Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.
Maktviljen synes sterkere enn dialogevnen innad og mellom kirkesamfunnene. Den såkalt økumeniske bevegelse, etablert tidlig i det forrige århundre, har ennå ikke brakt «kristen enhet» mellom katolikker og protestanter. Det gjorde kanskje heller ikke Reformasjons- og Lutherjubileet i 2017. Det er lite trolig at feiringen av den katolske Olavsarven i vår lands eksalterte kristningsjubileer bringer forsoning og forbrødning mellom århundrers erkefiender. De skulle vel være hverandres nærmeste «neste»?
«Søskenkjærlighet» i Kristus eller Ånden synes like komplisert eller uoppnåelig i dag, som i Paulus’ brødre-menigheter. Jeg siterer Paulus formaninger til galaterne i kap. 5 (bibelutgaven 1978):
«Dere er kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for den syndige natur, men tjen hverandre i kjærlighet. For hele loven blir sammenfattet i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv. Men når dere biter og glefser etter hverandre, så pass dere, så dere ikke ødelegger hverandre! Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i vår syndige natur. For vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot vår onde natur. De to ligger i strid med hverandre, slik at dere ikke er i stand til å gjøre det dere vil».
Til tross for at «frelseslæren» (soteriologi) har vært et stridspunkt i årtiers økumeniske samtaler, er det igjen og igjen seksualfikseringen som dominerer vår tids kirkedebatter. Den langvarige felles-kirkelige besettelse for «homofilisaken», kjønn og samliv, kan best forstås som et dyptgående krisesymptom i kristendommen og dens gudsbilde. Utenfra sett kan man undres over at den kirke-kristne Gud (og hans forvaltere) har hatt og har så stor interesse for å regulere menneskenes mest intime relasjoner. Så LITEN er kirkeguden, eller rettere; så stor er kirkemaktens kontrollbehov.
Detaljstyring av menneskers liv er ellers kjent fra hele kirkehistorien. Slik sett kan man si at kontinuiteten i kristenarven stadig består. Kirkeguden er, med liberal-teologenes hjelp, bare blitt mer fleksibel. Mange bokutgivelser gjennom 1900-tallet og senere forfattet av lutherske (fakultets)teologer gir formaning eller rettledning om hva som er «Guds vilje» med sex og samliv. Såkalt kristen etikk – troslære og trospraksis – strekker seg langt inn i intimsfæren: det private rom.
Vi ser at situasjonen blir svært alvorlig når det for mange kirkesamfunn, små og store, handler om skrifttroskap og lydighet, lære- og bekjennelsesspørsmål. Folkekirken strever med å holde «kristen tro» og «kristen etikk» sammen. I moderne tid står kirken overfor en rekke teologiske og etisk-moralske dilemma som verken Skriften, Kristusnærværet eller Sannhetens Ånd/DHÅ åpenbart kan hjelpe med. Men moderne teologer har kanskje en skjult kanal inn til «Guds vilje»…
Sekulær og kristen rettsorden, jusen og teologien, kommer i konstant konflikt. Den katolske kirke holder seg med en egen rettsorden: Kirkeretten. I de fleste kristne sammenhenger står Gud Faders vilje over folkeviljen, slik det sies i deres Fadervår: «La din vilje skje, på jorden som i himmelen…For riket er ditt og makten og æren i evighet» (versjon 1978/85).
Eller, med Martin Luthers slagord: «Skriften alene». Her fant han inspirasjon for sitt forkastelige syn på ekteskap og kvinnens underordning, barneoppdragelse (tukten), trollkvinner (heksebrenning) og gudsbespottelse (blasfemi). Hva i «den kristne Bibel» inspirerte Luthers avsindige jødehat? Ekstremisten Martin Luther har også tilkjennegitt et eiendommelig frihets-begrep i skriftet: Om et kristenmenneskes frihet (1520).
Et kristenmenneskes frihet | Delk-forlaget
I Luthers to-regimentslære er den verdslige, autoritære herskeren «Guds redskap». Sverdet og Ånden, straffen og «nåden», er to sider av samme sak: Guds virkelighet – og herredømme. Den frelsende «nåden» (og rettferdiggjørelsen) gjaldt tilhengerne av Luthers lære. Det er sagt at Lutherkirken bare erstattet en autoritet (paven) med en annen: fyrsten/kongen. Jeg minner om at religionsforliket i Augsburg 1555 mellom katolske og protestantiske erkefiender innenfor det tysk-romerske riket endte med at «undersåttene» skulle anta Fyrstens religion/kristendomstype; «den som styrer, bestemmer også religionen».
I vårt lands grunnlov skal Norges konge (etter eget ønske) fortsatt bekjenne seg til den evangelisk-lutherske kirke. Ganske underlig da at det er den katolske Hellig-Olav som feires år etter år (se gjerne siste års Olsok-feiring i Trondheim, 2024). Martin Luther har sin «minnedag» 31. oktober (Reformasjonsdagen), men den er vel ganske ukjent for andre enn lutherske teologer.
Statsreligionen tillot ingen religiøs eller kristen pluralisme («trosfrihet»), hva enten vi snakker om Romerkirken/Keiserkirken fra oldtid og middelalder eller Lutherkirken fra 1500-tallet. Tanken om minoritetsvern lå langt utenfor horisonten. Konventikkelplakaten (1741-1845) er ett av mange eksempler på statskirkens og det lutherske presteskapets maktutøvelse. Vi må spole historien fram til 17-1800 tallet før NYE ideer om toleranse, likeverd og frihet gradvis vant frem i mentalitet og lovverk. I vårt evangelisk-lutherske statskirkeland kom ikke religionsfriheten inn i Grunnloven før så sent som i 1964. Humanismen som verdigrunnlag kom inn i Grunnloven i 2012.
Vi skal alle bli kristen-humanister, slik jeg forstår «konsensus» i vår tids kirkepolitikk fra kongehus, regjeringshold, stortingspartier (høyre og venstresiden) og visse medier. Ap-leder og statsminister Jonas Gahr Støre er som mange kristne fascinert av Olav den hellige. Forstå det den som kan! Overraskende er det ikke, for Støre har snakket om sin «kristne tro» i flere offentlige sammenhenger gjennom årene i sin politiske karriere, også som utenriksminister og pilegrimsvandrer sammen med kronprinsesse Mette-Marit…
Støre har nylig hatt en gjesteopptreden Olavsfestdagene i Trondheim og uttaler til avisen Dagen 06.08.2024 at han mener tiåret 2020–2030, som inneholder en rekke jubileer, gir den norske befolkningen en god mulighet til å «koble seg på den kristen-humanistiske arven og hva den betyr for vårt samfunn i dag». (Dagens overskrift, sitat av Jonas Gahr Støre: – Norge er et kristent land, og det er en god ting).
Katolsk og luthersk «snoking»
Klassekampens (progressive) folkekirke-teolog, Gyrid Gunnes, har nok forskrekket mange med sitt forslag om å frata Den katolske kirke statstilskudd, på bakgrunn av en enkeltstående sak om skilsmisse og gjengifte. Gunnes kronikk i Klassekampen 14. mars 2024 bar tittelen: «Katolsk snoking». (Kronikken er omtalt i Vårt Land og Dagen 21. mars). Den hoverende folkekirkelige «elite» hamrer heller løs på andre kirkesamfunn enn sitt eget. Men katolsk sakramentlære skulle vel ikke være noe nytt? Hva med «luthersk snoking»? Jeg minner om at ekteskapet ble ansett uoppløselig i DnK for noen tiår tilbake. Å vie fraskilte var utenkelig.
(Jesu formaninger eller bud om ekteskap og skilsmisse hos Matteus kap.19 og Markus kap.10 tør være kjent).
Små kristne, protestantiske (lukkede) menigheter blir gransket og fratatt statstilskudd. Skal også Den katolske kirke «strupes»? Er kanskje evangelisk-luthersk folkekirke-Norge blitt «Guds eget land»? Hvem kan forstå at den primitive og brutale, umoralske krigerhøvding Olav «den hellige» fra middelalderen skulle stå nærmere Kirkens Kristus enn eksempelvis Donald Trump eller den russisk-ortodokse patriark Kiril?
For kristning og (nå) gjenkristning er moralsk vandel underordnet. Og demokrati har aldri vært Kirkens samfunnsideal. Det er «den sterke mann» i himmelen og på jorden som skal adlydes. Person- og autoritetsdyrkelsen er gjennomgående i kristendommens historie. Undersåttene skulle bøye kne for både Kristus, Biskop og Konge/Keiser.
Jeg nevner igjen Finn Jors betegnende tittel i hans biografi om St. Bernhard av Clairvaux (død 1153), utgitt i 1953: Hersker og helgen. Denne hellige mann og abbed utformet bl.a. en ideologi for den krigerske munkeorden: Tempelridderne. Hellige krigere for Kristus fikk løfte om direkte adgang til Paradisets saligheter, uten omveier (som Skjærsilden). Det var flere slike munkeordener – kristne korsriddere – som spredte skrekk og uhygge gjennom korstogenes mørke århundrer.
«Selv var Bernhard jomfru Marias egen ridder. Da han en gang knelte foran en statue av henne og Jesubarnet, opplevde han en visjon der statuen ble levende og sprutet litt morsmelk inn i munnen på ham». (kilde: norsk Wikipedia)
Hva er progressiv teologi?
En av definisjonene på «progressiv» er: fremtidsvennlig/fremtidsrettet. Det kan ikke sies om DnKs urørlige, statiske bekjennelsesgrunnlag. Skyldes det åndelig, etisk eller teologisk «umodenhet»? Bekjennelsene har bestått uendret gjennom opplysningstid og historievitenskapens frambrudd. Liberalteologiens såkalte bibelkritikk fra 1800-tallet rokket ikke bekjennelses-fundamentalismen. (Som så mye annet er såkalt progressiv teologi importert fra den anglo-amerikanske verden de senere tiår).
Liberale eller progressive prester/teologer bekjenner seg til den samme Kristus-tro som de konservative og ortodokse. De førstnevnte har vel i hovedsak bare tilført «Jesus Kristus» noen flere (samfunnstilpassede) egenskaper og funksjoner utover postulatene fra oldkirkens bekjennelser. Det er ikke videre progressivt å fastholde den svært menneskelige, feilbarlige oldtidsprofeten Jesus fra Nazaret som «sann Gud». Kirken må snakkesant om livet, sies det ofte. Snakker den sant om den historiske mannspersonen Jesus?
Den institusjonelle folkekirke, også kalt «verdibasert organisasjon», er full av interne konflikter. Lite innbydende, kan man si. Samarbeidsproblemer i Den norske kirke omkring kjønn og likekjønnet samliv er så store noen steder at den lokale kirke må holde stengt, gudstjenester avlyses og halve staben sykemeldes. Ikke sjelden må Arbeidstilsynet gripe inn.
Normalt defineres «kirke» som noe ganske annet enn en «organisasjon». Progressive Kristus-etterfølgere ser seg nå som viktige bidragsytere til «en progressiv utvikling i islam». Med sannhetsmonopolet, misjons – og kallstanken taler Kristus-etterfølgerne alltid fra en overlegen, bedrevitende posisjon, forkynnende eller belærende. Den kristne korsfarer-mentaliteten lever videre i ny drakt.
Karakteristisk for det kristne selvbildet er utsagnet: «Minoritetstroende trenger en majoritetskirke» (Vårt Land 31.07.2024). Eller, hva med dette nedlatende utsagn fra Bymisjonen i samme sak: De fleste moskeer i dag er ikke modne til å møte skeive eller å ha kvinnelige religiøse ledere, mener Olav Lægdene, leder av Bymisjonssenteret i Tøyenkirken.
Den norske kirkes reformasjonsiver fra ovennevnte kirkelige aktører vekker naturlig nok oppsikt og undring. Noen av oss vil mene at «progressive» kristne bør rydde i sitt eget (kaotiske) hus før de begynner å rydde i andres hus. Fei for egen dør!! Det er pinlig hvordan prestekolleger i DnK «krangler» i Vårt Lands spalter.
Religions- og kjetterhatet i det heslige læreskriftet Confessio Augustana/CA (1530) innbyr ikke til verken dialog, solidaritet eller forsoning. Skriftet (bekjennelsen) er grunnleggende for DnKs konfesjonelle identitet. Unnskyld uttrykket, men hva slags «schizofreni» er det som rir kirken?
Et hus i strid med seg selv kan ikke bli stående, uttalte Jesus. Ironisk nok er det med Jesus som høyeste autoritet «Kristi kirke» i verden er splittet og delt opp i mange «hus». Fiendskapet mellom dem har vært – og er – til tider voldsomt. Nå kalles det mer diplomatisk: uenighetsfellesskap. Den nye misjonsstrategien innpakkes i fine ord: dialog, diakonal omsorg, solidaritet, bistand… På samme tid praktiseres utstrakt muslim-misjon og jødemisjon/Israelsmisjon, uten at progressive prester/teologer protesterer. Bymisjonen signaliserer i selve navnet at den er en misjonsorganisasjon (unnskyld: diakonal) innenfor Den norske kirke.
Jeg viser til Gyrid Gunnes kronikk i Klassekampens religionsspalte torsdag 11. juli 2024: «Framover, sammen». Illustrasjonen er verdt å merke seg (også den som ledsager lederartikkelen i Vårt Land 23.07.2024). Knelende muslimer – alltid menn – er et yndet motiv i mediebildet og signaliserer en alminnelig kristelig oppfatning: islam betyr underkastelse, kristendommen: frigjøring.
Gunnes forslag om å ansette i Dnk eller Kirkens Bymisjon «progressive muslimer som jobber for likestilling og inkludering av skeive» har nok brakt mye hoderysting. Man skulle tro at «progressive» katolikker og ortodokse ville være mer naturlige samarbeidspartnere, ettersom de i det vesentlige deler den samme «kristne tro». Eller, gjør de kanskje ikke det?
Trosforvirring i Den norske kirke
Fra mitt synspunkt er det mest interessante og forutsigbare ved Gunnes forslag at hun i Klassekampens kronikk 11. juli presiserer følgende: «Kirken skal ikke være livssynsåpen, men kristen. Ikke på tross av, men på grunn av forankring i og forpliktelse mot kristen tro». Samfunnet kan altså være livsynsåpent, men IKKE (folke)kirken! Da er det noe paradoksalt at nettopp «folkekirken» ikke bare nedtoner kjerneinnholdet i kristen tro, men vel også har det høyest antall ikke-troende medlemmer.
«La oss bekjenne vår hellige tro», sier presten til menigheten før Trosbekjennelsen framsies. Man kunne forvente at prest og dr. theol. Gyrid Gunnes i sin faste spalte i Klassekampen, som forsvarer av «kristen tro», fulgte opp den siste tids kontroverser i offentligheten om Trosbekjennelsen (den apostoliske). En «progressiv» tolkning (ikke-bokstavelig?) måtte vel være interessant for Klassekampens lesere.
Det er mange innenfor og utenfor som undres hva den såkalte folkekirken «tror på». En opprydning og avklaring lar vente på seg, også fra kirkens preses: Olav Fykse Tveit. Vil det komme en felleserklæring fra bispemøte, de 12 Hyrder, om rett tolkning av Trosbekjennelsen? Vi vet at bekjennelser, lære og doktriner, først kom på plass i oldkirken etter århundrers strid og forhandlinger (kirkemøtene gjennom århundrene har avgjort mange lærespørsmål).
Er det tegn på modenhet at Det Lutherske Verdensforbund/LVF nå diskuterer en viss formulering i Nicæneum fra år 325? Radikalt, progressivt? LVF forsvarer seg med at «striden om filioque sto flere hundre år før Den lutherske kirke oppsto, og at reformatorene arvet trosbekjennelsen med filioque uten at de anså den som problematisk». Ja, det er noe underlig at det går ca. 500 år (!) uten at Den lutherske kirke (og reformatorene) anså filioque som problematisk. De bare «arvet» den, tankeløst?
En vesentlig kilde til splittelse og fiendskap mellom øst -og vestkirken var spørsmålet om hvem i Treenigheten Den hellige Ånd utgikk fra (jfr. «det store skisma» i 1054). Tenk det! Striden endte med gjensidig bannlysing. Vi ser nå ansatser til at den såkalte filioque-striden fra oldkirken gjenopplives.
Kristningsjubileene (nasjonale?) kan på denne bakgrunn ende opp i ny uforsonlig strid mellom de tre hovedkirker. Man kan trygt si at kirke-kristendommens kjærlighetsbud tar forunderlige veier.
Paven og patriarken – et kyss for fred – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer
Kirken bekjenner en Gud som er kjærlighet, skriver Gyrid Gunnes. Mener hun at moskeen og synagogen ikke gjør det samme? Det finnes kanskje andre veier i religionslandskapet utenom hennes kirkes enten – eller skjema. Etter mer enn 100 år burde den fordummende polarisering blant luthersk «skolerte» teologer i kirkedebatten ta en slutt. Maktkampene i DnK er kanskje ikke særlig forbilledlig for andre religioner. «Gå først å forlik deg med din bror», sa Jesus. Han som selv var/er «sann Gud» (ifølge kirkelæren) klarte ikke å forlike seg med sin nærmeste «neste».
Den røde linje…
Ved Det teologiske fakultet/TF skoleres studentene til en samfunnstilpasset kristendomstype. Ikke nok med det, her vil man også «reformere» islam. Hele religionsfeltet synes i stor grad styrt fra dette fakultetet, som også utdanner prester til Den norske kirke.
Kirkesamfunnene har egne preste- og pastorutdanninger. Med flere («verdibaserte») teologiske læresteder, universiteter eller høgskoler, skjerpes konfliktaksene og maktkampen. Også bibelskoler er oppgradert til høgskoler. Hvem av alle høyt akademisk titulerte teologer (uvanlig mange med professor-tittel) kjenner best Jesus/Kristus, «Guds tanker» om verden og virkeligheten, liv og død, kjønn og samliv?
Jeg siterer nedenfor fra den progressive (?) biskop Kari Veitebergs «samlivssyn» i VL 15.06.2024. I denne artikkelen postuleres de bibelske grunnsannheter som står fast – med lutherske og kristologiske «briller», må vite. Det er nettopp slik teksten – Skriften – lukkes! (Jfr. boktittelen 2021 «Eg hadde ikkje orka Gud utan Jesus», en samtalebok med Kari Veiteberg).
«Til dei bibelske grunnsanningane høyrer at Gud har skapt verda, at Gud elskar oss og kallar oss til å elske tilbake, at vi skal elske nesten vår som oss sjølv, at frelsa er ei gåve vi får ved tru, ikkje av gjerningar… Det er kjent at Martin Luther såg på nokre av skriftene i Det nye testamentet som mindre verdifulle enn andre. Hovudsaka for Luther var «ob sie Christum treiben» – om det driv til Kristus… Vår oppgåve som kyrkje er å forkynne og formidle evangeliet i ord og gjerningar. Når vi gjer det, møter vi Bibelen med kunnskap, og vi les Skrifta som rettesnor for liv og lære: Det som driv til Kristus er rettesnora. Det dreier seg om ein god bodskap for fattige og om eit nådeår eller jubelår«. (min utheving)
Et kirkelig nådeår eller jubelår «for fattige» har så vidt jeg vet aldri kommet dem til nytte. Jeg kjenner ikke til at den mektige Lutherkirken/Statskirken i vårt land gjennom hundreårene innførte jubelår/nådeår «for fattige», heller ikke at Martin Luther, like lite som Jesus og Paulus, hadde et sosialpolitisk program for å bekjempe fattigdom. Verdens fattige trenger nok mer enn et «jubelår», men kanskje er det Kirken selv som trenger «de fattige»?
Pave Frans proklamerte året 2015-2016 som et jubelår, men avsløringene av uhyrlige barneovergrep kom kanskje forstyrrende inn… Nå har den avdøde, høyt beundrede grunnlegger av den katolske Emmaus-bevegelsen i Frankrike, Abbé Pierre, kommet i søkelyset p.g.a en rekke seksuelle overgrep mot kvinner, en av dem mindreårig. Med historiens nærlys blir den (enestående?) «kristne barmhjertighet» igjen og igjen grelt avkledd. Også i såkalt humanitære eller diakonale organisasjoner. Hvor mange nattsvarte kapitler gjenstår uåpnet?
Granskningskommisjoner verden over har avdekket ufattelige overgrep og mishandlinger særlig begått mot urfolk i statlige og/eller kirkelige institusjoner gjennom 1900-tallet. Nå sist i New Zealand. Det estimeres at 200 000 barn, unge og voksne har opplevd omsorgssvikt og mishandling de siste 70 år ved slike institusjoner. Det forhindrer ikke at den hvitkledde, høyt aldrende pave Frans på ny har erklært et «jubelår» i 2025, med invitasjoner til pilegrimsvandringer, valfarter og messer i Romas fire store basilika. Tross de groveste krenkelser fortsetter kirkesamfunnene, tilsynelatende uanfektet, å dyrke seg selv og egen fortreffelighet. Mange kirkeledere synes å bære et slags panser som beskytter mot virkeligheten.
Pave Frans proklamerer Jubelåret 2025
Institusjonskirken
Verken Jesus eller Paulus ga ettertiden instruksjoner om å bygge den type institusjonskirker kristendommen i Romerriket frembrakte, med fasttømret og autoritativ Lære/Dogmatikk, presteskap og funksjonærer, hierarkisk embetssyn, voksende byråkrati, allianse med herskermakten og store rikdommer på kistebunnen. Paulus husmenigheter er noe ganske annet enn katedralene i Europa: Maktkirkens monumenter!
Disippel/apostel Peter ville trolig blitt forskrekket hvis han hadde møtt til messe i Peterskirken i Vatikanstaten. Børs & Katedral, Gud og Mammon, går godt sammen i de fleste kirkesamfunn. De yndete beretninger i evangeliene om Tempelrenselsen og Enkens skjerv kommer i den grelleste kontrast til materialismen: pengevekslere, investorer og millioner som ruller inn og ut av kirker og menigheter. Som så ofte er også Jesus inkonsekvent. Han og disiplene arbeidet ikke, men benyttet seg av velstående kvinner for sitt underhold. Vi kan derfor anta at Jesus holdt en bakvei åpen til Himmelriket for «de rike».
Etter ny-testamentlig tid er det konstruert ufattelige tankebygninger og teologiske teorier. Man trenger (minst) 6 års akademiske studier i teologi for å trenge inn i «Guds verden». Så ser vi at de mest «skolerte» og innvidde henfaller til taushet eller svevende tale når selve læregrunnlaget kommer i offentlighetens søkelys. Litt rebell kan man tillate seg å være, innenfor dogmatikkens rammer. Kirkekritikk tolereres bare man ikke rører ved Jesus-apoteosen/Kristus-ideologien. Det gjør ikke progressive teologer!
I en reell og likeverdig religionsdialog med islam burde en mulig sidestilling mellom oldtidsprofetene Jesus og Muhammad være en høyst aktuell og relevant problemstilling. Det er da man krysser den røde linje! Denne røde linje har også en velmenende muslimsk gjest ved et kirkebesøk krysset, ifølge Dag Elgvins innlegg i Vårt Land 05.08.2024.
«Bibelens Gud uttrykker ubetinget kjærlighet. Guds kjærlighet svikter aldri… Gud elsker alle, uten betingelse. Koranens Allah elsker bare de gudfryktige, de dydige, de som gjør godt, de som utøver rettferdighet, de som angrer mye og de som kjemper for hans sak…«.
Dag Elgvin, Svelvik: «Owdah skriver at Gud og Allah er den samme. Kan hun forklare dette nærmere?»
«Bibelens Gud» (?) stilles opp i kontrast til «Koranens Allah», og slik bekreftes eldgamle fiendebilder. Kirkens «Gud» liker ikke at muslimer, Muhammads og Allahs tilhengere, inspireres til å gjøre godt og utøve rettferdighet, for «gode gjerninger» har bare verdi som en frukt av den kristne tro (ifølge Luther). Elgvin demonstrerer pinlig klart betingelsen for Frelse i hans egen religion og kirke: omvendelse og tilslutning til Jesus Kristus-troen. Lutherkirkens Kristus elsker bare de som underkaster seg hans autoritet, i tro og lydighet.
Århundrers kristen-europeisk misjonsimperialisme og kolonisering på alle kontinenter har ikke tatt knekken på andre religioners guds- og livsoppfatninger. Det betyr at de kanskje har en historisk ide- og kulturtradisjon, livskraft eller «spiritualitet» som Kirkens dogmatikere aldri har forstått.
Ettersom Kirkens treenighetsgud ikke tolererer andre guddommer ved sin side, kan vi vel regne med at det siste oppgjør skal skje når Kristus, enehersker og allhersker, kommer igjen «for å dømme».
“Utenfor Kirken ingen frelse” – hvordan skal det forstås?
Utrygge kirker og utrygt budskap
For grupper av mennesker finnes utrygge kirker og moskeer. Om det er oldtidsprofeten Jesus eller Muhammad som står som forbilde, gjør liten forskjell. De var begge «barn av sin oldtid» og talte inn i sine tids- og situasjonsbestemte kulturmiljø, med de begrensninger i innsikt de hadde. Alle religionsstiftere og profeter har forkynt noen gode bud, hva Kirken i vår tid med visse forbehold er tvunget til å erkjenne.
Barmhjertighet og omsorg for nødlidende er selvsagt ingen eksklusiv kristen verdi eller oppfinnelse. Det hjelper ikke hvor ofte lignelsen om Den barmhjertige samaritan eller beretningen om Kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd (hor) gjenfortelles. Det er en velkjent floskel i bibelutlegninger og forkynnelse at Jesus snudde opp – ned på alle verdier. Nå sist med teologiprofessor Ole Jakob Filtvedts «tekstblikk» på Joh. 8, 2-11 (VL 16.07.2024).
Mange av Jesu lignelser som skal anskueliggjøre «Guds rike» er svært brutale. Jesu Gud/Faderen er «en hard herre»! Se gjerne Vårt Lands ukentlige spalte: Lillesøndag 23.07.2024. Prekenteksten for Tiende søndag i treenighet er Jesu lignelse i Matteus 18, 21-35. Med finurlige, kreative tolkninger har to teologer utlagt denne lite sympatiske lignelse (den ene professor, den andre dr.theol.). At lignelsen handler om Jesu eget svært problematiske gudsbilde, må selvsagt avledes. For han er vel selv «sann Gud»?
Helt avgjørende for Kirken er at Jesus som «verdens Lys» stråler over alt og alle. Budskapet er klart: ingen over eller ved siden av Jesus/Kristus, universets skaper og hersker, verdens frelser og dommer. Ingen andre enn de (allerede?) helliggjorte og rettferdiggjorte kan føle seg trygge når Kirkens Jesus/Kristus/Sønnen kommer igjen «for å dømme levende og døde». Det er vel derfor Kirken praktiserer misjon over hele verden?
Religionshistorisk er ikke Jesu mytologiske verdenbilde (topografien) og gudsbilde verken provoserende eller vanskelig å forstå. Det er Kirkens teologer og biskoper som strever med oldtidsmytologien i NT: Den hellige skrift og Herrens ord. Ja, blant de teologisk «skolerte» diskuteres om det finnes en alternativ frelsesvei for «de/vi andre» levende – eller avdøde sjeler/ånder – i Dødsriket; et slags midlertidig venterom før (kroppslig) gjenoppstandelse og den endelige Dom – med utskillelsen!
Som kjent i påskeevangeliet og bekjennelse: Jesus «for ned til dødsriket», hvor han oppholdt seg i 3 dager og forkynte for åndene der… Og slik står det skrevet i 1. Peter kap. 3 (Det nye testamente!):
«For Kristus selv led døden for syndenes skyld, en gang for alle. Den rettferdige led for urettferdige for å føre dere fram til Gud. Han døde legemlig, men ved Ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap. Det var de som på Noahs tid hadde vært ulydige, da Gud i sitt tålmod ventet mens arken ble bygd. I den ble noen få mennesker – i alt åtte – frelst ved vann, det som i sitt motbilde, dåpen, nå frelser dere…. han som for opp til himmelen og nå sitter ved Guds høyre hånd, etter at engler, makter og myndigheter er ham underlagt».
Den norske kirkes institusjonelle rammer har brakt liten eller ingen trygghet og beskyttelse til minoriteter, forfulgte og undertrykte enkeltmennesker og grupper de siste 1000 år. Som verdige eller uverdige har det alltid vært et INNENFOR eller UTENFOR i «kirkestaten»: katolsk eller protestantisk. Denne dualistiske ideologi i kristendommen lever videre i ulike former.
Den norske kirke har opprettet et sentralt register over «trygge» kirker. Det er talende nok. I 2020 ble følgende kirker i Oslo bispedømme oppgitt som «trygge» for skeive: MER kirke (Ila kirke) – Kraftverket (Bislett, en menighet tilknyttet Den Evangelisk Lutherske Frikirke) – Sub Church (Oslo sentrum) – Grønland kirke – Paulus kirke (Grünerløkka).
Utenom den store hedninge-apostel Paulus i Det nye testamente er den særskilte «homofilisaken» lite omtalt eller kjent blant senere (hellige) kirkefedre og kirkelærere. For tyskkyndige og andre lesere kan Martin Luthers utlegning av 1. Mos.19 være av interesse, bl.a. en forelesning han holdt for sine teologiske studenter. Jesus fra Nazaret var mer lovtro enn Paulus, så det er sannsynlig at Jesus var av samme oppfatning som Paulus og Luther i denne sak. En historieløs ideal-Jesus er en teologisk konstruksjon i nyere tid.
Legg igjen en kommentar