Misjon og «trosfrihet»      

i

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

«Misjon er å systematisk spre et religiøst budskap. Uttrykket kommer fra 1500-tallet og ble opprinnelig brukt om katolsk misjonsvirksomhet blant protestanter». (snl.no)

«Misjon uttrykker noe dynamisk og grensesprengende. Kirken skal være oppsøkende. På tvers av geografiske, religiøse, kulturelle, sosiale og generasjonsmessige grenser skal kirken dele tro og liv. Budskapet rommer syndstilgivelse og frelse, diakoni og helbredelse, rettferdighet og forsoning». (kirken.no)

«Den norske kirke er en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. Misjon handler om hva det vil si å være kirke. Vi skal sammen med den verdensvide kirke forkynne evangeliet om Jesus Kristus i nærvær, handling og ord – lokalt og globalt». (kirken.no)

«Misjon er en del av enhver kristens DNA» (kilde: Det Norske Misjonsselskap/NMS).

Vitneoppdraget og misjonskallet gjelder «blant alle folk, i alle deler av samfunnet og på ideenes område», skriver professor i apologetikk ved NLA Høgskolen Kristiansand: Lars Dahle. Har vi oppdaget misjonens lengde, bredde og dybde? spør han i et leserinnlegg i avisen Dagen 2022.  

En pinsekommentar sier det slik i Dagen 27.04.2023: «Jesu ord til disiplene etter oppstandelsen er få og viktige. Blant dem finner vi misjonsbefalingen… Våre menigheter er kalt til å være en del av en bevegelse som starter i hjembyen, spres i regionen, inviterer inn nye kulturer og eksporteres til verdens ende». 

Her er Jesus fra Nazaret (Kristus?) med «all makt i himmelen og på jorden». 

Misjonsbefalingen er ikke fullført før alle folkeslag i verden har hørt evangeliet, og dit har vi ikke nådd ennå

Bibel og misjon: hvilket budskap?

Den reviderte Bibel 2024 ble på Litteraturhuset i Oslo 13. mars lansert med de sedvanlig store ord. Med ny design, leservennlig innpakning og flere spesialutgaver er nok håpet at Bibelen skal bli folkelesning i kristnings-jubileenes tid. Men på samme tid kommer lite oppløftende tall fra SSB om Den norske kirke: antall døpte i 2023 har sunket til ca. 50%. Også antall kirkelige gravferder viser nedadgående tendens. Nedgangen er dramatisk fordi fødsel og dåp, død og gravferd, er kirkens viktigste seremonier/ritualer. 

Sokneprest Einar Gelius har i kjent konfronterende stil utløst debatt om gravferdsbyråers rolle i kirkelig gravferd (jfr. Nettavisen). Konkurransen på livssynsmarkedet tilspisser seg. Hvem som har mest omsorg for pårørende og etterlatte, kan man også spekulere over – med det (først nå!) omstridte vers av Jesus i Joh. 3:16 i kirkens begravelsesliturgi. Det er selvsagt en grunn til at mange ønsker mindre «religiøst innhold» i gravferden. 

Hva gjelder finansiering er det naturlig nok stor forskjell på «statsbudsjettkirken» og private aktører i markedet. Som beredskapsvakt – med oppgave å bringe dødsbudskap til etterlatte – har prester i senere tid krevd økonomisk kompensasjon. Prester i DnK er i historisk og global sammenheng de første som har gått til streik for høyere lønn, endog tett opp under julefeiringen (2020). Man forstår prioriteringene.  

Pr. i dag står 62 % av befolkningen som medlemmer i Den norske kirke. Kirken/kirkerådet trøster seg med noe høyere kirkebesøk i 2023 (mot drastisk nedgang i 2022) og 112 flere vielser siden 2019… Det er de under 40 år som særlig svikter kirken. Direktør i Kirkerådet, Ingrid Vad Nilsen, sier håpefullt at uro, krig og konflikter får nordmenn til å søke tilbake til kirkerommet. «Kirken vår er blitt et statsfinansiert teater som spiller for tomme hus», uttalte en skribent i Vårt Land. Men avtroppende kirkerådsleder (regjeringssjef), Kristin Gunleiksrud Raaum, kan forlate det synkende (?) kirkeskip med en kongelig utmerkelse: Ridder av 1. klasse av Den Kongelige St. Olavs Orden av Hans Majestet Kongen. 

Forlagssjefen i Bibelselskapet/Verbum skal på lanseringen ifølge avisen Dagen ha uttalt følgende: » – Det er mulig å kjøpe en bibel utenfor her og nå. Nei, vent, dere må kjøpe en bibel. Hilsen Jesus sitt forlag, sier forlagssjefen til latter fra salen«. Slik intern humor forteller godt nok at det er «Jesus Kristus» Bibelen skal forkynne (jfr. kristologisk tolkningsnøkkel). På samme tid kommer oppsiktsvekkende informasjon om at Bibelselskapet/Verbum har ansatt en ikke-troende redaktør. Det må vel være første gang i Bibelselskapets historie? Hvilket signal sendes ut? Er det «troskrisen» som slår inn? 

Nyansatt redaktør i Bibelselskapet: – Jeg er ikke troende (dagen.no)  

I Vårt Lands andaktsspalte for få år siden sto uthevet: Det viktigste spørsmålet livet stiller oss, er om vi elsker Jesus. I Bibelselskapets medlemsblad «Bibelgaven» er bibel, misjon og Jesus uløselig knyttet sammen. Bladet utkommer fire ganger i året og rapporterer om det store behovet for bibler i bl.a. Irak, Egypt, Cuba, Sentral-Asia, Øst-Ukraina og nå sist (1/24) i landene rundt Den persiske gulfen. Bibelen er «mat» for et folk i krig, skriver nåværende generalsekretær (2/23), og videre: Bibelen er først og fremst historien om Gud som ble menneske og flyttet inn i vårt nabolag. Forrige generalsekretær kunne i bladet fortelle at «Gud elsker menneskers hjertespråk», dvs. han snakker alle språk. En etiopisk kvinne siteres slik: «Tenk at Gud snakker hadiyya!». 

I Vårt Land mars 2024 har en pensjonert prest OG Nidaros-biskopen sådd tvil om hva som er «Herrens ord». Jeg minner igjen om Oslo-biskop Veitebergs utsagn: «Tro ikke på Bibelen…». Spørsmålet hva «folkekirken» regner til Herrens ord og Den hellige Skrift må bli påtrengende. Hvor langt vil man gå i revisjoner? Hva med Luthers «Skriften alene» og det bibelsyn som omtales «verbalinspirasjon»? I Store norske leksikon har fagansvarlig teolog, Reidar Aasgaard (titulert: professor i idehistorie ved UiO), redusert emnet til 6 linjer. Verbalinspirasjon knyttes til såkalt fundamentalistisk kristendom.

«Dei Verbum» — Den katolske kirke  

Verbalinspirasjonen | Den Lutherske Bekjennelseskirke

Øyvind Døvik: «Skal vi tro Bibelens bøker er det Den Hellige Ånd som er Bibelens egentlige forfatter»

Skriften – Guds normative og autoritative ord, del 1

Tittelsiden i Det Norske Bibelselskapets bibelutgave 1978 står slik: 

DEN HELLIGE SKRIFT

BIBELEN 

DET GAMLE OG DET NYE TESTAMENTE 

Er Den hellige Skrift helt eller bare delvis inngitt, innblåst eller inspirert – av Gud (Kristus?) eller Den hellige Ånd? 

2. Timoteus 3 : «Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt… Helt fra barndommen har du kjent de hellige skrifter, de som kan gi deg visdom som leder til frelse ved troen på Jesus Kristus. Alle skrifter som er inngitt av Gud, er også nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd… For Guds og Jesu Kristi ansikt, han som skal dømme levende og døde, pålegger jeg deg, så sant som han kommer og oppretter sitt rike: Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, overbevis, tal strengt, tal trøst!…».

2. Peters brev 1: » Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. For aldri er noen profet båret fram fordi et menneske ville det; men drevet av Den hellige Ånd talte mennesker fra Gud». 

Hele Skriften er inspirert av Gud

Sant og usant i Det nye testamente

«Bibelen rommer de store sannheter om Gud og mennesket – men ikke alt som står i Bibelen er sant». (Biskop Herborg Finnset, Vårt Land)

Under lansering av Bibel 2024 ble neste revisjon forespeilet omkring 2040. Da har teologer, bispemøte og bibeloversettere 20 år på seg til å skille fra hverandre sant og usant i en egen spesialutgave, dvs. de ord Jesus har uttalt (klart og reint?) som «sann Gud». Det råder (igjen!) stor teologisk forvirring om Dom og Fortapelse. Hva har Jesus, Guds enbårne Sønn, sagt og ment om saken? Har det funnet sted nyere konsultasjoner med den «levende» Jesus/Kristus? 

Avisen Dagen har 14.03.2024 intervjuet en pensjonert prest: Jarle Veland. Han erklærer at han ikke lenger tror på fortapelsen. Blant noen få skriftord i evangeliene omtaler han spesielt beretningen i Johannes kap. 8: Kvinnen som blir grepet i ekteskapsbrudd. 

Men Jesus lærer og opptrer lite konsekvent i evangelieskriftene. Han fordømmer og tilgir ganske vilkårlig. I nevnte beretning er det vel helst fariseerne Jesus som sedvanlig må henge ut. Ellers viser kirkehistorien at «ekteskapsbrudd», særlig utro kvinner, ble straffet hardt og nådeløst. Fra hvilke bibelske skrifter og/eller kirkelære kom inspirasjonen?  

Kjødets lyst – fortellinger om synd og straff av Nils Johan Stoa (bokelskere.no)  

Jeg siterer fra intervjuet med Veland:

«Jesu ord og handlinger er rettesnor for hvordan vi skal oppfatte bibelens budskap. – Det er Skriften som skal tolke Skriften… Veland tolker Jesu ord til kvinnen som normgivende for tid og evighet. En norm vi ikke kommer utenom. – Etter dette livet skal vi møte Jesus. Da vil han si det samme til oss: «Heller ikke jeg fordømmer deg». Det er det jeg har kommet fram til, sier han. 

… Vi har helvete nok på jord og ser fram til frelsen og befrielsen som Jesus skal bringe… Jeg tenker at vi har en Gud som til syvende og sist blir alt i alle. Hvis ikke blir Gud den verste torturist av alle, og det stemmer ikke med det bildet vi har av Jesus, sier han.

Personlig tror jeg at Jesus frelsesverk er stort nok til å romme alle. Samtidig skal vi alle svare for det livet vi har levd.… Et blikk på Jesus er nok til å redde livet og fremtiden… «. (min kursivering)

De siste linjer river ned det teologiske tankebyggverket om «frelse for alle». Det finnes ingen Frelse (redning) uten «tro på» påske-Jesus, slik alle kirkesamfunn forkynner hver eneste påskehøytid. Sist i intervjuet har Dagen innhentet en kommentar fra MF-professor og aktuell kandidat til ny kirkerådsleder i DnK: Harald Hegstad. Bak runde, diplomatiske vendinger skjønner vi at fortapelsens realitet eller mulighet ikke er avlyst! 

Det er bare ved å frakjenne mennesket Jesus fra Nazaret hans guddommelige og/eller ufeilbarlige autoritet at den heslige helvetesforestillingen kan (endelig!) kastes på religionshistoriens skraphaug. Men den har altså inspirert og veiledet kirkeledere og kirkelærere i nær 2000 år.

Ingen teolog, prest eller biskop i DnK har avskaffet Dommen! Den nyervervede «etiske følsomhet» rekker bare halvveis. Det tales fortsatt med «to tunger». Det er hovedsakelig straffens karakter som er nedtonet i forkynnelsen. Evigvarende pine er i nyere teologier  erstattet med «evig atskillelse fra Gud». Mer humant? Hvorfor er helvetesstraffen forkynt og utmalt gjennom utallige århundrer, like inntil Ole Hallesbys svovelpreken i NRK radio 1953, hvis det ikke var meningen å fremkalle frykt? (Hallesby var professor i teologi ved Menighetsfakultetet fra 1909 – 1951).  

Igjen må nevnes DnKs sentrale læreskrift Confessio Augustana/CA, hvor vi fordømte skal lide en «pine uten ende» (sammen med djevlene). Fra hvor eller hvem kom inspirasjonen? Verdt å merke seg: «fortapelse» i Den lille bibel (Joh. 3:16) kan omskrives og formildes, mens «pine uten ende» består urørt.  

Mange kristne slår seg til ro med at «Guds rettferdighet er en annen enn vår». Ja, den himmelske rettsjustis er ganske riktig noe «helt annet». Enhver rettskraftig dom i vår rettsstat har to utganger: frikjennelse eller straff. Beviskravet er uhyre strengt (likevel forekommer justismord). Tiltalte må frikjennes hvis det foreligger rimelig eller fornuftig tvil. Om det er den abstrakte «ondskapen» eller det enkelte, konkrete mennesket som skal «stå til regnskap» og svare for sitt liv (sine handlinger?) framfor den himmelske dommer (Faderen eller Sønnen?), kan ingen apokastasasis-tilhenger svare forståelig fornuftig.

Hva med de milliarder mennesker som levde FØR Inkarnasjonen og Oppstandelsen hadde funnet sted, dvs. før kirke og kristendom var «født»? De svarer med sitt subjektive Håp til en nådig dommergud og/eller at guden (Kristus?) til sist i et helt nyskapt univers skal bli «alt i alle». 

Jesus: påskelam og slaktoffer

Kraften i Jesu blod

Jesu Kristi blod

Å spise Jesu kropp og drikke hans blod. Angelus

Nattverd – Den norske kirke

Påsken er blodets høytid, sies det. Påskens Skjærtorsdag innstiftet nattverden (eukaristi/kommunion). I «den nye pakt» er Jesu hellige blod selve paktstegnet og det største av alle sakramenter. Jesu blod er det eneste som kan redde oss fra fortapelsen, sies det på en kristen-blogg (itro.no). Bare ved et blodoffer kunne Guds hellige vrede forsones. Uten frelsesblodet på Golgata er vi (evig) fortapt og fordømt. Dette er mange ny-testamentlige forfattere/apostler ganske enige om. 

Matt. 26:28:  «For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse». 

Ap.gj. 4:12: «Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved». 

1. Joh 1,7 og 2,2: «… blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss fra all synd»…»Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens».

1. Peters brev 1:2: «… de som er utvalgt slik Gud Fader forut hadde bestemt, og ved Ånden innviet til lydighet og til å bli renset ved Jesu Kristi blod».

1. Korinterne 1,7: «For sannelig, vårt Påskelam er slaktet for oss, Kristus». 

Romerne kap. 3:  «Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus, til alle som tror… Ham har Gud stilt stilt synlig fram for at han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer – for dem som tror». 

Efeserne 2, kap. 8:  «For av nåde er dere frelst, ved tro… Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod». 

Joh. Åp kap. 1: «… og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte av de døde og herren over jordens konger. Han som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod…». 

Hebreerne kap. 10: «Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp… Fortsetter vi å synde med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. Forferdelig er det vi da har i vente: Dommen og Guds brennende iver skal fortære dem som står ham imot». 

Reformasjon og motreformasjon: kampen om «sjelene»

Jesu blodoffer på Korset brakte ikke forsoning blant hans etterfølgere, men splid og ufred. Flere forsoningsteorier har konkurrert om rett forståelse av den såkalte Kristushendelsen. Og det tar ikke slutt. Moderne «reformatorer» lanserer stadig nye (tilpassede?) teologiske teorier, den ene mer kreativ enn den andre. Paulus-apologetene Helge Hognestad og Halvor Moxnes har i Vårt Land siste påskehøytid (mars 2024) presentert sine særegne vinklinger. Se ellers biskop Tor Singsaas’ foredrag 2013 nedenfor. Han påpeker at ordet eller begrepet «forsoning» ikke finnes hos Jesus (som påpekt i annen sammenheng: heller ikke begrepet «nåde»).  

Tanker om forsoning – PDF

Hva som skjedde den avgjørende Oppstandelses-dagen (Påskemorgen!) diskuteres heftig den dag i dag. I Vårt Land denne påske kommer biskop og preses (emeritus) Helga H. Byfuglien med «Troens store mysterium». I avisen Dagen kommer siviløkonom og ny-apologet Daniel Joachim Kleiven med (rasjonelle?) sannsynlighetsberegninger for at Jesu oppstandelse faktisk skjedde.  

Jesus var ikke innstilt på forsoning de to-tre årene han virket som omreisende predikant. I evangelieskriftene er Jesus i konstant kamp og konflikt med sine nære omgivelser. Kampmotivet kjennetegner hele kristendommens historie. I den folkelig-vulgære versjon av Det nye testamente, The Message, som nylig er kommet i norsk oversettelse er verset hos Matteus kap.10 modernisert og banalisert slik: «Jeg er ikke kommet for å gjøre livet koselig for dere». Med varierende språkbruk ser vi samme tendens i folkekirke-teologien: Jesu mange harde, uforsonlige ord forties eller mildnes ved omskrivinger og omtolkninger. 

Den katolske motreformasjon er beskrevet i MF-teologen Bernt T. Oftestads bok «Tro og politikk. En reformasjonshistorie» (2001). Jesuittordenen spilte en avgjørende rolle i den katolske motreformasjonen, også i katolsk misjonsvirksomhet fra 1500-tallet. De for så langt av sted som til Sør-Amerika, India, Kina og Japan. Som kjent ble jesuittene utestengt fra det evangelisk-lutherske Norge med Grunnloven i 1814. Paragrafen ble først opphevet i 1956. Trosfrihet? Forsoning? 

Kalvinister var heller ikke vel ansett i det lutherske Danmark-Norge. Jean Calvin (sammen med Ulrich Zwingli) var en protestantisk konkurrerende kirkereformator på 1500-tallet, ofte stilt opp mot parhestene: Martin Luther og Philipp Melanchthon. 

Calvin står som grunnlegger av Den reformerte kirke, med vid utbredelse og ca.75 millioner medlemmer globalt. I Geneve på 1500-tallet medvirket Calvin til etablering av et teokratisk terrorregime: 

«I løpet av de fem første årene av hans «regjeringstid» ble tretten mennesker hengt, ti halshugget og trettifem mennesker brent på bålet. De mest kjente av ofrene for Calvins undertrykkelse var Jacques Gruet og Miguel Servetus». (kilde: fransk Wikipedia).  

I det katolske Frankrike ble de reformerte kalt «hugenotter». Religionskrig, massakrer og blodbad er en del av denne historien. Det er et kirkesamfunn man sjelden hører om i norsk kirkedebatt. Mest kjent i teologien er predestansjonslæren

Kuriøst nok har det plutselig dukket opp noen kalvinister, eller ny-kalvinister, i pinsemenigheten Filadelfia Vennesla (Dagen 16.03.2024). Igjen og igjen handler det om Frelsens grunnlag. Her siteres Efeserbrevet 1:14:  «I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil». Om brevet er forfattet av Paulus råder en viss usikkerhet blant de skriftlærde. 

Men forutbestemmelse til Frelse og Salighet er kjent hos Jesus. Også hos Luther og kirkehistoriens største teolog (ved siden av Thomas av Aquinas): den hellige Augustin. Jeg siterer teologiprofessor Hallgeir Elstad i Store norske leksikon med emnet: Predestinasjon.  

«Også Martin Luther var tilhengjar av predestinasjonslæra, idet han knyttet seg til tradisjonen frå Augustin. For Luther var det likevel viktig ikkje å gjera dette temaet til gjenstand for teologisk spekulasjon. For han hadde det med den skjulte Gud å gjera, og ikkje med den openberra Gud«. (min utheving) 

Mer enn 500 år etter reformasjon og motreformasjon konkurrerer (evangeliske/evangelikale) protestanter og (apostoliske) katolikker om «sjelene» bl.a. i Latin-Amerika. Hvilke kirkesamfunn står sterkest, med høyest medlemstall? «Katolikker er ikke kristne», uttalte en pinsevenn i avisen Dagen 2023. Det vakte reaksjoner og motinnlegg. Hans organisasjon driver misjon blant katolikker i Frankrike og Polen. Den norske kirketilknyttede misjonsorganisasjon NMS driver også misjon i europeiske land: England, Frankrike, Spania og Estland. Diverse kirkesamfunn samles gjerne for å utveksle erfaringer om menighetsplanting, kirkevekst og misjonsstrategier. Ungdomsmiljøer og unge familier i ny-etablerte bydeler er særlig utpekte målgrupper. 

Evangelisk-lutherske kirker er etablert i Etiopia hvor den ortodokse kirke ble statsreligion omkring år 350: «De orientalsk-ortodokse kirker er en fellesbetegnelse på de ortodokse kirkene som ikke godtok konsilet i Khalkedon i 451. Dette omfatter Den koptisk-ortodokse kirke, Den armensk-ortodokse kirke, Den syrisk-ortodokse kirke, Den etiopisk-ortodokse kirke og Den eritreisk-ortodokse kirke». 

Er disse kirkesamfunn heller ikke «ordentlig» kristne? Hvorfor driver protestanter misjon i det kristen-ortodokse Ukraina? Hvem av presidentkandidatene i USA representerer «sann» kristendom: praktiserende katolikk Joe Biden eller hans «evangelikale» motstander Donald Trump? 

Evangelisk og evangelikal kristendom

Det er kamp om kristen-navnet, dvs. hvem som er de rette eller sanne Kristus-etterfølgere. Allmennheten får dessverre liten informasjon om hva såkalt evangelikal kristendom står for, teologisk og historisk. Ved å klistre evangelikale kristne til Trump har folkekirke-apologetene konstruert et nytt fiendebilde. Nyanser er alltid brysomme. Men de er protestanter i likhet med mange kirkesamfunn, frikirker og misjonsorganisasjoner i vårt land som brøt ut av den enerådende Statskirken på 1800-tallet da den skammelige Konventikkel-plakaten ble oppløst og Dissenterloven ble innført. Blant dem som utvandret til Amerika var også norske haugianere. Men for en stor del var det pietistiske/puritanske utbrytermenigheter fra Den anglikanske kirke (nasjonalkirken!), ofte forfulgte, som utgjorde hovedstrømmen i nybygger-koloniene i USA. 

«Gruppene av evangelikale kan tilhøre ulike konfesjoner med litt forskjellig syn på Bibelens autoritet… Evangelikale menigheter er teologisk konservative men kan stå friere når det gjelder kulturelle tradisjoner. De legger vekt på personlig tro, omvendelse, vekkelse, helliggjørelse og misjonering«. (kilde: Wikipedia).

Protestantiske kirkesamfunn/menigheter er tilsluttet hver sin (konkurrerende) verdensorganisasjon: Lausannebevegelsen (1974) eller Kirkenes Verdensråd (1948). De omtales begge som «økumeniske». I tillegg kommer Det Lutherske Verdensforbund/LVF, dannet i Sverige 1947.

Ikke alle evangelikale er som i USA

Evangelikalisme – et forsøk på å beskrive

Den berømmelige bønnefrokost i Det hvite hus ble startet opp i 1953 av Abraham Vereide, norsk lekmannspredikant og immigrant. Et slags hemmelig brorskap kalt The Family ble også etablert, med mange forgreninger, også til Norge. Dette brorskapet (The Fellowship Foundation) ble offentlig kjent gjennom en amerikansk dokumentar 2019. 

Den verdenskjente predikant og baptistpastor Billy Graham fulgte opp tradisjonen og utøvet stor innflytelse over republikanske presidenter. Graham beskrives som en typisk representant for amerikansk evangelikalisme; en lavkirkelig, bibeltro protestantisme og vekkelseskristendom som legger vekt på evangelisering og personlig omvendelse. Den hyllede Billy Graham besøkte Norge i 1955 og 1978, med bred mediedekning. Han fylte Ullevål stadion i 1955 med 40 000 publikummere.  

«Fører ikke alle veier til Gud?», spør Olof Eidsinger i Dagen 28.04.2023. Han er generalsekretær i Svenska Evangeliska Alliansen. Svaret han gir er selvsagt benektende, og han siterer Kol 1, 15-20 i det «nye» testamente, dvs. det samme skriftgrunnlag DnK/Folkekirken bygger på. 

«For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner, og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for kroppen, menigheten. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset».

Videre skriver Olof Eidsinger: «Få tekster i Bibelen åpner så svimlende perspektiver som denne. Det er gjensidig lovsang, gjensidig bekjennelse, og poenget er at Jesus er helt unik. Ingen andre i universet kan beskrives på denne måten». (min kursivering) 

Er Eidsinger evangelisk OG evangelikal? Hva med avisen Dagen? Er avisen Vårt Land evangelisk-luthersk, men ikke evangelikal? Ledergruppen i Vårt Land, med sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore i spissen, har i avisen mars 2024 publisert sine personlige «påskehistorier». De bekrefter klassisk teologi og kirkens autoriserte dogmer. Sjefredaktør Bjørn K. Bore innleder slik: «Noen er julekristne, andre er påskekristne. Jeg er en påskemorgenkristen… Jeg tror på kraften i oppstandelsen. Påskemorgen seiret lyset over mørket. Livet seiret over døden. Graven var tom».


Åste Dokkas påskekommentar 26.03.2024 i samme avis:  

Kommentator Åste Dokka skriver om hvorfor Jesus døde på korset.

«Jesu død skjer fordi verden ikke tåler ham. Verden orker ikke se Guds ansikt i denne mannen, det er for krevende, for intenst, det tvinger oss til å kaste om på det hele….Verden tålte ikke Jesus og hans budskap. Ren kjærlighet er for provoserende, for skremmende. I Jesu død ble det vakre utslettet av det heslige. Volden i verden er så brutal at den dreper selv Gud«. (min utheving) 

En «Gud» som lar seg drepe på et kors i historisk tid er vel ingen gud? Og hvis Jesus representerer «ren kjærlighet» (Guds ansikt?) kommer det kristne kjærlighetsbegrepet i ytterste vanry. Menneskelig kjærlighet, omsorg og solidaritet, har i titusener eller millioner av år funnet jordsmonn og utviklingsvilkår – uten Kirkens påske-Jesus! Hva enn dystre dommedagsprofeter og framtidspessimister forer oss med, har menneskeheten vist utholdenhet og overlevelsesevne gjennom ufattelige prøvelser – ved egen kraft og fellesskapets styrke! 

Jesu religiøse villfarelser endte tragisk. Verden har tålt mange predikanter og sektledere av Jesu type. Menneskeheten har kjempet og utholdt langt verre (reelle) lidelser og tortur enn den Jesus frivillig lot seg utsette for de siste dager i livet. Menneskelig lidelse er «reell», også den lidelse og død de (uskyldig) ble påført av Kirkens brutale teologi og maktapparat. Våre forfedre og formødre gjennomgikk «helvete på jorden». Guddommelig, metafysisk og hellig lidelse med påfølgende oppstandelse – etter død og begravelse – er noe ganske annet. 

To «utvalgte folk»?

Vårt Land har mars 2024 resirkulert en serie artikler fra påske 2023: «Hva skjedde i påsken?». Tre fakultetsteologer underviser leserne om den kristne påskens forløp, betydning og budskap. Erstatningsteologien i dens mange former kommer klart til uttrykk. . 

Hva skjedde langfredag? Tre teologer gir deg svaret

«I kristen tenkning ser man nemlig for seg at Jesus erstatter den rollen tempelet tidligere hadde hatt. – Kristendommen tilbyr et håp om at det fortsatt er mulig å ha en relasjon til Gud, og at den forbindelsen går gjennom Kristus.»  (Notto R. Thelle)

Påske og Langfredag var en mørkets og redselens tid for jødene i Europa. I senere år har teologer og presteskap fritatt dem for «kollektiv skyld». Tenk så storsinnet! Et diskusjonstema påsken 2023 var derfor: «Hvem drepte Jesus?». Med andre ord: hvem er syndebukken eller skurken: Judas forræderen, Det jødiske råd, Pontius Pilatus? Hovedsaken er at Jesus forblir et «lyteløst offerlam». 

MF-professor Ole Jakob Filtvedt har nylest teksten i Johannes evangeliet, dialogen mellom Jesus og Pontius Pilatus, og funnet en annen inngang. Som bekjennelses-tro teolog konkluderer Filtvedt at Pilatus på et eller annet nivå måtte ha forstått at Jesus faktisk kunne være Guds Sønn. 

«… Det mest forstyrrende med hele dialogen er at det kan se ut til at Pilatus langt på vei lar seg overbevise om at Jesus virkelig er Guds Sønn…».

Ole Jakob Filtvedt, professor i Det nye testamente ved MF vitenskapelig høyskole: «Pontus Pilatus viser oss at det går an å tro at Jesus er Guds Sønn og samtidig handle som om dette ikke var sant»

Jesus fra Nazaret var ingen politisk opprører. Religiøse urostiftere av Jesu type, vekkelsespredikanter og endetidsprofeter, var det mange av i tiden. Det var andre jødiske opprørsbevegelser som var langt mer farlige for okkupasjonsmakten.  

«I den kirkelige tradisjon styrkes tendensen til å svekke Pilatus’ og dermed romermaktens ansvar for Jesu død, ofte med tilsvarende understrekning av jødenes skyld. Hos Tertullian er Pilatus blitt en kristen». (kilde: Store norske leksikon) 

Som nevnt: Jesus oppsøkte frivillig og planmessig sitt martyrium. Han hadde «regien» på forløp og avslutning påskehøytiden i Jerusalem for ca. 2000 år siden. Skriftene måtte oppfylles. Jesus ville ikke bli reddet! I Getsemanehagen, dagen før korsfestelsen, sier han til sine engstelige disipler: «Mener du at jeg ikke kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da skriftene bli oppfylt, de som sier at dette må skje?»  (Matteus 26, 53-54. Se kryssreferanser til Markus, Lukas og Johannes). 

Som få andre folkeslag holdt jødene stand mot Kirkens tvangskristning gjennom århundrene. Hva det enn kostet dem av de verst tenkelige forfølgelser og ydmykelser, holdt de den religionsfriheten levende som kirkemakten fant utålelig. Jødene ble hatet, fordømt og straffet bl.a. fordi de ikke underkastet seg Kirkens (oppstandelses)dogme om Jesus. Martin Luthers hat og raseri ble utløst da jødene ikke lot seg omvende. 

Nå belæres jødene av teologer og presteskap at de ikke var forkastet eller fordømt likevel, men velsignet. De har bare ennå ikke forstått at de trenger Jesus Kristus/Jesus Messias som Frelser og Herre..? Igjen de to tunger: velsignet OG forblindet? Har Bibelens Gud nå «to utvalgte folk» der han før bare hadde ett? Er de likestilt, eller er det ene folk underordnet det andre? 

Ganske sikkert er at det kan aldri bli likeverdighet i dialogen mellom jøder og kristne så lenge «jødemisjon» praktiseres. I stedet for at Den norske Israelsmisjon (DNI) klager over mulige begrensninger i deres misjonsvirksomhet i Israel kunne de lære av jødisk visdom som avviklet all misjon i antikken. Det hjelper ikke at DNIs utsending i Tel Aviv uttaler at de ikke driver «utadrettet evangeliseringsarbeid slik misjonsorganisasjonar driv i andre land» (Vårt Land 27. april 2023). Nei, nettopp! Israelsmisjon/jødemisjon krever særlig raffinerte strategier og metoder. 

DNIs visjon er formulert slik: «Vil i ord og handling være med å bringe evangeliet om Jesus Messias tilbake til det jødiske folk». (min utheving).

Misjon: kall, plikt, oppdrag…

Den hovmodige påstand at kirke-kristendommen alene eier Sannheten ligger bak kristen misjonsimperialisme verden over. Misjonsstrategiene har endret seg siden sverdmisjonen på Hellig-Olavs tid og tvangskristningen som fulgte påfølgende århundrer. Misjonskallet og kristningsiveren er kanskje ikke like brennende som da norske misjonspionerer reiste til Afrika, India og Kina i siste del av 1800-tallet. Mange av dem hadde en enkel, landsens bakgrunn med liten skolering. Så kom en «vekkelse» til bygda og deres liv ble forvandlet. Ilden for misjonssaken ble tent.  

Fra min generasjons skoletid kjennes småskrifter og biografier om pionermisjonærenes offervilje og «overmenneskelige» innsats samt «nøden» for de stakkars trengende hedninger. Pionermisjonærenes biografier minner ikke så lite om helgenlegendene. De utgjør en egen kirkelig «sjanger», men har flere felles sjangertrekk fra annen heltedyrkelse i kulturhistorien: oppdrag – prøvelser – belønning… 

Lyset over Nordens apostel, Grønlands apostel (og kongelig utsending), samenes apostel og zuluenes apostel skinner ikke like sterkt. Alle misjonsorganisasjoner forsvarer seg med at de tenker annerledes i dag. Det er gjerne humanitært arbeid og diakoni («omsorg for hele mennesket») som framheves. Men i planer og strategier står alltid forkynnelse/evangelisering øverst på listen. Sosiale tjenester, skole- og helsetilbud i misjonslandene har også vært arenaer for forkynnelse, vel på samme måte som i dagens Norge. 

Kristen misjon har som overordnet målsetting at alle folk skal underlegge seg «Jesu Kristi herredømme» – på jorden som i himmelen. Mer totalitært kan det vel knapt bli. Historisk erfaring viser at dess sterkere motstand, dess sterkere ble misjonsilden. Det er en lite vellykket oppskrift på «trosfrihet», toleranse og religionsfred. 

Når misjonsoppdraget (misjonsbefalingen) er fullført, skal Jesus/Kristus/Sønnen komme igjen «for å dømme levende og døde». Misjon, endetidens katastrofer og gjenkomst er knyttet sammen i kristendommens «frelseshistorie». Kristen-forfølgelser, martyriet, inngår i endetidsbildet. Det er profetert i Det nye testamente. 

Den hellige Stefanus fra Apostlenes gjerninger regnes for Kirkens første martyr. 

Se organisasjonene: Stefanusalliansen og Åpne dører. Stefanusalliansen kjemper angivelig for både trosfrihet OG misjon. Trosfrihet betyr først og fremst «åpne dører» for all misjonsvirksomhet.

De «unådde»

I misjonskretser kalles fordums hedninger nå: unådde. Rekordmange norske protestantiske (evangeliske!) misjonsorganisasjoner (35) var samlet til såkalt unåddkonferanse, forteller Vårt Land 28.10.22. 

«- Arbeidet for å nå de unådde bør være en hovedprioritet blant norske kristne og norske menigheter. Vi vil bevisstgjøre og mobilisere til å bidra for å fullføre misjonsbefalingen», sier Glenn Tønnessen til VL 2022. I nevnte artikkel spør avisen om katolikkene regnes for «nådde» og får til svar: « – I denne sammenheng regnes de som nominelle kristne, som gjerne brukes om kristne som ikke er evangeliske kristne». 

Unåddkonferansen.no  

Misjonsorganisasjoner anslår at det finnes 6-7000 unådde folkegrupper i verden – som venter på å bli nådd med «evangeliet om Jesus». Også jøder og muslimer regnes blant gruppen av «unådde», hvilket må bety at de tror på feil gud. Hvilken gruppe tilhører «vi andre» ufrivillig døpte, udøpte eller vantro/ugudelige? 

Notto R. Thelle, teologiprofessor (emeritus) og tidligere Japan-misjonær, har utgitt (dialogiske) bøker om buddhismen. En av hans siste bøker handler om Kina-misjonæren Karl Ludvig Reichelt i Buddhistmisjonen (nå: Aeropagos). Jeg har i hånden et lite hefte av Reichelt trykket i 1921: «Kinas buddhister for Kristus! En livsskildring og et indlæg for en stor sak». 

«Tanken om at Gud har satt sine spor også i andre religionar, var ein sentral nerve i misjonsarbeidet», sier Notto Thelle i Vårt Land 06/06/2021. Hvilken Gud? Og videre, ganske avslørende: «Altfor banalt sagt må ein lære buddhismen å kjenne for å overvinne den». 

M. Scorseces noe kontroversielle film «Silence» (2016) er basert på en roman av den japanske forfatter og katolikk: Shusaku Endo. Filmen om jesuitt-misjonærers martyrium i Japan på 1600-tallet fikk til dels dårlig omtale av filmanmeldere. Filmen fremkalte mer avsky enn sympati, for det er svært sterke virkemidler som benyttes når «de helliges» lidelser skildres. Hellig lidelse for Jesu Kristi skyld må alltid skilles fra annen lidelse. Notto R. Thelle kunne fortelle hva filmen og boken egentlig handler om. 

– Viser Gud i gjørma – Sambåndet

Teologiprofessor/TF (emeritus) Oddbjørn Leirvik har også skrevet om den lutherske kirkes forhold til andre religioner, med særlig interesse for Islam. Han plasserer Kristus i «mellomrommet»:  

«Kristus – imellom? Kvar er då Kristus i samtalen mellom Abrahams barn? Kanskje er han korkje jøde, kristen eller muslim. Kanskje står han heller imellom religionane?… At han står imellom, tyder likevel ikkje at han står i eit ingenmannsland. Kristus er berre tilgjengeleg gjennom religionane sine vedkjenningar og den einskilde sitt trusliv…».  

Oddbjørn Leirvik

Nye misjonsmarker

Sekulariseringen i Vesten bekymrer alle kirkesamfunn. Skjønt det finnes visstnok en «god» sekularisme inspirert av kristendommen. Sekularisme med Gud og sekularisme uten Gud synes å være den avgjørende forskjellen. 

I Norge og andre vestlige land mobiliserer kristenfolket (Guds folk) til gjenkristning. Vi hører om bølger av Jesus-vekkelse, med store og små ungdomssamlinger. Katolikker i vårt land har nylig lansert slagordet «reevangelisering» og vil styrke en norsk-katolsk identitet, særlig hos den unge generasjon. Trosopplæring fra tidlig barnealder skal sikre at kristenarven føres videre. Det gjelder også i misjonslandene. 

Nylig har en lovsang-låt gått til topps på Spotify i Norge. Låtas tittel: «Kong Jesus». – Det virker som om den har truffet en nerve hos flere. Låten har ikke et subtilt innhold, men er rett fram på at Jesus skal regjere over alt, sier Netland til Vårt Land (min utheving).  

Voksne arbeidstakere kan normalt henlegge sin trosutøvelse til fritiden og til de menigheter de er tilknyttet, mens det for barn og unge kreves at det tilrettelegges for trosutøvelse i skoletiden. Når kravet ikke blir imøtekommet, ropes det om diskriminering. Det skal forkynnes, evangeliseres! I en videregående skole har Skolelaget fått tilbud om leie av lokale etter skoletid. Det er ikke godt nok. 

Laget/NKSS og Norges kristelige Studentforbund/NKS konkurrerer om å gjøre Jesus kjent også blant studenter ved høyere læresteder, i hhv. konservativ eller liberal versjon. Det kalles ikke misjon, men apologetikk/trosforsvar – med kunnskap og troverdige argumenter! 

Feirer 125 år med liberal tro: – Tvangstrøyen ble revet av  

Hjem » Laget NKSS  

Grill en kristen   

To jenter med stilling som «trainee» i Laget (NKSS/Bergen) oppfordret kristen ungdom til å søke seg til offentlige skoler, med kall til å bringe Lyset inn i Mørket. 

«Vi skal ikke bare la lysene skinne for hverandre (selv om det kristne fellesskapet er helt uvurderlig). Vi er kalt til å skinne «for menneskene»… Kristne kunne stått sammen i å peke på Jesus i en sekulær hverdag, og på denne måten ledet sine medelever nærmere Jesus…». (Dagen og Vårt Land 14/04/2023). 

Ved siden av flyktninger og immigranter er sosiale medier blant de nye «misjonsmarker». Ja, også en nyåpnet gjenbruksbutikk av Normisjon ble kalt «misjonsstasjon». Å «snakke om tro» på ulike medieplattformer er en annen misjonsstrategi. Alle tror, sier man gjerne. Det tilsløres at kristen tro og Kristus-tro er noe «helt annet» enn både alminnelig tro i dagligspråket OG politiske overbevisninger eller sekulære livsanskuelser. 

Her kan nevnes en av de første bøker i den ny-apologetiske sjanger, med den betegnende tittel: «Tro på avveier» (1999, oversatt av Bjørn Are Davidsen).  Forfatteren plasserer alle -ismer, som postmodernisme, humanisme, vitenskapelig materialisme, eksistensialisme, marxisme og kommunisme i sekken «tro på avveier». Kristendoms-apologeter tillegger gjerne «islamisme». 

Det underkommuniseres at kirkelære og troslære fremmer en helt bestemt IDEOLOGI om mennesket, verden, historien og samfunnet. Politisk kristendom/teologi er «kristianisme». Kristelig Folkeparti/KrF ble stiftet i 1933, som reaksjon på tiltakende sekularisering i samfunnet, ifølge Wikipedia. Partiet har bånd til andre «kristendemokratiske» partier på kontinentet. (Først i 2011 fjernet KrF bekjennelsesplikten). 

Kirkelige prester har fått utvidete oppgaver og nye stillingsbetegnelser, som dialogprest. I Borg bispedømme er tilsatt en digitalprest med arbeidssted: TikTok og Insta. Ungdom er en særlig prioritert målgruppe. Oslo domkirke har knyttet til seg gateprest og gatediakon for ungdom. Ungdomskafeer har poppet opp i mange byer. 

En ung kristen influenser eller «digital evangelist» på TikTok forteller til avisen Dagen 27/12/2023 at hun opplever mye motstand. Hun forteller at motivasjonen hennes kommer fra Gud: «Gud har gjennom flere sesonger lagt det å spre evangeliet på sosiale medier på hjertet mitt. Det er tydelig for meg at han har en plan bak det, og hvem er jeg da til å si nei?… Det er absolutt mye motstand, men det gjør meg ingen ting. Jeg vet jo at grunnen til det er bare at de fornekter sannheten og dessverre at mange har mye fordommer og hat mot kristne basert på tidlige erfaringer og hva de har hørt…».  (min kursivering) 

Misjonsarven: Djevelen, Synden og Mørket

«Me trur på vinnarlaget. Me trur på den sterkaste. Gud er sterkast og Jesus demonstrerar det her i dagens bibeltekst… I alt dette snakket om satan og djevel og vonde ånder og Beelsebul, Gud er sterkast, han har alt vunne… Du er sett inn i ein kamp. Motstandaren er sterk. Gud er sterkast». (min kursivering)

Dette skriver Aftenbladets prest lørdag 11. mars 2023 (med 6 års akademisk presteutdanning) om søndagens tekst i Lukas 11, 14-28, hvor Jesus driver en «ond ånd» ut av en stum mann. Det opplyses ikke om mannen var stum fra fødselen (skapt slik?). Merk særlig versene 24-26…

Som nevnt, i Jesu virkelighet og forestillingsverden vrimler det av ånder: engler og demoner (også i apostelbrevene). Ja, hele legioner av dem. Ulydighet kunne være nok til å få stempelet: djevelens barn (iboende onde), slik også kirkehistorien gir så mange eksempler på. 

I visse teologiske kretser er Satan blitt et studieobjekt. Morsomt, kanskje? Da må det kanskje holdes en viss avstand til Jesu exorcisme og demonologiens uhyggelige virkningshistorie. I disse kretser foretrekkes metaforiske omtolkninger og upersonifiserte begreper som «ondskapen» eller «det onde». Mens teologer holder seminarer/kurs og utformer sine akademiske skrivebordsteorier, er de farlige åndsmakter eller åndevesener i full aktivitet. 

24. juni 2023 kunne Vårt Land fortelle at demoner stadig herjer på misjonsmarken Madagaskar, ca. 150 år etter at norsk misjon etablerte seg på «Solskinnsøya» (i konkurranse med andre misjonsorganisasjoner). Misjonærene brakte med seg demonologien og helvetes-forestillingene fra det kristne Europa. Demonene forårsaker alskens plager, sykdommer og ulykker. De opptrer ganske slik de gjorde på Jesu tid og gjennom middelalderen i det kristen-katolske Europa. Ja, også i reformatoren Martin Luthers forskrudde virkelighetsoppfatning. 

I 2018 gjennomgikk over 200 katolske prester et kurs i excorsisme, som også innbefattet tilbud om demonutdrivelse pr. telefon.  

Exorcism: Vatican course opens doors to 250 priests

Årlige demonutdrivelser i Norge

kurs i exorcisme – Søk Bilder

I disse dager står for første gang et ektepar, løselig tilknyttet en protestantisk (pinse)menighet, tiltalt i en norsk rettssal for mishandling og tvangsbruk knyttet til demonutdrivelse. Riksmediene og kriminalreporterne har vært forbausende tause om saken. Avisen Dagen har brakt detaljerte referater fra denne selsomme rettssaken, hvor grensedragning mellom demonbesettelse og psykisk lidelse er uklar. Det er ikke hverdagskost at «vrangforestillinger» fra evangelieskriftene i Det nye testamente leses opp i en norsk rettssal. 

Som en MF-professor i misjonsvitenskap sier: «(praksisen) går tilbake til Jesu egen praksis slik vi leser om den i evangeliene. De kristnes makt over de onde åndene utmerket seg også i kirken i oldtiden: de kristne konfronterte de hedenske gudene, og hevdet at de representerte onde åndsmakter». MF-teolog Tormod Engelsviken kan definere de særlige kjennetegn på demonbesettelse… 

Professor Tormod Engelsviken forsvarer demonutdrivelse: – Helt innenfor religionsfriheten

Kirkesamfunn som praktiserer demonutdrivelse mottar statstilskudd! Hva sier juristene i departementenes lovavdelinger? 

Bibelordet i Vårt Lands daglige andakt 27. februar var Lukas 9, 37 ff. En far bringer sin eneste sønn til Jesus. Gutten skal være besatt av en ond/uren ånd, men symptomene ligner de som oppstår ved epileptisk anfall. Slik kunnskap hadde ikke Jesus. Da gutten fikk et anfall for øynene til Jesus truet han den urene ånd og gjorde gutten frisk. Jesu helbredelser skjer alltid momentant. 

I Lukas kap. 8 kan vi lese om Den besatte fra gravhulene, om Jairus datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappe (kryssreferanser: Matt. 9 og Mark. 5). Sistnevnte hadde vært plaget av blødninger i 12 år. Hun ble frisk ved å berøre Jesu kappe. Biskop i Borg forteller til Dagsavisen at hun ble fascinert da hun oppdaget at mensen og kvinnehelse var omtalt i bibelen… Er budskapet at kvinner med sterke menstruasjonsplager kan oppsøke hjelp hos Jesus? 

Vi må snakke om mensen 

Tidligere misjonærer har fortalt om sine erfaringer med demonbesatte mennesker. 

« – Å få oss til å tru at det ikkje finst vonde ånder, er eit av dei beste sjakktrekka Satan har gjort». Dette sier Eivind Sætre, tidligere misjonær i Indonesia, i avisen Dagen 11.03.2023. Sætre mener onde ånder har svært forskjellige måter å opptre på i ulike deler av verden, som i Norge. Det er ikke overtro, men «ekte krefter», presiserer Sætre. Han støtter seg også til den populære apologeten C. S. Lewis og boken Djevelen dypper pennen: «Lewis meiner ein av dei store feila vi kan gjere er å ikkje tru på at Djevelen eksisterer».

Bibelordet en lørdag (2023) i Vårt Lands daglige andakt var Efeserne kap. 6. 10 f. Avisens prest strevde hardt med å aktualisere teksten. For kontekstualitetens skyld siterer jeg flere vers i kapitlet:  

«Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres for Herrens skyld for det er rett… Dere slaver skal være lydige mot deres jordiske herskere, med frykt og respekt og av et oppriktig hjerte, likesom mot Kristus selv… Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep…Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ta fredens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord…Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige, også for meg».

Med Troens, Åndens og Bønnens rustning, sverd og skjold, kunne brødremenighetene (de hellige) holde stand mot «djevelens lumske angrep», i følge den store kirkelærer Paulus: hedningenes apostel. Krigsmetaforene er verdt å merke seg. Med alle bønner og besvergelser som siden har steget opp til Gud Fader og/eller i Jesu Kristi navn, er djevelen (Synden og Mørket?) ennå ikke overvunnet.  

For Afrika-misjonærene nær 2000 år etter Paulus tid var Satans makt særlig sterk på dette usiviliserte mørke kontinentet. Hans P. S. Schreuder ble Det Norske Misjonsselskapets første misjonær da han i 1843 reiste til Sør-Afrika. Han er kalt zulufolkets apostel. 14 år senere fikk Schreuder betydelig oppmerksomhet (også internasjonalt) da den første zulu i Zululand ble døpt. 

Gamle troshelter, misjonspionerer og «superstjerner» hentes fram i kristningsjubileens tid. Lars Skrefsrud («Santalenes apostel» ?) har fått fornyet oppmerksomhet i ukeavisen Dag og Tid 8. mars 2024.  

Husmannsgut og misjonærstjerne

Lars Olsen Skrefsrud (kirkehistorie.com)


Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *