Ronnie Johanson klipper fra media, og klapper uhemmet.
Enten for skribenten, eller til vedkommende.
(Stort sett det siste, men bare verbalt, vel å merke.)

Denne gang klipper jeg fra egen PC. Innlegget nedenfor er refusert av fem aviser, og jeg har gitt opp å få det på trykk. Det er jo ikke dagsaktuelt. Til gjengjeld vil det være aktuelt så lenge det finnes demokratiske organisasjoner. (Jeg skrev først at det alltid vil være aktuelt, men med fascismen på sterk fremmarsj er ikke det bombesikkert lenger.)

Jeg trenger et påskudd for å ta det inn her, så derfor kan jeg avsløre at den organisasjonen jeg nevner mot slutten, er Human- Etisk Forbund. Den førstnevnte er NFFO, den faglitterære forfatterforeningen, som hadde årsmøte for noen uker siden.

Hvordan en ordstyrer kan manipulere en avstemning

Jeg var nylig på årsmøte i en landsomfattende norsk organisasjon. Styret hadde lagt frem en prektig årsberetning med mange flotte bilder. Men at det hadde vært konflikter, ble så vidt nevnt i én setning. Under debatten kom det fram at nestlederen hadde trukket seg og 80 % av de ansatte hadde sagt opp. Blant dem generalsekretæren, som ikke var tilstede.

Så skulle årsberetningen som vanlig vedtas. Det var ca. 380 stemmeberettigede i salen. Styret hadde engasjert en ekstern og presumptivt upartisk dirigent, med erfaring som ordfører i en kommune med 95.000 innbyggere. Dette viste seg allikevel å være et dårlig valg.

Halvparten av 380 er 190. «De som er mot årsmeldingen, viser det med stemmetegn» sa dirigenten. Resultatet la han frem slik: «164 stemte mot å vedta årsmeldingen; dermed er den vedtatt». Jeg reagerte momentant og ropte: «NEI! Det kan være avholdende.»

Jeg vet ikke om ordstyreren var klar over noe så elementært. Kanskje han som kommunepolitiker aldri har opplevd at representanter har unnlatt å bruke stemmeretten sin i saker på dagsordenen? I hvert fall satte dirigenten vår straks i gang en ny opptelling. Denne gang av dem som var for å godkjenne årsberetningen. Det viste seg å være bare 70 av oss – dermed var den underkjent. Av tallene fremgår det at det var nesten 150 som avholdt seg fra å stemme!

Allerede Einar Gerhardsen påpekte i sin bok Tillitsmannen fra 1931 at «flertall» alltid må bety at det er flertallet av de avgitte stemmer for eller mot en sak som skal telle; ikke flertallet av de stemmeberettigede. Saligkårede Gerhardsen bruker imidlertid et uholdbart argument, nemlig at de som avholder seg, aldri må få avgjøre en sak. Det skjer rett som det er når disse er mange nok, og den eneste måten helt å unngå dette på, er å tvinge alle som er stemmeberettiget til å stemme. Slik partier gjør når de bruker partipisken. (Noe han unnlater å nevne.)

Usikkerhet her kan også benyttes på motsatt vis. Jeg har vært nødt til å be om ordet til voteringen under et landsmøte i en annen stor organisasjon, der det først bare var blitt telt opp hvor mange som var for en sak. Dette var færre enn halvparten av de stemmeberettigede, dermed mente ordstyrer at den ikke var vedtatt. Det viste seg imidlertid at det var enda færre som var mot den, fordi mange ikke ønsket å bruke stemmen sin.

Jeg tror neppe disse to ordstyrerne bevisst ønsket å manipulere. Men faren er at en møteleder som måtte ønske det, kan gjøre som følger og håpe at ingen ber om kontravotering:

• En ordstyrer som ønsker å få vedtatt en sak, kan be om at de som er mot den, viser stemmetegn.
• En ordstyrer som ikke ønsker at en sak skal vedtas, kan be om at de som er for den, viser stemmetegn.