Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.
Kirke-kristendommen har alltid hatt som ambisjon å styre alle livs- og samfunnsområder. «Livsløpkirken» og «politisk teologi» kan sies å være uttrykk for samme tendens. Kristen diakoni skal ivareta «hele mennesket», hva nå det betyr. Alle fenomener i den menneskelige livsverden søkes innordnet i den teologiske totalforklaring. De teologiske fakulteter utvider stadig sine interessesfærer og studieemner. Det guddomsgitte misjonsoppdraget, kristningen, pågår med «nye» strategier og retoriske grep. Såkalt dialogteologi og utallige samtaleprogrammer om «tro» i TV-kanaler, podcaster og diverse arrangementer, også i frikirkelig sammenheng, inngår kanskje i samme bilde.
Teologiprofessor (MF) og nåværende kirkerådsleder, Harald Hegstad, skriver i Dagen 21.08.2024 følgende: «Kirkens lære må formuleres på nytt i vår tid«. Hvilken kirke? Hvilken Lære? Hvilken autoritet? Ingen kjenner vel den treenige Gud og/eller Jesus Kristus bedre enn fakultetsteologene. Teologene kjenner relasjonen og ansvarsfordelingen mellom treenighets-personene. De kan endog oppstille eller forklare grenser for gudens allmakt og inngripen i verden.
En skribent i avisen Dagen (14.08.2024) har nylig stilt spørsmålet: Hva skal vi egentlig med teologi? Ja, det lurer vi på. Torstein Husby opplyser at Bispemøtet på 90-tallet var samstemt om at homofilt samliv var «kirkesplittende vranglære». Kirkens Lærenemnd la frem sin vurdering av spørsmålet om homofilt samliv i 2006. Hele nemnda var enige i at Bibelens ord ikke aksepterer homofilt samliv.
I løpet av noen få tiår er holdningen totalt endret; teologisk, etisk og bibelfaglig. Det er ganske rart.
Ordinert prest, dr. theol. og kommentator i Vårt Land, Åste Dokka, stilte et lignende spørsmål 14.02.2020.
Jeg tror ikke at hennes teologiske og kirkepolitiske karrierevei er så interessant for andre enn henne selv. Det er kanskje ikke uten betydning at hun er datter av Trond Skard Dokka; fra 1994 til 2014 professor i systematisk teologi, dekan ved Det teologiske fakultet fra 1997–2002, leder i Norsk teologisk nemnd fra 2003–2007 og leder i styret for Det praktisk-teologiske seminar fra 2003–2014.
Jeg siterer Åste Dokka:
«Jeg er ikke av dem som tror at ordinasjonen er magisk og at kirke og gudstjeneste konstitueres av at en prest er tilstede. Men prester bærer mer enn sin stola, nemlig kompetanse. Prestens utdannelse rommer mye, menneskekunnskap, språk og historie, men det som virkelig er unikt for yrkesgruppa er fordypninga i teologi. Det er prestens teologiske kompetanse som ikke kan erstattes av annen kunnskap….
For min egen del er det åpenbart hva vi skal med teologi. Jeg elsket å være student på Teologisk fakultet. Å lese teo logiske bøker (i alle fall en del av dem) er noe av det mest oppbyggelige som er skjedd i livet mitt. Jeg husker fortsatt forelesninger som flyttet vegger inne i hjernen min og luftet knotete tanker ut av trange rom der oppe…
Teologien endret måten jeg tenkte på, handlet på, levde på. Jeg er altså ikke i tvil om hva jeg skulle og skal med teologi. Kunnskapen gir vekst, veksten gir grøde, grøden kan høstes og deles ut. En teolog som skal formidle må dra næring fra noe utenfor sitt eget… Men det er nettopp poenget med teologi for meg. Der Gud ikke er til å gripe, kan oppleves fjern eller fraværende, uforståelig, er teologien vår hjelper».
For allvitende teologer (troslærere/dogmatikere) kan «Gud» umulig være et mysterium. Da hadde de vel ikke skrevet biblioteker av bøker og avhandlinger om hans tanker og følelser, vilje og vesen? Kristen apologetikk handler heller ikke om «mysteriet Gud», men om å begrunne og forsvare kristendommens krav på å bli betraktet som den sanne religion, for å sitere snl.no. I følge ny-apologetene kan kirkegudens eksistens begrunnes rasjonelt.
Endetiden
I kirkelæren er Kristus Jesus som «sann Gud» Herre og Hersker over historien og hele universet, fra mikrokosmos til makrokosmos. Ja, fra det laveste til det høyeste, fra det innerste til det ytterste, fra de minste byggestener i vår fysiske verden – til galakser, solsystemet og andre himmellegemer. Denne allhersker har skapt naturlovene, men kan når som helst oppheve dem.
Eskatologi er en teologisk disiplin. Ett av endetidstegnene i Det nye testamente skal være at «himmel og jord» kollapser. Det ligger i ordet at tiden og historien har en ende. Utviklingstanken er fremmed for Kirkens historiesyn. Verdensbildet er kristologisk: Kristus-sentrert. Kristus er begynnelsen og enden: Alfa og Omega. Endetiden MÅ komme, for den er profetert i Skriften: Det nye testamente! Verdensbildet er svært trangt og smått, med 2 (eller 3?) avdelinger i universet: Himmelriket/Guds rike.
Også Paulus, som Jesus, lever i den feberhete endetid. Straff- og belønningsaspektet hører alltid med. Endetiden har et bestemt forløp. Frafall, lovløshet og prøvelser/trengselstid (for «de troende») inngår i skjema. Paulus skriver til tessalonikerne i første og andre brev at deres tro og tålmodighet i disse prøvelsene vil bli belønnet når «Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine engler i makt og velde. Han kommer med flammende ild og fører straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium».
«For først må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne, han som ender i fortapelse. Han er den som står imot og opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles gud. Ja, han tar sete i Guds tempel og gjør seg selv til gud… Lovløshetens hemmelighet er alt virksom med sin kraft, men han som ennå holder igjen, må først bli tatt bort».
Det er velkjent i kirkehistorien at kriser, uro og katastrofer re-aktualiserer endetiden. Tidvis også de sære mytologiske forestillinger om Antikrist, Den Onde, Satans herskertid og millenarisme/kiliasme (tusenårsriket)… Det kan derfor ikke overraske at endetiden opptar de kristelige avisene Dagen og Vårt Land disse urolige tider, med de sedvanlig kreative fortolkninger og tilpasninger. Ja, også det apokalyptiske skriftet Johannes Åpenbaring har fått ny aktualitet.
Avisene Dagen og Vårt Land har i annonser introdusert leserne for en ny (amerikansk) film om Antikrist: «Left behind. Antikrists fremvekst». Gamle Aker kirke arrangerer foredrag utover høsten med følgende tema: Apokalypse nå? Artikkelen nedenfor i Vårt Land nylig har denne tittel: Er det mulig å forlenge endetiden?
«Guds» forvaltere på jorden
Kristendommens skapelsesteologi og historiesyn er kort sammenfattet slik (kopiert fra nettet): Gud er skaper og opphavet til alle ting – Gjennom syndefallet kom ondskap, lidelse og død inn i verden – Jesus frigjorde skaperverket fra det onde og forsonet verden med Gud – Mennesket er skapt i Guds bilde og har ansvar for å forvalte jorda…
Hvordan det kristne mennesket «skapt i Guds bilde» har forvaltet jorden og skaperverket, kan nær 2000 års faktisk kirke- og misjonshistorie fortelle oss. Kristningsverket har avsatt dype spor av ondskap, lidelse og død over hele verden. Alle midler var tillatt: våpenmakt, slaveri, plyndring av jord og naturressurser, fordrivelser, indoktrinering og ulike typer segregering. Dokumentarserien «Grenselandet» i NRK TV avsluttes med det noen forskere kaller folkemord på den indianske befolkning i Nord-Amerika, med de velkjente tvangsmidler.
IV: Slaveri i den kristne verden
Urfolkene på alle kontinenter har tilnærmet samme erfaring med denne type «sivilisering» fra kristen-europeiske kolonister og misjonsimperialister. Det er pinlig hvordan bibelforskere, prekenholdere, eksegeter og kirkehistorikere manøvrerer og tolker seg bort fra besværlige bibeltekster og historisk-faktisk barbari. Fra mitt hjørne ser det ut til at det er Jesu lære og forkynnelse i evangelieskriftene som volder teologene de største tolkningsproblemer (se eksempelvis de ukentlige prekenutlegningene Lillesøndag i Vårt Land).
Grenseløs makt
Katolsk og luthersk-protestantisk kristendom har på vegne av den treenige Gud kontrollert og overvåket alle sider ved menneskelivet; fra fødsel til død, fra «soverommet» og like inn i evigheten. Geistligheten har gjennom tidene slått hardt ned på soknebarnas minste overtredelser av Kirkens bud og normer. Men som «syndens voktere» har de selv tiltatt seg store friheter, slik vi ser så mange eksempler på også i vår tid.
Motsatt overfor småfolket/lekfolket har kirkeguden alltid hatt et særlig nådig blikk for hans geistlige «tjeneres» feilsteg og maktovergrep. I vår tid er den korte vei mellom ekstreme ytterpunkter i den kristne (seksual)moral blitt særdeles tydelig; fra kravet om kyskhet og livslangt sølibat – til det grenseløse: seksuelle overgrep mot mindreårige, de mest forsvarsløse.
Med skriftemål, sjelesorg, kirketukt, botsøvelser, syndsbekjennelse og djevel-troen har Kirkens presteskap (hyrdene) utøvet stor «makt over sinnene». Den stanset ikke ved dørterskelen. Også syndige tanker måtte og må bekjennes. Brudd på menighetens normer får dramatiske konsekvenser for enkeltpersoner i noen protestantiske kirkesamfunn også i dag.
Oldtidspredikanten Jesus tråkket selv langt over privatsfæren i møte med mennesker, med sitt absolutte tros – og lydighetskrav for inkludering og etterfølgelse. Den som påberoper seg makt til å «granske hjerter og nyrer» kjenner vel ingen grenser? Jesus fra Nazaret gjorde menneskers tvil og skepsis, ulydighet, psykiske eller fysiske helseplager til invaderende onde demoners/urene ånders verk. Også for Martin Luther halvannet årtusen senere i det kristnede Europa var «opprøreren» farlig. På Luthers oppfordring skulle opprøreren slås ihjel som en gal hund….
Den danske teolog Søren Holm har i boken «Protestantismen» (norsk utgave: 1968) karakterisert denne kristendomstype bl.a. slik: «Gud er alt, mennesket er intet… Den største synd er ulydighet, den fremste dyd lydighet». (gjengitt etter hukommelsen).
(NRK TV har publisert en rystende dokumentar fra vår tid om en kristen, isolert sekt på New Zealand, med en avlegger i India: «Gloriavale. Flukten fra sekten». Denne har alle kjennetegn: autoritetsdyrkelse, isolasjon, indoktrinering, uniformering, overvåking og straff, seksuelt misbruk…)
Normalt blir sivilsamfunnet gjennom moderne sekulær lovgivning beskyttet mot «snoking» i privatlivet. Personvernet er en rettighet kirkesamfunnene aldri har forstått eller tatt hensyn til, heller ikke DnK. Anklager om «snoking» i folks privatliv må nødvendigvis ramme mange offentlig registrerte (tilskuddsberettigede) kirke- og trossamfunn.
Kristendommens kvinneproblem
Kjønn, sex og makt henger nøye sammen i patriarkalske religioner og deres samfunnsorganisering. De har hatt og har felles et «kvinneproblem». Kristendommen ikke unntatt! Det kan ikke nytte å avgrense problemet til moskeen eller den katolske kirke, slik noen gjør.
Kvinner og menn måtte og må holdes atskilt i klostervesenet. At kvinner og menn satt atskilt på hver sin side i kirkerommet under gudstjenesten var helt normalt i tidligere århundrer. Anstendige kvinner gikk ikke til gudstjeneste uten hodetørkle/skaut. Plasseringen i kirkerommet var ikke tilfeldig, som så lite annet. I noen orientalske kristen-ortodokse kirker sitter kvinner og menn fortsatt atskilt (kvinner kan ikke komme til gudstjeneste under menstruasjonen).
Minnets kompass svikter gang på gang. Med kirkehistoriens bakteppe, i teologi og praksis, er det ikke lett å forstå det kirkelige slagord om «likeverd». Også i stemmerettens historie kom kvinnene sist. Først i 1913 fikk kvinner i Norge stemmerett på like vilkår som menn. Da kvinner utover på1900-tallet krevde likestilling i Den norske kirke, vakte det voldsomt rabalder. Striden er ennå ikke over. Jeg er kjent med at noen prester i DnK/Statskirken ikke engang kunne håndhilse på en kvinnelig prest. I en del kristne miljøer sies at kvinnens underordning ikke betyr mindreverd, men at kvinner og menn kompletterer hverandre gjennom ulike funksjoner/tjenester.
Kravet til kvinnens ærbarhet, jomfruelighet og monogami, gjaldt ikke for mannen, som med sin ustyrlige kjønnsdrift kunne holde seg med utenom-ekteskapelige forhold: kurtisaner, konkubiner, slavinner, friller, tjenestepiker… noen mer sofistikerte enn andre. Å holde seg med friller var utbredt i Norge også etter at den katolske kristenretten (med forbud mot ekteskapsbrudd) ble innført, ikke bare blant høvdinger og stormenn, men også blant noen biskoper og prester – inntil sølibat for prester ble påbudt i en pavelig bulle.
Friller i før-kristen tid hadde en fri og selvstendig stilling. Med kristningen ble samliv utenfor ekteskapet stemplet som «synd» og det kunne kreves bøter for slike forhold. I 1320 gjorde erkebiskop Eiliv friller likestilt med horer og nektet dem det kirkelige sakrament. Friller som var sammen med prester ble også senere truet med ekskommunikasjon. Barn av frilleforhold var ikke bare uektefødt, men også «horebarn». Etter kristningen ble deres rettsvern gradvis svekket, bl.a. når det gjaldt retten til arv. Først med de «Castberske barnelover» (1916) fikk barn født innenfor og utenfor ekteskap rettslig likestilling.
En statutt fra det norske bispekollegiet i 1340-årene slo fast at «Frilleliv og all slags legemslyst som gjøres ved menneskers avleorganer utenfor ekteskapet, er bannet og forbannet av Gud selv og den hellige kirke. I en forordning fra 1305 innskjerpet Håkon at ekteskap var den eneste lovlige samlivsformen, og markerte forskjellen mellom lovlige hustruer og friller ved at hustruer fikk bære slikt kledebon som Gud unner dem. Til sammenligning fikk friller og løse kvinner ikke ha dyrere klær enn at de kostet 2 1/2 engelske skilling pr alen, og silke, gull og sølv fikk de ikke gå med». (kilde: Wikipedia)
(Simple gatepiker og landsens tjenestejenter var de mest foraktede i London som i Kristiania på 17-1800 tallet).
For 1800-tallets toneangivende lutherske teologer og kirkeledere i Norge var det begynnende klasse- og kvinneopprør svært provoserende, i strid med Guds skaperorden. Prest og cand.theol. Michael Færden hevdet i Luthersk Ugeskrift (1886) at det var ukristelig å dømme en mann like strengt for illegale forbindelser som kvinner. Han skrev følgende:
«Den sædelige Renhed, Blufærdighet og Kyskhed udgjør, saa at sige, Kvindens sande Væsen, det er den Livsatmosfære, hvori hendes Kvindelighed alene lever og udfolder sig. Hun kan ikke miste sin Kyskhed uden at miste just sin Kvindelighed, medens en lignende Synd hos Manden ikke berøver ham hans Mandighet».
Omskoleringsanstalter i sorteringssamfunnet
På 1700-tallet begynte katolske og protestantiske kirker å sende «falne kvinner» til tukthus – for å rehabilitere dem eller beskytte deres familier mot skandaler. Deres barn ble tatt fra dem etter fødselen og gitt til andre familier. Særlig beryktet er Irlands Magdalena-asyler fra 1922, da katolske nonner overtok tukthusene. Først i 1996 ble det siste Magdalena-asylet stengt. I Spania ble historien om «stjålne barn» under Francos fascistiske diktatur, i nært samarbeid med Den katolske kirke, gjort offentlig kjent tidlig på 2000 -tallet. Mønsteret går igjen: fortielse, løgner og fortrengning. Vi kjenner forferdende historier i kolonimaktenes slavestater: slavekvinnenes barn ble ikke bare fratatt dem, men også solgt på auksjoner. Disse barn var ofte resultat av slaveeierens voldtekt på kvinnelige husslaver. (Såkalte husslaver hadde litt høyere status, med flere privilegier).
Lignende asyler/institusjoner er kjent i vårt Lutherland på 1900-tallet. Jfr. NRK-dokumentaren om Bjerketun verneskole for piker, basert på sosiologen Kjersti Ericssons bok 1997: «Drift og dyd: kontrollen av jenter på femtitallet». Se også Waisenhuset, en autoritær oppdragelsesanstalt for bl.a. foreldreløse gutter, etablert i flere norske byer. Fysisk, psykisk terror og seksuelt misbruk skulle bli utbredt ved disse anstaltene.
Ved Bethania Waisenhuset i Stavanger, grunnlagt i 1877, var Stavanger Aftenblads grunnlegger, Lars Oftedal, en aktiv pådriver. Han fikk innført et hardt strafferegime og brukte selv spanskrøret (pisken) mot oppsetsige gutter. Det het seg at den man elsker, tukter man… De stakkars barnehjemsguttene ble tuktet til gangs. Det var en alminnelig oppfatning i kristen oppdragelsesideologi at barnets egenvilje måtte kues.
«Barnet var fordervet av synd. Selv viljen til barnet var syndig. Derfor skulle den oppsetsige viljen kues. Straffen skulle ydmyke. Straffen skulle drive fram anger. Straff var bot for synd».
Er 125 år nok til å tilgi barnemishandling?
Den store Lars Oftedal – prest, indremisjonshøvding, pressemann, politiker/stortingsmann – hadde ikke sin sti ren. Fra St. Petri kirkens talerstol i 1891 bekjente han patetisk sin «synd» (usedelig forhold) for menigheten, lik andre kirkeledere har gjort etter hans tid. Oftedal bekjente at han noen år tidligere hadde vært nærgående mot en tjenestepike… Med dette kristelige melodrama ble hans fall dypt, slik vi ser så mange eksempler på i vår tid.
Lars Oftedal så det åpenbart ikke som en «synd» å straffe/mishandle et forsvarsløst barn. Ingen av barna var i den situasjon at de kunne ta til motmæle mot kirkelig overmakt. Hvilket rettsvern hadde de? Det er det moderne sekulære samfunnets lovgivning som har gjort alle typer overgrep – krenkelser – mot barn straffbare. Ingen kirkelig makt- og autoritetsperson kan lenger forsvare sine krenkende handlinger med at de er begått «i kjærlighetens navn».
Waisenhuset i Stavanger ble ikke nedlagt før så sent som i 1986. Når mørke, lukkede kapitler åpnes blir det vanskelig å levere begrunnelser for «det ukrenkelige menneskeverdet». Det står vel ganske klart at det er kirkelige autoritetspersoner som har hatt og har behov for oppdragelse til et etisk-humanistisk menneskesyn.
Ekskommunikasjon er en kirkelig straff kjent gjennom en stor del av kirkehistorien, i mange tilfelle ensbetydende med bannlysing (også landsforvisning). Utestengelse fra nattverden er kjent fra gammel tid, også i Den norske kirke/Statskirken. Verdig eller uverdig var det store spørsmålet. Nattverden er samlingen/samfunnet av «de hellige», oppfattet som en forespeiling av det himmelske gjestebud.
Igjen, se Jesu lignelser om Det store gjestebudet og Kongesønnens bryllupsfest i hhv. Luk. 14, 15-24 og Matt. 22, 1-14. Da mange avslo invitasjonen ble husherren sint… den som ikke var bryllupskledt skulle kastes «i mørket utenfor»…
Legg igjen en kommentar