Av Runar Wessel.

Sammendrag av Kapittel 10 (Fra ChatGpt)

Forfatteren undersøker forholdet mellom moralsk autoritet og personlig autonomi. Her diskuteres det hvordan moralsk autoritet, enten religiøs eller sekulær, kan undergrave individuell moralsk autonomi, og at ekte moral må komme innenfra, ikke fra en ytre autoritet .

Kapittel 10 Fra autoritet til autonomi

Min hypotese er, som sagt, at moralitet er en samlebetegnelse på fenomener som grunnleggende kan tilskrives biologisk opprinnelse. En viktig komponent her er de urgamle dominanshierarkiene, som vi jo kjenner mange varianter av hos mange arter. I og med at dette er noe vi har med oss biologisk, eksisterer tilbøyeligheten til spontan organisering i hierarkier i form av impulser i oss. Hos menneskearten manifesterer dette seg i et nærmest ubegrenset mangfold. I kulturell sammenheng handler dette om at det er en tradisjon som strekker seg uavbrutt tilbake til førmenneskelig tid, til før språket, og før den kognitive utvikling skjøt fart. Min hypotese er videre at dette blir mer sofistikert etter hvert som samfunn og sivilisasjon utvikler seg. Hypotesen er at den kulturen hvor de tidlige bibelske tekster har utviklet seg er preget av de mer biologinære impulsene. Dette preger i høy grad også den moralske mentaliteten, som jo henger nøye sammen med dette.
I vår tid har jo feministisk tenkning utviklet begrepet «patriarkat». Jeg tenker dette har utgangspunkt i de samme fenomenene. Det er neppe tilfeldig at det har fått navn etter «patriark» som jo er betegnelsen på den mannlige alfaen, som typisk figurerte på toppen på slike tradisjonelle hierarkier. Feministisk tenkning handler jo i stor grad om forsøket på å løsrive seg fra denne mentaliteten. For selvsagt har også disse sider ved vår natur store bivirkninger, som er i behov av å avdempes i det sofistikerte siviliserte samfunn.
En vesentlig side ved dette, som til de grader slår inn i mye bibelsk tenkning er autoritet. Dette har, som vi skal se, avgjørende betydning for moralsk mentalitet. Samtidig har den sterke utviklingen bort fra dette, skapt sterke spenninger, også innad i den kristne diskurs.

Ifølge leksikonet kan autoritet defineres slik:

Autoritet er det å kunne opptre med makt og gjøre sin innflytelse gjeldende

Det er to vesentlige nytteverdier som kommer ut av dette. For det første: Ved å overgi beslutningsmyndighet på færre hender, blir det mulig å oppnå koordinert samhandling mellom mange. For det andre er kompetansebasert autoritet den sosiale teknikken som må til for å oppnå differensiering og spesialisering. Gruppens totale kompetanse mangedobles, fordi kompetansen er spredt ut på mange mennesker, hvor hver kan konsentrere seg om sitt spesialfelt.
Jeg kategoriserer autoritet i følgende varianter:

1. Dominansbasert autoritet (Den eldste biologiske varianten)
2. Tillitsbasert autoritet (Basert på mekanismer med basis i foreldre/barn-relasjon, biologisk basert i slektskapsseleksjon og parental seleksjon)
3. Sosialt basert autoritet (Formaliserte roller, og varianter av dette)

Rekkefølgen her er ikke tilfeldig. Den dominante er den eldste varianten gjenfinnes i forskjellige manifestasjoner hos en rekke dyrearter. Tillitsvarianten er primært basert på foreldre/avkom-relasjoner der arter tar omsorg for avkom og hvor graden av kulturell læring begynner å bli signifikant. Dette er også infiltrert med impulser basert på slektskapseleksjon. I tillegg til hos menneskearten, finnes det åpenbart hos de apeartene som ligner oss mest, man kanskje også lengre ut.

Den sosiale varianten har kommet sist til, og er en ren menneskelig konstruksjon. Da snakker vi roller som har grader av formalisering i seg. Jeg vil her fokusere på de to første variantene, da de har mest relevans i denne sammenhengen.

Dominansbasert autoritet

Den dominansbaserte autoritet har biologisk utgangpunkt i sosial rangering basert på styrkeforhold. Fra gammelt av, handlet dette primært om størrelse og fysisk styrke. Men for menneskearten får vi jo intelligente og sosiale varianter av dette. Menneskets styrkeprøve er mer kompleks. Men det handler om ressurser; de fire kapitalbaser: fysisk-kapital, mental kapital, sosial kapital og økonomisk kapital.

Dominansbasert autoritet har omdreiningspunkt om frykt, sanksjonisme, underkastelse, og alfa-dyrkelse. Min hypotese er at vi rent biologisk har et impulsapparat, som på den ene siden, inngir impuls til å dominere andre, og på den andre siden inngir impulser til å tilpasse seg dominante personer og regimer. Mine hypoteser om narsissisme er tilpasset dette.

Den autoritære relasjonen er basert på frykt, kombinert med tro på autoritetens lojalitet i form av beskyttelse, kanskje noen fordeler, og ikke minst på oppnåelse av status gjennom å være nær lederen.  Mye av dette er beskrevet i teksten om Det tilbedende mennesket. Vi har biologisk drahjelp til dette. Budet «Du skal elske Gud av hele ditt hjerte …» er neppe tilfeldig. Dette beskriver effekten av alfa-attraksjon, en slags alfa-forelskelse. Motsvarende kjenner vi det narsissistiske trekket, å søke beundring. Narsissister lever av denne symbiosen. Dette er jo komplementære mekanismer, utviklet slik at de passer sammen i denne type samspill.

Utsagn som «Frykt Gud og gi ham ære» er heller neppe tilfeldig. Her kommer både frykten og æres-kulturen inn.

Alt dette er emosjonelt basert. Og det driver mot perfeksjonisme. Det betyr at autoriteten, i tillegg til å være «allvitende», også er absolutt autoritet på verdi-området, inkludert moralen. Dette er sauset sammen, altså verdisystem og virkelighetsoppfatning.

Det er denne sammensausingen som gir impulsen til total overgivelse og absolutt lydighet. For i et perfeksjonisme-perspektiv kan ikke autoriteten ta feil. Det å stille spørsmålstegn ved autoritetens vurderinger, er en fornærmelse mot autoriteten.

Det ligger i kortene at alt dette er basert på et regime av sanksjoner og belønninger. Her kommer den rene bølle-logikk inn. Jo kraftigere sanksjoner autoriteten har i verktøykassen, desto mer makt demonstrerer han.

Dette skal vi være klar over at drivkraft mot høye straffer, også kan handle om maktdemonstrasjon. Og effekten blir enda større dersom straffen er urimelig grusom, og gjerne også vilkårlig.

Autoriteten styrer narrativet. Det kan ikke delegeres. Selv om man lengre ned i systemet, skjønner at narrativet er feil, så støtter man opp om det. Uttrykket «dobbeltenkning» som kommer fra Orwells 1984, er et uttrykk for akkurat dette. Det er derfor slike autoriteter, blir omgitt av «ja-mennesker» som forteller dem det de vil høre. Det er jo derfor også slike regimer kan tape forankring, drifte helt ut og tape realitetsorientering.

Det er også å bemerke at gruppeidentiteten kan defineres av dyrking av autoriteten. Dette skaper gruppetenkning som selvforsterker disse effektene. Vi får en skare med fanatiske følgere, som befester og sementerer strukturen.

Vi har jo sett mange eksempler på akkurat dette. Autoritære regimer, basert på dette, har høy handlekraft, men svekket moral og rasjonalitet. Dette gjør dem svært farlige, men også ustabile og sårbare for katastrofer og store endringer. De er lite innovative, og tenderer i retning av konservatisme.

Den teologiske teorien som best faller inn under denne varianten er den tidligere nevnte kommandodoktrinen benevnt som «Divine Command Theory». «Guds bud er lov». Det er en mentalitet orientert om absolutt lydighet og lojalitet til Gud. Svaret på Platons utfordring i Eutyfron om det er «godt fordi gudene sier det, eller om gudene sier det fordi det er godt», er det første. Det er godt fordi Gud sier det.

Den dominansbaserte autoritet åpner ikke for andres selvstendige vurdering av moral. Moralen defineres, i sin helhet, av Gud. Det å karakterisere Guds handlinger for umoralsk, blir dermed en selvmotsigelse.
Sammenhengen med eldre tiders dominanshierarkier er åpenbar. Når opponenten ypper seg, blir han umiddelbart slått i bakken av den større og sterkere alfaen, eller medhjelpere. Slik lærer individene å innordne seg hierarkiet, basert på styrkeforhold. Man smisker oppover og bøller nedover.
Den som leser Bibelen i dette perspektivet vil oppdage at dette er et grunnleggende tema som går igjen. Det topper seg kanskje i historien om Abraham som fikk ordre om å ofre Isak. Jeg er jo vokst opp med ideen om at Abraham, ble karakterisert som «den store troshelten». Han trodde ubetinget på Gud, og var ubetinget lydig, på tross av at den ordren han fikk, fremstod fullstendig absurd. Og selvsagt handler dette ikke bare om jødedom og kristendom. Islam betyr jo, som de fleste vet: underkastelse.

Får å oppsummere så skaper dominansbasert autoritet en moralsk mentalitet hvor grunnspørsmålene dreier seg om følgende:

1. Hvilken autoritet er den rette å adlyde?
2. Hva er autoritetens moralske krav til meg?
3. Hvordan kan jeg mobilisere for å bli i stand til å etterleve autoritetens krav?

Summen av dette er, som de fleste oppdager, at dette er fakta-spørsmål. Verdisiden av moraliteten er forvitret. Dette handler ikke lengre om etikk eller verdier. Det handler heller ikke om saken i seg selv, men om de utfordringer som ubetinget lydighet til en autoritet medfører. Og, siden det er fakta-spørsmål, kan svarene bli rette eller gale, eller de kan være sanne eller usanne. De har samme objektive potensiale, som alle andre fakta-spørsmål. Og man kan benytte seg av deduktive analyser for å jobbe seg frem mot «objektive svar uavhengig av egen bias».  Man kan kverne problemene gjennom en datamaskin og få fasit. Moraliteten er i sin helhet blitt redusert til ren epistemologi.

Vis meg den konservative kristne menighet hvor den moralske mentaliteten, nettopp kan tilbakeføres til denne type spørsmål. Og vis meg den konservative kristne menighet hvor kritikk, ikke møtes med innvendinger som peker akkurat i denne retningen. Så kan man spørre seg om dette er noen god moralsk mentalitet å skrive hjem om. 

Tillitsbasert autoritet

Tillitsbasert autoritet forutsetter felles verdi-system, men kompetansen varierer. Den har mest sannsynlig sitt biologiske utgangspunkt i foreldre/avkom-relasjonen. Dette starter med naturlig grunnleggende tillit mellom foreldre og avkom. Vi kan analysere oss frem til at tilliten først og fremst er verdibasert. Altså at forelderen «passer på og vil det beste for meg». Avkommet mangler kunnskap og kompetanse. Det er avhengig av foreldrenes kompetanse. Barnet retter seg etter foreldrene og lærer av dem. Det er viktig å påpeke at denne differensieringen er vår kognitive analyse. Der det skjer, blant dyr og mennesker, handler ikke dette om annet enn avkommets evne til å la seg lede og lære, og foreldrenes evne til å lede og oppdra avkom. Og det skjer på impuls, ikke på kognisjon.

Den biologiske basisen her er ikke veldig forskjellig fra dominansbasert autoritet. Det er de samme impulsene, men i denne relasjonen så handler det langt mindre om rivalisering og konkurranse. Altså det naturlige verdisystemet bak impulsene er forskjøvet, mer i retning omsorg og beskyttelse, og mindre i retning av aggresjon. Evolusjonen er aldri perfekt, slik at denne avgrensingen ikke alltid fungerer hundre prosent. I teksten om Det sinte mennesket, skriver jeg her om hvordan disse to, aggresjon og omsorg, sannsynligvis har en tendens til å blokkere hverandre gjensidig. Men der dette ikke fungerer, kan foreldre utøve vold mot avkom, komme i konkurranse med dem og til og med drepe eget avkom.
Men hovedtrenden er altså at foreldrene tar vare på avkommet, og hjelper det opp og frem i livet. Poenget her er altså at dette forutsetter felles verdisystem.  Foreldreindivider avgir egeninteresse til avkom, slik at de har en felles interesse til det beste for avkommet.
Den formelle forskjellen mellom dominansbasert autoritet er å finne i formelen for rasjonelle beslutninger: vekt=sannsynlighet*verdi. Mens dominansbasert autoritet dikterer både virkelighetsoppfatning og preferanser(verdi), dikterer tillitsbasert autoritet kun fakta-delen i form av kompetanse. Den kompetente har autoritet på sitt område, i kraft av sin kompetanse. Høy kompetanse innebærer troverdighet, tillit og faglighet.

Dersom du går til legen har du tillit til at legen, i tillegg til å inneha nødvendig kompetanse, også har et mål om å hjelpe deg på best mulig måte. Dersom legen heter Josef Mengele, er det på tide å snu i døra. Da handler det ikke om kompetanse, men om verdiforskjeller. Les gjerne her om tillit. For selv om kompetansen er på plass, så består tillit også av velvilje og integritet. En høykompetent person kan absolutt ha ambisjoner om alt fra å lure deg, til å ta livet av deg. Det som avgjør, er om verdisystemet er felles (felles mål).

Den teologiske doktrinen som best faller inn under denne kategorien er «Natural Law Theory», i sin tid lansert av Thomas Aquinas. For her heter det (etter Paulus) at «loven er skrevet i våre hjerter». Men da må «loven» forstås om et verdisystem, altså ikke instruksjoner. Med andre ord lanseres et moralsk kompass, som er i oss, som setter oss selv i stand til å gjøre selvstendige moralske bedømminger. Dette er selvsagt min velvillige fortolkning.
Jeg har tatt meg selv i å tenke at Thomas Aquinas kan ha hatt et noe mørkere motiv ved å lansere denne doktrinen. For i hans tid kan det ha vokst frem en viss skepsis til rettferdigheten i at hedninger som aldri har hørt om kristendommen, bare av den grunn skulle gå fortapt. Vel, det kan jo løses ved å hevde at selv uvitende hedninger, egentlig ikke er uvitende om moralen, fordi loven jo er skrevet i deres hjerter. Så når de dømmes til helvete, er det rettferdig likevel.

Men «bivirkningen» av dette er jo at her lanseres spiren til det jeg kaller for moralsk autonomi. Det at individet settes i stand til selv å gjøre moralske bedømminger, åpner jo for at Gud selv kan bli moralsk bedømt. Og som vi skjønner, åpner dette for et dramatisk brudd på Guds moralske autoritet. Dermed er det ikke rart at dette skaper spenninger også i den teologiske diskurs.  For dette er jo en direkte motsigelse av Paulus utsagn i Romerne 9.20: «Men hvem er du menneske, som tar til motmæle mot Gud?». 

Men i det samme romerbrevet (2.14-16) skriver den samme Paulus at «For når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byr, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov. De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem – på den dagen når Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus.»

Tomas Aquinas har altså sine ord i behold. Men det kanskje ingen av dem har tenkt på er at her åpnes en Pandoras eske, som heter moralsk autonomi. Dette setter mennesket i stand til å se selv gudene i et skeptisk lys. Det er ikke lengre rett bare fordi «gudene sier det».
Og, som et apropos til Dostojevskij og tittelen på Ottosens bok, så undergraver jo nettopp dette ideen om at menneskets moralske kompass, fordufter der Gud tas ut av ligningen. Sett i dette lyset, blir altså ikke «alt tillatt» selv om Gud ble borte. Tatt på alvor, bringer jo dette oss «hedninger» for fullt inn i varmen for den moralske diskurs.

Men hva er egentlig «skrevet i våre hjerter»? Og hvor kommer det egentlig fra? Det skal vi komme til i neste kapittel.

Oppsummeringen her er altså at tillitsbasert autoritet, kun handler om kompetanse, men verdisystemene rokkes ikke. Dette innebærer individets frihet til å danne moralske meninger som angår saken i seg selv, på basis av eget verdisystem. Det innebærer friheten til å veie og bedømme moralske tema, med utgangspunkt i dette. Og har vi felles verdi-system, så vil uenigheten handle om virkelighetsoppfatning. Og dersom vi da legger vitenskapelige metoder og forskning til grunn, så øker sannsynligheten for at vi kan komme til de samme moralske konklusjoner. Og det er ingen mennesker som «diskvalifiseres» på utgangspunkt i religiøs tro, eller manglende tro. For dette blir irrelevant, der vi legger felles verdisystem og vitenskap til grunn.

Den nære sammenhengen mellom moral og autoritet

Det er vesentlig å forstå at vi har å gjøre med to moralske mentaliteter som er uforenelige. Oppdag at moralsk autoritet er et dikotomisk begrep. Med en gang man gir seg til å vurdere autoriteten moralsk, så er autoriteten brutt. Man setter seg over autoriteten med egen moral, og da kan ikke autoriteten lengre kalles for autoritet. Og det man setter seg over autoriteten med, må nødvendigvis kalles for moralsk autonomi. Selvsagt er ikke dette et entydig dikotomisk trekk. Det kan variere fra relasjon til relasjon, fra menneske til menneske. Men når jeg snakker om moralsk mentalitet, så handler det om et mønster av moralsk tenkning som har dette i bunn. Og det er utbredt. Min hypotese er nettopp manglende klarhet i skillet mellom fakta og verdi, er årsaken. Beslutningsformelen integrerer jo sannsynlighet og verdi. Svært ofte hører vi eksempler på at mennesker tar moralsk feil forårsaket av manglende kunnskap. Det er vesentlig å oppdage at selv om målet er det samme, så kan vi bomme fordi vi har feil virkelighetsoppfatning. Dersom man blander fakta og verdi, kan slike eksempler kan det fort brukes som argument for total overgivelse under en moralsk autoritet. Men under overflaten forutsetter jo dette at målet er det samme. Men i og med at dette ikke står klart for oss, så kan vi forledes til total underleggelse av autoriteten, inklusive mål og hensikt.

Men, ut fra formelen, innser vi også det motsatte. Det vil si at det også er fullt mulig å ha forskjellig mål, men samme virkelighetsoppfatning. Det leder selvsagt også til at handlinger får forskjellig retning. Filosofene har siden antikken intuitivt operert med å sortere epistemologi og etikk i to forskjellige kategorier. Men problemet er i den praktiske tenkingen, som egentlig er rasjonalitet, så integreres dette, på en nesten umerkelig måte. For vi kan ikke gjøre en rasjonell beslutning uten å integrere virkelighetsoppfatning med mål for våre handlinger. Det gjør at moralfilosofien så definitivt inneholder, og forutsetter faktakunnskap. Men poenget er at når verdisystemet introduseres, som funksjonalitet for å kunne foretrekke noe foran noe annet, så blir dette det overordnede. Følgelig avgjøres vektingen av appellen som ligger i verdsettingen av alternativer. Derav følger det at en moralsk begrunnelse får et annet semantisk rammeverk enn en ren epistemisk begrunnelse.

Et viktig aspekt med autoritet, er at ansvarsfokuset fordreies. I et autoritært regime handler ansvaret om relasjonen mellom meg og autoriteten. Jeg ansvarliggjøres i forhold til min lojalitet og lydighet overfor autoriteten. Jeg er ikke ansvarlig for saken i seg selv, men for autoritetens vilje og krav til meg. Så på et vis har ansvarsfokuset omdreiningspunkt om denne relasjonen.
Dermed oppstår også et fritak for ansvar for alt annet. Og dette kan igjen benyttes av meg, som ansvarsfraskrivelse. Dette er Adolf Eichmanns hovedstrategi i rettsaken mot ham. På et vis kan man si at Eichmann opererer med en form for selv-instrumentalisering. Han oppfattet seg selv som et instrument for nazi-regimet. Og vi kjenner jo igjen dette fra enhver ubalansert relasjon preget av narsissistiske trekk. Den dominante anser den underlegne som et instrument i sin tjeneste. Dette er instrumentalisering. Den underordnede viser dette gjennom lojalitet og lydighet. Det ideelle, for den narsissistiske dominante er at den underordnede selv-instrumentaliserer. Det vil si at beundringen og tilbedelsen av den dominante, blir det alt overskyggende mål. Og et instrument kan ikke ansvarliggjøres for sin herres anvendelse.

Nå er det slik at Eichmann vil kunne klandres både begrunnet i moralsk realisme, men også grunnet i manglende moralsk autonomi. Som moralsk realist kan man slå fast at det eksisterer noe som er objektivt rett eller galt, uavhengig av det regimet Eichmann befant seg i. Man kan da måle dette mot det man oppfatter å være en objektiv standard, og dømme etter det. Men hva er den objektive standarden, og på hvilken måte eksisterer den? For man kan jo ikke bare da erstatte en autoritet med en annen. Det er jo det som skjer når Gud trekkes inn i ligningen. Oppdag at med Gud, så blir forholdet det samme, og ansvarsfraskrivelsen blir den samme. Det er rett fordi «gudene sier det». Og «sier gudene det fordi det er rett», vel da er vi over i en platonsk ideverden.

Der autoriteten ikke lengre er noe alternativ, blir det meningsløst å benytte seg av en slik ansvarsfraskrivelse. Da er vi på en mer grunnleggende måte ansvarlig for egne handlinger og holdninger. For det er individets egen rasjonalitet som former meningsdannelse og handlingsmønster.
Da passer det igjen å komme trekkende med filosofiens to kategorier for dette, nemlig epistemologi og etikk. Epistemologi handler om fakta og kunnskap. Her blir det objektive et mål. Det leder også til en form for instrumentalisering. Men forankringen nå, er ikke i en autoritet, men i empirien. For vi vet nok til at virkelighetsoppfatninger, kan formes, både i forhold til hva vi måtte ønske, eller hva som måtte passe. Da er vi subjektive. Dette unngår vi ved å tilstrebe objektivitet, som noe som er minst mulig påvirket av egen bias. Det er her vitenskapsfilosofien kommer inn, som det mest seriøse forsøk på å skape metodikk og teknologi, som hjelper oss med dette. Ansvarlighet her handler om seriøst å arbeide med hele erkjennelsesprosessen, og hele tiden lære og forbedre, med akkurat det målet å skape kunnskap om det som er, som i best mulig grad beskriver det som er. Dette betyr i kanskje mest å undersøke oss selv. For vi er selv instrumenter i denne erkjennelsesprosessen. Det er da vi oppdager, både filosofiske begrensinger og ikke minst mentale sårbarheter som påvirker dette. Det er også en del av ansvaret å ta dette innover seg. Det heter ikke lengre tro eller sannhet, det heter sannsynligheter. Det heter ikke lengre lære, eller doktriner, men hypoteser og teorier. Dette handler ikke om pene ord, men om en markering av bevissthet på de menneskelige sårbarheter på området. Skjema for begrunnelse her følger analytisk logikk: sannsynlige premisser og sannsynlige konklusjoner. Diskurs og begrunnelse handler om dette. Få frem sannsynlige fakta, og se hva vi kan utlede av det.

I et regime av dominansbasert autoritet, er moral-dimensjonen redusert til null. For alt handler om en pedantisk instrumentell erkjennelsesprosess, gjerne med komplekse vitenskapelige metoder. Grunnspørsmålet er: Hva er autoritetens krav til -, og vilje med oss. Dette er den eneste måten hvor moralen kan få denne objektive formen.

Det vi oppdager når det kommer til verdisiden, altså etikken, så vil dette objektive målet snu tvert om. Naturlige begreper er godt, dårlig, ønske, bør, bra, mindre bra, skadelig, nyttig osv. Det mangler ikke på begreper her. Og jeg har forklart hvor dette kommer fra i kapittel 7 om det komplekse mennesket. Og som jeg har påvist, så får moralske begrunnelser sin vekt i dette. Selvsagt blir virkelighetsoppfatning og sannsynlighet alltid en del av ligningen. Det kommer frem av formelen for rasjonelle beslutninger. Men det er nettopp verdi-dimensjonen som gjør det til et moralsk tema. Så har jeg altså påvist hvordan verdi-dimensjon ikke kan ha opprinnelse i annet enn subjektet.  Forankringen kan ikke annet enn komme innenfra. Ansvaret kan formuleres klart og tydelig. Det er ikke en ansvarliggjøring på «hva du tror på?», men hva står du for? Ikke peke hit eller dit, men reise seg som et modent menneske og mobilisere den viljen som skal til for å stå for noe. Det modne menneske vil ikke klandre Eichmann for å ha trodd på feil autoritet, men heller utfordre ham på hans manglende vilje til å stå for noe, av seg selv.

Kanskje kan vi beskrive moralsk instrumentalisering som en analogi til det å «selge sin egen sjel». Det er å avskrive eller nedkjempe noe av menneskeligheten i seg selv. Motsetningen til dette er moralsk autonomi. Det er dette som er det naturlige alternativet til moralsk realisme. Men det forutsetter brudd med all moralsk autoritet. Når det kommer til moral, må Gud ut av ligningen. Og, som jeg kommer tilbake til: En visdommens gud vil ut av den ligningen. Dette er den vise guds respons på forestillinger om «den frie vilje».