Sammendrag av Kapittel 14 (Fra ChatGpt)

Forfatteren diskuterer hvordan menneskeverdet er essensielt for demokratiet, og hvordan et demokratisk samfunn må være basert på moralsk autonomi og respekt for individuelle verdier. Kapittelet reflekterer over hvordan moral og menneskeverd må gå hånd i hånd for å skape et bærekraftig samfunn .

Kapittel 14 Fra menneskeverd til demokrati

Espen Ottosen og William L. Craig har det til felles at de etterlyser en solid begrunnelse for moral. De har også det til felles at deres forestilling om denne begrunnelsen modelleres etter et epistemisk ideal. Begge opererer med syllogismer etter aristotelisk modell. Jeg har nå vist hvordan det epistemiske rammeverket blir utilstrekkelig fordi moralfilosofien introduserer verdi-dimensjonen i ligningen. Videre har jeg vist hvordan verdidimensjonen kun kan få sin mening gjennom subjektet.

Jeg har også pekt på formelen for rasjonelle beslutninger som er vekt=sannsynlighet*verdi. Denne formelen viser hvordan virkelighetsoppfatning og verdsetting med nødvendighet er integrert i hverandre. Skreller vi bort verdi-dimensjonen, er det enkelt. Vi har kunnskapsteori, vi har velutviklede modeller for observasjon, som er forankring i empirien, omfattende analysemodeller, den hypotetisk deduktive metode osv. Vi har vitenskapsfilosofi, og er kommet lengre i kunnskapsutvikling enn noen kunne drømme om. Men når det kommer til verdier, så stopper det hele litt opp for oss. Hverken Craig, Ottosen eller andre tenkere klarer å presentere troverdige alternativer, selv med Gud i ligningen.

Jeg har presentert skissen av en verditeori. Så har jeg introdusert en analysemetode for hensikt og jeg foreslår at verdier best begrunnes i form av appell. Men er dette nok? Dette er noe annet enn logikken. Ok, vi kan ta inn verdi-premisser i syllogismer, men hovedproblemet her er jo at verdier kan stå i konflikt med hverandre. Det handler både om interessekonflikter mellom individer og indre konflikter hos hver enkelt av oss.

Hver gang noen forsøker å konstruere filosofi rundt dette, så kan filosofene enkelt bare komme og peke på akkurat dette. Teorien blir ikke konsistent, og den blir full av motsigelser som følge av verdikonflikter. Hvordan velger vi mellom verdier, når vi i utgangspunktet er i behov av verdier for å kunne ta et valg? Det som er åpenbart, er at vi har beveget oss et godt stykke ut fra det allmenngyldige her. Den går tapt i dragsuget av at objektiviteten forsvant. Dette er det vi har. Det vi nå snakker om er «å redde stumpene». Tilbaketog er umulig. Se kapittel 4, hvor jeg analyserer Ottosens argumenter for dette. La meg stave det ut i klartekst: Grunnen til å forfekte objektiv moral, er frykten for konsekvensene av å oppgi den ideen. Oppdag at vi kan gjøre hensiktsanalyse på akkurat det argumentet for å tviholde på selve ideen om objektiv moral. Vi aner at selve ideen er instrumentell, myntet på et høyere mål. Men vi kan jo ikke holde oss med en virkelighets-begrunnelse, ene og alene fordi vi er redd for alternativet. Virkeligheten er det den er, uavhengig av vår frykt. Vi kan ikke forlange av legen, at hun skal endre kreft-diagnosen, fordi vi ikke liker den. Ta det inn over deg: Ideen om objektiv moral er logisk tilbakevist. Appellen er å ta ansvar, og det betyr «å redde stumpene».

La oss ta en prat med dyret i oss selv

Innsikten kommer fra vår kunnskap om menneskets evolusjonære historie. Dette er, med svært god margin, den mest sannsynlige kunnskap vi har om mennesket. Dermed er det et felles menneskelig anliggende å legge dette til grunn.

Jeg har skissert noe av dette i kapittel 7 om det komplekse mennesket. Rent empirisk har vi en allmennmenneskelig erfaring med dette. Vi kjenner konfliktene mellom oss, og i oss selv. Min metafor for dette, er at vi har dyret i oss. Jeg oppfordrer til å «se villdyret i hvitøyet». Da handler det om viljen til å forholde seg til dette. Det er dyret som serverer oss evnen til å verdsette. Det er et verdihierarki med opphav i urgammel livsvilje, en biologisk realitet som var der lenge før menneskearten eksisterte. Hva betyr det å se dyret i hvitøyet? Jeg tenker at vi har følgende tre alternative måter å forholde oss til dette på:

• Fornekt villdyret og du blir en slave av det
• Drep villdyret og du taper meningen med livet
• Se villdyret i hvitøyet, og kom til forståelse med det

Så når jeg nå går i dialog med villdyret om menneskeverdet, så gir jeg dyret friheten til å servere meg, både motviljen og med-viljen.

De positive responsene kan handle om at:

• Menneskeverd åpner for medfølelse og omsorg
• Menneskeverd får oss til å oppføre oss, for det kjennes skammelig å overkjøre andre, være slem, være brutal eller hensynsløs
• Menneskeverd gir oss mulighet til å bli helter. Når vi viser medfølelse, og virkelig bidrar til å hjelpe andre, selv om det koster, så vil de andre se opp til oss og gi oss ære
• Menneskeverd gjør oss trygge i kulturer som dyrker det. For her kan vi alle forvente å bli behandlet på en god måte

De negative responsene kan handle om at:

• Menneskeverd forhindrer muligheten til å vinne og være best og triumfere over andre
• Menneskeverd gjør oss til sentimentale tøffelhelter. Vi viser svakhet og synker ned i hierarkiet. Vi blir sårbare og vi skammer oss
• Menneskeverd forhindrer muligheten til å nyte synet av andres lidelse og ulykke. Vi mister muligheten til å tråkke, slå og være brutale med hverandre
• Menneskeverd fratar oss gleden av og muligheten til å gjøre vår vilje gjeldende, og underlegge oss andre, kjøre over dem og vise hvem som er sjefen
• Menneskeverd fratar oss muligheten til å bruke andres ulydighet som påskudd. Og vi mister til gleden av å påføre lidelse, vise sin egen makt og være stolt av sin egen storhet. Vi taper gleden av å se frykten i øynene, på den fortapte.

Det å se villdyret i hvitøyet handler ikke om å bli dyret der og da. Vi har med oss vår menneskelighet i dette. Men det gir oss blant annet redskaper til analyse. Men vi lytter og forsøker å formulere dyrets mange motstridende viljer, så ufiltrert som vi kan. Dette er selvsagt ingen utfyllende liste. Men drar vi opp kognitiv analyse her så ser vi noen mønstre. For det første så er det åpenbart at dette er innbyrdes disharmonisk. For det andre så innser vi at det er sosialt disharmonisk. Vi oppdager også at samtlige verdier her, bortsett fra den om omsorg, skiller seg ut som egoistiske. For pluss verdiene gjelder dette både frykten for skam, ønsket om beundring og behovet for å være trygg. Vi innser også at samtlige elementer som er listet opp refererer seg til sosiale prosesser. Ingenting av dette hadde eksistert i en verden av ren egoisme, uten samhandling, men en alles kamp mot alle. Konfliktene oppstår som følge av spenningsforholdet mellom det sosiale og egoistiske. Igjen, dette avspeiler menneskeartens evolusjonære historie, som også en gang har vært i en tilstand av ren egoisme. Det sosiale har kommet som følge av at noen biologiske gevinster ved samarbeid og samspill, har vært større enn kostnadene. Det må vi alltid ha i bakhodet: Det sosiale vinner frem, på tross av kostnadene. Burde det gi en pekepinn? Vi oppdager også at både skam og stolthet går igjen, både som plussverdier og som minusverdier. Analyserer vi det nærmere så vil vi oppdage at mye av dette handler om individets ressurssituasjon. Veldig ressurssterke individer, kan rent egoistisk ha mer å tape på å være «gode» enn på å være «onde». Dette er bakgrunnen for det jeg kaller for samspillsbalansen. Det har jeg beskrevet her.

Men det grunnleggende her, er at det ikke er vanskelig å forklare alle de impulsene som her er nevnt, som formet av mekanismene i naturlig utvalg.  Det samme gjelder disharmonien, interessekonfliktene, og ulike strategier for ulike tilstander.

Hva symboliserer det å «bli slave av villdyret»? Vi blir slaver av påvirkninger vi hverken vet om eller forstår noe av. Noen kristne kan se på alle fristelser som «Satans forsøk på å friste meg». Andre kan benekte evolusjonsprosessene, eller lever i naiv uvitenhet. Jeg har beskrevet fenomener som verdiblindhet. Generelt kan det handle om manglende selvinnsikt.  Uansett forstår vi at det vi ikke kjenner til eller forstår, kan vi ikke ta høyde for eller korrigere. Vi risikerer det jeg kaller for biologinærhet. Vi blir slaver av våre egne destruktive tilbøyeligheter, for vi gjenkjenner dem ikke.

Den andre ytterligheten, som egentlig er det samme, altså at vi «dreper villdyret» er når vi blokkerer all dets uttrykk. Det blir en form for psykisk lobotomi. Men da forsvinner også all opplevelse av mening med i dragsuget. For mening kommer ikke av ren kognisjon eller logiske slutninger. Vi er avhengig av å kjenne livsenergien i oss selv. I praksis handler det om at store deler av vårt følelsesliv blir amputert. Dette kan ende i apati. Passer denne tilstanden med deduktivisme? Idealiserer deduktivismen dette? «Jeg bryr meg ikke, jeg bare registrerer hva som kreves av meg og utfører dette uten motforestillinger». Husk at for maktmennesker er det gull verdt å disponere en hær av mennesker som er lobotomerte på denne måten. De har tilsidesatt sin vilje, de dyrker overmakten, er hundre prosent lojale og lydige.
Det tredje alternativet er å utvikle kompromisset mellom dyret i seg selv og det å samspille med sine omgivelser. Det å ha sett skyggen i seg selv, det å vite om mekanismene bak skam og oppdage hvordan vi alle er sårbare, hver på vår måte, gjør oss i stand til å utvikle den nødvendige toleranse for oss selv og andre. Vi får en sunn avstand til det sosiale spill, til maktspillet, til massesuggesjon og alt som vi skjønner har potensiale til å fordumme oss selv. Vi er til stede som medmennesker som bryr oss mer om hverandre enn nesegrus beundring for et alfa-glansbilde. Det er i denne modningsprosessen vi kommer til forståelse og kompromiss med dyret i oss selv. Det gir plass til vår menneskelighet på toppen av det hele.

Appellen som begrunnelse for menneskeverd

Ja, det er sant at koblingen mellom det kognitive systemet og det emosjonelle systemet, skaper opplevelse av disse vanskelige konfliktene i oss. Både filosofer og teologer er ivrige til å påpeke dette. Men jeg tenker at det går i den retningen, at denne koblingen må erkjennes som et empirisk faktum. Og da dukker jo utfordringen opp: Hvordan velger vi mellom verdier? Hvorfor ikke omfavne egoismen og la menneskeverdet falle? Begge er verdi-systemer. Nå er vi altså over i moralfilosofiens kjerne. Og vi har måttet gi slipp på glansen fra det epistemologiske rammeverket.  Jeg har jo lansert forslaget om at det som best begrunner verdier er appeller.

Men nå har jeg gått litt videre i dette, og lanserer «nye» ideer. Spørsmålet om å velge verdier, stanger hodet i beslutningsformelen. For vi trenger jo verdier for å velge verdier. Dette har jeg tidligere reflektert over her. Oppsummeringen er at den urgamle metoden for dette er styrkeforhold mellom verdiene. Dette avgjøres av styrkeforhold i de emosjonelle mekanismene. Det som kommer i tillegg, særlig hos oss mennesker, er bremsemekanismer som kan forskyve maktbalansen i disse systemene. Vi har også verdihierarkier, hvor de underordnede verdiene er instrumentelle. Da blir overordnede verdier, premisser i slike valg. Men her spiller fornuften en betydelig rolle, nettopp fordi den gir oss evne til å kunne mane frem forestillinger både langsiktig og sosialt. Slike forestillinger kan igjen utløse, nettopp det emosjonelle systemet, og utvikle verdier, som kan ha overraskende kraftig gjennomslagskraft i dette systemet.
Men så kom jeg til å tenke på at når vi beveger oss og stanger mot toppunktene i verdihierarkiene, så blir vi ofte gående i sirkelbevegelser. I disse sirkelbevegelsene finner vi ofte en og annen logisk premiss. Det jeg oppdager, er at det ikke er noe i veien for at en topp-verdi kan eksistere både som premiss og konklusjon i en slik sirkelbevegelse. Dette ødelegger ikke analysen på samme måte som sirkelbegrunnelser gjør for logisk argumentasjon. Det handler om at toppverdier i seg selv er ultimate begrunnelser. Det vi oppnår med slike sirkelbevegelser, er å utvide nyanser og kanskje bedre kognitiv forståelse. Menneskeverdets ultimate begrunnelse er omsorg og hensynet til subjektet. Subjektet blir et mål i seg selv. Men vi kan jo spørre hvorfor, og hevde at dette er den beste løsningen for å få sosiale og kulturelle prosesser til å fungere og bli bærekraftige. Men hvorfor? Fordi dette er det beste alternativet for flest mulig subjekter. Vi kan også begrunne det med et mål om høyest mulig allmenngyldighet. Og vi oppdager at ubetinget menneskeverd, er det nærmeste vi kommer, som omfatter absolutt alle mennesker. Alle andre alternativer er diskriminerende. Så kan vi ta en hensiktsanalyse på dette, og oppdage at, ja, toppverdien er nettopp menneskeverdet. På den måten kan vi bevege oss i sirkler, og finne mange gode begrunnelser for at menneskeverdet trumfer alt annet som toppverdi, for alle kulturer av menneskearten.  

Gjennom denne sirkelbevegelsen blir også verdihierarkiets toppunkt et valg. For særlig de veldig ressurssterke individene har faktisk et valg, eller dilemma her. For nettopp disse kan det, med egoistisk perspektiv, være enda bedre å sitte på toppen av et hierarki, enn å være i et regime som krever like hensyn til alle. Hvilken heltedåd ligger det ikke da i det å ofre noe av disse godene for det gode fellesskapet. På samme måte kan jeg appellere til de andre egoistiske plussverdiene, til fordel for menneskeverdet. Jeg tenker at for den ressurssterke, så er offeret egentlig ikke stort, men glansen av heroismen mye større. Det eneste som kan stå i veien, er nettopp at vedkommende er slave av villdyret, samtidig som de feite ressursene tillater at man bare kan ture fram. Dessuten, psykopater mangler evne til å oppleve skam. Så der biter ikke slikt på.  Oppgaven er å forhindre slike fra å få noen form for maktovertak.

Men poenget her er jo at denne tankegangen er det beste jeg kan komme på til begrunnelse av menneskeverdet. Uansett blir dette aldri allmenngyldig på samme måte som ren logikk. Derfor blir det appellen som blir stående igjen her. Du må ville noe godt, for å kunne velge det gode. Men, da har vi jo allerede valgt det gode, før vi velger det gode. Dette er sirkelen i sin rå form, og spørsmålet er om vi i det hele tatt velger når det kommer til dette ytterpunktet. Jeg tviler på det. Dette er neppe viljestyrt. Man må ville det gode på en grunnleggende måte. En typisk sirkelbevegelse er tilslutningen. Den har jeg skrevet om her. Poenget med tilslutningen er at det skaper et sosialt klima og et samhold, som dyrker frem denne toppverdien. Utfordringen «Hva står du for, helt av deg selv?» er den mest fundamentale moralske utfordringen vi kan bli eksponert for. Alt annet defineres i kraft av vår holdning til det spørsmålet. Det tar seg rett og slett ikke ut, hverken moralsk eller sosialt, å svare egoistisk eller amoralsk på det spørsmålet. Ideen med tilslutning, burde i et modent samfunn, ikles ritualenes og tradisjonens makt. Slik får vi med oss flest mulig på dugnaden.

Å praktisere «som om»

Menneskeartens varemerke er i stor grad våre kognitive evner. Analyse viser oss at den emosjonelle støtten til menneskeverd ikke når særlig langt. Som tidligere sagt: Det å være god mot de man liker og er glade i, er jo en fin ting, men god moral blir det ikke før man er like god mot de man ikke liker eller er glade i. De av oss som utvider perspektivet til menneskeheten, forstår rent kognitivt at menneskeverdet da må praktiseres ubetinget. Men vi mangler ofte emosjonell støtte til store grupper fremmede mennesker, som bare er teori for oss. Og vi faller for fristelsen til å forakte noen grupper, eller å hate dem, eller å se ned på dem. Vi har villdyret i oss som ofte vil noe annet enn det gode. Vi har med andre ord dissonans mellom det emosjonelle systemet og menneskeverdet. Rent kognitivt forstår vi at menneskeverdet burde vinne. Dette er overgangen fra det å være god på impuls, til ekte moral. Den gode nyheten er at ja, dette klarer vi. Det er en prestasjon. Vi kan ikke forlange det av alle. Men spørsmålet er om mange nok kan det, til at vi når den kritiske massen som skal til for å kunne skape det gode samfunn.

Jeg tror at det kan trenes. Mitt forslag til teknikk er «som om». Det har jeg skrevet om her. Selv om jeg ikke føler for det, kan jeg forestille meg at det er mine barn jeg har med å gjøre. Jeg kan forestille meg at de er noens sønner og døtre. Jeg kan forestille meg at noen er glade i dem. «If the russians love their children too».^[48] Kunsten her er menneskeartens kunst. Selv om den emosjonelle støtten ikke er med deg, har vi bremsemekanismer, vi kan motiveres av egne forestillinger og vi kan praktisere «som om», det var våre egne. Dette er vår menneskelighet, at fornuften er i stand til å overstyre der de urgamle responsene sier noe annet. Dette er ikke umotivert. Vi har fortsatt støtte, med opphav i det samme emosjonelle systemet, fordi vi ved hjelp av å se de andre som «våre», utløser empati. Vi kan også hente styrke fra verdier som ikke nødvendigvis har så synlig kraft, som de urgamle impulsene. Disse verdiene kan utløses av vår egen tenkning. Vi kan tenke på menneskeverdet, på den langsiktige bærekraften, på det gode samfunn, og på våre etterkommere. Dette er en praksis. Det er hele poenget. Nettopp det at vi evner denne øvelsen, er varemerket på vår arts menneskelighet.

Menneskeverdet i empatisk etikk

Jeg har nevnt hvordan empatisk etikk forsøkes basert på omsorgsimpulsene i mennesket. Jeg har forsøkt å formulere en basis for dette i ett av de syv punktene, beskrevet her. Her vil jeg referere til punkt 6 som er at etikken skal være nøytral og universalistisk på den måten at den ikke favoriserer grupper eller enkeltindivider. Empatisk etikk er universell. Den er individbasert, men skiller ikke på grupper. Menneskearten står ikke i noen særstilling. Dyr med evne til livskvalitet har samme moralske status som mennesker. Det samme gjelder E.T. eller om vi en gang skulle komme til å lage kunstige systemer med evne til livskvalitet. En vesentlig forutsetning for livskvalitet er bevissthet. Derfor er det etisk svært viktig å arbeide med de vanskelige spørsmålene rundt hva bevissthet er og hvordan den oppstår. Det er utenfor temaet i denne boken. Jeg har en guide på egen tenkning så langt her. Men, vi er langt fra i mål med dette.
Poenget her er at menneskeverd blir en naturlig del av dette. Men jeg poengterer at selv om denne tekstens fokus er menneskeverd, så er dette bare en del av en langt mer generell etisk tenkning. Dette innebærer selvsagt at vi i langt større grad burde kjenne ansvar, også for andre arter som vi deler denne planeten med. Og vi burde kjenne ansvar for våre etterkommere. Dette er det ideologiske. Men i motsetning til all annen etisk tenkning, erkjennes også forskjellen på en utopisk ideologi, og den avmakt vi også befinner oss i opp imot dette, både som individer, som kultur og som art. Det å være ansvarlig er jo å ta dette inn over oss, realitetsorientere, tolerere, men også mobilisere viljen til å gjøre det beste ut av det, innenfor dette store perspektivet.

Bli med på dugnaden

Det å overlate menneskeverdet til oldtidens «hellige tekster» fremstår i seg selv uansvarlig. Vi ser eksempel på eksempel hvordan fundamentet her blir vilkårlig, vid åpen for misbruk, og hvordan det hele tiden misbrukes, og i seg selv gir opphav til store og små tragedier, særlig for de som befinner seg langt nede på rangstigen.

De av oss, som mangler tro, avkreves en slags moralsk begrunnelses-form, som viser seg umulig, selv for kristne teoretikere. Uten denne trylleformelen får vi ikke inngangsbillett til arenaen for moralsk diskurs. Det er en slags avansert form for scenenekt. Scenenekt har jeg reflektert over her.

Det å kunne dedusere seg frem til moralsk undervisning, er dømt til å ekskludere det essensielle ved all moralsk diskurs, nemlig verdisystemet som gir det hele sin vekt. Jeg er usikker på hvor analytisk Ottosen er når han snakker om begrunnelser. Sannsynligvis vet også Ottosen at premisser også krever begrunnelser. Man kan ikke bare si noe, og regne saken som avgjort. Enhver begrunnelse, er i seg selv et utsagn som i sin tur må begrunnes. På denne måten avdekkes kompleksiteten i form av kjeder og greiner, ofte ned i et tåkehav av usikkerhet. Fakta-argumentasjon forventes bunnkjenning i form av empiri, kombinert med aksiomer, postulater som samlet utgjør det fysiske og metafysiske rammeverk, vi kan komme til via allmenn-menneskelige metoder (vitenskap). Men alt dette kan, i seg selv, underkjennes. Vitenskapen er ikke et vakkert euklidsk byggverk. Vi ser enda ut til å ha langt igjen før alt kan grunnfestes i en «teori om alt». Og kanskje kommer vi aldri dit. Så, i en mental verden, som også har tåke og uklare horisonter, når skal vi regne begrunnelsen som god nok? Hvem har «autoritet» til å sette ned den pålen? Og da er vi bare kommet til fakta-argumentasjon. Dette er før verdi-dimensjonen introduseres i ligningen. Det jeg har påvist gjennom analyser og bevisføring, er at her kommer vi ikke utenom det subjektive, som eksisterer i hver og en av oss. Er det en ny oppdagelse? Nja, egentlig og vi har sett at dette har demret hos tenkere allerede for århundrer siden. Det jeg presenterer er en eksakt beskrivelse av hva problemet egentlig består i. Jeg prøver også å vise at den retoriske objektivitetsglansen som man krampaktig holder tak i, på ingen måte kan fungere, men som tvert imot åpner for umoralsk misbruk av verste sort.

Men det er også veldig mye positivt i erkjennelse av verdienes subjektive nødvendighet. For nå vet vi nøyaktig hvor ansvaret ligger, nemlig hos hver enkelt av oss. Eksistensen av det moralske grunnfjellet, som ontologiske realiteter, fremstår som en inkoherent ønsketenkning. Vi har ingen gode grunner for å anta at det moralske grunnfjellet eksisterer, hverken i platonsk-, teologisk- eller fysisk forstand. Tvert imot har vi god grunn til å avvise dette fordi det fremstår umulig.

Det modne mennesket, gråter en skvett, redder stumpene og snubler videre i livet. Vi tar det vi har og gjør det beste ut av det.

Da gjenstår erkjennelsen av at hver og en av oss selv ta sitt ansvar for dette. Det er det jeg kaller for moralsk autonomi. Les dette langsomt: Menneskeverd oppdages ikke, det innvilges. Det er dette som er mitt og ditt ansvar. Det er dette vi må slutte å løpe fra. Utfordringen peker på hver og en av oss: Hva innvilger du? Slutt å peke i hytt og pine. Hva står du for, du arme medmenneske? Det er kun dersom flertallet i vårt samfunn åpent innvilger menneskeverd, at det moralske grunnfjell kan skapes. Hvordan kan vi gjøre dette, om vi ikke har utgangspunkt i egen moralsk autonomi?  

Dette er ikke nødvendigvis inkompatibelt med å tro på Gud. Tvert imot, så lanserte jo Thomas Aquinas-lignende ideer (om vi legger godviljen til). Og Ottosen snakker om det samme. Jeg har pekt på ressurser vi har i oss, som er allment og som passer med dette. Det er vår evne til omsorg. Dette kan vi enes om. Så kan vi ha lange samtaler, utover mørke høstkvelder om hva det er og hva som ligger bak. Men mitt poeng er at det er umulig å komme unna den nødvendige subjektiviteten i dette. Jeg er ikke teolog, eller troende, men fortsatt fleksibel nok til en spennende tanke, ut på høstkvelden. Kanskje kan troende tenke på følgende måte: Den nødvendige subjektiviteten jeg påpeker kan omtales som «Guds invitasjon til oss mennesker». Man kan forestille seg at gudene inviterer oss mennesker til å ta del i det moralske konseptet, ved å by på oss selv.  Det handler ikke om å «redde seg selv for en frelse». Det handler ikke om noen «brannforsikring» mot helvetes skremsler. Det handler heller ikke om å «behage gudene». Det handler kun om at gudene har gitt oss vår faktiske evne til å bry oss om hverandre, helt i mål, og kompromissløst. Utfordringen ville da kun handle om viljen til å ta det i bruk.

Ikke tenk på tro, eller prestasjon. La oss sette ned den pålen sammen. Det etiske grunnfjellet eksisterer ikke, det må skapes. Og du og jeg inviteres til å delta. For det er det som er vårt bidrag: Å bygge det etiske grunnfjellet sammen. Vi har et norsk ord for det. Det heter dugnad.

Oppdag at her har vi et prosjekt, som kan forene oss på tvers, enten vi er troende eller ikke-troende. Det er dette som er oppfordringen til moralsk autonomi. Vi kan nok alltids se ufullkommenheten, både i det som er i oss, og ikke minst i vår egen evne til å etterleve. Men det er ikke poenget her. Moralsk standard, i seg selv, er ikke noen prestasjon, det er en proklamasjon. Begrunnelsen stopper her. Aksepterer du det?

Tenk over det: Hele ideen om begrunnelse forutsetter en sosial prosess. Man må være minst to i en dialog for å uttrykke en begrunnelse. Begrunnelser har liten mening, dersom det ikke er noe vi mennesker har mellom oss.

Demokrati og menneskeverd

Mye av temaet i dette kapitlet, handler egentlig om samfunn. I kristen tenkning omsettes moralen ofte til i politisk tenking.  Det slår til syvende og sist inn på politiske innretninger i samfunnet. Uansett hvordan det enn er, så kommer vi ikke unna å måtte leve i samfunn med andre mennesker. Ethvert individ har sine muligheter og sitt handlingsrom til å ta et ansvar inn i dette. Men det er også her vår frihet ligger. Ingenting kan forhindre meg fra å definere mitt eget ego som alle verdisystemers endelig toppunkt. En slik holdning ville innebære at jeg avviser å ta hensyn til alle andre. Da vektlegger jeg kun min egen egoisme, alt annet er som ting for meg. På samme måte kan jeg definere min egen familie. På samme måte kan E.T. definere seg og sitt, når den kosmiske motorveien skal bygges gjennom vårt område i galaksen. På samme måte kan en designer eller skaper av dette universet, anse oss mennesker for å være ubetydelige bivirkninger av et mye større og viktigere prosjekt, som er like langt utenfor vår forstands rekkevidde, som våre samfunn er for maurer.
Men det ville være greit om man er ærlig nok til å si høyt hva man velger å stå for, av seg selv. For det er det man kan konfronteres med, i våre handlinger og i våre meninger. For den som står for menneskeverdet, så innser vi at det må bli en ligning med mange kompromisser, mange balanseganger og ofte preget av avmakt. Velkommen til verden kjære medmenneske.

Mener vi alvor med ubetinget menneskeverd, så er matematikken enkel. Ubetinget menneskeverd fører til likeverd. Likeverd fører til like-respekt. Det å respektere noen, er ifølge empatisk etikk ikke basert på hva våre følelser måtte si om det mennesket, men av en praksis. Jeg har reflektert over respekt her, og over den kognitive nødvendighet i dette her. Den nødvendige «deduktive» fasiten av disse premissene er demokrati. Da snakker jeg ikke bare om folkeavstemninger, men også om det jeg kaller for «den demokratiske grunnholdningen» (se her).

Så litt realitetsorientering.  Vi har nå en tilstand hvor et hvert punkt på planeten maks er noen få dagers reisetid fra et hvilket som helst annet punkt.  Muligheten å reise langt i vår tid, er tilgjengelig for svært mange mennesker. Samtidig har vi politiske tilstander, med grenser som enten er åpne, eller lekker. Resultatet er menneskehetens svar på entropiloven i fysikken. Vi blandes. I vårt land kan du ikke gå på en gate uten å møte mennesker, eller kulturer fra hvor som helst i verden. Fasit: Drømmen om harmonisk monokultur er forduftet.

For den som tenker demokrati, basert på ekte menneskeverd, så fordrer det, frihet, både i form av livssyn, kulturuttrykk og tradisjoner. Og det fordrer at staten innvilger menneskerettighetene. Dette er ikke noe som er gitt, eller må oppdages. Det er noe vi utvikler mellom oss, både av respekt for hverandre, men faktisk også som nytteverdi, selv for dem som ikke aksepterer det etiske idealet. Menneskeretter kan ikke tas for gitt, de må kjempes frem. Vi har sett glimtet av samfunn som blomstrer og utvikler velstand, basert på respekt for menneskerettighetene. Hypotesen er at nettopp disse idealene, dyrker frem det beste i de fleste av oss. Og hvem ville ikke velge å bo i et samfunn som fungerer så pass harmonisk?

Hadde jeg vært kristen, og virkelig fått øye på menneskeverdet, ja da blir det «objektivt» riktig å være tilbakeholdende med å tvinge gjennom egne moralske kjepphester, med trussel om sanksjon, for manglende etterlevelse. Eksemplene jeg tidligere har vist til, gir meg klare indikasjoner på at veldig mange kristne og kristne miljøer, må ha gått glipp av akkurat denne innsikten.

Men samtidig kan ikke en stat bli verdinøytral. Jeg har nevnt menneskerettigheter. Så hvordan kan man sortere de moralske temaene på en måte som fungerer best mulig for flest mulig? For det vi snakker om er jo en overbygning, hvor det er mulig for mangfoldet å leve ut sine liv, med utgangspunkt i egne forutsetninger og overbevisninger. Da handler det om å utvikle toleranse, og ikke minst kompromisser.

Jeg vil nevne et slikt område, som et eksempel. Da handler det om omskjæring. Med utgangspunkt i empatisk etikk, så er tommelen ned for all omskjæring, enten det er jenter eller gutter det er snakk om. Da handler det om risiko under inngrepet, om lidelse og skader som påføres, og at den lille ikke har noe hen skulle ha sagt, i spørsmål som angår hens egen kropp. Samtidig konstaterer vi at omskjæring av gutter er en religiøs tradisjon som står svært sterkt, både i Islam og i Jødedom. Dette er og forblir omstridt. Men det vi vet, er at dersom staten forbyr det, kommer det til å bli gjort illegalt. Da er det minste av onder at staten tillater, men regulerer det med at det skjer under forsvarlige forhold. Dette er ikke perfekt. Det er en kamel som må svelges. Det eksemplifiserer menneskets moralske avmakt. Vi er modne og redder stumpene.

Hva med jenter? Her er realiteten at lidelsen og skaden er langt mer omfattende. Og tradisjonen står langt fra så sterkt. Her setter staten foten ned. Det er også omstridt. Og det kan slå ut, nettopp i illegal virksomhet. Men her er det minste av onder å forby.

Det vi har sett av disse to eksemplene, er hvordan det ene tilfellet reguleres, under tvil, mens for jenter så går dette for langt ut over grensen for det etisk akseptable. Det vi oppdager er at ingen av løsningene er etisk uproblematiske. Og vi ser et avvik fra en ideell etikk. Man kan aldri si at det å omskjære guttebarn, er etisk rett. For det har ugreie etiske komponenter i seg. Så lenge ingen har kraft nok til å «omvende» store religiøse samfunn, fra dette, så forblir dette det man kaller for etiske dilemma. Det betyr igjen at vi må se forskjell på hva en stat er, og utopiske paradisiske forestillinger. Da får vi løsninger som er kompromisser. Det å klare å se forskjell på egen moralske ideologi, og det store kompromisset som er at vi er et mangfold som organiserer oss for å leve i samfunn, er fundamentalt, og en del av det å bli moden. Det som er problemet er at store grupper mennesker, ikke praktiserer en slik modenhet. Det gjelder også kristne. I skrivende stund har vi en svært konservativ kristen bevegelse i USA, som skaper høyrisiko, både for sitt eget land og resten av verden, på basis av fikseringer på abort-spørsmålet og homofili. For meg som utenforstående, oppfattes dette som at de enten er villige til å ofre demokratiet på dette alteret, eller at de er så avkortet i sin allmenndannelse, at de ikke forstår hva de lefler med. Begge deler handler om grunnleggende mangel på ansvar og moral.

Hadde jeg vært kristen, med et strengt abortsyn, så tenker jeg det er enkel matematikk, å forstå at jeg lever i et samfunn med så stort mangfold, at jeg ikke kan forlange at alle skal leve etter min moralske pipe. Her kan vi dra Kant opp av verktøykassen. Da handler det om å formulere standpunktet maksimalt generelt (maksime). Ville det være greit hvis alle tenkte at «alle må leve etter min moralske pipe»? Tenk på Taliban. Plutselig tvinges du i Burka, og kan ikke høre på musikk lengre. Og de som ikke kommer på fredagsbønnen, skal piskes offentlig. Dette blir en moralsk kamp, alle fanatikere mot alle fanatikere. Hvordan blir et slikt samfunn å leve i?

Guder får være guder. Man burde forvente større visdom enn fra oss mennesker. Dette er et enkelt regnestykke. Vi er kastet inn i denne verden, med de virkemidler vi har. Å tenke at visdommens guder ville forlange det umulige av oss, er jo absurd. For det var vel meningen vi skulle leve sammen, var det ikke? Så pass må vi vel tørre og tenke, helt av oss selv? Mitt anliggende opp mot Ottosen og andre kristnes utfordringer, er å klare å se forskjell på eget livssyn og det faktum at vi er mange som skal leve i samfunn med hverandre.

Nå dro jeg Kant opp av den etiske verktøykassen. Det betyr ikke at jeg moralsk sett er «kantianer». Empatisk etikk benytter seg av analytiske verktøy og metoder som viser seg nyttige. Dette er analysemetoder. De gir ikke etiske fasitsvar. Noen steg må vi ta ansvar for selv. Derfor er det plass, både til både dydsetikk, pliktetikk og konsekvensetikk i det modne samfunn. Men det jeg har oppdaget er at det er fullt ut mulig for en pliktetiker å leve etter sin overbevisning i et konsekvens-etisk samfunn, men ikke motsatt. Og videre, det er fullt ut mulig for en streng muslim å leve ut sin overbevisning i et sekulært samfunn, men ikke motsatt. Det sekulære demokratiske samfunn rommer en overbygning, som gjør det mulig for både religiøst- og etisk mangfold å blomstre. Det er dette som er livssynsfrihet. Oppdag hvordan det nettopp favner menneskeverdet. Da er det selvsagt ikke slik at et slikt samfunn blir såkalt verdinøytralt. For, som jeg hevder: Rasjonalitet krever at vi installerer et verdisystem for å kunne fungere. Det som er arbitrert, er hvilket verdisystem som installeres. Og i et demokratisk samfunn, er dette selvfølgelig. Det er menneskeverdet. For det er jo det verdisystemet som tar vare på alle mennesker i samfunnet.

Det jeg kaller for «det etiske grunnfjellet», er jo den dugnaden, som samfunnet må arbeide for, og vedlikeholde for all framtid. Dette betyr som sagt, at dilemmaer og avmakt blir synlige i dette landskapet. Modenhet er å kunne tåle det. Modenhet er å kunne være i det. Modenhet er å tørre å være medmenneske blant mennesker. Her kommer vi ikke utenom kompromisser.

Det jeg foreslår er å sortere etiske temaer i tre kategorier:

1. Det universelt etiske
   Da er menneskeverds-bruddet så omfattende at staten ikke har noe annet valg enn å forby, og bekjempe. Eksempler er enkle. Vi snakker om drap, vold, voldtekt, overgrep, tyveri osv. Dette er summen av det skjøre felles menneskelige kompass. Og vi kan «regne» oss frem til at dette må være på plass for at et samfunn med respekt for menneskeverd skal kunne fungere.
2. Det etisk omstridte
   Her kommer de vanskelige temaene. Vi har mange eksempler. Jeg har nevnt omskjæring og selvbestemt abort. Men vi kan også ta med rus, prostitusjon, tvilsomme sekter, aktiv dødshjelp, surrogati, våpen, jakt, kjæledyr, ja kanskje også kunstig intelligens. Dette er områder som er fulle av dilemma, men hvor det å forby utgjør risiko for bieffekter som ofte er enda verre. Da må samfunnet inn og regulere, i den hensikt å avdempe risiko og skadevirkninger. Det handler om valg mellom onder. Det beste eksemplet vi har fra vårt land, er jo vinmonopolet. Vi skulle jo gjerne hatt et samfunn befridd for alle skadevirkninger av alkohol. Men forbud skaper mafia og kriminalitet. Frislipp skaper et alkoholisert samfunn. Via det instrumentet vi kaller for «vinmonopolet» har vi skapt et system som balanserer dette, ved hjelp av pris. Det er det minste av onder. Her er det ikke plass for fanatisme.
3. Det såkalt fin-etiske området
   Da snakker vi kutyme, tradisjoner, klær, språkbruk, uskadelig seksualitet, mat, høflighet osv. Kulturer og subkulturer er fullspekket av slike normsett. Menneskeverd innebærer å ha respekt for hverandre. Da driver man ikke og tråkker på hverandres tradisjoner og symboler. Men ingen av oss har rede på alt, og alle tråkker vi i baret nå og da. Men det sekulære samfunnet må heve seg over dette, og tåle at det er der. Og det må fremme toleransen i oss. Dette må bare spille seg ut. Klarer vi å utvikle samfunn med positivt sosialt klima, så vil dette fungere greit.

Den demokratiske grunnholdning preges av toleranse. Dersom intoleransen begynner å ta overhånd i kulturer, eller samfunn, bør varsellampene blinke. Ofte koker dette ned til menneskeverd. Intoleranse har sjelden med ekte moral å gjøre, men handler heller om påskudd, sosialt spill, maktovergrep eller moralsk posering. Ofte handler det om såkalte hyper; massesuggesjon eller samfunnspanikk. Et modent demokratisk samfunn, bør ha holdninger og mekanismer på plass for å avdempe slike utslag.

Oppsummeringen er at når vi skal begrunne våre moralske holdninger, må vi minst kunne sortere egne personlige holdninger fra hva som er fornuftig politikk i et demokratisk samfunn. Innenfor dette må akseptere at både begrunnelser og deres rammer kan være forskjellige. Når jeg oppfordrer til dugnad, så handler det om å akseptere som samfunnskontrakt, at vi holder oss med det felles menneskelige, er velvillige og respekterer menneskeverdet. Da gir rasjonaliteten seg selv. Moralen gir seg selv. Mangfoldet blir mulig, og samfunnet kan blomstre.