Sammendrag av Kapittel 11 (Fra ChatGpt)

Dette kapittelet fokuserer på følelsenes og intuisjonens rolle i moral. Forfatteren refererer til Blaise Pascal for å illustrere hvordan hjertet kan forstå ting som intellektet ikke fatter. Det diskuteres også hvordan intuisjon og følelser kan lede oss i moralske vurderinger, men advares mot å la intuisjon alene diktere våre moralske beslutninger .

Kapittel 11 Hjertets forstand og uforstand

Er den loven som skulle være «skrevet i våre hjerter» en god lov? Ufullkommenheter her tyder kanskje på at den har et annet opphav enn Gud.

Den kristne matematikeren og tenkeren Blaise Pascal er kjent for sitatet:

Hjertet har sin egen forstand som forstanden ikke alltid forstår

Sitatet er hentet fra boken tanker, som er redigert sammen av notater etter Pascals død.  For meg så påpeker dette noe om forholdet mellom fornuft, følelser og intuisjon. Flere tenkere, som Pascal og ikke minst filosofen Jean-Jacques Rousseau var klar over at Guds eksistens ikke kunne bevises, som i matematikken, men mente at vi, i tillegg, opplyses av en intuitiv følelse av at det er et selvfølgelig faktum.

Og her snakker vi om en tid hvor bevisstheten om forskjell på tenkning, følelser og intuisjonen langsomt vokser frem. Tenkningens «magi» utkrystalliserer som den store suksess i opplysningstiden. Og selvsagt inneholder dette en bevegelse som tenderer mot å rendyrke tenkning, og forkaste alt annet. Men jeg har altså nå nevnt tenkere som avviste rendyrking av fornuften, ved å anta at her ligger en dypere kunnskap i oss, som tenkningen ikke når.

Dette handler selvsagt ikke bare om religion og tro. Jeg har også møtt ikke-troende, med nærmest ubetinget tro på intuisjonen. Da snakker vi overbevisninger som guider oss, på tross av at vi er ute av stand til å intellektualisere, eller sette presist språk på disse hjertets guidede forestillinger. Jeg kaller det for intuisjonisme, som beskrevet her. Jeg benekter ikke intuisjonens nødvendighet, og at her ligger innsikt, men så lenge den ikke kan intellektualiseres, kan det heller ikke språklig-gjøres, og er dermed heller ikke felles-menneskelig. Vi går ikke alle rundt med en selvfølgelig opplevelse av gudenes tilstedeværelse. Det må med andre ord handle om subjektivitet og ikke minst at det er mulig å føle seg sikker på noe og likevel ta feil.

Gjennom hele min hobby-filosofiske karriere har jeg vært opptatt av dette forunderlige terrenget i et mentalt univers, hvor følelser, intuisjon og tenkning figurerer, kaotisk, men også skaper en slags mental orden. Vi er jo så heldige å leve i en tid, hvor kunnskapen har eksplodert, både i forhold til hjernen, dens anatomi, psykologien og ikke minst evolusjonsprosessene forming av det hele. Og jeg har, som det kanskje skinner gjennom, utviklet en passe skepsis til nåtids-filosofien, som det aner meg, glipper ganske mye på dette feltet. Vi har nå sett skissen av det komplekse mennesket. Nå er tiden å sette søkelys på «hjertets forstand» som er følelser og intuisjon.

Følelsene

Hver gang følelser og impulser blir synlige i mitt mentale landskap, ser jeg evolusjonens herjinger med meg.  Jeg har nevnt forskjellen på en retningsgivende impuls og instruksjoner. Våre instinkter er ikke i form av instruksjoner. De er retningsgivende mål for våre handlinger. Fysisk opptrer dette som komplekse hjernesentre, deres høye integrasjon, og en rekke hormonelle og kjemiske forhold. Hjernen har en rekke belønnings- og straffesystemer, som gir individet retning og mål. Men vi må selv benytte oss av våre mentale kapasiteter av kreativitet og fornuft, for å søke oppnå disse målene. Dette er selvsagt unyansert. For vi har reflekser, for eksempel den tidligere nevnte griperefleksen. Dette refleksbaserte apparatet er mest fremtredende i tidlig utvikling. Hjernen utvikler ferdigheter som i stor grad overstyrer mye av dette. Det som overtar, kan underlegges rasjonell kontroll. Men, som jeg har beskrevet, rasjonaliteten kan ikke fungere uten målrettethet. Målrettetheten skapes av verdisystemet. Dette gjør at mitt filosofiske syn på rasjonalitet, avviker fra gjengs oppfatning, om at det kun dreier seg om «logikk og observasjon». Dette har jeg visualisert her.

Mitt syn på følelser har nok representert en variant som er til dels omstridt. Og jeg er langt fra ferdigformet eller utlært på området. Mine refleksjoner om følelser finner du her. Med årene har jeg beveget meg fra en oppfatning, av at følelser er rigide systemer og over til å akseptere at dette nok er mer plastisk formbart enn jeg hadde trodd. For meg representerer det synet som f.eks. Dr. Lisa Feldman Barrett presenterer, en passe utfordring (se her). Mye av det jeg har skrevet om følelser, er nok modent for revisjon. Så langt er jeg ikke kommet. Likevel tenker jeg at hovedkonseptet her, er akkurat dette: Vårt emosjonelle system, gir retningen, mens vårt kognitive system finner løsninger og strategier. Så kan vi jo diskutere hvor fleksibelt dette kan være, og da særlig med fokus på det emosjonelle systemet. Her tror jeg, med søkelys på moralitet, at det er vesentlig å sortere mellom hva som er viljestyrt, og hva som er utenfor vår kontroll. Og dette kan til tider, ha høy relevans. For eksempel i synet på homofili, og ikke minst i syn på kjønnsfleksibilitet. Konservative kristne har jo leflet med ideer om at det er mulig å «kurere» homofili. Dette forutsetter at slike mekanismer er viljestyrt. Dermed har dette blitt et moralsk spørsmål. Veldig mye ulykke har fulgt i kjølvannet av dette. I dag har vi en ideologisk venstreside, som jo nettopp promoterer full kjønnsfleksibilitet. På det mest ekstreme kan det forstås som at vi velger kjønn som det måtte passe. Og av en eller annen grunn er det full konfrontasjon mellom disse gruppene, enda vi ved litt «reverse enginering», oppdager at man jo går rundt og grunnleggende tror akkurat det samme. Jeg har reflektert over kjønn og seksualitet her. Her omtaler jeg også de moralske sidene av dette. Mitt poeng er at kjønn er en meget kompleks biologisk funksjon. Og med det følger mangfold, også utenfor normalgjennomsnitt. Noe av dette utgjør risiko for skadelig atferd, og er i behov av samfunnets regulering. Men mye av dette mangfoldet, har ikke slike implikasjoner. Det inkluderer for eksempel homofili, men også alle varianter av transseksualitet, kjønnsroller osv. Det moralske aspektet av denne uskadelige siden, handler åpenbart om respekt og menneskeverd. Det burde også ekstrem-variantene av slike ideologiske grupperinger respektere, om de ønsker å beholde et minimum av moralsk kredibilitet. Poenget er at et godt argument mot at dette er viljestyrt ville fungert utmerket mot kristnes moralske fordømmelse av dette. Min egen erfaring er at jeg på ingen måte kunne blitt homofil. Og fortsatt regner jeg det som svært usannsynlig at mange homofile vil kunne bytte legning på kommando. Men det utelukker jo ikke muligheten for at noen mennesker faktisk kan dette. Den store uenigheten blir jo da om dette er en selvsagt frihet, eller om det er moralsk forkastelig. Vi innser jo at en idé om å fordømme noe man ikke selv har innflytelse på, nødvendigvis medfører stor ulykke. Her er det moralismen som er umoralsk.

Men dette var et sidespor. En kort oppsummering av min nåværende forståelse av emosjoner, er at jeg skiller mellom det som utløser emosjonen og selve affekten, som er det emosjonelle utbruddet. Da snakker jeg særlig om de såkalte basisfølelsene vi har i oss. Selve utbruddet handler i stor grad om kroppslige reaksjoner. Dette handler om at organismen forberedes til handling. Vi snakker hjerterytme, blodtrykk, og alt som skal til for å fokusere ressursene, der innsatsen trenges. Jeg tror ikke vi kan komme unna, at dette er fysiologiske mekanismer. Vi har medfødt anlegg for å utvikle alt dette. Men hva som utløser det, er langt mer komplekst. Hvor fleksibel er denne funksjonaliteten? Eksisterer det tidsvinduer i individets utvikling, som låser fast noe av dette? Hvor stor innflytelse har gener, eller gen-komplekser? Hva med epi-genetikk? Hva med livserfaringer? Det vi kan si for sikkert er at det emosjonelle ikke er direkte viljestyrt. Vi kan hverken elske eller begjære på kommando.  

Mitt resonnement er at atferd har alt og si for individets biologiske suksess. Det vil si at atferdsmønster påvirker seleksjonstrykk. Dersom atferden er hundre prosent produkt av livserfaring, er ikke arv mulig. På den annen side, dersom atferd er hundre prosent arvelig, så mister vi all individuell fleksibilitet. Dette er ingeniørtenkning, og vi får øye på et biologisk kompromiss. Denne problemstillingen figurerer som «forholdet mellom arv og miljø».  Min hovedhypotese er, som tidligere nevnt, at det eksisterer en «arbeidsdeling» mellom evolusjonsprosessen og kognitiv funksjonalitet i hjernen. Evolusjonsprosessen skaper medfødt biologisk kompetanse på «kjedelig statistikk». Hvilket atferdsmønster har vist seg biologisk lønnsomt, gjennom artens historie over utallige generasjoner. Dette sementerer seg i form av mekanismer som manifesterer seg i vårt mentale landskap i form av følelser, som i grove trekk gir retning til våre handlinger. Denne biologiske kompetansen, må bli en del av det, som man filosofisk kan kalle for «Hjertets forstand». Og selvsagt eksisterer det disharmoni her. Det handler om at utfordringen for biologiske organismer er fullspekket med motsetningsfylte utfordringer. Se verden du lever i. Hadde du trodd noe annet?

En av de vesentligste varianter av dette, er jo motsetningen mellom egoistiske- og sosiale impulser. Det egoistiske kom naturligvis først. Det sosiale bygger videre på dette, og utnytter i stor grad de samme straffe- og belønningssystemene. Det beste eksemplet på dette er jo nettopp det urgamle livsviktige systemet for vemmelse og oppkast, som lokaliseres til hjernesenteret Insula, og som hos menneskearten har fått en sosial påbygning i form av moralske impulser.

Jeg har gjort et forsøk på sortering av egoistiske- og sosiale følelser her. For eksempel, stolthet og skam, sorterer under det sosiale, mens frykt, sinne og begjær, sorterer under det egoistiske.

Men generelt er det nettopp spenningsforholdet mellom det egoistiske og sosiale som utspiller seg i menneskekulturene i form av moralitet. Mye av dette reflekterer jeg over i tekster om «Det sosiale spill» og «Det sosiale samspill».  Det som er vesentlig å hente herfra, er det jeg i kaller for samspillsbalansen (se her). For det er nemlig ikke slik at de sosiale utfordringene, spiller seg ut som en form for «likhet for loven». Glem ikke dette: Evolusjonsprosesser er grunnleggende amoralske. Og det er også samtlige av de emosjonelle systemer som utvikles. Det er en grunn til at vi ikke kan hente «moralsk undervisning» fra dette. Det er også en god grunn til å avvise en deduktiv tilnærming til moralen. Overfører vi den gamle klassiske moraltenkningen inn i denne virkeligheten, så risikerer vi nettopp resultater som Holocaust. Mennesket mistet sin uskyld i Holocaust. Skyggen er ikke i «de andre», den er i hver og en av oss. Ser vi ikke dyret i hvitøyet, blir vi slave av det.

Realiteten i dette er at lønnsomheten av fellesskap og det å kompromisse med dette, avtar jo mer ressurssterkt individet er. For de mest ressurssterke av oss, er naturtilstanden, det mest optimale. Og da snakker jeg ikke ren hobbesiansk naturtilstand, men om menneskets naturlige tilbøyelighet til spontan organisering i autoritære voldshierarkier, via de mekanismene jeg kaller for sosial rangering (se her).

Samspillsbalansens andre ytterpunkt, er de mest ressurssvake av oss. Da snakker vi om individer som har alt å vinne på et fellesskap slik at vi oppnår en viss beskyttelse mot bøllene blant oss. De politiske skillelinjer, vi ser mønstre av, selv i vår tid, avspeiler dette spenningsforholdet. Det er selvsagt temmelig mye mer sofistikert enn det jeg skisserer her. Samspillsbalansens optimalpunkt er en labil tilstand. I denne teksten om individets ressurstilstand, beskriver jeg loven om negativ omfordeling (se her). Enhver som har testet spillet «monopol», kjenner mekanismene. Jo mer du har, jo større er din evne til å skaffe enda mer. Dette skaper en utvikling, som driver mot stadig større forskjeller. I tillegg til dette korrumperes alfatoppene, av det som er min versjon av moralsk dekadanse. Dette er en type prosess og tilstand, som kanskje er best beskrevet her. Dette gjør slike topptunge systemer stadig mer ustabile over tid. For vi får et stadig voksende flertall, med voksende motiv for å overmanne overmakten. Derfor vil riker «komme og gå». 

Det at dette spenningsforholdet eksisterer, skaper jo seleksjonstykk, både i retning av sosialt samhold, og i retning av sosial rangering. Og rangering forutsetter også impulser til underkastelse. Alt dette er motstridende strategier. Og vi alle har komplette impulssett, som støtter ulike roller i slike prosesser. Hvilken tilstand individet, reelt befinner er seg i, vil ofte avgjøre hvordan dette spiller seg ut. Derfor har vi ikke en evolusjonsprosess som eliminerer dette. Og det er heller ikke slik at det eksisterer en optimal moralsk løsning på dette. En tilstand av høy sosial kontroll, utgjør risiko for at enerne, blant oss blir nøytralisert. Enere kan være opp i hundregangen så effektive og kreative, som gjennomsnittet. Det kan igjen medføre svekkelse på sikt, både i forhold til verdiskaping, og ikke minst innovasjonskapital.

Den andre ytterligheten har jeg allerede beskrevet. Det er jo det dekadente, vulgære alfaregimet, som mister bakkekontakten, skapes om til bøller, og enten styrer skuta på grunn, eller overmannes av revolusjon. Begge disse ytterpunktene, kaller jeg for sub-optimaliseringer. Og noen ganger får vi sterke krefter som driver gruppen mot utopier, enten i den ene eller den andre retningen. For saken er den, at en optimal samspillsbalanse, aldri vil bli fullkommen. Glem paradis! Den modne tilnærmingen er å forstå dette, og ikke minst viljen til å tåle det ufullkomne.  Hjertets uforstand handler i stor grad om utopiene, i ekstremsonene, på hver side av slike spektre. Dette drives ofte av det jeg kaller for «sosiale magikere» (se her), som selger inn utopier, som man må ha realistisk bakkekontakt for å kunne gjennomskue. 

Vi har også en nært beslektet sosial impuls man kaller for tribalisme. Mens sosial rangering er sentrert om indre rivalisering mellom individer i gruppen, handler tribalisme om ytre rivalisering mellom konkurrerende grupper eller stammer. Det er nær sammenheng her. Vi får «vi-og-de» mentalitet, som ofte handler om at vi ser på andre grupper som mindreverdige. Det utløser gruppe-baserte narsissistiske trekk i oss, og med det høy risiko for dyp umoral.

Begge disse mekanismene skaper latens for utløsning av aggressive ressurser i oss. Min hypotese er at aggresjon har en lei tendens til å slå av våre omsorgsfølelser. Dette har jeg skrevet om her. Samtidig erkjenner jeg eksistensen av aggressivt begjær i oss. Det har jeg skrevet om her. Det betyr i klartekst av individets suksess, i slike prosesser ofte betinger aggressive ressurser. Med andre ord, gir dette suksess. All filosofi og religion, som har såkalt «selvhjelpspreg» i seg dyrker aggresjon som en positiv ressurs.

Empatisk etikk, som er min variant av etisk tenkning, rendyrker empatien, og står dermed i opposisjon til dette. Empatisk etikk, karakteriserer denne aggressive motposten, som «moralens onde tvilling» (se her). For meg er det fristende å karakterisere moralens onde tvilling, som hjertets uforstand. Men det å etterleve empatisk etikk, som et ideal, har en høy sosial kostnad. Det er ikke sosialt sexy å «være snill». Mobbere og bøller får ofte lang høyere status i de store sosiale prosesser. Og denne suksessen skapes av det jeg kaller for «Det grå mennesket» (Se her), som ofte er en majoritet, som slutter opp om de elementer som gir best mulighet for egen suksess.

Så har vi spenningsforholdet mellom det kortsiktige og langsiktige. Menneskeartens suksess er i stor grad basert på evne til langsiktighet. Men her oppstår konflikt fordi våre belønningssystemer er innrettet på kortsiktig tilfredsstillelse. Hjertets uforstand er ofte dette kortsiktige atferdsmønsteret. Men det er ikke alltid sant. Dersom livsutsiktene er usikre, kan kortsiktighet være å foretrekke. Men menneskets evne til langsiktighet, har også bivirkninger. Vi lever konstant med bekymringer, og vi vet at livet tar slutt. Samtidig kan vår langsiktighet lett gå utover dette og skli over i forestillinger om tilværelse i det hinsidige. Og da er vi kanskje litt tilbake til Blaise Pascal, og det veddemålet han konstruerte opp^[33]. For det er åpenbart uendelig å vinne på å forsake godene i dette livet, dersom det resulterer i evig lykke i det hinsidige. Og kanskje vi har enda større motiv til å unngå evig pine. Men hva om vi forsaket godene, på feil måte og med gale motiver? Ja da har vi jo tapt alt. Det usikre mennesket vil sannsynligvis foretrekke en fugl i hånden, dersom de 10 på taket, er høyst usannsynlig og hypotetiske.

Før jeg oppsummerer om følelser, vil jeg si litt mer om følelser og evolusjon. Det som er vesentlig å forstå, er at mangfoldet av atferdsmønstre, nærmest er uendelig, selv om følelsene er de samme. Det samme gjelder alle de retninger evolusjonen har tatt. Det som kanskje mange kristne kritiserer, er at evolusjonen kun kan utvikle det rent egoistiske. For hvordan er det mulig å etablere seg som «snill» i omgivelser hvor den sterkestes brutale rett, alltid trumfer alt? Jeg tenker at dette er en svært unyansert forståelse av kraften i evolusjonsprosesser. Dersom jeg, som menneskeindivid, kom i konfrontasjon med en voksen sjimpanse, ville jeg vært sjanseløs. Men dersom en gruppe på tusen sjimpanser, kommer i konfrontasjon med en gruppe på tusen mennesker, er sannsynligheten høyest for at menneskegruppen ville gått seirende ut. Så vi kan erkjenne at menneskeartens samarbeidsevner, er det som gir det store fortrinnet her. Men resonnementet jeg kommer med her, er likevel omstridt i evolusjonsteoretiske rammer. Det handler om gruppeseleksjon. For nettopp den graden av samarbeid, som vi har å gjøre med her, innebærer at individenes egoistiske impulser må avdempes. Men hvordan kan noe slikt i det hele tatt ha etablert seg? Min hypotese er at dette har nær sammenheng med omsorgsevner, utviklet av arter som tar seg av avkom. Dette driver sjimpanser også med, og mange andre dyrearter.  Den ultimate forklaringen på omsorg for avkom, ligger i slektskapsseleksjon. Jo nærmere individene er i slekt, desto høyere biologisk lønnsomhet er det i å støtte hverandre. Dette er matematisk, beskrevet og empirisk påvist, i utallige arter. Når dette er sagt, så er det nok en misforståelse å oppfatte evolusjonsprosessen dit hen, at alt handler om brutal konkurranse. Vi finner utallige eksempler på symbioser og samarbeid i naturen. Tenk på overgangen til flercellede organismer. Anbefaler boken «Vi – samarbeid – fra celle til samfunn», av Dag O Hessen, for å få god innsikt i dette.

Når det først blir en vellykket strategi å samarbeide, så skaper det i seg selv seleksjonstrykk som utvikler individenes evne til å tilpasse seg et slikt miljø. Herav utvikles altså artenes sosiale impulser, på toppen av, og i motsetning til, det egoistiske. Selvsagt betyr dette kompromisser og behovet for bremsemekanismer i hjernen. Dette har jeg allerede beskrevet. Dette er empiriske faktum.

Oppsummeringen av følelser er at dette er den type «Hjertets forstand», basert på ren statistisk kalkulering over utallige generasjoner, om hva som er mest biologisk lønnsomt. Hjertets forstand besvarer spørsmålet «Hva vil jeg?». Vår kognitive kapasitet besvarer spørsmålet «Hvordan får jeg det til?». Begge faktorer er nødvendige ingredienser i det å ta rasjonale beslutninger. Med andre ord, er dette basis for menneskets rasjonalitet.

Men med veldig god grunn forstår vi at våre emosjonelle systemer på ingen måte er et harmonisk hele. Vi har impulser som spriker i alle retninger. Derfor gir jeg Ottosen rett i at ren naiv «emotisme» er en dårlig moralsk idé. Men den andre ytterligheten, som jo er å avskrive følelsenes rolle i dette, er en like dårlig idé. Det emosjonelle systemet er «dyret i oss», og uten dyret, mister vi meningen med alt. Det modne mennesket forholder seg til dette, hvor enn disharmonisk og selvmotsigende det enn måtte være. Det modne mennesket, gråter en skvett, samler stumpene, går videre og gjør det beste ut av det vi har.

Jeg har skissert grunnlaget for empatisk etikk, som jo dyrker livskvalitet, velvære og som derved omfavner omsorgsdelen, det grekerne kalte for «Agabe» i oss. Det har sin modell i morskjærligheten. Det vi kan konstatere er at dette finnes som en ressurs i oss alle. Tilslutning til empatisk etikk, handler om viljen til å bygge videre på denne ressursen, når moralen skal utvikles over i det intellektuelle. Empatisk etikk, i sin rene form er en utopi. Opp mot dette idealet, er vi alle avmektige og utilstrekkelige. Det betyr heller ikke at vi ikke skal forholde oss til alle de andre sprikende retninger av følelser og impulser i oss, inklusive aggresjonen. Vi tvinges til å forholde oss til dette. Men jeg har beskrevet nok til å erkjenne at vi mennesker faktisk er utstyrt med ressurser til dette også. Vår kognitive kapasitet har tilgang til bremsemekanismer. Vi kjenner det som en kamp i oss. Noe av dette har jeg beskrevet i teksten om «Det kontrollerte mennesket» (se her). Dette er med andre ord ikke arenaen for umodne perfeksjonister. Grunnen til å holde empatisk etikk langt inn i utopisk sone, er for å demme opp for vulgarisering, som er misbruk av etisk teori, til å begå urett.

Utfordringen med overgang fra den emosjonelle ressursen til fornuftsbasert moraltenkning, har jeg kommentert her. Og selvsagt er det viktig å forholde seg til hele vårt emosjonelle spektrum, uansett hvor problematisk det måtte være. Det er forskjell på impulsen i seg selv, og hvordan vi forholder oss til den. Og vi avskriver ikke «hjertets forstand», når vi kjenner på sinne, eller begjær. Det er forskjell på å fornekte det, og på å ta det seriøst. Er vi sinte, så er det rasjonelt å ta impulsen på ramme alvor. Hva forteller sinnet oss? Vi kan høste innsikten, bearbeide den, men utvikle styrke til å la være å leve ut destruktive impulser i oss. Her har jeg hentet innsikt fra Bibelen i teksten om «kainsk raseri». Det kognitiv psykologi har oppdaget, er den nytte og innsikt det gir å forsøke å sette ord på det, reflektere rundt det, og kanskje se etter alternative måter å fortolke ting på. Dette i seg selv har en beroligende virkning på vårt sinn. På den måten øker vi innsikten, både i oss selv og om våre omgivelser. Og tar jeg ikke feil, eksisterer slike ideer også i den kristne visdoms-tradisjonen. Forskjellen er bare at det kles inn i et annerledes kognitivt konsept.

Intuisjon

Mine refleksjoner om intuisjon finner du her. Jeg anbefaler å lese gjennom dette.

Intuisjon defineres gjerne som en innsikt, eller tilskyndelse man har, som ikke helt kan gi noen rasjonell eller realistisk begrunnelse for.

En annen definisjon er at intuisjon er en tankeprosess som gir et svar, en løsning eller en ide, uten anstrengelse og uten bevissthet om prosessen bak.

Det som er vesentlig, særlig for vår tids filosofi, er å ta inn over seg den kunnskapen vi i dag har om hjernen og dens informasjonsprosesser. Kanskje kan man på den måten unngå å gå seg vill i tidligere tiders avsporinger.

Ottosen kritiserer i sin bok til utallige eksempler på at ting tas som en selvfølge. Mye tas for gitt, eller som noe alle «naturlig forstår».  Jeg er enig i at dette ikke kan fungere som endelige begrunnelser. I høyden kan man snakke om postulater eller aksiomer, der forutsetningene er spesifikt navngitt. Men selv det er ikke alltid tilfelle.

Det grunnleggende her er intuisjonens spill med oss. Vi argumenterer som regel ufullstendig på den måten at vi er blinde for nødvendige forutsetninger, eller tar ting for gitt. Det vi tar for gitt, kan som Ottosen faktisk hevder, være kulturelt betinget.  På den måten kan også ikke-troende ta moralske holdninger for gitt, selv om dette kanskje ikke er selvsagt for andre kulturer, eller i fordums tider. Og det vil jo være et mirakel dersom en kultur som har vært preget av kristendom gjennom mer enn tusen år, ikke var preget av dette.

Men filosofer ser det jo som sin oppgave å utvikle de evigvarende kulturuavhengige konsepter. Vitenskapsfilosofien preges av det, og selvsagt søker man også å generalisere moralfilosofien. Da handler det om forsøket på å komme forbi egen subjektivitet, og over på absolutt nøytral grunn.

Men poenget her, er at dette er litt av en jobb, nettopp på grunn av i hvilken grad intuisjonen preger våre mentale prosesser. Vi har god grunn til å tenke at intuisjonen, hverken er noen sannhets-prosess, eller noe særlig moralsk. I perspektiv av evolusjonsteorien er det nærliggende å konkludere med at intuisjon er optimalisert for biologisk suksess.

Det som virkelig hadde vært interessant hadde jo vært å møte en tilsvarende sivilisasjon fra et annet sted i galaksen. Først da kunne vi fått en pekepinn på i hvilken grad vår felles menneskelige referanseramme, er arts-subjektivt preget. Jeg har skrevet om den antropologiske referanserammen her. Kommer vi langt nok ned i lagene, så får vi fellesskap, selv med andre dyrearter. For eksempel vår oppfattelse av tid og rom. Men hvordan skal man kunne erkjenne subjektivitet, der alle kjente informasjonssystemer, oppfatter det samme?  Dette blir på samme måte som at stammen ikke visste hva religion var før de møtte på stammer med avvikende religioner. De visste ikke hva tradisjon var, før de møtte stammer med andre tradisjoner. Og selv den erkjennelsen satt nok langt inne, da første intuisjonen jo er å måle andres kulturer opp mot standarder i egen kultur. Det skal litt refleksjon til før man kommer til den generelle innsikten. Og sannsynligvis ble det utkjempet kriger over utallige generasjoner over symbolikk, før man skjønte at her lurer man seg selv.

Problemet er at det å komme rent objektivt til bunns, er umulig. For vi vil alltid måtte fortolke og vi vil alltid måtte strukturere vår forståelse. Til slutt må vi jo konstatere at egen dømmekraft ikke kan evalueres med annet enn egen dømmekraft. Det er en grunn til at jeg anser sannhetsbegrepet som utopisk.

En observasjon er at selve opplevelsen av intuisjon, har blitt gitt andre fortolkninger opp gjennom tidene. Da snakker jeg om at dette naturlig ble oppfattet å komme fra noe annet enn oss selv. Man tenkt på forfedre, ånder, guder eller Gud, som kilden til dette.

Jeg har skrevet om såkalt åpenbaringserkjennelse her. Da handler det om narrativer som beskriver egen tenkning og intuisjon som budskaper fra gudene. Og etter hvert som dette utvikles så kunne det jo også komme budskaper fra onde guder, som ikke vil oss vel. Plutselig har vi Satan i vårt eget sinn. Det må være dypt skremmende å komme til en slik overbevisning. Hvordan sortere det ene fra det andre? I noen kristne miljøer blir dette akutt. Her er et kjapt sitat fra et kristent nettsted:

«Tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» (2. Korinter 10,5) Dette er en pågående prosess hvor den Hellige Ånd lærer oss å sortere ut og forkaste alle tanker som ikke kommer fra Gud.^[34]

Man kan jo bare tenke seg hvor forkrøplende slike ideer vil virke på den frie tankeprosess. Men her må jo hjelpen komme før man låser seg inne. Og hjelpen handler igjen om å komme til innsikt i vår egen hjerne, og i hvilken grad den har kapasitet til å konstruere tanker, narrativer og forestillinger på løpende bånd.

I vår tid lanseres kunstig intelligens. Det blir en revolusjon på godt og ondt, og egentlig et skremmende tema. Men poenget her er at dette er noe vi vet er rent fysiske prosesser. Den såkalte åndelige dimensjonen i dette, skrumper stadig inn.

Så har vi noen følelser du kanskje ikke har tenkt over er følelser. Da snakker jeg det å oppleve seg sikker på noe, eller å tro på noe eller å tvile på noe.

Her er det vesentlig å ta inn over seg erkjennelsen av at det er mulig å føle seg absolutt sikker på noe, men likevel ta feil. Dette kan noen av oss konstatere ved selvopplevelse. Men de som «aldri tar feil» kan jo avlede dette ved å observere at individene holder oppfatninger som er gjensidig utelukkende, men fremstår likevel som absolutt sikre i sin sak. Jeg opplever selv å føle meg skråsikker på forhold som er gjensidig utelukkende med hva andre uttrykker og fremstår svært skråsikre på. Den eneste antakelsen som må til i et slikt resonnement er at andre opplever seg liker sikker som meg. Med dette som forutsetning blir den uunngåelige konklusjonen at opplevelsen av skråsikkerhet på ingen måte er pålitelig.

Oppdag så at opplevelsen av «å føle seg sikker på», ikke er et produkt av fornuften. Fornuften kan hjelpe til å utløse dette, for eksempel med begrunnelser og bekreftelser, men selve følelsen dukker opp fra dypet, som det måtte passe.

Vi oppdager også at det kan kreve mye kognitiv overvinnelse å imøtegå denne følelsen. Noen ganger er det umulig. Kanskje er det en grunn til det. Kanskje er det slik at gjentatte imøtegåelser av denne opplevelsen vil kunne påføre funksjonen varig skade, med det resultat at vi blir generelt mer usikre på egne bedømmelser. Denne problematikken har jeg reflektert over her. Et viktig poeng er at usikkerhet er en form for utrygghet. Dette utløser forsvarsmekanismer. Disse slår ut i intuitive responser. Det er forståelig fordi usikkerhet kan skape alt fra nøling til beslutningsvegring. Og det i seg selv kan være farlig for et individ. Men selvsagt vil denne intuitive responsen også kunne låse meg inne i mine egne feiltakelser.^[35] Det skal mot til å tåle usikkerhet. Og tvil er en strevsom prosess. Dermed identifiserer vi en type «Hjertets uforstand», som er svært utbredt, og som vi alle har erfart.

Det er viktig å være oppmerksom på at vi mennesker aldri kunne fungere uten intuisjon. Det er denne som skaper vår hverdagslige flyt. Intuisjonen kommer ikke på tvers av alt, men er formet av vår livserfaring i kombinasjon med det emosjonelle systemet. Og det strekker seg svært dypt. For her snakker vi også om et enormt reservoar av medfødte mentale ressurser. Hjernens synssenter ligger som en del av hjernebarken, bak i hodet. Det er det største sansesenteret hos mennesket. Tenk på at det lyset som treffer netthinnen, kommer inn til hjernen i form av elektriske signaler, vi på utsiden ikke har sjanse til å dekode. Det er morsomt at disse informasjonsmotorveiene fra øynene krysser, slik at venstre øye er koblet til høyre hjernehalvdel og motsatt. Så hva driver det enorme synssenteret med? Jeg kan love deg at her skjer det veldig mye. For det handler ikke bare om å konstruere et passivt bilde av omgivelsene, men å identifisere objekter, deres funksjon, deres former, deres bevegelser, og ikke minst forutsi hva som kan komme.  Her har vi et fullt bibliotek av sub-systemer for å handter f.eks. former. Systemene handterer vinkler, punkter, linjer, buer og sirkler. Det som jo er spennende, er at vi i kan oppdage dette, i vårt eget mentale landskap. Så når Sokrates tegnet sirkelen i sanden, og sier at «man kan ødelegge sirkelen, men at begrepet sirkel består til evig tid», så var dette menneskets oppdagelse av eget komplekse informasjonssystem.  Og selvsagt beskrives dette, med utgangspunkt i datidens kunnskap og forståelse. Dette blir til det jeg kaller for den platonske illusjonen (beskrevet her). Når jeg kaller meg for ny-subjektivist, så handler det også i stor grad om at «mitt subjekt er et informasjonssystem». Og dette er vår tids empirisk baserte kunnskap. Vi vet nok om hvilken «magi», informasjonsprosesser er i stand til. Og vi vet at hjernen driver med nettopp dette, på svært komplekse nivåer. Derfor får spørsmål om f.eks. moralske sannheter eksisterer, et preg av å være utdatert. Vi har en intuitiv forestilling om eksistensen av vårt eget mentale univers, som noe konkret, rett og slett fordi venstre-hjernens grunnfunksjoner for å kunne gripe noe, rent kognitivt baserer seg på urgamle referanseformer av type tid og rom.
Jeg har den fordelen å ha synestesi. Så jeg ser dette i praksis. Synestesi er såkalt sanseblanding. Det som skjer er at min hjerne benytter seg av ressurser, i synssentret for å prosessere andre sanseopplevelser. Jeg ser former og farger, på alt fra lyd til smak og smerte. Jeg opplever i praksis, hvordan hjernen klarer å utnytte funksjonalitet, utviklet for noe helt annet, inn i f.eks. musikk og stemmer, på en måte som gir meg opplevelse av mening.

Informasjonsprosessering kan det kunststykket å abstrahere. Det vil si, trekke ut delinformasjon fra forestillinger, og fore dem inn i annen funksjonalitet, og få nytte av det. Dette er funksjonaliteten bak abstrakt tenkning. Vi har begreper som rettferdighet, fullkommenhet, tall, matematikk og all geometri. Abstrakte forestillinger er et resultat av informasjonsprosessenes «magi». Dette har jeg skrevet om her. Så det å fortsatt oppfatte dette som noe objektivt gitt, skrevet i en eller annen form for platonsk stein, oppfatter jeg å være en avsporing. Dette er hjertets uforstand. I vår tid strider det å holde på med slikt, mot tilgjengelig kunnskap av høy kvalitet.  

Kanskje kan vi slå fast at ideer om at følelser og intuisjon fungerer som en slags kongevei til sannhet definitivt har falmet, etter hvert som kunnskapen vokser. Dette handler ikke bare om religiøsitet. Troen på magien i dette, kan fort vekk være like utbredt blant ikke-troende. Jeg har, som sagt, konstruert begrepet intuisjonisme. Det har jeg skrevet om her. Da handler det nettopp om å sette ord på noe mange av oss tar for gitt. Dersom intuisjon og følelser virkelig hadde vært noen stor sannhetskilde, hvorfor spriker alle oppfatninger og meninger i alle retninger, hvor enn vi snur oss? Er det virkelig noen som tror at bare de som har rett, er skråsikre, mens alle andre er vrangstokker?

Erkjennelsen av sprikende følelser og intuisjon, er så langt jeg kan se, en nøyaktig forutsigelse av hva man kunne forvente av biologiske hjerner, utviklet av evolusjonsproesesser. Så har vi selvsagt den kognitive påbygningen, som jo gjør det mulig å kompensere for noe av dette, slik at vi makter det som er menneskeartens store varemerke: Å kunne samarbeide i store tall.

Hvordan vi vurderer utsagn på ren intuisjon

Dersom vi repeterer formelen for beslutning, som er vekt=sannsynlighet*verdi, så oppdager vi raskt at begrunnelser for sannsynlighet nødvendigvis må bli annerledes enn begrunnelser for verdi. Merk at det heter sann-synlighet. Oppdag hvordan ordet er satt sammen. Vi snakker om sannhetens synlighet. Dette er en epistemisk øvelse, hvis mål er å komme nærmest mulig sannheten. Dette er med andre ord fakta-orientert.
Verdi-begrepet faller helt utenfor dette. Da handler det om bra eller dårlig, godt eller ondt, trygt eller farlig osv. Vi har en rekke ord for dette. Men holder vi fakta-komponenten unna, så blir spørsmålet: Hva betyr dette for meg eller oss eller samfunnet. Det er utvetydig orientert om subjektet i en eller annen form.
Men saken er den, at særlig verdi-dimensjonen har en tendens til anonymitet i vår kommunikasjon. La oss for eksempel se på følgende utsagn:

Eksponering for asbest gir høy sannsynlighet for kreft.

Oppdag at dette er et rent fakta-utsagn. Det sier ingenting om verdier. I seg selv inneholder det heller ingen verdi-komponent. Men når vi hører det, kobler vi det rent intuitivt på vårt eget verdi-system. For kreft er et skremmende ord for de fleste av oss. Det er en diagnose vi helst ikke vil ha. Vi har en livserfaring hvor de fleste av oss har erfaring med at kreft er farlig for oss. Så når utsagnet kommer ut, så skaper vi rent intuitivt et verdipremiss. Dette behøver på ingen måte å være formulert i ord. Vi sier at kreft-begrepet er negativt ladet. Men der vi blir utfordret, kan jo verdipremisset bli noe slikt som «Jeg vil ikke ha kreft». Og konklusjonen blir da, at jeg bør holde meg langt unna asbest. Hjernen driver neppe med formulering av syllogismer for å kalkulere seg frem til dette. Det bare kommer ramlende ut, hurtig og uanstrengt. På et vis kan vi si at intuisjonen, sømløst blander fakta og verdi i en og samme opplevelse. Her er ingen logisk analyse i dette. Dette er ren flyt. Og slik må det nødvendigvis være, dersom vi skal kunne fungere i hverdagen.
Men selvsagt kan vi trekke det videre. For er det virkelig sant at eksponering for asbest gir høy sannsynlighet for kreft?
Oppdag at min tilbøyelighet til å tro på utsagnet, i stor grad handler om tillit til kilden. Oppdag også at de færreste av oss har de ressurser som skal til for å verifisere dette på noen forsvarlig måte. Det betyr at de fleste av oss er avhengig av tillit som en del av vektleggingen av et slikt utsagn. Men hvor kommer tilliten fra? Er det et resonnement, eller en følelse? Ofte er tillit basert på ren intuisjon. Det heter seg at Donald Trump har uttalt at asbest er hundre prosent sikkert^[36].  Og mange stoler rent intuitivt mer på hva Trump sier enn hva vitenskapen sier. Så det vi oppdager er at selv tilliten, som jo er en vesentlig del av vurderingen av slike utsagn, ofte er noe rent intuitivt.

Er det belegg for å hevde at vi egentlig tror intuisjonens ubevisste premisser?

I starten av denne boken henviser jeg til en samtale mellom Ottosen og Ole Martin Moen på dagsnytt18. Du finner samtalen her. Her går Ottosen langt i å hevde at Ole Martin Moen nærmer seg gudstroen ved å tro på objektiv moral. Dette er en type tenkning som er gjenkjennelig, særlig for dem som har hørt på Jordan Petersons refleksjoner^[37]. Men har vi egentlig noe godt belegg for å hevde at det er slik det fungerer?

Forskning antyder at vi ofte er baklengs i vår meningsdannelse (Jamfør Jonathan Haidt, som Ottosen refererer i sin bok). Meningen kommer først, deretter begrunner vi den. Dette er selvsagt omstridt. Men dersom det er riktig, så gir det grunn til å anta at når konklusjonen kommer intuitivt, så eksisterer det ikke nødvendigvis noe analytisk helhetlig gjennomgang av dette et sted i vår ubevisste hjerne. Forestillinger om at den ubevisste delen av hjernen, består av lukkede kamre, som omtrent driver med det samme som min bevisste tenkning, kan kanskje kalles for psykologisk antropomorfisme. Det er gode grunner til å tvile på dette. På et grunnleggende plan er hjernen er ultrakomplekst nevralt nettverk. Det er noe helt annet enn vår bevisste lineære tenkning. De kunstige datasystemer vi hittil har laget, er også slike lineære systemer. De er basert på touring-prinsippet, som i stor grad handler om suksessiv eksekvering av instruksjoner. Vår hjerne driver grunnleggende med noe helt annet. Dette er nevrale nettverk som gjetter, konstruerer og assosierer. Vi kan resonnere oss frem til at det meste av dette skjer uten anvendelse av menneskelig symbolspråk, fordi andre dyrearter jo også har hjerner, som får til svært mye uten symbolspråk. Og siden vår hjerne er en biologisk hjerne som grunnleggende ligner på andre arters hjerne, er det god grunn til å tro at mesteparten av vår hjerne, ikke fungerer som vår egen bevisste tenkning.
Derfor er nok hypotesen om ubevisste antropomorfe kamre i hjernen, lite troverdig. Følgelig er det lite mening i å hevde at vi egentlig tror på anonyme premisser i våre intuitive slutninger.  Det er vel heller slik at vår egen fornuft har denne egenskapen slik at den derved kan fungere korrigerende på vår intuisjon. Kanskje kan vi tenke de intuitive forestillinger som påstander, som fornuften kan bearbeide og analysere nærmere. Da eksisterer muligheten for at vi avdekker urimelige premisser, som gjør at vi forkaster forestillingen. Vi sier jo at «vi tenker nøyere over» påstanden, og kommer til en konklusjon. Denne prosessen «å tenke nøyere over», kan da foregå metodisk og systematisk, for på den måten å avsløre hull i våre intuitive forestillinger.
Men dette forsterkes jo ytterligere når det kommer til verdipremisser. Og for å gjenta David Humes innsikt: Vi kan aldri få verdi-baserte konklusjoner, dersom alle premissene er fakta-premisser. La oss se på en mer helhetlig variant av eksemplet over:

1. Premiss1: Person A er til å stole på
2. Premiss 2: Person A hevder at asbest mangedobler sannsynligheten for å få kreft
3. Premiss 3: Jeg ønsker ikke å få kreft
4. Konklusjon: Jeg bør holde meg langt unna asbest.

Premiss 3, er et verdi-premiss. Det er det som gjør det mulig for meg å konkludere som jeg gjør. Dersom vi nå er enige om at verdi-premisser skiller seg fra fakta-premisser på den måten at de evalueres på skalaen god-dårlig, i stedet for sannsynlig-usannsynlig, så innser vi at det er meningsløst å omtale premiss 3 som noe vi tror eller ikke tror på. For det er ikke fakta vi snakker om her. Det er vår egen respons på fakta. Og den er gitt, for den kommer fra min egen førstehånds indre opplevelse. Rent intuitivt kan denne konklusjonen være der, uten at jeg har formulert premissene i språk. Og den blander sammen fakta-komponenter med verdi-komponenter, på en sømløs måte. Og selv om opphavet er fra forskjellige steder i hjernen, så samles dette sammen i et komplekst hele, i min intuitive respons på det opprinnelige utsagnet. Jeg tror på det, altså sannsynligheten. Jeg har intuitiv tillit til kilden. Det kan være en lang historie i seg selv. Men også forestillingen om kreft, er jo en livserfaring, hvor jeg har lært å assosiere ulykken med kreft-begrepet. Det er kjeder på kjeder med livserfaring, som oppsummerer seg i den innsikten som ligger i min respons på et slikt utsagn. Og alt dette kan det stilles spørsmål ved, i en grundig analytisk prosess. Men i praksis er det jo helt utenfor rekkevidde å analysere alt vi som mennesker må forholde oss til, i vårt daglige liv. Derfor er vi helt avhengige av intuisjonen for å få flyt i vår hverdag.
Men derfra å konkludere at vi egentlig tror alle mulige og umulige premisser man kunne analysert ut av slike forestillinger, er urimelig. Hadde det vært slik, hadde vi jo ikke hatt grunn til å analysere. Det at fornuften eksisterer som et korrektiv til intuisjonen, kan sies å representere biologiens nødvendige erkjennelse av intuisjonens feilbarlighet. Vi mennesker er i stand til å tvile, på en måte som andre dyrearter kunne misunne oss. Det vi har, er altså intuisjonisme. Det vil si mennesker med overtro på egen intuisjon. Og siden det kristne og troen, er tema her, så kan det altså være berettiget å koble det til åpenbaringserkjennelse, som er ideen om at våre tanker, enten kommer fra Gud eller Satan. Kanskje kan vi spekulere i at akkurat denne ideen, kan være opphavet til påstanden om at «vi tror på alle bakenforliggende premisser» bak våre forestillinger. Jeg vil oppfordre til å trene seg på å tvile litt mer. Det kan være opphav til mye innsikt.

Sinnets ro og uro

Som nevnt: usikkerhet koster, også mentalt. Det gjør oss utrygge. Man kan miste nattesøvnen og grave seg inn i sykdomsfremkallende prosesser. Men det nådeløse paradokset er at jo mer kunnskap vi har, desto mer innser vi hvor mye vi ikke vet. Og jo mer i dybden vi går, desto mer nyansert og vanskelig blir det. Her er reell risiko for at håpet om det endelige kunnskapens grunnfjell svinner hen. Da er det forståelig at møtet med det ukjente kan bli for overveldende. Det gir impuls og lengsel etter sinnets ro. Min hypotese er at dette leder til en rekke forsvarsreaksjoner. Jeg har allerede nevnt det grunnleggende her: at vi føler oss sikre på ting. Kanskje er det slik at det sunne sinn utvikler en sinnets ro, basert på nødvendige illusjoner om trygghet på egne forestillinger.

Uten å trekke slutninger om Guds eksistens eller ikke, så er det nærliggende å tenke at forestillinger om Gud, kan fungere slik. Troen på Gud, gir en følelse av å ha svar, at alt har en mening, og ikke minst at det er noen der som holder sin hånd over oss. Med andre ord kan det hjelpe oss til å oppnå en sinnets ro. Jeg tenker at det kan være uetisk å ødelegge noe slikt i et menneske. Ikke det at det er så veldig lett. For det er det absolutt ikke. Ingen av oss kan føre nådeløse bevis for at Gud ikke eksisterer. Og jeg ser lite mening i å streve etter slike argumenter. Derimot aner det meg at det kan ha mange store fordeler ved å ha en slik tro. For sinnets ro gir mange gode frukter.
Men selvsagt har det også bi-virkninger. Det å forklare alt med «en allmektig gud», kan fort bli en mental sovepute.  Som tidligere nevnt er begrepet transcendens en nøkkel her. Problemene rundt Gud og transcendens har jeg kommentert her. Det er et komplekst begrep, som sikkert rommer mye, men hovedingrediensen er forestillinger om noe som er utenfor fornuftens rekkevidde. Men andre ord noe som er umulig å forstå. Dette fungerer som en slags joker, i mange sammenhenger. Med vår fornuft og fantasi, er vi i stand til å konstruere opp begreper som er i stand til å overvelde oss. Ta for eksempel evighet. Tenk nå hjernen som en informasjonsprosesserende enhet. Selvsagt er det umulig for enhver avgrenset informasjonsprosess, å favne evigheten. Og graver man i den, så raser paradoksene ut av skapet. Dette handler om informasjonsprosessens sammenbrudd. Det samme gjelder uendelighet. Tenk på at vi har kommet opp med et tallsystem, som ikke har noen ende. Det strekker seg ut i uendeligheten. Og vi lager matematiske algoritmer som har samme egenskaper. Selvsagt kollapser slike systemer under gitte omstendigheter. Enhver som har trykket et tall på kalkulatoren og delt på null, har sett «error» gape mot seg. Prosessen har brutt sammen. Og lureri blir det også av dette når flinke matematikere legger ut flust av videoer, hvor man for eksempel «beviser» at 2+2=5, eller andre lignende rare påstander. Se for eksempel denne videoen. Veldig ofte er slike bedrag basert på en skjult matematisk operasjon av type 0/0. Resultatet av denne operasjonen er udefinert, og derfor ikke lov i matematikken. Dette er regnesystemets sammenbrudd. Det er ikke noe mystisk ved det, annet enn at den sofistikerte metoden vi mennesker har utviklet for å handtere komplekse sammenhenger, her bryter sammen. Som systemutviklere kaller vi det for bugs^[38]. Så må vi lage regler som unngår slike feller.
Det som kan være verdt å merke seg, er at man i matematikken har dette liggende 8-tallet som symbol på uendelig.  Det gjør uendeligheten på ett vis handterbar i mange matematiske sammenhenger. Og på ett vis, ved å symbolisere det hele, så faller selve innholdet bak et slags teppe. Det skaper en illusjon, og sinnet faller til ro. Symbolet er ikke overveldende. Det er først når vi drar teppet fra, at vi kan bli overveldet og paradoksene kommer ramlende ut.
På samme måte kan ord og begreper ha samme virkning. Et slikt ord er nettopp begrepet transcendens. For oss utenforstående høres det litt fancy ut, og gir oss en illusjon om at vedkommende som bruker begrepet, har en dypere innsikt, som vi ikke kommer til. Men på samme måte som 0/0 blir en slags skjult joker i et bedrag, så blir transcendens det ufattelige som forklarer det ufattelige. Med dette kan man forklare hvorfor noe eksisterer i det hele tatt, uendeligheten, evigheten, bevissthet, sjel og fri vilje. Og, for å foregripe neste kapittel: det er det samme vi ser som forklarer objektiv moral. Dette betyr på ingen måte at det nødvendigvis er snakk om bevisst manipulasjon eller bedrag. På samme måten som at fella er tåkelagt i et matematisk resonnement, så blir feilen ofte borte i ord, som på overflaten gir mening. På den måten sprer og utvikler dette seg som et meme, med kraft til å gi ro i sjelen.  
Konklusjonen er at sinnets ro, ikke krever noen reell løsning for å komme på plass. Også her finner vi «hjertets uforstand». Det holder med noe som gir en slags trøst, en illusjon å fange det hele i. Og det er jo ikke så rart at dette fungerer. Det gjør også narresmokker. Men når vi tenker oss om så oppfyller jo en slik illusjon ikke på noen måte hva vi burde kreve, som et minimum for å kunne kalle noe en forklaring.

Derav avvisning av bruk av gudehypoteser innenfor den vitenskapelige metode. Det handler ikke om å avvise Guds eksistens, men at det å lene seg på dette i alt vi ikke forstår, ødelegger for vitenskapelig fremgang. Risikoen er at vi duller oss inn i en illusjon, i stedet for å bryte oss på problemet, og på en reell måte søker kunnskapen.
Sinnets ro kan altså bli en form for mental neddoping. Men jeg tenker at mange troende, er flinke til å finne den riktige balansen her. For det handler jo om den kjente sirkelbevegelsen mellom konfortsonen og utfordringene. Her er vi individer, og vi har forskjellig kapasitet. Og det må respekteres.

Men heldigvis kommer vi mennesker i mangfold. Noen av oss fant ikke sinnets ro i Gud. Noe av sinnets uro kan nok tilvennes. Og her kan finnes andre illusjoner man er i, som vi ikke oppdager.  Men uansett så er det slik at dersom ikke tro på Gud fungerer på denne måten hos enkelte av oss, så tror jeg det er lettere å få øye på, eller akseptere at det faktisk eksisterer mentale strategier hvor man forklarer det uforklarlige med en forestilling som i seg selv er mystisk, og dermed fremstår som en forklaring, men egentlig ikke er det.
Og det blir jo følsomt til slutt. For som sagt, det kan jo ikke være noe mål i seg selv å få mennesker ut av illusjoner, dersom man lever godt med det og det ellers ikke er skadelig.
Grensen må jo gå der det er risiko for at andre mennesker blir mistrodd, trakassert eller skadet. For det er klart at dersom det dyrkes frem en myte om at alle mennesker, som ikke er troende, er umoralske, vrange eller farlige, vel da har vi jo latens for unødvendig konflikt. For, som sagt, vi har tribalistiske impulser i vår natur. Og selv om jeg ikke tror Ottesen egentlig tenker slik om alle ateister, så vet vi at mennesker med svakere allmenndannelse er sårbare for å reagere antagonistisk på dette.
For nøkkelen her er nettopp allmenndannelse. Jeg har skrevet min versjon av dette her. Vi må venne oss til menneskets mangfold. Vi må venne oss til å sette pris på det. Vi må venne oss til at det er nødvendig. Og ikke minst, vi må kjenne dyret i oss selv. Hvis ikke blir vi slaver av det.

Oppsummering

Vi har nå egentlig reflektert over påstanden om at «Loven er skrevet i våre hjerter». Det vi har sett, er at det som kommer til oss i form av følelser og intuisjon, ikke er pålitelig, at det samsvarer mer med evolusjonens herjinger enn med gudommelige budskaper. Det spriker. Men samtidig har jo vi mennesker en felles anatomi. Og ned i dybden eksponeres vi for lignende utfordringer. Det gir mening å snakke om et slags felles moralsk kompass, om enn ganske tåkefullt, og ikke minst sårbart for alle slags «lokale magneter».

Så kan vi oppsummere litt av det vi har vært gjennom så langt. Det gjør jeg ved en litt annerledes systematisk skisse av Ottosens argumentasjon i sin bok:

Oppdag at dette resonnementet får sin vekt av en antydning om at moralske skeptikere ofrer moralen til fordel for gudsfornektelse. Hva er det som gjør dette negativt? Ta gjerne en hensiktsanalyse.

1. Moralske skeptikere avviser å karakterisere åpenbare umoralske handlinger som objektivt gale. For eksempel vil de nekte å si at «folkemord er objektivt galt».
2. Hensikten med å benekte dette, er at de innser at implikasjonene ved en slik påstand, gir utfordringer som ikke lar seg overkomme, uten at man involverer Gud.
3. Ottosen bruker flere kapitler til å påvise at forsøk på å løse dette problemet, uten Gud, feiler.
4. Moralske skeptikere unngår denne utfordringen, ved å benekte eksistensen av objektive moralske sannheter.
5. Kostanden blir da nettopp moralsk skepsis, med tilhørende tap av moralsk troverdighet.

La oss nå handtere dette i lys av det vi akkurat har vært gjennom. For akkurat premisset «folkemord er objektivt galt» har sin overbevisningskraft fordi dette er noe som gir intuitiv respons om at dette er sant. Og er ikke bare «min greie». Et flertall av mennesker i verden ville sannsynligvis ha det på samme måten. Dette er den form for «Hjertets forstand». Så objektiviteten i dette kan nettopp etableres ved å undersøke flertallsholdningen for dette. Men da er det beskrivelsen av folkemeningen som er objektiv.

Det er egentlig dette som er oppsummeringen av G.E. Moores kjente argument mot moralsk skeptisisme^[39].  Moores argument er egentlig at denne praktiske intuisjonen, nødvendigvis må trumfe mer, sofistikerte teoretiske filosofiske argumenter. Og skal vi forsterke dette ytterligere, kan vi jo nettopp føye til ideen om at dette jo er «loven skrevet i våre hjerter». Dette uttrykker Ottosen slik:

Ifølge kristen tenkning er alle mennesker skapt av Gud med fornuft og følelser –  ikke minst empatiske instinkter –  som gir oss en viss mulighet for å erkjenne hva som er godt og hva som er ondt. Derfor er det egentlig å forvente et visst etisk sammenfall på tvers av ulike religiøse ideer og livssyn. For det vi alle har felles, om vi tror eller ikke, er at vi faktisk er skapt av Gud.^[40]

Det store spørsmålet er hvor fleksibel den menneskelige vurderingsevne, gitt ved fornuft, intuisjon og følelser egentlig er, sett opp mot det enorme mangfoldet av kulturelle tilstander, som kan utvikle seg.

Her kommer selveste William Craig med et tankeeksperiment, i denne videoen (hør fra tidsmarkøren i linken), som faktisk kan være veldig fruktbart. Craig slår fast at Holocaust er objektivt galt, på tross av at de nazistene som gjennomførte dette, trodde det var rett. Og det ville fortsatt ha vært galt selv om Nazi-tyskland hadde vunnet krigen, og etablert en verdensorden hvor deres moralske grunnholdning var blitt enerådende.

Dette tankeeksperimentet setter oss altså på spørsmålet om i hvilken grad menneskehetens moralske kompass, vil kunne komme «ut av kurs». Hvor går grensen? Kunne vi virkelig ha utviklet en tilstand, av allmenn aksept av Holocaust? For dersom svaret på dette, faktisk er «ja», så raser Moores argument, om en slags «common sense», sammen. Det provoserende spørsmålet blir da om det egentlig er en farbar vei, å hente «dype moralske sannheter» gjennom brede meningsmålinger, som måler folkemeninger.

Jeg har, som sagt, selv den oppfatningen at vi mennesker har et moralsk kompass. Se her. Kompassnålen har nok en slags retning. Men jeg snakker også om «lokale magneter», som er en metafor for sosiale og kulturelle tilstander med potensiale til å snu pilen i helt vilkårlige retninger. Men hele menneskeheten har ikke vært homogent påvirket, slik at total ensretting har kunnet finne sted. Craig antyder altså en slik tilstand, og er ikke fremmed for tanken på at akkurat det kan være mulig. For nettopp gjennom Nazismen, blir vi smertelig klar over at hele befolkninger, kan havne totalt «ut av kurs» i løpet av mindre enn en generasjon. Da snakker vi om kraften i massesuggesjon. Og vi har utallige eksempler på at slikt har skjedd, i større eller mindre omfang, opp gjennom hele historien.  Og for og ikke snakke om religiøse forestillinger. Jeg er den dag i dag, perpleks over de kristne trosforestillinger om fortapelse og helvete. Er ikke dette folkemord, så vet ikke jeg. Dette kommer jeg tilbake til. Så, ja hele ideen svikter totalt, selv hos den mest konservative kristne, bare konteksten er den rette.

Det er den empiriske observasjonen. I tillegg viser jeg altså i dette kapitelet om «Hjertets forstand og uforstand», at den rent mentale utrustningen vi mennesker har, er så til de grader fleksibel, og ikke minst preget av indre konflikter, at det i seg selv forklarer hvorfor våre moralske kompass, så til de grader kan peke i alle mulige vilkårlige retninger.
Jeg vil jo også påpeke at nettopp moralsk anstøt, er en svært hyppig årsak til at mennesker taper sin kristne tro. Det må jo være et tankekors, nettopp opp imot påstanden i det andre punktet, om at hensikten med å avvise objektiv moral, handler om motivert guds-benektelse.
Jeg er redd for at mange kristne mennesker går rundt og tror på dette. Men har de undersøkt? Eller er det en myte? Tenk på hva det gjør med kristnes holdninger til ikke-troende.