Sammendrag av Kapittel 13 (Fra ChatGpt)

Dette kapittelet tar for seg flere eksempler på kristen moral, inkludert spørsmål som homofili, abort og sabbaten. Forfatteren argumenterer for at kristen moral ofte er for rigid og ikke reflekterer de komplekse realitetene i moderne samfunn .

Kapittel 13 Med kritisk perspektiv på kristen moral

Det siste punktet på listen over Ottosens fremstilling (Punkt 6), handler om kristendommen. Dersom vi blir overbevist om eksistensen av objektiv moral, og deretter overbevist om at Gud er den eneste mulige kilden til dette, så blir jo spørsmålet om hvilken gud, den naturlige fortsettelsen.

Ottosen bruker bokens siste del, til forsvar for kristendommen, da gitt det moralske perspektivet. Det er vanskelig å være uenig med ham i å erkjenne hvilken innflytelse kristen tenkning har hatt på de kulturer som eksisterer i den vestlige verden. Og det tenker jeg vi skal ha respekt for og anerkjenne. Selvsagt er idehistorien svært kompleks. Og selvsagt er mye av dette filtrert og formet alt etter holdninger til varierende influensers opp gjennom tidene.

Jeg oppfatter Ottosens resonnement dit hen, at dette har formet vår tenkning i den grad, at vi i stor grad er blinde for at mange av våre holdninger har sin opprinnelse i kristendommen. Når så noen av oss taper sin tro, men likevel deltar i den store samtalen – også på det moralske området – så tar man for gitt forutsetninger, som egentlig nettopp har opprinnelse i en kristen tro, vi allerede har forkastet.

Begreper som ligger på bordet her, er først og fremst et generelt menneskeverd, demokrati, frihet og enkeltindividets ansvar. Jeg har vært inne på dette og koblet det, særlig til protestantismen her. Jeg går også så langt at jeg antyder at religion kan være en vesentlig katalysator for utvikling av sivilisasjon. Om det er en nødvendig katalysator, kan vi spekulere i. Det ville vi jo ikke kunne si så mye om før vi kunne studere tusener av andre sivilisasjoner, som eventuelt har utviklet seg andre steder i galaksen eller ellers i universet. Men poenget her er at det å være ikke-troende på ingen måte nødvendiggjør benektelse av religioners innflytelse på utviklingen, og heller ikke kristendommen, på godt og vondt.

Det som er allment anerkjent er at en av de mest sentrale tidligere kristne tenkere, Augustin utvikler kristen tenkning inn i en platonsk ramme. Videre, noen århundrer senere, får vi Thomas Aquinas som gjør det samme i et aristotelisk perspektiv. Derfor snakker vi om en kristen-humanistisk tradisjon. Jeg vil jo også, som sagt, bemerke reformasjonens betydning her, og at det kanskje er den protestantiske varianten, som i størst grad samsvarer med det vi oppfatter som vestens mest suksessrike stater.^[43] Hypotesen er at protestantismen fordrer personlig ansvar, i større grad enn katolisismen. Dette er selvsagt ikke en ubestridt hypotese. Det vi oppfatter som vestens suksess, har nok et svært så sammensatt årsaksmønster. Men det er en annen skål. Dersom individet på en sterkere måte ansvarliggjøres for egen tro, er det en logisk følge at da måtte hver og en av oss kunne lese Bibelen. Dette kan ha vært ett av insitamentene til etablering av allmennutdanning, og fikk dermed noen «bivirkninger» som selv Luther neppe kunne forutsett.  Men dette er sannsynligvis ikke hele og fulle sannhet om utviklingen av allmennutdanning i vår del av verden. Det vesentlige her, er at allmennutdanningen kan ha hatt avgjørende betydning for den utviklingen vi har sett, og den er uansett en forutsetning for god demokratisk utvikling.

Jeg oppfatter med andre ord Ottosens poeng dit hen, at dersom jeg grunnlegger min etiske standard på menneskeverd, så må jeg regne med å måtte svare for det. Hvor kommer ideen om menneskeverdet fra? For det kan jo være at dette er noe jeg bare tar for gitt, men så forutsetter det kanskje en undervisning med guddommelig opprinnelse. Så hvordan i all verden kan jeg bare ta noe slikt ut av løse luften og fornekte dets opprinnelse?

Om du ikke har oppdaget det, så forutsetter demokrati menneskeverd. Det samme gjelder frihetsidealer, og ikke minst individualisme. Dersom kristne tenkere og jeg, kunne enes om en god fellesforståelse for menneskeverdet, så ville veldig mye kunne falle på plass av seg selv. Menneskeverdet ligger som et grunnfjell for måten vi tenker moral på. Spenner vi beina under dette, har vi ingenting igjen. Og for den kristne, så er jo det å forkaste troen på Gud, det samme som å spenne beina under menneskeverdet. Da raser hele det moralske korthuset. Slik forstår jeg den kristne tenkningen, oppsummert.  

Når vi kommer til praktisk liv, så viser menneskeverdet seg å være en skjør idé. Jeg er åpen for at dette er mer uavhengig av ideologi, eller religion, enn vi skulle like å tro. Men det er klart, dersom begge parter har tommelen opp for menneskeverdet, så gir jo, som sagt, resten seg selv … eller gjør det det? Kan det være en skinnenighet? Kan vi ha forskjellig syn på hva vi egentlig mener med menneskeverd?

Jeg skal være ganske åpen på at mitt syn på menneskeverd, som en ubetinget verdi på alle mennesker, er hentet rett ut fra en lærebok om kristen etikk. Jeg har «kjøpt konseptet» på min måte. Og jeg har videreutviklet det på min måte. For slike konsepter utvikler seg.

En liten avstikker på demokrati-begrepet: Ordet er gresk, og det navngitte konseptet har nok startet i den greske kulturen i antikken. Vi finner imidlertid lignende praksis andre steder, som f.eks. i norrøne kulturer. Men et vesentlig poeng her er at det greske konseptet lanseres av menn, som mangler motforestillinger f.eks.  når det gjelder slaveri, og som selvsagt på ingen måte så for seg allmenn stemmerett, og som forkastet enhver idé om at kvinner hadde noen plass i dette. Vi ville neppe ha kalt det for demokrati i dag. Men konseptet har utviklet seg, kanskje også godt hjulpet av kristen påvirkning.

Begrepet menneskeverd står ikke i Bibelen. Og ikke alle teologer er enige i at den opprinnelsen er ubestridelig. Men her finnes spirer til konseptet. Vi har flere uttalelser fra Jesus, av type «Elsk din neste som deg selv», eller «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg». Men kanskje det mest spesielle med kristendommen, er bevegelsen fra jødedom til all verdens mennesker. Kristendommen inviterer alle mennesker inn i folden. Og dette manglet kanskje sidestykke i sin tid. Så kommer selvsagt den kristne kjernedoktrinen, nemlig at Jesus døde på korset for å muliggjøre hvert enkelt menneskes frelse. Dette kombinert med den jødiske ideen om mennesket, skapt i Guds bilde, gir kanskje inspirasjon til ideen om allment menneskeverd.

Men dette må fortolkes ut av tekstene. Her kan fortolkningene variere. Det som kanskje kan konstateres er at Bibelen på ingen måte legger frem noen systematisk etisk tenkning. I Ronnie Johansons bok om Jesus fant jeg dette sitatet av teologen og professoren Rudolf Bultmann:

Lydighet fra den jødiske morals vesen (…) Som lydighetsetikk tar den jødiske moral ikke utgangspunkt i mennesket (…) Den står i streng motsetning til enhver humanistisk etikk fordi det som gjelder ikke er mennesker, men ene og alene Guds ære (…)

Det lar seg (…) gjøre å si med et ord at Jesu etikk i likhet den jødiske er en lydighetsetikk og at den eneste, om enn fundamentale forskjell er at han har gjennomført tanken om lydighet radikalt (…) Tanken om at enhver god gjerning bærer sin verdi i seg er ham fremmed. For denne tanke forutsetter igjen det humanistiske menneskeverd, overbevisningen om menneskets egenverdi (…)

Også Jesu etikk står i sterk motsetning til etikk og enhver verdietikk. Det er en lydighetsetikk. Han ser ikke meningen medmenneskelig handling i at et menneske-ideal blir realisert, et ideal begrunnet i menneskets egen ånd; heller ikke i at et menneskelig samfunnsideal blir realisert gjennom menneskelig handling. En såkalt individual – eller sosialetikk finnes ikke hos ham. Begrepene ideal og hensikt er fremmede for ham. Ukjent er også begrep om personligheten dens dyder og begrepet menneskehet. Han ser alltid bare det enkelte menneske stilt overfor Guds vilje. Handlingen får ikke mening ved at noe verdifullt derved blir skaffet til veie eller realisert, men handlingen er som sådan lydighet eller ulydighet. Noe verdisystem finnes heller ikke hos ham. Det betyr i grunnen at Jesus ikke lærte noen etikk, om man med det forstår en alminnelig og forståelig teori om hva man bør gjøre og ikke gjøre(…) Det er altså klart at Jesus ikke hadde noe moral-begrep. Begrepet moral og moralsk utvikling avviser Jesus. Så er det naturligvis ikke lengre mening i å utvikle almene tanker om det høyeste gode, om dyder og verdier. For enhver slik teori stammer jo fra tilskuernes situasjon. For Jesu anskuelse kan det i hvert fall ikke finnes en slik etikk …^[44]

Jeg tar dette med for å vise spennvidden av hva man kan høste ut av bibelske tekster. Da blir hver enkelt fortolkning som hypoteser å regne. Mange kristne samfunn oppfattes ikke å forstå dette, men gjør sine fortolkninger til ortodoksi i egen menighet. Slik fragmenteres bevegelsen i en konstant prosess.

Jeg tar det også med for å antyde i hvilken grad lydighets-ideologien kan ha gjennomsyret mentaliteten, både i måten Jesus tenkte på, og sannsynligvis som en selvfølgelig del av den kulturen. Lydighetsideologien er en sentral komponent i dominansbasert autoritets-tenkning. Dermed ligger kommando-doktrinen latent i dette. Hypotesen er altså at dette har gjennomsyret kristen tenkning helt til denne dag, og at selv om man forlater teorien til fordel for «Loven skrevet i våre hjerter», så slår den gamle moralske mentaliteten gjennom, særlig i begrepsbruken, som indikerer dette ved bruken av det epistemiske rammeverket.
Men uansett ligger det selvsagt nok krutt nok i de bibelske tekster til å kunne utvikle generelle begreper om menneskeverd, og med dette utgangspunktet utvikle mer systematisk tenkning rundt dette. Og det er her jeg tenker at både gresk og romersk tradisjon har hatt innflytelse.

Oppsummeringen er at jeg tviler på at menneskeverds-begrepet var ferdigutviklet, den dagen siste bokstav i de bibelske tekster var skrevet. Med utgangspunkt i de samme tekstene kommer kristen teologi med en rekke problematiske doktriner, på kjøpet. Dette har gnagd bevegelsen og skapt splittelse og fragmentering fra første dag.

Jeg vil nå bruke litt tid på å vise noen eksempler, og analysere disse. Jeg tar for meg eksempler som innbefatter to gnagsår, både internt, blant kristne, men som også, med jevnlige bølger skaper alvorloge politiske problemer. Da snakker vi om homofili, og om retten til selvbestemt abort.

Eksempel 1: En enkel debatt hvor homofili-spøkelset dukker opp som troll i eske

Det første eksemplet er dagsaktuelt ferskt. Det er en debatt som gikk i Dagsnytt18 21.8.2023. Link er her. Vi har en bred norsk folkekirke, med tilhørende spenninger mellom liberale og konservative fraksjoner. Temaet her handler om likekjønnet ekteskap. Her har jo kirken blitt dratt motstridende baklengs inn i utviklingen. Og friksjonen har skapt støy så lenge jeg kan huske. Jeg har skrevet om homofili her. Homofili var kriminalisert i den norske straffeloven frem til 1972, da stortinget opphevet dette, mot stemmene til Kristelig Folkeparti. I dag er altså statskirken blitt til en folkekirke. Samtidig har vi hatt en kulturell utvikling hvor feiring av kjønn og kjønnsmangfold der blitt en del av kulturen. Vi har fått Pride-tradisjonen, som åpenbart provoserer mange. Det hører til historien at, samme dag som oppgitte innslag kom på Dagsnytt18, så hadde jeg en lengre telefon-samtale med en venn. Han kan grovt sorteres under det mange kaller for alt-right, i mange av sine holdninger. Han kom innom krigen mellom Russland og Ukraina, hvor jeg mer enn aner manges beundring for Putin, som jo fyller alfa-imaget, på samme måte som Donald Trump. Han gjengir utbredte oppfatninger, blant annet i Polen og andre land fra den tidligere østblokken, som anser Pride-bevegelsen i den vestlige verden som nærmest symbolet på dekadanse; moralsk forfall. Min venn hevder da at Putin driver en slags forsvarskrig, for å forhindre at dette sprer seg til deres land. Vi kom ikke så langt i denne samtalen, men mitt spørsmål er da, om dette virkelig av noen regnes som god grunn til å forsvare Russlands angrepskrig mot Ukraina? Selvsagt er dette mye mer nyansert. Men for meg blir det en øyeåpner på hvor langt slike hyper kan gå. Og dette bare forsterker min gnagende tvil på om menneskearten virkelig har global ansvarsevne. Dette er grunnspørsmålet i det jeg kaller for humankritikk.^[45] Pride og homofili, handler i stor grad om symboler, og et mindretalls uskadelige samliv og seksuelle praksis. Hvordan kan det vettet til det jeg oppfatter som normalt utrustede mennesker, bare forsvinne ut bakdøren på denne måten?

Den debatten som kom på Dagsnytt18 er som et slags ubehagelig ekko av dette, dog innenfor rammene av mer sivilisert utveksling. Bakgrunnen er et innlegg i Vårt Land hvor første kandidat for Frimodig Kirke til Borg Bisperåd, Jostein Ådna tar til orde for å si nei til dagens «grenseløse» kjønnsmangfold.

Jeg gjengir deler av samtalen her:

• Ådna: Bakgrunnen er at frem til 2016 var det ett teologisk syn på ekteskap i den norske kirke, nemlig at ekteskap er et forhold mellom mann og kvinne. Siden 2016 har det vært to syn. Det nye synet har en utvidet definisjon til å omfatte likekjønnede ekteskap. Frimodig kirke, som er gruppen jeg stiller for, fastholder og viderefører det tidligere enerådende synet. Og kirkemøtet har vedtatt at det fritt skal få ytre seg i …
• (avbrytes av programlederen) Grenseløst kjønnsmangfold er vel noe annet?
• Ådna: Dette er et resonnement som jeg kommer til.  I artikkelen som du har vist til, som jeg skrev i går, så uttegner jeg da det standpunkt som Frimodig Kirke har på dette. Og her er det tre punkter:
  • Bibelen er klinkende klar, vi har eksplisitt undervisning av Jesus gjengitt i Matteus og Markus evangeliet om at ekteskapet er for mann og kvinne, og at det er to kjønn, mann og kvinne.
  • Alle mennesker er skapt av Gud og har sitt verd i kraft av at de er skapt i Guds bilde.
  • Det har hersket fordommer og fobier om homofile, og slike personer har vært skadelidende i mange kirkelige sammenhenger. Og vi uttalte på kirkemøtet i begynnelsen av august, at det er nødvendig å gjøre en innsats for å gjenopprette ødelagte relasjoner med LHB-identitet som kirken har påført stor skade og smerte.
• Programleder spør lederen i Åpen folkekirke Gard Sandaker-Nielsen, hva det er som provoserer med dette.
• Sandaker-Nielsen: Vi er vant til å ha dette budskapet over år. Det er feil at det motsatte synet var enerådende. Vi er mange som har jobba i årtider for at kirken og samfunnet skal anerkjenne også homofile, lesbiske, bifile og transpersoner, og anerkjenne et mangfold. Vi har banka på døra og kjempa oss inn.
• Programleder: Vi har diskutert homofile ekteskap mange ganger. Jeg tenkte å fokusere på det som handler om kjønnsmangfold. Hva er det som er så galt?
• Sandaker-Nielsen: Utfordringen er jo at Frimodig kirke sier at dette er det sanne: at Pride-ideologien, regnbueflagget, er en trussel for familien, og det må vi beskytte samfunnet mot. I stedet for å tenke at dette er mennesker som har kjempa for å få lov til å være seg selv, og kommet ut av mange ulike skap. Og det han sier, er at trans finnes ikke. Når transpersoner står frem og sier et «her er jeg», så må vi både som samfunn og kirke, ta det på alvor og si: Hva trenger du at vi gjør for deg? Og det er akkurat det samme, han sier om homofile og lesbiske par, han sier at det er fint at dere er det, men dere kan ikke leve det ut. Det er egentlig en måte å si at det ikke finnes på. Grunnen til at jeg nå reagerer, er et det er et kirkevalg. Det er alternativer som står på spill. Det må også folk forstå at hvis man ønsker Ådnas utvikling så stemmer man på Frimodig kirke. Hvis ikke stemmer man på Åpen folkekirke.
• Programleder: Hva ligger det da i dette at du mener at man skal si nei til dette grenseløse kjønnsmangfoldet fra Pride-ideologien?
• Ådna: Det som er vedtatt så langt er en åpning for vigsel for to personer av samme kjønn. Det vi ser en utvikling i, er at man vil gå lenger, og at man i ulike sammenhenger, henter inn såkalt rosa kompetanse fra kretsene som er leverandører av dette i Norge. Det er foreningen Fri, foreningen for Kjønns og seksual-mangfold. Det som er utfordringen for Gard, er at det i kirken er Bibelen som er det normative grunnlaget. Du må påvise at jeg tar feil når jeg sier at, ifølge Bibelen så er ekteskap er for mann og kvinne. Ifølge Bibelen er det to kjønn. Hva gjør du med at tekstene har dette budskapet?
• Sandaker-Nielsen: Dette er noe kirken har diskutert i lang tid og kommet frem til ulike begrunna syn på ekteskapet. Men å si at det finnes to definerte kjønn i Bibelen er en spesiell måte å lese Bibelen på, og at det finnes ett samliv som heter «ekteskapet», det er en veldig spesiell måte å lese bøkene i Bibelen på. Så må vi i tillegg forholde oss til verden, erfaringen og når folk kommer og sier «her er jeg», så må vi møte de med respekt og anerkjennelse. Det er det som er utfordringen, at det opplever jeg ikke at Frimodig kirke gjør. Og jeg vil jo utfordre Ådna på: Hva er ditt budskap i transpersoner som jobber i kirken? Finnes de? Er de en utfordring? Er de hjertelig velkomne til å være seg selv?
• Ådna: Jeg anerkjenner at mange har blitt dårlig behandlet, og lidd skade og smerte av det. Dette må vi som kirke ta på alvor. Men løsningen, og veien videre med dette må finnes i harmoni og samsvar med Bibelen
• Programleder: Betyr dette at det ikke finnes kjønn som ikke er mann eller kvinne?
• Ådna: Ja, og det er jo også hva mange biologer sier. Det vi må anerkjenne er at mange mennesker ikke finner seg til rette i de kulturelle og historiske betingede rammene for å leve som mann og kvinne. Og der trengs det oppmykning og modig samtale med hverandre.
• Programleder: Det er flere, konservative kristne som vil hevde at det ikke gir mening å snakke om flere kjønn enn mann og kvinne, så hvorfor presentere dette som et veldig ytterliggående syn?
• Sandaker-Nielsen: Først og fremst så må vi anerkjenne folk for det de er, og for hva de sier at de er. Så er det mange som kan være forvirra i både den ene og den andre saken. Men når folk bruker lang tid på å anerkjenne at dette som verden har fortalt er meg, det er ikke meg, å tro at dette er en «quick fix», eller noe lettvint som folk bare leker med, det er dypt seriøst. Jeg har kommet ut av skapet selv. Og det er ingenting i forhold til hva mange transpersoner gjør. Det må vi som kirke og samfunn ta på alvor. Og det er ikke en trussel, men en berikelse å inkludere de i fellesskapet.

Det Ottosen utfordrer oss ikke-troende på er jo det å kunne begrunne moralske standpunkter. Han hevder vi mangler solid fundament. Utvekslingen som er gjengitt over følger et, for meg, veldig gjenkjennbart mønster. Man begrunner moralske standpunkter i fortolkning av bibelske tekster. Jeg er selv vokst opp med dette. Jeg må innrømme den dag i dag å klø meg i hodet. Hva gjør dette til troverdige begrunnelser? Er det virkelig objektivt?  

Den mentaliteten som Ådna fremstår med her, er hva jeg vil kalle et kron-eksempel på det jeg kaller for deduksjonsetikk. Jeg har nevnt dette før, men henviser enda en gang til egen tekst om dette her. Den er autoritetsorientert. Dette er noe som faller oss mennesker naturlig. Jeg gjentar min hypotese, som er at dette samstemmer med impulser som har kommet med utvikling av mekanismer for sosial rangering. Det har jeg skrevet om her. Da handler fokuset ikke om saken i seg selv, men om hva som er autoritetens vilje. Det kan ikke bli tydeligere i dette tilfellet. Ådna refererer direkte til Bibelen som sin «normative» kilde.

Allerede i åpningen legger Ådna dette for dagen:

Bibelen er klinkende klar, vi har eksplisitt undervisning av Jesus gjengitt i Matteus og Markus evangeliet om at ekteskapet er for mann og kvinne, og at det er to kjønn, mann og kvinne.

Og videre utfordrer han sin motpart:

Det som er utfordringen for Gard, er at det i kirken er Bibelen som er det normative grunnlaget. Du må påvise at jeg tar feil når jeg sier at, ifølge Bibelen så er ekteskap er for mann og kvinne. Ifølge Bibelen er det to kjønn. Hva gjør du med at tekstene har dette budskapet?

Han betegner altså Bibelen som «det normative grunnlaget». Med andre ord, for å sortere ut hvordan vi skal forholde oss til noe som er veldig dypt alvorlig, ja nesten livsviktig, for mange mennesker, så skal vi konsultere en to tusen år gammel tekst, for deretter å «dedusere» oss frem til et svar. Det Ådna her inviterer til, handler utelukkende om å komme til budskapet i teksten, og ikke om saken i seg selv.

Denne avsporingen innså jeg som ung, og tapte dermed tilliten til den etiske dømmekraften vi her har med å gjøre. Og dette går videre, for menneskeverdet etableres på samme måte:

Alle mennesker er skapt av Gud og har sitt verd i kraft av de er skapt i Guds bilde.

Så kommer Ådna med formildende uttalelser, og ser behovet for et oppgjør med kirkens oppførsel i fortiden. Men er det i kraft av at dette er en reell ulykke som kirken har påført mennesker, eller av at Bibelen sier at alle mennesker, inklusive homofile og trans, er skapt i Guds bilde? Oppdag at dette etterlater en gryende tvil: Bryr man seg egentlig om menneskeverdet, eller er det bare en deduktiv slutning, fordi en autoritet har gitt dette som et budskap?

Jeg kjenner som sagt dette igjen ifra egen oppvekst innenfor en kristen menighet. Jeg opplever tidlig å ha tatt moralsk anstøt av det. Jeg har i oppgitte tekst beskrevet de omfattende moralske problemene med denne tilnærmingen. Men her vil jeg påpeke problemet med selve den hellige teksten. Er det virkelig dette som er det såkalt objektive forankringsgrunnlaget? Har man virkelig ikke forstått hvor subjektiv fortolkning egentlig er? For dette er en vesentlig sårbarhet som skaper den skremmende risikoen for alvorlige maktovergrep. Les dette langsomt: Det finnes ingen fasit-fortolkninger av slike tekster.

Da jeg i min ungdom observerte bibelversene som kanonkuler mellom mennesker, begynte jeg å tenke alvorlig på dette: Er det mulig å komme til en fasit for hva tekstene egentlig betyr? Er det mulig å være hundre prosent oppriktig, nøytral, nøye og bruke mye innsats, for så å komme til den endelige fasiten? Jeg har, på mitt amatør-vis jobbet med en del tekster og temaer.  Blant annet samtaler med Jehovas Vitner om treenighetslæren her, og jeg har jobbet med adventist-filosofen Carsten A Johnsens fortolkning av Romerne 9. Gjennom dette og mange andre erfaringer, konstaterer jeg bare at usikkerheten vokser jo mer man går inn i materien. Det gikk etter hvert opp for meg at mennesker leser mer inn i tekstene enn de leser ut av dem. For eksempel, å bruke utsagnet om at Gud skapte mennesket til mann og kvinne, som et normativt utsagn om ekteskap, eller at det kun eksisterer to kjønn, er vel å trekke vel mye ut av en slik tekst.

Adventistene, som jeg vokste opp med, hadde jo utviklet fiksering på sabbaten. Men når begynner sabbaten og når slutter den? For en plass stod det noe slikt som at «Når sola gikk ned og sabbaten gikk inn». Problemet ble jo akutt oppe i Nord-Norge, hvor vi har perioder hvor solen ikke går ned i det hele tatt. Dette hadde jo selvsagt ikke en oldtidskultur, som levde langt nærmere ekvator, noen som helst peiling på. Hver dag hele året, gikk sola ned, og kvelden kom. De ante neppe at de levde på en planet, og langt mindre om årstider, andre steder på planeten. Så når går sabbaten inn? Er det når det blir kveld, eller er det når solen går ned? Ja dette var det endeløse diskusjoner om, fragmentering konflikt og uvennskap. Så blir vi altså bombardert med utsagn i Bibelen av type «Når solen gikk ned og sabbaten gikk inn så …». Da hevder jo noen av disse smarte velutdannede pastor-hoder at dette definerer sabbatens yttergrenser. Men gjør det det? Det er jo bare en del av en historie. Hvordan kan man fiske en definisjon ut av en tilfeldig formulering, fra en historie som handler om noe helt annet? Jeg har aldri sett en eneste formell definisjon på ett eneste begrep i hele Bibelen. Slike observasjoner fikk meg til å tape tillit, ikke bare til miljøet rundt meg, men til om det overhodet er mening i å skulle klare å dekode normativitet ut av en flere tusen år gammel tekst, som til gjengjeld er fra en fjern kultur, mangler originalen og er oversatt i utallige varianter.

Jeg forstod etter hvert at tekster er svært fleksible (se her). Begreper flyter, og kontekst i mange lag, skifter fra person til person. Teksten er nådeløst formbar. Senere kommer jeg opp med begrepet «katalytiske tekster» (se her). Mitt grunnleggende konsept for informasjon, inklusive fortolkning, finner du her. Jeg hevder da at det er umulig å tilegne seg informasjon uten å fortolke. Det finnes ingen objektiv metode å forstå tekst, skrevet i naturlig språk, på.

Så i tillegg til at denne kristne varianten av deduktiv etikk undergraver vår moralske autonomi, så er selve forankringen i kildegrunnlaget en begredelig affære. Det jeg hevder her er en påstand som er svært godt empirisk belagt. Man behøver ikke å være veldig smart for å konstatere at keiseren er naken. Og kanskje må det en god porsjon naiv dumskap til for å si det høyt. Det som er den smarte magien her, er evnen til å få folket med på at keiseren har klær på, på tross av hva man ser med egne sanser.

Kommer vi under huden på kristenheten, så spriker normene i alle retninger.  Kristendommen er fragmentert i utallige retninger. Og vi har utallige eksempler på de merkverdigste utslag. Tenk på Charles Manson, som koblet de Apokalypsens fire ryttere i Åpenbaringen til Beatles, og begynte å fortolke «Helter Skelter» i veldig fantasifulle vendinger. Vel man kunne vel le, hele veien til de brutale drapene fant sted. Det samme med Knutby: «Kristi Brud», lot seg utmerke lese inn i den bibelske konteksten, og hele menigheten «undret seg og fulgte etter dyret».  Og David Koresh ble ekspert på dekodingen av de syv segl i Åpenbaringen, her leste han seg selv inn som en slags messias, med enerett til seksuell omgang med alle kvinner i menigheten, ugifte, gifte og barn. Så kan man hevde at dette er «mennesker på ville veier». Men det er jo akkurat poenget her. Det vi har er full åpning til å kunne definere moralen som det måtte passe. Og dette skjer, nettopp fordi kildematerialet er fjerne tekster, i stort omfang med varierende katalytisk potensiale.

Når vi mennesker hører historier, leser tekster eller, opplever ting, så konstruerer hjernen egne indre narrativer. Hjernen er ikke en kikkert. Den får inn komplekse signalmønstre, og resten er konstruksjoner.  Men dette er så velutviklet at vi fanges i en illusjon. Jeg har skrevet om det jeg kaller for toveis transparens-illusjonen her. Jeg anbefaler å lese boken «Being You» av Anil Seth, for å få et innblikk i dette. Vi har veldig godt empirisk grunnlag for å anta, det jeg hevder her. Og dette får dyp påvirkning på hvordan vi tenker om epistemologi, og menneskets epistemiske begrensinger.  Ideen om ideell objektivitet i dette, kan vi bare glemme.

Ådna tar et oppgjør med kirkens urett mot homofile i tidligere tider. Men de hadde jo den samme Bibelen, de samme utfordringene. Hvorfor var det så det annerledes i tidligere tider? La de ikke fullt så stor vekt på at «mennesket er skapt i Guds bilde»? Hadde ikke vært intense nok når de bad om «Den Hellige Ånds veiledning»? Hvor mye skal det vektlegges? Er det et uttrykk for generelt menneskeverd, eller er det noe man leser inn i teksten? Vi må ikke glemme at tidligere tiders kristne hadde en helt annen brutalitetstoleranse (se her). Jeg kommer tilbake med eksempler på fordums kristne som ingen måte skammer seg over tanken på å nyte synet av fortapte som pines i den evige ild. I vår tid setter vi jo kaffen i halsen av slike ideer. Kristenheten er forhåpentligvis mildere nå. Kulturen endrer seg, men de hellige tekstene er jo de samme.

Hovedhypotesen min er at mange som fortolker tekstene, selv tror at de har kommet til «sannheten». Og ofte har de ikke like høye tanker om sine motparter, som de kan fristes til å tro, driver bevisst villedning. Dette handler altså om den grunnleggende forestillingen om at bare man er nøye nok, åpen og ydmyk, så «finner vi sannheten». Les dette langsomt: tro er en følelse. Å være sikker på noe, er en følelse. Vi konkluderer ikke vår selvsikkerhet, vi føler den. Det å føle seg sikker på noe, er på ingen måte noen garanti for sannhet. Min hypotese er at mennesker som er tror på gjensidig utelukkende forestillinger, hver på sin kant opplever seg selv som skråsikre. Stemmer dette så beviser det at følelsen av å være sikker, kan være falsk. Og da låses man jo inne i dette universet. Jo smartere man er, desto mer solid blir den låsen. Dette kan gå enda lengre med projeksjon, slik jeg definerer det her. For, er man skråsikker og «vet» noe, så tror man at alle andre egentlig vet det samme. Og dermed konkluderer man med at de andre er vrange, motvillige, eller regelrett onde, som holder på noe «de vet er galt». Dermed er krigen i gang. Og det på et totalt irrasjonelt grunnlag.

Eksempel 2: Forbud mot selvbestemt abort

Mange har kanskje hørt om en av Englands mest kjente seriemordere ved navn John Christie (se her). Han opererte i London på 40 og 50 tallet. Den mest kjente tragedien her er tragedien med Timoty Evans, som ble uskyldig henrettet for å ha drept sin kone Beryl og sin datter Geraldine på 2 år. Internett er full av informasjon om denne tragedien, så jeg gjengir den bare i korte trekk her. Evans og hans kone, Beryl flyttet altså inn som leietakere hos John Christie. Beryl var gravid og fødte Geraldine rett etter innflytting. Dette var en ressurssvak familie. Jeg har skrevet her om menneskets fire kapitaler: fysisk kapital, mental kapital, sosial kapital og økonomisk kapital. Enkeltindividets totale livssituasjon er i stor grad avhengig av ressurstilgang på alle disse fire områdene. Jeg har med andre ord et utvidet fattigdomsbegrep, som beskrevet her. Her snakker vi altså ikke bare om begrenset økonomi, men også mentale begrensinger i form av kunnskap og kognitive ressurser. Dette slår da også ut på sosial kapital, noe som blir skjebnesvangert for Timoty Evans. Dette kommer jeg tilbake til.

Den lille familien hadde et konfliktfylt liv. Konen Beryl ble gravid for andre gang. Familien var sjanseløs til å kunne ta vare på et barn til. Men England hadde på den tiden så strenge abortlover, at illegal abort var eneste tilgjengelige alternativ. Evans var dypt fortvilet og involverte altså John Christie i problemstillingen. Allerede da var Christie i gang med sin draps-karriere. Han representerer det absolutt verste valget Timoty Evans kunne involvere i familiens problem. Christie er en person med god mental kapital. Han har en lengre kriminell karriere bak seg, med tyveri, svindel og nå også drap. Christies beste sosiale kapital er forholdsvis høy manipulasjonskompetanse. Han overbeviste Evans om at han kunne hjelpe til med Beryls abort.

Prosedyren skjedde mens Evans var på jobb. Og Christie hadde neppe andre planer enn å utnytte Beryl og drepe henne. Det var akkurat det han gjorde. Med familiens lille datter i naborommet, forbrøt Christie seg på den unge moren, og drepte henne.

Når Evans kommer hjem får han den grusomme nyheten at kona døde av inngrepet. Hvordan Christie har manipulert Evans, er uklart. Men etter noen uker melder altså Evans kona død hos politiet, og hevder det var et uhell etter forsøk på en illegal abort. Vi vet også lite om omstendighetene rundt datteren Geraldines død. Beryls død, må jo umiddelbart ha satt Evans i en vanskelig situasjon. For han har ikke ressurser til å ta seg av datteren og jobbe til livets opphold samtidig. Jeg har skrevet om livsoverskudd her. Det som moralsk elite ofte skjønner lite av, er at det å etterleve moralske standarder, er en prestasjon. Og jo lengre ned man er i hierarkiet, desto høyre er risikoen for at de store dilemmaene banker brutalt på døra. Men, ifølge Evans senere forklaring, tilbød Christie å sette datteren bort til en god familie. Dette går da Evans med på. Men i skjul, uten at Evans vet noe kveler altså Christie også det lille barnet og begraver henne på tomta utenfor, sammen med moren.

Det er mest sannsynlig at Evans først får rede på datterens død, under politiavhør. I det samme avhøret tilstod han å ha drept begge. Man kan bare tenke seg hvor knust han var, da tilståelsen kom. I dag vet vi mye mer om hvordan politiets praksis under avhør, utgjorde høy risiko for falske tilståelser. Men det er ikke temaet her.  Kortversjonen videre er at Evans, trakk tilbake tilståelsene, og beskyldte Christie for å ha drept begge. Han ble ikke trodd. I to rettsinstanser, med Christie som hovedvitne ble han dømt til døden og hengt i 1950. Både i politiavhør, og i retten fremstod Christie med sin høye manipulasjonskompetanse, med en helt annen troverdighet enn Evans. Dette er hjertets uforstand (intuisjon), for hadde de tatt seg bryet med å undersøke nærmere, de faktiske forhold rundt Christie, så kunne flere liv ha blitt spart. John Christie fortsatte med sin løpebane i tre år til. Det kostet ytterligere fire personer livet, før han endelig ble tatt.

Mitt poeng med å dra opp denne tragedien handler selvsagt om de strenge abort-lovene som utløste denne tragedien. Det viktigste her er altså erkjennelsen av at moralsk etterlevingsevne er noe som varierer kraftig mellom mennesker. Moralsk etterlevelse er prestasjon. Og det fungerer også som en mekanisme for sosiale utrenskningsprosesser. Avmakten vokser omvendt proporsjonalt med ressurstilgang. Denne siden av abort-debatten er egentlig godt kjent. For noen år siden fortalte media i Thailand om en fattig kvinne som var så heldig å finne noe oppmalt kjøtt i søpla. Hun tok det med hjem, men der oppdaget hun en bitte liten menneskefinger i kjøttet. Hun slo alarm, men man fant vel neppe ut hvem som stod bak.  Thailand har strenge abortlover. Og jeg har selv sett barn som var invalidiserende skadet, etter at mor har forsøkt å abortere ved hjelp av strikkepinner.
Vi kjenner jo også saker fra Sør-Amerika hvor dødfødsler har ført til at kvinner har blitt dømt til lange fengselsstraffer. I dag, i vår tid, ser vi at kvinners rett til selvbestemt abort, er under press. I USA strammes lovgivningen kraftig til i flere stater. Dette skjer etter at Donald Trump konsekvent utnevnte konservative dommere til høyesterett, slik at det ble flertall for å oppheve en høyesterettsdom kalt «Roe mot Wade» fra 1973, som i praksis gav alle kvinner i landet rett til selvbestemt abort. Alt dette er motivert av religiøse fantasier hos konservative kristne, uten skrupler for å påtvinge dette på resten av samfunnet. Her leverer altså Trump, hva han har lovet den store bevegelsen av konservative evangeliske kristne, dersom de unisont gav ham sine stemmer. Dette er en bevegelse som har fått personer til å angripe abort-klinikker og til og med drepe de som arbeidet der. «Ja, livet er hellig, derfor dreper vi deg». Det er det jeg kaller for en moralsk selvmotsigelse. Så hvordan forankres og begrunnes dette strenge abort-synet ved hjelp av Bibelen?  Jeg googler og kommer over nettstedet til Jehovas Vitner. Jeg kjenner jo til at de har sin egen New-World-translation, men det bare legger seg til kritikken av denne formen for forankring.

Artikkelen starter med å slå fast at ordet «abort» ikke står i Bibelen. Vel, hva sier det? Husk av vi her har å gjøre med total uvitenhet om sentrale deler av slike biologiske prosesser. Første skriftsted som kommer opp, er 1. Mosebok 9.6:

Hvis noen utøser et menneskes blod, skal hans eget blod bli utøst av mennesker, for Gud skapte mennesket i sitt bilde.

Vel, i starten så har jo ikke fostret, noe blodomløp. Er det da OK? Og teksten sier ingenting om det er født eller ufødt liv dette handler om. Det leses «inn» i teksten. Samme teksten omhandler drap av dyr. Hvordan skal det vektlegges?  Åpenbart forbindes livet med «blod». Hva handler det om?

Neste skriftsted som oppgis er 2.Mos 21.22 hvor det står:

Det kan hende at noen slåss og skubber til en gravid kvinne så hun mister barnet, men uten at hun selv kommer til skade. Da skal den skyldige betale den skadebot som mannen hennes pålegger ham, og det skal skje hos dommerne.

Først: hvilket kvinnesyn er det som her legges for dagen? Hvem er det som bestemmer og får den erstatningen? Dette er jo ikke et skriftsted som omhandler abort, men vold mot en gravid kvinne. Er dette et skriftsted om fremmer eller hemmer en idé om ubetinget menneskeverd? Og dette blir bare verre. Jeg vil anbefale leseren å slå opp, og lese hele kapitlet. Kapitlet starter slik:

Dette er de lovene du skal legge fram for israelittene

Ja vel, så er dette generell moralsk underviding, med gyldighet for alle mennesker til alle tider, eller er det noe annet vi snakker om? Så langt min amatørteologi rekker, så antar jeg at de fleste kristne holder seg til passasjer i det nye testamentet, som fortolkes å oppheve den såkalte «Gamle moseloven» Men hva er utstrekningen til denne da? Hvilke utsagn gjelder og hvilke ikke? Har du lest hele kapitlet? Hvilket lys går opp for deg? Oppdag at hele første delen omhandler regler for slavehold. Ikke bare er slavehold OK, men les dette:

Når en mann selger datteren sin som slavekvinne, skal hun ikke gis fri på samme måte som de andre slavene.  8 Har herren hennes bestemt henne for seg selv, men likevel ikke liker henne, skal han la henne kjøpes fri. Men han har ikke rett til å selge henne til et fremmed folk, siden han har vært troløs mot henne.

Er det noen som med vett og forstand i behold, i vår tid, vil anse dette som en tekst til «moralsk undervisning»? Hvorfor skal ikke dette gjelde, når den oppgitte teksten kommer like etterpå? Vel, kan man si: Min kilde her er Jehovas Vitner. Men det er nettopp poenget her. Dette er et moralsk grunnfjell som til de grader er ustabilt, og manipulerbart for enhver sosial magiker, til fri bruk. Og hva er forutsetningen for å falle for denne type manipulasjon? Jo det er nettopp troen på objektiv moralsk undervisning, bare teksten kommer fra en bok med to sorte permer, som man kaller for Bibelen. Og flertallet tar jo imot dette, nettopp løsrevet slik som dette, i tillit til en eller annen pastor, vel markedsført som med innsikt i alt dette.

På samme måte som sabbaten ble adventistenes fiksering, så blir abortspørsmålet en fiksering i en mye større evangelisk kristen bevegelse. Slikt blir det som sagt strenge lover av, i mange samfunn. Uten å si noe motiv, så blir jo resultatet utallige påskudd til brutale straffer, sosial utrenskning mot de svakeste i samfunnet, og ikke minst moralsk posering. Oppdag at moral nettopp er det mest effektive virkemidlet for rettferdiggjøring av umoral begått mot svakerestilte mennesker som mangler etterlevelsesevne til å leve opp til disse standardene.

Spørsmålet er om en vis Gud virkelig vil sette oss mennesker i en tilstand, at vår «kunnskap» om «objektiv moral», må hentes fra en katalytisk tekst, med alle tenkelige åpninger for misbruk og manipulasjon. Dette er jo en gavepakke for psykopater og narsissister. Det er jo dette som gjør hele ideen om dette konseptet, så tvilsom.

Eksempel 3 Om «å holde sabbaten»

Jeg hadde aldri noe verv i adventistsamfunnet. Men så pass lekket ut, at når verv skulle tildeles, så ble det stilt spørsmål om vedkommende var «en god adventist». Betalte vedkommende sin «tiende»? Kanskje ble man målt på i hvilken grad man holdt sabbaten. Som sagt hadde adventistene på den tiden en fiksering på sabbaten. Og vi finner passasjer i Det gamle testamentet, hvor brudd på sabbatshelligholdelsen ble straffet med døden. Jeg har dramatisert denne historien, sett fra «overtrederens» perspektiv:

Det ble lite søvn denne natten. Lille-jenta er syk. De mangler ved til å varme opp vann. Han rakk ikke å sanke ved i går fordi hele dagen gikk med på å finne et lam som var gått seg bort. Da Joshua endelig fant lammet sitt, kom han i klammeri med noen som hevdet at det var deres lam. Lammet var merket. Men det spilte ingen rolle. Joshua er både mindre og svakere enn gjennomsnittet. Mora var fattig enke. Det hadde vært magre kår i oppveksten. Han kjemper en hard kamp for seg og sin lille familie. Tapet av et lam kan bety liv eller død for minstejenta. Han hadde opponert og hevdet sin rett. Det hadde ikke hjulpet. Men bare det at han hadde åpnet sinn munn hadde gjort noen fornærmet. Joshua er en outsider. Han vet godt at han mangler de forbindelser og allianser som skal til for å vinne en eventuell tvistesak. Likevel hadde han åpnet sin munn og uttrykt sin mening.

Hele dagen og halve natten hadde gått med i denne harde kampen for tilværelsen. Nå var minstejenta livstruende syk. De hadde ikke ved og det var sabbat. Derfor hadde han gått grytidlig ut, slik at ingen skulle se ham. Dette er selvsagt ikke første gangen. Det hendte støtt og stadig at Joshua ikke klarte å rydde plass til sabbaten. All hans tid går med i kampen for å overleve. Hver syvende dag er for de rike. De som har tjenere, arbeidsfolk og slaver. Den som strever vil ofte slite med å klare dette.
Så Joshua hadde rutiner på å skjule sine aktiviteter på sabbaten. Men, i dag må noen ha sett ham, fordi de ventet på ham der ute. Hva de ellers gjorde der i utmarka, tidlig på en sabbats-morgen er vanskelig å si. Eneste grunn for å gå dit er jo å samle ved.

De tok ham og la ham i bakken. Han ble bakbundet og ført tilbake til landsbyen. Her ble han satt i en jordhule i påvente av at høvdingen skulle avgjøre hans videre skjebne. Mens han satt der fattet han håp om at han ville få en mild irettesettelse. Han var tross alt en fattig mann. Ikke hadde han drept noen, ikke drevet hor og heller ikke stjålet noe. Det var en liten forseelse gjort i ytterste nød. Han har alltid sett opp til landsbyhøvdingen som et rettferdig menneske. Han ville nok høre på fornuft.

Så kom tiden da han ble ført frem for landsbyhøvdingen Moses, som regjerte sammen med sin bror Aron.

Sjokket var totalt da Moses gav ordre om at han skulle steines. Alle hans forklaringer var blitt oversett, og Moses hevdet å ha fått ordren fra selveste Gud.

Teltet blir brutalt revet opp og en kommende enke og hennes dødssyke datter blir brutalt revet ut av sengene og ført ut av landsbyen. Ordren gjelder hele landsbyen. Alle er beordret til å overvære denne seansen, slik at de kan lære hva som skjer dersom man bryter sabbaten. Alle overværer de en brutal prosess med langsom og pinefull henrettelse av et menneske, som ikke har gjort annet galt enn å sanke ved på feil tid. De grå mennesker følger ordren. De er lydige, de er fromme de er datidens moralkorps. De kaster små steiner slik at lidelsen skal vare lenge. Lille-jenta overlever ikke den neste dagen, og det går ikke lenge før en desperat enke er fritt vilt på kjønnsmarkedet i et desperat forsøk på å overleve dag for dag.

(Fritt etter 4. Mos. 15 32-36)

Det er en del år siden jeg skrev denne lille historien. Hensikten er å påvise risikoen for moralske standarder, som egentlig er uten samfunnsmessig nødvendighet, men som det koster å holde. Det å etablere og markedsføre slike standarder, er en fristelse for mennesker som selv kan tjene på dette. Da handler det om mennesker som oppfatter seg selv, enten med gode ressurser til etterlevelse, eller at kostnaden ikke rammer dem, eller makter en falsk men tilsynelatende etterlevelse (biologisk fundert i handicapprinsippet som jo også er en del av «hjertets uforstand»). Det å måtte sette av hver syvende dag til «sabbat», er kun mulig for mennesker som har nok livsoverskudd resten av uken til å sette av dette. Det er det slett ikke alle som har.  

Dette gir en rivaliseringseffekt i de sosiale prosesser. Rivalisering er en del av menneskets sosiale rangeringsmekanismer. Dette utløser derfor impulser i oss, som har vært der fra lenge før menneskearten så dagens lys. Dette er dyret i oss, og det makter å spille seg ut via slike mekanismer. Strenge moralske normer, har altså en påskuddseffekt. Det er et påskudd til å fremvise egen glans. Det er et påskudd til brutalitet, for utløsning av aggressiv tilfredsstillelse. Det er et påskudd til diskriminering. Det er et påskudd til intoleranse. Det er et påskudd til umenneskelighet. Det er et påskudd til maktposering. Det er et påskudd til maktovergrep. Det er bare fantasien som begrenser hvordan slike normer kan misbrukes som sosial valuta, av privilegerte mennesker. Dette er effekter som jeg har beskrevet nærmere i min tekst om det «Moralsk indignerte mennesket» Se her. 

Eksempel 4: Det fortapte mennesket

Alle eksempler hittil handler om samfunn og våre liv her og nå. Veldig mange ikke-troende taper tilliten gjennom slike eller lignende eksempler. Men, selvsagt ender dette for mange tenkende opp med det som kalles for «det ondes problem». For det er vanskelig å forene ideen om en velmenende, allmektig og rettferdig Gud, med all den lidelse og ulykke som rammer oss, både menneskeskapt, men ikke minst som følge av rene ulykker eller naturen selv. Jeg har reflektert over det ondes problem her. Her nevner jeg også hvilket perspektiv som må til, for å kunne «redde Gud» fra det ondes problem. Det er så enkelt at vi alle egentlig har et evig, meningsfylt liv, som får sin rikdom også fra episoder av ulykker, motgang og elendighet. Altså «når enden er god, så er alt godt». Men dette er jo ikke en vel utbredt fortolkning av Bibelen.
Problemet her er jo at de fleste kristne holder seg med mer eller mindre skremmende forestilling om fortapelse. Og fortapelsen er en ulykke, slik som Jesus beskriver i Lukas 17. Jeg så nettopp et resonnement, som fikk lyset til å gå opp for meg. For nettopp denne, ideen om grusom fortapelse er jo en kraftig motivasjon for misjonering. Kristne kaster seg jo inn i innsatsen, for å redde, ikke bare seg selv og sine, men hele verden fra denne grusomme skjebnen. Kan dette være en viktig forklaring på kristendommens utbredelse?
Men det som aldri slutter å forbause meg, er jo den åpenbart ekstremt umoralske siden av denne ligningen. Hvordan i all verden kan noen finne på å se lyset i intens tilbedelse av noen som piner og plager, kanskje deres nærmeste kjære, på det verste, i all evighet?

Forklaringen kan være at det hele har startet som et godt gammeldags hat mot utgruppen (tribalisme). Som tidligere nevnt, har aggresjon en tendens til å blokkere vår omsorg for hverandre. Og videre har vi aggressive impulser som mangler grenser for hva som kunne ønskes av ulykke over våre fiender. Da oppstår åpenbart moralsk blindsone, hvor man rett og slett blir blind for egen umoral av verste sort.

Jeg har utviklet begrepet brutalitetstoleranse. Hvor mye brutalitet tåler man før varsellampene blinker, og vår moralske autonomi sier stopp? Jeg antar forsiktig at brutalitetstoleransen er synkende etter hvert som sivilisasjonen utvikler seg. Sammenligner vi straffer i det gamle Romerriket, med vår tids straffer så ser vi en klar positiv utvikling. Dette er jo en del av en generell utvikling, noen av oss anser som «moralsk fremgang». Men her er åpenbart veldig store variasjoner.  Så sent som i 1850 skrev den svenske presten og vekkelsespredikanten Lars Linderot dette:

De fordømte i pine skal være et skuespill, en hellig øyenlyst for de salige i himmelen. De skal gå ut og se på deres fordømte foreldre, deres fordømte barn og deres fordømte søsken, og alle disse helvetesbrannene skal være dem en øyenlyst.[46]

Det vi ser her er ingen reservasjon, ingen skam for brutalitet av uendelig omfang. Her er det åpenbart at koblingen mellom brutalitet og moral ikke er noen selvfølge. Rent impulsmessig er det enkelt å forstå. Det handler eksternt om tribalisme, internt om dominans. Det å triumfere over andre gir nytelse. I dette er jo moralen et spill om regler, lydighet og det å bli alliert med det aller største og sterkeste kreftene.

Så spørsmålet er jo da: Hva står det egentlig «skrevet i våre hjerter»? For motsatsen til dette er jo at veldig mange mennesker forlater troen, nettopp av moralsk anstøt. Så hva er moral, egentlig? Er det ikke den dialogen vi egentlig må ha?

Hvordan er det mulig for normalmennesket å komme i en tilstand, hvor forestillinger om Guds godhet forenes med dette? Da mener jeg ikke bare ordene, men rett og slett forestillingene om det som ligger bak. Dette er et trekk ved normalmennesket som til de grader gjør meg perpleks, målløs. For denne moralske konkursen, som det åpenbart er, fremstår temmelig utbredt. En forklaring kan kanskje være en form for kollektiv dissosiasjon. Faenskapet i dette, er lukket inne i et mentalt rom med lås på, som bare har et navn på utsiden. Men forsøk nå, for en gang skyld, å ta inn over deg hva det er snakk om her. Begynn med å tenke deg selv inn i tannlegestolen, boring uten bedøvelse, kanskje et par minutt eller to. Tenk deg denne tilstanden, til evig tid. Greier du det? Sannsynligvis er dette bare småprosenter opp mot det å brenne på hele kroppen. I Islam opererer man med beskrivelser om hudens av-brenning og gjenskaping i hurtig tempo, for å holde pinen konstant på maksimum. Tenk om du fikk tilbud om å være i en slik tilstand, bare ett minutt. Ville du ha prøvd? Ville du vært redd? Kjenn på frykten, forhold deg til den. Det er åpenbart kristne som går inn denne døra, men som åpenbart ikke har noen moralske skrupler opp mot dette. Se denne videoen, eller denne, som kristne, i vår tid, har laget. Dette er mennesker som er voldsomt opptatt av det umoralske ved homofili, som blir voldsom indignert over såkalte «banneord», og veldig fordømmende, bare en pupp vises på TV. Så går de altså rundt, uten skrupler og tilber en gud som de forestiller seg driver med helvete og evig pine. Men kanskje verre enn Islam er altså kristne tenkere som forestiller seg å ha dette som evig nytelse og underholdning. Det er åpenbart en dyp moralsk blindsone.
Hva gjør slike forestillinger med menneskers syn på ubetinget menneskeverd? Nå er jeg veldig klar over at det kristne syn på fortapelsen, kommer i mangfold. Vi snakker som sagt om en katalytisk tekst, hvor fasiten er vilkårlig. Og forestillingene har nok mildnet med årene, etter hvert som humaniseringen av samfunnet har tiltatt. Selv er jeg ikke vokst opp med forestillinger om evig pine. Adventistene har en såkalt annihilasjonsteori. Det betyr at de fortapte til slutt dør en evig død. Men de fortapte skal like fullt straffes ved å bli brent til døde. Og lengden på pinen, skal gjenspeile deres synder. Dette høres jo mildt ut i kontrast mot evig pine. Men tenk over det. Er dette måten du kunne tenke deg å dø på? Hva med dine barn? Det å bli levende brent til døde er en forferdelig grusom skjebne. På det verste, under IS, skjøt de ned et jordansk jagerfly. Piloten skjøt seg ut og ble tatt. Han ble plassert i et metallbur, overdynket med bensin, og brent til døde. Han var 25 år. Hele seansen ble filmet og lagt ut på sosiale media. Jeg hørte om mennesker som koste seg og lo, ved å se på slike ting. Men de fleste av oss tok dyp moralsk avstand fra dette.  Og det var bare én. Hvor mange er det Gud skal brenne til døde på dommens dag? Noen milliarder? Menn, kvinner og barn? Så skal man altså ligge flat og tilbe, denne «gode» guden? Hvem burde skamme seg her, egentlig? Er det mennesker som har sex med feil kjønn, som banner, eller onanerer etter pornografi? Eller er det mennesker som tilber slike guder som dette? Hva er forskjellen mellom dette og Adolf Eichmann? Det er en enkel praktisk forskjell. Det regimet Eichmann var lojal mot, drepte noen titalls millioner mennesker, mange med gass og mange med skyting. Det regimet vi her snakker om elsker en gud som dreper, kanskje ti ganger så mange, ved å brenne dem levende og smertefullt til døde. Naziregimet brukte tross alt en litt mer «human» metode med gass (Zyklon B) før likene ble brent. Vel, det ryktes at noen ble kastet levende i ovnen, da man hadde gått tom for Zyklon B.

Men vi hører ikke mye om «human» gassing i Bibelen. Så kan noen kanskje si at «dette er skyldige mennesker». Vel det er vel omtrent det samme som at Eichmann sier: Dette er jøder. Det er åpenbart at nazistene hadde degradert jødenes menneskeverd til mindre enn null.
Hvordan kan individets ubetingede verdi forenes med ideer om brutal fortapelse? Selvsagt ser jeg en del kristne retorikere, klare å trylle bort problemet ved å hevde at man straffes nettopp som følge av menneskeverdet. Da tror jeg vi må sette oss ned å arbeide litt mer med begrepet. En Gud som verdsetter individet, ville aldri med vilje ha brent vedkommende levende, langt mindre i all evighet.  

Kristnes lettvinte aksept av helvete, er sannsynligvis i seg selv en god indikasjon på menneskeartens evolusjonære fortid. For dette kan forstås som et utslag av tribalisme. Allerede i på 1960-tallet oppdaget Jane Goodall at sjimpanser driver primitiv og brutal krigføring, og kan drepe sine egne. Dette handler om ressurser, særlig territorium, og kan med dette utgangspunktet forstås som en atferd som fremelskes av naturlig utvalg.

Hypotesen er at menneskets evolusjonære historie, har hatt lignende faser. Vi er også en art som har levd i grupper, og etter hvert stammesamfunn. Dette har gitt mennesket den forholdsvis komplekse tilbøyeligheten til tribalisme. Noen kaller det for «vi-og-de»-mentalitet. Biologene snakker om inn- og utgrupper.

Impulsene vi snakker om er forakt og nedlatenhet, som begge er rivaliseringsimpulser, som beskrevet her i forbindelse med sosial rangering.  

Så har vi impulser av såkalt xenofobi, som nok i utgangspunktet har startet med frykt for fremmede individer. Dette handler igjen om hjernens kapasitet og mulighet til inngående individ-kjennskap, i en så høy grad at tillit blir mulig, uten høy risiko. Selv mennesket har begrensninger på antall individer som kan komme i denne kategorien. Jeg har sett antydet noen hundre. Utenfor dette utgjør individer av samme art, en reell risiko. Derav utløses frykt. Menneskets evne til symbolbasert identifikasjon, kommer inn som en ny dimensjon i dette. Dette gjør det mulig å «vite» noe om individer som er medlemmer av andre grupper, uten å kjenne hvert enkelt individ. Dette er bakgrunnen for det jeg beskriver som stigmatisering og avindividualisering (se her). Og det kan gå begge veier. Vi kan oppfatte grupper som vennligsinnede, eller det kan forsterke fiendskapen. Xenofobi er altså fiendtliggjøring av fremmede grupper.

Da er vi nede på aggresjonsnivå. Menneskets sinne er en urgammel impuls. Her er også hypotesen at eventuelle omsorgsimpulser slås av, som følge av aggresjon. På den måten blir aggresjonen direkte, uten forbehold eller nøling av noe slag. Det gir også biologisk gevinst. Fortapelsesdogmet er en uhyggelig indikasjon på menneskeartens evolusjonære fortid.

Men det stopper ikke her. Vi har også forhold i inngruppe-dynamikken som virker inn på dette. Det å oppvise fiendskap mot den andre gruppen, fungerer som dydsposering. Man forsterker egen relasjon til inn-gruppen gjennom dette. Og dette forstekes igjen av det fenomenet jeg kaller for alliansesynkronisering.  Videre gir selve den fiendtlige atferden gevinster. Man viser mot og styrke og kan få helte-status. Alt dette fremmer individets muligheter til biologisk gevinst. Totalen er at det interne gruppesamholdet forsterkes. Og igjen, indikerer dette en fortid fra før-menneskelig tid. Kristne etterspør «det manglende mellomledd». Vel, kanskje du ser restene av dette i seg selv.

Kristnes motvilje mot, og avvisning av denne type analyser, skaper i sin tur blidhet for de mekanismer som er i spill. Man blir «slave av villdyret» og vet ikke at det er dette som påvirker. Og nettopp dette med at aggresjonen blokkerer omsorgsevnen, skaper også en moralsk blindsone. Det må kognitiv analyse til for å åpne øynene for hva dette er. For den emosjonelle støtten er ikke bare blokkert, men den er erstattet av aggressiv tilfredsstillelse. Noen kristne vil dermed kunne stille seg totalt uforstående til at det skulle være noen moralske betenkeligheter ved å pine «skyldige syndere» i all evighet.

Den kognitive handteringen er jo å reflektere generelt over dette. Det er det eneste som kan avdempe slike biologiske mekanismer. Hva er menneskeverd egentlig? Er det betingelsesløst? Lærer den kristne doktrine at menneskeverdet egentlig er betingelsesløst? Hvordan forener vi dette uten å tømme begrepene for innhold, som tendensen antyder? Jeg foreslår at menneskeverds-begrepet får en beskyttelse mot retorisk misbruk, på samme måte som sannhetsbegrepet. Her kan vi ikke tulle. Dette er dypeste alvor.

Jeg kan godt forstå at menge kristne ikke kjenner seg igjen i dette. Jeg har kanskje satt det urettferdig skarpt på spissen. Og jeg skal være den siste til å fordømme kristne, som personer, nord og ned, det er religionen jeg kritiserer. Sannsynligvis er de fleste kristne ikke inne på denne måten å tenke på. I alle fall håper jeg det.

Oppsummering av eksemplene

Det jeg peker på her er kjernen i det som ruinerer troverdigheten i den kristne moral. For meg fremstår ideen om fortapelsen som den mest grunnleggende trusselen mot menneskeverdet. Kristendommens moralske kapital står og faller på dette. For her er det behov for revisjon. Fortapelsesdogmet må ut, før troverdigheten kan etableres. Men samtidig har jeg også påvist at, selve kildegrunnlaget er formbart. Ikke bare det, vi har jo sett store bevegelser innenfor kristendommen på totalt ville veier, inklusive den store QAnon, trumpisme-bevegelsen vi ser i dag. Altså, lyving, sverting av andre, gal-mann, uansvarlighet, absolutt alt vi kan tenke oss av fullstendig moralsk kollaps, omfavnes av en dyp konservativ kristen bevegelse. Dersom dette er mulig, hvorfor ikke det motsatte? Hvorfor ikke en bevegelse som tar menneskeheten på alvor, etablerer ikke bare et retorisk skinn av menneskeverd, men ekte vare?  Kanskje kan vi omtolke fortapelsen med at det ikke er mennesker som går fortapt, men at det handler om oppgjør med de mørke sidene i oss alle. Jeg skal være den første til å erkjenne at det jo finnes nok moralsk krutt i jesusfiguren til å skape et troverdig menneskeverd ut av det hele. Det er enkelt: Elsk din neste som deg selv, vel da er det ikke rom for hatideologier i dette. Vi trenger bare en setning. Det vanskelige kan (bort?) forklares, med at budskapet er levert av en kultur, full av svakheter og uvitenhet. Ottosen gjør jo en passe bra jobb med dette i siste kapittel, hvor historien om Abraham og Isak, nøytraliseres. Dersom det er mulig å trylle bort Abraham/Isak i teologien, så må jo det samme være mulig med fortapelsesdogmet.

Måten jeg argumenterer på, særlig i siste eksempel, er sterk emosjonell. Noen vil kanskje bruke ordet «sentimental». Men samtidig er dette et eksempel på den eneste måten moralsk argumentasjon kan få sin vekt på, nemlig gjennom appell. Jeg har jo også vist at dette også gjelder Ottosens beste argumenter. Moralske begrunnelser kan ikke få sin mening, ut av rene fakta. Dette må treffe oss, dypere. Og denne dypere komponenten handler om verdiene. Uten at verdiene treffer oss, så mister appellen sin kraft. Utsagn av type «det er jo bare jøder», eller «dette er jo skyldige mennesker», fungerer nøytraliserende opp mot slike appeller. Den empatisk etiske retningen som jeg lanserer, avskriver vekten av slike nøytraliserings-strategier. Da må vi for eksempel inn på skyld-begrepet, og analysere det nærmere. Forsøk på å forsvare brutalitet er ikke mulig innenfor empatisk-etiske rammer.

Det generelle problemet med den tradisjonelle kristne tenkemåten fremstår å handle om at den gamle klassiske tradisjonen om dominans-basert autoritet som moralens endelige grunnlag, skinner gjennom, selv der man i prinsippet har avskrevet den. Det eneste «objektive» man kan få ut av Gud, er beskrivelser av Guds vilje, som oppfattes å være fundamentet her. Men selv her svikter det jo, ettersom denne «beskrivelsen» er gitt i naturlig språk, formbart til det ugjenkjennelige, og brutalt misbrukt opp gjennom tidene. Alternativet er jo at «loven er skrevet i våre hjerter». Men det er jo våre egne subjekter. Og tar jeg i bruk egne moralske ressurser, nettopp i evaluering av dette, så raser det kristne korthuset for meg. Man kan jo fristes til en hypotese om at teologien her vingler ubemerket mellom disse to mentalitetene. For appellen i moralske utsagn, hentes jo nettopp fra «hjertets forstand», mens pisken stadig lever sitt liv, i form av dogmer og ikke minst den moralske trakasseringen vi ser i mange slike bevegelser. Vi er jo mennesker. Og tilliten vi har, er jo nettopp til enkeltpersoner vi tror «vet mer enn oss selv». Sannsynligvis handler dette mer om tilbedelse av disse sosiale kraftsentrene, enn av Gud.

Den moralske karakterboken

Det å være god mot de man liker og er glade i, er jo en fin ting, men god moral blir det ikke før man er like god mot de man ikke liker eller er glade i.

Om man skulle forestille seg en moralsk karakterbok, så kunne den kanskje hatt følgende kategorier:

1. Opportunisten: En som er amoralsk, men som benytter seg av de muligheter som eksisterer, inklusive kulturens moral og normer, til å oppnå sine egne formål, uten noen form for egentlige moralske skrupler.
2. Den fanatiske: Den som er bergtatt, enten av en stor leder, eller ideologi, og hvor dennes autoritet, definerer fanatikerens moralske holdninger.
3. Den lovlydige: Den som følger normene, motivert av å unngå straff og å oppnå belønning.
4. Den moralsk autonome: Som oppfører seg moralsk med begrunnelse i at vi bryr oss om hverandre (menneskeverdet)

De tre første kan jeg kanskje slite med å rangere. Alternativ 1, er jo åpenbart bunnkarakteren her. Nummer 2. er jo en person som både kan bli svært god, men også under gitte omstendigheter svært farlig. Det som avgjør utfallet, er jo autoritetens holdninger. Nummer 3, er jo en person som ville fungert greit i et fungerende samfunn. Og vi er vel alle litt der, i alle fall når vi kjører bil. Men åpenbart er det ikke så veldig mye å skryte av at jeg holder lover fordi jeg er redd for straff. Og nettopp i dette regimet at Ottosens boktittel, har sitt naturlige nedslagsfelt.

Jeg tenker at alternativ 4, står i en særstilling. Oppdag at mens Gud kan være relevant i alle de foregående alternativene, så mister Gud sin moralske relevans i det siste alternativet. For da snakker vi om moralsk autonomi. De moralske vurderingene kombinerer et ideal om menneskeverd med saken i seg selv. Dette er da også det eneste alternativet hvor man kan praktisere etisk rasjonalitet, fullt ut^[47]. 

Alle eksemplene over, er farget av en moraltenkning som ligner på alternativ 2 eller 3. Og her skal vi også være oppmerksom på, at alternativ 1 blir svært relevant. Nettopp fordi ideen om den objektive forankringen er så til de grader sårbar for manipulasjon.

Ønsker den kristne virkelig moralmonopol?

Når alt dette er sagt, så er jeg på ingen måte negativ til hypoteser om unike kristne ideer, og hvilken positiv innflytelse de kan ha hatt. Ingen religion kan ses i sort-hvitt, heller ikke kristendommen. Jeg takker Ottosen for å ha pekt på noen slike ideer. Da handler det om ideer av type «elsk deres fiender». Uten at jeg har den fulle kunnskapen her, så applauderer jeg gjerne slike ideers kristne opprinnelse. Og jeg ser selvsagt for meg, at dette er ideer som kan utvikles til noe fruktbart, også i sekulær og felles menneskelig retning. Så jeg håper inderlig ikke at kristne tar «copyright» på dette, som jo er en vanlig hype i vår tid med tvilsomme ideer rundt appropriasjon. Jeg håper kristne kan anse dette som «en gave til menneskeheten». I alle fall frister det meg, til å spille videre på dette, i den hensikt å forene alle gode krefter for en bedre verden. Det må jo være et utmerket felles-menneskelig prosjekt.

Ideen om «elsk eders fiender», er et konsept vi virkelig burde reflektere over og videreutvikle. Selvsagt skjønner jeg at det er noe paradoksalt med ideen. For vi mennesker, kan jo ikke bare elske på kommando. Men det vi kan, er å praktisere «som om». Det har jeg beskrevet her. Det er jo ikke bare kristne som «vet» at dette er mulig. Psykologi, og hjerneanatomi, har jo, som beskrevet, påvist mekanismene i hjernen, både i form av funksjonalitet og fysisk lokasjon. Menneskearten kan altså kunsten å bremse og overstyre primitive impulser, som i vår tilstand, er blitt inkompatible. Og en inkompatibel impuls handler om «å hate sine fiender». Dette må vi leve med, at det stadig bryter gjennom. Men ideologien her er altså å trene seg på å overstyre det, og handle «som om» vi elsker våre fiender. Og for oss sekulære, så tenker jeg at dette lett lar seg begrunne, dersom vi hever perspektivet og ser menneskeheten og våre etterkommere, som en helhet. Da kan vi ikke oppføre oss som ti-tusen sjimpanser på et fotballstadium. Vi må ta i bruk våre kognitive ressurser, og praktisere «som om». Det er jo nettopp dette jeg beskriver, når jeg reflekterer over begrepet respekt (se her). Og selv her må jeg innrømme en snik-appropriasjon, fra jødedommen. For inspirasjonen kommer derfra, i form av en beskrivelse av at jøder er langt mer fokusert på praksis, enn kristendommen, som handler mer om tro. Det er akkurat her, jeg tror mange livssyn kan forenes, inklusive det sekulære. Å være sekulær, med en oppfatning om sammenheng mellom verdier og følelser, er ikke det samme som emotivisme, på den måten at enhver følelse er «sann og moralsk riktig». Vi har ikke hatt samfunn og sivilisasjon, dersom ikke vår kapasitet til emosjonell overstyring hadde eksistert. Dette er menneskeartens varemerke, på godt og ondt. Det som avgjør dette, er perspektivet. Har vi et biologinært perspektiv, basert på meg og mitt, her og nå, eller tar vi på oss den byrden og det ansvar det er å kle oss inn i vår medmenneskelighet, og ser på det langsiktige, inklusive samfunnet, og nødvendigheten av å praktisere «som om»? Merk dette: Dette er ikke frikobling, hverken fra det emosjonelle eller verdisystemene i oss. For dette er også en evolusjonært basert ressurs i oss, basert på være evne til omsorg. Som sagt, rasjonaliteten, som funksjon er verdinøytral, fordi den fungerer på et hvilket som helst verdisystem. Men den er avhengig av å få installert et verdisystem, for å kunne fungere. Det store spørsmålet her er om evne eller vilje til å la omsorgsimpulsene, trumfe det kortsiktig egoistiske her og nå. Og vi oppdager at det er nøyaktig dette spenningsforholdet, den menneskelige moralitet, har omdreiningspunkt om.