Av Runar Wessel.

Sammendrag av Kapittel 3 (Fra ChatGpt)

Dette kapittelet dykker ned i moralske begreper som «rett og galt» kontra «godt og ondt.» Forfatteren analyserer forskjellene mellom disse uttrykkene, og hvordan språket rundt moral påvirker våre verdier. Det diskuteres også hvordan språklige nyanser kan bidra til misforståelser innen moralfilosofi.

Kapittel 3 En enkel begrepsanalyse

Etter å ha lest gjennom Ottosens bok synes jeg å ane et språklig mønster som går igjen.  Det er at Ottosens etiske språk benytter seg av lånte termer fra kunnskapsdomenet, eller epistemologien.

Jeg plukker ut begrepene:

1. Rett og galt
   Som jo benyttes i langt større grad enn «godt og ondt». Vi har «rett» til ting, og vi har eller ikke har «rettigheter».
   Vi kan ha rett eller galt på mattestykker, på quiz-spørsmål. Vi har rett eller galt i våre forestillinger om virkeligheten.  Vi kan ha rett eller galt i måten vi forstår ting på. Begrepsparet er tungt inne i vår navigering i alt som har med kunnskap å gjøre. Som et hint, så tenker jeg at å blande dette inn i etikken er en språklig ulykke, med risiko for å blokkere vesentlig innsikt i oss selv. Men dette kommer jeg til.
2. Sannhet
   Jeg har viet hele kapittel 6 til dette temaet. Sannhetsbegrepet er selveste grunnbegrepet i logikk og epistemologi. I nevnte kapittel går jeg nærmere inn på selve begrepet, da med utgangspunkt i et moralsk perspektiv for anvendelse av det. Konklusjonen er en advarsel mot uvettig retorisk bruk av begrepet, nettopp fordi det har den rollen det har. Det hører hjemme i epistemologien og bør ikke være til utlån.
3. Deduktivisme
   Jeg forstår Ottosen dit hen at han tenker at moralen er noe «som oppdages» i stedet for å utvikles. Dette kan assosieres med det jeg kaller for deduktivisme. Deduksjon er jo et logisk ideal innenfor kunnskapsteori, men jeg hevder at moralsk deduktivisme fungerer ødeleggende for ekte moralske analyser. Da handler det om et fokus som orienteres om å dedusere «hva gudene vil?» i stedet for analyse av saken i seg selv. Men dette er nyansert, nettopp fordi det er meningsløst å forholde seg til moral, uten også å forholde seg til virkeligheten. Det er nettopp dette som skaper forvirring. Jeg kommer nærmere inn på moralsk deduktivisme senere i dette kapittelet.
4. Moralen omhandler det «objektive»
   Virkeligheten kategoriseres jo i «objekter», som hjelper oss med strukturer for å navigere i den realiteten vi befinner oss i. Igjen så er dette et begrep som spesifikt har sin funksjon i epistemologien. Jeg kommer til å vise hvordan dette blir absolutt malplassert når vi kommer over til det etiske domenet.
5. Tro
   Ottosen snakker om å «tro» på moralske sannheter, som jo kan oversettes til hypoteser om det som er. Dette er begreper som benyttes gjennom hele boken, i all omtale av det moralske domenet. Dette følger av ideen om eksistensen av moralske sannheter som kan oppdages. Også tros-begrepet fungerer best i epistemologien, selv om det er noe utdatert. Jeg har i stor grad erstattet begrepene tro og viten, med sannsynlighet.

Oppsummeringen er at alt dette er lån «fra det epistemiske domenet». Da handler det om at disse begrepene er utviklet innenfor en kategori, som ikke er direkte overførbar til det moralske domenet. Men her er et unntak. Da handler det om dominans-basert autoritet. Det ligger i ordet hva det er. I Kapittel 10 «Fra autoritet til autonomi» går jeg nærmere inn på dette. Grunnen til å nevne det her, er vi sannsynligvis har å gjøre med den eldste formen for moralsk mentalitet, som utelukkende dreier seg om etterlevelse av overmaktens vilje. Det er det som på teologisk kalles for «Divine Command Theory». Jeg forkorter begrepet til kommandodoktrinen. I en mentalitet av kommandodoktrinen er moraliteten i sin helhet flyttet inn under det epistemiske domenet. Fordi alt handler om å avdekke, analysere og forstå kilder som beskriver autoritetens vilje. Deretter handler det om vår prestasjon. Forstår vi kildene rett? Blir etterlevelsen bra nok til å behage overmakten? Vi blir gående på nåler?

Personlig kjenner jeg jo dette igjen fra min egen oppvekst innenfor adventistsamfunnet.  Og jeg kan huske at jeg tidlig, reagerte forholdsvis sterkt på denne mentaliteten. Som et paradoks, reagerte jeg nettopp med moralsk avsky på den. Da handler det om at saken i seg selv forsvinner fordi fokus dreier seg om endeløse debatter om «Hva Bibelen sier».

Jeg var tidlig ute i min hobbyfilosofiske «karriere» med å navngi dette fenomenet. Min første karakteristikk var «systemmoralisme». Senere utviklet jeg konseptet «deduksjonsetikk». Det har jeg beskrevet her. Videre har jeg utviklet begrepets motsetning som er «moralsk autonomi».

Problemet er kanskje ikke metaforene i seg selv, men at man faktisk flytter hele moral-domenet inn i den epistemiske disiplin. Med dette blir det vel også klart at dette medfører en oppfatning om at risikoen for at den egentlige moralen forsvinner i prosessen, blir overhengende.

Det som undergraves her, er jo enkeltmenneskets moralske autonomi. De etiske problemstillinger i seg selv, uteblir i prosessen med å «dedusere» den rette konklusjon. Da handler det først og fremst om forsøket på å dedusere «moralske sannheter» med utgangspunkt i en kilde som tillegges moralsk autoritet. Det kan være hellige skrifter av type Bibelen eller Koranen. Men mentaliteten går dypere, for eksempel i måten man forholder seg til normative modeller på. Da snakker vi om modeller av type dydsetikk, pliktetikk, eller konsekvensetikk. Alle slike modeller har svakheter og hull. Praktiseres de deduktivt, så blir vi «forpliktet» på modellenes urimelige utslag. Vi ser det også hos mennesker som mister troen, og bare bytter kilde til f.eks. naturen. Så blir vi plutselig «moralsk forpliktet» av hvordan vi oppfatter naturen fungerer. Det store skillet mellom min tenkning, og dette er synet på autoriteters rolle i moraltenking. Dette kommer jeg tilbake til i kapittel 10.

Nå må jeg skynde meg å si at jeg overhodet ikke oppfatter tenkere som Ottosen, eller andre moralske realister å være uten moralsk autonomi. Men her oppstår et spenningsforhold. Og det krever kompromiss. Men kompromiss fungerer dårlig der ambisjonen er moralsk fullkommenhet.  Denne type moralsk fullkommenhet kan jo kun oppnås ved å gjøre seg selv til et viljeløst instrument for autoriteten.

I boken første del, benytter Ottosen seg av analyser, som ligner litt på det jeg har gjort i denne teksten. For hva mener egentlig vi «ateister» når vi snakker om at noe er bedre enn noe annet? For dersom dette ikke har referanse mot en objektiv standard, hvordan kan da våre utsagn om at noe er bedre enn noe annet, bli allmenngyldig på samme måte som 2+2=4?

Men kanskje er bortfallet av allmenngyldighet den kamelen som må svelges, for å unngå at egen moralsk autonomi, undergraves. Det som veies mot hverandre er altså moralsk autonomi, satt opp mot moralsk allmenngyldighet.

Når temaet er begrepsanalyse, så handler det selvsagt også om syn på språk, og utforming av begreper. Jeg tenker vi har en viss frihet her. Det er jo slik at begrepene har en viss formbarhet. Det overordnede her, handler jo om hvordan begrepsstrukturen påvirker vår dialog og ikke minst vår tenkning om temaet. Min hypotese er at, ja språket kan også ramme inn vår tenkning på en uheldig måte.

Jeg tenker at begrepene «bra» og «dårlig», og deres varianter, har sin rot fra det jeg mener er etikkens egentlige grunnbegreper. Jeg kan motvillig oversette det til «godt og ondt».  Mine motforestillinger handler om at «ondt»-begrepet også har noen ulykksalige konnotasjoner i seg (om «onde» mennesker).   Da tapes noe av presisjonen i dette. Men la oss hoppe over det her.

Det vi skal være klar over er at begrepsparet «rett og galt» ofte overstyrer «godt og ondt». «Rett og galt» er langt enklere å relativisere. Det handler kun om kilden, og fortolkning av kilden. «Godt og ondt», lar seg ikke like lett relativisere. Det som er et onde for et enkeltmenneske, kan lett pareres med at «det er rett», men å påstå at ondet er godt for den som rammes, må nødvendigvis bli en moralsk selvmotsigelse.

Av dette følger også at det som muliggjør såkalt moralsk relativisme, nettopp ligger i den samme mentaliteten. Relativisme handler jo om at moralens autorative kilde nå tilskrives den enkelte kultur. Og på samme måte som det blir selvmotsigende å kritisere Guds moral, fordi Gud definerer moralen, så blir det like meningsløst å karakterisere kulturer som umoralsk, nettopp fordi det nå er kulturen som definerer moralen. Dette er nøyaktig samme mentalitet, bare med forskjellig kilde. Dermed oppstår absurditeter som at det blir selvmotsigende å karakterisere nazismen som umoralsk. Oppdag at problemet skapes av begrepsapparatet «rett og galt». Går vi over på «godt og ondt», så må vi til med langt mer tvilsom semantisk akrobatikk, for å oppnå det samme.

Den moralske mentaliteten som Ottosen legger for dagen, er jeg som sagt godt kjent med, fra egen oppvekst. Og det passer svært godt med et viktig behov vi mennesker har i sosiale prosesser. Da handler det om over- og underordning. Mennesket organiserer seg spontant i hierarkier.^[4] Det har utgangspunkt en urgammel førmenneskelig sosial teknologi. Som menneskeart har vi jo utviklet dette inn i varianter som også har bidratt til artens suksesshistorie. Dette er ikke sort-hvitt. Artens kognitive kapasitet gjør det mulig for mennesket å organisere seg i store tall. Uten at vi har nettopp dette impulsapparatet i oss, nettopp til over- og underordning, hadde det ikke vært mulig.

Min hypotese er at basis for denne utvikling fra brutal rivalisering til samarbeid, er katalysert gjennom impulser som er utviklet i vekselvirkning med foreldre-avkom-relasjonen. Les gjerne her om slektskapsseleksjon, og her om utvikling av omsorgsevne, og her om hvordan dette ender opp som generell empati. Da er det også nærliggende å ta seg den hypotesen at menneskeartens første store organiserte samspill, var basert på akkurat dette. I dette så idealiseres også den autoritære mentaliteten som også er en komponent i dette. Vi har impulser for underordning som idealiserer den absolutte ubetingede lojalitet til det overordnede systemet. Slik skapes harmoni i flokken. Jeg går som sagt nærmere inn på autoritet i kapittel 10.

Og dette forklarer da begrepsapparatet over, på en svært overbevisende måte. Og det gjelder jo særlig når autoriteten abstraheres over i en åndelig basert guddom. Det absolutt gjeldende blir jo da å «oppdage» guddommens vilje. Den eksisterer som en «sannhet» på lik linje med alle andre sannheter. Og vi går rundt og «tror» saker og ting om dette.  Og vi har «rett» eller «galt» i våre antakelser.  Og vår «moral» er forankret i en objektiv reelt eksisterende entitet.

Vår «test» består da i å få dette riktig, og i evnen til å etterleve det, og gjennom dette oppvise vår ubetingede lojalitet.

Men dette har selvsagt uheldige skadevirkninger. Vi kan innse at nettopp denne underordnings-mentaliteten også er ethvert alfa-menneskes store drøm. Derfor skal du «ikke ha andre guder enn meg», og du skal «elske Gud av hele ditt hjerte …». Erstatt Gud med menneskeindivider, og det oversettes umiddelbart til narsissistiske trekk.

Alt dette passer som hånd i hanske med den dominansbaserte impuls som eksisterer i hver eneste en av oss.

For den underordnede, blir kanskje Nietzsches begrep om slavemoral, ganske treffende. Kanskje kan det være noe forførende vakkert «euklidsk» med hele dette konseptet. Det blir en slags øvelse i vakre deduksjoner og videre inn selvoppofrelse. Men skadevirkningene er åpenbare. Det eksisterer ikke en eneste teknologi, biologisk eller oppfunnet av mennesker, som ikke har bi-virkninger. Dette ble veldig tydelig for oss mennesker, i kjølvannet av Den Andre Verdenskrig. Vi har vel knapt sett et sosialt og kulturelt moralsk havari, enn det nazismen representerer.  Og kron-eksemplet på dette, fikk vi jo i Hanna Arents beskrivelse av «Ondskapens banalitet», som beskriver hvordan Adolf Eichmann beskrev sine holdninger, som forsvar i rettsoppgjøret i Jerusalem i 1961. Det holder ikke med blind etterlevelse av en autoritet. Her forventes noe mer. Men hva?

Nå vil jeg igjen skynde meg å si, at jeg er vel kjent med at Nazismens grusomheter, over tid har fungert som kanonkuler mellom ulike leirer av ideologier og livssyn. Dette er ikke ment som nådeløs «knusing» av hva Ottosens ståsted «kan føre til». Jeg er vel innforstått med at dersom man byttet ut Eichmann med en velmenende troende kristen, så kunne resultatet ha blitt noe helt annet. Det handler om å «tro på den riktige guden», som William L. Craig formulerte det i en YouTube video jeg så.

Men poenget her er at selve det autoritetsbaserte moralkonseptet fungerer vilkårlig. Og vilkårligheten er nødvendig dersom autoriteten skal fungere som autoritet. Dermed blir det hvilken autoritet du forplikter deg til, som avgjør, hvor du havner, rent moralsk.

Hvordan skal du kunne ansvarliggjøres for dette, uten selv å ha de moralske ressursene som må til for å kunne evaluere dette? Og vil ikke selve ideen om en ubetinget autoritet, falle med dette? Hvordan burde en moralsk ansvarlig Adolf Eichmann ha opptrådt, i sin rolle? For det, å bare vilkårlig erstatte en autoritet med en annen, høres ikke helt troverdig ut. Forventes det virkelig ikke at vi står for noe av oss selv? Men med en gang vi gjør dette, så faller alt som heter autoritet i dette.

Det store spørsmålet blir da om ikke begrepsapparatet som er oppsummert over, er en gammel arv, som følger med, denne utdaterte mentaliteten, som nissen på lasset. Kanskje den nå kommer fullstendig til kort i forhold våre mer realistiske moralske analyser? Kan det være at Ottosen holder seg med et begrepsapparat, som er inkompatibelt med hva han egentlig står for?

Min hypotese er altså at begrepsapparatet er en håpløst utdatert arv fra et moralkonsept, de fleste tenkende mennesker tar fullstendig avstand fra. Dessverre er det en mentalitet som skinner gjennom, særlig i de eldste deler av Bibelen, i form av tidligere nevnte kommandodoktrine. Erkjennelsen er da at vi kanskje må fornye begrepsapparatet i forhold til hva som kreves moralsk av oss mennesker i et demokratisk samfunn.

«Rett og galt» kontra «godt og ondt»

Jeg har allerede nevnt at «rett og galt», overstyrer «godt og ondt». Hypotesen er at rett og galt, er svært gamle begreper som har fått anvendelse på litt for mange områder. Tenk over at engelske «right» også brukes om høyre. Normaliteten er jo høyre hånd. Og vi snakker om at mennesker er «gale» eller «ikke riktig rett», eller vi gjorde det for ikke mange generasjoner siden. Så har vi selvsagt fakta-varianten av dette som kanskje er det eldste. Vi har «rett» eller tar feil i våre antakelser. Og det leder oss jo igjen inn på det å tilpasse seg et regime av overmakt. Vi har rett eller tar feil av hva gudene måtte mene.

I vår tid og i våre samfunn, kan dette oversettes til juridisk rett og galt. Alfa-regimes muntlige dominansregime er erstattet med en stat som også er skriftlig lovgiver. Vi kan havne på rett eller gal side opp mot denne standarden. Og den har et objektivt potensial, selv om vi er i behov av en hær av advokater og jurister til å hjelpe oss å navigere i denne jungelen.  Det praktiske resultatet er neppe særlig objektivt.

Men jeg tenker at de fleste av oss forstår at det kan bli avvik mellom juridisk rett og galt og moralsk rett og galt. Da kan det være fort å misforstå at det kun handler om kilde. Det er deduksjonsetikken. Men, det går dypere enn som så. Jeg nevnte Adolf Eichmann, og spørsmålet om hva med hans rolle, som egentlig er klanderverdig. Vilkårlig bytte av kilde, hjelper ingenting på dette problemet. Vi må selv vurdere kilden. Da faller autoriteten og vi står igjen med moralsk autonomi.
Rett og galt gir oss objektivitet, men vår egen moralsk autonomi faller. Men moralsk autonomi har også en kostnad. Det er at dikotomien i rett og galt forsvinner. Med godt og ondt, kommer individet til syne. Individet får moralsk egenverdi. Og da er vi der, at det som er et gode for noen, blir et onde for andre. Og jo større avmakt, desto synligere blir problemet.
Det er dette som gjør moralsk fullkommenhet umulig. Kan det løses med allmakt? Jeg er faktisk i tvil. Jeg er ikke fremmed for tanken om at en allmektig Gud faktisk kan frikjennes for «det ondes problem».  Jeg kommer inn på det senere. Det jeg stiller opp her, er det grunnleggende moralske dilemma, som vi mennesker er kastet inn i. Og vi er langt fra allmakten, slik at dette blir veldig tydelig for oss.

Min konklusjon er at det å oppgi egen moralsk autonomi er en svært dårlig idé. Men jeg innser at det å ta den tilbake innebærer at noe må gi etter. Det lukter kompromiss. Vi snakker om en realitetsorientering hvor den store utopien om moralsk fullkommenhet må forlates, hvor troen på paradis må skrinlegges, hvor vi ikke kommer unna valg mellom onder, og hvor motstridende interesser må bli synlige, og handteres på den vanskelige måten vi kaller for kompromisser. Velkommen til verden!