Av Runar Wessel.

Sammendrag av Kapittel 4 (Fra ChatGpt)

Forfatteren utforsker hvordan moralens fundament er knyttet til våre verdier. Gjennom en hensiktsbasert analyse viser han at subjektivitet er uløselig knyttet til moralske valg. Her drøftes hvordan en dypere forståelse av moral kan oppnås ved å analysere intensjonene bak handlinger.

Kapittel 4 La oss opplyse av hensiktsanalysen

Hittil har jeg altså påpekt et mønster som antyder en språklig ramme på den moralske diskursen som er til hinder for en klarere analyse av moralske temaer. Det jeg nå vil forsøke å vise, er at måten Ottosen argumenterer på, viser at etikken skiller seg fra epistemologien, ved at den er verdibasert. Dette betyr i klartekst at argumentets kraft endrer karakter, fra epistemiske evalueringer, til etiske evalueringer. Forskjellen er at vi nå introduserer verdi-komponenter i vår argumentasjon. Det betyr ikke at vi har forlatt det kunnskapsbaserte. Verdi-komponentene kommer i tillegg til kunnskapen. Og akkurat det utgjør risiko for forvirring. Sammenhengen kan beskrives matematisk i denne formelen for rasjonelle beslutninger:

Vekt=sannsynlighet*verdi

Og da oppdager vi selvsagt at sannsynlighet, refererer til kunnskap om hvordan ting er og fungerer. Og vi innser at verdier handler om hva noe betyr for oss. Oppsummeringen er at det er verdiene som gir moral-dimensjonen til det hele, mens sannsynlighet refererer til det epistemiske.

Vi kjenner jo alle til at deskriptive utsagn kan evalueres i forhold til sannhetsbegrepet. Allerede fra antikken av formulerte Aristoteles grunnlaget for dette. Et argument er solid, dersom premissene er sanne og det er formelt logisk holdbart.  Vi har deduktive og induktive varianter av dette. Dette er metodene vi bruker for utvikling av solid kunnskap.

Den klassiske teorien om sannhet beskrives som et samsvar mellom forestilling og realitet.  Og det er her forankringen ligger. Kunnskapen har sin forankring i noe utenfor mennesket selv. Det er dette som gir objektiviteten. Hva som er sant eller ikke sant, kan ikke dikteres av mennesker alene. Ved å referere mot en ytre forankring, utenfor mennesket selv, oppnår vi enighet og felles forståelse. Og vi kan bygge solid, kunnskap, uavhengig av kultur, religion eller livssyn. Og dette kan akkumuleres fra generasjon til generasjon.

På denne måten får sannhetsbegrepet en «hellighet» over seg. Det er satt til side til formålet om å beskrive dette forholdet. De fleste av oss, som søker å være ansvarlige, er villige til å bøye oss for sannheten. Dermed oppnår vi mennesker en felles referanseramme, som gjør samspill mellom oss mulig.

Men, som «hellig» ladet begrep forblir sannhetsbegrepet en fristelse for all retorikk.  Min tanke er at vi faktisk har gode moralske grunner til å beskytte sannhetsbegrepet, mot misbruk. Dette er da også en god grunn for at vi bør vokte oss vel for å la sannhetsbegrepet skli over i etikkens domene, i alle fall på en vilkårlig måte, slik at det blir sårbart, nettopp for misbruk.

Men til dette er vi i behov av å komme litt dypere i hva den egentlige forskjellen på fakta og verdier er. Verdier blir fort litt abstrakte og vanskelig å få tak på. Jeg har laget en skisse av en verditeori her. Da har jeg utgangspunkt i det funksjonelle behovet for å kunne foretrekke noe foran noe annet. Men verdier har mye kompleksitet heftet ved seg. Og vi oppdager fort at de både kan stå i konflikt med hverandre og henge sammen i strukturer. Her starter jeg med hensiktsanalysen, som jeg fant opp allerede for noen ti-år siden. Den er beskrevet her. 

Utgangspunktet er et normativt utsagn, eller et standpunkt, altså noe vi bør eller ikke bør gjøre. Da kan man etterspørre hensikten. Det som er viktig med en normative utsagn, er at de alltid krever en eller flere verdi-referanser i sine premisser. Men slike premisser er ofte stumme, eller implisitte. Følgelig er kunsten å identifisere verdipremisset i begrunnelsen, for deretter å etterspørre hensikt. Beskrivelse av den overordnede hensikten, blir da en ny begrunnelse. Da kan vi repetere samme metode på den nye begrunnelsen.  Slik kan vi fortsette i en kjede. Kjeden stopper som regel opp, og det skjer ofte etter overaskende få ledd.

Der dette stopper opp, har vi nådd en toppverdi. Dette er toppen i en verdikjede, og den er ikke mulig å begrunne videre uten å havne i sirkel mellom synonymer.

Min fortolkning av dette er at vi her stanger mot språkløse forhold i vår egen hjerne. Hva ligger bak slike topp-verdier?

Da må vi over i psykologi, og videre derfra til hjerneforskning, eller til evolusjonspsykologi og videre over i selveste evolusjonsprosessen. Vi vet nok i dag til å kunne anta at hele vårt mentale univers, inklusive moralen, har sin oppfinnelse i dette. Ottosen bestrider dette i sitt kapittel om evolusjonen. Jeg er enig dersom han mener at det er objektiv moral som ikke kan forklares av evolusjonen. Men det er en avsporing fordi det handler om at konseptet neppe er forklarbart. Men evolusjonsteorien har forklaringskraft nok i seg til å kunne forklare verdisystemer og moral, som fenomen blant oss mennesker, og andre arter. Jeg kommer tilbake til evolusjonsteorien i kapittel 9.

Skal vi forstå oss selv, på en ærlig måte, så er nevnte vitenkapsdisipliner veien å gå. Og selvsagt, er våre spekulasjoner om dette full av feilkilder. Det er også en del av vår ærlighet, at vi ofte famler i mørket. Men vi har ingen annen vei, dersom vi søker å navigere i dette med utgangspunkt i en felles menneskelig basis.

Jeg går nå løs, med hensiktsanalyse, på en del av problemstillingene som Ottosen tar for seg i kapittel 4 i sin bok. Vær overbærende med at jeg går litt teknisk-analytisk til verks her. Det er sikkert mange som kjenner til dette fra før. Håper egentlig det. Hensikten er å vise at begrepsparet «godt og ondt», er mer moralsk grunnleggende enn «rett og galt».

La oss starte med Ottosens første eksempel, som omhandler politikerens Abid Raja, og hans bok om egen oppvekst:

Sykdommen til Raja var sosialt stigmatiserende. Gjennom oppveksten hans ga foreldrene noen ganger uttrykk for at det ville vært bedre at han døde. Om sine foreldre uttalte Raja til VG: «De levde i   sin pakistanske kultur på 70-tallet. Jeg forstår hvor vanskelig det må ha vært, og de gjorde sitt beste ut fra sine forutsetninger. Likevel, det de gjorde, var ikke rett.» [1] Jeg deler Rajas oppsummering fullt ut. Antagelig ble mange lesere opprørt av å lese fortellingen om hvordan han ble forlatt på sykehuset – og dessuten behandlet på en brutal og nedverdigende måte gjennom oppveksten. Vi ønsker neppe å protestere mot Rajas påstand om at foreldrene faktisk handlet galt, selv om vi kan ha en viss forståelse for deres vanskelige situasjon. Men hvordan bør den som avviser en objektiv etikk, forholde seg slik til en slik fortelling? Hvis ingen moralsk fasit eksisterer – og alle våre moralske vurderinger bygger på menneskeskapte konvensjoner – er det logisk å forholde seg nøytralt til at mennesker fra ulike kulturer tenker ulikt om moral. Da kan vi heller ikke konkludere med at det er objektivt galt at foreldre til et barn med funksjonsnedsettelse avviser barnet sitt.^[5]

Det første vi erkjenner er at det vi møter her, er ikke et rent logisk resonnement. Filosofene kaller ofte denne type argumentasjon for «praktisk argumentasjon». Det handler om noe mer enn bare å finne ut hvordan noe er.

Praktiske argumenter kan også baseres på logikk, og fakta-premisser. Men i tillegg inneholder de altså ett eller flere verdi-premisser. Disse er ofte underforstått, og derfor mindre synlig for den som ikke ser nøyere etter. Dette fenomenet kan være opphav til det jeg kaller for verdiblindhet.

Men verdipremisset er fundamentalt for argumentets kraft. For mens rene logiske argument, med nødvendighet leder til konklusjon, så får normative argumenter sin kraft gjennom emosjonell appell. Og da handler det nettopp om verdi-premisset. Og treffer ikke appellen, så kan argumentet avveies som irrelevant. Og det blir irrelevant fordi «det betyr ingenting for meg».

For eksempel er det en passe sannsynlighet for at asfalten mellom hagene blir midlertidig våt når eieren vanner hagen. Noen kan jo argumentere med, akkurat det, at asfalten blir midlertidig våt, der og da, og at man derfor bør unngå å vanne hagen. De fleste av oss vil stille oss uforstående til et slikt argument, da vi overhodet ikke er i stand til å oppfatte at midlertidig våt asfalt skulle være noe problem. Dersom dette er appellen mot at eieren skal vanne hagen i dag, så vil jo dette være irrelevant, for de fleste av oss. Asfalten blir våt, hva så? Men det er jo ikke noe feil i logikk eller fakta-premisser, som er problemet her. Det er bare det at verdiappellen faller fullstendig gjennom hos de fleste av oss.

Den emosjonelle appellen i Rajas historie er lett å få øye på. Vi har et barn som utsettes for store belastninger, med risiko for lidelse og skade. Det er dette elementet som gir argumentet sin kraft. Og for å følge videre på Ottosens mening med dette, i moralsk sammenheng, så ville det jo stille enhver som trakk på skuldrene av det, i et underlig lys.

Hensiktsanalyse på dette eksempelet:

Her begynner vi å stange i toppen av analysen. Og den sentrerer mot et toppunkt rundt ideen om et samfunn hvor alle har det godt.

• Hvorfor er ikke dette rett?
• Fordi barn skal ikke lide og utsettes for så store belastninger.
• Hvorfor skal ikke barn lide og utsettes for store belastninger?
• For slikt burde ikke forekomme, i et sivilisert samfunn.
• Hvorfor burde ikke slikt forekomme i et sivilisert samfunn?
• Fordi mennesker skal ha det godt i samfunnet.
• Hvorfor skal mennesker ha det godt i samfunnet?

Men hva ligger bak dette? Vel, det kommer vi tilbake til i kapittel 7 om det komplekse mennesket. Det vi kan konstatere her er at Ottosens argument har en kraftig emosjonell verdi-appell i seg, og at det er denne appellen som gir argumentet sin kraft. Oppdag at vi her har beveget oss bort fra fakta. Det vi ser her er noe annet enn logiske analyser. Oppdag at hensiktsanalysen beveger oss bak «rett og galt» og fører oss over i opplevelser av godt eller ondt.

Ottosen siterer Henrik Syse. La oss analysere det sitatet:

Det finnes slett ikke alltid ett utvetydig riktig svar på moralske spørsmål. Men det må ikke ta fra oss troen på at det faktisk finnes forskjell på rett og galt. For det gjør det –  selvsagt! Hitlers og Stalins konsentrasjonsleire, eller barnemishandling, eller storslått korrupsjon representerer hver for seg ikke noe som kanskje er galt under noen bestemte omstendigheter, eller noe som en gitt kultur tilfeldigvis kaller galt. Det er galt, punktum (…). En lettvint relativisme som påstår at ikke noe er rett eller galt i   seg selv, forekommer meg noe nær absurd stilt overfor den virkelige ondskapen i   verden.^[6]

Det er lett å få øye på verdiappellen i dette argumentet:

Hitlers og Stalins konsentrasjonsleire, eller barnemishandling, eller storslått korrupsjon

Hver for seg gir disse begrepene emosjonelle responser i de fleste av oss. Det er dette som gir argumentet sin vekt. Er konsentrasjonsleirer bra eller dårlig?  Et stort flertall i våre samfunn vil anse dette som forferdelig dårlig. Et stort flertall av oss ville protestert høylytt, bare på tanken om noe slikt i våre egne samfunn. Dette er den emosjonelle kraften i argumentet.

• Hvorfor aksepterer vi ikke konsentrasjonsleirer i våre samfunn?
• Fordi det utsetter mennesker for stor lidelse, uverdighet skade og død
• Hvorfor skal ikke mennesker utsettes for stor lidelse, skade og død?
• Fordi mennesker skal kunne være trygge i sitt eget samfunn.
• Hvorfor ønsker vi at mennesker skal kunne være trygge i våre samfunn?
• Fordi vi ønsker at mennesker skal ha det godt i samfunnet.
• Hvorfor skal mennesker ha det godt i samfunnet?

Syse snakker her om «lettvint relativisme». Jeg har allerede påpekt at begrepsparet «rett og galt» i langt større grad er relativiserbart enn «bra og dårlig». Med en gang vi etterspør rett og galt, så er spørsmålet «I forhold til hva?», nærliggende. Snakker vi om landets lovverk? Er det i juridisk forstand vi snakker «rett og galt»? Vel, forskjellige land har faktisk forskjellige lovverk, og det blir relativt. Eller er det kanskje i forhold til normene i en religion, eller en politisk ideologi eller lignende?

Jeg har også påpekt at det ikke er mulig å relativisere bra og dårlig på samme måte. Det er objektivt sant at nesten hundre prosent av alle mennesker som havner i konsentrasjonsleirer, vil oppfatte dette som en tragedie. Men rett eller galt? Vel det avhenger av regimet som sitter med makten der og da.  Mot det kan man vel innvende at et slikt regime neppe har Gud på sin side. Problemet med det, er at da det gamle Israel begikk folkemord i Kaanan, så hadde de visstnok Gud på sin side. Men like fullt var det en tragedie for de som ble rammet, enten de ble myrdet, eller jentebarna som ble tatt som sexslaver.

Måten jeg argumenterer på her er helt bevisst provoserende. Særlig framstillingen om jentebarn som sexslaver har sterk negativ emosjonell appell i de fleste av oss.  Det i seg selv, bevæpner mitt eget argumentet til tennene med emosjonell retorikk. Og selvsagt vil mange hevde at jeg her strekker en fortolkning, maksimalt ut i verste mening. Det er med andre ord fakta-komponenten i påstanden som kan kritiseres. Verdikomponenten er like grusom uansett. Oppdag at teologer som fortolker historien dit at disse jentene ble godt behandlet, av andre retorikere kan bli beskyldt for å «bagatellisere overgrep mot små barn». Oppdag at dette kun lar seg gjøre dersom vi ikke makter den mentale øvelsen å dekomponere fakta-komponenten fra verdi-komponenten i argumentet. For det kan jo absolutt være at det gamle Israel behandlet disse barna på en anstendig, verdig måte. Hva vet jeg? Det å argumentere slik, har ingenting med vårt syn på overgrep mot barn å gjøre. Teologer som søker å mildne skriftsteder i Bibelen som antyder dette, må nødvendigvis gå på sannsynligheten for denne fortolkningen, ikke på bagatellisering av den negative verdien av overgrep.

Læringen må jo være at den type analyse jeg holder på med her, faktisk er nyttig, særlig i forhold til det å forstå hverandre.

Før jeg fortsetter på et siste eksempel, så vil jeg oppfordre leseren til selv å lese gjennom dette kapitelet i Ottosens bok og analysere noe av dette. Jeg vil nesten garantere konklusjonen: Det er verdikomponentene i disse eksemplene som gir argumentasjonen sin kraft. Jeg hevder da altså at verdi-orienteringen er det sentrale i enhver etisk diskurs. Rett og galt, blir opp i dette instrumentelt. Det er verktøy som etableres i den hensikt å oppnå det vi verdsetter. Selve funksjonen som verdsetting har, er å kunne foretrekke noe foran noe annet. Vi har nå sett eksempler på kjeder av verdier, som sentrerer opp mot et verdi-hierarkienes toppunkt. Alt som er under der, er såkalt instrumentelt. At noe er instrumentelt betyr at det er noe vi bruker for å oppnå noe annet. Noen sier at «penger er ikke alt, men de er nøkkelen til resten». Det å tjene penger er et instrument vi bruker for å oppnå noe annet. På hvert nivå, handler det om å foretrekke noe foran noe annet. Dette har vi ord for: Noe er bedre enn noe annet. Noe er bra, noe er mindre bra osv. Så kan vi utvikle metoder, eller strategier, eller normer som søker oppover i verdihierarkiet.

Hovedpoenget her er å påpeke hva som egentlig betyr noe i etikken. Videre påpeker jeg at «rett og galt» i langt større grad handler om strategier for å komme dit.

Videre vil jeg påpeke at det jeg nettopp har sagt, kommer på totalt kollisjonskurs med en moraltenkning basert på en underkastelsesstrategi opp mot en dominansbasert autoritet. For under et slikt regime, handler overlevelsen om vår evne til å forstå hva som er autoritetens vilje, og om evnen til å etterleve dette. Under et slikt regime, blir kunnskapen om den dominante autoriteten, alfa-omega for egen overlevelse. Og etterlevelsen krever at du oppgir deg selv. Dermed demoniseres individets egne impulser av «bra og dårlig». Og hele spillet handler jo da om å overvinne dette. Følgelig blir «rett og galt» den dominerende mentaliteten under et slikt regime.

Men her forsvinner selvsagt etikken i dragsuget. Min hypotese er at selv om de fleste kristne i dag er ute av den dominansbaserte tvangstrøyen, så henger det gamle begrepsapparatet igjen. Og noen ganger kan det gi opphav til alvorlige skylapper.

Siste eksemplet fra dette kapitelet handler om uttalelser som fysikeren Sean Carroll har kommet med:

Et eksempel er Sean Carroll som sammenligner moralske regler med regler for basketball, og sier at selv om disse er oppfunnet av mennesker, så er de likevel ikke tilfeldige. Tvert imot har reglene innimellom blitt endret, og det gjorde «spillet ʻbedreʼ, i   den forstand at det gjorde en bedre jobb med å oppfylle sin hensikt som et spill». [23] Slik er det også med moral, sier Carroll. Vi lager reglene, men vi lager dem for «fornuftige formål». [24] Jeg mener denne sammenligningen halter. For Carroll forutsetter at det finnes en slags enighet om hva som forbedrer basketball som spill. Da gir det selvsagt mening å endre reglene. De som ikke er enige i   endringene, kan heller spille fotball eller betrakte all idrett som tullete.

Verdikomponenten i Carrolls argument er gleden forbundet med basketball. Det Carroll hevder, er at, spillets verdi reguleres av reglene for spillet. Forbedrer vi reglene, så blir spillet bedre og gleden av spillet blir da desto enda bedre.

Det Carroll her forklarer, er sammenhengen mellom regler og intensjon.  Reglene er der for å tjene intensjonen. Og det peker igjen i retning av det jeg nettopp har beskrevet. Reglene er et verktøy for å oppnå noe. Rett og galt blir da i forhold til reglene. Men intensjonen, altså bra eller dårlig opp mot gleden ved basketball, blir det overordnede.

Jeg tenker at dette er en fundamental etisk erkjennelse, selv om det her er eksemplifisert med noe som kan oppfattes trivielt av mange. Og igjen vil jeg påpeke poenget over: I et dominansbasert autoritært system, er reglene et mål i seg selv. Det kan ikke bli annerledes, ettersom «bra og dårlig» regnes som egoisme og en fornærmelse mot en ubetinget autoritet.

Med moral er situasjonen derimot en helt annen siden de færreste aksepterer at andre opptrer rasistisk eller grovt trakasserende. Opp gjennom historien har noen forsvart slaveri, grov kvinneundertrykking, brenning av enker på bålet, ja, til og med folkemord. Og Carroll kommer neppe særlig langt i diskusjonen med disse om rett og galt hvis grunnlaget for diskusjonen er at moral må forstås som menneskeskapte regler. Resultatet vil derimot raskt bli en aksept for grov umoral så lenge de ansvarlige kan argumentere for sin rett til å utforme egne moralske spilleregler. Dette poenget er avgjørende. Hvis moral er menneskeskapt, har nemlig ingen av oss rett til å tenke at akkurat våre etiske instinkter, vurderinger og argumenter er bindende for andre enn oss selv. Isteden må vi akseptere at andre mennesker resonnerer eller føler annerledes enn oss på den moralske arenaen. Med andre ord blir det umulig å mene at styrken i   argumentene våre er avgjørende. Derfor er jeg også skeptisk til Carrolls påstand om at å finne ut hva det betyr å være god, er som å gå i   et middagsselskap med venner: «Vi tenker på hva vi selv ønsker å spise, snakker med andre om deres ønsker og håper vi kan samarbeide og resonnerer om hvordan vi kan fungere sammen. Gruppen kan omfatte både vegetarianere og kjøttspisere, men med en felles innsats i   god tro, er det ingen grunn til at ikke alle kan være fornøyde». [25]

Denne parallellen viser oss i   realiteten at Carroll overser hvor utfordrende moralsk uenighet kan være. Selvsagt kan mennesker med ulike livssyn og ulik moral iblant finne frem til kompromisser og løse praktiske utfordringer. Men noen ganger er det faktisk umulig. Det finnes vegetarianere som sammenligner kjøttspising med rasisme ut fra tanken om at dyr bør behandles med samme respekt som mennesker. [26] Da blir det bortimot absurd å se for seg, slik Carroll gjør, at et kompromiss kan gjøre alle middagsgjestene fornøyde. Realiteten er at en del moralske spørsmål skaper uoverstigelige skiller mellom mennesker. Den som mener at omskjæring av guttebarn er dypt umoralsk, kan ikke akseptere at jøder, slik de har gjort i   tre tusen år, fortsetter å omskjære åtte dager gamle gutter. Andre synes det er grunnleggende umoralsk at muslimske ledere forsvarer dødsstraff for den som forlater islam. I   møte med slik uenighet er det ikke avgjørende at et stort flertall blir enige om noen moralske kjøreregler. Hvis disse uansett er utformet av oss mennesker, må vi jo akseptere at andre både ønsker andre regler og etterlever en annen moral.^[7]

Her er det mye som kunne vært sagt og kommentert, men hensikten med dette kapitlet er som sagt å vise at all etisk diskurs egentlig er verdi-basert. Så da skal jeg holde meg på matta, og kun vise hvordan Ottosen belegger sitt argument med verdi-baserte komponenter.

Det Ottosen hevder er at vi mennesker til de grader tenker forskjellig om moral. Han beskriver at

Opp gjennom historien har noen forsvart slaveri, grov kvinneundertrykking, brenning av enker på bålet, ja, til og med folkemord

Og her kommer alle de emosjonsvekkende elementene på rekke og rad: Slaveri, kvinneundertrykkelse osv. Alt dette kan vi kjøre hensiktsanalyse på. På samme måte som Higgs-bosonet gir elementærpartikler gravitasjonskraft, gir disse termene argumentet vekt.

Ottosen hevder da noen at mennesker anser seg selv som å «ha rett til» å utforme sine egne spilleregler.  Men dette kolliderer. For her snakker vi om holdninger som er gjensidig utelukkende. Kompromiss er umulig. Følgelig kan vi ende opp i forferdelige tilstander, dersom noen med innflytelse skulle tenke på denne måten.

• Så hvorfor anbefaler Ottosen oss å akseptere at noe er objektivt rett og galt?
• For ellers kan det ende med folkemord, grov kvinneundertrykkelse, slaveri, brenning av enker på bålet, trakassering for kjøttspising, eller dødsstraff for å forlate Islam.
• Ja, men hvorfor skal vi unngå alt dette?
• Fordi vi ønsker oss et trygt og godt samfunn for alle.

En variant til:

• Hvorfor anbefaler Ottosen oss å akseptere at noe er objektivt rett og galt?
• For ellers kommer vi på kollisjonskurs med hverandre og ender i uløselig konflikt
• Hvorfor må vi ikke ende i uløselig konflikt med hverandre
• Fordi konflikter ender med stor ulykke for veldig mange mennesker
• Hvorfor skal vi unngå store ulykker for veldig mange mennesker?
• For mennesker i ulykke er et onde.
• Hvorfor skal vi forsøke å unngå noe som blir et onde for mennesker?
• For det er jo det motsatte av et godt samfunn.

Oppdag at selve argumentet om objektiv basert moral, ikke kan begrunnes på noen annen meningsfylt måtte enn ved appell til verdier. Oppdag at nettopp dette transformerer hele ideen om objektiv moral til en strategi. Og enhver strategi forutsetter en intensjon, eller et mål om du vil. Hva er det? Er det ikke toppunktet i verdihierarkiet vi snakker om?

Konklusjonen er at etisk diskurs er grunnleggende verdibasert. Så hvor kommer verdiene fra? Og kan verdier bli objektive?

Bli med videre på ferden og lær om den egentlige årsaken til at verdier aldri kan bli objektive, og at David Hume og mange etter han, erkjenner problemet, men kan ikke helt fange det: Du kan ikke slutte fra er til bør. Les videre og bli opplyst om hva det eksakte problemet består i.