Av Runar Wessel.

Sammendrag av Kapittel 7 (Fra ChatGpt)

Forfatteren analyserer menneskets komplekse natur, både biologisk og kognitivt, og hvordan dette påvirker vår moral. Han viser hvordan evolusjon, sosiale mekanismer og følelser alle spiller en rolle i hvordan vi oppfatter moral. Kapittelet reflekterer over hvordan denne kompleksiteten ofte overses i forenklede moralske modeller.

Kapittel 7 Det komplekse mennesket

Når jeg leser Ottosens kapitler om evolusjonsteorien, fri vilje og egoisme, så etterlates jeg med inntrykket av at her er det potensiale for innsikts-berikelse. Jeg sier ikke at det egentlig er slik, men uansett så skaper det en opplevelse av at det er behov for å forklare en del.

Ottosen utfordrer oss for eksempel på hvordan diverse mentale fenomener kan forklares innenfor et rammeverk av evolusjonært utviklede instinkter – som han kaller det – og hvordan det kan være mulig å handle på tvers disse, og på tvers av formål om egen overlevelse og reproduksjon. For nettopp moralen står jo som regel i motsetning våre ofte egoistiske impulser. Hadde det vært ren altruisme, eller selvoppofrelse vi snakket om, ja så kreves det mer enn intuisjon. Men noen av eksemplene han nevner, fremstår banale. Da kan det handle om læreevne, evne til å ta beslutninger, evne til å påvirke, eller bli påvirket. Senere i boken snakker han om kristne ideer av type «elsk dine fiender», som om de umulig kan ha opprinnelse i ren biologi.

Dette antyder at forståelsen av den fysiske utrustningen vi har mellom ørene, kan være mangelfull. Men det handler ikke bare om den menneskelige hjerne, for utover dette så handler dette så til de grader om sosiale prosesser, og det kolossale mangfold som dette spiller seg ut i.

Derav nødvendigheten av å skissere opp noe av det rammeverket som vitenskapen har utviklet på slike områder. Men dette er stort og komplekst. Jeg kan bare presentere komprimerte skisser og peke på noen kilder. Men egentlig er det nok her den store forskjellen mellom oss ligger. La oss kalle det for paradigme-forskjeller. Det paradigmet jeg peker på, er det vitenskapsbaserte. Hva kan vi vite og forstå om mennesket, med utgangspunkt i empiri, analyse og kunnskap utviklet gjennom vitenskapelige metoder? Dette står i motsetning til religiøse paradigmer. La meg med en gang navngi den metafysiske forskjellen. Da handler dette grunnleggende om magi, eller ikke-magi. Den vitenskapelige metafysiske rammen avviser magi, ikke nødvendigvis som fenomen, men som forklaringsmodell med utgangspunkt i den empirien vi alle deler. Her har jeg en refleksjon om hva som bør kreves av en god og ansvarlig forklaring. Poenget er at magi-forklaringer fungerer slik at de gir illusjon om forklaring, uten at de egentlig tilbyr noe som helst. Vi får en sinnets ro, som sløver vår nysgjerrighet, og dermed avsporer innsats til å forske på dette.

Jeg vil hevde at ingen av de utfordringene som Ottosen presenterer skaper problemer for det vitenskapsbaserte rammeverket. Problemet er ikke mangel på forklaringskraft, men kanskje heller det motsatte. Rammen, særlig basert på evolusjonsteorien, åpner ganske vidt for spekulasjoner. Vitenskap blir det ikke av dette, før man undersøker dette empirisk og med eksperimenter, der det er mulig. Men det er ikke poenget her. Poenget er å vise at vi har et paradigme som gjør vitenskapslojale hypoteser mulig, uten å måtte ty til transcendental metafysikk, som jo egentlig etter min mening ikke kvalifiserer som forklaringer i det hele tatt.
Det vi oppnår med magi-forklaringer er retoriske gevinster. Man kan skape en illusjon om å ha svar, og stille motstanderen i forlegenhet ved å peke på alle hull og utfordringer man egentlig pr. nå ikke har gode svar på. Dette kan sikkert forrykke maktkamper mellom mennesker, men på bekostning av innsikt som forvitrer.

Det er jo også vesentlig å påpeke at det er vesentlig moralsk aspekter ved denne tilnærmingen.

Gudehypotesen er en magiforklaring. Den kombineres gjerne med ånds-spekulasjoner, som også er magi-forklaringer. Både fri vilje og objektiv moral har elementer av dette. Totalen er villfarelse om mennesket selv, eller rettere sagt, manglende innsikt. Risikoen er at vi bedømmer hverandre på fullstendig gale premisser. Det gjør det hele til et dypt moralsk spørsmål.

Forsøk på å forstå mennesket, innenfor det vitenskapelig fysiske paradigmet, innebærer at vår menneskeforståelse realitets-orienteres på en slik måte at mentale, sosiale og moralske prosesser lar seg forbedre, basert på kunnskap og faktisk evidens, i stedet for overtro og religiøse spekulasjoner. Jeg vil se den opplyste kristne som i dag går til healere, eller sjamaner, når de blir alvorlig syke, i stedet for til legen. Vel, burde ikke det samme gjelde våre mentale og sosiale utrustninger?

Men det er en oppoverbakke i dette. Vi må motstå fristelsen til det enkle å populistiske. For dette vil kreve oss, mentalt.

Jeg tenker vi har kunnskap nok til å erkjenne utallige kunnskapsområder som inneholder kompleksitet, langt utover menneskets kognitive fatteevne. Områder som strekker oss, har ofte kaotiske trekk. Vi ser samme utfordringer på områder som været, makroøkonomisk utvikling, historie, eller politisk utvikling, massepsykologi osv. Occams barberkniv kan fort bli en for enkel unna-manøver i møte med dette. Det ligger en latent felle i forsøk på å forklare det komplekse med det enkle. Ofte faller dette inn under begrepet populisme. Man komme til tro på at man har en innsikt man egentlig ikke har. Det er så lett å bli trollbundet superenkle forklaringer. Men noen ganger må man gå tunge oppoverbakker for å høste innsikt. Dette kan jo bli frustrerende, nemlig at mange av de utfordringer som Ottosen serverer i disse kapitlene, lar seg forklare innenfor rammene av vår tids fysiske paradigme, men kompleksiteten gjør forklaringene så pass krevende at de mer populistiske av oss bare avfeier det hele, og forblir i sin ignoranse.

Med Occams barberkniv i hånden kan man jo bare si Gud forklarer alt, eller «Harry Potters tryllestav». Vips så var jo forklaringene på plass.

Samtidig ser jeg de praktiske begrensinger ved å skulle brodere ut store avhandlinger. Det blir en balansegang. Det meste jeg presenterer er jo hypoteser, men med den forskjellen som er skissert.

Her har jeg introdusert begrepet «intellektuelt selvmord».  Det er når man, på tross av overveldende empiriske beviser, insisterer på egne oppfatninger, selv om de er høyst usannsynlige. Som sagt, dette må man gjerne holde på med, men samfunnets grenser bør gå der dette ledsages av innflytelse og makt til å misbruke dette negativt mot andre eller tvinge utenforstående til å etterleve det.

Jeg tenker – i et demokrati – at forvaltning av egen virkelighetsoppfatning også må bli et samfunnsansvar for den enkelte. Da snakker jeg ikke om tvang, men som et ansvar vi frivillig påtar oss, i anstrengelsen for å bli ansvarlige borgere. Dette er en konsekvens av det jeg kaller for en demokratisk grunnholdning. Oppdag at den demokratiske grunnholdningen forutsetter ubetinget menneskeverd. Vårt samfunnsansvar i et demokrati, handler ikke bare om oss her og nå, men om våre etterkommere i fremtiden. Vi vet at demokratiet er sårbart for autoritære angrep. Det viktigste grunnforsvaret er allmenndannelsen. Jo mer solid den er, desto mindre sårbare er vi mot å bli forført. I vår tid ser vi tegn til at demokratiske verdier er på retur. Og, i skrivende stund, biter mange av oss fortsatt negler på demokratiets vegner. Jeg har reflektert over allmenndannelsen her.
Men poenget her er at dersom man mener alvor med begreper som menneskeverd, så innebærer det også vilje til den innsats som er nødvendig for et minimum av kunnskap om mennesket selv. For å kunne forstå hverandre, på en mer rettferdig måte, så tilbys det en helt annen kunnskapsbase i dag enn bare for få generasjoner siden. Uten dette minimum av forståelse, kan vi hverken bli etiske eller demokratiske individer.

Den kreative og intensjonale hjernen

Det sies at menneskehjernen er det mest komplekse systemet vi mennesker vet om i hele universet.  Og kanskje er det vanskelig å ta inn over seg at utvikling av biologiske hjerner, ene og alene kan være resultat av biologisk evolusjon, som jo i seg selv er en svært kompleks prosess.

Det jeg kaller for ny-subjektivisme har som utgangspunkt at subjektet er et informasjonsprosesserende system. Det er med dette instrumentet vi i det hele tatt har potensiale til å forstå i det hele tatt. Jeg kommer fra en tradisjon hvor vi ikke bare måtte lære å bruke måleinstrumenter, men også lære hvordan de de virker. For uten at vi har denne kunnskapen, så finnes det mange feller å gå i. Hjernen er også et instrument for erkjennelse. Og den som trodde at den er feilfri, må tro om igjen. Dette er et ekstremt komplekst og avansert system, men det lurer oss hele tiden.

Foreløpig kjenner vi ikke annet enn subjekter basert på biologi. Det som særpreger den biologiske hjernen, er at den er utviklet gjennom evolusjonære prosesser. Det betyr at måten den er formet på, er preget av evolusjonsprosessene.

Dette må ses i kontrast opp mot det å utvikle noe tilsvarende, ad kunstig vei. Resultatet kan bli temmelig forskjellig. Noen har kommet opp med begrepet paleo-design, som står i motsetning til konseptuelt design. Noe av dette har jeg beskrevet her og noe mer utfyllende her. Evolusjonsprosessen er en blind prosess. Den har alltid utgangspunkt i det som er. Den forutser ikke, og den har ingen intensjoner. Dette kan noen ganger få bisarre utslag. For eksempel har vi mennesker plassert spiserøret bak luftrøret.  Dette tar stadig livet av utallige mennesket, fordi maten havner i luftrøret i stedet for spiserøret. Det er en idiotisk design som enhver ingeniør ville fått sparken for. Rekkefølgen ble avgjort helt tilbake på fiskestadiet, da det ikke var behov for pusterør. Siden har det vært umulig å gjøre om på dette fordi evolusjonsprosessen er enveiskjørt og inkrementell. Andre eksempel er sædledere som tar en lang runde rundt urinrøret. Og ikke minst prostata, som jo er en livslang ekspanderende struktur rundt et viktig rør, nemlig urinrøret. Mange menn som kommer opp i årene vet øyeblikkelig hva det er snakk om.

Evolusjonær utvikling betinger prosesser som går steg for steg hvor hvert steg handler om endringer som gir individet reproduksjonsmessig fordel som er signifikant nok til å etablere seleksjonstrykk. Da vil endringen etter hvert det etablere seg i arts-populasjonen.

Men poenget her er at hjernen ikke er noe unntak fra dette. Den er utviklet, lag på lag av systemer, som til tider kommer i motsetning til hverandre. Den menneskelige hjerne består av over 80 milliarder nevroner og forbindelsene mellom dem. Forbindelseslinjene er av to typer, som er utgående og innkommende informasjonskanaler. Hvert enkelt nevron kan ha opptil flere tusen korte og lange utløpere for utveksling av informasjon med andre nevroner. Når vi så vet at en menneskehjerne har over 80 milliarder slike celler, så blir antall kombinasjoner av dette, et astronomisk tall, totalt utenfor rekkevidde av vår forståelse. Man har begynt å forstå litt av nevronenes virkemåte. Man forsker på det som kalles for nevrale nettverk. Dette er man allerede i full gang med å lære av og utnytte i datateknologi. Det er derfor vi i dag har datasystemer som kan gjenkjenne ansikter, dekode tale og produsere kunstig intelligens.

Nevronene er organisert i grov-strukturer som er gjenkjennelige fra menneske til menneske, men som også ligner mye på hjerner til andre pattedyr. Med andre ord snakker vi om genetisk arv på dette nivået. Ettersom forskningen skrider frem, kartlegges og navngis disse strukturene. Pr. i dag har vi nok kunnskap om dette til å forstå at vi har veldig langt igjen. Menneskearten vil mest sannsynlig aldri komme i mål med å forstå sin egen hjerne fullt ut. Men et viktig poeng her er å forstå at den er et evolusjonært produkt, og at den bærer preg av det. Men etter hvert som kunnskapen eksploderer, så blir i alle fall en ting klart. Vi er i behov av total renovasjon av vår forståelse av oss selv, og hvilke muligheter og begrensinger som ligger i dette.

Nå kommer en øvelse: Strekk ut hånden din. Beveg så pekefingeren på venstre hånd. Nå kommer oppgaven: Prøv å ingeniør-tenke, og komme opp med en hypotese: Hva gjorde hjernen din nå? Det er lov å tenke enkelt, begynne med en enkel skisse.

Har du tenkt på et forslag? Det som beveger fingeren, er jo muskler, ikke sant? Men hva får musklene til å bevege seg? De fleste har kanskje hørt om nervebaner fra hjernen til musklene. Så, på et eller annet vis ender vel hjernen opp med å sende de signaler som skal til for å aktivere de musklene som beveger pekefingeren på venstre hånd.

Er du enig? Det er i alle fall noe slikt som ville vært mitt forslag. I så fall må jeg skuffe deg med at vi har tatt feil. Det hjernen din har gjort nå, er først å sende signal til alle fingrene på venstre hånd: «Beveg deg». Deretter har den sendt et nytt signal til lillefinger, tommel, ringfinger og langfinger: Ignorer det signalet du fikk akkurat nå.

Hva i all verden er det naturen driver på med? Det er helt vesentlig å forstå forskjellen på konseptuelt design (ingeniøren) og såkalt paleo-design, som naturen driver med. Evolusjonen foregår som sagt alltid inkrementelt. Den kan ikke bare rive ned det gamle og erstatte det med noe nytt.

Noen av oss har hatt det store privilegium å komme på besøk på barselavdelingen, til mor og det lille barnet. Noen ganger så har jeg lagt min egen finger i hånden på den lille. Den lille griper tak i fingeren. Det kalles griperefleksen. Evnen har vi hatt med oss gjennom uminnelige tider, og er klar til anvendelse, den dagen barnet blir født. Vi er etterkommere av arter som kunne gripe, men ikke bevege fingrene i forhold til hverandre.

Vår evne til å bevege fingrer uavhengig av hverandre er en påbygning på et system som allerede har vært der gjennom uminnelige tider. Og det kommer senere i den evolusjonære utviklingen, og gjenspeiles i individets utvikling. Vår hjerne er utstyrt med de egenskaper som skal til for å beherske kunsten å utnytte og overstyre det gamle gripe-systemet, som beveger alle fingre på en gang. Så når jeg setter meg til pianoet, og leker amatørmusiker, så får jeg glede av akkurat denne fantastiske evnen.

Min hypotese er at dette er så gjennomgripende at det slår rett inn i vår egen mentale opplevelse. Og jeg har plukket opp veldig mye, blant annet av Robert Sapolskys leksjoner om hjernen, som ligger på YouTube. Vi har urgamle impulser, fra det limbiske systemet. Men vi har også evne til å overstyre dette ved hjelp av fornuften. Vi kjenner det som en indre konflikt, noe som vi utvikler modenhet til å beherske. Det er en urgammel konflikt som vi mennesker har gitt mange navn. For eksempel kampen mellom «kjødet og ånden». Vi kjenner nok hjerneanatomi i dag til å kunne lokalisere, og navngi aktørene i dette spillet. Jeg kaller dette for den store splinten som evolusjonen har etterlatt i våre sinn. Det har jeg skrevet om her.

Den store splinten, handler om at særlig menneskearten har utviklet noen spesielle ferdigheter som andre arter har mye mindre av. Og da er det to forhold som vektlegges:

• Evne til langsiktighet
• Evne til å samarbeide i store tall, basert på sosiale markører (sosiale ferdigheter)

Dette er som sagt påbygninger. Dyret er i oss den dag i dag. Vi kjenner alle til fristelsen til tilfredsstillelse her og nå, opp mot at det kan være klokt å stå over på grunn av langsiktige, enten gevinster eller skader. Når vi kjenner fristelsen, er det «dyret» som taler til oss. Men samtidig evner vi rent kognitivt å innse at dette er uheldig på lang sikt. Da er det vår menneskelighet som taler til oss. Hvordan handteres en slik konflikt? Da handler det om selvkontroll, altså evnen til å stå imot. Jeg kommer straks til, at ja dette gjenfinnes fysisk i hjernen. Vi har samme problematikken på det sosiale området.  Vi har en åpenbar konflikt mellom det egoistiske og det sosiale. Og det er en svært kompleks balansegang.

Alt dette kjenner, og opplever vi som kamper i oss selv, og mellom hverandre. Og vår evne til langsiktighet, krever jo at vi konstruerer langsiktige narrativ, altså scenarioer av hva som kan komme til å skje. En bivirkning er jo da at evner å bekymre oss om fremtiden. Filosofer er jo spesielt fokusert på vår evne til å anskue vår egen død. Det blir en bivirkning av en svært nyttig kognitiv funksjonalitet.  Vi får den virkningen at vi, bare ved å tenke kan vekke den urgamle Amygdala, som også steller med frykt. Så vi kjenner på angsten.  Og vi overmannes av alle mulige bekymringer. Dette er bivirkninger med potensiale til å gjøre oss handlingslammet. Vel, det kan resultere i forsvarsmekanismer som avdemper dette, slik at vi blir i stand til å handle likevel.

En vesentlig filosofisk innsikt i dette, er altså at hjernen er preget av sin evolusjonære fortid. Da må vi ikke glemme at nesten hundre prosent av denne utviklingen har funnet sted i førmenneskelig tid. Med andre ord er vi preget av en rekke type utfordringer, som med tiden har endret seg. For mennesket har selv endret egne livsvilkår dramatisk i løpet av de siste par ti-tusener av år. Og det er kort tid, i evolusjonært perspektiv. Jeg har allerede nevnt langsiktighet, og de sosiale utfordringene. De var der allerede før sivilisasjonene kom. Poenget er at sivilisasjon har endret våre livsvilkår, nesten til det ugjenkjennelige. Dette åpner for at mange mekanismer i vår hjerne kan være inkompatible med vår tids utfordringer. Dette er en problematikk som sannsynligvis har mangedoblet seg i løpet av den industrielle revolusjonen. Dersom ikke dette får store filosofiske implikasjoner, så skjønner ikke jeg det.

Men vi er utrolig fleksible. Det jeg forsøker å beskrive her, er et svært komplekst system. Og det er på ingen måte feilfritt. Før jeg går videre lister jeg opp noen kilder på temaet som kan være nyttig å se nærmere på:

1. Antonio Damasio: Decartes feiltakelse
   Denne boken beskriver forskning på hjernen, ikke bare resultatene, men metodene. Det mest oppsiktsvekkenderesultatet er i hvilken grad hjernen er avhengig av det emosjonelle systemet for å kunne ta beslutninger. Men vi har også en rekke andre funn, som hvordan hjernens moralitet avhenger av fysisk funksjonalitet i hjernen.
2. Robert Sapolsky: Behave og Determent
   Robert Sapolsky er en utmerket foredragsholder. En rekke av disse ligger på YouTube. Blant annet den nevnte omfattende serien av leksjoner fra Stanford University. Det er kanskje her jeg har hentet mest innsikt om temaet.
3. Daniel Kandeman: Tenke fort og langsomt
   Denne boken gir veldig god innsikt i forholdet mellom fornuft og intuisjon.
4. Anil Seth: Being You
   Om bevisstheten. Gir god innsikt i en hjerne som konstruerer vår indre virkelighet, på bakgrunn av komplekse signaler og stimuli.
5. George Lakoff og Mark Johnson Hverdagslivets metaforer — fornuft, følelser og menneskehjernen.
   Her får vi innsikt i hvordan språket vårt forteller en historie om hjernens direkte og indirekte referanse til kroppen, som den grunnleggende erfaringsbasis for vår måte å anskue verden på.

Det handler det om å forstå hvilken funksjon hjernen har: Hjernen orkestrerer individets atferd. Og atferd, påvirker i høy grad individets fitness. Husk at hjernen aldri har sett lys. Den eksisterer i mørke, og temmelig godt skjermet fra omverden. Så hvordan løser den en slik formidabel oppgave? Det skal ikke mye ingeniørtenkning til før vi skjønner at det ytre sanseapparatet, er svært viktig her. Men det vi ofte glemmer, er at uansett hvor mye hjernen måtte oppfatte av omverdenen, så er det ingenting i denne informasjonen som sier noe om hva målet er. «Hva betyr alt dette for meg?» Dette er ikke selvsagt. Det er ikke gitt, som en slags platonsk innsikt fra løse luften. Tenk over dette: Nevronet kjenner ingen kontekst. Det vet ikke at det er, hvorfor det er, eller hvorfor det driver med det det gjør. Det vet dette like lite som en transistor, blant milliarder på en databrikke. Det kan være fruktbart å definere en forskjell mellom informasjonsprosessering og tenkning. Jeg avgrenser tenkningen til den bevisst opplevde tankeprosess. Men vanlig informasjonsprosessering har ingen kontekst, ingen følelser, ingen formål eller intensjon. Det er gode grunner til å anta at hjerneceller er rent informasjonsprosesserende enheter, kanskje med elementer av egen overlevelse som en del av dette..

Så hvordan har evolusjonen klart å utvikle en hjerne som samlet sett har målrettet atferd? Den mest nærliggende hypotesen er at kroppen er fasiten. Tenker vi evolusjonært, så må kropp ha kommet i forkant av hjerne. Da er det kroppens tilstand, og den biologiske nytten en klump med nervevev kan tilføre, som avgjør seleksjonspresset. Det er ikke du som eier kroppen din, det er kroppen din som eier deg. De nevroneansamlinger som maktet å dekode kroppens tilstander, og klarte å forme atferd med utgangspunkt i et mønster hvor uheldige kroppstilstander unnvikes, mens gunstige kroppstilstander foretrekkes, vil gjøre biologisk nytte av seg på kroppens vegner. Og da snakker vi ikke kognitivt. Det å definere kroppstilstander som gunstige eller ugunstige, kobles direkte på biologisk tilpassethet, altså overlevelse og reproduksjon. Dette er oppsummert i en matematisk veldefinert teori, kalt fitness. Det har jeg beskrevet her. Dette er basis i darwinismen. Slike ansamlinger av nevroner vil altså anrikes og videreutvikles av det naturlige utvalg.

I den lettleste boken «Hjernen er stjernen», beskriver den norske legen Kaja Nordengen^[8] hjernen som en horisontalt tredelt struktur, bestående av krypdyrhjerne, apehjerne og menneskehjerne. Dette er selvsagt unyansert. Men poenget er at hjernen er et evolusjonært produkt, som i grove trekk har utviklet seg nedenfra og opp. Betegnelsen «krypdyrhjerne» er evolusjonært misvisende.  Krypdyr er ikke på menneskeartens utviklingslinje. Den er et sidespor fra en felles utviklingslinje via fiskearter. Men prinsippet er noenlunde det samme. Den nedre delen av hjernen, administrerer kroppen vår. Den holder på med temperatur, pusting, glukose-nivåer, blodtrykk, hjerterytme, i det hele tatt en masse teknisk stoff. For avansert kropp krever avanserte styringssystemer. Hjernestammen er livsviktig. Kutter den ut, er du død.

Det som er interessant i vår sammenheng, er den rollen dette har, i hjernens videre utvikling, og ikke minst i vårt indre liv. Jeg er neppe den eneste som i mine unge dager, ble mer og mer fasinert av alt dette snakket om «hjertet», det være seg i religiøst språk, poesi eller dagligtale. I vår tid er vi jo vokst opp med god nok forståelse av at hjertet er en blodpumpe, så hva er det som foregår her? Mønstret er at man har uklare referanser til «hjertet» som senter for følelser.
I Bibelen kan man finne slikt som dette: «Og Herren kjente den behagelige duften, og Herren sa i sitt hjerte: …»^[9] Dette er jo utrykk som også antyder tenkning, i det samme hjertet.
Koden ble ikke knekt før jeg lærte at kunnskapen om hjernens funksjon, på ingen måte var selvsagt i antikken. Til en viss grad ble det indre liv relatert til brystet og hjertet.  Men vi har jo også uttrykk som «magefølelse» og «å snakke rett fra leveren», som antyder det samme.
Med andre ord kan vi anta en tilstand der man ikke vet hvilken funksjon hjernen har, som fysisk organ. Så hvorfor relatere tankelivet til hjertet? Min egen observasjon, er jo at vi kjenner de sterkeste følelsene fysisk i kroppen. Og hypotesen ble jo da at hjernen utløste kroppstilstander, og at vi ikke opplever dette som følelser, før vi kjenner dette fysisk i kroppene våre. Derav oppstår muligheten for å assosiere vårt indre liv med brystregionen.  Jeg lærte senere at dette heter Langes loop.  Det er omstridt, men sett i evolusjons-perspektiv gir dette mening.

Laget over «krypdyrhjernen», som noen kaller for «apehjernen» er i praksis det som kalles det limbiske system. Dette er det emosjonelle systemet. Kanskje kan vi også betegne det som «det indre sansesystem». Selv om det kalles «apehjernen», så er det et system vi har felles med alle pattedyr.

For å koble dette til det filosofiske, så er min hypotese at all intensjon, eller opplevd målrettethet har sin opprinnelse i dette systemet. Og her er tre hjernesentre som jeg har skjønt litt om, som jeg vil nevne her:

1. Amygdala, som er senteret for frykt, aggresjon og deler av seksualiteten. Alle disse tre, har høy integrasjon med såkalt eksiterte kroppstilstander.  Det betyr i denne sammenheng at kroppen tas ut av hvilefunksjon og over i alarmberedskap, for optimalisering av prestasjon. Den kroppslige alarmtilstand for frykt og sinne, er temmelig lik. Kanskje er det kun hjernens fortolkning som avgjør om «jeg er sint» eller om «jeg er redd».
2. Hyppocampus
   Involvert i hukommelse. Det som er vesentlig her er den høye integrasjon med emosjonelle systemer. Jo sterkere affekt, desto sterkere blir minnet. Relevans styres av det emosjonelle.
3. Insula(se her)
   Dette er en hjernestruktur som driver med mye. Blant annet smerte, ansiktsgjenkjennelse, smak, vemmelse og moralsk indignasjon. Det som er interessant her, er at moralsk indignasjon er en videreutvikling av den urgamle opplevelsen av vemmelse. Sjekk ditt eget språk, og oppdag hvor mange sammenfallende begreper vi har for moralsk indignasjon og vemmelse. Dette er neppe en tilfeldighet.

Det emosjonelle systemet står bak hele registret av det vi opplever som grunnleggende følelser, glede, sinne, frykt og begjær. Poenget med å nevne hjernesentrene over er å bevisstgjøre kunnskapen om at dette er fysiske informasjonssystemer i hjernen. De kommer ikke fra løse luften. Og blir du skadet i noen av disse sentrene, så forsvinner tilsvarende følelse. Men samtidig er det også verdt å nevne at alt dette er massivt helintegrert med resten av hjernen.

Det øverste laget i hjernen kalles hjernebarken. Det er det noen kaller for menneskehjernen. Det er jo selvsagt unyansert da andre dyrearter også har dette, i varierende grad. Den fremste delen, altså pannelappen er det området vi forbinder med rasjonalitet og fornuft. Men vi har også en rekke funksjoner, for produksjon av språk, forståelse av språk, og ikke minst har vi det enormt store synssentret i bakre delen av hjernebarken. Fornuften har også mange roller. Da snakker vi om kunnskap, logikk, kreativitet, fantasi, analyse, språk osv. Men fornuften har også en rolle i å «mekle» i konflikter som oppstår mellom systemer, og ikke minst bremse de primære primitive impulsene fra å slå ut i handlinger, der det er upassende. Bremsemekanismen er noe å ha fokus på i moralfilosofien. Vi har visstnok en egen struktur i tinning-lappen, som på fornuftens oppdrag, søker å hindre impulsene fra å «få sin vilje». Denne kampen avgjøres av styrkeforhold. Små barn har ikke fått modnet disse funksjonene, og blir derfor ofte overmannet av de primitive impulsene fra det emosjonelle systemet. Rekkefølgen på den individuelle utviklingen, speiler ofte den evolusjonære historien. Men dette er også individuelt, og svært avhengig av livserfaring. Dermed blir det et mangfold i hvilken grad vår atferd blir det jeg kaller for «biologinær». Det motsatte kan jo også skje, at selvkontrollen tar overhånd, som for eksempel ved noen varianter av spiseforstyrrelser. Men, som vi snart skal se så kan også hjerneskader få store utslag på vår atferd.

Dette er selvsagt veldig overflatisk beskrevet, med vektlegging på det som er temaet her, nemlig moralfilosofi. Men jeg har allerede nevnt de viktigste kildene for fordypning i dette. Men det jeg skal gå litt mer inn på her er menneskets beslutningsevne, da med særlig med fokus på forskningen til Antonio Damasio.

Det å komme til kunnskap om hjernesentre og hvilken funksjon de har, er i stor grad basert på å sammenholde skader i hjernen, med endringer i atferd og symptomer.  I sin bok «Descartes Error» forteller Antonio Damasio historien om Phineas Gage. Gage, som var en fremdragende flink og oppegående arbeidsleder som i 1848 jobbet på anleggsarbeid i forbindelse med jernbanen. Under ladding av dynamitt, skjedde det en ulykke hvor en ukontrollert eksplosjon sendte en jernstang på skrå gjennom venstre kinn og oppover gjennom forsiden av hodet hans. Til alles overraskelse, ikke bare overlevde han, men han var i stand til å sette seg opp, og fungere normalt, omtrent umiddelbart etter ulykken. Legen behandlet sårene, og Gage levde videre i frem til 1860.

Men selv om Gage tilsynelatende fungerte greit, også med språk og kognitivt, så var noe også dramatisk forandret med ham.  Han ble upålitelig, uhøflig, bannet, impulsiv og uansvarlig. Han mistet jobben og ble skilt. Man vet ikke eksakt hvilke deler av hjernen som ble rammet, men man har fortsatt skallen, og kunne sannsynliggjøre hvilke sentre som kan ha vært truffet.

Grunnen til å nevne historien om Gage, er at den satte forskerne på sporet av hvilken funksjon et senter, helt nederst i pannelappen, omtrent rett bak øynene, som kalles Ventromedial prefrontal cortex (forkortet VPC), bedriver. Da snakker vi om såkalt praktisk tenkning, alt så den vi benytter oss av når vi vurderer alternativer og beslutter hva vi gjør.

Husker du verdihierarkienes toppunkter (kapittel 4), og at vi språkmessig stanger mot disse, uten mentalt å komme bak? Og jeg koblet dette til det limbiske systemet, våre følelser. Noen kaller denne filosofiske posisjonen for «emotisme». Men her må vi være forsiktig med å forenkle. Ja, jeg hevder at våre verdisystemer har sin opprinnelse i det emosjonelle systemet. Men emosjonene i seg selv, er ikke «moralske sannheter», og vi er heller ikke avhengige av å være i affekt, og fysisk kjenne følelsene for å være påvirket av dem. Jeg nevnte verdihierarkier. Dette er komplekse systemer, og på veien mot toppunktene finner vi mye instrumentelle komponenter, slik som for eksempel penger. Ingen påstår at vi har emosjonelle funksjoner, spesialdesignet til å elske penger. Her snakker vi i høyeste grad om en funksjonalitet som i sin total, er ekstremt fleksibel til å tilpasse seg enkeltindividets faktiske kår og livssituasjon.  Dette er i høy grad oppgaven til det kognitive systemet.

Poenget er at vi husker følelser. Brent barn skyr ilden. Du trenger ikke å brenne deg hver gang, for å frykte ilden. Dette er et sinnrikt system. I affekt, mister ofte vår kognitive funksjon tilgangen til energien, som nå konsentreres om «mer livsviktige ting».

Vår kognitive funksjon er spesielt velegnet til å ta seg av den sosiale kompleksitet og det langsiktige. Da er vi i behov av å være rolige, få energien konsentrert om det kognitive. Hjernen er storforbruker av energi, den utgjør bare 2% av kroppens vekt, men forbruker omtrent 20% av kroppens totale energiproduksjon. Den er biologisk kostbar. Her må det økonomiseres. Derfor er vi late til å mobilisere kognitivt.

Vi er svekket i vår tenkning når vi er i affekt. Tenkningen må derfor gjøres når tilstanden er rolig, uten stress eller frustrasjon. Dette kan være årsaken til en illusorisk forestilling om en dikotomi mellom «fornuft og følelser». Men, som vi skal oppdage, er dette et helhetlig integrert system, hvor følelsene er med oss hele tiden, og helintegrert i all vår mentale operasjon. Da er det i form av verdier, altså memorerte emosjoner.

Jeg, avgrenser bevisst fornuften til det logiske, til kunnskapen, til analysen, til språket og resonnementene. Det er slike funksjoner vi lettest har kunnet overføre til kunstige datamaskiner.  Dette tilsvarer det som kan kalles virkelighetsoppfatningen. Det handler om å vite og forstå sine omgivelser, sin situasjon, de overordnede narrativer, hvordan ting fungerer, om å kunne forutsi utviklingen og «hva skjer hvis?»  Men her er et viktig spørsmål som må besvares, dersom vi skal kunne prioritere noe foran noe annet. Det er: Hva betyr dette for meg? Som jeg tidligere har påpekt så holder det ikke med all verdens kunnskap dersom vi ikke vet hva vi vil. Da mangler vi beslutningsevne. Og det å vite hva vi vil, har opprinnelse fra utenfor fornuften. Så ja, jeg er non-kognitivest, som David Hume og andre, nettopp på grunn av denne erkjennelsen, og ikke minst måten jeg avgrenser fornuften på.

Det er her VPC kommer inn som mitt empiriske alibi. Historien om Gage satte forskerne på sporet av akkurat denne.

Damasio går så videre med å beskrive tilfellet Eliot. Her var det også snakk om skade, nettopp akkurat på dette stedet i hjernen. For å gjøre en lang historie kort. Eliot var ute av stand til å ta beslutninger. Han var ikke ute av stand til å kjenne affekt og følelser. Men når det kom til rolige omgivelser, der han skulle trekke veksler på hukommelsen om dette, som da eksisterer som komplekse verdi-hierarkier, så kunne han aldri bestemme seg. Les dette langsomt: Menneskets beslutningsevne er et fysisk system i hjernen, hvis skade kan ta ut hele funksjonaliteten.

Det vi snakker om her er altså deler av hjernen, som integrerer det emosjonelle systemet med det kognitive, for på den måten å skape den nødvendige rasjonelle beslutningsevnen.

Husker du grunn-formelen for beslutninger?  Argumentets vekt = sannsynlighet * verdi.

Hva er Decartes feil? Descartes anså alle andre dyrearter som maskiner. Men mennesket hadde i tillegg fått en ånd. Derav det senere uttrykket «Ghost in the machine». Dette er basis i det filosofene kaller for den kartianske dualisme. Den fremstiller en uoverkommelig avgrunn mellom «sjel og legeme». Denne avgrunnen viste seg ganske raskt å bli et stort problem for Descartes system. Det kommer jeg tilbake til. Men poenget her er den intuitive tilbøyeligheten skillet mellom «jeg» og «meg». Vi tillegger intuitivt vår indre opplevelse en immateriell dimensjon. Vår tids vitenskap har sterke indikasjoner på at denne dualismen ikke er reell.  Når jeg leser Ottosens bok, så er mitt inntrykk at han har store vanskeligheter med å gjennomskue denne gamle illusjonen.

Våre indre opplevelser inneholder både tanker, hukommelse og ikke minst følelser. Plassert inn i dette lukkede transcendentale skapet, så sperres muligheten både til forståelse og analyse av kjernen i vår indre mentale verden. Vi kaller det bare ånd, og der forsvinner analysen ut vinduet. Slik kan ikke vitenskap holde på. Har vi mål om å forstå mennesket, må vi mobilisere for å bryte gjennom denne illusjonen.

Damasio har bekreftet noe som kanskje David Hume og kanskje også Daniel Bernulli – som først satte opp den angitte beslutningsformelen – ved selvobservasjon hadde skjønt før ham. Sjel og legeme er helintegrert. Det betyr blant annet at vi ikke kan ta beslutninger og være rasjonelle, uten støtte fra det emosjonelle systemet. Og dette integrerer, tungt, sofistikert og komplekst. Gitt resonnementet i kapittel 5, så er dette en funksjonell og dermed også fysisk nødvendighet.

David Hume utropte følelsene til kongen i systemet. Jeg går lengre når jeg sier at det ikke er du som eier kroppen din, det er kroppen som eier deg. Fornuften står i tjeneste for en organisme, utviklet slik at overlevelse og reproduksjon optimaliseres. Og her må vi ikke falle for fristelsen til å forenkle. For dette er svært sofistikerte systemer, men som også har utallige «bugs» i seg, i form av feilfunksjoner osv. Vår lærer i teknisk programmering lærte oss et viktig poeng: I ethvert program, er det minst en feil til. Og jeg vil gå lengre: Når systemer blir så sofistikerte som dette, så er også muligheten til feilfunksjonering, latent, alltid til stede.

Jeg nevnte lingvisten og forfatteren George Lakoff, hvis forskningsarbeider er en viktig kilde til innsikt. Han beskriver hvordan, man gjennom språket oppdager hvordan hele vårt rammeverk av forståelse av verden, baserer seg på en kompleks integrasjon med kroppen, som det første referansepunkt^[10].

Egentlig går det dypere enn dette. Dette går også på vår oppfattelsesevne løs. Da snakker vi igjen om epistemologi. Drømmen om en nøytral oppfattelse av verden, kan du bare glemme. Fra lenge før inntrykkene når bevisstheten, er de formet av organismens vurdering av nytteverdien, ja i form av overlevelse og reproduksjon. Hjernen er ingen sannhetsmaskin, men en overlevelsesmaskin.

Hva dette får å si for menneskets egentlige epistemiske evner, er vel fortsatt oppe til debatt. Her anbefales særlig boka «Being You» av nevroforskeren Anil Seth. Vi har en illusjon som jeg kaller transparens-illusjonen. Den har jeg beskrevet her. Det handler om en illusjon om at våre sanser er «vinduer» til verden. Vi kan tenke oss øynene som vinduer, hvor «sjelen ser verden som den er». Dette er en total illusjon. Vi vet i dag at all sansing omgjøres til elektriske signaler. Det som til slutt når hjernen er komplekse elektriske mønstre. Den som har sett filmen Matrix, og sett dette uforståelige mønstret på de grønne skjermene, aner hva jeg snakker om. Det som kommer inn, ligner på ingen måte det som er der ute. Vi har ufattelig mye sofistikert biologisk teknologi, for prosessering av dette. Hjernen konstruerer en indre «virkelighet» på basis av alt dette. Hjernen er en konstruksjonsmaskin. Og den konstruerer informasjonsstrukturer på en slik måte at det gir biologisk nytte.  Har du noen gang drømt om mennesker du aldri har møtt? Tenk over det. Hva gjorde hjernen din da? Dette er hjernens kreative prosess, og den gjennomsyrer hele virkemåten i systemet. Dette er hjernens «kopi» av Darwins Naturlige Utvalg, som beskriver prosessen som gjør konstruksjon mulig, ved hjelp av «prøving og feiling». Den kreative prosess, har jeg beskrevet her. Hvor langt går dette? Hvor fjernt er vår virkelighetsoppfatning fra realitetene?  Vel, dette er sannsynligvis vår tids største spørsmål innen epistemologi. Og mitt inntrykk er at dette diskuteres mer blant nevroforskere enn blant filosofer.

Nevroforskeren Donald Hofmann er kanskje den som har stukket hodet lengst frem her. Han sammenligner vår virkelighetsoppfatning mer et grensesnitt som kan ligne på det vi ser på smart-telefoner eller på en dataskjerm. Poenget er at dette grensesnittet lar oss handtere komplekse dataprosesser på en måte som gjør det forståelig og intuitivt for oss, men som på ingen måte sier noe om realitetene som egentlig ligger bak^[11]. De fleste av oss med litt teknisk innsikt forstår nøyaktig hva han snakker om.

Dette tas på ingen måte ut av løse luften. Her ligger svært interessant forskning bak. Hoffman og hans team har nemlig satt opp systemer som simulerer Darwins teori om det naturlige utvalg, som er selve grunnmekanismen i evolusjonsprosessen. Som jeg allerede har nevnt, lar dette seg beskrive i matematiske termer. Dermed blir det mulig å simulere. Det Hoffmann og hans team, testet ut er virtuelle organismer som «ser sannheten», opp mot virtuelle organismer som «ser det som passer». Resultatet, i omtrent hundre prosent av forsøkene, viste at varianter som «ser sannheten» etter hvert tapte og ble utkonkurrert, av de mer opportune variantene.
Jeg må innrømme meg selv svært utfordret da jeg forstod dette. Og jeg er fortsatt kritisk. Men uansett, så handler dette om rasjonalitet. Mitt syn på rasjonalitet har jo alltid vært at vi gjør de beste beslutninger, jo nærmere sannheten vår virkelighetsoppfatning kommer. Men er dette egentlig «sant»? Hoffmans forsøk, utfordrer denne troen. Jeg skal ikke gå veldig i dybden her, men nøye meg med å nevne at Hoffman, som følge av dette har kastet sitt kritiske blikk på vår tids fysikk. Både kvantefysikken, og relativitetsteorien gir oss hint om at, våre sanser og vår virkelighetsoppfatning, faktisk er tilpasset de fysiske betingelser menneskearten er utviklet under, men at dette på ingen måte er det generelt gjeldende. Noe av dette er jeg selv inne på i mine refleksjoner om metafysikken her. Men hva består ekte realiteter i? Hoffmann hevder at romtiden er «doomed». Det vil si at tid, rom og stoff ikke er fundamentale realiteter ved virkeligheten. Dermed har Hoffman gått i gang med å finne alternativet. Og alternativet finner han i et annet stort mysterium av vår tid, nemlig bevisstheten.  Mange er jo kjent med filosofen David Chalmers, som utfordrer ideer om en rent fysikalsk forklaring på bevissthet, ved å lansere det såkalte «Harde problemet med bevissthet».
Donald Hoffmans prosjekt er å forsøke å beskrive bevissthets-elementer inn i en type språk, som blir i stand til å manifestere romtiden og dermed hele vår fysiske verden. Lykkes han her, så har han slått to fluer i en smekk.
Jeg er nok mer skeptiker til det prosjektet, men synes det er viktig at noen følger også dette sporet.  Men poenget her er at den forståelsen av vår hjernes virkemåte, som vokser frem i vår tid, har omfattende filosofiske implikasjoner.  Jeg tenker også at filosofer som er dårlig oppdatert på dette, på et vis må regnes som utdatert. Og dessverre mistenker jeg at dette er noe som kan være utbredt.

Oppsummeringen her er behovet for å ta et dypdykk, både i hjernens funksjonalitet og i de evolusjonære prosesser som har formet alt dette, som en vesentlig del av studiet og forståelse av menneskets moralitet.  Det jeg har presentert her, er selvsagt summarisk preget, og ikke minst preget av min egen bias. Det som selvsagt blir det store spørsmålet, er om hele moraliteten lar seg forstå eller forklare innenfor det tradisjonelle vitenskapelige rammeverket.

Og selvsagt, om man bare tyr til lettvint moralsk skeptisisme, så blir jo denne oppgaven lett. Men som vi skal se, så tar jeg moralen mer seriøst enn som så. For jeg tror at jeg forstår hvorfor moralske realister, troende eller ikke, ser behovet for noe mer enn det rent subjektive her, og derfor havner på løsning av type moralsk realisme.  Min skepsis handler imidlertid om at dette bare er en skinnløsning, og vi bør se utfordringen i hvitøyet, og komme opp med noe som er mer ærlig og mer konsistent. Og da kan det jeg akkurat har beskrevet her, være et godt utgangspunkt.

Oppsummeringen her er at, ja hjernen er et evolusjonært produkt, og det har dype filosofiske konsekvenser. Men det er svært komplekst. Og menneskearten har fått utviklet kapasiteter som gjør det mulig å overstyre urgamle impulser, slik at vi oppnår evne til langsiktighet, og sosial samhandling på en måte som har gitt ekstrem suksess for arten. Men dette har ikke skjedd, uten bivirkninger. Dette kjenner vi som byrden ved det å være menneske. Men vi oppdager også at det gamle systemet, som jo også omhandler sosiale prosesser, i stor grad preger den filosofiske oppfattelse av moralitet.

Det sosiale mennesket

Den omfattende kompleksiteten stopper ikke med den menneskelige hjernen og individet. Tvert imot, den fortsetter sømløst og eskalerer over i de sosiale prosesser. Mennesket er til de grader en sosial art.  Vår hjerne er fysisk innrettet på:

1. Sosialt samspill (å oppnå sine formål ved samarbeid)
2. Sosialt spill (å oppnå sine formål, ved, konkurranse, rivalisering, kamp, spill og manipulasjon)
3. Gruppetilhørighet (å oppnå og trygge tilhørighet i grupper)
4. Gruppe posisjonering (rivalisering innad i gruppen)
5. Tribalisme (rivalisering mellom grupper, vi og de)

Sett fra mitt ståsted er det ikke Søren Kierkegaard som er danskenes største filosof, men heller eventyrforfatterenn Hans Christian Andersen. Mens Kierkegaard fremstår som et sofistikert produkt av sosialt spill, så fremstår H. C. Andersen med meta-perspektiv på selve spillet. Forskjellen er fundamental, og ingen har vel truffet så godt med dette som han gjorde i eventyret om Keiserens Nye Klær.

For det første er menneskeindividet født mer hjelpeløst enn de fleste andre arter. Vi har tilsvarende lang oppvekst og utvikling, som krever store investeringer fra mor, far og omgivelser. Individet er totalt avhengig av å tilhøre gruppen. Og individets suksess, også biologisk, i gruppen avhenger av individets posisjon og status i gruppen. Som gruppe befinner vi oss alltid på mange nivåer i konkurranse eller rivalisering med andre grupper. Dette er kjernen og opphavet til det seleksjonstrykket som har drevet frem sosiale impulser i mennesket. Men, i tillegg til å være i dette spillet, har altså menneskearten nok kognitiv kraft i seg til å oppdage selve spillet, reflektere over det, og se det i stadig større perspektiver. Utfordringen å kunne samspille sosialt, i den grad menneskearten gjør, kommer i sterk konflikt med våre egoistiske impulser.  Uten hjernens bremsemekanismer, i kombinasjon med fornuften, hadde ikke dette vært mulig. Ottosen nevner historikeren og forfatteren Yuval Noah Harari, som anser ideer om fri vilje, som ett av utallige narrativ, nyttig til formål, men uten rot i virkelighet. Men dette handler om innsikt, nettopp i menneskeartens unike sosiale kapasitet. Han har et veldig bra bilde på dette. Samle ti tusen sjimpanser på et fotballstadion, og du har totalt kaos i løpet av minutter. Men menneskearten greier dette, på en ordnet måte. Hemmeligheten ligger nettopp i denne evnen til å overstyre primitive impulser. Men vi har dyret i oss, rett under overflaten, og slike menneskemengder kommer jo til tider ut av kontroll.

Poenget er som sagt denne kombinasjonen av fornuft og bremsemekanismer, men også at dette er en skjør overflate, som lett bryter sammen. Og dette gjelder tvers gjennom i alt av sosiale prosesser. Men vi må motiveres, koordineres, ledes og innordne oss for å greie den store kunsten det er å kunne samspille i store tall.

Listen over innbefatter svært omfattende kunnskapsområder. Det er umulig å gå i dybden i denne sammenhengen.  Men her er noen forhold som blir spesielt relevant for denne bokens tema.

I tillegg til det sosiale samspill, driver altså arten også med utstrakt med sosialt spill, rivalisering, poseringer og ikke minst tribalisme. Les dette langsomt: Vi har evolusjonært utviklede impulser i oss som driver til dette. Men vi har også ressurser med potensiale til å overstyre dem. Det er nettopp vår evne til å overstyre som gjør det mulig for oss å handle på tvers av impulser.

Det sosiale spill innebærer konkurranse og rivalisering på alle nivåer. Og med mindre vi klarer å ta de større perspektivene, blir vi sugd inn i det og blir det jeg kaller for «slaver av villdyret». Dette spillet er svært komplekst.
Vi sitter altså nå sitter med kombinasjonen av høykreative konstruktive hjerner, med store kognitive muskler, som spiller seg ut i store tall. Dette spiller seg ut i et praktisk uforutsigbart mangfold, på utallige nivåer. Men noe gir seg vel selv: Kreativiteten i dette er formidabel. Vi har Marslovs behovspyramide, hvor de øverste lagene er så til de grader sosialt motivert.
Det er viktig å påpeke at moraliteten, selv om den er nødvendig, også blir en del av dette spillet. Dette møter vi, i maktkamper, i rivalisering, som gruppeidentifikasjon, dydsposeringer og ikke minst i forbindelse med tribalisme. Mens andre arter avgjør konfliktene ut fra styrkeforhold, ofte rent fysiske, så har menneskearten utallige alternative strenger å spille på.

Spillet, rivaliseringen og poseringen skaper selvforsterkende massehysteriske bølger, som skyller gjennom folk og kulturer. Det handler altså ikke bare om det klassiske, altså mat, partnere eller territorium. Vi sorterer hverandre på utallige variabler: språkbruk, klær, symboler, kutymer, moral, utseende, musikksmak, mat, gavmildhet, selvoppofrelse, brutalitet eller håndvesker … Ja håndvesker, særlig de som koster en formue. Damene «flasher», for å dominere hverandre. Jeg har en til hundre tusen, din koster bare 50. Hvem er den sunneste? Hvem er den tynneste? Hvem er den aller snilleste? Er det ikke den som «elsker sine fiender»? Hvem er mest bevisst på likestillingen? Var det ikke en politiker som ropte opp om å skrive om «Ja vi elsker»? Det heter jo «Fedrene som kjempet» og «Mødrene som græt». Er det noen som i villeste fantasi tror at dette handler om «krenkende utsagn vi ikke kan tåle»?  Tenk hvilken status det hadde gitt om vedkommende hadde fått gjennomslag for denne endringen? Hva er den egentlige motivasjonen? Oppdag at dette selvforsterker. Man overgår hverandre, blir ekstremister og fanatikere.  Dette handler jo ikke bare om likestilling. Du finner det samme fenomenet i et mangfold av uttrykk. I vår tid er det woke, kanselleringskultur. I min oppvekst så vi voldsom indignasjon over banning. I kristne og muslimske miljøer måter vi indignasjon over klær, damer som ammer, Muhammed-tegninger, brente flagg, eller hellige skrifter til overgrepshysteri og hekseprosesser. Vi får moralpoliti. Og vi finner det i Bibelen. Det gamle testamentet er full av sosiale utrenskningsprosesser. Jesus så kanskje det samme som H.C Andersen. Kalte han ikke fariseerne for «kalkede graver»?
Poenget er at moraliteten så til de grader er inne i alt dette spillet. Ofte kan det bli farlig, særlig for de av oss som befinner oss i en eller annen sosial randsone. Det handler om trusler, sanksjoner, undertrykkelse destruksjon, vold og til slutt drap. Dette er en del av det jeg kaller for moralens onde tvilling. Den er basert på aggresjon og vår forakt for hverandre.
Men merk at det ikke er snakk om noen dikotomi her. Moraliteten er en absolutt nødvendighet for det sosiale samspill. Det jeg påpeker handler om bivirkningene av en slik medisin. Det er nettopp derfor dette må møtes med etisk rasjonalitet. Men det forutsetter at vi erkjenner at også dette er en del av skyggesidene i den menneskelige natur. Vi komme over kampen mellom ideologier, og oppdage at disse kun er instrumenter i et spill som manifesterer noe mer dypereliggende.  Vi må «se villdyret i hvitøyet». Først da kan vi adressere det og derigjennom kontrollere det til beste for oss alle. 

Oppsummering det komplekse mennesket

For å vite noe om verden må jeg først vite noe om meg selv. Men for å vite noe om meg selv, må jeg først vite noe om verden.

Denne knuten formulerte jeg for noen tiår-siden. Den innebærer motivasjonen til å undre seg og forsøke å forstå mennesket. Det spesielle med vår tid, er at kunnskapen om menneskearten har eksplodert, og ikke minst at et stort flertall av oss mennesker, ikke bare eliten, faktisk har tilgang til resultater av forskning og vitenskap som berører denne type tema.
Vi har i prinsippet to måter å forholde oss på i våre mellomværender, nemlig den etiske måten eller ved kamp. Den etiske måten handler i stor grad om viljen til å undre seg og forstå hverandre. Dette kan vi ikke gjøre uten å investere i forsvarlig innsikt i mentale og sosiale prosesser. Det handler både om våre egne reaksjoner og feilkilder, men ikke minst om viljen til å se hverandre.

Men temaene er uoverkommelig store, og detaljrikdommen og kompleksiteten nesten uoverkommelig. Men poenget er at vi trenger ikke å komme gjennom alt dette for å kunne komme til den erkjennelsen: Mennesket er nesten uoverkommelig komplekst. Her bør vi være ydmyke. Det er svært mye å bli veldig fascinert av. Vi kan se konturene, nok til å legge populisme og overforenklede slagord til side. Det er på tide å respektere hverandre og bli ydmyke medmennesker. Vi vil aldri kunne vite nok, hverken om grupper eller enkeltindivider og hvorfor de har havnet der det er, eller hvorfor de gjorde slik og slik. Det gir oss hverken rett eller påskudd til å tråkke på noen eller stenge dem ute.
Den gamle åndsillusjonen tilhører dyrenes livsverden. Det er en lukket boks uten tilgang til rasjonalitet, analyse eller refleksjon. Vi driver med fordømmelse, der vi burde ha drevet med forståelse. Vi driver sanksjoner der vi burde ha drevet med rehabilitering. Vi driver med demonisering, der vi burde ha sett mangfold. Vi driver med skam, der vi burde ha praktisert menneskeverd. Vi har utviklet sivilisasjon, som i stor grad er inkompatibel med disse urgamle impulsene i oss. Og sivilisasjonen trues, også nettopp av våre egne evolusjonære impulser.

Den nye kunnskapen har høy forklaringskraft. Da snakker jeg om hypoteser, ikke nødvendigvis om viten. Vi trenger mental trening på å leve uten mange svar. Men poenget her er at dette er et langt bedre alternativ enn det mørket som åndsillusjonen tilbyr. For hypoteser innenfor det vitenskapelige paradigmet er i prinsippet testbare. Vi når stadig lengre i våre observasjoner og eksperimenter. Hypoteser justeres, etter evidens. Jo mer vi lærer, jo bedre plass blir det for menneskeverdet. Fordømmelses vindu skrumper inn under tyngden av kunnskap. Dette er den smale etiske vei, og vi vet ikke annet alternativ.