Av Runar Wessel.
Sammendrag av Kapittel 6 (Fra ChatGpt)
Her tas sannhetsbegrepet opp til vurdering, spesielt i lys av hvordan vi anvender det i moralsk sammenheng. Forfatteren peker på farene ved å bruke «sannhet» som et kriterium for moral, og argumenterer for at moralske uttalelser ikke nødvendigvis bør forstås som sanne eller falske på samme måte som empiriske fakta.
Kapittel 6 Den hellige sannheten
Eget forhold til sannhetsbegrepet er best oppsummert her. Jeg holder, som sagt, konservativt på den klassiske korrespondanse-teorien om sannhet. Da handler det om forholdet mellom det som beskrives og det som blir beskrevet. Det er et forhold det er snakk om. Og forholdet kan teoretisk verifiseres ved å sammenholde beskrivelsen med det som blir beskrevet. Beskrivelsen har objektivt potensiale. Det som blir beskrevet er realiteter. Realiteter, i seg selv, er ikke sanne eller usanne, på samme måte som det er meningsløst å karakterisere steiner som sanne eller usanne. Skillet mellom beskrivelse og det beskrevne er fundamentalt. Dette tilsvarer den grunnleggende definisjonen på informasjon, som «noe som representerer noe annet». Jeg er nærmere inne på informasjonsbegrepet her. Vår hjerne er et informasjonsprosesserende system. Vårt eget subjekt er en del av dette. Forestillingen er i subjektet. Det er beskrivelsen. Det beskrevne kan både være i og utenfor subjektet. I den grad det er utenfor, handler altså sannhet om forholdet mellom noe som er i subjektet og det tilsvarende noe som er utenfor subjektet. Det vil si at, å snakke om sannhet, uten subjekt eller uten eksistensen av informasjonsprosesserende system, er meningsløst. I et univers uten subjekter, blir med andre ord sannhetsbegrepet meningsløst. Vi snakker ikke om steiner eller planeter, som sanne, for ingenting av det som eksisterer, selv i et subjektløst univers, kan være usant. Først må vi ha informasjon, som altså er noe som representerer noe annet, før det er meningsfullt å begynne å evaluere samsvar.
Så har vi altså epistemologien. Hvor nært virkeligheten kan våre forestillinger komme? Jeg har en oppsummering av egen erkjennelsesteori her. Men dersom man antar min andre definisjon på informasjon, som er at informasjon = datastrøm + fortolkning, så ligger det altså i dette at informasjon aldri kan eksistere uten fortolkning. Og fortolkningen vil aldri kunne bli rent empirisk basert. Derfor vil vi aldri kunne se verden som den er, upåvirket av egne forutsetninger. Subjektet former informasjonen. Det er kostnaden ved å høste informasjon. Dette er den kantianske epistemologi, i et nøtteskall, beskrevet med utgangspunkt i informasjonsperspektivet.
Derfor blir sannhetsbegrepet utopisk. Det står der som et mål for vår erkjennelse, men hvor endepunktet er uoppnåelig. Den modne epistemiske tenker, tar med andre ord den klassiske sokratiske innsikt på ramme alvor: Jo mer vi forstår, desto mer skjønner vi at vi ikke forstår. Derfor snakker jeg mer om hypoteser og sannsynligheter, enn om sannhet. Og da er vi over i et mer adekvat språk som også passer bedre i et vitenskapsfilosofisk paradigme.
Men med en gang jeg snakker om et mål for vår erkjennelse, så har vi introdusert et verdibasert premiss. Ettersom jeg tidligere har påvist at verdi-premisser ikke er objektive, så er ikke dette noe universelt gitt. Andre kan ha andre mål for erkjennelsesprosessen, for eksempel at vi skal føle oss trygge, eller at vi skal vinne frem og ha suksess, eller at det må passe med «troen», eller kanskje bare biologisk suksess.
Spørsmålet her blir jo da om vi skal akseptere adgangen til å omdefinere sannhetsbegrepet i tråd med slike mål. Dette er, i seg selv, et seriøst moralsk spørsmål. Selv er jeg ikke i tvil om hva som er det ærlige alternativet her. Det er den forankringen mot empirien, som jeg akkurat har beskrevet, og som jeg også oppgir som det endelige mål for all kunnskapsutvikling.
Og siden det er snakk om bruken av sannhetsbegrepet i moralsk kontekst, hvem ville våge noe annet enn å gå for ærligheten her?
Det jeg oppfatter, både i Ottosens bok, og i mange andre sammenhenger, er en fortsatt umoden forestilling om en sannhetens dikotomi. Enten tror vi, eller vi tror ikke. Jeg er tilhenger av å etterligne det merkelige fenomen man i kvantefysikken kaller for bølgekollaps her. Det er først når prosessen tvinger, det frem, at partikkelen antar en posisjon, som et veldefinert punkt, der ellers normaltilstanden er en sannsynlighetsbølge. I overført betydning: Det er først når situasjonen krever at en virkelighetsoppfatning legges til grunn for våre handlinger, at vi går for det som etter vitenskapelige prinsipper kan oppfattes som den mest sannsynlige tilstand. Utenom, dette holder vi oss åpne, erkjenner usikkerheten, som den foreligger. Jeg regner dette som er den ærlige modne filosofiske epistemiske posisjon.
Det er gode grunner for å anse sannhetsbegrepet som hellig, også i moralsk forstand. Du kan ikke bedømme din egen dømmekraft med din egen dømmekraft. Så hvem av oss, kan egentlig, med ærlighet hevde noe utenom dette? Vær ærlig! Og var det ikke et bud i selveste Bibelen, som oppfordrer oss til akkurat dette? Dette betyr ikke at vi ikke kan dikte, spekulere, eller rett og slett leke oss med fantasien. Men der våre handlinger har potensielle konsekvenser for hverandre, bør vi tilstrebe sannferdighet i den fakta-basen som legges til grunn.
Sannhetsbegrepet har sterk retorisk kraft, og misbruket er tilsvarende utbredt. De fleste som har vokst opp i kristne miljøer har hørt betegnelsen «sannheten», brukt om den tro man vokser opp med. Dette er en sosial selvmotsigelse. For eksempel har Jehovas Vitner og Adventistene trosforestillinger som er gjensidig utelukkende. Begge kaller sin versjon for «sannheten». De kan ikke har rett begge på samme tid. Dette på tross av at menighetene bugner over av kunnskapsrike smartinger, som overgår oss middelmådige på alle plan. Dette lærer oss at ren vulgær bruk av begrepet «sannhet», på ingen måte bør senke vår egen skepsis. Kanskje er vår tids største hån mot begrepet navnet «Truth Social», som er navnet på Donald Trumps versjon av Twitter/X.
Jeg tenker at våre livserfaringer lærer oss at anvendelse av sannhetsbegrepet, definitivt har moralske sider ved seg, og at vi bør befatte oss med begrepet på en respektfull og ydmyk måte. Jeg tenker at måten moralske realister forøker å bruke begrepet på, er en form for misbruk, kanskje i den beste hensikt, men likevel. Jeg tenker at det virker mot sin hensikt. Hva oppnår vi med dette? Og hvilken risiko pådrar vi oss? Ja, det er sant at ærlig moralitet, etterstreber sannhet, men vår verdsetting passer ikke inn her, for det er å nøytralisere subjektet. Det er i seg selv en dyp umoralsk ting å gjøre. I kapittel 16, gir jeg imidlertid en utstrakt hånd, i begrepet betingede sannheter. Det er fullt mulig uten å tape analytisk kraft og klarhet i vår kommunikasjon.
Dette synet på sannhetsbegrepet styrer også mitt før nevnte syn på vitenskapen. Det å avskrive vitenskapen, som basis referanseramme i våre mellommenneskelige prosesser, er etter min mening også dypt umoralsk. Da handler det om at vitenskap forstås som en metode som søker den empiriske forankringen, mest mulig avdempet for vår egen bias. Det er her, på faktaområdet vi etterstreber sannhet og objektivitet i våre forestillinger.
Legg igjen en kommentar