Kirkelig-teologisk makt og avmakt

i

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Den norske kirke «må bidra til at barn kan mer enn sitt fadervår», uttalte nå avgåtte kirkerådsleder i tale på Kirkemøte april 2024. Nyvalgt kirkerådsleder/regjeringssjef, Harald Hegstad, er enig i at det trengs en ny «Plan for kirkelig undervisning og læring». Vi må bidra til at barn og unge blir fortrolig med kristen tro, at de øker sin kunnskap om bibelens fortellinger, salmer og liturgiske tekster, sier Kristin Gunleiksrud Raaum. 

Jeg spør: for hvilken nytte og hvilket formål? Hva står på spill? Det må antas at barn og unge skal lære å kjenne oldtids-bekjennelsenes treenige Gud, og fremst: «Herren Jesus Kristus». Jesus er Kongen over alle konger, synges det i sanger og salmer. Han sies å være en annerledes ydmyk og tjenende Konge. Hvorfor krever han da tilbedelse, all makt og ære i evighet?  

Jesus er Kongen min

Skriv deg Jesus på mitt hjerte

«Luthers lille katekisme» blir ikke nevnt særskilt ovenfor, skjønt skriftet inngår i DnKs stadig gyldige bekjennelsesgrunnlag. Skriftet var ment for hjemmeundervisning, som den gudfryktige pater familias skulle sørge for. Med andre ord: Luthers syn på barneoppdragelse og familieverdier… Skriftet er blitt pugget i århundrer (også i noen lutherske menigheter i dag). Hvordan Martin Luther selv oppdro sine seks barn med Katarina von Bora, vites ikke. Det er lite sannsynlig at de ble opplært til «kritisk tenkning», slik den oppvoksende generasjon blir i dag. 

Jeg har i hånden Erik Pontoppidans bok «Sannhet til Gudfryktighet» (Indremisjonsforlaget 1949, 194 s.). Undertitler: Forklaring til dr. Martin Luthers lille katekismus. Rettleing om alt det en trenger å vite og gjøre for å bli salig.  

Hva er så et rett evangelisk-luthersk trosopplæringsprogram i dag? Det er svært teologisk kompliserte saker. En teologiprofessor ved VID har i avisen Dagen gått løs på misjonsorganisasjonen Awana og dens undervisningsmateriale. Professoren polemiserer mot det han betegner slik: pentekostal viljefrihetslære og arminianisme, primært knyttet til baptistisk trostradisjon. Denne karakteriseres som en «soteriologisk teologi». Jeg siterer nedenfor Knut Alfsvåg, professor i Systematisk teologi, i avisen Dagen 30.04.2024. 

«Luthers lille katekisme er et av kristenhetens mest vellykkede og innflytelsesrike trosopplæringsprosjekter. Det er derfor ganske dristig når et trosopplæringsprogram som beskriver seg selv som evangelisk-luthersk, har en tilnærming til Åndens person og gjerning som ser ut som det er laget i protest mot Luthers forklaring til 3. trosartikkel». 

Hva barn og unge lærer om «kristen tro» varierer fra menighet til menighet. Noen av dem holder seg med egne bibelutgaver. To lutherske kirkesamfunn, DELK og LKN, vil ikke bruke Bibel 2024. En av dem sier at «bibelselskapet kommer med nye oversettelser raskere enn språket endrer seg» (Dagen 17.06.2024). Ja, det er nok mange som undrer seg over dette hastverk i DnK/Folkekirken (evangelisk-luthersk). Vil det også komme en oppdatert bibelordbok/bibelhåndbok? 

Det går igjen i mange kristne sammenhenger at barn og unge skal utrustes til «Jesus-disipler» (se også organisasjonen: JesusKvinner). Hva det betyr – og koster! – å være disippel kan leses nedenfor, med referanser til evangelieskriftene.  

Kalt til å være disipler

I den sårbare og utprøvende tenåringsfasen er kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner sterkt til stede. IKO tilbyr et eget undervisningsopplegg for gruppen «Tweens» i alderen 9 – 13 år. Det gjør også Acta (Normisjon) for gruppen 10 – 14 år. Men på vei inn i voksenlivet, mot løsrivelse og selvstendighet, ønsker tenåringen kanskje ikke å bli «barn» igjen, dvs. å underlegge seg en ny autoritet:  Herren Jesus Kristus og/eller Guds faderhånd. 

Konfirmantbibelen 2024 er utformet med håp om å vekke de unges nysgjerrighet. Men de må veiledes til «rett forståelse». I en nyere skriftserie fra Bibelselskapet, «Bibelen. Lett å lese», er Lukas først utskilt. Skriftet er tilrettelagt og tilpasset med bl.a. korte setninger, mange overskrifter og ordforklaringer…

«Bibelen er først og fremst bøker om Gud, nærmere bestemt om Guds åpenbaring i ord og handlinger. I disse bøkene åpenbarer altså Gud seg selv; hvem han er og hvilke tanker han har for verden. Derfor kalles disse bøkene for ”åpenbaring” både innen jødedommen (GT) og kristendommen (GT og NT). Bibelen er altså ikke primært menneskers tanker om Gud, men det er Guds Ord til oss (1 Kor 2,9)». 

Blant tre oppstilte tolkningsprinsipper for Bibelen står dette avgjørende punkt: «I tillegg har kristne fortolkere gjennom alle tider også vektlagt at skriftene i Bibelen alltid skal leses med Jesus som sentrum».  

Konfirmantundervisning om Bibelen – bakgrunn

Jesus

Dette år (2024) reiser en gruppe protestantiske menigheter og kirkesamfunn rundt i Norge med forestillingen: «Det første i vår lov – Bønnen som fødte vår nasjon og loven som bygget den». – Vi ønsker å fortelle historien om Norge gjennom troens øye, sier prosjektansvarlig. Å se verden og historien gjennom «troens øye» krever forståelig nok særlig tilrettelagt undervisning. I kristnings-jubileenes tid er barn og unge sentrale målgrupper. Særlige undervisningsopplegg er utarbeidet. 

Når alt godt, sant og skjønt kommer fra kristendommens Gud/Kristus må historien sminkes med flere kosmetiske lag. For hvor skulle «alt ondt» plasseres? I den syndige menneskenaturen? Hos djevelen? Svart – hvitt må det være. Det gjentas i ulike versjoner at Europa og den vestlige sivilisasjon er truet eller fortapt uten kristendommen. 

For å bremse eller få kontroll over sekularisering og avkristning starter man med opplæring fra tidlig barnealder. Men hva har gått galt med Trosopplæringsreformen (0-18 år) så langt – etter flere tiårs skiftende pedagogiske (alderstilpassede) metoder, med underholdning og sprelske stunt i kirkerommet? Utglidningen har visstnok kommet så langt at også voksne trenger trosopplæring. Hva var «budskapet» igjen..?  

Se podcast: Søndagsskole for voksne (kirken.no). I 2022 engasjerte Kirkerådet myteknuseren Bjørn Are Davidsen fra den kristen-konservative tankesmien Skaperkraft til å lage «trosopplæring for voksne». En kristen PR-rådgiver og en kommunikasjonsdirektør i Kirkerådet har nylig støtt sammen i Vårt Lands spalter. PR-rådgiver Peder Tellefsdal har dokumentert det noen av oss har registrert i lang tid. 

Den norske kirke/Folkekirken pakker inn eller gjemmer bort hovedperson og hovedbudskap – kjernen i Troen – i den diskurs den fører i det offentlige rom. Slik  praktiseres en form for tospråklighet som trolig bare fremmer forvirring og større mistro. 

«De helliges samfunn»

Det særegne interne kirke- og teologispråket synes å være i alvorlig krise. Dess mer sekularisert kirken selv blir, dess mer likegyldig blir den. Det er hovedsakelig i kristen-media samt i kirkelige messer og gudstjenester «kjernebudskapet» (ortodoksien) formidles, som også i den såkalt økumeniske festgudstjeneste søndag 01.06. 2024 i Moster kirke og Moster amfi (kringkastet i statskanalen NRK). Det var mange biskoper i prosesjon, fra inn og utland. Ved slike anledninger lar man teologiske (konfesjonelle) lærestridigheter ligge. Da skal det markeres at de er «ett i Kristus». 

(Paulus brev til Efeserne 3, 14-21 var dagens bibelord i Vårt Land 4. mai, utlagt av en prostiprest. Tittel: «Saman med alle dei heilage»). 

Jeg siterer nedenfor fra prekenen til Bjørgvins biskop: Ragnhild Jepsen. Hva levende steiner, hellig grunn, dråpeformet nåde, korsmerket i pannen (gitt ved dåpen) og Kristusnærværet gjennom 1000 år betyr kan ikke være lett å omsette til vår nåtid og  sekulær språkbruk. Kommunikasjonen mellom «de hellige» og det kirkefremmede «folket» må nødvendigvis bryte sammen. Men at kirkenærværet (!) og korstegnet har vært sterkt og påtrengende gjennom 1000 år er ubestridelig.  

« Levande steinar vart lagt på denne staden og har slik fått vere byggesteinar, ikkje berre for kyrkja på Moster, men for kyrkja i Noreg. Det gjer noko med oss å prøve å tenke attende til då staden under føtene våre vart vigsla til heilag jord for å ta imot den treeinige Gud. Gjennom tusen år har her vore eit Kristusnærvær….Vi står på heilag grunn. Med krossteiknet over seg er denne staden utsondra til heilagt liv. Det er også vi. Med Guds merke på vår panne, krossteiknet vi fekk i dåpen, er vi bundne til Guds kjærleik med dråpeforma nåde…».

TV-sendt festgudsteneste frå moster

Triangelforlaget/Norges Kristelige Ungdomsforbund utga i 1980 en (oversatt) bok på hele 200 s.: «INNENFOR. En vandring gjennom den apostoliske trosbekjennelsen av Bengt Pleijel». (Boken kan leses digitalt på nb.no)

Boken sier seg rettet til alle som lurer på hva som er innenfor i den kristne tro. Den ble anbefalt til bruk for gammel og ung: som konfirmantbok – som grunnbok i troslære for unge og eldre – som personlig oppbyggelsesbok – som studiebok i bibelgrupper. 

Når DnK stadig klager over manglende kunnskap i befolkningen om «kristen tro», kunne den vel få trykket opp igjen denne boken og spre den utover til alt folket. Vi må anta at tankeinnholdet ikke er utdatert. Nevnte (tros)bekjennelse framsies av prest og menighet hver eneste søndag i landets kirker. Pedagogisk skulle vel boken også holde mål. 

Mysteriet «kristen tro»

– Sakramentene er hellige, mystiske handlinger, og Gud er et mysterium. Stort er troens mysterium, sier Mangrud Alvsvåg, som i liturgien. (Vårt Land 24.06.2024)

«De 8 dagene i Jerusalem som på mange måter endret verden, er høydepunktet i fortellingen om Jesus fra Nasaret. Jesus viste Gud sitt ansikt på jorden… Den første dagen i uken, da det lysnet av dag… Vitnesbyrdet om påskedagen er troens store mysterium, vakrere enn juleevangeliet. Graven var tom – og hans venner møtte Mesteren sin i Galilea slik han hadde sagt dem før han gikk bort. Redselen og tvilen de først kjente, ble til tro. Møtene med Jesus fortalte de videre og videre. Derfor finnes kirken ennå, over hele jorden… Gud er et mysterium vi ikke kan gripe fordi Gud alltid er større. Gud vil gi oss fremtid og håp. Vakker og lys som en evig sommerdag». 

(Biskop emerita Helga Byfugliens påskepreken Vårt Land 30.03.2024)   

Dogmet/Læren om Inkarnasjonen og Oppstandelsen fastholdesforkynnes og feires hvert eneste år i alle kirkesamfunn jule- og påskehøytiden. «Kirkens grunnfortelling» basert på vitnesbyrd, rykter, myter eller legender gir lite framtidshåp i tider med vold, krig, lidelser og klimatrussel. Krigs- og erobringslysten i kirkehistorien har frarøvet et ukjent antall millioner mennesker frihet, liv og helse. Det verden alltid trenger er moralsk ansvarlige, handledyktige politiske ledere, ikke en (mislykket) profetskikkelse eller «messiaspretendent» fra oldtiden. 

Såkalt kristne verdier og «Guds vilje» har vist seg svært plastisk, ikke minst i seksualmoralen. Det er en liten og smålig gud vi har med å gjøre når besettelsen for kjønn, sex og samliv blir hovedinteressen, med voldsomme rystelser i «Kirkens hus». Som i gamle tider skifter guden ansikt etter vekslende behov, nytte og interesser, eller det som kalles tidsånden. 

Konservative og liberale kristne, lek og lærd, leser Bibelen med «troens øye». Det såkalt gamle testamente leses med «Kristus-brillene». Det sies at Bibelen ikke skal leses bokstavelig. Skal heller ikke oldkirkens stadig gyldige (urørlige) bekjennelser leses bokstavelig? De er ikke tvetydige, men postulerende! Kirkeguden og hans historie/fortid er fanget i bekjennelsene og i «Læren om Gud» (teologi). 

Se gjerne luthersk biskop Kari Veiteberg, VL 15.06.2024, med samliv (!) som hovedsak. Med sin referanse til M. Luther er det vel liten tvil om hvem som har tolkningsmakten over Den hellige skrift/den kristne bibel. Igjen og igjen ser vi at Kristologien (Jesus-apoteosen og Kristus-ideologien) er det styrende og overordnete tolkningsprinsipp. 

Taler evangelieskriftenes Jesus klart eller uklart som «sann Gud»? I aktuell kontekstuell teologi og forkynnelse ser vi at mange (etisk?) vanskelige eller krevende Jesus-ord byr på store fortolkningsproblemer. Blant moderne fakultetsteologer diskuteres også frelsesgrunnlaget: Troen alene – eller gode gjerninger? Lite tyder på at de plages av det som er kalt: Livsalvoret. Soteriologi (Læren om frelse) er kanskje bare et teologisk og teoretisk interessant tema? 

Jesus var selv forvirret og motsigelsesfull i saken. Men det var ikke M. Luther, som etter anfektelser (med Paulus) avviste «gjerningskristendom». Luthers «Nåden alene» var DnKs store slagord gjennom Reformasjonsjubileet 2017. Saken opptar også MF-professor Ole Jakob Filtvedt Lillesøndag i Vårt Land 12.06.2024, i hans utlegning/eksegese av søndagens prekentekst.    

I Prekenblikk på teksten fra Matt. 7, 21-28 (Lillesøndag VL 19. Juni 2024) skriver avisens kommentator og dr.theol. Åste Dokka: «At noen gjerne vil anerkjennes av Jesus, og så må se seg vist bort, er smertelig. Men det viser fram hva Jesus dypest sett bryr seg om: Gjør Guds vilje. Hva er det? Det er medmenneskelighetens gjerninger». (Han som selv er «sann Gud» gjør «Guds vilje»?)

Kirkens 12 biskoper har som hovedansvar å påse at dens offisielle Lære blir rett forkynt i menighetene. Da er det på tide å skifte fokus fra den hysteriske (avledende?) samlivsproblematikken – til sannhetsspørsmålet i selve Læregrunnlaget: bekjennelse og dogmatikk/troslære (Systematisk teologi). Gjenkomst og Dom skal avslutte historien og verden slik vi kjenner den. Sant eller usant? Tolkningsspørsmål? 

Den ny-liberale tolkning av Dommen lyder slik i avisen Vårt Land juni 2024: 

«I dommen gjenreiser og heler Gud alt som har gått i stykker, i dette ligger et håp om rettferdighet for alle som har opplevd urett og undertrykking«.  (MF-teolog Carl Petter Opsahl)

– Det er ikke vanskelig å se verken himmel eller helvete i vår tid. Vi ser hvordan det gode får utfolde seg som uttrykk for himmelske krefter og hvordan de onde kreftene, med død og ødeleggelse, er uttrykk for helveteskrefter. – Mye tyder på at det skal være en dom etter døden. Det tror jeg vi trenger, og jeg tror at Jesus Kristus skal være vår dommer, slik trosbekjennelsen sier.  – Og så håper jeg at helvete står tomt, at det onde skal dømmes til evig død og at det gode skal seire, slik Jesu oppstandelse vitner om». (Biskop i Borg, VL 24.06.2024. Min utheving) 

Dette er svært kryptisk tale. Hvordan i all verden skal «det onde» stå tiltalt og dømmes til evig død? Hvis det ikke handler om en teologisk teori eller en subjektiv mening, tro eller håp: hva eller hvem er kilden til denne nye «åpenbaring» om Dommen: evangelieskriftenes Jesus, den oppstandne Kristus, Sannhetens Ånd/DHÅ? Hva vil skje med de jordiske mennesker som har begått «urett og undertrykking»? Vil de bli frikjent eller straffet? De geistlige blant dem har vel allerede fått nåde og absolusjon? 

Som nevnt: det finnes ingen konkret objektiv straffelov i den himmelske rettsjustis. Tross tidens store fokus på kristenretten og betydningen av «lov og rett», er det nylig sagt i Vårt Land at loven ikke hører hjemme i gudstjenesten. Der skal «evangeliet» forkynnes. Vi gjenkjenner den klassiske motsetning: Lov vs. Evangelium. Med Paulus og Luthers lære om «rettferdiggjørelse ved tro» er vi andre henvist til vilkårlighet og  rettsløshet i Himmelriket. Rettsstatens prinsipper gjelder ikke: ingen kan dømmes uten ved lov, ingen kan straffes uten ved dom. I Den katolske kirke er nøklene til Himmelrikets porter overlevert fra apostelen Peter til Paven. «Vi andre» har altså en dyster skjebne i vente, om det er Jesus, Luther eller Paven som eier sannheten om Guds rike.  

At «Jesus lever» er en Trossannhet bare innenfor kirke-kristendommens virkelighetsoppfatning og frelseshistorie. Vi får stadig bekreftet at kristen «tro» er noe annet enn å «forstå», «mene» eller «anta». Ja, «tro» er å gi seg hen, tro er noe som leves, er det nylig sagt av en presteviet MF-teolog i Vårt Land (Carl Petter Opsahl, 21. juni 2024). Man hører tidvis om «levende tro» og «død tro»… Vi må da anta at kirkehistorikerne ved de teologiske fakulteter kan skille fra hverandre de ulike typer «tro» som har virket og virker i historie og samtid. 

Betyr «tro» det samme i katolsk, ortodoks og luthersk kristendom? Flere bøker bærer tittelen «Troens ord». En kristen menighet heter Troens Ord, en annen Troens Bevis. Vi hører om trosopplæring, trossannhet, trosvisshet, trossamfunn, trosstøtte, trosminister, trosfrihet, troslære, trosforsvar m.m. På lignende vis inngår «verdi» i mange ordsammenstillinger: verdiuniversitet, verdiavis, verdiparti, verdibank, verdinytt…

MF-teolog Opsahl avslutter sitt innlegg i VL omtrent slik: … vi kan kanskje tenke oss at jomfrufødsel – en mirakuløs fødsel – er en klønete patriarkalsk måte å si at Jesus er sann Gud? Og det tror jeg på. 

Så vidt jeg forstår har mannspersonen Jesus fra Nazaret ingen steder omtalt seg, sin person, som «sann Gud»: «født av Faderen før alle tider». Denne læresetning er hentet fra Den nikenske bekjennelse år 325. Med andre ord: Jesus selv visste ikke hva teologene/kirkelærerne vet om ham… Ble han ikke informert av mor Maria og fosterfar Josef at han var guddommelig unnfanget og jomfrufødt? Han synes uvitende om flukten til Egypt (fra Herodes barnemord). Slike spektakulære hendelser i Jesu tidlige liv er fortalt av senere annenhånds kilder: de såkalte evangelister.  

Det er opplagt bekjennelsens (treenige) Gud Carl Petter Opsahl tror på. Hvis «Gud» er større enn menneskers forestillinger om ham, slik det stadig gjentas, er det desto mer underlig at en «klønete patriarkalsk» bekjennelse fra oldkirkens tid ikke har gjennomgått tilsvarende revisjoner eller modernisering/oppdatering som Den hellige skrift/Bibelen. Skulle man ikke bestrebe seg på å unngå misforståelser og feiltolkninger? Det gjør man ikke ved alskens mystifiseringer og symboliseringskunster.   

Oppsiktsvekkende er også Åste Dokkas kommentar i samme anledning:  «Man kan gjerne formulere nye bekjennelser, slik det ble gjort på Jesu tid, i 325/381, på 500-tallet og i år 1530. Det eneste man ikke kan gjøre, er å la være å gi bekjennelsene videre». (VL 19.06.2024)   

Etter 1530 er ingen «nye bekjennelser» kommet til. Det må vel bety at ingen nye karakteristika ved kirkegudens vesen og historie er kjent. Menigheter og kirkesamfunn kan fritt gi bekjennelsene videre til sine medlemmer, hva de også gjør. Trosopplæringen bygger vel på bekjennelsene? En helt annen sak er om Storting og Regjering (aktivt) skal medvirke i «traderingen». Når den kristne kulturarven/Kristusarven og evangelisk-luthersk lære er innskrevet i Grunnloven, handler det om noe ganske annet enn subjektive (uoffisielle?) synsinger og «tankeleker» i teologenes indre sirkler. 

Jeg kjenner ikke til at Å. Dokkas (folke)kirke, fakultet og/eller avis på noe tidspunkt har formulert forslag til «nye bekjennelser». Tvert om, Vårt Lands sjefredaktør slo fast i lederen 25.06.2020 at avisen «står trygt på evangelisk-luthersk grunn, og på de lutherske kirkenes bekjennelsesskrifter». (Det gjelder hele 5 lære- og bekjennelsesskrifter som definerer hvem «Gud» er). 

Vårt Lands linje

I daglige andakter og ukentlige prekener føres bekjennelses-fundamentalismen videre i avisenBekjennelsene står vel heller ikke på sakskartet til Bispemøte eller Kirkemøte? Når geistlighet og (presteordinerte) teologer en sjelden gang utfordres direkte på Trosbekjennelsen kommer reaksjoner som både avslører og tilslører kjernepunktet i kirke og kristendom: Dogmet om Jesus. Man føres lenger og lenger inn i skoddeheimen. Teologene/troslærerne er svært drevne retorikere og strateger. De har årtuseners erfaring med apologetikk (trosforsvar). 

Teologer av alle retninger fastholder endetids-scenariet fra evangelieskriftenes Jesus og apostelbrevene i Det nye testamente. Jord og himmel skal forgå… Det er i spørsmålet om tidsskjema, endetidstegn, «den dobbelte utgang» og straffeaspektet DnKs yppersteprester og skriftlærde gjør visse språklige og samfunnstilpassede justeringer eller omtolkninger. Med hvilken fullmakt eller myndighet? 

Dåp: Frelse og Nåde

Kunnskap om «kristen tro» (Kristus-tro) må alltid suppleres med kunnskap om dens faktiske virkningshistorie. Den har mildt sagt vært ganske nådeløs. Menneskeverdet var slett ikke ukrenkelig! I alminnelige mellom-menneskelig fellesskap er det kanskje ikke behov for kirkegudens særlige «nåde». Vi jager ikke etter fullkommenhet og helliggjørelse. Syndenød og frelsesbehov er vel mer eller mindre fremmedord i vokabularet. 

I den kristne sakramentlæren handler det om «renselse fra synd». Man blir gjenfødt (født på ny) og får en kristen identitet. Språk, liturgi og ritualer kan bare forstås innenfor rammen av kirke-kristendommens verdenbilde og gudsbilde, historieoppfatning og menneskesyn. Hvorfor spebarnet trenger treenighets-gudens særlige nåde krever sin forklaring. Som kjent blir barnet intetanende døpt i navnet til: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, med det hellige kors tegnet på bryst og panne. 

Hva betyr dåpens ord og symboler?

Kirken er fellesskapet av de døpte, sies det. Hva med Dåp uten Tro? Det gjelder svært mange (ufrivillig) spebarnsdøpte medlemmer i DnK. Tvangsdåp er kjent fra kirkehistorien. Dåpen ga ikke afrikanske slaver frihet fra sine lenker. Nøddåp praktiseres fortsatt. Hvorfor respekterer ikke DnK lovens religiøse lavalder: 15 år? Umyndiggjøring ved innmelding, men myndiggjøring for utmelding? Fallende oppslutning om kirkelig barnedåp viser at tradisjonens makt er brutt, men kan også tyde på at grunngiving og innhold i dåpsformular og liturgi ikke gir mening. 

«Dåpen virker syndenes forlatelse, frelser fra døden og djevelen, og gir evig salighet til alle som tror. Dette er Guds ord og løfte». (Luthers lille katekisme). 

«Barmhjertige Gud, vi takker deg for at dåpens vann ved ditt ord er en nådens kilde, der du tilgir oss vår synd, frelser oss fra dødens makt og gir oss løfte om det evige liv. Send din Ånd så de som døpes reises opp til det nye livet med Jesus Kristus, vår Herre».  (Fra Den norske kirkes dåpsliturgi)  

«Den døpte fødes inn i ‘annerledeslandet’, i oppstandelsens virkelighet, som ikke er bundet av biologiens og naturens lover». (kirken.no) 

«Inkarnasjonens Gud» i kristendommen har vist sitt ansikt gjennom de kristen-troende: de hellige. De omtaler seg gjerne som «Guds hender og føtter» eller «Lys og Salt» i verden. Selvforståelsen uttrykkes slik på Den norske kirkes nettside.

Dåpen og frelsen

Nyvalgt (evangelisk-luthersk) kirkerådsleder i DnK, Harald Hegstad, utga på Verbum Forlag i 2019 en bok om dåpsteologi på hele 200 s. Han kommer fra et mangeårig professorat i Systematisk teologi ved MF. Boken burde kanskje tilbys foreldre som kommer til «dåpssamtaler», men den er nok helst ment for innvortes bruk. I stedet har DnK innført såkalt drop-in dåp, som gir et svært dårlig grunnlag for å ta informerte valg. Raskt, enkelt og underholdende skal det være. Minst mulig kunnskap og refleksjon? 

Dåpen – En nådens kilde

Far og sønn Peter & Joel Halldorf, med tilhørighet til pinsebevegelsen i Sverige, utga sammen en alternativ andaktsbok til daglig, oppbyggelig lesning gjennom året: «De fulgte Jesus. Beretninger for daglig lesning» (Lunde Forlag, 2015). 

For hver dag presenteres en Kristus-etterfølger fra historien. Jeg siterer fra forordet: 

Kirken er Kristi kropp… Troens vitner er en forlengelse av Jesu liv. De skriver nye kapitler i Kristushistorien… 

Peter Halldorf har vært en anerkjent predikant, kurs- og foredragsholder i norske menigheter (også i DnK). Mange har besøkt hans åndelige, økumeniske retreatsenter/kommunitet i Sverige. I 2021 slo konflikt og krise inn i dette klosterlignende fellesskap. Sørgelig velkjent, kan vi vel si. Avisen Dagen 03.03.2021 siterte nærmeste pinseleder Marcus Sönnerbrandt slik: 

Det begynte å skli ut, lenger og lenger bort fra forsamlingen. Til slutt endte det opp som to ulike verdener. Det gjaldt spørsmål om spiritualitet, liturgi, ordning og beslutninger

Teolog/kirkehistoriker og forfatter Joel Halldorf er nå tilknyttet den teologisk konservative tankesmien Skaperkraft som rådgiver. Han ble av Bernt Oftestad i avisen Dagen 2021 omtalt som «pinsevenn med modernistisk profil». J. Halldorf har de senere år vært aktiv skribent i flere norske medier. Nå sist i Vårt Land 19.05.2024. 

Kirkehistoriker Joel Halldorf om pinsekarismatisk lederskap: «Som pinsevenn har jeg stusset over at de klokeste pastorene sjelden har fått plass på bevegelsens konferanser»

Åndsdøpte og åndsfylte pinsepastorer har kanskje ikke vist seg klokere enn andre kirkeledere. Om man er døpt med vann eller ånd gjør liten forskjell. Skandalene rammer dem alle når maktens beruselse og/eller personlige ambisjoner går dem til hodet. Å forene karisma og karakter har vært pinsebevegelsens særlige utfordring, skriver J. Halldorf. Da graver man gjerne i fortiden etter de «rene og ranke». Full selvoppgivelse – ydmykhet – var kongelivet til veien i Ånden, skriver Joel Halldorf om pinsevekkelsens pionerer. Om det er selvoppgivelse eller selvopphøyelse som kjennetegner kirkelærere og menighetsledere, i fortid og nåtid, kan det nok være delte meninger om. 

Kirkespråk og liturgi er blitt så fremmed at pave Frans i et siste utspill dette år  oppfordrer til korte og «lekne prekener» – for å hindre at menigheten sovner… (Mange norske aviser har brakt denne nyhet, for alt som kommer fra pavens munn får store presseoppslag). 

«Paven sier en preken ikke bør vare lenger enn åtte minutter. – Etter det er oppmerksomheten tapt, og folk sovner, sier pave Frans. Under 87-åringens ukentlige audiens predikerte han viktigheten av å holde på menighetens oppmerksomhet, og hvordan det skal gjøres. Han mener at prekenen bare skal være et kort bilde, en tanke eller en følelse«.


Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *