Kirkelig idolisering av såkalt unntaksmennesker er karakteristisk for kristendommen. Men ingen kan eller må overstråle «Jesus Christ Superstar».
Rekken av helgener er lang og omfatter herskere og krigere, munker og nonner, biskoper, paver og kirkelærere. («Patristikk» er en teologisk disiplin). Helgenene har gitt navn til utallige kirker i katolske og ortodokse land. De mest kjente «norske», katolske helgener: St. Olav, St. Hallvard og St. Sunniva.
I teologisk forstand (lærespørsmål) rager Paulus og Martin Luther høyest i den protestantiske kirke, som i Den norske kirke. Jubileumsåret 2017 gav mange assosiasjoner til katolsk helgendyrkelse. Protestanter og lutheranere valfartet til Wittenberg: Luthers by. Her startet Reformasjonen, og både Luther, Melanchton og Fredrik «den vise» skal være gravlagt i Wittenberg. Slottskirken og Bykirken er sentrale minnesmerker over Martin Luther.
Jeg nevner igjen: Bykirken fra 1300-tallet har kristendommens uhyggelige jødehat hugget inn i selve fasaden: judensau…jødesvin…jødepurke.
Likeverd ? Jødehatet ble sakralisert gjennom ulike motiver i kirkerommet. Jeg siterer Wikipedia: «Judensau er framstilt på veggmalerier og skulpturer i kirker og rådhus, først og fremst i Tyskland, fra 1200-tallet, og i bokillustrasjoner fra 1400-tallet, fram til 1800-tallet».
Antisemittismen stikker dypt i norsk kultur, skriver Erling Rimehaug i kommentar og bokomtale Vårt Land 12. april 2025. Men de lange historiske linjer, fram til Holocaust og «den endelige løsning» i forrige århundre, har vel en begynnelse? Kirkens jødehat er svært avslørende for det kristne menneskesynet. For å avlede fra opphav, kontinuitet og systematikk gjør kristendoms-apologetene avgrensede «dypdykk» i historiens periferi.
Hvor dypt jødehat/antisemittisme stikker i den kristne kulturarven, næret og vedlikeholdt i katolsk og protestantisk-luthersk teologi OG praksis gjennom mer enn et årtusen, synes mer betent enn noen gang. Det skyldes for det meste sekulariseringens «frukter»: allmenn opplysning, kritisk tenkning, historisk og etisk-humanistisk bevisstgjøring.
Martin Luther ble av en TF-professor betegnet som «1500-tallets superkjendis». (Tarald Rasmussen, forskningsmagasinet Apollon 2017). Se også TF-professor Marius Timmann Mjaalands kronikk i Klassekampen 31. oktober 2017: «Reformasjonsstriden 2017». Han kaller seg her: filosof og teolog. Samme år utkom hans såkalt epokegjørende bok: Systematisk teologi (Verbum forlag, 362 s.).
Luthers «mørke sider» ble et krevende tema for teologer og biskoper i jubileumsåret. Han unnskyldes gjerne med at han var barn av sin tid og må vurderes etter en annen målestokk enn vår. Var han ikke en sann Jesus-disippel og Kristus-etterfølger? Skulle ikke kristne verdier være konstante: tidløse og universelle?
Da oldtidsprofeten Jesus ble Gud…
En kristelig nettside har gitt en oppsummering av oldkirkens tre bekjennelser, som også står urokkelig i Den norske kirke/Folkekirken.
«De tre oldkirkelige trosbekjennelsene inngår i en umistelig del av de lutherske bekjennelsesskriftene. I fortalen til Konkordieformelen står det at vi bekjenner oss til de tre allmennkirkelige bekjennelsene, nemlig Apostolicum, Nicaenum og Athanasianum.
Disse er «korte, bestemte bekjennelser (…), den rettroende og sanne kirkes enstemmige og allmenne kristne tro og bekjennelse… Til sist stiller vi oss bak samme påstand: « vi bekjenner oss til disse, og vi forkaster hermed all kjettersk lære som er blitt innført i Guds kirke i strid med disse bekjennelsene ». (min kursivering)
Vi har nylig sett i Aftenposten 05.05.2025 at biskop (emeritus) Halvor Nordhaug frakjenner Jehovas Vitner kristennavnet. Ikke engang «litt kristen»? Det er maktkirkens språk, igjen og igjen. Det finnes alltid et utenfor og innenfor den rette Lære: bekjennelses-fundamentalismen. (Se gjerne boken «Vi bekjenner den ene tro», Verbum 1994).
Kirkelæren om Jesus som «Guds Sønn», i fysisk og eksklusiv forstand, er så fundamental og livsviktig at kristne har vært (og er?) villige til å dø for Kristus-troen. Jeg siterer teolog og forkynner Stig Magne Heitmann (aktiv i misjonsorganisasjonen: Åpne Dører) i avisen Dagen 04.04.2025:
«Det tåles ikke at noen tror og bekjenner at Jesus er Guds Sønn. Den som kan noe – om enn bare litt – om kampen for sann lære om Jesus i oldkirken, forstår at det er det samme det dreier seg om da som nå. Det tydeligste eksempelet er arianismen, læren fra presten Arius. Han benektet at Jesus var Guds Sønn. Arius er forløper for både islam og Jehovas vitner….
Tusener av kristne led martyrdøden for sin bekjennelse til Jesus som sann Gud av sann Gud. Biskop Athanasius i Alexandria sto for sann bibelsk lære. Han ga oss den athanasianske trosbekjennelsen. Jeg anbefaler å lese den grundig, sammen med den nikenske trosbekjennelsen». (min kursivering)
2025 er jubileumsår (!) for Den nikenske bekjennelse fra kirkemøtet i Nikea år 325, med den romerske keiser og diktator Konstantin «den store» som frontfigur. Den er Kirkens viktigste trosbekjennelse, skriver katolsk andaktsholder i Vårt Lands daglige spalte «Ettertanke» 2. mai 2025; selveste minnedagen for kirkefader Athanasius.
Konstantin og Kirkemøtet i Nikea
Mer detaljert info om kirkemøtet finnes i boken av den tyske kirke- og kristendomskritiker Karlheinz Deschner, oversatt til norsk i 1972: » Og hanen galte annen gang…». (Gyldendal). Se også hans 10 binds verk: «Kriminalgeschichte des Christentums».
Verdt å nevne; Deschner finnes ikke på snl.no og svært sparsomt med opplysninger på no.wikipedia. Nevnte bok kan heller ikke leses digitalt på Nasjonalbibliotekets nettside.
Biskop og «historiker» Eusebius (av Cæsarea) har gitt en svært idealisert beskrivelse av kirkemøtet i sin biografi om keiser Konstantin: Vita Constantini, III , 5-14. Keiseren skildres som en guddommelig skikkelse, sittende på en tronstol av gull… Biskopene ble åpenbart blendet av hans makt og rikdom. I likhet med keiseren hadde Eusebius arianske sympatier. Trolig derfor er han ikke blitt helgen.
Den opphetede «debatt» og tumultene på kirkemøtet endte med Den nikenske bekjennelse «hvor den kristne tro defineres med en klar brodd mot arianismen. Det kom også en direkte fordømmelse av Arius og hans lære. Den egyptiske bannlysningen ble gjort universell, og Alexander og Athanasius vendte hjem i triumf». (Wikipedia)
Slik ble nestekjærligheten – kristne verdier – praktisert på det første kirkemøte som samlet flere hundre mannlige biskoper i keiserens sommerresidens. Den historisk-faktiske konteksten blir sjelden berørt. Arianismen ble ikke utslettet og lærestridighetene tok ikke slutt med dette famøse kirkemøte. Se oversikten her.
kirkemøte – Store norske leksikon
Det er ganske umulig å forstå hva kristen nestekjærlighet og fiendekjærlighet betyr. I 1054 kom det som kalles det store skisma mellom den romersk-katolske og gresk-ortodokse kirke, med gjensidig hat, fiendskap og bannlysninger. Ett enkelt ord, filioque, skapte striden som først etter tusen år kunne bilegges. Neste store skisma på 1500-tallet, nå mellom protestanter og katolikker, skulle også bli svært fiendtlig og langvarig.
Man kunne forvente at den urørlige (økumeniske?) bekjennelse fra oldkirken ble gjenstand for særlig oppmerksomhet av såkalt liberale/progressive geistlige og teologer. Fra intellektuelle kristenfeminister – gode tenkere og skarpe teologer, ifølge Åste Dokka – har vi så langt sett lite til kritisk analyse av denne og andre bekjennelser.
Det finnes ingen feministisk, økologisk, maktkritisk, dialogisk eller sosial-etisk impuls i DnKs stadig gyldige 5 bekjennelsesskrifter. Klassekampens mangeårige teologer i avisens ukentlige religionsspalte har ennå ikke tematisert innholdssiden i de felleskirkelige (tros)bekjennelser, heller ikke i Confessio Augustana.
I kristningsjubileenes herværende tiår skulle saklig og objektiv folkeopplysning – ikke forkynnelse – være en selvfølge. Både i statskanalen NRK og redaktørstyrte riksmedier. Uten bekjennelsene – ingen kristen kulturarv! Det gjelder historisk kontekst, sannhetsspørsmålet og læreskriftenes autoritet.
Den kristne idealkvinnen
For mange har nok Luthers hustru, Katharina von Bora, vært idealkvinnen. Hun var katolsk nonne før hun konverterte til protestantismen.
Hvilken «Maria» blant Jesu tilhengere er kvinneidealet for kristenfeministene? Evangelieskriftene forteller om flere kvinner som salvet Jesu hode og føtter; den ene med «kostbar nardussalve». Jesu idealkvinne? (Se Peter Paul Rubens maleri 1620 av kvinnen i Simons hus).
Kvinnen som fikk syndene tilgitt
Jeg minner om katolsk teolog Eivor Oftestads hyllest til den hellige Therese av Lisieux i Klassekampen kort før kvinnedagen 8. mars 2018: «Alle kan være hellige». Jeg spør bare: hvorfor er da noen utskilt framfor andre?
Jeg siterer Oftestad:
«I disse dager forberedes besøk av en helt spesiell superstjerne i den katolske kirke. Høsten 2018 kommer nemlig en kiste med de jordiske levninger av den hellige Therese av Lisieux til Norden. Hun har vært død i 120 år og rakk et kort liv som nonne før hun døde av tuberkulose, bare 24 år gammel i 1897. De siste 20 årene har hun vært på turné, en slags Magical Mystery Tour i 60 forskjellige land. Etter å ha levd nesten hele livet i stille fromhet i Lisieux i Normandie ble hun verdens mest bereiste lik «. (min kursivering)
En kvinnelig Kristus – Krista – ble for noen år siden «unnfanget» i kristenfeministisk teori. Feminist-teologene leter fortsatt med lys og lykte etter kvinnelige gudsbilder i den kristne bibel.
I 2018 mente Gyrid Gunnes seg urettmessig utsatt for sensur av NRK radio da hennes utkast til morgenandakt ble avvist. Hun formidlet sin indignasjon bl.a. i Vårt Lands nedlagte debattforum/Verdidebatt. (Saken ble også omtalt i NRK Dagsnytt 18).
– NRK undergraver kristen forkynnelse
Et teologisk perspektiv på Me too
«Me too» bevegelsen måtte selvsagt innordnes i teologien, i likhet med alle strømninger i tiden. G. Gunnes gikk så langt at hun antydet muligheten for at Jesus (Gud selv?) kunne ha blitt seksuelt misbrukt/krenket mens han levde på jorden. Mer vilt og spekulativt kan det knapt bli.
Poenget skal være at ingen menneskelige erfaringer var ukjent for Jesus. Så måtte han også bli metoo-offer. Det finnes knapt et livsområde og samfunnsfenomen uten at ideal-Jesus hentes inn. Med normale leseferdigheter, uten teologiens mellomfortolkende ledd, ser vi i evangelieskriftene at også den milde Jesus viser «mørke sider». Han var som alle oldtidsprofeter og senere kirkelære barn av sin tid. Jesu aggressive og autoritære tilbøyeligheter kommer tydelig til uttrykk når han møter motstand blant sine egne.
Jesu straffetrusler og grove utskjellinger av sine samtidige jødiske motstandere/fiender – fariseerne – omtolkes og snus på hodet, nå sist av en luthersk teologiprofessor v/VID i Dagen 05.05.2025. Tittel: «Fariseer-problemet og Den norske kirke «. Jesu personlige tids- og situasjonsbetingede fariseer-problem for ca. 2000 år siden blir omtolket slik:
«Alle fariseeres problem er fristelsen til å tro at en selv og den gruppen en tilhører, besitter overlegen religiøs kunnskap og kompetanse. Da ser en ned på andre og innfører en splittelsens ånd i det fellesskap en tilhører… «.
«Alle fariseeres problem» ? De kirkeskapte, generaliserende og svært nedvurderende betegnelser «fariseisk» og «fariseisme» inngår stadig i kirke-kristen forkynnelse. Og ikke bare i det kristne vokabularet, men også i ordbøkene. (Se gjerne teologen Hugo Odebergs bok: «Kristendom og fariseisme», 1949).
I folkekirkelig forkynnelse kalles Jesus: venn, medlider, medvandrer… På samme tid er han Herren; hersker over historien, verden og universet. All makt og ære tilkommer ham alene.
«Han er himmelsk menneskelig. Og jordisk åndelig», skrev en kirkelig dialogprest i Aftenbladet for noen år siden. Og videre: «Jesus gråt. Jesus (!) kjente på angst… den som vil møte mennesker i mørket, må ha vært der selv. Derfor er jeg takknemlig for at Gud (!) har kjent hva angst er».
En annen prekenforkynner i Aftenbladet uttrykte det slik: «Gud gjorde seg liten. Ubegripelig liten. Så liten at Han ble stor. Ubegripelig stor».
Men den samme Jesus/Kristus, Gud selv eller gudesønnen, visste ikke hvordan han skulle være menneske? Se andakten nedenfor i avisen Dagen 17.04.2025. Absurditetene når her nye høyder. Spørsmålet kan omformuleres slik: hvem lærte Jesus fra Nazaret å være Gud? Kirkemøtene?
Hvem lærte Gud å være menneske?
Jesus som kjærlighetsobjekt
Ingen annen religion enn kristendommen har opphøyet en historisk mannsperson til «Gud selv» og «sann Gud». Ja, Han er endog en omskåret jøde. Kristendommens gudsoppfatning er det mest antropomorfiske av alle kjente verdensreligioner. I vår tids kriseteologi er den moderniserte, samfunnstilpassede Jesus kanskje 50% Gud og 50% menneske..? Han står ennå som ufeilbarlig, fullkommen. Slik er intet «sant menneske».
Gudemennesket «Kristus Jesus» er ikke bare et etisk ufeilbarlig ideal, men et kjærlighetsobjekt. Vårt Land synes å ha en særlig interesse for kvinners kjærlighetsmøte med «den levende» Jesus. Artisten Carola sier det slik, veldig emosjonelt og personlig, i Alf Kjetil Walgermos førpåske-intervju med henne 9. april 2025 i Vårt Land:
«For meg er trua som oksygen i lungene, som balsam for sjela. Eg blir endå meir forelska i Jesus. Han er verkeleg «mitt hjärtas älskade», seier den kjente artisten. Carola fortel at ho for nokre år sidan hadde ei oppleving av at Jesus sa dette til henne, at han ville vere hennar sjels elskar….
Ho fortel at ho for nokre år sidan hadde eit syn av atJesus viste seg for henne. – Eg hadde akkurat opplevd å få teppet dratt bort under føtene mine. Då kom Jesus til meg og stilte seg ved sida av meg. Eg mista nesten pusten. Det var eit veldig spesielt nærvær, seier artisten». (min utheving)
Korsteologi og korsvandring
Jesu lidelsesvei – Via Dolorosa – skal også være en enestående hendelse i historien. Tusener jøder ble korsfestet under romersk okkupasjon. Var de, motsatt Jesus, skyldige? Fikk de straff som fortjent? Deres døde kropper ble kastet på den brennende søppelfylling i Hinnoms dal (Gehenna).
Straffen ble ansett som så grusom at det i århundrer var forbudt å bruke den mot Romas egne borgere. Henrettelse ved den vanærende og smertefulle korsfestelse ble avskaffet i 315 evt. av Konstantin «den store», med en merkelig begrunnelse: av respekt for Jesus… Denne keiser er vel også en av Kirkens «superstjerner»?
Ærbødigheten for og hyllesten til det korset på Golgata som Jesus døde på, blir nevnt allerede på 300-tallet. De første sporene av en fest for venerasjon av korset finnes i første halvdel av 300-tallet. Ifølge Den aleksandrinske krønike (Chronicon Paschale) oppdaget den hellige keiserinne Helena Herrens kors i Jerusalem den 14. september 330.
Hengning erstattet korsfestelsen. Andre tortur- og henrettelsesmetoder kom til påfølgende årtusen i det kristnede Europa.
All menneskelig lidelse måles opp mot Jesu korsfestelse Langfredag. Hellig lidelse? (Se gjerne billedgalleriene på internett). Kirkens lidelseskult kan framstå noe morbid. Langfredag i påskeuken arrangerte Kirkens Bymisjon/Oslo domkirke den årlige korsvandring i Oslos bygater.
» Vi tar innover oss verdens lidelse og vår egen, sammen med et budskap om kjærlighet og fred «, sies det.
Hvorfor bare vår tids lidelser, IKKE ofrene for kirkehistoriens tusenårige maktovergrep og voldsutøvelse? Sjokkerende avsløringer om kirkenes seksualovergrep mot voksne og mindreårige i vår tid blir heller ikke framhevet spesielt (konkret!) i påskemarkeringer. De tilhører åpenbart ikke gruppen av «verdige ofre», som særlig utpekte krigsofre, flyktninger og migranter.
Et arrangement Langfredag i Kampen kirke var viet solidaritet med Gaza/Palestina. Er Jesus blitt kristen-palestiner, kanskje? «Korsbærerne i Gaza», het et innlegg av teologen Torleif Elgvin i Klassekampen 16. april 2025. (Han hadde også en gjesteopptreden i Klassekampens ukentlige spalte «I god tro» 7. mars 2024)
I jule- og påskehøytider ser vi hvordan Jesus plasseres i denne regionens religionspolitiske konflikt, om det gjelder Krybben eller Korset. Ingen annen konflikt, verken kriger eller humanitære katastrofer, vekker tilsvarende sterke emosjoner og polarisert ordskifte innenfor kristenheten, i alle fraksjoner.
Ved siden av solidaritetsmarkeringer praktiserer den ene (mellomste) av «Abrahams barn» påtrengende misjon overfor sine to «brødre»: jøder og muslimer. Likeverd? En dansk teolog, phd. og lektor i kirkehistorie, forteller leserne i 2015 at kristendommen oppsto med Abraham…
Verken handelsboikott eller jøde-pogromer i påskeuken ligger langt tilbake i tid. Men kortids- og langtidsminnet, som også empatien, er som sedvanlig begrenset og selektiv. Boikottoppropet mot Israel rett før påskehøytiden er satt i gang av Sabeel Kairos Norge/Sabeels Venner og KFUK-KFUM Global. BDS er også nevnt. Oppropet har til sammen mer enn 400 underskrifter: prester, biskoper, diakoner og andre kirketilhørige.
Når lovløsheten råder…
At Jesus frivillig og planmessig («etter skriftene») oppsøkte korsdøden, passer dårlig inn i narrativet om Jesus som det ultimate «uskyldige offer» i historien. Historiens første justismord, kanskje?
En helsides påskekommentar 27. mars 2024 i en lokalavis hadde overskriften: «Det seirende offerlammet». Det er en alminnelig (kristelig) oppfatning at Jesus opphevet israelittisk-jødisk offertenkning og rituelle praksis. Mer bestemt: den «gamle pakt» ble avløst av den «nye pakt». Teologene strever stadig med å holde sammen – eller holde atskilt – det «gamle» og «nye» gudsbildet.
Skulle ikke ideal-Jesus med all makt og visdom, hvis han var etisk-humanistisk orientert og samfunnsbevisst, heller ha kjempet MOT dødsstraff, tortur og korsfestelse i sin samtid? Hvilken solidaritet viste han den korsfestede på sin venstre side?
Rettferdighet i menneskelig og juridisk forstand lå langt utenfor Jesu horisont. Som han sier under rettergangen: «Mitt rike er ikke av denne verden». I hans kongedømme gjaldt en helt annen orden. Så også i Kirken. Den har oppstilt og praktisert den kanskje skumleste rettsjustis i vår kjente historie.
I kirkelærer Martin Luthers autoritære regime inngikk dødsstraff for hekser, blasfemikere, utro ektefolk, paver og gjendøpere. Uten «troen alene» (og syndsbekjennelse) var det intet håp, ingen nåde for de (ulydige) fordømte og anklagede. Verken på jorden eller i himmelen.
Dødsstraff i Norge ble fullstendig avskaffet først i 1979. Det kan ikke kirke-kristendommen ta æren for, med sin æresløse og voldelige historie. Pave Frans sies å være den første pave som har tatt avstand fra dødsstraff. Oppgjør med tortur og slaveri har også kommet mistenkelig sent i kirkehistorien. Hva med konseptet: hellig krig ?
Med den autoritære og reaksjonære vind som nå blåser over det kristne Vesten, er det ikke umulig at dødsstraffen igjen kommer på dagsorden i flere vestlige stater enn USA.
Skamløst og historieløst siterer Den norske kirke (Lutherkirken) på sin nettside Menneskerettighetserklæringen 1948, som om den skulle være gjeldende for «den kristne kulturarven» og «kristne verdier».
sett_undertrykte_fri_2013_kap_07.pdf
«Retten til liv er en grunnleggende menneskerett. Artikkel 3 i FNs mennes kerettighetserklæring slår fast at « enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet ». I Europarådets konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter har artikkel 2 overskriften «Retten til liv». Her slås det fast at retten for enhver til livet skal beskyttes ved lov».
Hvordan beskyttet og styrket Kirken livsvernet /retten til liv det foregående årtusen? Ved kors, sverd, bål og brann? Typisk er denne upresise, runde formulering:
«… På andre områder har kanskje menneskerettighetsbrudd forekommet lenge, uten at kirken eller andre samfunnsaktører i tilstrekkelig grad har tatt sakene inn over seg tidligere».
Vi kan spørre: skal Menneskerettighetene gjøres gjeldende på Dommens dag? De hellige, salige og utvalgte er vel allerede sikret «evig liv» – uten lovgrunnlag?
Med god grunn har Erich Fromm betegnet Martin Luther og Jean Calvin som de mest hatefulle forgrunnsskikkelser i historien. «Flukten fra friheten» ble første gang utgitt i Tyskland 1941, men utkom i norsk oversettelse 1992.
I bokomtaler er den sagt å være en av de viktigste bøkene som har vært utgitt om kampen mellom autoritære regimer og menneskelig frihet. Og videre: boken var et pionerarbeid i politisk psykologi. Fromms bøker har et humanistisk budskap som fortsatt har relevans i vår verden. Han stiller det svært aktuelle spørsmål:
Hvorfor kommer de autoritære lederne tilbake ? Hva får mennesker til å søke mot «sterke» ledere og autoritære ideologier ?
Påske-Jesus lever, også i Det hvite hus
Trump-administrasjonen har etablert et «nytt troskontor». Programmet for påskeuken i Det hvite hus innebærer gudstjeneste med bønn, tekstlesning, tilbedelse og nattverd. USA skal være en kristen nasjon, forsikrer president Donald Trump. Evangelikale, evangeliske og apostoliske kristne står alle sammen med Trump i hans gjentakelse av påskens budskap:
«Denne hellige uke husker kristne rundt om i verden korsfestelsen av Guds enbårne Sønn, vår Herre og Frelser, Jesus Kristus, og på påskedag feirer vi hans strålende oppstandelse og forkynner, som kristne har gjort i nesten 2000 år, at « Han er oppstått ».
Det er flere likheter mellom USA og Norge. Jeg gjentar: den norske regjering har det som nå kalles «trosminister». Før het det: kirke- og undervisningsminister. Stortinget har en stortingsprest (evangelisk-luthersk) med egnet kapell. Religionsfrihet kalles «trosfrihet», som også i Trumps ny-opprettede «troskommisjon». Det sies klart nok hva formålet er: å bekjempe anti-kristne fordommer. Kirke-Norge synes å dele det samme formål.
I begge stater utgjør sekulariseringen en alvorlig trussel mot kristendommens hegemoni og nedarvede særprivilegier. Kulturkrigen – kampen for den kristne kulturarven og kristne verdier – utkjempes langs mange linjer. Tendenser til ensretting ser vi også i Den norske kirkes kristningsjubileer.
1900-tallets superteologer
Tiårene etter 2. verdenskrig, særlig omkring 1960-tallet, gir mange eksempler på kirkelige teologers reformasjonsiver. Behovet for fornyelse og nytolkninger ble påtrengende etter de to katastrofale verdenskrigene med utspring i det kristne Europa. Også i Den katolske kirke. Jfr. det andre Vatikankonsil (1962-1965).
Hvilken teolog/biskop lyser sterkest av århundrets reformatorer? Tyske protestantiske/evangeliske teologer som Wolfhardt Pannenberg, Jürgen Moltmann, Dietrich Bonhoeffer og Rudolf Bultmann er store navn i teologiske sammenhenger. I britisk anglikansk kirkeliv sto teolog, professor og biskop John A. T. Robinson (død 1983) sentral i utformingen av en «sekulær teologi» i etterkrigsårene. En av hans bøker kom i norsk oversettelse 1964: «Ærlig for Gud».
Ja, hvordan står det til med ærligheten? Hvem snakker «sant» om Jesus fra Nazareth? Hvem er den store «reformator» de siste tiår i protestantisk teologi? Marcus Borg? Han var teolog og nytestamentlig forsker, tilknyttet det nå nedlagte «Jesus seminaret». Men en såkalt ny eller oppdatert kristendom har ikke brakt mye nytt om hovedpersonen. Dogmet om Jesus kan ikke fravikes.
Fiksjonsforfatter, litteraturforsker og essayist C.S. Lewis (død 1963) skapte en «ny mytologi» basert på kristen teologi (i likhet med hans nære venn J.R.R. Tolkien). C.S. Lewis er opplagt superstjernen i det 20. århundrets kristendoms-apologi. I vår tid har Harry Potter-universet fått et forbausende oppsving i kirkerommet, med det velkjente tema: de onde mot de gode.
Superpaven
Pave Frans/Franciskus hylles av «hele verden». Også protestanter hedrer ham, men ikke uventet kommer noen «spark» fra lutheranere. At katolikker ikke er «ordentlig» kristne har vært en utbredt oppfatning i disse kretser, om det gjelder teologi, seksuallære eller embetssyn/ecclesiologi (Officium ecclesiasticum).
Det er nok noen som sørger over at stadig flere lutheranere konverterer til erkefienden i kirkefamilien: katolisismen. Det interessante er at Den norske kirke henter inn stadig flere elementer fra katolsk «trospraksis». Katolikker har vært i sorg over pavens død. I ulike medier ser vi allerede tendenser til en mulig helgenstatus. Det er ikke utenkelig at det vil komme noen «mirakler» etter hans død.
Det er bare få enkeltstemmer som forsiktig problematiserer mer tvilsomme sider ved pave Frans holdninger gjennom hans geistlige karriere og pontifikat. At han skulle ha «ryddet opp» i de grufulle overgrepsskandalene vil være en stor overdrivelse. Fra mitt hjørne vil jeg heller si at han har vært dyktig i avledningens kunst. Pave Frans er tidvis blitt kritisert for å være unnvikende og utydelig, men det har han til felles med andre kirkeledere i vår tid (også i DnK). Den som vil «favne alle» fører gjerne en tospråklig tale; et språk innad, et annet utad.
NRKs massive, ukritiske dekning av pavens begravelse har naturlig nok vakt til dels sterke reaksjoner. Men hva annet kunne vi forvente av statskanalen: Kirkens talerør framfor noen? VG kan kanskje sies å være den mest «katolske» riksdekkende avis. Her og i andre mediers minnetaler når personkulten nye høyder. Pave Frans skal minnes som «folkets pave», verdens samvittighet, menneskekjærlig brobygger… Han vasket og kysset føtter som tegn på «tjenersinnet». (Andre ville kanskje oppleve slike handlinger nedverdigende).
«Det som fremfor alt gjør pontifikatet hans annerledes, er at han hjalp oss til å gjenkjenne godhet – i en tid hvor helt andre dyder er på fremmarsj. Slik avdekket han den enorme kraften som ligger i elementær menneskelig omsorg og sjenerøsitet». (min kursivering)
Jaså, gjorde han det? Dette skriver professor dr. theol. Ola Tjørhom i Aftenposten 30.04.2025. Han selv konverterte tidlig til Den katolske kirke – og for noen år siden tilbake igjen til Den norske kirke. Å hoppe fram og tilbake mellom den autoritære Lutherkirke og Pavekirke må nødvendigvis skape mange dilemma: kirkehistorisk, teologisk og kirkepolitisk (se gjerne hans seneste debattinnlegg i Klassekampen 8. mai). Ola Tjørhoms siste bok (2020) handler om nattverd ; det sentrale sakrament i begge kirkers høymesser.
Paven kjørte ikke limousin og flyttet ikke inn i Vatikanets palassleilighet. Han ville begraves i en enkel trekiste (med kors og våpenskjold) og ikke i Peterskirkens «mausoleum». Tenk det! Pave Frans er så opphøyet at den minste «gest» har fått de største overskrifter. Det forventes så lite av en pave.
Hva skulle Kirken gjøre uten «de fattige» og det godhets-monopolet den så ofte påberoper seg? Lazarus’ene befinner seg alltid utenfor Vatikanstaten. Pavens messer i Peterskirken gjennom årene har demonstrert noe helt annet enn såkalt enkelhet og folkelighet. Beskjeden kan man heller ikke kalle pavens begravelse, med prominente gjester (den politiske elite, kongelige, kjendiser m.fl.), folkeoppmøte og kortesje gjennom Romas gater. Bilder i mediene taler sitt tydelige språk. Slik pompøsitet og seremoniell forbindes helst med monarker (prislappen kommer kanskje senere?). Pavens mottakelser i Vatikanet kalles betegnende nok «audiens».
Heller ikke Maria-kirken paven ville begraves i er av den beskjedne typen. At pave Frans valgte Santa Maria Maggiore som sitt siste hvilested skal være uttrykk for hans kjærlighet til Jomfru Maria. (Det finnes også en «luthersk Mariologi», som vi ikke har hørt så mye om).
«Her hviler han nå sammen med syv andre paver i en tradisjon som går tilbake til 400-tallet. Pave Frans besøkte basilikaen regelmessig, mer enn 100 ganger under sitt pontifikat, for å be foran «Salus Populi Romani» før og etter internasjonale reiser».
(Kfr. gjerne katolske kilder: ewtn.no/katolsk.no/vaticannews.va)
«Lit de parade» – offentlig likvake – er en æresbevisning som tradisjonelt tilkommer særlig store, sterke politiske og religiøse ledere. Etter gravlegging følger 9 dagers sørgeperiode. Som i andre kirkesamfunn står pavevalg mellom liberale, moderate og konservative kandidater. Blant pavefavorittene, alle kardinaler, ble morsomt nok den katolske biskop i Trondheim, Erik Varden, lansert helt på tampen fra sidelinjen. Han er ikke kardinal, men «har et ekstraordinært intellekt og en ekstraordinær historie », ifølge forslagsstiller.
Mener norsk biskop kan bli pave: – Han er ekstraordinær
Hvis paven var så høyt elsket, hvorfor trengte han en personlig hær : Schweizergarden? De allestedsnærværende gardister har stått i stram givakt under messefeiringene (også ved likvaken). Hvilke trusler sto han overfor: indre eller ytre fiender? Det var vel ikke som statsleder pave Frans forrettet messene i Peterskirken?
(Så vidt jeg vet har ikke majestet kong Harald m/familie brakt sine livvakter med seg inn i kirkerommet: Guds hus).
Vårt Lands leder 22. april har tittelen: Fredspaven. Det er vel bare Fredsprisen som har manglet. Jeg nevner igjen at Kristian Berg Harpviken som daværende direktør i PRIO nominerte pave Frans til Nobels fredspris allerede i 2014. Harpviken er nå direktør ved Nobelinstituttet. KrF-leder Dag Inge Ulstein er opplagt av samme oppfatning.
Dag Inge Ulstein, partileder i KrF skriver at fredsprisen burde gått til Pave Frans.
Pavemakten
Paven er åndelig og politisk leder i et teokrati ; en mannsstat uten klare territoriale/geografiske grenser. Ikke engang demokratisk innstilte mennesker våger å kritisere selve institusjonen: pavedømmet/Den hellige stol. Demokratiske statsledere foretar gjerne besøk til Vatikanet og poserer villig med Paven.
Med sin makt, opphøyde autoritet og halvt guddommelige status er det ikke underlig kanskje at den stormannsgale Donald Trump drømmer seg inn i en slik rolle. Men en verdslig diktator kan neppe oppnå den personkulten Paven er gjenstand for.
Med god grunn kan man si at Paven tidlig etterfulgte Keiseren på tronstolen. Med sin eneveldige makt og opphøyde status som kirkegudens stedfortreder og «Den hellige far» har pavene satt de dypeste avtrykk i europeisk historie; den såkalt kristne kulturarven. Med Reformasjonen kom også kampen om Den katolske kirkens enorme rikdommer: jordbesittelser og eiendommer.
Hvordan skiller man ut en «god» pave i den lange paverekken? Pave Frans har i sin regjeringstid helligkåret to foregående paver. Ja, han har helligkåret flere enn noen annen pave og foretatt til sammen 1530 saligkåringer.
Apostelen Peter (Sankt Peter) regnes som den første pave, dvs. Romas første biskop. Legender og tradisjon flyter sammen. Den arme (Simon) Peter – en enkel fisker? – står som grunnpåle i den katolske kirkes maktimperium.
kriminelle paver, pave Johannes 12.
Maktkampene mellom pavedømmet og keisermakten i middelalderen er blant mange kapitler i europeisk kirkehistorie som utelates i vår tids kristningsjubileer. Det gjelder bl.a. «Investiturstriden» på 1000-tallet og samspillet mellom pavedømmet og det tysk-romerske keiserriket (962-1806).
Investiturstriden handlet om hvem som skulle utnevne biskoper: keiseren eller paven? I vårt land ble biskop i Den norske kirke/Statskirken, inntil det såkalte kirkeforliket i 2008, utnevnt av regjeringens statsråd: «kirkefyrste» eller kirkeminister.
«Inntil 1508 var det en forutsetning for å kunne bruke den tysk-romerske keisertittelen at innehaveren var kronet av paven; de fleste av disse kroningene fant sted i Peterskirken i Roma. Dette kravet ble opphevet etter 1508, og den siste keiser som ble kronet av paven var Karl 5. i 1530». (snl.no)
Den første norske kongen som ble kronet var Magnus Erlingsson i 1163, og den siste var Haakon 7. i 1906. Kroningen av kong Charles 2023 i Den anglikanske kirke (Church of England) var en forestilling og oppvisning man knapt kunne tro fant sted i vår tid – til en prislapp på 1 milliard kroner! Pave Frans forærte kong Charles en helt spesiell gave.
Pave Frans’ kors brukes under kong Charles’ kroning
Den kristne idealmannen
I Vårt Land er nylig diskutert spørsmålet om rett forbilde for den kristne «idealmannen». Den teologiske fantasi og fabuleringsevne løper løpsk.
Jeg siterer:
«Helena Brodtkorb «nominerer ingen ringere enn Jesus Kristus som den ideelle mannen, og kaller ham «hot». – Han tenker på de svake og har samtidig en utrolig appell – også en erotisk appell, sier hun til avisen.
Men den ordentlige drømmemannen er fremdeles Josef, understreker Gilbert. I sin hyllest til Josef, sier hun: – Jeg ble litt forelska i Josef nå, merker jeg.
– Hadde Jesus vært far, ville han opptrådt fullstendig uansvarlig, mener Gyrid Gunnes, førsteamanuensis i diakoni ved VID vitenskapelige høyskole. Gunnes mener at Jesus ikke er spesielt interessant eller relevant som forbilde, fordi han ikke hadde forsørgeransvar. – Har du forsørgeransvar, må du legge bånd på egne ambisjoner. Da kan du ikke være Guds sønn og bli korsfestet – Hvem skal passe på ungene da?».
I likhet med Gilbert, mener Gunnes et eksempel på den ideelle kristenmannen er Josef. – Jesus var Guds sønn, men Gud var en elendig far som først dukket opp da Jesus ble voksen. Josef hadde ingen biologisk relasjon til Jesus, men oppdro ham likevel og tok ansvar for ham og søsknene hans, sier hun og legger til: – Hvem lærte Jesus å være mann? Josef».
(sitat slutt)
Han som var og er «sann Gud og sant menneske»- vel også identisk med den allmektige Gud Fader, skaper og hersker over himmel og jord – visste ikke hvordan han skulle være mann ? Dette kan ikke kalles annet enn fri diktning, eller teologisk fantasi.
Hvis «fosterfar» Josef var så avgjørende for Jesu mannsidentitet, må de allvitende eller innvidde teologer forklare hvorfor Jesus selv ikke omtaler ham. Jesus framstår ikke forvirret om sin mannsrolle. Det er profetene og patriarkene i jødedommens skrifter og tradisjon han relaterer seg til. Abraham, Moses, Elia, Jakob og Isak var kanskje hans mannsideal? Jesus forteller i Lukas at den fattige Lazarus i Himmelriket er i selskap med Abraham og Moses. Selv har Jesus et møte med Abraham og Elia på «Forklarelsens berg».
Peter, Paulus og Johannes
I den danske teolog og domprost Carl Skovgaard-Petersens bok: «Menneskeskikkelser» (norsk oversettelse: 1950) er de tre mest framtredende personer i Det nye testamente: Peter, Paulus og Johannes. De har fått hvert sitt kapittel i nevnte bok. Disse tre store apostler har gitt navn til kirker i vårt evangelisk-lutherske land: Pauluskirken i Oslo, St. Petrikirke i Stavanger og St. Johannes menighet/kirke i Bergen og Stavanger.
Jakob (Jesu bror?) er ikke blant de tre utvalgte «menneskeskikkelser», heller ikke mor Maria eller det såkalte oppstandelsesvitnet Maria Magdalena. Far Josef er ikke nevnt. Peter er ifølge Skovgaard-Petersen den mest framtredende av apostlene. Det anføres at hans navn i evangeliene og Apostlenes gjerninger opptrer omkring 150 ganger.
Ivar Welle, norsk luthersk prest og kirkehistoriker, skrev forordet i boken. Han skriver at de tre hovedskikkelser skildres «med stor psykologisk evne og skapende fantasi «.
Legg igjen en kommentar