte seg bort fra Gud. Så katastrofal var Israelsfolkets omgang med pakten at Gud til sist sendte sin sønn, Jesus, for å frelse både jødene og alle som tror på Ham. Dette er kjernen – troen på Jesus, ikke på korrupte lederes ufeilbarlighet, eller på Guds evige ondskap. Gud er kjærlighet. Jesus gjennomskuet råttenskapen i makthierarkiet, og han lærte oss om tilgivelse…..
Hva ville Jesus sagt i dag ? Å jatte med Israel, se bort fra ondskapen og unnlate å holde frem kritikken er dypt ukristelig. Det foreligger ingen blankofullmakt for Israel, og det finnes ingen spesielle unntaksregler i den gamle pakt. Du kan ikke tjene både Gud og Mammon. Du kan heller ikke følge både Jesus og Netanyahu «. ( sitat slutt, min kursivering)
Jeg tror ikke Jesus og Harald Knudsen er de beste veiledere. Den paternalistiske belæring, fordømmelsene, er sørgelig velkjent. Men det er sjelden å lese et så aggressivt innlegg fra en Jesus-troende akademiker (professor!). Århundrers kirkelig religionshat velter opp i dette hemningsløse utbruddet. Det blir svært tydelig hvordan religion/kristendom og politikk sauses sammen, med «Bibelen» og paktsmotivet som referanse eller grunnlag. (Er Vårt Lands debattredaksjon i feriemodus, kanskje?)
Luthersk Etiopia-misjonær og teol. dr., professor emeritus i misjonsvitenskap ved VID, Øivind M. Eide, opplyser at
– Det siste hundre år har 500 millioner afrikanere sør for Sahara gått fra afrikanske religioner til kristendom.
Ja, man holder nøye telling! Skal vi forstå det slik at afrikanske religioner var mindreverdige? (Hva med landene nord for Sahara?). Gjelder det også den eldgamle etiopisk-ortodokse kirke? Den skandaliserte statsminister og fredsprisvinner, Abiyu Ahmed, er pinsevenn. Han har omtalt seg som «newborn christian».
Mekane Yesus – fra misjon til verdens største lutherske kirke
Det er også lite betryggende når misjonsprest (Japan), generalsekretær i NMS og biskop emeritus,Tor Berger Jørgensen, avslutningsvis i Vårt Land nylig skriver følgende om overgrep ved et av misjonens internater:
«… Synnøve Sakura Heggems fortelling har vist oss at vi aldri blir ferdig med de historiske erfaringenes betydning for å komme tettere på den store visjonen om menneskehetens familiens gjensidige avhengighet av hverandre – i det evighetens lys som Kristus er for alt og alle til alle tider…». (min kursivering)
Evangelieskriftenes Jesus taler og opptrer ofte irrasjonelt, selvmotsigende og aggressivt. Han svinger mellom barmhjertighet og ubarmhjertighet, inkludering og ekskludering (slik kirkesamfunn har gjort og gjør i dag). Inkludering i sekten/menigheten ble fulgt av strenge betingelser. Det er alltid et «hvis» hos Jesus. Tros- og lydighetskravet var absolutt!
Det er ikke fred, frihet og mangfold Jesus forkynner i evangelieskriftene, hva heller ikke kirkehistorien vitner om. Derimot er maktaspektet sterkt framtredende i hele Det nye testamente/Den nye pakt. «Slik Jesus er, slik er Gud «, sies det. Vi forventer mindre uberegnelighet og mer konsistens av en etisk-moralsk ufeilbarlig guddomsskikkelse/gudesønn. Jesu autoritære trekk må alltid nedtones eller omtolkes. Hvilke «briller» styrer lesning og tolkning nedenfor?
Jesus – lederen som sprengte grensene
«Hvem var egentlig Jesus?»
Dette var overskriften på biskop emeritus Tor Berger Jørgensen anmeldelse av teologiprofessor (TF) Halvor Moxnes bok «Historien om Jesus» i Vårt Land 01/08/2018. (Se også anmeldelse i Teologisk tidsskrift 22.03.2019 v/Tor Vegge). Så lenge spørsmålet består ubesvart, vender det tilbake i undertegnedes spalter.
Er fakultetsteologene egentlig interessert i svaret? Skaper de ikke fritt sin egen «Jesus»? Jørgensen avslutter med et kryptisk sitat av Moxnes i bokens etterord: «Jesus gir nemlig sitt ansikt til alle – ansiktsløse, gir seg selv til alle som er i ferd med å miste seg selv». Man kan vel like gjerne si at det er Jesus som er ansiktsløs..?
Omkring 2011/2012 sto Halvor Moxnes i spissen for omfattende kursvirksomhet for bl.a. prester om forskningsprosjektet: «Jesus in Cultural Complexity» (se TFs nettsider). Påvirkningen fra det anglo-amerikanske «Jesus Seminar», grunnlagt 1985, var merkbart.
Det er «hva Jesus kan bety for oss» teologiprofessor Moxnes er opptatt av. Kontekstuell teologi? Den kan vi se kreativt utfoldet i Vårt Lands daglige andaktsspalte. At Moxnes ideal-Jesus har «mange ansikter» kommer til uttrykk i flere av hans publikasjoner. Vi andre som nøkternt holder oss til «Jesus-biografien» i det nye testamentets evangelieskrifter og hans historiske kontekst, får ikke Moxnes mange Jesus-ansikter (minnenes Jesus?) til å henge sammen.
H. Moxnes reiste rundt i mange menigheter med foredrag og utstillingen nedenfor. Merk presensformen!
2018-02-27 Utstilling Hvor skjer Jesus
«Skjer» Jesus i Gaza nå? Med sin teateroppsetning for noen år siden stilte artist og forkynner Bjørn Eidsvåg spørsmålet: Hvilken Jesus trenger vi i dag? Ja, det lurer vi på. Hvilket ansikt får han i morgen? I hvis bilde blir Jesus «gjenskapt», på ny og ny? (H. Moxnes var rådgiver for forestillingen). Jeg siterer Stavanger Aftenbladets journalist 7. januar 2018:
«Bjørn Eidsvåg har møtt Strenge-Jesus, Snille-Jesus, Hippie-Jesus, Action-Jesus, Sosialist-Jesus og Facebook-Jesus. Men ingen slår Barmhjertighet-Jesus».
Bjørn Eidsvåg har nylig kritisert «skrifttroskap» hos både kristne, jøder og muslimer. Hvilken «skrifttroskap» bygger han selv sitt presteløfte på? Så vidt jeg vet har han ikke frasagt seg ordinasjonsløftet. Det kan bare være bekjennelses-troskap som utstyrer den arme Jesus med så mange skiftende ansikter. Som «oppstanden» har han ingen konturer, identitet eller personlighet. Med andre ord: et utflytende fantomvesen uten kjerne.
«Bibelen» har stått på dagsorden i flere podcaster. Ja, også hovedtema for Kapittel i Stavanger sept. 2025. (Se programoversikt med emner og deltakere på nettet). Jeg vet ikke om festivalen har invitert en jødisk bibelforsker, historiker eller rabbiner til å snakke om den hebraiske bibel (GT) – uten en «kristologisk tolkningsnøkkel». Det er knapt til å tro, men festivalen skal visstnok avsluttes med en gudstjeneste i Stavanger domkirke. Det må vel være noe helt nytt i denne litteraturfestivalens historie?
Fra mitt hjørne er det mest interessante hva som skjer når fokus flyttes fra det «gamle» til det «nye» testamente i den kristne bibel. Det er da det blir virkelig innfløkt. Boken nedenfor og flere andre bokutgivelser er etter mitt syn avslørende for biskop Kari Veitebergs ny-liberale teologi, bibelsyn og gudsbilde. «Eg trur ikkje på Bibelen, men på kjærleikens Gud «, uttalte Veiteberg oppsiktsvekkende i Vårt Land 11. okt. 2023. Hun er bekjennelses-tro, dvs. hun tror på det i Bibelen som ifølge Martin Luther «driver til Kristus»…
Eg hadde ikkje orka Gud utan Jesus – seks samtalar og eit isbad med biskop Kari Veiteberg
Den kristologiske bibel
Det Norske Bibelselskap skriver følgende på sin nettside: bibel.no.
«Bibelselskapets formål er å utbre Den Hellige Skrift. Visjonen vår er Bibelen i bruk, og vi motiveres av oppfyllelsen av Jesu misjonsbefaling i Matteus 28,19-20. Verbum er Bibelselskapets forlag. Vi gir ut Bibelen, bøker om å forstå og leve med den, og bøker om kristen livstolkning og tro«.
Noen ideologiske føringer ser man her:
Bibel 2011 medium Fattigdoms og rettferdighetsbibel
Behovet for hyppige bibelrevisjoner viser teologisk-ideologiske styring. 2011- utgaven var visst ikke bra nok; faglig eller ideologisk? De to skriftsamlingene i den kristne bibel holdes fortsatt sammen, men det er i Det nye testamente de største inngrepene skjer. Den hebraiske bibel (GT) er jo bare «den gamle pakt»..?
Det er vel aldri utgitt så mange spesialutgaver av Bibelen (2024) som i vår tids kristningsjubileer, tilpasset ulike mottakergrupper: hverdagsbibelen, studiebibelen, barnebibelen, konfirmantbibelen, bryllupsbibelen, demensbibelen… Bibelselskapet utgir også en daglig bibel-leseplan, kalt «Bibelnøkkelen». Denne følger Vårt Land i andaktsspalten. Avisen tilbyr abonnentene «dagens bibelord» på mobilen v/SMS. Men Bibel 2024 er heller ikke bra nok, for neste oversettelse/revisjon er allerede planlagt.
– Vanlig prosedyre er at man gir ut en ny oversettelse av Bibelen hvert 30. år. Den forrige bibeloversettelsen kom for 13 år siden og den neste er planlagt til 2040.
Prest og salmedikter Ingrid Brækken Melve spør i Vårt Lands andaktsspalte lørdag 19. juli 2025: «Hvem er Jesus? «. (Bibelordet: Matteus 16, 13-20). Merk igjen presensformen! Etter årtusens nærkontakt (erfaring?) med den «oppstandne» og «levende» Jesus/Kristus/Sønnen OG nitidige skriftstudier er det et underlig spørsmål å stille. Hvem Jesus er i Kirkens bekjennelsesskrifter, tier hun om. Her finnes ingen tvetydigheter.
Vi kan vel anta at presten Brækken Melve har «møtt» Kristus, eller kanskje Menneskesønnen? Men kanskje ikke så dramatisk som Paulus på veien til Damaskus. Etter å ha ramset opp alle subjektive tegninger av Jesus, skriver hun: «… Likevel tror jeg vi (?) kan kjenne ham, skimte glimt av ham mellom gatehjørnene, i stillheten i blant høre stemmen hans. Men i det våre bilder og sannheter om ham, har blitt for bekvemme, for like oss selv, da har vi kanskje mistet ham av syne… «.
Var ikke Jesus «sant menneske» (100%) likevel? Vi er lykkeligvis i vår tid langt mer opplyst enn Jesus selv og hans disipler/apostler om verdens og historiens beskaffenhet. Religionshistorie som ikke er kirkelig-dogmatisk farget gir rikelig kunnskap om den religiøst-mytologiske tankeverden og det særlige kulturmiljø Jesus og hans disipler/apostler levde og virket innenfor.
Oldtidspersonen Jesus fra Nazareth i Galilea er ingen «gåte» som noen teologer gjør ham til. Og vi (menneskeheten?) skal vel ikke «løse gåter» når vi står foran det kristne Himmelrikets porter og den himmelske domstol? Se mangeårig misjonsprest i Japan og teologiprofessor v/TF Notto R. Thelles bok: «Gåten Jesus…» (2009/2023). Han var professor i økumenikk og missiologi 1996–2006. Jeg siterer en vaskeseddel:
«Gåten Jesus handler om forfatterens «første kjærlighet», som også vil være den siste – Jesus Kristus. Gåten Jesus er den fjerde av seks klassikere i Verbums Oriens-serie».
Spørsmålet må heller være: hva har Kirken gjort Jesus til ? Hva og hvem er Kristus? Den jødiske oldtidsprofeten Jesus er hovedperson i Den hellige skrift/NT, i kristendommen og i alle kirkesamfunn: «Veien, Sannheten og Livet». Da er det noe underlig at det i kristningsjubileenes tid fokuseres mer på hvem Olav Haraldsson var enn på hvem Jesus fra Nazareth var. Hva er sant og usant?
Det er ikke hellig-Olav, men Jesus/Kristus som skal komme igjen «for å dømme levende og døde». Med andre ord: Kristus-troen («kristologien») bestemmer vår alles evige skjebne. Kristen, kristning, kristelig, kristendom er betegnelser avledet av herskertittelen «messias», som ble til egennavnet: Christos/Kristus. Det er vel han – også kalt Jesus Messias – som er «den evige konge» (den salvede)? Ja, han er endog historiens Herre, verdens og universets enehersker – i tid og evighet. Han skal herske i «Det nye Jerusalem»: den evige, hellige stad… (Også Roma er kalt: den evige stad)
Det er mye kryptisk tale som kommer fra prekestoler og kateterstol. Jeg siterer MFs teologiprofessor, Ole Jakob Filtvedt, Lillesøndag i Vårt Land 19.08.2025: «… Men jeg er begynt å lure på om det kan være vi (?) som misforstår jødene, heller enn jødene som misforstår Jesus…». Prekenteksten for ellevte søndag i treenighetstida: Joh. 8, 31-36. Åste Dokka har «prekenblikk».
Legg igjen en kommentar