Av Runar Wessel.

Sammendrag av Kapittel 5 (Fra ChatGpt)

Dette kapittelet diskuterer det subjektive grunnlaget for moral, og hvorfor verdier ikke kan være objektive. Forfatteren hevder at all moral må være forankret i subjektive vurderinger, og at det å forsøke å gjøre moral objektiv ville være feilslått.

Kapittel 5 Den subjektive nødvendighet i all moralsk diskurs

Vi har nå sett hvordan Ottosen og mange kristne, selv om de har moderert seg, fortsatt henger i et begrepsapparat som er inkompatibelt med det moralske domenet. Moderasjonen består i at man innser at den gamle teologiske kommandodoktrinen er dyp moralsk problematisk. Men samtidig oppfattes altså den moralske diskursen, man anvender, å være en arv fra denne tradisjonen. Dette oppfattes å være hoved-forklaringen på en fiksering på en objektivitet, på moralens område, som kun kan oppnås under kunnskaps-domenet, det som på filosofisk kalles epistemologi.

Videre har vi sett hvordan Ottosens egen argumentasjonen forutsetter, og får sin kraft av verdi-komponenter. Men vi ser også at verdidimensjonen kommer i tillegg til kunnskaps-dimensjonen. Og når vi så oppdager at verdi-hierarkier og verdi-premisser ofte blir en blindsone i argumentene, så fremstår dette komplisert. Her trenger vi litt innsats for å opprettholde klarhet i våre resonnementer.

Det jeg akkurat har beskrevet, inneholder kjernen i en type beslutningsteori, jeg benytter meg av. I dette kapittelet kommer jeg til å bli litt teknisk. Bær over med det. Jeg lover at det er verdt innsatsen.

Jeg har allerede introdusert formelen for rasjonelle beslutninger, men jeg gjentar den her:

Argumentets vekt=sannsynlighet * verdi

Her finner du en oppsummering av min tenkning rundt rasjonelle beslutninger. En helt sentral del av hjernens funksjon er å ta beslutninger. Hvordan gjør den det? Hva er egentlig et valg? Jeg hevder at denne formelen er kjernen i enhver rasjonell beslutningsprosess. Hvor sannsynlig er noe? Og hva betyr det for oss dersom det er sant? Jo mer sannsynlig noe er, og jo mer det samtidig betyr, desto høyere vekt har det.  Denne formelen integrerer kunnskap, under usikkerhet kombinert med verdsetting. Hele min filosofiske tenkning, er orientert rundt dette. Dette er illustrert her. Jeg skiller altså klart mellom verdier og fakta. Jeg har en forenklet verditeori, beskrevet her. Og fakta-begrepet er kanskje best beskrevet her. Sonderingen mellom disse er best beskrevet her.

Jeg anbefaler leseren å merke seg denne formelen. Det er en matematisk formel som er mulig å benytte. Forutsetningen er at man benytter metoder, både for å kvantifisere sannsynlighet og verdier. Det eksisterer en rekke gode analyse-metoder for sannsynlighet. Vi kan snakke statistikk, Bayesisk analyse, eller analyse opp mot verifiserte fakta, selv om det er utilstrekkelig.  Det meste av vår kunnskap har usikkerhet heftet ved seg. Dette får vi frem ved å kvantifisere usikkerheten.
Men hva med verdier? Det mest utbredte system vi har for felles verdsetting er som sagt penger. Det er jo dette som gjør det mulig å anvende matematikk på regnskap og økonomiske modeller. Men i filosofisk forstand er vi jo i behov for å verdsette langt utover dette. Hva er for eksempel verdien av et vennskap? Vi kan absolutt utvikle metoder for slike ting også. Dermed blir det mulig å formulere vår egen rasjonalitet på nye og spennende måter. Men den viktigste gevinsten ved dette, er nettopp muligheten til analyser med større presisjon enn at vi bare går rundt og synser om ting.
I min tenkning benytter jeg meg svært mye av beslutningsformelen som utgangspunkt, både for rasjonelle analyse, men også for etiske analyser og i filosofiske resonnementer generelt. Jeg har skrevet litt om analytisk argumentasjon her, og om rasjonalitet her. Jeg tror du gjenkjenner mønsteret. Det er vesentlig å poengtere at jeg inkluderer verdi-dimensjonen i definisjonen på rasjonalitet. Jeg mener det er en utbredt misforståelse at rasjonalitet bare handler om logikk (se her). Det er en del av det fenomenet jeg kaller for verdiblindhet.

Så er det altså den samme formelen som er utgangspunkt når jeg nå opp en argumentsrekke som påviser den absolutte nødvendigheten av subjektive komponenter i all praktisk argumentasjon. Da er jeg spesielt fokusert på verdi-siden. Da er vi klar for argument-rekken som viser moralens nødvendige subjektivitet:

1. For å kunne handle er individet i behov av å kunne ta beslutninger
2. For å kunne ta beslutninger er individet i behov av evne til å prioritere noe foran noe annet
3. For å kunne prioritere noe foran noe annet er individet i behov av å kunne rangere ting i forhold til hverandre
4. For å kunne rangere ting i forhold til hverandre er individet avhengig av en eller flere egenskaper (variabler) å rangere tingene etter
5. Ting kan rangeres etter en rekke forskjellige typer egenskaper, alt ettersom
6. Hvilke typer egenskaper individet faktisk benytter til rangering, kan ikke utledes fra tingene i seg selv
7. Forskjellige individer kan benytte forskjellige typer egenskaper
8. Følgelig er resultatet i høyeste grad avhengig av subjektet som rangerer, og kan derfor ikke bli objektivt
9. Følgelig kan ikke verdier bli objektive
10. Ettersom all moral får sin mening av verdi-baserte appeller, kan da heller ikke moralen bli objektiv

Eksempel:
Jeg skal ha middag i dag. Jeg har tre ferdigretter å velge mellom: Torsk, Elgekarbonader og Byggryns grøt. For å kunne velge mellom disse, må jeg rangere dem i en liste. Så kan jeg regne den som er øverst i listen, som mitt valg. Men hvordan kan jeg rangere dem? Vel det gjør jeg ved å sortere dem. Men hva skal jeg sortere på? Vi oppdager at det nesten bare er fantasien som setter grenser.

Jeg kan sortere på:

• Hvem av dem jeg har mest lyst på
• Fra dyrest til billigst
• Fra sunnest til mest usunn
• Holdbarhetsdato
• Hvem av dem som veier mest
• Osv.

Vi oppdager at resultatet blir avhengig av hvilken variabel jeg sorterer på. Men vi oppdager at for hver variabel, så handler det om egenskapene til det enkelte element. På den måte kan vi forveksle vår kontroll mot egenskaper, med noe vi er mer blinde for, nemlig hva vi sorterer på. Oppdag at, ja egenskapene gir resultatet, så lenge premisset om hva vi sorterer på ligger fast. Men oppdag også at hvilke variabler jeg sorterer på, ikke kan avledes av objektene i seg selv.  Jeg kan sortere på utløpsdato, mens andre kan sortere på vekt. Og det er ingenting ved elementene, som gir et «fasitsvar» på hvilken variabel man «må» sortere på. Dette er såkalt arbitrært, og avhengig av hvem som velger. Informasjon om hva rangeringsnøkkelen er, kommer fra subjektet, og kan derfor aldri bli objektivt.

Måten individet rangerer på er gjennom verdsetting.  Vi har subjektet som verdsetter. Det som blir verdsatt kan naturlig kalles for verdier.

Dette er da mitt semantiske argument mot ideen om objektive verdier, og dermed også mot objektiv moral. I det perspektivet jeg her har skissert, så er det ikke mening i å snakke om verdier, uten den rollen som subjektet har i dette. For den beste definisjonen av objektivitet er det som er uavhengig av subjektet. Slik jeg har satt det opp, kan verdsetting aldri bli uavhengig av subjektet.

Jeg er imidlertid åpen for at andre kan bruke verdi-begrepet på andre måter. Da etterlyser jeg i så fall, både gode definisjoner, og kanskje et forslag til hvordan vi kan nyansere mellom dette, ved å differensiere på ordbruken.  Mitt poeng er at den mekanismen jeg her beskriver, er reelt eksisterende. Den definerer en helt sentral ingrediens i det å være et subjekt.  Så hvis det ikke heter «verdsetting», så kom med alternativet.

Når jeg leser Ottosens bok, særlig kapittel 5 og 6, så har jeg en anelse om at han ville si seg enig i resonnementet. Hans poeng er da at ethvert sekulært forsøk på å begrunne eksistensen av objektiv moral, ligger an til å feile. Vel, nå foreligger beviset for dette, endelig med klarhet. Spørsmålet er om en teistisk basert moral, representerer noen løsning. Det er jo dette Ottosen prøver på i bokens siste to deler. Jeg har lest gjennom flere ganger, men er, i skrivende stund ute av stand til å finne noe forsøk på å begrunne dette fra Ottosens side. Kanskje er det bias, men jeg klarer altså ikke å se for meg hvordan dette kan løses, selv med Gud i ligningen. Det jeg oppfatter, er et analysene er vage og lite konkrete. Det kan jo være at de tenkerne han referer til, er mer konkrete enn jeg kjenner til. Men foreløpig har jeg ikke sett eller oppfattet analyser, som påpeker problemet så konkret og håndfast som det jeg gjør her.

Og det er nettopp denne eksakte forståelsen av problemets natur, som gjør at jeg mistenker at problemet er universelt, slik at selv en allmektig Gud ikke vil kunne representere noen løsning. Dette går jeg nærmere inn på i kapittel 12.

Etikkens teoretiske grunnlag starter med verditeori

Temaet objektiv moral, handler grunnleggende om verditeori. Det eksisterer tre grener av slike teorier. Det er objektivistiske -, subjektivistiske – og nihilistiske teorier. På dette nivået blir det abstrakt. Jeg har nå beskrevet kjernen i en gren av subjektivistisk verditeori med utgangspunkt i funksjonalistisk perspektiv. Ottosen og de fleste han refererer, oppfattes å tilhøre kategorien av objektiv verditeori. Problemet med objektiv verditeori er at verdibegrepet, ikke bare blir abstrakt, men også umulig å gripe i seg selv. Filosofen George Edward Moore (1873-1958) er kjent for idéen om at verdi er en enkel og udefinerbar egenskap. Poenget er at man må ut, ikke bare av den menneskelige erfaringsbase, men også forståelse for å referere forestillingen. Objektivistisk verditeori kaster oss rett ut i det domenet man kaller for det transcendente, som jeg oppfatter å være synonymt med «det uforståelige». Det i seg selv er et paradoks, for hvordan kan det bli objektivt? Jeg vil oppfordre leseren til å se denne videoen minimum to ganger, helst flere. Den er på under 10, minutter. Dette er et klipp fra en av debattene mellom Jordan Peterson og Sam Harris. Temaet er forskjellen mellom fakta og verdier. Begge er moralske realister. Men oppdag at Peterson her tar, nettopp den funksjonalistiske tilnærmingen. Og han ender opp med den eksponentielt økende kompleksiteten i dette, ettersom organismer blir stadig mer sofistikerte. Her møter akademikeren Jordan Peterson, den tekniske virkeligheten i verden. Velkommen til verden! Det aner meg at de fleste andre rundt, inklusive Sam Harris, forlengst er falt av lasset. På samme måte som våre hjerne overveldes av forestillinger om evighet og uendelighet, så overveldes den når kompleksiteten går ut over alle kognitive grenser. Men det er jo nettopp det som skjer, i biologiske hjerner. Men du skal merke deg dette: Den datamaskin du sannsynligvis sitter og stirrer inn i akkurat nå, har også en kompleksitet, som det ikke er gitt noe menneske å gripe totalen av. Likevel greier ingeniørene å utvikle slike ting. For man er ikke i behov av en total, for å utvikle det. Vi forstår stykkevis og delt, i utallige nivåer. Det kalles reduksjonisme, og er en uunnværlig metode, for teknologisk utvikling. En vanlig CPU i dag består av milliarder av transistorer. Men vi kjenner fysikken bak, og mekanismene, som komponenter i sine strukturer, lag på lag, og vi kan ane hvordan det spiller seg ut. Ja, vi kjenner fysikken og den er ikke transcendent. Vi er ikke i behov av mystikk og magi i våre modeller. Likevel er kompleksiteten i dette langt utenfor vår hjernes rekkevidde.
Det såkalt transcendente er per definisjon utenfor rekkevidde, både empirisk og kognitivt. Hvordan kan vi erkjenne noe herfra? Realitetsorientering: Vi kan ikke. Og hvordan kompenserer vår hjerne for det? Lær denne hemmeligheten: Vår hjerne dikter.  Vår hjerne fyller hullene, med diktning. Slik kan sinnet falle til ro. Hvordan kan det blir objektivt? Dette er den objektive verditeoris subjektive forankrings-paradoks. Akkurat dette er nok til å skape handlingsrom for det jeg kaller for vulgarisering. Det vil si at man tar en hvilken som helst teori, doktrine eller narrativ, og omformer den til egne, gjerne egoistiske lyssky formål. Vi etterlates her med et kunnskapsvakuum, til fri benyttelse for enhver med definisjonsmakt.

Jeg her forholdsvis trygg på Sam Harris her. Han er ganske klar i sine definisjoner på ytterpunktet av spektrumet for godt og ondt. Se gjerne dette i sammenheng med kapittels 16. Men samtidig er jeg i tilnærming, langt nærmere Jordan Peterson. Peterson borrer i realitetene her, og møter et fjell av kompleksitet. Jeg er nærmere inne på Petersons tenkning her. Begge to har det til felles er at de målbærer solide moralske standarder, man kan føle seg trygge på.
I tillegg til forankringsparadokset utgjør objektivistisk verditeori, en overhengende risiko for tap av analytisk kraft, i etiske vurderinger. Dette er nettopp som følge av åpninger for at individer eller grupper av individer kan tape sin moralske status, under tyngden av en eller annen «objektiv» doktrine for rett og galt. Dermed står vi i fare for det jeg kaller for etiske singulariteter: Det onde blir rett, eller det gode galt. Og da er vi på ville veier.

Men hva med begrepsapparatet?

Dersom man aksepterer min analyse, så innser vi at vi er over i et annet domene, hvor det epistemologiske begrepsapparatet er inadekvat.  Egentlig innebærer det at vi er inne i et paradigme som er på sine egne betingelser. I epistemologien er idealet å gjøre riktige slutninger. Som subjekt har man kun en budbringer-rolle i dette. Gjør vi slutningene riktig kommer vi til et fasit-svar. Den ideelle epistemiske prosessen er korrekt registrering, korrekt analyse og pedantisk rapportering av resultat. Subjektet skal ikke påvirke resultatet, annet enn å holde seg til ansvarlig metode. I dette er subjektet et instrument. Den klare forskjellen på slutninger og beslutninger er at verdidimensjonen introduseres i beslutningsprosessen. Jeg har allerede antydet at det nærmeste vi kommer grunnbegreper som passer inn med verdidimensjonen, er kontinuumet som spenner mellom bra og dårlig. Men for konvensjon skyld kan vi oversette det til godt og ondt. Til dette har vi en rekke begreper som inngår i nyansering av området. Vi kan snakke om preferanser, motiv, mål eller impulser. Og vi kan snakke om det beste, eller det verste, eller goder og onder. Dette lar seg psykologisk oversette til teorier om følelser, emosjoner og deres avleggere som er individets verdsettingsevne. Dette er retningen forankringen peker i. Problemet er at retningen går innover i oss selv, hver og en av oss. Det er åpenbart at dette ikke lar seg transformere inn i et upersonlig domene av ting. Subjektet går fra dødt instrument til en levende verdsetter. Går vi videre ned i dybden, så kan vi snakke om hjerneanatomi, hjernens belønningssystemer og de kjemiske mekanismene som er involvert i dette. Videre kommer vi da over i evolusjonspsykologi og evolusjonsteorien, som den ultimate forklaringsmodellen på det hele. Her er det mer enn ett tema å undre seg over, eller opparbeide innsikt i. Jeg skisserer noe av dette i kapittel 7 om «Det komplekse mennesket».  Hvert av, de overnevnte områdene har sitt eget språk. Selvsagt er det da slik at dersom vi beveger oss dypt nok i hver av emnene, så kommer vi til slutt til vitenskapsbaserte underliggende forhold. Men da er vi ute av etikken. Det kan gjøre innsikten bredere og rikere, men vi har da passert barrieren ut av det etiske området. Det å sette disse grensene er i seg selv en del av det etiske domenet. Slurver vi dette til, så åpnes døra, for forvirring og ikke minst misbruk. Og akkurat dette siste er vesentlig, at vi setter ned pålen for maktmennesket: Hit, men ikke lengre! Subjektet er hellig.

Kanskje er betegnelsen «moralsk skeptiker» noe misvisende

Det å avskrive anvendelse av det epistemiske begrepsapparatet som tilstrekkelig adekvat, for tenkning om det moralske området, handler ikke om at moraldomenet ikke tas alvorlig. Det handler heller ikke om avvisning av moralske standarder. Det handler heller ikke om mangel på fakta-utfordringer, også innenfor det moralske domenet. Tvert imot, så handler dette om at domenet blir tatt på ytterste alvor. Matematikken i beslutningsformelen diskriminerer ikke. Oppdag at formelen likestiller de to domenene: fakta og verdier. Men komplikasjonen ligger i beslutningsformelen. Det moralske domenet inneholder hele epistemologien, men verdidimensjonen kommer i tillegg. Oppdag at epistemologien er en reduksjon av en, for subjektet, større verdibasert totalitet. Hoved-begrunnelsen for å holde fakta og verdier adskilt er filosofisk analyse. Det handler om å innsats for å oppnå klarhet i våre analyser. Men vi har også vesentlige sosiale grunner til å hindre misbruk. Lekkasje av begreper mellom verdier og fakta, skader analysen, og kan virke ødeleggende på vår innsikt. Denne meta-analysen er altså et valg i seg selv, og mine begrunnelser for dette, følger nøyaktig samme skjema, på dette meta-meta nivået.

Med andre ord hører jeg ikke til dem som avskriver det moralske domenet som meningsløst. Tvert imot, hevder jeg at uten verdi-dimensjonen i våre liv, så forsvinner all mening. Men det er ikke slik at alt som ikke kan reduseres til «sant» eller «usant» er uten mening. Min skisse av meningsteori, finner du her. Jeg kjenner jo ikke alt som ligger bak såkalt moralsk error-teori, men jeg fristes til å tippe at dette kan handle at komponenter av vitenskapsfilosofien, kan være satt ensidig på spissen. Man kan ha kommet kan ha kommet i skade for å uttrykke at alt som ikke kan fanges av vitenskapen ikke eksisterer. Det oppfattes i seg selv uvitenskapelig, for vitenskapen skal være åpen og søkende.

Moralsk skepsis kan kanskje handle om en opplevelse av at denne fakta-orienteringen av moralen på ingen måte strekker til. Her fornemmes et mentalt vakuum som ikke kan fanges av fakta. Så kan altså et utslag av dette være å vrake hele moral-begrepet. Men oppdag hvordan den innsikten jeg akkurat har beskrevet, løser opp i det hele.
For uten at man forstår verdiers funksjon og at forskjell på fakta og verdier havner i en tåke, så er det ikke rart man blir forvirret. Man fristes til å konstruere opp platoniske rom, for å ha et hjem til tåkedottene våre. Mennesket, inklusive det emosjonelle systemet er vitenskapelig tilgjengelig for forskning. Narrativet om mennesket kan utvikles innenfor rammene av det vitenskapelige domenet. Det emosjonelle systemet kan beskrives og forstås i lys av dette. Dette inkluderer også prosesser hvor våre egeninteresser på mange nivåer naturlig kommer i konflikt. Moralens utfordrende betingelser kan også forstås vitenskapelig. Det vi ikke kan er å determinere vårt eget forhold til dette ved hjelp av ren logikk og fakta.

Det endelige mål for alt, toppverdiene betinges av andre deler av hjernen enn det kognitive. Vår hjerne er likevel instrumentert for dette. Vi har ikke de samme muligheter til objektivet på moralens område. Det betyr ikke at moralens domene er meningsløst, eller sosialt ikke-eksisterende. Men det betyr bare at vi her snakker om andre typer utfordringer, som krever oss på andre måter. Og da passer det med et annet begrepsapparat. På samme måte som «sant» og «usant» er kunnskapens grunnbegrep, så er «godt og ondt» like grunnleggende på moralens område. Dette er det vi har å fylle det det filosofiske moralske vakuum med.

Det å anerkjenne moralens subjektive ingredienser er fundamentalt. Objektivisering og reduksjon til ren logikk, tåkelegger dette. For moralen er av subjektet, for subjekter. Det er subjektet som verdsetter, og som derigjennom innvilger seg selv og andre subjekter egenverdi. Og som subjekter står vi i interessekonflikt med hverandre. Det å antyde at «mine interesser» er «objektivt sanne», er å spenne beina under eksistensen av andre subjekter, som måtte ha kryssende interesser.

Dette er ikke moralsk skepsis. Det er en moralsk realitetsorientering. Moralens eksistens som tema mellom mennesker, er høyst reell, og nødvendig. Det er ikke det som blir bort her. Det som forsvinner er muligheten til å diskriminere mellom individer, eller trakassere under påskudd av såkalte «objektive verdier», hengende i løse lufta klar til maktmenneskers disposisjon, som det måtte passe. Det som forsvinner, er muligheten til å glatte over uretten med såkalte «sanne verdidommer». Det som forsvinner, er muligheten til å gjemme seg bort, i en moralsk tåke av ansvarsfraskrivelse. Alt dette er moralske innstramminger, ikke for utsatte mennesker, men for mennesker med definisjonsmakt.

I stedet for en tannløs tilbaketrekning i tåkedottenes verden, så settes utfordringen på spissen for hver og en av oss: Hva står du for? Det kan ikke besvares med fakta, ikke med sant eller usant, men med en proklamasjon, eller en tilslutning, eller manglende tilslutning.

Dette er altså ikke moralsk skepsis, men moralsk nivåheving. Vi kan ikke ha teorier som blokkerer vårt moralske gangsyn. Vi må se våre moralske utfordringer som det de er, på tross av at vår egen avmakt og ufullkommenhet blir tydelig. Moralens grunnbetingelse handler om kompromiss. Det handler om at vi er mange med på denne livsreisen, og vi kommer i veien for hverandre, og vi bruker og begjærer hverandre, vi trenger hverandre, og vi fordømmer og hater hverandre. Skal vi leve sammen i samfunn, så må vi avfinne oss med at da handler det om kompromisser, om gi og ta, men også om viljen til å være i det, selv om du vet at du tar plass. Uten denne type samspill, så er samfunn ikke mulig.

Konklusjonen er at betegnelsen «moralsk skeptiker» kan fungere misvisende. For dette handler ikke om å kaste moral-domenet under bussen. Det er det motsatte som er tilfellet. For skal vi virkelig ta dette på alvor, så må vi tørre å se utfordringen i hvitøyet. Så må vi ta det derfra. Det modne mennesket, gråter en skvett, samler stumpene og snubler videre i livet. Vi tar det vi har og gjør det beste ut av det.

Hva er den egentlige moralske forankringen?

Hittil har jeg beskrevet hvordan moralen er verdibasert, og hvordan verdier ikke lar seg forankre i fakta, eller realiteter alene. Jeg har også påpekt hvordan det gamle tradisjonelle moralspråket er preget av dominansbasert autoritær moral, hvor utfordringen er å komme til sann kunnskap om autoritetens vilje. Med en gang vi forstår at moralen er verdi-basert og at verdi-begrepet er subjektivt, så oppdager vi at moralske begrunnelser ikke lar seg forme inn i det gamle språket. Denne mentaliteten henger igjen på flere nivåer. For mange løsninger handler da om å bytte mellom autoriteter. Andre autoriteter kan være naturen, politiske ideologier, en fører, tradisjonen, mine følelser, eller etiske modeller. Men alt dette henger i det urgamle autoritets-paradigmet.

En fullverdig moralsk begrunnelse er gitt gjennom formelen for rasjonelle beslutninger. Det handler om å sannsynliggjøre kunnskap om verden, som er fakta-siden, og hva dette betyr for oss, som er verdi-siden av det. Fakta-siden kan bli objektiv fordi dette handler om det som er utenfor oss selv. Fakta-siden kan forankres i empirien. Men verdi-siden kan ikke bli objektiv fordi hvert subjekt har sin egen interessesfære.

Det å forlate den autoritære mentaliteten er et moralsk paradigmeskifte. For alternativet er det jeg kaller for moralsk autonomi. Kan du ikke hente din moral utenfra, så må du stå for noe selv. Dette er da også min retorikk opp i det hele: Glem alle autoritetene! Hva står du for, av deg selv?

Når jeg sier at den autoritære mentaliteten stikker dypt, så handler som sagt også det om de etiske modellene. Merk at kommandodoktrinen kalles «Divine command-theory». Bruken av begrepet «command» er avgjørende her. Det handler om ordre. Dette begrepet beskriver mentaliteten i sin helhet. Jeg observerer anvendelse av normative modeller inn i samme mentalitet. Merk at det er forskjell på hva en ordre er, og hva en analytisk metode er. En ordre er en instruksjon om hva du skal gjøre. Det er et såkalt imperativ, på filosofisk stammespråk. Når det kommer til normative modeller, så skaper dette selvsagt problemer. For det handler om forsøket på å «programmere mennesket». Følg en oppskrift, og du gjør det rette. Drømmen kan ha vært den såkalte universelle moralske formel. Analyserer vi normative modeller, så er det ikke vanskelig å konstruere eksempler hvor de havarerer. Men den grunnleggende mentaliteten bak dette, er jo nettopp ideen om at «løsningen finnes i den rette oppskrift». Det å følge en oppskrift er en kognitiv funksjon. Her raser altså igjen verdi-siden ut av ligningen. Og følgelig får vi fragmentering i filosofiske leirer, omtrent som i religiøse sekter, hvor man kappes om å knuse hverandres modeller, og lappe sammen hullene i egne modeller. Mitt forslag er en mental omvendelse bort fra det autoritære elementet, til at normative teorier heller regnes som gode metoder for analyse, til anvendelse der vi oppdager det gir mening.

Normative modeller sorteres gjerne i pliktetikk, dydsetikk eller konsekvensetikk, og en rekke varianter av dette. Jeg har identifisert meg selv mest som konsekvensetiker (utilitarisme). Men modellen har jo en rekke sårbarheter som absolutt kan kritiseres. Ottosen nevner flere slike eksempler i sin bok. Kan vi virkelig bare summere lykken i samfunnet, og komme til en «konklusjon» som glatt overser tragedien for noen få? Problemet oppstår fordi modellen blir en autoritet i seg selv. Selvsagt går det an å «omprogrammere litt». Vi kan jo lage «unntaksregler» for slike tilfeller, for derved å tette igjen slike hull. Jeg har selvsagt selv, forsøkt meg på slikt også. Men, for mange år siden utviklet jeg et konsept, jeg kaller «empatisk etikk». Her startet jeg med en liste av syv mål for denne etikken. Denne listen finner du her. Her vil jeg du skal merke deg punkt 4 som sier at min etiske tenkemåte ikke skal være et mål i seg selv. Det dette peker på er i praksis avvisning av all autoritet, som mål i seg selv. Det betyr at man ikke kan begrunne noe i selve konseptet konsekvens-etikk, på samme måte som kan ikke kan begrunne noe i selve konseptet «Gud».  Våre standpunkt, krever begrunnelse i saken i seg selv, inkludert våre egne verdi-vurderinger. Det er dette som er den felles menneskelige basis.

I denne konteksten fungerer de etiske modeller som verktøy, som noen ganger fungerer og i andre tilfeller feiler. Alle de nevnte etiske modellene har noe for seg og er derfor innlemmet i den etiske verktøykassen til empatisk etikk. Men hvordan evaluerer man dette? Vel, empatisk etikk baserer seg på godt-ondt-skalaen omtrent slik som Sam Harris beskriver den i «The moral Landscape».  Dette er den moralske forankringen. Den etiske forankring refererer altså en verdi-skala som grunnleggende basis. Hvilken verdi-skala kan ikke begrunnes logisk, men krever vår tilslutning. Sam Harris skisserer en skala hvor det nederste ytterpunktet er det aller verste er jo det verste helvete man kan fantasere opp. Den øvre ytterligheten er det aller beste er da det beste paradiset som overhodet tenkes kan. Jeg formulerer dette i form av livskvalitet, som kanskje tilsvarer Harris bruk av begrepet «velvære». Men det må ikke forstås for snevert. Jeg har reflektert over dette her. Da er det som bedrer livskvalitet goder, mens det som forverrer livskvalitet er onder.  

Deretter gjør jeg et semantisk grep: Jeg låser jeg det gode til å være det rette og det onde til å være det gale. Vi får altså etisk galt og etisk rett, låst mot godt og ondt. Dette grepet forklares kanskje best ved å se på punkt 7 i angitte liste. Punkt 7 snakker om en etikk fri for etiske singulariteter, som er best beskrevet her. Jeg hevder at et etisk system bryter sammen når det gode blir galt eller det onde blir rett. For da åpner vi plutselig for muligheten til å begrunne det onde i moralens navn.  Og det er fundamentalt, for det vil forhindre rettferdiggjøring av etisk dårlige handlinger, ved hjelp av etiske argumenter. Men utgangspunktet her er jo nettopp den forurensingen det gir å innføre «rett og galt» i det moralske domenet. De blir fremmedelementer som forurenser analysen, og åpner for grov misbruk.

Og selvsagt vil den låsen som jeg her har etablert, skape komplikasjoner. For virkningen av en handling kan være mange konsekvenser som påvirker mange individer på hver sin forskjellige måte. I klartekst kan en og samme handling være et gode for noen og et onde for andre.  Dette innebærer at dikotomien «rett eller galt» bryter sammen. Her er det vesentlig å bemerke at det er etisk rett eller galt vi snakker om. Dette berører ikke landets lover eller det juridiske, eller alt annet vi måtte ha av regler i våre mangfoldige samspill. Det at rett og galt, i det moralske domenet, «smadres» på denne måten, er egentlig ikke et tap. Det er en øyeåpner. For nå har vi et system som nådeløst beskriver moralske realiteter. Enhver dikotomisk form for rett eller galt, glatter over dette, og individet faller inn i den moralske blindsone. Med empatisk etikk, blir det brutalt slutt på dette. Velkommen til verden kjære medmenneske!

Da åpnes våre øyne for den dypeste innsikten: Drømmen om moralsk fullkommenhet er over. Det som kommer til syne er menneskets avmakt, opp mot det moralske idealet. At avmakten er en del av den moralske ligningen, er kanskje ikke helt fremmed i tradisjonell filosofi, eller i kristen tenkning. Men kanskje provoserer jeg med, videre å hevde at moralsk etterlevelsesevne i stor grad handler om prestasjon og tilgang til ressurser.  Det at vi alle befinner et godt stykke ned på denne skalaen, som ufullkomne feilbarlige individer, kan kanskje gjøre oss mer ydmyke og tolerante.

En ny filosofisk grunnstruktur

Kanskje er det på tide å foreslå en litt annen struktur på moralfilosofiens hovedkategorier. Dette handler selvsagt ikke om å oppheve de gamle filosofiske kategoriene. Det handler bare om å stable litt om på dette der det er analytisk fruktbart.

Vi har en dikotomi som forvirrer mange. Les dette langsomt: Det handler ikke om følelser eller fornuft. Det er følelser og fornuft. Dette er helintegrert. Beslutningsformelen spesifiserer denne integrasjonen. For, i det hele tatt å kunne ta beslutninger, må vi ikke bare vite hvordan verden er eller fungerer, men også hvordan vi kan prioritere mellom ulike alternativet. Det siste er den subjektive delen av dette, som vi aldri kan komme unna.

Så hvordan tegner vi da opp det filosofiske kartet for dette? Det vi oppdager at objektivisme gjør, er å fjerne verdidimensjonen ut av ligningen og redusere det hele til epistemologi. Oppdag at dette setter skylapper på oss og gjør oss blinde for selveste moraldimensjonen i det hele.

Oppdag at moralfilosofien er en ramme som er større enn bare kunnskapen om verden, det som kan benevnes som sant eller usant. I den større rammen har vi verdi-dimensjonen inkludert. Og den har fundamentale subjektive trekk ved seg.

I dette kapitlet har jeg altså med klarhet påvist, verdienes fundamentale plass i all moral-filosofi. Så har jeg med klarhet påvist hvordan verdiene med nødvendighet forutsetter subjektivitet. Jeg har også vist, ved hensiktanalyse hvordan selv Ottosens egen argumentasjon, får sin vekt, nettopp i verdiene.

Jeg hevder da altså at begrunnelsens soliditet endrer seg når vi beveger oss fra epistemologi til moralfilosofi. Mens epistemiske begrunnelser idealiserer verdinøytrale argumenter, resonnementer og konklusjoner, så får altså moralfilosofien en verdi-dimensjon i tillegg. Og det er nettopp verdi-dimensjonen som gir det moralske argument sin vekt. For nå har vi forlatt nøytraliteten. Det blir per definisjon ikke uavhengig av subjektet, men nødvendig betinget av subjektet. Oppdag da at mens resultatet av vår kunnskapsutvikling ikke skal formes av våre verdier, så avgjør verdisiden hvordan vi forholder oss til kunnskapen. Det å forstå denne nyansen er fundamental for filosofisk analyse. På denne måten inneholder moralfilosofien det epistemiske segmentet, men den rommer altså noe mer utenfor dette.

En slik integrasjon blir kanskje litt mer tydelig dersom vi fremstiller kategoriene slik:

Det kan kanskje hjelpe oss til å bli bevisst på at moral aldri kun kan handle om objektivitet og sannhet. Det handler også om verdier. Dette er den subjektive komponenten, vi ikke kommer utenom.