Kapittel 12 Løser Gud egentlig objektivitetsproblemet?

En villedende magiforkaring

Se gjerne innslaget denne videoen hvor Professor William L. Craig, som kanskje er vår tids mest profilerte teolog på dette området, debatterer med Sam Harris om fundamentet for objektiv moral. Craig starter med to påstander:

1)   Dersom Gud eksisterer, har vi et solid fundament for objektiv moral

2)   Dersom Gud ikke eksisterer, har vi ikke et solid fundament for objektiv moral

I denne debatten må Harris altså benekte den andre påstanden. Det er jo dette som er utfordringen for ikke-troende, etiske realister: å klare å begrunne objektiv moral uten å ta Gud med i ligningen. Både Craig og Ottosen vil da hevde at dette makter hverken Harris, eller andre intellektuelle som prøver på det samme.

Jeg er derimot uenig i begge Craigs påstander. Jeg er med andre ord også uenig i at forestillinger om Gud representerer en løsning på ideen om objektiv moral.

Men la meg først påpeke at årsaken til min uenighet med Craigs andre påstand. Jeg hevder at problemet med moralens objektive eksistens ikke er betinget av om Gud eksisterer eller ikke. I min ligning er dermed Gud moralsk irrelevant.

Min hoved-hypotese er at manglende forståelse av hva det objektive problemet egentlig består i, introduserer uklarhet, og åpner derved for en form for mystifisering av problemet. I Del II imøtegår Ottosen ateisters sekulære forsøk på å objektivisere moralen. Her synes jeg Ottosen har mange poenger som indikerer utilstrekkeligheten i slike forsøk. Han beskriver forsøkene som mislykket.

Craigs resonnement er krystallklart spisset inn på å påvise at dersom vi forfekter objektiv moral, så kommer vi ikke unna å måtte ta Gud med i ligningen. Men hvordan løser tro på Gud dette problemet? Jeg vil da hevde at denne utfordringen er minst like stor, som hans utfordring til Sam Harris.

Men, Craig, er den nærmeste jeg har sett, som har forsøkt seg på et slags resonnement som hjelper oss i den retningen. Det finner vi i nevnte video. Da er vi over på spørsmålet om hvordan Gud kan skape objektiv moral. Jeg har kommentert videoen her. 

Problemet oppdages jo allerede i antikken med Sokrates utfordring i Platons dialog Euthyfron. Utfordringen er om det godt fordi gudene sier det, eller om gudene sier det fordi det er godt. Den første varianten kjenner vi jo nå som kommandodoktrinen eller dominansbasert autoritet. Og jeg har påpekt de store svakhetene ved den varianten. Den andre varianten, altså at objektiv moral begrunnes i noe som er uavhengig av gudene, er jo den Ottosen hamrer løs på, med all kraft og knuser.

Så langt jeg forstår det, hevder Craig å ha løst Euthyfrons dilemma, ved å slå sammen alternativene til ett: Ja, det er rett fordi Gud sier det, men Gud sier det fordi det er rett, i Gud. Så hva er det «I Gud» som egentlig løser problemet? Her skulle jeg gjerne selv kunne stilt disse spørsmålene til Craig. Jeg er åpen for at her kan finnes resonnementer i hans tekster, som jeg ikke kjenner. Men vi har altså en nøkkel her, og det er den ontologiske forankringen. Hva betyr det? Ontologi handler om eksistens, og på hvilken måte noe eksisterer. Craig hevder altså at objektiviteten kun kan oppnås ved at moralen forankres ontologisk i Gud. Hva betyr det?   

Altså Gud er en virkelighet, og i denne virkeligheten forankres moralen. Hypotesen er at man her lar seg forlede av innpakningen av det reelle problemet. Tenk på følgende: Vi har begrepet som navngir forestillingen. Så har vi det som forestillingen refererer til. Filosofene kaller det for ekstensjon. Vi har med andre ord beskrivelsen, definert av forestillingen og det som blir beskrevet, definert av noe som eksisterer. Jeg kan omtale en firkantet sirkel. På ett vis forstår jeg semantikken her, men jeg er ute av stand til å se for meg det som omtales. Det er vanskelig å se for seg at et slikt begrep har en ekstensjon. Konseptet er selvmotsigende, og mitt sinn går i lås. Men kan Gud skape en firkantet sirkel? For noen tiår siden reflekterte jeg over denne type problem her. Oppsummeringen er at det kan stilles spørsmål om to typer grenser for Guds allmakt:

1. Logiske grenser
2. Etiske grenser

Vi oppdager at der vi opphever logiske grenser, så vil Guds etiske handlinger aldri kunne begrunnes. Med andre ord vil for eksempel, helvete og fortapelse aldri kunne forsvares på noen måte. For vi har ingen anskuelse som dette vil kunne begrunnes i. Og vi står igjen med at allmakt, fritatt for all logikk, avdekker entitetens sanne moralske modus. Det ondes problem blir akutt. Jo mektigere Gud er, desto mer blir Guds handlinger å regne som beskrivelser av Guds sanne karakter. Den eneste måten å handtere det ondes problem på, er ved å gjeninnføre logiske begrensinger, også for Gud. For det er kun på den måten vi kan introduserer hypoteser som viser hvordan Guds handlinger, som fremstår brutale for oss, på et vis blir nødvendige, og til beste for alle. Dette forutsetter da selvsagt at vi har vår verdibaserte moral intakt. Men det er en avsporing.

Poenget her er at i den grad vi kan vite noe om Guds handlinger, kan vi lage beskrivelser av Guds moral. Da har vi altså beskrivelser på den ene siden, og den reelle Guds moral som de refererer til, på den andre siden. Det er vesentlig å ikke blande dette sammen. Beskrivelsen av Guds moral, kan være objektiv, men moralen i seg selv er det den er. Oppdag da at moralen havner rent filosofisk i samme kategori som det filosofer kaller for «tingverden». Moralen har samme ontologisk status som atomer, molekyler og steiner. Det er her jeg hevder at det å omtale tingverden i seg selv, som sann eller usann er meningsløst. Det er vår beskrivelse av dette, som kan bli mer eller mindre i harmoni med det som er, og derved sann, usann eller sannsynlig. På samme måte mister verdibegrepet sin funksjon som beskrivelse av egenskaper ved tingverden i seg selv. I tingverden i seg selv, er det ikke noe som foretrekker noe foran noe annet. Da snakker jeg altså, som før nevnt, om tilstander hvor informasjonssystemer og subjekter ikke eksisterer.

Det er et forhold mellom logikk og metafysikk, som jeg påpeker i denne teksten om mulighetsrom. Jeg tenker at en firkantet sirkel er noe som aldri kan komme innenfor mulighetsrommet, uansett metafysisk rammeverk, fordi det er definisjoner vi snakker om. Det er vårt språklige system som bryter sammen.
Spørsmålet er om det ikke er det samme problemet med ideen om objektiv moral. For dersom moral forutsetter verdier, så snakker vi altså her om «objektiv subjektivitet». Blir ikke det en selvmotsigelse? Man kan ikke bare si at «moralen er objektiv» uten å forklare hva det egentlig betyr, og hvilken funksjon det har. Jeg spesifiserer forskjellen mellom fakta og verdier på en måte som er skarp nok, til å fanges av denne utfordringen. Og det er med utgangspunkt i dette at avgrensingen mellom det epistemiske – og det moralske domenet settes. I så måte blir altså metafysikken i dette irrelevant.

Min utfordring til filosofene blir da å etterlyse andre måter å strukturere dette på, som opphever dette problemet. Hypotesen er at slike forsøk vil ha kostnader i form av at den analytiske kraft i etikken ødelegges.

Det å introdusere Gud i det metafysiske rammeverket påvirker altså ikke dette. Tvert imot har dette en skadelig effekt på vår dømmekraft. For dette skaper en illusjon om løsning, der løsningen ikke finnes. Dette er da min hypotese om den type tenkning som Craig og Ottosen på hver sin måte presenterer. Jeg har allerede nevnt at kommandodoktrinen resulterer i at saken i seg selv, ikke analyseres. Dermed forsvinner behovet for etisk analyse, og vi mennesker reduseres til viljeløse moralske nikkedukker. Det neppe dit vi vil. Tvert imot oppfatter jeg både Craig og Ottosen, som nettopp opptatt av vår moralske ansvarlighet. Kommandodoktrinen ender med andre ord i moralsk havari. Jeg tror vi kan være enige om at dette er ingen farbar vei.

Forestillingen om den allmektige Gud introduserer en magi-basert metaetikk. Men dersom man legger min struktur til grunn, så blir altså dette irrelevant. Men her er en kilde til villfarelse. Hypotesen er at når Craig introduserer Gud som ontologisk basis for moralen, så ligger dette for høyt for de fleste av oss. Hva mener han? Hva betyr dette? Forstår han det selv? Skjønner du noe av dette? Vi fristes kanskje til å nikke, og late som, så lar vi det hele skli over. Poenget er jo at det er selveste Gud vi bryter oss på og forsøker å forstå noe av her. Og for å si det med Jobs bok:

Da svarte Job Herren og sa:
Jeg vet at du makter alt.
Ingen ting er umulig for deg når du vil det.
Hvem skjuler din plan med uforstand?
For jeg har talt uten å forstå om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det.^[41]

Det Craig peker på er Guds ontologi. Han peker på et panser, men vi aner ikke hva som er under panseret. Her har intet menneske vært, og det som er her er utenfor både rekkevidde og fatteevne. Det vi tilbys er en påstand om hvor forklaringen ligger, men ikke hva forklaringen egentlig er. Dette skaper en falsk forestilling om at løsningen er funnet. Det er dette jeg kaller for magi-forklaringer. Det har jeg skrevet om her, og jeg hevder at magi-forklaringer er noe som gir illusjon om forklaring, men samtidig mangler reell forklaringskraft. Det har jeg skrevet om her.

Oppdag at ideer om moralens forankring i Guds ontologi, er forankring i noe som er utenfor vår fatteevne. Dette gir åpning for fri diktning. Og det er det som er den store risikoen her. Dette er farlig i hendene på sosiale magikere.

Jeg går nøyere inn på debatten mellom Craig og Harris her, og selve utfordringen med forankring her. Oppsummeringen er at, ja vi forstår hvordan moralitet kan forankres i en beskrivelse av Guds vilje. Men det gjør jo ikke moralen i seg selv objektiv. Det vi oppnår er en beskrivelse, som jo er uavhengig av mennesket, men det er jo også en beskrivelse av nazi-regimets moralske system. Vi må ta inn over oss at det kun er mening i å karakterisere beskrivelsen som objektiv. Men det er ingen mening i å omtale ekstensjonene, altså det som refereres som objektivt. Alt som er, er. Det er ikke noe som er, som ikke er. På samme måte som sannhetsbegrepet blir meningsløst opp mot dette, så gjelder det også objektivitet. For motsatsen finnes jo ikke. Det er forholdet mellom begrepet og ekstensjonen, som kan omtales som sann eller objektiv. Egentlig blir vi stående igjen med det det generelle spørsmålet: Hva er det i det hele tatt som kan gjøre moralen objektiv?

I denne boken har jeg forklart hvorfor akkurat det spørsmålet blir et mysterium, ikke fordi det er mystisk, men fordi vi ikke forstår spørsmålet. Det er fordi moralbegrepet faller utenom den epistemiske tenkestrukturen jeg akkurat har beskrevet. Utfordringen får hjernen til å koke, helt til vi rydder opp i dette. Min konklusjon er at Craig ikke løser problemet, fordi det er umulig. På den ene siden, vil det å forstå et koherent konsept, kun kreve vår fornuft og analyse. Da slipper vi å peke på Gud. På den annen side, dersom konseptet er uklart eller inkoherent, vel da pakker vi det inn i noe annet ufattelig, nemlig Gud. Men det bringer oss ikke nærmere løsningen på selve problemet.

 I denne boken har jeg satt på den analytiske linsen, slik at vi klarere ser konseptets inkoherente natur. Vi må forstå hva verdier er, og hvilken funksjon de har. Og vi må erkjenne at det eneste som gir mening her, er at den moralske dimensjonen er det samme som verdidimensjonen. Dette har jeg vist i kapittel 3 og 4. Deretter viser jeg i kapittel 5, hvordan verdsetting med nødvendighet forutsetter det subjektive.

Men dersom moralbegrepet forblir uklart, så står vi altså i et mysterium. Og vi finner sinnets ro, ved å forklare det mystiske med det mystiske. Det er magiforklaringen. Gud kan fungere slik, men det kan også Harry Potters tryllestav gjøre. Og sinnet faller til ro.

Ottosen knuser sin egen logikk

Jeg lurer, som sagt, litt på om Ottosens anliggende med sin bok, er mer orientert om å sannsynliggjøre Guds eksistens, ved heller å påvise nødvendigheten av objektiv moral, enn å vise hvordan gudehypotesen faktisk løser moralens objektivitetsproblem. Med andre ord ser det ut som om Ottesen snur litt på logikken i forhold til Craig. Det ødelegger Ottosens argument. Det kommer jeg straks inn på. La meg igjen gjenta Ottosens strategi, slik jeg satte den opp i innledningen:

1. Vise hvordan moralsk skeptisisme feiler, og hva det kan føre til.
2. Vise hvorfor objektiv moral er det eneste fornuftige alternativet.
3. Ta for seg ateister som er kommet til samme konklusjon.
4. Men samtidig vise at måten å begrunne dette på i stor grad feiler.
5. Vise hvordan problemet kan reddes ved å ta Gud inn i ligningen
6. Vise hvordan den kristne tradisjon og Gud er det beste alternativet.

Punkt 5 handler altså om hvordan gudehypotesen er nødvendig for, og redder moralen fra subjektivisme. Dette er det samme som Craigs første påstand. Det er særlig del III i Ottosens bok som er ment å dekke det. Men det vi oppdager, er jo at omdreiningspunktet handler om hvordan eksistensen av objektiv moral, nødvendiggjør Guds eksistens. Men så langt jeg klarer å se, så sier Ottosen ingenting om på hvilken måte gudehypotesen egentlig redder moralens objektivitet. Ottosen oppsummerer resonnementet slik:

Et deduktivt argument er – i motsetning til et abduktivt –  et bevis. Hvis premissene som presenteres er sanne, og argumentet er satt opp logisk gyldig, vil konklusjonen være sann. Et deduktivt moralsk argument kan se sånn ut:  

• Hvis Gud ikke finnes, eksisterer ikke objektive moralske sannheter (premiss 1, dette er Craigs andre påstand).
• Objektive moralske sannheter finnes (premiss 2).
• Derfor finnes Gud (konklusjon).

Siden konklusjonen ikke kan bestrides hvis premissene er sanne, må den som avviser Guds eksistens, enten avvise det første eller det andre premisset. Jeg har allerede, i   bokens første del, skrevet mye om dem som avviser det andre premisset – og altså ikke tror at det finnes en objektiv moral. I del II skrev jeg litt mer indirekte om dem som avviser det første premisset. En rekke ateister og skeptikere vil fastholde en objektiv etikk, men avviser nødvendigheten av å forankre moralen i   eksistensen av en Gud.^[42]

Jeg er fristet til å legge til et premiss til i Ottosens syllogisme:

Dersom Gud finnes, eksisterer heller ikke objektive moralske sannheter.

Dette er altså en direkte motsigelse av Craigs første påstand. Setter vi inn dette premisset, så blir det en nødvendig konklusjon at Gud er irrelevant i spørsmålet om eksistensen av objektiv moral. Dette er jo det samme som at metafysikken blir irrelevant fordi dette handler om sammenheng i måten vi strukturerer filosofien på. Kan jeg begrunne dette premisset? Ja, dersom du leser kapittel 5, så kan det summeres opp i følgende påstand: Objektiv moral er umulig.

Den totale vurderingen av Ottosens syllogisme blir da at begge premissene hans faller. Men dette er ikke hovedproblemet her. Dersom vi ser på Ottosens premiss 2, altså påstanden om at Objektive moralske sannheter eksisterer, så er jo spørsmålet hvordan dette kan begrunnes. Her er jo Ottosens påstand at vi kan ikke begrunne objektiv moral, uten at vi tar Gud med i ligningen.

 Logikken blir da slik:

• Premiss 1: For at objektive moralske sannheter skal kunne eksistere, så må Gud eksistere
• Premiss 2: Gud eksisterer
• Konklusjon: Objektive moralske sannheter kan eksistere

Det vi oppdager er at logikken i min oppstilling, slår i hjel logikken i Ottosens oppstilling. Dette ser vi ved å analysere Ottosens andre premiss:

·      Objektive moralske sannheter finnes (premiss 2).

Dette er det samme som konklusjonen i min oppstilling. Ergo kan Ottosens premiss 2 substitueres med mine premisser. Den totale oppstillingen blir da slik:

• Hvis Gud ikke finnes, eksisterer ikke objektive moralske sannheter (premiss 1).
• For at objektive moralske sannheter skal kunne eksistere, så må Gud eksistere (premiss 2a)
• Gud eksisterer (premiss 2b)
• Derfor finnes Gud (konklusjon).

Vi ser at dette blir en sirkelbegrunnelse fordi konklusjonen allerede finnes i premiss 2b. Ut av dette får vi at Ottosens premiss 2, altså at objektive moralske sannheter finnes, må kunne begrunnes uavhengig av Guds eksistens. For dersom det krever Guds eksistens, så skaper vi en sirkelbegrunnelse.  Da er logikkens brutale sannhet at argumentet faller. Oppdag nå at Ottosen nettopp iherdig har imøtegått alle forsøk på å få til akkurat dette. Dermed har Ottosen selv knust sin egen logikk.

Jeg har, som sagt, påpekt at Ottosens fokus ser ut til å ha vært forsøket på å begrunne Guds eksistens, ved hjelp av moralens eksistens. Dette feiler altså rent logisk.

Oppsummering av kapittel 12

Guds plass i moralfilosofien er som narresmokken i munnen på en baby. Dette er en pseudoløsning. Poenget er at Guds eksistens på ingen måte løser problemet med objektiv moral.  Problemet blir i samme kategori som en påstand om at Gud skaper en firkantet sirkel. Ja vi forstår semantikken her, men løsningen ender i en logisk singularitet. Dette er systemenes sammenbrudd. Og våre hjerner koker dersom vi ikke innser akkurat dette.

Jo, det finnes en løsning her. Det er neppe alle som er enige i min måte å strukturere moraldomenet på. Da klarer jeg ikke å se andre alternativer enn kommandodoktrinen. Og da fyker vår egen moralske autonomi på tvers ut av vinduet. Andre forslag? Her har vi noen valg å gjøre, ikke sant?

Skal vi bli modne så må vi tåle å gråte litt. For med dette faller hele illusjonen om objektiv moral. En del av det å bli moden, er viljen til å ta ansvar, for akkurat dette. Vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det. Vi må også se det positive i dette. Det jeg har påvist er at objektiv moral er umulig. Det betyr at ingenting er tapt her. For objektiv moral kan dermed aldri noensinne ha eksistert. Det vi har tapt, er en illusjon. Men er ikke det en form for frigjøring?

Husk at det som går med i dragsuget under illusjonen om objektiv moral, er moralsk autonomi. Ideen utgjør en stygg risiko for å gjøre oss amoralske. Det er jo akkurat det som skjer i tilfellet med Adolf Eichmann. Vi oppdager også at den samme mekanismen er i spill, også i forhold til paven, kongen, staten, Hitler, Putin eller Trump. For dette er den dominansbaserte autoriteten, som kommer tilbake. Det er kun snakk om hvor autoritetens tyngdepunkt oppfattes å være. Det er altså vanskelig å se forskjell på Gud og hvilken som helst annen autoritet i en slik struktur. Oppdag at det å påstå at «Ja. men Gud er den eneste rette», forutsetter vår egen moralske bedømmelse. For hvordan kan vi velge «den rette», uten å ha en egen moral å bedømme det rette med?
Oppdag at du trenger din egen moralske autonomi, og at det er dette som må bli basis for moralsk forankring. Kjenner du tyngden av det ansvar som det medfører? Jeg håper det, for da har vi virkelig noe å bygge videre på.

Jeg mistenker at motviljen mot å ta denne kritikken seriøst, handler om en forestilling om at det eneste alternativet er moralsk relativisme. Det blir et slags dikotomisk enten eller. Les dette langsomt: Moralsk relativisme er også en variant av dominansbasert autoritær moral. Fortsatt holder vi på ideen om autoritet, bare at nå er autoriteten blitt til «det som gjelder i min kultur». Den blir akkurat like objektiv. Omdreiningspunktet blir de samme spørsmålene, som for dominansbasert autoritet. Den eneste forskjellen er at vi nå «innvilger alle andre kulturer», den samme moralske status. Da brytes jo selvsagt tilsynelatende ideen om en «standardisert standard» for alle. Egentlig erstattes den av en annen universal norm: Kulturenes rett til å diktere moralen ut fra egne betingelser. Men mentaliteten er jo den samme. Selv ateister som da erstatter autoriteten med «naturens moral», går jo i den samme fella. Det store skillet går ikke langs linjene av tro på Gud eller ikke, men mellom autoritært diktert moral og moralsk autonomi. Vi må komme bort fra ideen om moralsk deduktivisme. Det er det som er å bli moden: Å tørre å stå for noe av seg selv. Dette står på ingen måte i veien for å utvikle egne moralske standarder. Og med perspektiv på hele menneskeheten og dens fremtid, ja så blir det jo noe universelt over dette.