Gudløse Forbud Kap. 15 En skammelig gud?

i

Sammendrag av Kapittel 15 (Fra ChatGpt)

Forfatteren diskuterer ulike gudsbilder og spør om Gud virkelig kan være moralsk feilfri. Han stiller spørsmål ved hvordan en moralsk autonomi kan utfordre Guds moralske autoritet, og argumenterer for at vi må se på Gud med moralsk skepsis .

Kapittel 15 En gud til å skjemmes av?

Fortell meg hvem guden din er, og jeg skal si deg hvem du er.

Jeg er neppe den første som innser at det å forkynne et gudebilde, som er litt for lett å assosiere med en brutal bølle, jo må være den dypeste form for blasfemi.

Da jeg var barn og umoden, hadde jeg noen opplevelser hvor andre ble redd og skremt av meg. Det var veldig sjelden, for jeg var på ingen måte en typisk bølle. Men, helt uskyldig var jeg nok ikke. Vi var noen stykker som hadde observert en fremmed jente på besøk i nabohuset. Jeg utstyrte meg med tau, og kanskje andre effekter også. Jeg sprang opp foran henne, da hun endelig kom ut. Jenta brast i gråt og la på sprang. Jeg husker umiddelbart min egen reaksjon. Jeg fikk svært dårlig samvittighet. Jeg angret dypt og syntes synd på henne. Og jeg så for meg muligheten til å møte henne igjen, slik at jeg kunne fortelle henne, at jeg på ingen måte er farlig, men egentlig ganske snill. I alle fall, var det slik jeg ønsket at andre skulle se meg. Når jeg tenker meg om, har jeg alltid reagert med fortvilelse, i tilfeller jeg fornemmer at jeg oppfattes som en trussel, eller en bølle. Selvsagt vet jeg at dette på ingen måte gjelder alle. Men tanken på at den ekte Gud har bøllens mentalitet, synes for meg selvmotsigende. Mange troende snakker jo om denne inderlige varme relasjon med Gud. Om så var, og jeg er skapt, litt i Guds bilde jeg også, så har jeg vanskelig for å tenke meg noe annet enn at en ekte Gud, ville vært skuffet og fortvilet, dersom vi var redd hen. Og kanskje ville hen vært forståelig fornærmet dersom vi gikk rundt med forestillinger om at hen er en torturist og massemorder. Og det er kanskje her blasfemibegrepet kommer best til sin rett. Hva går vi egentlig rundt og tror om denne guden?

Mitt inntrykk av boken til Ottosen er at dette mest handler om at eksistensen av objektiv moral er en sterk indikasjon på Guds eksistens. Jeg gjentar resonnementet:

  1. Kan normative utsagn av type «folkemord er galt», betegnes som sant, uavhengig av hva enkeltmennesker måtte mene om det?
  2. Hvis svaret er ja, aksepterer vi at det eksisterer absolutt objektive moralske normer.
  3. Men dersom det eksisterer absolutt objektive moralske normer, hvor kommer disse fra?
  4. Den enkleste forklaringen er at Gud har skapt dem.

Ottosen bruker et helt kapittel på å imøtegå forsøk på å etablere objektiv moral, basert på alternativer til Gud, som f.eks. vitenskap, eller rasjonalitet. På slutten av kapittel 4 bekrefter Ottosen indirekte en tankegang som ligner på «Natural Law Theory», som innebærer at moralen er «skrevet i våre hjerter». På den måten innvilges, selv mennesker uten religiøs tro, et verktøy for autonom evaluering av moral. Denne må jo kunne sammenholdes med enhver påstått gud-basert moral. Det skulle jo i teorien gi oss mennesker et verktøy til å sjekke påståtte guders moralske tilstand. Og det er i den evalueringen mine forestillinger om bibelens Jahve gjennom. Men da med det forbeholdet at mine forestillinger om bibelens Jahve er en rimelig fortolkning.

Men la oss begynne med utfordringen som er beskrevet i denne videoen. Utfordringen er: Hva i det hele tatt skal til for å få meg til å tro på Gud?

Det skal ikke mye refleksjon til for å erkjenne at spørsmålet er flertydig. Hva er tro og hva er Gud? Jeg har skrevet om tro her. Min definisjon på tro, er at individet tror på en forestilling om virkeligheten, dersom forestillingen, under relevante forhold påvirker individets atferd.

Det skal ikke mye refleksjon til for å erkjenne at spørsmålet er flertydig. Hva er tro og hva er Gud? Jeg har skrevet om tro her. Min definisjon på tro, er at individet tror på en forestilling om virkeligheten, dersom forestillingen, under relevante forhold påvirker individets atferd.

Men religiøs tro kan være annerledes enn det trosbegrepet jeg definerer. Jeg mistenker at et for svakt gjennomtenkt trosbegrep kan ha noen uheldige effekter på vår tenkning. Trosbegrepet fremstår ofte dikotomisk. Enten tror man eller man tror ikke. Det er liksom ikke plass for dynamisk epistemisk evaluering her. Det jeg da snakker om er usikkerhet og estimater av usikkerhet. Jeg har bevisst byttet ut mye av dette med begrepene hypotese og sannsynlighet. På den måten introduseres en dynamikk som lar oss evaluere alternativene mot hverandre, samtidig som vi vi beholder bevisstheten om den usikkerhet som følger ved vår erkjennelse, og den ydmykhet og åpenhet som følger av det. En idé om at man bare tror, eller ikke tror kan virke blokkerende på denne type tankeprosesser. Men enda verre er det jo dersom man introduserer kampmodus i denne prosessen. Man anklager, dømmer og demoniserer hverandre på bakgrunn av våre virkelighetsforestillinger. I verste fall blir jo dette sanksjonert. Noen ganger har jeg tenkt at religiøs tro egentlig handler om prestasjon. Vi har et kjent uttrykk i Bibelen som lyder noe slikt som «Jeg tror, hjelp meg i min vantro»[49]  Jeg fortolker dette til en vilje til å tro, men manglende evne til å gjøre det. Mannen ber med andre ord om hjelp til å få til noe han ikke klarer på egenhånd. Jeg har skrevet om forholdet tro og tvil her. Jeg snur det tvert om. Troen er barnets normaltilstand. Skal du tvile, krever det mye mer. Men bildet er nyansert. For jeg tenker at det også er en overvinnelse å stoppe sin egen metastemme, bringe tvil og usikkerhet til taushet, for derved å tro uten reservasjon. Er dette ansvarlig?

Men, tilbake til koblingen mellom tro og handling. For, som sagt, tros-begrepet kan få sin mening i at vi kan sies å definere vår tro, gjennom de virkelighetsforestillinger som måtte ligge til grunn for vår atferd. Med utgangspunkt i dette, kan man gjette på hva som må til for at en gudsforestilling skal kunne prege individets atferd.

  1. Man må anta at Gud eksisterer
  2. Man må også anta at det faktum at Gud eksisterer vil påvirke effekten av menneskers atferd
  3. Man må også anta at man har ressurser til å erverve seg nødvendig kunnskap om hva i ens atferd som gir hvilken gud-påvirket effekt
  4. Man må også anta at man har ressurser til å etterleve denne kunnskapen på en måte som gir den mest gunstige effekten

Summen av dette innebærer jo at dersom religiøs tro på Gud, skal kunne realiseres, så må man også ha kanskje urealistisk sterk, tro på seg selv og egne ressurser. Så kan man innvende at nei, alt dette gir Gud oss i gave, dersom vi tror. Og når gaven uteblir, så heter det at, man «ikke tror på rette måten». Vel, hva handler det om annet enn prestasjon? Oppdag at din evne til å prestere er hundre prosent betinget av dine ressurser.

Punkt 2 omhandler jo også forestillinger om gudens velvilje overfor en selv. Dersom jeg oppfatter meg som selvberettiget, så tas Guds uendelige nåde for gitt. Jeg opplever meg i en særstilling, og Gud vil alltid sørge for at jeg kommer seirende ut. Da behøver jeg jo ikke å gjøre noe. Jeg får det jeg trenger i gave. Dette er et narsissistisk trekk. Man oppfatter seg selv som «av et finere slag», og bryr seg overhodet ikke om «de andre mindreverdige».

Eller, man kan være i motsatt ende, og føle Guds stikkende øyne på seg, som bare venter på et påskudd til å ta deg. Da får man i alle fall ikke gjort så mye. Og selv det kan guden ta deg for.

I det store og hele oppfatter jeg at det krever vel mye selvsikkerhet i å mestre det kunststykke å bli et troende menneske. Eller kan vi si skråsikkerhet? For dette krever en kostnad som er svært risikabel.  Et «tro hjelp meg i min vantro», kan også kan handle om risiko for å bli lurt, fordi all min kritiske bedømmelse nøytraliseres i en slik strategi. Burde jeg i det hele tatt gå inn på noe slikt? Er det ansvarlig, eller moralsk? I neste omgang står kanskje en overgud i himmeldøren og anklager både meg og guden jeg trodde på, for ikke å bruke de kognitive ressursene hen har gitt oss.

Men kanskje hele konseptet her er teologi på fullstendig avveie. Husker du den moralske karakterboken? (Se kapittel 13) Dersom jeg endrer atferd, bare fordi jeg tror at Gud ser meg, er ikke det en form for øyentjeneri? Ville ikke Gud gjennomskue meg? Skal jeg berge meg selv liksom? Skal jeg berge meg selv, med egne prestasjoner? Det må jo holde bare å tro? Altså ikke gjøre noe fra eller til, annet enn å være seg selv? Vi kjenner debatten fra teologien: Er det tro eller gjerninger som frelser oss? Hvor skal vi prestere? På tro? Eller på gjerninger? Forvirring?  Og det går jo videre inn i kalvinismen, som jo reduserer det hele til uendelig nåde … for de utvalgte. Oppdag et det er selve ideen om frelse og fortapelse som skaper dette umulige dilemmaet. Jeg prøver å nullstille meg litt her.

Jeg er filosofisk agnostiker. Det handler mest om epistemologi. Jeg er en som innser egen epistemiske utilstrekkelighet. Se her for en oppsummering av det. Jeg påpeker forskjellen mellom å mangle tro på gudsforestillinger, og det å tro at «Gud ikke eksisterer».  Jeg kaller meg ateist, fordi jeg oppfatter at ingen kjente gudsforestillinger påvirker min atferd, i den forstand at påvirkningen handler om at jeg anser noen slike forestillinger som så sannsynlig at det har påvirkningskraft. Det er ikke det samme som «å vite at Gud ikke eksisterer». Det ligger utenfor den menneskelige erkjennelsesevne å besvare et slikt spørsmål med sikkerhet. Det er jo derfor at forestilling om ansvarliggjøring for tro- eller ikke-tro på Gud, fremstår urimelig og tankemessig umodent.

For å kunne evaluere sannsynlighet for at noe eksisterer, må man først definere hva det er man snakker om. Først må jeg ha ryddet forestillingen så pass klar at jeg vet hva jeg skal se etter. Deretter blir det å sammenholde dette med empirien. Når jeg observerer noe som ligner på mine kriterier, vel da er sannsynligheten til stede for at jeg har observert en realitet som tilsvarer forestillingen.

Hva er Gud? Hvilken gudsforestilling er det snakk om? Mangfoldet er egentlig ganske stort. Men jeg skjærer gjennom og tar utgangspunkt i velkjente beskrivelser av den monoteistiske varianten som danner utgangspunkt for Islam, Kristendom og Jødedom.

Det kan kanskje oppsummeres i to kriterier:

  1. For at en entitet skal være Gud, må entiteten være allmektig
  2. For at en entitet skal være Gud må entiteten være fullkomment god

Og, litt inspirert av Anselms gudsbevis, så snakker vi her om «den høyeste formen» av begge disse egenskapene.  Allmakt og dens mulige avgrensinger har jeg for mange år siden spekulert i her. Den høyeste form for allmakt, medfører monoteisme, allvitenhet og allesteds nærvær. Med andre ord gir det meste av slike kjente beskrivelser, seg selv i begrepet allmakt.

Når det gjelder godhet, går jeg også etter «den høyeste formen». Gud må være fullkomment god. Og det er minimum like god som vi kan greie å tenke oss. Det må med nødvendighet bety at Gud setter betingelsesløs egenverdi på alle entiteter, hvor det har mening, altså de med evne til lidelse og glede (livskvalitet).

Merk fremgangsmåten her: Jeg setter først kriteriene, så sammenholder jeg kriteriet med det observerte. Da kan ikke kriteriet defineres av entiteten selv, uten at det ender i sirkel. Jeg må med andre ord selv «finne opp» hva jeg mener med «godhet», og hva jeg mener med «den høyeste godhet».  Dette forutsetter at jeg selv innehar moralsk autonomi, som er nødvendig for selv å kunne sette en slik standard. Og den settes ikke med autoritet.  Den er tvert imot anti-autoritær.

Standarden blir heller ikke objektiv, slik at det jeg setter inn i ligningen her, står for egen regning. Det kan glatt avvises av alle andre. Det som er objektivt, er beskrivelsen av den standard jeg stiller opp.

Min form for «høyeste gode» lar seg kanskje best beskrive med utgangspunkt det greske begrepet agabe som jeg tidligere har nevnt i kapittel 11. Det lar seg sammenligne med morskjærlighet. Det er en utadrettet kjærlighet som søker det beste for andre utenfor en selv. Kanskje passer noe av det som står i 1. Kor 13 med dette. Vi snakker om en type kjærlighet som er basert på omsorg, som er ubetinget og som aldri fraviker. Det er ikke en type omsorg som skal tilfredsstille egne behov[50], for den er rettet utover mot å hjelpe frem den andres ve og vel. Det er den type kjærlighet som ønsker ditt beste uansett, hvem du er, hva du er og alle de sårbarheter og skavanker du måtte dras med gjennom livet.

Så til spørsmål om våre muligheter til å verifisere en slik entitet. Og vi innser jo at allmakts-begrepet er en formidabel utfordring.

Da jeg for mange år siden utviklet tekstene «Visjonen om den fullkomne Gud» og «Guds eksistens», kom jeg opp med at det kan være fruktbart å betegne gudsbegrepet som en tittel. Det er en form for sertifisering, som entiteten evalueres mot før tittelen «Gud» kan tildeles.  Dette i henhold til praksis i vanlig klassifikasjons-teori. Men det fordrer jo at det er mulig å teste det ut. Dermed kom jeg opp med ideen om mulige negative beviser, som beskrevet her.  Man kan ikke bevise at Gud ikke eksisterer på denne måten. Dersom det er noe guden ikke kan, som en allmektig entitet burde kunne, så er det ikke Gud. Dermed blir det mulig å sannsynliggjøre at en bestemt gudsforestilling ikke kan være Gud.  Med andre ord: Både Allah, Jahve og Shiva, kan testes med utgangspunkt i dogmene som de forbindes med. Allmakt kan ikke bekreftes, men avmakt, er jo en indikasjon på at enten begrenser entiteten seg med vilje, eller avmakten er reell. Er den reell er allmakten motbevist.

I Bibelen finner vi faktisk noe som ligner på en slik test. Sjekk 1.Kongebok, kapittel 18. Denne hendelsen er kjent som «Elias offerkonkurranse på Karmel».

Fra chatGPT:
Kong Ahab og dronning Jezabel hadde fremmet dyrkelsen av Baal i Israel, og Elias (Elia) var en profet som var kritisk til denne avgudsdyrkelsen. Elias utfordret de 450 profetene til Baal til en konkurranse for å bevise hvilken gud som var den sanne. De skulle ofre en okse på alteret og påkalle sine guder, og den guden som sendte ild for å konsumere offeret, ville bli anerkjent som den sanne Gud.

Selv om de 450 profetene til Baal prøvde å påkalle sin gud og ofret til ham, skjedde ingenting. Så var det Elias sin tur. Han bygde et alter for Herren (Gud) og ofret til Ham. Deretter bad Elias til Gud, og Gud sendte ild som fortærte offeret, alteret og til og med jorden rundt.

Dette miraklet beviste for folket at Herren var den eneste sanne Gud, og det førte til at Elias drepte de 450 profetene til Baal. Det var en betydningsfull hendelse i kampen mot avgudsdyrkelse og for å styrke troen på Israels Gud blant folket.

Det er jo en grusom historie dette, og den moralske siden er vel tvilsom. Men uansett ser vi altså her en styrkeprøve mellom Baal og Jahve. Baal klarte ikke å få fyr på alteret. Han kan derfor avskrives som Gud. Baal oppfylte ikke vilkåret for allmakt, og Baals profeter fikk en grusom skjebne. Men Jahve bestod altså prøven så langt. Men det å få et alter til å brenne, beviser ikke allmakt.

Denne tenkemåten gir noen vesentlige konsekvenser. Selv om vi fant entydige beviser på at det universet vi befinner oss i må være designet og skapt, så beviser ikke det Guds eksistens. For andre hypoteser er mulig. Det kan jo være en simulering. Det kan være mega-prosesser av darwinistisk karakter, på multi-univers-nivå. Det kan være en tilfeldighet i et uendelig antall universer. Det kan være et superteam av forskere og vitenskaps-E.T. under ledelse av en elite, som står bak, og selv eliten vet ikke at det er en overgud bak dette igjen. Det kan også være en entitet, mektig nok til å skape vårt univers, men likevel ikke allmektig. Poenget er at det er umulig for oss mennesker å bekrefte allmakt. Men dersom en påstått gud, med god margin avslører avmakt, så kan svekker det allmakts-hypotesen dramatisk. Dette samsvarer jo med vitenskapens begrep om falsifisering. Foreløpig kan man vel si at det ikke eksisterer klare indikasjoner på at annet enn logiske grenser for bibelens Jahve.

Men hva med den moralske siden?

Merk at det å, med klarhet, kunne sortere mellom verdi og fakta, gjør oss i stand til en mer presis analyse her. For da er det ikke allmakt alene som avgjør dette, men også allmaktens verdigrunnlag. Dette åpner for å kunne sortere klart mellom en ond allmakt og en god allmakt.

Først og fremst, vil jo mange, særlig ateister her peke på det såkalte «ondes problem». Er det ikke slik at all lidelse og elendighet i verden, avskriver muligheten for Gud her og nå? Er det ondes problem forårsaket av manglende evne eller vilje til å skape paradis? Dersom guden ikke kan, er det allmakten som faller. Dersom guden ikke vil, er det moralen som faller. Uansett alternativ, falmer bildet av guden. Kandidaten taper tittelen. Men er det egentlig en nødvendig slutning at vår tilstand i denne verden gir vanntett grunn til å avvise eksistensen av en god allmakt? Oppgaven her blir å legge allmakt til grunn, og deretter avgjøre om vi lever i en god eller ond verden. Vi holder altså allmakts-siden av ligningen konstant. Da står vi igjen med verdi-siden. Da er det verdisiden som må variere. Da er vi over på den moralske siden av ligningen.
Oppdag at denne type analyse ikke bare er en tankeøvelse for guder. Vi mennesker kan også evalueres atter samme skjema. Da handler det om kan-eller-vil analyse. Jo mer handlekraft vi har, desto mer vil våre handlinger tegne et bilde av våre verdigrunnlag. Og motsatt, der avmakten er høy, handler det langt oftere om valg mellom onder.

På et vis er nettopp den moralske siden av ligningen enklere å evaluere enn allmakten. En ond allmakt er ikke Gud. Det skal ikke mer enn én utvetydig umoralsk handling til, før hypotesen om entitetens fullkomne moral, er avskrevet. Oppdag her forskjellen mellom dominansbasert autoritær tenkning og verdibasert autoritet. For dominansbaserte tenkere sauser altså verdisiden sammen med fakta-siden. Dermed blir opponenten avfeid, med argumenter av typen «hvem er du til å sette de moralske standarder?».  En allmektig autoritet, er selvsagt allvitende og har dermed kompetanse på alt, og kan få til alt. Men som tidligere påpekt, så må vi inn med et verdigrunnlag her. Og som jeg har påpekt, dette må vi velge selv.

Dermed er vi tilbake til verdisiden, og må på egen hånd, ut fra moralsk autonomi sette den standarden. Det ondes problem handler da om at vi oppfatter at den verden vi lever i er fullpakket av onde hendelser. Det ondes problem avskriver ikke nødvendigvis en skaper, eller allmektig autoritet. Men med en allmektig autoritet må det nødvendigvis bli svært få valg mellom onder. Da er det autoritetens moralske holdninger som måles. Kan vi da avskrive Gud fordi vi lever i en ond verden? Personlig stopper ikke jeg her. Jeg lar «tvilen komme tiltalte til gode». Lever vi virkelig i en gjennomført ond verden? Hva er «det gode liv» sett i et evighetsperspektiv? Vi oppdager at det ondes problem avhenger av perspektiv, både på tid, evighet, men også på begrepene lidelse og lykke. Dette har jeg reflektert over her.

Uansett, så konstaterer vi rent generelt at det er enklest å avskrive gudsforestillinger på rent moralsk basis. Da går det direkte på moralen i troendes forestillinger og de såkalte hellige tekster. Og som tidligere nevnt, så kan ikke denne undersøkelsen finne sted, uten at vi selv spesifiserer hva det gode er, rent semantisk.

Jeg ville ikke blitt forundret dersom man fant ut at den viktigste grunnen til at mennesker taper troen på den kristne gud, er nettopp moral. I så fall må jo det være et paradoks, for kristne med forestillinger om «umoralske ateister». Men den moralske konklusjonen er jo nærliggende. Det gamle testamentet er oser av vold i Guds navn. Her er alt fra folkemord, til slaveri til grusomme straffer. Noe er utført av Gud selv, noe kommanderer Gud andre til å gjøre. I min ungdom konfronterte jeg mine adventist-venner med dette. I den grad det ble forsøkt imøtegått, så var det preget av den autoritære mentaliteten i den gamle kommandodoktrinen. Men, OK, jeg hevder altså nå, at man teoretisk kan strekke seg så langt at Jahve kan forstås, og tilgis dersom han praktiserer «Når enden er god så er allting godt». Det vil si at alle de som rammes av ulykker og lidelse i dette livet – dyr og mennesker -, kommer ut i andre enden som rikere individer, med dype erfaringer, og går videre i sine spennende evige liv. Vår tilværelse på denne planeten, var bare en av mange «filmer» i våre spennende liv. Skulle vi liksom leve det evige liv i all evighet, svevende på en lykke-sky? Selvsagt ikke, vi lever innholdsrike liv, og ja, vi lider nå og da, for det er den dypeste kilde til mening.

Men hele dette bildet svikter totalt når det kommer til doktriner om evig fortapelse. For her er evighetsperspektivet innebygget. Beskrivelsene av dette kommer i mange utgaver. Her faller kristendommen totalt gjennom. Enden er på ingen måte god, og dette rammer flertallet av levende individer på denne planeten.

Så gitt Jahve, og utfordringen over: Hva skal til for å få meg til å tro på Gud? Om himmelen revner og Jahve står der, så kanskje tror jeg på Jahves eksistens, men ikke nødvendigvis på Gud.  

Men, når alt dette er sagt, så råker jeg nok bort i et paradoksalt problem her. Hva om jeg virkelig ble overbevist om eksistensen av et vesen som vi fyller mine kriterier for å kunne kalles Gud? Hvordan ville det ha påvirket min atferd?

Det paradoksale svaret er egentlig ingenting. Og det er vel det som er problemet her. Det ville ikke forandret på noe. Ville jeg bedt til Gud? Nei, i alle fall ikke om hjelp eller støtte, for en slik Gud ville jo visst alt jeg trengte på forhånd, så ingen grunn med ritualer eller bønn.  Ville jeg gått regelmessig i noen kirke? Selvsagt ikke. Gud er allesteds nærværende, så hen er alltid der jeg er. Ville jeg ha oppført meg bedre? Nei, ingen grunn til å gjøre seg til. Mine moralske avveininger handler om saken i seg selv, ikke om Gud. Jeg vil aldri kunne bli moralsk fullkommen. Både Gud og jeg er vel vitende om min egen utilstrekkelighet og elendighet. Kanskje må vi gjennom et oppgjør en dag, der vi må svare for oss og gjennomgå det vi har vært med på. Men da handler det om meningen i det å lære, mye innsikt og gjenopprettelse av verdighet både for meg og mennesker jeg har tråkket på. Jeg er ikke i behov av å prestere for denne guden. Jeg kan senke mine skuldre, og vandre nyfiken gjennom dette livet som et medmenneske.

Kanskje kunne vi hatt en slags Elias konkurranse om «Den høyeste som tenkes kan». Og da er det ikke snakk om å få fyr på et alter, men heller om hvem som er mest god av disse gudene. Frem for alt: hvem av oss går på nåler? Hvem av oss bruker all sin tid på å redde seg og sine fra Guds vrede? For meg er Pascals veddemål enkelt: Eksisterer Gud, så kan vi alle senke skuldrene. Så kan vi heller konsentrere oss om å være hverandres medmennesker. Paradokset er da i klartekst, at tro på en ekte Gud, ikke endrer atferd, men kan man da sies å tro noe i det hele tatt? Poenget er at det er enkelt å forestille seg en Gud som med letthet overgår bibelens Jahve på det moralske planet.

Sannsynligheten for Jahves egentlige eksistens, må måles opp mot kapasiteten til den menneskelige fantasi. Altså to hypoteser: Enten er forestillingen en inspirasjon utenfra, eller den er noe mennesker har diktet opp.  Forestillinger om den totale triumf over andre, som varer i all evighet, er noe vi kjenner fra «skyggen» i vår egen natur.[51] Dette er impulser som evolusjonen har bygget inn i oss. Klarer den menneskelige fantasi, på egen hand, å komme opp med et konsept om helvete i form av evig pine? Svaret er ja, så absolutt. Vi har tusen varianter av dette spredt utover utallige religioner. Benekter du skyggen i deg selv? Se deg i speilet menneske, og vedkjenn deg mørket. Sannsynligheten for at helvete er en menneskelig konstruksjon er overveldende. Ta det med ro kjære medmenneske. Det er overveldende sannsynlig at hypotesen om at dette er menneskelig diktning, er den rette. Det er bare til å slå dette fra seg. Vi har da andre mer konkrete utfordringer å bekymre oss over.

Min konklusjon er altså at Jahves univers, etter all sannsynlighet er oppdiktet. Forestillingen har menneskets varemerke, skravert over hele seg. Og den er ufiltrert preget av ideer som vanskelig kan beskrives som noe annet enn den ultimate umoral?
I sin tid laget jeg en skisse over etisk bedømmelse her.  Dette beskriver min etiske standard. Dette er ingen deduksjon. Dette er det jeg står for, aksepterer å bli målt mot, og konfronteres med. Hva står du for? Og gitt denne etiske standard, så er ideen om evig pine i helvete, den ultimate ondskap. Derav diskvalifiseres den gudsforestillingen. Dette er ikke egenskaper jeg ville fornærmet en guddom med.

Jeg lurer virkelig på om en visdommens Gud, virkelig ville innrette det slik at hens skapninger går rundt og er redde for hen? Er det noe jeg virkelig tviler på, så måtte det være det.

Min ettertanke etter denne refleksjonen: Da handler det om tro. For dersom min definisjon på tro, anvendes her, så blir det å tro på Gud umulig. For det vil ikke påvirke min atferd, om jeg skulle anse en slik gudehypotese for å stå sterkt.  På den annen side, har jeg kanskje en sterkere tro på gudsbegrepet enn mange kristne? For dersom min form for guddom eksisterer, så kan jeg senke skuldrene og være meg selv. Jeg ser ingen grunn til å gå på nåler, eller å geberde meg på noen måte. Jeg kan konsentrere meg om å være et medmenneske, gå gjennom livet etter beste evne, og kanskje ha uttrykke medfølelse med de mange som går på nåler. Og kanskje ville en guddom som dette ha følt det samme som meg, den gangen den jenta ble redd meg. Kanskje ville guddommen sett frem til den tid når Hen kan åpenbare seg: Ta det med ro, du arme menneske. Vær ikke redd. Jeg elsker dere alle betingelsesløst, og jeg svikter ingen. Og mennesker som går på nåler for sine gudeforstillinger, tror de egentlig på Gud, eller er det et monster de tror på?

Kan gudsforestillinger bli objektive?

Jeg har kritisert ideen om Gud som løsning på problemene med objektiv moral. Teoretisk sett kan en beskrivelse av moral, bli objektiv, på samme måte som alle beskrivelser har et objektivt potensial, så lenge det som beskrives er en meningsfull ekstensjon. Men objektiviteten avhenger av sannhetsgehalten i beskrivelsene. Når det gjelder religiøse forestillinger, er dette sterkt tvilsomt. Jeg har skrevet om forankring her. Forestillinger om Gud, kan ikke forankres utenfor mennesket selv, slik som vi kan med fysiske realiteter. Ingenting er empirisk verifiserbart. Såkalte hellige skrifter blir en slags illusorisk erstatning. Men dette tilsvarer på ingen måte empirien. Dersom forankringen er subjektiv, blir resultatet subjektivt. Kanskje kan systematiske metoder, av type hermeneutikk, forbedre fortolknings-prosessen. Men vi kjenner jo alle til de utallige variantene av forestillinger som kan komme ut av det. Jeg har reflektert over fortolkning her, teksttolkning her, det naturlige språk her, og katalytiske tekster her. Oppgaven er umulig. I tillegg har vi de store moralske problemene, som er beskrevet. Vi oppnår en illusorisk objektivitet basert på urealistiske forestillinger om å vite hvem denne guddommen er, og hva han vil. Og dette kan gå riktig ille. For, som sagt, den ontologiske forankringen, som postuleres i et slikt tankesystem, kan ikke etableres gjennom noen form for epistemisk forsvarlig metode. Erstatningen er dette mystiske transcendente som kan bli hva som helst fordi det er utenfor menneskelig fatteevne.

Sagt med enkle ord: Vi blir prisgitt det jeg kaller for åpenbaringserkjennelse. Og hvem forvalter som regel slike åpenbaringer? Les gjerne om det upålitelige mennesket her. Legg spesielt merke til avsnittet om sosiale magikere. Det vi snakker om er usedvanlig kraftige hersketeknikker. Dette er den egentlige empirien. David Koresh er empiri.[52] Åsa Valdau er empiri.[53] Helge Fossmo er empiri. Historien er full av religiøse tyranner med åpenbaringer som det måtte passe. Og tenk deg deres tilhengere: Sara Swensson (Knutby) er empiri, som ble forledet til å begå drap, kommandert av SMS, angivelig fra Gud selv. Sannsynligheten for at det er bedrag det er snakk om er overveldende. Det blir ingen objektivitet ut av dette.

Alternativet er moralsk autonomi. Vi må tørre å stå for noe, av oss selv.


Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *