Hvordan jeg fikk mitt human-etiske livssyn.

Dette arbeidet kan leses som en livssynsreise, fra kristen tro til et human-etisk menneskesyn. Arbeidet er delt i syv deler.

Del 1 publiseres nå.

De påfølgende seks delene vil følge etter hverandre over noen måneder på Religionskritikk.no.

Arild Lian. Professor emeritus i psykologi.

Innledning

De første 6 delene av denne fortellingen forklarer min kritiske holdning til kristendommen, dens sol og skyggesider. Her kommer jeg også inn på kristendommen som en verdensomspennende religion, og hvilke vanskeligheter kirkeøkumenikken møter uten en felles bibelforståelse. Mot slutten av den religionskritiske delen kommer jeg inn på de ulike sider ved kristningen av Norge, samt utdrag av norsk debatt om verdispørsmål (transseksualitet) i dag. Siste del 7 handler om hvordan jeg forstår et humanistisk menneskesyn, og hvordan vi trenger å arbeide for dette i vår tid, menneskets tidsalder, antropocen.

La meg begynne denne fortellingen ved å gå inn på de spørsmål som jeg stilte meg selv og andre i barne- og ungdomsårene, uten å få noen tilfredsstillende svar. Noen av disse spørsmålene har jeg kunnet formulere klarere i lys av nyere debatter i relevant litteratur, men la meg først komme inn på de enkleste spørsmålene som mange andre har reist.

Å forveksle sannhet og tro.

For de som kjenner min barndom og oppvekst er det lett å forstå at kristendommen har påvirket min tenkning i livssynsspørsmål, men vanskeligere kan det være å forstå mitt senere oppgjør med kristen tro. Dette arbeidet tar sikte på å klargjøre mitt oppgjør med kristendommen, men la meg først fortelle kort hvordan min livssynsreise startet. Mine foreldre var begge med i Frelsesarmeen, som ga meg trygge og gode oppvekstsvilkår. Da julekvelden kom, senket freden seg ned over Kistefos der Pappa arbeidet, hjemmet var pyntet, og den gode julematen sto på bordet. Før vi spiste, tok Pappa frem sin Bibel og leste Juleevangeliet for oss. Det ga et sterkt inntrykk som jeg alltid vil huske. Spilte det noen rolle om fortellingen var sann? Den var en gave til oss og mange andre, den var en av flere fortellinger fra kristendommens solside. Hadde kristendommen også andre sider?

På søndagsskolen fikk vi høre om Jesu korsfestelse og oppstandelse. Jeg undret meg spesielt om oppstandelsen, og spurte derfor søndagsskolelæreren om dette var sant, og fikk et kort svar: fortellingen var sann, det står jo i Bibelen. I ettertid har jeg forstått at kristne ofte forvekslet sannhet og tro. I stedet for å se en motsetning mellom disse ordene, snakket man oftere om forskjellen mellom tvil og tro. Jeg visste ikke den gang at det klare skillet mellom sannhet og tro var et av de sekulære idealene jeg savnet i søndagsskolen, og andre kristne møtesteder (mer om sekularisme i Kap. 11). I dette arbeidet ber jeg om større åpenhet om forskjellen mellom sannhet og tro.

Sol og skyggesider.

Det ble tidlig klart for meg at kristendommen hadde mange gode sider, den utgjorde det vi har kalt barmhjertighetens religion. Blant de gode sidene som vi finner i Bibelen og andre kristne tekster, har vi fortellinger som menneskene liker å høre mange ganger, som jeg også vektlegger her.  De kalles gjerne de gode narrativene, som omtales nærmere i kapitel 4, der jeg også beskriver deres rolle for den menneskelige hukommelse og psykiske liv. Jeg ber leseren feste seg ved dette kapitelet som mitt forsvar for kristendommen. Det inneholder mange gode grunner til å holde fast ved sin kristne tro. Likevel har kristendommen både sol- og skyggesider, derfor omtaler jeg i kapitel 4 denne religionens dualisme.

Kristendommen har en historie og en praksis som ikke alltid kommer frem i gudstjenester og religiøse møter. Den utvidete kunnskap om dette, som jeg tilegnet meg i godt voksen alder, spesielt som pensjonist, gjorde at jeg ikke lenger kunne forveksle tro og sannhet. Mine gode minner fra det kristne barndomshjemmet, beholdt jeg, men sviktet ikke det Noel Harari (2018) kalte det sekulære idealet.

Jeg skjønte derfor det er flere grunner til å studere kristendommens sol- og skyggesider, ikke minst ved å studere aspekter ved dens 2000 års historie. Som sekulær så jeg også behovet for å motvirke den dominans den kristne kulturarv har på vårt samfunnsliv, og aktualisere et mer humanistisk samfunn. Jeg så på denne utvikling som en Frigjøring, også i en utvidet forstand, siden den startet i frigjøringsdagene 1945, og fortsetter i nyere tid.

Inspirasjon til dette arbeidet fikk jeg i senere tid, i første rekke fra Hararis bok 21 tanker for det 21 århundre, spesielt hans kapitel om Sekularisme. Det handler om de sekulære idealer som er med å begrunne viktige samfunnsendringer, men først og fremst gir dette kapitelet oss en god begynnelse for studiet av kristendommens historie, med viktige hendelser som inkvisisjonen, korstogene, undertrykking av innfødte kulturer i store deler av verden, og svekkelse av kvinners stilling. Disse hendelser utgjorde motsetningen til kristendommens gode ansikter: de dårlige ansiktene som vi finner flere av i kristendommens historie. Harari kaller dem «skyggen» som han ber oss anerkjenne, ikke bortforklare, men ta ansvar for dem. Kristne sier gjerne at de vonde hendelsene fant sted etter en fryktelig fordreining av Jesu ord. Da svarer Harari: «Hvordan kunne det egentlig ha seg at ‘kjærlighetsreligionen’ deres ble fordreid på en slik måte – ikke bare en, men utallige ganger?».

Som nevnt, kaller Harari de vonde hendelsene samlet, som ‘skyggen’ i kristendommens historie. I stedet for å bortforklare den ber han leseren om å anerkjenne den. Dette er hendelser som bør komme klart frem i religionsundervisningen i norsk skole, og ellers i norsk offentlighet. (Jeg ser gjerne at vi sjekker undervisnings planer m.m. på dette punkt.)

Anerkjenn alle ‘skyggene’.

Det er mye mer fra kristendommens historie som utgjør dens skyggesider. De kristne i dag vil legge stor vekt på religionsfrihet, men hvordan artet dette kravet seg når de kristne etablerte seg i nye land? I Romerriket etter keiser Konstantin, var dyrking av de gamle gudene forbudt, (selv om de ikke alltid greidde å håndheve det). Også keiserriket under Julian, (selv om han hadde konvertert til nyplatonismen) var underlagt dette forbudet. Da Norge ble kristnet i 1030 hadde vi religions-ufrihet frem til Ventrikkelplakaten ble opphevet i 1845. I Syd-Amerika sikret konkvistadorene denne ufrihet ved å drepe eller true de innfødte som dyrket sine gamle guder. Disse ‘skyggene’ overses når kristne i dag ber om religionsfrihet. Spørsmålet er om Jesus noen gang nevnte et krav om religionsfrihet. Jeg kommer til å nevne religionsfrihet flere steder i denne fortellingen, men ett sted diskuterer jeg spørsmålet om forholdet mellom religionsfrihet og religionskritikk, se kap. 11.2. Her vil jeg bare understreke at religionsfrihet var en forutsetning for at kristendommen kunne forgrene seg i ulike trosretninger og kirkesamfunn. Religionsfrihet ble en rettighet hvert trossamfunn krevde.

Også Vikingtiden kastet dype ‘skygger’ over kristendommens historie, derfor reiser jeg også spørsmålet om hva slags menneske Hvitekrist var. Andre eksempler henter jeg fra skjønnlitteraturen (Falcones), som også blir omtalt i kapitel 8.

Skyggene jeg har nevnt her ligger alle tilbake i tid, og som derfor lett går i ‘glemmeboken’ når vi omtaler vår kristne kulturhistorie. Likevel, eksempler på slike ‘skygger’ finner vi også i nyere tid. I Canada mellom 1800 og 1970 ble barn av urfolket sendt til 139 internatskoler for å bli å bli ‘assimilert’ i samfunnet. Her ble de slått og sterkt mishandlet, de fikk ikke lov å snakke sitt eget språk, og det anslås at 6000 døde mens de gikk på skolen. Også denne saken blir nærmere omtalt i kapitel 8.

I en norsk sammenheng bør jeg nevne Klausens bok «Ingen er så trygg i fare», der hun forteller om barn i strenge kristne familier, som er påført traumer etter å ha blitt fortalt om helvetet og dommen ved livets slutt. Ellers finnes andre vonde sider ved kristen praksis som behandlingen av misjonærbarna, som ble etterlatt i Norge. Økonomisk vinning på behandling av alvorlig syke, gjennom deltagelse kristen TV utgjør andre skyggesider.

Som religionskritikk vil dette arbeidet i liten grad berøre trosspørsmål, i stedet handler dette arbeidet mer om refleksjoner over kristendommens historie fra antikken til i dag. Overgrep i krig og ufrihet i tros og livssynsspørsmål er skyggene som følger kristendommen helt frem til i dag. Derfor kan Hararis oppfordring om å ‘anerkjenne skyggen din’ være en alternativ tittel for store deler av dette arbeidet.

Spørsmålet er nå om Den Norske Kirke (DNK), og andre kristne kirkesamfunn anerkjenner alle ‘skyggene’, kan de gjøre dem kjent for sine medlemmer uten hjelp av en apologet (forsvarer av den kristne tro)? Kan historiske forhold forklare deres gjentagelser gjennom århundrene, eller blir mange av overgrepene en naturlig følge av kristendommen som monoteistisk religion?

Kristendommens monoteistiske politikk.

Som nevnt har kristendommen mange gode sider, den gir oss et budskap om barmhjertighet og håp gjennom tidene, ikke minst håp om et evig liv. Allerede i antikken da den romerske verden var hjemsøkt av den store Pesten (meslinger?), og da Galen holdt seg borte fra ansamlinger av syke, var det kristne som sto for hjelpearbeidet og ga de syke mat og et sted å bo. I moderne tid har Kirkens bymisjon og mange andre kristne organisasjoner befestet forståelsen av kristendommen som barmhjertighetens religion.

Likevel, det var tidlig klart at kristendommen kunne ikke leve av barmhjertighet alene. Den trengte enighet i trosmessige spørsmål, noe Konstantin innså da han sammenkalte datidens biskoper og kirkeledere til møtet i Nikea 325. Resultatet ble den Nikenske trosbekjennelsen som også slår fast treenighetslæren. Uten at den kan kalles et politisk program, hadde den samme virkning som et slikt program, som Konstantin og kirken utnyttet ved å erklære kristendommen som den eneste lovlige religion i riket. Barmhjertighet og makt, gulrot og pisk, ble to sider av samme sak (se også Kap. 8). Som nevnt uttrykker jeg denne erkjennelsen som kristendommens dualisme, som befestes gjennom dogmene i trosbekjennelsen og treenighetslæren.

Fantes et alternativ?

I kapitel 13 diskuterer jeg om dogmefri kristendom var et alternativ. Kunne et slikt alternativ utvikle seg til en verdensomspennende religion, like utbredt som katolisismen, varianter av protestantismen, pinsebevegelsen o.a.? Muligheten for et alternativ lå i Gnostisismen som ble bedømt som vranglære og kjetteri. I bibelen hører vi om ‘lyset’ allerede i skapelsesberetningen, men Evangeliene knytter det i første rekke til Jesus Kristus. I Johannesevangeliet (8.12.)  kommer det frem at Jesus var ‘lyset’:

«Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys».

‘Livets lys’ var den mest verdifulle gave til menneskene, og vi kan derfor spørre om dette var menneskeverdet, en nyskapning gitt oss av Jesus Kristus. I Apostlenes gjerninger (26;22-23) heter det også at Jesus var «den første som skulle stå opp fra de døde og forkynne lyset både for sitt eget folk og for hedning folkene».

Thomas Evangeliet, ifølge Elaine Pagels bøker (1979, 2004) sier at Jesus var ikke lyset, men han lærte oss om hvordan vi kunne finne lyset i oss selv. Dette er senere blitt forklart av Lev Tolstoj i boken «Gods Kingdom is within you» (Digireads.com). Spørsmålet er om ‘alenegang’ i søken etter Gud er mulig? Er trosopplæring av andre medlemmer i ‘kirken’ nødvendig?  De eneste som ikke krevde slik opplæring er Kvekerne, som ble stiftet av George Fox i 1652, og som langt på vei mente at de nådde frem til Gud uten en bestemt trosopplæring. De sa at Guds lys finnes i alle mennesker, og at alle kunne tjene som prest. De avviste alle ytre autoriteter, seremonier og sakramenter. De anså Bibelen som viktig, men ikke som målestokk for menneskets atferd.

Kvekerne mottok Nobels fredspris i 1947 for sitt arbeid med krigsfanger under første og andre verdenskrig. På verdensbasis har de 400 000 medlemmer, i 2016 hadde de 150 medlemmer i Norge (de fleste i Stavangerområdet). Dette er likevel en ubetydelig tilslutning sammenlignet med andre kirkesamfunn, katolisismen, varianter av protestantismen, pinsebevegelsen o.a. Kirkesamfunnene i hver av disse bevegelsene har makten over individets søken etter Gud, og siden «ingen Gud eller Gudesønn nevnes som opphav i deres kjente læresetninger – må det være kyrkjefolka sjølve som har snekre dogmene». (Sven Opedal, Innlegg i Fedrelandsvennen, publisert i Google 2023). En alenegang i søken etter Gud kan synes illusorisk. Hvilken rolle kan da individet spille i den verdikampen som eksplisitt eller implisitt utkjempes i vestlige land i dag

Verdikampen.

Min fortelling begynner med mai dagene i 1945, fredsdagene da vi ble frigjort fra nazismen etter 2. verdenskrig, som også danner bakgrunnsteppet for det jeg skriver om her. I første omgang handler dette også om mitt møte med freden, da jeg begynner å tvile på den kristne tro. Krigens bakgrunnsteppe betyr ikke at jeg likestiller nazisme og kristendom, men frigjøringen fra nazismen har likevel noen trekk som også gjelder min fortelling. Frigjøringen, tolket på samfunnsnivå, innebærer også en verdikamp som blir særlig aktuell etter krigen, derfor denne sammenligning med frigjøring fra nazismen etter krigen. Carl Müller Frøland skriver i Nazismens Idéunivers om et viktig trekk som er uforenlig med humanisme, og må bekjempes:

Eliminering av individualiteten, med påfølgende bruk av makt.

Hos de fleste historikere som har skrevet om nazismen kommer dette trekket klart frem. Müller Frøland vektlegger den uhyggelige massemønstringen i Nürnberg, til ære for partiet, som også handler om troskap til føreren. En masse-suggesjon som vi også kan oppleve gjennom Leni Riefenstahls film Triumph des Willens. Vi kan fortsatt forestille oss at massen i Nürnberg roper Ein Volk, Ein Führer. Nazismens politiske viljes mystikk som Frøland beskriver, finner vi ikke i kristendommen. Likevel kan vi spørre om Eliminering av individualiteten er et trekk som også kommer frem i kristne tekster. Det fremheves ikke siden Eliminering av individualitet ville umuliggjøre mangfoldet og omsorgen for individer med særskilte vansker og behov. Kristne fremhever gjerne at nestekjærlighet er et kjennetegn ved deres religion, og mange kirkesamfunn driver sosialt arbeid og engasjerer seg i utviklingshjelp. Hvordan kan da kristendommen eliminere individualiteten for menneskene i vårt samfunn, gjennom tidene og frem til i dag?

Som jeg har fremhevet ovenfor, innebærer Frigjøring en prosess mot en bedre tilstand som mål, som i første rekke er det humanistiske menneskesynet. Frigjøring tar derfor vanligvis lang tid, noe vi kan lettere forstå når vi snakker om nasjoners Frigjøring. Jeg vil derfor se nærmere på noen trekk, der Individualiteten i stor grad gjenvinnes i Tyskland. De hadde tapt to verdenskriger, og sto foran en nesten uoverstigelig oppgave etter 1945. Likevel, i 1949 sikret de seg mot en ny fremtidig diktator ved å etablere Forbundsdagen som den nye statens lovgivende forsamling. I 1990 ble Øst og Vest Tyskland samlet som ett rike med grunnloven (Grundgesetz) fra 1949 som gjeldende for det samlede Tyskland. Tyskerne har i disse årene holdt et oppgjør med seg selv, og muliggjort det Steven Pinker ber om: Et forsvar for fornuften, vitenskapen, humanismen og fremskrittet.

Hvordan var et slikt oppgjør mulig? Halvor Hegtun skrev i Aftenposten 16. 09. 23 om et annet Tyskland etter rettsoppgjøret i Nürnberg 1945 (og «håpet om at det finnes et annet Russland»). I pressesenteret under rettsoppgjøret skrev Willy Brandt ned sine tanker, som senere ble utgitt som bok på tysk. Ifølge Hegtun holdt Brandt «fast på at det fantes et annet og bedre Tyskland. Langt fra alle var nazister. Men ingen tysker kunne unndra seg sin del av medansvaret for hva som hadde hendt.»

Brandt tok på seg selv alle tyskeres ansvar for nazismen. Et sterkt bilde på denne humanistiske holdning finner jeg i hans ‘Kniefall von Warschau’ 7 desember 1970. Han står foran monumentet til den tyske okkupasjonen av Warschava, legger ned en krans, og plutselig går ned i knestående med pressefolkene rundt seg. Hendelsen er senere blitt foreviget i en egen plakett, som også minner om godkjennelsen av Oder – Neisse linjen som grense mellom Tyskland og Polen. Plakaten med Willy Brandts knefall i Warszawa, kan også illustrere Noel Harares krav: ‘Anerkjenn skyggen din’.

For å skjønne hvilket oppgjør med seg selv Frigjøringen av Tyskland var, fra 1945 til i dag, må vi også innpå tvangstenkningen i Naziregimet, og senere i Øst-Tyskland. Hvert individ opplevde hva som var riktige og gode tanker, og hvilke tanker som var onde. Hvilke man ble straffet for å uttrykke i sosiale sammenhenger. Tvangstenkning dreide seg om noe annet enn tvangstanker (som ellers er kjent hos pasienter i psykiatrien). Vest Tyskland fikk snart merke fruktene av tankefrihet, mens Øst-Tyskland ikke hadde dette, tanker om frihet både på det økonomiske og det kulturelle området kunne ikke uttrykkes. Når Øst og Vest-Tyskland ble forent ble Frigjøringen i en utvidet forstand en realitet for Tyskland, en overgang som, i noen grad kan sammenlignes med utviklingen fra et kristent til et sekulært Norge.

Norge ble frigjort fra nazismen den 8. mai 1945, som senere er blitt feiret som frigjøringsdagen hvert år. Hva har vi greid å gjøre ut av denne frigjøringen? Som tyskerne, på den tiden, var vi fattige med stor nød i flere familier. Som Tyskland fikk vi også Marshallhjelp som bidro til oppfriskning av arbeidslivet. Selv har jeg et minne fra utdeling av klær på den gamle barneskolen i Kistefos, som også var et utslag av Marshallhjelpen. Arbeiderbevegelsen i folket betydde mye for den sosioøkonomiske velstand vi fikk i landet vårt.

Var det noe vi ikke fikk tydeliggjort etter frigjøringen i 1945? Det vi oppnådde ble merket på klassenivå, spesielt industriarbeiderne fikk det bedre. Mange vil nok si at hjelpen ble også merket på individ nivå, men ble vi mer bevisst på mangfoldet? I mange familier var det noen som ble satt utenfor, mange sa nok at det var deres egen skyld (misbruk av alkohol og stoff), men det kunne også dreie seg om utviklingsavvik som vi den gang hadde utilstrekkelig kunnskap om. Bevisstheten om skeive og transpersoner nådde få, de fleste kjente disse avvikene bare fra fordommer som de hadde overtatt.

Derfor spør jeg om Eliminering av individualiteten under 2 verdenskrig, også i noen grad hadde rammet Norge, kanskje i mange årrekker før krigen? Kanskje av andre grunner enn naziregimet fra 2.verdenskrig. Når vi ikke vektlegger individualiteten, greier vi heller ikke å sette oss inn i mangfoldet. Er dette en vanskelighet som ligger i kristendommen, og som gjør at frigjøringen etter 2. verdenskrig ble mangelfull? Dette er uansett et spørsmål om verdikampen vår, (som også ble en verdikamp tyskerne måtte ta). Greidde vi etter frigjøringen i 1945 å bygge opp et menneskesyn, slik at vi kunne hjelpe det enkelte individ til å leve et verdig liv? Kristendommen hadde en sterk posisjon i Norge, gjennom Den Norske Kirke (DNK), og andre kirkesamfunn og karismatiske menigheter. Hvordan kunne de kristne møte, og bli kjent med mangfoldet i datidens Norge?

I Lukas 14, 26-33 finner vi at den identitet som hvert menneske må oppgi, for å kunne bli hans disippel:

Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. (Jesus forteller så to lignelser om hvor dumt det er å begynne på noe, men ikke ha sørget for nok kraft og ressurser til å fullføre det.) Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.

Skarsaune (2018) som nevner dette bibelstedet med stolthet, sier det forteller om Jesu kompromissløshet. Jeg tolker dette som et krav om noe mer enn viljestyrke til å følge Jesus, ikke en hensyntagen til det enkelte mennesket, dets familie og det samfunn du kommer fra. Lukas 14 blir derfor en Eliminering av individualiteten, som også kan være en forutsetning for bruk av makt.

Ronney Johansson skrev et innlegg i Vårt Land 23.04 24, der han påpeker at den greske grunnteksten av Lukas 14 lyder slik «Om noen kommer til meg og ikke hater far og mor, ja til og med sitt eget liv —«. Det Norske Bibelselskapet sier at dette bibelstedet forteller oss om å «sette Jesus høyere enn familien», mens oversetteren av den greske grunnteksten sier: ‘Dette kan ikke Jesus ha sagt’, derfor er oversetter og Bibelselskapet her uenig. Johansson legger til at ‘en oversetters sak er ikke å sensurere Jesus’ (evangelisten).

Uenighet om denne teksten fra Lukas 14.26, viser at kristne er usikre på hva de skal mene om en viktig sak. Jeg kan heller ikke avgjøre hva Jesus egentlig har sagt om denne sak, men de kristnes bruk av Lukas 14,26 viser deres holdning i viktige moralske spørsmål, spesielt om forholdet til ektemake og barn. Hvilken vekt legger de på ‘vår neste’ i samfunnet?

Etter Lukas 14.26 vil det være noen som disiplene må hate, eller sette mindre høyt enn Jesus. Dette må motvirker mangfoldet, siden kristne også arbeider for personer som ofte faller utenfor hjelpeapparatet? Vanskelig å se at Lukas ville ivareta dem uten at de først ble Jesu disippel. Med blant andre Lukas som bakgrunn må jeg spørre ‘Hvordan kan Eliminering av individualiteten (som konsekvens av Lukas), muliggjøre sosialt arbeid og utviklingstjenester’? Vi vet at kristne legger stor vekt på nestekjærlighet, uavhengig av dette trekkets opphav; hvordan skal vi da forstå kristen tro og praksis? (Se kapitel 5 om kristendommens forståelse av moral). Er dette bare tilsynelatende en selvmotsigelse som det kan ryddes opp i?

Fortellingen om min Frigjøring starter med å beskrive kristendommens mange ansikter. I første Del av fortellingen begynner jeg med kristendommens gode ansikt, som jeg spesielt har opplevd i mitt barndomshjem, men kristendommen har også noen vanskelige ansikter som jeg har strevet med. De jeg har omtalt som skyggesider er blant de vanskelige ansiktene – så lenge de ikke anerkjennes av dagens kirkesamfunn. Et av de andre vanskelige ansiktene finner jeg i tekster som forteller om kristendommens forståelse av moral og mangfold, og som diskuteres i kapitelene 5 og 6. I tillegg har kristendommen også andre ansikter som er vanskelige å forstå, som jeg derfor ikke kan slutte meg til. Alle hviler på en Gudstro, som lett medfører Eliminering av individualiteten, som i neste omgang krever bruk av makt overfor individer og stater. Som nevnt tidligere kommer jeg derfor inn på sider ved kristendommens historie som handler om maktbruk etter allianse med statsmakten. Alle bekrefter dualismen i kristendommen.

I særlig grad kommer Frigjøring til å handle om arbeid mot kristendommens maktkamp, gjennom grep om samfunnslivet i et land, med et lovverk, som dekker alle sider ved livet, herunder også skolegang og utdanning. Frigjøring fra en religion eller statskirke kan ha mange likheter med Frigjøring fra et diktatur, som i Tyskland. Kampen for ytringsfrihet, og frihet til å planlegge og leve sitt eget liv gjelder begge. Her vil jeg skrive om Frigjøring fra kristendommens maktovertagelse i et land, og utviklingen av et sekularisert samfunn, en langsom prosess som omdanner ikke bare lovverket, men vår naturlige måte å tenke på om moral og samliv, om likestilling og dermed om menneskeverdet. (Se kapitelene 9 – 10).

Kampen for frihet fra diktatur og religiøs tvang innebærer at vi setter mennesket i sentrum for all utvikling av samfunnet.. Når Kirsti Bergh bruker dette slagordet i innledningen til Fri tanke, januar 22, er det for å gjøre oppmerksom på den geologiske epoken vi er inne i, antropocen, med en jordklode merket av mennesker. Denne epoken aktualiserer også flere sider ved det frigjøringsarbeid som denne boken handler om.

Bergh påpeker at mennesket har ikke bare satte spor etter seg i form av mangeartet kultur og teknologi, selve sivilisasjonen, men har også redusert det biologiske mangfoldet på jorda og omformet det fysiske miljøet gjennom landbruk og industri. Som FNs naturpanel varslet om en forestående naturkatastrofe, har det også varslet om global oppvarming. Det nevnte nummer av Fri tanke er i alt vesentlig viet denne problematikken, der det blant annet påpekes at også Humanetisk Forbund krever forpliktende klimainnsats.

Hvor står religionene, i særdeleshet kristendommen i spørsmålet om å redde menneskeheten fra natur og klimakatastrofer? Den geologiske epoken vi er inne i, antropocen, forteller oss at dette er menneskets ansvar. En allmektig Gud kan hverken hjelpe eller hindre mennesket i å redde naturen og klimaet for vår klode. Derfor krever vår innsats på begge felt en sterk tillit til mennesket som art, som gjennom omfattende læring og vitenskapelig utvikling kan bidra i klimakampen. Vi greier ikke dette uten hjelp av den frie tanke.

Jeg er født 1934 i et arbeider-samfunn ved Kistefos Tresliperi, Jevnaker. Som nevnt hadde mine foreldre en kristen tro, og ga også meg en kristen tro og identitet. I de tre første kapitlene ønsker jeg å fortelle om opplevelser jeg har hatt, og spørsmål jeg har reist om tro og livssyn hos mine foreldre og overfor deres kristne nærkontakter i Jevnaker. Den frigjøringsreisen jeg forteller om her, fortsatte gjennom mitt liv i akademia og frem til min pensjonisttilværelse som ateist og humanetiker i dag. Denne reisen må ikke forstås, i en religiøs forstand som en form for omvendelse, fra kristen tro til humanisme. Selv om tittelen på arbeidet er Frigjøring og inneholder en kritisk fremstilling av kristendommen, må arbeidet heller ikke forstås normativt der mitt livssyn i dag settes over et kristent livssyn. Jeg har stor respekt for andre livssyn og religioner.

Implisitt kristen identitet.

De fleste skyggesider ved kristendommen vanskeligjør individualiteten hos menneskene. Et av dem kan synes positivt og betryggende, men er en skranke for den frie tanke. I et samfunn med en kristen statskirke, der kristendommen også er tatt med i grunnloven, opplever menneskene ofte en implisitt kristen identitet som forsterkes gjennom livsløpet, men bestemmer ikke alltid hva de vil svare på spørsmål om tro og livssyn. Det er ikke bare respekt for kristne høytider, men livsløpet inneholder for de fleste fortsatt konfirmasjon, bryllup og begravelse i kirken. Det stilles sjelden spørsmål om hvorfor slike seremonier gjennomføres i kirken eller i en annen kristen kirke, og følges derfor uten refleksjon. De fleste som velger humanistisk konfirmasjon, gjør det som resultat av et bevisst veivalg.

Mye i lovverker er formet av kristne interesser, ikke minst i skole, utdanning og forsvar, som det bare unntaksvis stilles spørsmål om. Mennesker med en implisitt kristen identitet gjør det ikke, eller sjeldent. I møte med innvandrere med en annen religion, kan mange likevel erklære seg som kristen. Mennesker som er aktivt med i et kirkesamfunn har en kristen identitet, dvs. en eksplisitt, ikke implisitt identitet som kristen. Likevel, mener jeg at flertallet av nordmenn i dag har en implisitt identitet, det samme tror jeg gjelder også for andre Europeiske land.

Implisitt kristen identitet er en mer eller mindre bevisst holdning som stammer fra den tiden det var forbudt å tilhøre noe annet enn den evangelisk lutherske kristendom. Senere har sekularismen vokst frem i dette landet, mange kunne da være både sekulær og kristen, noe jeg omtaler i kapitel 9 som hybrid identitet. Forskjellen ligger i hva som klarest blir bevisstgjort (se nærmere om dette senere). Implisitt identitet innskrenker ens bevissthet om livssynsspørsmål, og kan derfor bli en bremse/hindring for den frie tanke.

Frigjøringen startet da jeg lærte om kristendommens sol og skyggesider, noe jeg forteller om i de to første kapitlene, som jeg også sammenfatter i kapitel 4. Til slutt i denne innledningen, vil jeg også nevne at min livsynsreise og påfølgende diskusjon av kristendommens historie, ikke har en definert slutt. Snarere vil jeg si at den igangsetter en utvikling – det humanetiske livssynet og en videre forståelse av menneskeverdet. I dag (aug. 24) står vi som humanister overfor enorme utfordringer, ikke bare trusselen mot demokratiet og rettstaten i mange land, men også av tusener sivile, som er drept i Ukraina og Gaza, og de hjerteskjærende meldinger om svært mange barn som er blitt drept i bomberegnet begge stedene. De siste hendelsene kom etter at Markus Gabriel skrev sin bok Moral Progress in Dark Times, (2022). Han ber likevel om en fornyet Opplysningstid, i forlengelsen av det budskapet Stephen Pinker ble kjent for (Et forsvar for fornuften, vitenskapen, humanismen og fremskrittet). Denne utviklingen hadde ikke vært mulig, men vanskeliggjort, uten Frigjøringen fra den kristne gudstro, en religiøs tro som også hadde umuliggjort den Frie tanke.

Mitt opplegg for religionskritikk.

Før jeg starter beskrivelsen av min reise, Frigjøringen, vil jeg si litt om organiseringen av stoffet. Religionskritikken som denne fortellingen handler om, er lagt opp på to måter: Først, behandler jeg den på stats- og samfunnsnivå: kristendommens bestrebelser på å forme lovverket i et land, for derved å bestemme viktige sider ved utdanning, kalenderen med fri – og helligdager, seremonier i forbindelse med dåp, ekteskapsinngåelser, forsvar m.m. Kristendommens søken etter makt ble merket som religions-ufrihet den første tiden etter å ha tatt over makten i et nytt land, der dyrking av andre religioner lenge ble forbudt. (Kristningen av Norge frem til 1845). Kapitlene 7 til 9, samt kapitel 14 inneholder denne siden av religionskritikken, der historikerne ikke alltid har skilt klart kristning fra statsdannelse.  

Den andre siden ved religionskritikken handler om forkynnelsen som rettes mot individer gjennom gudstjenester eller enkeltvis, fra person til person. Forkynneren har sin tro, mottakeren kan ha relevante kunnskaper? Disse er et viktige dersom forkynnelsen også skal forstås som en dialog. Er forkynnelsen opprinnelig ment som dialog, eller er den ment som opplysning?

I dialogen forventer jeg at forkynneren tar hensyn til motpartens kunnskaper om moral. Ikke alle individer i dag har samme moralforståelse som de kristne. Her er lydighetsetikken arvet fra Moseloven, som i mange tilfelle vanskeliggjør dialogen, s. kap. 6. Kunnskaper om bibelske tekster bør alle bli tema for dialog. Når den kristne forkynneren nevner det som står i Trosbekjennelsen, kan han/hun bli spurt om alt dette er sant. Forkynneren kan svare at det som står i Trosbekjennelsen har formet livet hans/hennes. Eksempelvis har troen på oppstandelsen gitt livet mening og følelsesmessig styrke for mange, noe vi skal respektere.

Likevel skal vi ikke forveksle sannhet og tro, men beholde det sekulære idealet. Dette krever en gjennomtenkning av begrepet sannhet. Her er vitenskapelig basert kunnskap viktig, ikke minst fra evolusjons-biologisk forskning, men begrepet sannhet bør også diskuteres i vitenskapsfilosofisk sammenheng. I kapitel 16.5 diskuterer jeg forholdet mellom vitenskap og religion, der flere vitenskapsfilosofer er viktige for en kritisk gjennomgang av forholdet mellom sannhet og tro. Jeg har spesielt festet meg ved Carl Poppers begrep falsifiserhet, som er første krav til å inkludere en observasjon/påstand i en omfattende teori. Jeg venter ikke at sekulære mennesker i dag bruker, eller er kjent med Poppers begrep, men en kritisk holdning til religiøse begrep reiser spørsmålet om deres sannhet uten å benekte troen.

Del 1. handler om barne- og ungdomstiden i Kistefos, med spørsmål jeg reiste om kristendommen, uten klare svar. Religionskritikken starter fra Del 2 i fortellingen, både på stat- og individ nivå, og springer ut fra kristendommens skyggesider. I Del 5 tar jeg opp utbredelsen av kristendommen internasjonalt. Her viser jeg at Kirkens Verdensråd (KV) møter store problemer uten en felles bibelforståelse. Deretter, i Del 6 diskuterer jeg hvordan vi kan forstå norsk kristendom i dag. Først med kristningen av Norge, og deretter et eksempel på kristne holdninger i en debatt om transseksualitet.

I siste Del 7 fremstiller jeg mitt syn på humanetikken, og humanisters kamp for klima og natur i Antropocen, menneskets tidsalder. Slik jeg forstår Human Etisk Forbund finnes her ingen dogmer. Ingen trossetninger som er kanonisert, humanismen er under stadig utvikling.

Min livssynsreise inn i humanismen har ingen brå overganger, de første årene etter nådd pensjonsalder tenkte jeg derfor mye på begrepet menneskeverd, et begrep som også opptok meg mens jeg ennå arbeidet på Blindern og hadde et tilnærmet kristent livssyn. Nå stiller jeg meg kritisk til en implisitt kristen identitet som kan hindre den frie tanke. I stedet stiller jeg det viktigste spørsmålet, som jeg også har vært opptatt av gjennom hele reisen, og som jeg fortsatt stiller til mine kristne venner og deres trosfeller, og etter hvert til meg selv: Hva er ditt menneskesyn, og hva er konsekvensene av å ha et slikt syn? Frigjøringen og derved min livssynsreise er nærmere målet når jeg selv har gitt et klart svar på dette spørsmålet. Jeg vil gjøre alt for å klargjøre svaret i løpet av min fortelling, som uttrykkes etter beste evne i siste kapitel 19: Mennesket som del av naturen, og som naturens forvalter, står i sentrum av min virkelighetsforståelse, er uerstattelig og samtidig uavhengig av en tenkt allmektig gud.

Del 1. Barne- og ungdomstiden i Kistefos. Arbeidsmiljøet mellom humanisme og invaderende kristendom.

Kapittel 1. Minner fra barndommen

1.0 Det religiøse miljøet i Jevnaker

Jeg hadde nesten fylt 6 år da krigen kom 9. april, 1940. Det betyr at jeg kan si lite om det religiøse miljøet i Jevnaker under krigen, men husker mer om dette fra etterkrigstiden og frem til 1953 da jeg begynte studiene i Oslo. Mine foreldre var begge med i Frelsesarmeen, pappa var frelsessoldat og mamma var aktiv i Frelsesarmeens Hjemforbund. Samtidig var familien knyttet til Den Norske Kirke (Randsfjord Kirke) vesentlig i forbindelse med dåp, konfirmasjon, vielse og begravelse som foregikk der. Likevel hadde vi ingen personlig omgang med kirkens folk (prest, klokker og diakon).

Jeg hadde 1 bror og 6 søstre som alle var eldre enn meg. Min bror var sju år eldre enn meg og nest sist i søskenrekken. I tillegg til mine foreldre var det bare 2 av søstrene mine som beholdt sin kristne tro, de gikk begge inn i Smiths Venner. Jeg er nå den eneste gjenlevende av denne store familien.

Min familie hadde mye kontakt med mennesker fra karismatiske samfunn utenfor kirken, spesielt Bedehusmiljøet og i noen grad Metodister og Pinsevenner. Etter at min yngste søster giftet seg med en mann i Smiths Venner ble vi også gjort kjent med deres tro og livsform. I begynnelsen utgjorde de en ukjent sekt for oss, som hadde etablert seg i Hønefoss på denne tiden.

Jeg gikk i søndagsskole som ble arrangert i en nedlagt barneskole i Kistefos (der også Frelsesarmeen holdt kveldsmøter). Siden mine foreldre var med i Frelsesarmeen hadde vår familie også kontakt med andre kristne, dvs. at den religiøse påvirkningen jeg mottok var større enn det andre barn i nabolaget mottok. Jeg opplevde å ha en tro på Gud, i barndommen og frem til konfirmasjonen i Randsfjord Kirke, men i ettertid kan jeg ikke forklare dette tilfredsstillende. De kristne vennene som vi ble godt kjent med snakket ofte om å bli «frelst», men jeg hadde likevel ikke opplevd noe de kalte «frelse». Dette forsto jeg aldri, jeg skal senere fortelle hvorfor begrepet «frelse» ble særlig vanskelig for meg. Likevel, var det også andre aspekter ved kristendommen som sitter igjen fra denne tiden: Ett positivt og menneskevennlig aspekt og andre aspekter som skapte frykt og tvil.

1.1 Freden i 1945, frihetslengsel og nye utfordringer

Som jeg skal fortelle litt om senere, fikk jeg uventet budskapet om at en av mine søstere døde den 7. mai dette året. Fredsslutningen som vi hadde sett fram til, kom med en blanding av sorg og glede og markerte en vanskelig tid for meg og min familie. Etter hvert kunne vi likevel delta i fredsfeiringen og dele frihetslengselen som gjorde seg gjeldende i det norske folk. Min pappa og jeg gikk Fredsmarsjen sammen, og vi snakket om den nye tid med dens utfordringer og gleder. Også den nasjonale Frigjøringen hadde begynt.

Folk tjente dårlig, få kvinner hadde arbeid, og den arbeidssøkende ungdom møtte store vansker. Min bror Hans ble oppfordret til å fortsette på middelskole i Hønefoss, men takket nei. Det var heller ingen støtte å få fra kommunen for han, mens jeg var heldig og mottok skolepenger i 1948.

Etter fredsslutningen i 1945 åpnet samfunnet seg mer. Det var idrettslag og andre som nå kunne møtes, ikke bare religiøse foreninger og grupper som under hele krigen hadde holdt møter med forkynnelse. Nå ble også annen foreningsvirksomhet lovlig, idrettslag ble startet opp igjen. Det ble dans ‘på lokalet’ for alle. De kristne samfunnene så at ‘synden’ fikk gode vilkår.

Broren min var sju år eldre enn meg. Han var mye sammen med en guttegjeng på tilsvarende alder – alle hadde problemer med å skaffe seg arbeid. Tilfeldige jobber hos bønder på Ringerike hjalp noe, anleggsarbeid var ettertraktet, men mangelvare.

Noen ‘øyeblikksbilder’ av denne guttegjengen sitter fortsatt fast i min hukommelse: De hadde funnet en plass i skogkanten, satt på noen plankebiter, spilte poker, drakk hjemmebrent og sang av full hals: Frelsesarmésanger, bl.a. ‘Har du regnet med alt når din livsdag er talt’. For kristne i lokalsamfunnet var dette maksimering av synd, men jeg vet at dette var guttenes frihets- og gledes ytring. Det var ikke noe hån til Frelsesarmeen, det var deres sanger de kunne godt. De gjorde ellers sin plikt som gode samfunnsborgere, og flere av dem avtjente verneplikten i Tysklandsbrigaden.

Gutta i skogkanten som sang frelsesarmesanger, møtte jeg flere ganger. Disse hendelsene tok brodden av den gudsfrykt og ærbødighet jeg hadde til religiøse øvrighetspersoner i bygda. Jeg hadde, for eksempel, en redsel for Gamkinn, daværende sogneprest i Jevnaker, som i sin sorte kappe og hvite krage representerte døden for meg. De livsglade guttene i skogkanten ga meg håp og optimisme selv om disse opptrinnene likevel var underlagt de usagte betingelser i det kristne samfunn i hjembygda. Man måtte ta vare på sin identitet som kristen!

1.2 Den barmhjertige samaritan

La meg nå fortelle litt om min pappas deltagelse i Frelsesarmeen. Vi er alle kjent med det sosiale hjelpearbeidet som Frelsesarmeen gjennomfører. Julegrytene er et godt kjennetegn fra gammelt av, mens i dag kan vi bl.a. fremheve Fretex. Pappa så på Frelsesarmeen som ‘den barmhjertige samaritan’, noe som også kom til å prege hans hverdag. Han var også selv den barmhjertige samaritan, og på den måten virkeliggjorde han Jesu svar til jøden om hvem er min neste (Lukas 10. 30-37) Pappa gikk på møter, likte sangen og musikken og kom med et ‘vitnesbyrd’ iblant (ikke helt hans felt). Hans soldatgjerning fant sted i arbeidermiljøet i Kistefos. Han solgte Krigsropet hjemme hos folk og ble på den måten kjent med mange. Han søkte ikke å omvende folk, men hadde alltid tid til å lytte, trøste og gi råd. Det var et hardt miljø for arbeiderne som bodde i en to-roms leilighet (‘arbeiderboligen’) siden man skulle underholde en hel familie med 3-5 barn, samtidig med at alkoholen ble en farlig ‘trøst’ i hverdagen. Arbeidsulykker kunne forekomme, spesielt blant sliperne der tømmerkubber lett falt ut av transport-båndet, farlige hodeskader forekom med påfølgende sykemelding. Også utenfor fabrikken forekom ulykker. Jeg husker spesielt en av sliperne som etter en fotballkamp, tok hjemturen langs jernbanelinja etter å ha smakt godt ‘brennevin’, ble overkjørt av Bergenstoget (som den gang gikk over Jevnaker) og ble funnet under fjerde vogn. Det het seg at han nesten ikke hadde et helt ben i kroppen, ble sendt til Gjøvik sykehus der de ‘lappet han sammen’ og beholdt han et par måneder. Når han kom hjem tilbrakte pappa mange timer i samtaler med han, for å holde motet oppe og få han restituert igjen. Helt uformelt var pappa en form for ‘sosialarbeider’. Han ble vist stor tillit fra ledelsen. Hver søndag når det første ‘skiftet’ møtte frem for en ny arbeidsuke stilte han opp for å kontrollere fremmøtet og skaffe vikarer om nødvendig. Han hadde også andre oppgaver for fabrikken utover arbeidet i smia. Han gjorde så mye for Kistefos og arbeidsmiljøet der, og 25. mars 1950 mottok han kongens fortjenestemedalje – i audiens hos kong Haakon.

Pappa hadde et godt forhold til alle som arbeidet i Kistefos, men her vil jeg nevne spesielt hans respekt for og samarbeid med bestyrer Christian Hurum, som ledet bedriften gjennom de vanskelige krigsårene og frem til nedleggelsen i 1953. Pappa hadde stor respekt for han, snakket ofte med han og ble samstemt med han i viktige saker for Kistefos. Hurum var en kristen og kom på god talefot med pappa. Når pappa var døende og lå i hjemmet til søster Anna og svoger Ole på Randsborg fikk han besøk av Hurum. De hadde en rolig og god samtale ved livets slutt, de tar farvel med hverandre og enes om at de igjen vil møtes i himmelen. Hurum talte også under pappas begravelse i Randsfjord kirke.

Pappas religiøsitet ga han roen og styrken ved livets slutt inneholdt, noe som har fulgt meg gjennom hele reisen: hans barmhjertighet og menneskevennlighet. Likevel, i Kistefos fikk jeg også opplevelser som inntraff før Pappa døde, og som gjorde meg urolig.

1.3 Frykten

Min yngste søster ble som nevnt med i Smiths venner, senere gikk også min nest eldste søster med i denne sekta. De bosatte seg i Bødalen Røyken, men var ofte på besøk hjemme i Kistefos der de forklarte oss om sin ‘nye tro’, Frelsesarmeen sto ikke høyt i kurs. En dag fortalte de om Opprykkelsen (eller Bortrykkelsen), noe vi ikke hadde hørt om i Frelsesarmeen, men står i Paulus’ første brev til Tessalonikerne:

«For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften for å møte Herren» (4, 16 – 17)

Når vi nærmer oss endetiden vil katastrofer opptre, og menneskene merker det som trengselens tid. Vi må regne med at Pappa plutselig en dag blir borte fra arbeidsplassen, ingen skjønner hvor det er blitt av han. Det samme kan plutselig skje med Mamma og andre som har tatt imot frelsen. Jeg var bare 13 – 14 år den gangen og kunne ikke skjønne dette. Opprykkelsen gjorde meg redd – skapte stor frykt i lang tid etterpå. Var det dette som var kristendommen, hvordan ville det gå med alle som ikke hadde mottatt frelsen? Var ikke denne fortellingen om Opprykket en fortelling om et sorteringssamfunn, de gode som var blitt frelst – og alle andre? (Senere har nettopp kristne (Krf) advart mot utvikling av et sorteringssamfunn i Norge – uten å nevne Opprykkelsen.)

Kapittel 2. De vanskelige spørsmålene

2.1 Frelse

Som barn ble jeg kjent med kristendommens to måter å møte oss på: den gir støtte og omsorg med den ene hånd og truer med fortapelsen, og begår overgrep med den andre.  Det skal sies at i barndommen opplevde jeg bare overgrep av psykisk art, (f.eks. belæringen om ‘opprykket’) men i voksen alder har jeg også lest om mangfoldige, dokumenterte overgrep av fysisk art andre steder.  Kristendommens tosidighet ble svært vanskelig å forstå for meg den gangen, som barn og langt oppover i ungdomsårene. Jeg ble derfor stående med mange ubesvarte spørsmål, her er to av dem: Hva er frelse og hva er meningen med livet? Wikipedia gir oss en definisjon på frelse som jeg antar teologene kan akseptere: Frelse er i kristen forstand Guds redning av menneskene fra synd og død til et evig liv i en ny dimensjon. Flere kristne samfunn anser frelsen for å være et forvandlingsverk, dvs. at frelse er en rekke endringer som i løpet av livet fører en fra syndig til guddommelig menneske. Dersom denne definisjonen er allmenngyldig betyr den at enhver som ikke er frelst er et syndig menneske, (helt i tråd med arvesynden). Denne tolkningen er også i samsvar med praksis i mange religiøse samfunn, her er ett eksempel: Under krigen hadde Frelsesarmeen og andre kristne samfunn tillatelse til å holde kveldsmøter, og siden det ikke fantes ‘underholdning’ noe annet sted var møtene godt besøkt. I tillegg til sangen og musikken som de var kjent for, gikk de ofte frem til enkeltpersoner og oppfordret dem til å søke frelsen. Nede på kne ba de sammen med personen for at han/hun skulle få tilgivelse for sine synder. Det ble mye gråt som kunne tyde på at personen hadde det vondt. Når han/hun også ble lovet tilgivelse fra sine synder, ble hele seansen vanskelig å forstå siden den ‘søkende’ personen ofte var en beskjeden, men godt likt mann eller kvinne i nabolaget. 

Min yngste søster og hennes mann startet ekteskapet på et småbruk i Haugsbygda, med fem barn fra hans første ekteskap, fikk de en ung jente som hushjelp (gårdsjente). Hun var snill, hjelpsom og svært tillitsfull, men hun var jo ikke frelst. Hun måtte snart ned på kne for å be om tilgivelse for sine synder. Jeg husker opptrinnet godt der jenta lå på kne og gråt. Det var nok ikke mye snakk om psykisk helse den gang.

Jeg selv hadde aldri opplevd ‘frelsen’ på denne måten. Kunne jeg derfor betrakte meg som et guddommelig menneske? Etter hvert opplevde jeg flere spørsmål jeg ikke hadde noen svar på:

2.2 Syndens forlatelse?

Jeg opplevde flere situasjoner der enkeltmennesker som hadde møtt fram til åpne møter i bedehuset, frelsesarmeen eller andre kristne menigheter, kom i ‘samtale’ med en pastor e.l. for å bli frelst. Forutsetningen for slik frelse var alltid at personen bekjente sine personlige synder. Som barn ble jeg ikke selv direkte utsatt for slike ‘samtaler’, likevel undret jeg på hvilke ‘synder’ folk måtte bekjenne i slike møter. Når jeg i dag tenker tilbake på disse hendelsene ser jeg at bekjennelse av synd i kristen sammenheng ligner på et fenomen som er kjent fra rettsvesenet, nemlig falske tilståelser. Thomas Quick og Fritz Moen er kjente eksempler fra Norsk rettspraksis, og vitenskapelig forskning på området er godt dokumentert i Svein Magnussens arbeid Vitnepsykologi. I juridisk sammenheng kan ikke ordet falsk i falsk tilståelse gis en psykologisk fortolkning. Selv om den siktede ‘påtar’ seg skylden for ugjerningen, vil den i rettslig sammenheng bare bety feilaktig, uriktig eller ugyldig tilståelse. Likevel, bak enhver falsk tilståelse ligger det en psykologisk realitet, og det er på dette plan jeg mener bekjennelse av synd kan sammenlignes med falsk tilståelse i retten. Dersom bekjennelse av synd er nødvendig for å søke frelse, bør man forvente en samtale i retning av psykoterapi mer enn stadfestelse av frelsen.

Frelse ble også viktig for barna til min yngste søster og mannen i Smiths Venner, de hadde to barnekull å oppdra. Disse barna fikk derfor en streng oppdragelse, men jeg har ingen forutsetning for å skrive om dette i detalj her. Hjemmet deres ble preget av mye god sang og musikk, kristendommens lyse side, og jeg ble god venn med dem alle. Kanskje skulle jeg ha tatt bedre vare på vennskapet med begge barnekullene. men jeg valgte en akademisk livsvei og skapte en slags ‘avstand’ som var helt unødvendig, og som nå mot slutten av livet er helt borte.

2.3 Helvete

Ved din død møter du dommen som har to utganger: Himmelen for de troende og helvetet, de vantros pinerom for de som ikke hadde tatt imot Jesus. Helvete var derfor en fryktelig straff for alle som ikke hadde tatt imot troen. Dette begrepet i kristen forkynning har skapt traumer og andre psykiske lidelser hos både barn og voksne. Likevel er dette i all sin meningsløshet lett å avvise så lenge man ikke er underlagt et tankens tvangsregime.

2.4 Meningen med livet

Det andre problemet gjelder meningen med livet, et problem som ble aktualisert i forbindelse med et smertelig tap jeg opplevde som barn, og som etter hvert fikk stor betydning for utviklingen av mitt humanetiske livssyn. Det betyr at dette problemet ble bevisstgjort i godt voksen alder. Likevel var det en hendelse i Kistefos rett før jeg fylte 11 år som fikk meg til å tenke på spørsmålet første gang. Jeg er nå den eneste gjenlevende av søskenflokken. Det var et stort tap hver gang en av dem døde, men det var tapet av min søster Lotta som ble et livslangt sår for meg. Jeg fikk et spesielt godt forhold til henne. Så ble hun syk og innlagt på sykehus i Hamar der hun ble smittet av difteri (krupp?) og ble derfra sent til Rikshospitalet -. Mamma og Pappa fikk beskjed om å reise inn til Oslo med en gang, men i siste liten fikk de høre at det var for sent. I mellomtiden hadde jeg gått opp til kameratene utenfor arbeiderboligen for å leke, jeg hadde ikke skjønt alvoret da hun ble sendt til Rikshospitalet. Det var en pen vårdag (7. mai), og to menn kom for å fortelle at det var blitt fred i Norge. Noen av konene i ‘boligen’ snakket sammen, den ene sa plutselig: har du hørt at Lotta er død? Det svartnet for meg, det var som hele livet brøt sammen. De to konene la ikke merke til meg. Husker ikke særlig mer av fortsettelsen den dagen. 

Mange andre har sikkert opplevd en tilsvarende hendelse, særlig de som oppsto ved ren tilfeldighet (ulykker). Kan Gud ha en mening med dem, mens pårørende lider? Da Lotta gikk bort hadde vi alle det vondt, ikke minst mine foreldre hadde det usedvanlig vondt fredsdagene i mai 1945. Det er vanskelig å sette ord på følelsene i en slik situasjon, og mange spør seg kanskje hva meningen med livet er. Det er mye i livet som kan sies å være resultat av tilfeldigheter, også min egen fødsel. Derfor sier humanetikere gjerne at det finnes mye mening i livet, men ingen mening med livet. Et slikt utsagn har jeg god forståelse for. Den mening vi opplever gjennom livet kan ikke tilskrives livet som biologisk faktum, men i stor grad de roller vi har valgt selv eller blitt pålagt av andre. Viktor Frankl skrev boken om «Man’s search for meaning». Jeg ønsker jeg å sitere et avsnitt fra boken hans som i prinsippet dekker min humanetiske forståelse for mening:

«I doubt whether a doctor can answer this question in general terms. For the meaning of life differs from man to man, from day to day and from hour to hour. What matters, therefore, is not the meaning of life in general but rather the specific meaning of a person’s life at a given moment. To put the question in general terms would be comparable to the question posed to a chess champion: ‘Tell me, Master, what is the best move in the world?’. There simply is no such a thing as the best or even a good move apart from a particular situation in a game and the particular personality of one’s opponent.» (s.88).

Hvorfor gikk bare to av mine søstre til Smiths Venner? Hvorfor var ikke andre av mine søsken noe tiltrukket av en kristen levemåte? De hadde alle stor respekt for kristne menigheter, men det var bare min eneste bror, Hans, som søkte politikken på venstresiden, og forsto hvor viktig det var å kjempe for arbeidernes rettigheter. Kristendommen var han ikke opptatt av.

Vi var ikke fattige, selv om pappa tjente lite. Mamma hadde full kontroll over økonomien og bygget opp ressursene som jordlappen og noen få dyr ga oss. Her var full kontroll, men vi kjente mange som led stor nød, der familier gikk i oppløsning og barna døde tidlig. Vi kjente frykten for sosial nød, en viktig faktor som holdt mamma og pappa i Frelsesarmeen, og to av søstrene mine som gikk med i Smiths Venner.

Det var tvilere blant oss, som dels sluttet seg til arbeiderbevegelsen, men som hadde stor respekt for frelsesarmeen. Min eldste søster var en av dem, hun gikk med i avholdsbevegelsen (IOGT), noe jeg selv også gjorde. Deres arbeid for edruelighet har jeg fortsatt stor respekt for, men sluttet da jeg brøt mitt avholdsløfte. Dette ga meg ‘sjelekvaler’ og opplevelsen av feighet som har sittet i meg gjennom livet. Selv om avholdsbevegelsen ikke bare besto av kristne, var det likevel noe i bevegelsen som minnet om kristendommen. Det var lydighetsetikken som kristendommen også hadde basert seg på, som holdt meg borte fra alkohol frem til de første studieårene i Oslo. Det hadde jeg nok godt av, men ga meg lite å tenke på når det gjelder meningen med livet. I kapitel 5 beskriver jeg den jødiske lydighetsetikken som Jesus fulgte, som bygget de kristne samfunnene, og som også influerte på livet i avholdsbevegelsen i Norge.

2.5 Rettskaffenhet

I valgene vi måtte ta i ungdomstiden tenkte vi mye på andre slektninger som levde i stor nød og fattigdom, der noen av barna døde tidlig av vanlige barnesykdommer og underernæring, og familien gikk i oppløsning. For å unngå dette gjaldt det å holde seg borte fra alkohol og leve ett rettskaffent liv. For ungdommen som vokste opp var det ikke alltid lett å holde seg borte fra alkohol, noe mange foreldre så gjennom fingrene på. Likevel, forventningene og kravet om et rettskaffent liv var der, og jeg har spurt meg selv i ettertid hva dette betydde i praksis. Hva betydde det å være et ‘gagns’ menneske man kunne se opp til?

Rettskaffenhet hadde selvfølgelig med rettferdighetssans å gjøre, men det hadde også med ens moral å gjøre, men i første rekke var det en egenskap vi demonstrerte gjennom de rollene vi var tildelt. Dette lærte jeg spesielt av Ragnar Rommetveit, som lenge var en av mine kollegaer ved Psykologisk Institutt. Han disputerte for dr. philos. graden i 1953, det året jeg begynte mine psykologistudier i Oslo. Rommetveit var også utdannet lærer. Han fortalte om lærermøter på Vestlandet, der det ble forventet av han som den lokale læreren, at han avsluttet møtet med en bønn.

Det betydde at man i det store og hele fulgte oppskriften for å være en kristen. Selvsagt måtte man være både døpt og konfirmert, noe som i praksis var påbudt, men best var det om man gikk inn i en kristen menighet, og gjorde man ikke det måtte man holde seg langt bort fra et liv som brøt med den kristne moral. Ikke alle gjorde det, jeg kjente flere av mine kamerater som hadde tråkket feil i oppveksten, og ble derfor ikke betraktet som et rettskaffende individer.

Likevel, opplevde jeg et vennskap med disse ungdommene, et vennskap jeg fortsatt har. Det var viktig å se dem som mennesker, med styrke og svakheter, som sjelden kom frem i det kristne miljøet. Derfor spør jeg i dag, hva slag menneskesyn de kristne hadde som vektla rettskaffenhet. Her var mye bra, spesielt rettferdighetssansen. Likevel, rettskaffenhet vektla ikke et godt menneskesyn, og inneholdt ikke noe om den fri tanke. Planer om å studere filosofi eller psykologi var noe som ble møtt med tvil og skepsis. Til tider følte jeg at jeg kastet meg ut på dypt vann.

Kapittel 3. Søkende ungdomstid.

3.1 Realskole og gymnas

De vanskelige spørsmålene meldte seg tidlig, og jeg levde med dem uten å finne noe svar. På en måte tilhørte jeg fortsatt det kristne miljøet i Kistefos samtidig som jeg fikk et godt forhold til min yngste søster og mann, og deres to barnekull. I 1947 flyttet de til et småbruk i Bødalen der jeg hadde flere gode sommeropplevelser. I 1948 begynte jeg på realskolen i Hønefoss og fikk nye impulser. Lysten til å lese mer enn skolepensumet oppsto, og på den tiden fant jeg mye interessant stoff i Det Beste (fra Readers Digest). En biolog (som jeg ikke husker navnet på) skrev om den levende celle. Der sto det ettertrykkelig at alt hadde oppstått fra den levende celle, også religionene. Jeg mente denne kunnskapen måtte være kritisk for alle religioner, også kristendommen. Derfor viste jeg artikkelen til min svoger i Smiths Venner og ventet en hard diskusjon med han. Slik ble det ikke, Han bare spurte meg hvem jeg trodde hadde skapt den levende celle. Jeg ble svar skyldig, min svoger hadde vunnet det som var tilløp til en diskusjon. Jeg hadde ingen forutsetninger til å følge opp problemet. (Jeg kunne ha hatt det først i 2021 da Dag O. Hessen utga boken Liv der han forklarer kriteriene på liv, og dermed livets opprinnelse).

Den litteraturen jeg fant i ungdomsårene ga meg ingen løsninger på de store spørsmålene i livet, men den opprettholdt min nysgjerrighet og vitebegjær. Jeg leste Georg Brochmanns tre bøker om Mennesket, her vil jeg særlig nevne hans siste bok Mennesket og Evigheten, som utkom på Aschehough & Co 1951. Han skrev blant annet om evigheten som følelse, idé og naturvitenskapelig begrep. Dette var interessant selv om temaets naturvitenskapelige relevans ikke overbeviste. Kritiske tanker om kristendom og andre religioner fikk næring mot slutten av boka der han skrev om Dogmefri Religion. Det er mye rosverdig med boken hans, men den ga min ‘livssynsreise’ en sterk avsporing når han skrev med begeistring om parapsykologien som ble innført som en ‘empirisk vitenskap’ av J.B. Rhine ved Duke University. Jeg skrev umiddelbart til prof. Rhine og fikk hyggelig svar sammen med flere rapporter om eksperimentene hans. Så fortalte jeg dette til rektor Fonnum ved Hønefoss Realskole og Gymnas, han var den første i landet som underviste i filosofi og psykologi på gymnasnivå. Etter anmodning fra Fonnum holdt jeg et foredrag for mine medelever om parapsykologi, og etter at jeg begynte studiene i Oslo hører det til historien at jeg fikk med meg tre andre, studenter og psykologer som forsøksvis ‘dannet’ landets første parapsykologiske forening. Imidlertid skjønte jeg snart at parapsykologien ikke hadde et tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag. Dessuten var jeg uinteressert i det som etter hvert ble den filosofisk-religiøse innramming (Teosofi) av dette feltet.

3.2 Tiden med studier og forskning

I begynnelsen av mine studier i Oslo traff jeg igjen rektor Fonnum som besøkte Universitetsbiblioteket på Solli plass. Han hadde et søkende og åpent sinn og ga meg en forståelse av hva den frie tanke er. Han lot meg holde foredraget om parapsykologi i Hønefoss, en interesse som ble et blindspor, men erkjennelsen av at noe er et blindspor, er også et resultat av den frie tanke.

Studietiden ellers inneholdt lite av refleksjon på livssyn og religion. Studiene, trening og diverse andre fritidsaktiviteter tok mye av min tid. Psykologien hadde som vitenskap ikke den gang noen innflytelse på mitt livssyn. Det hadde heller ikke støttefagene (fysiologi og sosiologi) til magistergraden i psykologi. Doktoravhandlingen tok opp grunnlagsteoretiske problemer i persepsjonspsykologien, men hadde heller ingen relevans for spørsmål om livssyn og religion. Senere produserte jeg eksperimentelle arbeider som også var irrelevante for livssyn og religion, men statistikk og den generelle metodelæren var viktig for kritisk tenkning.

Denne tiden var jeg uten den sterke religiøse innflytelsen som jeg merket i barne- og ungdomstiden, nå gikk livssynsreisen langsomt. I den utstrekning jeg tenkte på religion ga jeg uttrykk for et livssyn man kunne si var et kristent livssyn. Jeg var blitt opptatt av menneskeverdet, og på den måten nærmet meg både kristendom og humanisme. Det ligger i begrepet menneskeverd at hvert enkelt individ har en spesiell og uerstattelig verdi, noe vi lett kunne enes om, men forutsetter dette et kristent livssyn? Når en allmektig gud som sto over menneskene, ble det nødvendig å spørre om begrepet menneskeverd forutsatte kristen tro. Derfor begynte jeg å spørre kristne venner og meg selv: Hva er ditt menneskesyn? Etter hvert ble jeg klar over at kristen tro ikke nødvendigvis garanterte et positivt menneskesyn. Hver av oss, troende og ikke-troende må arbeide med vårt menneskesyn for en bedre fremtid for oss alle.

Mamma døde i 1975, da jeg var i gang med kognitiv forskning på Blindern. Selskapet etter begravelsen fant sted i Frelsesarmeens lokale på Jevnaker, og ved denne anledning kom motsetningsforholdet mellom Smith Vennene og mine foreldres religiøse tilknytning til Frelsesarmeen tydelig fram. Min svoger hadde jo tidligere karakterisert Frelsesarmeen som et jordstykke der kua ble matet, som nå var spist tomt, og at søsteren min (som tidligere var frelsessoldat) nå måtte søke den fruktbare jorden i Smith Vennene. Til selskapet i Frelsesarmeen hadde de to invitert med forstander, et høyaktet medlem av sekten i Hønefoss. Vi andre kjente han bare av omtale, og han hadde heller ikke møtt min mor noen gang. Likevel grep han ordet i begravelses-selskapet, og holdt en ‘flammende’ tale med nedsettende beskrivelse av de svarte i Afrika som ikke hadde hørt om Jesus. Han nevnte ikke min mor, og stemningen ble derfor meget vanskelig. Jeg våget ikke å ta et endelig oppgjør hverken med han eller min søster og svoger.

Hendelsen ved min mors begravelse ble ‘glemt’ i dagene som fulgte, men er der som et tydelig og vondt minne den dag i dag. Til tross for noen vonde hendelser etablerte jeg et godt forhold til slektninger og venner som var kristne, etter hvert også til karismatisk kristne som mine to søstre i Smith-vennene. Jeg gikk i kirken til jul og andre høytidelige anledninger. Jeg gjennomlevde en skilsmisse i 1983, og traff min nye kone Jorunn i 1989, og sammen med henne fortsatte jeg en stund å gå i kirken.  1992 giftet vi oss i kirken, men fikk ikke den presten vi ønsket oss. En pensjonert prest gjorde ‘jobben’ uten å ha snakket med oss. Vi fikk vite om et bibelsted som manet oss til å bli ‘fruktbare og mange’. I ettertid har jeg sett på denne seansen som en hån mot oss, to voksne mennesker som etablerte sitt andre ekteskap.

Noe skuffet over Den Norske Kirke (DNK) meldte jeg meg ut 13 april 2000, deretter ble jeg mer opptatt av å lese ny litteratur om livssyn og religion. På en av de første turene til Gran Canaria kom jeg over Richard Dawkins bok The God Delusion (2006). Her forklarer han hvorfor vår tro på gud er en vrangforestilling, en argumentasjon jeg fant diskutabel men interessant. Samtidig ble jeg overasket av det gode han sa om Jesus, f.eks. at Bergprekenen var langt forut for sin tid, at Jesus var «one of the great ethical innovators of history». Han skrev dessuten Atheists for Jesus, i Free Inquiry (2005). I noen grad kunne dette minne meg om den etiske holdningen pappa hadde da han gikk rundt med Krigsropet i Kistefos, samtidig innså jeg hvor illusorisk og villedende troen på en allmektig gud var. Kanskje var jeg allerede på vei til å bli ateist. Fra det tidspunkt jeg meldte meg ut av kirken begynte den viktigste delen av min livssynsreise, da leste jeg mer, både ny og eldre litteratur om religion og livssyn, tenkte mye uten at jeg hadde mange å diskutere med. Som nevnt opplevde jeg i barndommen de kristne som både nestekjærlige og dømmende, dvs. at kristendommen hadde både et godt og et dårlig ansikt. Nå skjønte jeg at den hadde flere sider, noe jeg vil komme mer inn på i neste kapitel. 

I den siste delen av min livssynsreise orienterte meg sterkere mot humanisme og et humanetisk livssyn. Jeg hadde blitt mer opptatt av å kunne klargjøre mitt menneskesyn. Jeg innså etter hvert at mennesket må settes i sentrum, ikke gud.  Dette er en overbevisning som kom gradvis, i den seneste tid vil jeg også fremheve min forståelse av mennesket som del av naturen.

3.3 Er det mulig å ha et «akademisk» forhold til kristendommen?

Da jeg giftet meg med Jorunn, hadde jeg lenge hatt et akademisk forhold til kristendommen. Det betydde at jeg ikke fant meg til rette i kristne miljøer og samfunn. Menneskene her kunne være fromme, med stor avstand fra et folkelig og syndig liv. I karismatiske kretser fant jeg et emosjonelt engasjement, særlig knyttet til tungetale, som virket skremmende, og som jeg derfor mislikte. På den annen side fant jeg positive trekk ved kristendommen som religion, ikke minst gjaldt dette deres forståelse av menneskeverdet. I ettertid skjønner jeg at det ‘unike og uerstattelige’ er et viktig, men ikke en uttømmende beskrivelse av dette begrepet. I kristen tro er det ‘unike’ menneske fortsatt underkastet den allmektige Gud.

I dag ser vi at det unike ved mennesket er et utilstrekkelig kjennetegn med mindre man også legger til egenskaper som selvstendighet, fri tanke og ansvar. Så lenge man underkaster seg en allmektig Gud kan disse egenskapene bli oversett. I dag ser jeg at et positivt menneskesyn bare kan utvikles om man frigjør seg fra troen på en allmektig Gud.