Kapittel 7. Kristent budskap og intoleranse i Romerriket

I kapitel 4 har jeg beskrevet kristendommens sol og skyggesider. Kan denne dualisme bety at kristendommen, i tillegg til å være barmhjertighetens religion, også var en krigersk religion?  Ifølge Lukas 12, 34-36, heter det: Ikke fred, men strid.

Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, hvor jeg ønsker at den alt var tent! En dåp må jeg døpes med; hvor tynget jeg er til den er fullført! Mener dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid.

Dette kan jo også tolkes som den ‘strid’ William Booth ba sine soldater om, når de førte Krig for Kristus. Likevel, andre Bibeltekster som jeg nevnte i forrige kapitel kan også tolkes som krig i vår forstand. Husk også det Cathrin Nixey har skrevet om ‘The Darkening Age’ da de kristne tok over Romerriket.

Jeg skjønte tidlig at en kritikk av kristendommen ville kreve at jeg også kommenterte dens historiske utvikling. Kanskje var dette en for stor oppgave, jeg hadde jo ikke historie som fag, men var innstilt på å lese meg opp best mulig på dette feltet. Heldigvis kom jeg over Elaine Pagels bok Tabernes Evangelier, fra 1979. Senere kom flere av hennes bøker, samt annen litteratur som jeg viser til i dette kapitelet. Alt stimulerte meg til en kritisk gjennomtenkning av kristen tro og praksis.

7.1 Kristendommen i Romerriket

De første kristne vant over Romerriket da de kanoniserte de hellige skriftene under Kirkekonsilet i Nikea 325. Dette betydde en samling av alle ‘ortodokse’ kristne i ett samfunn, den katolske kirke i Romerriket som også betydde den universelle kirke.

Den kanonisering av skriftene som fant sted i Nikea gjaldt i første rekke evangeliene, men apokryfe skrifter, apostlenes gjerninger har etter hvert også kommet med. Kanonisering betydde likevel at den kristne tro var fastlagt og sikker i antikken, her var ikke rom for utvikling og forandringer av troen. Den evige rett kan vi også finne igjen hos Magnus Lagabøte som tok inn Kirkeretten og kalte Lovboka si for den kanoniske rett. (se kapitel 10).

Det var keiser Konstantin som sammenkalte til møtet i Nikea. Han hadde nettopp konvertert til kristendommen, fordi han hadde sett et lysende kors på himmelen der det også sto: Ved dette kors skal du seire. Med Konstantin ble krigsmakten og kristendommen ett. For å beholde makten ble det avgjørende, både for keiseren og biskopene at kanonisering av skriftene ble gjennomført.  Sammen med keiseren fikk de stor makt og kunne fortsatt bekjempe all vranglære samt rive ned templer fra den gamle polyteistiske religion. Elaine Pagels klargjør i flere av sine bøker at Kirkemøtet i Nikea betydde at kristendommen ble etablert som en monoteistisk politikk. Ved at Konstantin konverterte og følte at den mektige Gud hjalp han i krig, fikk også de kristne makt over Romerriket. At det i realiteten var de kristne og ikke Konstantin som hadde vunnet makten, fikk vi se når Julian, den frafalne senere overtok keiserdømmet i noen få år.

Makten de kristne fikk i Romerriket lå i etablering av kristendommen som en monoteistisk religion, noe som ikke var en selvfølge i tiden før Nikea. Som jeg nevnte ovenfor argumenterte Marcion, en av biskopene i Lilleasia for to guder, Det nye testamentes barmhjertige gud og Det gamle testamentes strenge og dømmende gud. Dette fikk han ikke de andre biskopene med på. I Nikea ble derfor prinsippet om én gud, over noen få biskoper og katekéter i én hierarkisk struktur vedtatt. Elaine Pagels påpeker at den hierarkiske organisering som vi også finner i dagens mange kirkesamfunn, betydde at kristendommen på denne måten ikke bare ble realisert som monoteistisk religion, men også som monoteistisk politikk.

De «Abrahamittiske» religionene, Jødedommen, Kristendommen og Islam har som nevnt alle etablert en monoteistisk tro. Riktignok har kristendommen en forestilling om treenigheten, Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som likevel opptrer som én Gud. I de landene der monoteismen er innført finner vi også at deres religion er sterkt forbundet med krigsmakten. Fra det gamle testamentet (GT) kjenner vi at jødene kjempet for sitt forjettede land, C’anan. Jeg har nevnt Dag Hoel som skrev ‘Armageddon Halleluja!’, der det heter « – når Jesus har nedkjempet arabere og russere og alle satans styrker ved Armageddon, vil jødene nå målet gud har for dem – de vil ta imot Jesus». Ikke alle kristne i dag deler kristensionistenes syn på Israel, men er likevel forpliktet til å ivareta det land der også noen kristne har slått seg ned. Det betyr også å gi det nye landet en kristen identitet. (Se også Harari: Strekene i sanden).

7.2 Kristendommens intoleranse i Romerriket

Utbredelse av kristendommen i andre land lot seg gjennomføre fordi den fra begynnelsen var etablert som en monoteistisk, ikke polyteistisk religion. Åsatroen hos vikingene holdt lenge stand mot kristendommen, men ga et utilstrekkelig grunnlag for en hertug eller konge som, ved hjelp av kristendommen ville befeste sin makt i landet. Skeie lar en krigerkonge som hadde kjempet hele sitt liv for å komme seg opp og frem i verden uttale følgende:

I Himmelen er det bare én som hersker, og det er han som kaster lynene. Det er naturlig at det også på jorden bare er én som hersker, under ham. (s. 175)

Jeg kommer tilbake til vikingenes forhold til kristendommen, og deres utnytting av den kristne tro for maktutøvelse – også i de tilfeller der kristne kjempet mot kristne.

Foreløpig vil jeg si mer om de første kristne i Romerriket og deres kamp mot kjetteri og vranglære. Hva gjorde de kristne i Romerriket for å befeste sin identitet og makt? Som nevnt i innledningen innførte de Den Nikenske Trosbekjennelsen, som vi kan si sammenfatter Inkarnasjonen og som i alt vesentlig brukes fortsatt i DNK, men nå under navnet den Apostoliske trosbekjennelsen. Den ble tidlig en meningsløshet for meg. Forløperen, den Nikenske trosbekjennelsen, som i første rekke ble knyttet til den ortodokse kirken i Konstantinopel, samt andre dogmatiske tekster som ble lagt frem for kirkemøtet i Nikea er ikke mindre meningsløse. Kan det være at de første kristne trengte dogmatiske tekster for å kunne skille klart mellom ortodoks kristendom og all vranglære og kjetteri? Tertullian skal ha sagt om trosbekjennelsen at den er meningsløs, derfor er den sann! Jo mer absurd dogmatikken ble, jo lettere kunne man skille ortodoks kristendom fra andre tekster (noen gnostiske tekster) som også ble skrevet om Jesus. Hvorfor har kirkene opprettholdt Trosbekjennelsen i dag? Kirkesamfunnet ga fellesskap og samhold, og for mange et meningsfylt liv som jeg har omtalt tidligere. Kan vi da si at trosbekjennelsen ble en forutsetning for å beholde det gode og meningsfulle liv? Trosbekjennelsen bekrefter at de kristnes Gud finnes, men bare 20 % av de som går jevnlig i kirken i dag kan si seg sikre på at gud eksisterer. Betyr dette at Trosbekjennelsen i første rekke har skapt tvil og usikkerhet i DNK? I Vesteuropeiske land ser man at de fleste kirkesamfunn har hatt en nedgang i nyere tid. Det er jo viktig for de kristne at denne nedgangen stoppes. Trosbekjennelsen kan jo ses på som en målsetning for den troendes åndelige liv, og den kan være en nødvendig identitetsmarkør. Likevel har jeg også stilt meg spørsmålet om Trosbekjennelsen har den motsatte virkning, som en hindring for utviklingen av et åndelig liv.

At de ortodokse kristne sammen med keiser Konstantin utgjorde en maktfaktor i det gamle Romerriket er ikke en tilstrekkelig grunn til å avvise kristendommen i dag. Min kritiske holdning fikk likevel mer næring når jeg leste mer om hva de ortodokse kristne i Romerriket brukte denne makten til. Hva betydde kristendommens monoteistiske politikk, var kristendommen en grunnleggende intolerant religion? Svarene på disse spørsmålene fikk vi i neste keiserdømme da Julian, som var nevø av Konstantin tok over keisermakten i 361. Han ble hovedpersonen i Ibsens Keiser og galileer. Det han sa om Julian er ikke bare diktning, da Ibsen selv drev utstrakt historisk forskning i løpet av den tiden han oppholdt seg i Roma. Deler av det jeg skriver om Julian her er også hentet fra Mørkhagens bok om Ibsen og fra Morten Fastvolds bok om Humanismens Idehistorie.

Julian ble født i Konstantinopel, men oppholdt seg mye i Pergamon, Efesos og Athen. Han ble oppfostret i et kristent hjem og lærte seg tidlig gresk språk og filosofi. Han forlot kristendommen og konverterte til nyplatonismen. Etter å ha overtatt tronen reverserte han kristendommen som rikets offisielle religion og fikk derfor navnet Julian den frafalne (Apostate). Samtidig beholdt han den gamle kulturen og filosofien som han sa vendte seg til livet, sunnheten og livsgleden, mens han fravek kristendommen som var fremmed, en usunn tilbakeholdenhet. fromhet, forsakelse og død. For Julian var det særlig viktig at hverken kristendommen eller den gamle kulturen måtte undertrykkes. Etter hva jeg har kunnet fastslå var han den første som klart og tydelig kjempet for et livssynsåpent samfunn.

I hans korte keisertid, fra 361 til 365, greide han likevel ikke å rå over de kristne, som ifølge Ibsen slo ned på, mishandlet og drepte kjettere som ennå dyrket de gamle guder. I Ibsens stykke uttaler Agathon:

Under salmesang, og med hellige faner foran, dro vi gjennom staden og falt som vredens sendebud over de ugudelige; vi tok deres kostbarheter fra dem; mange huse ble stukket i brann; mange hedninger omkom i ilden; enn flere flyktende drepte vi i gatene. O, der var en stor tid til Guds ære.

Med de kristne som sine undersåtter får keiser Julian store vanskeligheter. For å kunne bevare sin keiserverdighet trengte han en seier i krig, som han fikk i Perserkrigen mot slutten av hans regjeringstid. Om resultatet av denne krigen skriver Mørkhagen i sin bok om Ibsen:

«Selv om felttoget ender med seier, betyr det uansett Julians endelikt som keiser og avslutningen på hans eget liv. De kristne soldatene i keiserens hær viser størst mot og utpeker sin egen nye leder i kampens hete. Romerhæren vinner slaget, men de kristne vinner fremtiden – og Julian dør som en parentes i historien». S. 374.

Julians kamp for det livssynsåpne samfunn i Romerriket var feilslått. I vår tid og i vårt samfunn er det, tross mange bestrebelser, ennå ikke realisert. Det var kristendommen som den gang var bremseklossen, og som fortsatt er det i dag.

Julian ble først og fremst kjent som den frafalne, et sterkt negativt kjennetegn den gang. I de fleste kirkesamfunn og menigheter i dag er dette fortsatt negativt, og i mange tilfelle blir den frafalne utstøtt fra både familie og venner. Det er derfor vanskelig å si om situasjonen for fritenkere har forandret seg vesentlig etter keiser Julians tid.

Samfunnet under og etter keiser Julian var underlagt kristendommens monoteistiske politikk. Det betyr ikke bare at de hadde statsmakten, de hadde også militærmakten. De kristne var da også kjent som meget gode krigere!  Arven etter Konstantin ga dem visshet om at korset ville gi dem seier i krig. For de som slutter seg til kristendommen, venter derfor makt og velstand. Dette kom frem gjennom storslagne kirker, andre byggverk og eiendommer. Samtidig krevde kirkene underdanighet og lydighet, og kombinasjonen av underdanighet og velstand var nettopp de egenskapene en kjempende vasall, hertug, konge eller keiser søkte. Det var derfor viktig at de knyttet seg til kristendommen gjennom dåp, og at de krevde det samme for sine undersåtter. 

Kapittel 8. Religionskrigene og Hvitekrist

Samfunnet under og etter keiser Julian var underlagt kristendommens monoteistiske politikk. Det betyr ikke bare at de hadde statsmakten, de hadde også militærmakten. De kristne var da også kjent som meget gode krigere!  Arven etter Konstantin ga dem visshet om at korset ville gi dem seier i krig. For de som slutter seg til kristendommen, venter derfor makt og velstand. Dette kom frem gjennom storslagne kirker, andre byggverk og eiendommer. Samtidig krevde kirkene underdanighet og lydighet, og kombinasjonen av underdanighet og velstand var nettopp de egenskapene en kjempende vasall, hertug, konge eller keiser søkte. Det var derfor viktig at de knyttet seg til kristendommen gjennom dåp, og at de krevde det samme for sine undersåtter.    

De kristnes forhold til militærmakten betydde også at de kunne nedkjempe hverandre. La meg nevne noe av det som skjedde i forlengelsen av Romerriket for å understreke streben etter makt blant de kristne også i vikingtiden. Hvorfor skjedde dette? Kanskje manglet kristne i ulike stater og land muligheter for dialogisk kontakt, derfor har stridigheter mellom land og riker vedvart over tid. Her vil jeg særlig nevne danene fra Nord Jylland, der Gorm den gamle fra Nord-Jylland rådde. og deres plyndringstokter som spesielt rammet Angelsaksernes England. Her hadde kong Ӕthelred arvet et rike fra Wales i vest til Nordsjøen i øst, fra den Engelske kanalen i sør og mot Skottland i Nord. Som en del av det tidligere Romerriket var dette et kristent land.  Skeie (2018) beskriver hvordan dette riket jevnlig måtte kjempe mot plyndringstokter fra en av Danene. Gorms sønn, Harald Blåtann forkastet sine forfedres tro, gikk over til kristendommen som igjen gikk i arv til Svein Tjugeskjegg. Her var to riker, vikingene fra Nord-Jylland og Angelsakserne i vest, som begge var kristne, og som bekjempet hverandre i mange slag. Dette skapte en mørk stemning hos Angelsakserne som Skeie beskriver på denne måten:

Angelsaksiske munker og kirkemenn så i de herjende danene Guds straff – selv om Svein Tjugeskjegg selv og mange av hans folk var kristne. Kometen som hadde vist seg over landet i 975 framsto rundt tusenårsskiftet, da den fredelige storhetstiden tok slutt og gled over i mørke og kaos, og Gud viste sitt raseri over angelsaksernes syndefulle livsførsel og manglende fromhet. Etter at kometen viste seg, «hevnet Gud seg på landet», har en munk skrevet i en årbok. (s. 44).

Under de store plyndringstoktene begynte prestene å snakke om ‘endetiden’, Armageddon. En av kristendommens onde sider, fra brevet til Thessalonikerne, levet videre og gjentok seg igjen i nyere tid, da min nest eldste søster på slutten av livet i 1983, fortalte oss at trengselens tid var kommet.

Århundrene etter Julian ble utbredelsen av kristendommen en viktig oppgave, spesielt var en av oppgavene å ta tilbake Det hellige land dit mange av korstogene gikk i det 11. og 12. århundre. Aftenposten Historie nr. 3, 2023 har en fortelling om De siste korsfarerne i tiden 1190 – 1525. som i alt vesentlig handler om Den tyske ridderorden. som har sin bakgrunn fra korstogene til det hellige land. De fikk sin militære status av pave Innocens 3. i 1198, og i Aftenpostens beskrivelse fremheves deres militære status. Som korsfarere var deres oppgave å nedkjempe hedningene som man ennå fant noen steder i Europa, særlig i Preussen og Livland. Likevel nedkjempet de også sine egne, i Balkan, etter at dette landet offisielt hadde konvertert.

Conquistadorene sikret også den transatlantiske utbredelse av kristendommen til Sør- og Mellom-Amerika. De grusomheter som ble begått under Korstogene er godt kjent. Conquistadorene i den nye verden gjorde det de kunne for å utslette alle minner om urfolkets religion (inka, maya og aztek). Menneskene her ble tvangsdøpt og fikk forbud mot å utøve sin egen religion. Under en reise i Mexico jeg og Jorunn gjorde i 2013, ble vi fortalt hvordan grupper av innfødte begikk samlet selvmord ved å kaste seg utfor høye fjell, (Chiapas – Canon del Sumidero).

Etter vikingtoktene i angelsaksernes rike har kristne bekjempet hverandre mange ganger. Etter reformasjonen blir både katolikker og protestanter avhengig av krigsmakten. 30årskrigen fra 1618 til 1648 viser hvordan forsvar av troen innen den kristne verden ble betalt med menneskelig lidelse og død i Europeiske land. Senere kriger fulgte, i stor grad kolonialiseringen av den tredje verden, der også kristen misjon er med i bildet. Boerne som kom fra den Nederlandske reformerte kirke, en katolsk avstikker, så på kolonialiseringen av Sør-Afrika som et særskilt oppdrag de hadde fått fra Gud. De utnyttet de innfødte og drepte mange av dem som ikke lot seg døpe. Da England bekjempet Boerne senere på 1800 tallet, ble mange av disse overgrepene stoppet og den anglikanske kirken, en Luthersk variant, tok over styringen. Denne kirken var mer liberal, men også dens styre endte i full apartheid.

Den fremgangen vi etter hvert fikk, handlet om de sekulære idealer som er med å begrunne viktige samfunnsendringer, men først og fremst gir dette kapitelet oss en forståelse av kristendommens historie, med viktige hendelser som inkvisisjonen, korstogene, undertrykking av innfødte kulturer i hele verden og svekkelse av kvinners stilling. Disse bryter sterkt med de sekulære idealer og utgjør skyggene i kristendommens historie, som Harari ber oss anerkjenne, ikke bortforklare, men ta ansvar for dem. Kristne sier gjerne at de vonde hendelsene fant sted etter en fryktelig fordreining av Jesu ord. Jeg minner om Hararis svar, som jeg presenterte i innledningen: «Hvordan kunne det egentlig ha seg at ‘kjærlighetsreligionen’ deres ble fordreid på en slik måte – ikke bare en, men utallige ganger?».

Som nevnt i innledningen (Del 1) oppdaget man i Canada at barn av urfolket ble sendt til 139 internatskoler for å bli å bli ‘assimilert’ i samfunnet i tiden 1800 og 1970. Mishandlingen av dem er nå vel kjent: Ved hjelp av en georadar fant man nylig en massegrav med 215 barn, og det søkes nå etter flere massegraver. En offisiell beklagelse kom fra den Canadiske regjering i 2008, og siden internatskolene var katolske, kom også Paven i år (2022) med en unnskyldning. (NRK Urix, Aud Darrud). Mens jeg skriver dette melder Vårt Land, (13.05. 22) i tillegg at minst 500 barn er døde på internatskoler for urbefolkning i USA.

De udåder kristne samfunn gjennomførte har nok ikke kommet frem, men blitt omskrevet, i det etablerte undervisnings-systemet i dag. Råderetten over undervisningssystemet har vært en viktig maktfaktor, men som vist ovenfor er det krigsmakten som har tjent de store kirkesamfunnene, men kirkesamfunnene har også tjent krigsmakten. I moderne tid har kirkesamfunn i den vestlige verden et særlig innpass i de militære styrker. Under 2. verdenskrig skjedde det at troppene ble samlet til bønn foran viktige slag. Norske rekrutter frem til i dag har måttet stille opp foran feltprestens bønnestund. Som jeg kommer tilbake til senere gjør kristendommen seg sterkt gjeldende i de fleste områder av det norske samfunnet i dag.

I dag vil nok de fleste kristne ta avstand fra de grusomheter som ble begått i senmiddelalder og senere. Likevel, det var kristne som gjennomførte mange av disse grusomhetene. Må de omskrives eller unnskyldes i dag? Jeg skal komme tilbake til dette spørsmålet i kapitel 10.

Den ufrihet jeg har beskrevet var i hovedsak grunnet i at de kristne hadde alliert seg med statsmakten, og derved også den militære makten. Staten påla individene en kristen identitet, men dette forhindret ikke at grupper i samfunnet, som besto av individer fra flere religioner, kunne opprettholde en gjensidig likestilling og respekt, det keiser Julian arbeidet for. Dette kommer særlig frem i Falcones’ bøker som jeg kommer inn på litt senere.

8.1 Hvitekrist. Har kristendommen bidratt til rasisme?

Kristne vikinger gikk alle under betegnelsen ‘Hvitekrist’. Kan vi si noe mer om hva dette ordet betydde? Hvit var renhetens farge, og var den farge man gjerne fremstilte Kristus med. Røyne beskriver dåpsseremoniene når vikinger ble døpt. De «som avsverget djevelen tre ganger, og etter prestens magiske formler ble smurt med krisma, den hellige salve, og ikledd dåpsdrakter.

Dåpsdraktene var lange og hvite – renhetens og lysets farge. Det kan ha vært disse draktene, som norrøne mennesker forbandt med den nye troen, som gjorde at den kristne Gud på norrønt gikk under navnet hviti kristr, Hvitekrist». (ss. 151 – 152).

De kristne tok slaver, omtalt som gisler. Kan dette bety at de også var rasister? Erling Rimehaug skriver i Vårt Land at vikingene behandlet slavene med verdighet:

Vikingene trengte ingen begrunnelse for å ta folk de hadde erobret som treller. Det var allment akseptert at den sterke hadde rett til å undertvinge den svake, og at seierherren kunne gjøre som han ville med den beseirede.

Men det betydde ikke at trellene ble betraktet som essensielt annerledes eller mindreverdige. De norrøne lovene hadde bestemmelser for hvordan en trell kunne bli en fri mann (det er opphavet til begrepet frelse).

Jeg kan likevel ikke se at norrøne lover, som skapelsesmyten i Heimskringla inneholder slike lover som også kan ha gitt opphavet til en kristen forståelse av frelse. Det er likevel klart at de kristne vikingene brukte gislene som en handelsvare.

Arkeologene Unn Pedersen og Jon Vidar Sigurdsson i Aftenpostens Historie magasin (Nr. 9, 2023) uttalte seg klart om vikingenes slavesamfunn:

Trellene var slaver. – De var ikledd eldgamle klær, spiste den dårligste maten og utførte det tyngste arbeidet. – Bøndene og eliten betraktet trellene som eiendom, og de kunne behandles som eieren ville (s.68).

Kan dette bety at slavene likevel ble betraktet som ‘mindreverdige og essensielt annerledes’? Her er det viktig at de fleste slaver ble tatt i slag, som betyr at vi bør omtale dem som gisler, ikke treller eller slaver. De tilhørte ikke nødvendigvis en gruppe som var diskriminert på grunn av hudfarge eller andre merkbare kjennetegn. Spørsmålet er hvordan vikingene behandlet sine gisler. Røine forteller om Danekongen Knud som kjempet mot restene av angelsaksernes rike:

Mens hærene som nå var lojale til kong Ӕthelred slaktet mennesker som Knut anså som sine undersåtter, seilte de unge danekongens flåte sørover langs kysten av East Anglia, mens røyksøylene sto mot himmelen inni landet bak dem. De seksti skipene krysset Themsens munning og fortsatte sørover. Da de kom til Sandwich, kastet de anker. Gislene ble ført i land på de lyse strendene under de hvite klippene. Der hugg soldater i Knuts tjeneste av alle gislenes hender. Så skar de av dem ørene og nesene. Det må ha vært et tidkrevende arbeid. (s. 151 – 152).

Andre, bestialske handlinger mot gislene fant sted, noe som var alt annet enn respekt for menneskeverdet. «Å hugge lemmer, enten ofrene fikk leve eller ble henrettet etterpå, var en vanlig straffemetode praktisert av konger i Europa på denne tiden, for opprør, forræderi og grove forbrytelser (s. 152). Likevel er det vanskelig å si at dette kan tolkes som rasisme ifølge vår forståelse av dette begrepet i dag. Vi kan heller ikke si at den behandling de fikk var resultat av fordommer som eksisterte forut for deres opprør, som også ble stemplet som forræderi.

Vår kunnskap om ‘Hvitekrist’ gir oss derfor utilstrekkelige holdepunkter for å snakke om ‘kristen rasisme’ på denne tiden. Likevel kan vi spørre om ‘Hvitekrist’ ble ansett som ‘rene og syndfrie mennesker’ med Jesus som sitt forbilde. Kan vi snakke om en kristen rasisme fra Jesu tid? Grete Ullestad, gjør nettopp det ved å trekke frem Edwiens forståelse av den kristne rasismen (Religionskritikk.no). Hun påpeker at kristne som valgte troen på Gud, og som ‘derfor hadde bestemt seg for å bli formet etter hans bilde’, dannet en klasse med sjelelige ‘overmennesker’. Her oppstår et skille som ifølge Paulus er langt dypere fundert enn «den naturlige avstamning».

Her oppstår også predestinasjonsforestillingen, som ikke har et opphav i jødedommen, men som også bekreftes i Paulus første brev til Tessalonikerne. (Se Opprykkelsen som jeg beskriver i kapittel 1) Grete Ullestad og Edwien hevder at det var den predestinerte rasismen, spesielt Jesu krav på å være det syndfrie overmenneske, som ga han dødsdommen på Golgata.

Diskusjonen om dommen Jesus fikk, overlater jeg til teologene. Likevel, Bibelen muliggjør en diskusjon om troende kristne kan ha sett på seg selv som overmennesker, og derved dannet grunnlaget for ulike former for diskriminering, som kan omtales som rasisme. Herunder også ‘Hvitekrist’ i vikingtiden.

8.2 Hva kan vi lære av kryptohedningene?

Da Olav Haraldsson ble døpt i Rouen, og derved avla ed om troskap til Jesus, er det ikke sikkert at han forlot sin Åsatro. Skeie sier ikke noe sikkert om dette spørsmålet. Derimot nevner Aftenposten Historie (nr. 1. 2023) at mange som deltok i slaget på Stiklestad var kryptohedninger: «De lot som de trodde på Jesus, men dyrket sine norrøne guder». Det er ellers allment kjent at mange nordmenn dyrket sin Åsatro, lenge etter at kristendommen ble eneste lovlige religion i landet. (Se ellers kapitel 12 om kristningen av Norge).

Her finner vi et skisma som er kjent i de fleste religioner, kampen mellom tvil og tro. Når du konverterer til en ny religion, også under edsavleggelse, lar dette seg neppe gjøre uten noe tvil. Kristne er da også kjent med at tvil og tro ofte går sammen i deres liv. De som ble kalt kryptohedninger i Aftenposten Historie, vil jeg anta møtte Hvitekrist som voksne, kanskje i ungdommstiden, men kan ha opplevd Åsatroen tidligere i livet. Kanskje har de blitt henført av den store og glitrende fremtoning av Hvitekrist, de kristnes makt til å gjenopplive døde, og annet som ble fortalt om de kristne krigerne.

Likevel, med den nye troen kan det også ha fulgt en tvil, og barndommen med Åsatroen gjør dem også usikker. Ville den valgte familieguden de hadde fra den norrøne mytologien, fortsatt støtte dem i den nye tiden?

Likevel er kryptohedninger etter slaget ved Stiklestad et godt eksempel på det jeg vil kalle Tilleggstro for sikkerhet skyld., noe vi finner mange av gjennom historien og frem til vår tid. I kampen mellom tvil og tro er det naturlig at vi mer eller mindre bevisst beholder en annen gud eller tro på ‘varastyr’. Det behøver ikke å være en alternativ tro vi har i hemmelighet, men en tro som likevel er resultatet av en åndelig tvil.

Jeg skiller altså mellom den sterke, ofte eds-belagte tro, og en mindre sterk tilleggstro eller ‘kryptotro’. Den sterke troen behøver ikke å være religiøs, den kan også være av sekulær art. Sekulære mennesker i vår tid, som oppfyller de sekulære idealene, og derved har en sekulær identitet (se kapitel 14), kan likevel beholde noen tanker om de kristnes Gud, dvs. en allmektig Gud på ‘varastyr’, en tilleggstro som også gir dem en hybrid identitet. Det er bare ateistene dette ikke gjelder for (se kapitel 17). En slik tilleggstro finnes ikke hos ateistene. Når ateisten forklarer at de ikke tror på noen gud, blir de gjerne møtt med spørsmålet: hva tror du på da? Underforstått at det er umulig å leve uten en tro, en antagelse som er blitt til en ‘vedtatt’ sannhet gjennom århundrene. Ateisme er da også forbudt i mange land.