Av Runar Wessel.

Sammendrag av Kapittel 9 (Fra ChatGpt)

Kapittelet tar for seg evolusjonens rolle i moralfilosofien. Forfatteren diskuterer hvordan evolusjonsteorien kan forklare hvordan moralske verdier utvikles over tid, men han er kritisk til å bruke evolusjon som en kilde til objektiv moral. Det påpekes også at Ottosen bruker begrepet «evolusjonslæren» på en måte som indikerer en svak forståelse av vitenskap .

Kapittel 9 Må vi forholde oss til evolusjonsteorien?

Jeg konstaterer at Ottosen bruker begrepet «evolusjonslæren» om evolusjonsteorien. For meg hinter det om hvilket miljø han kommer fra og hvor han er fokusert. Evolusjonsteorien er ikke en «lære», men en vitenskapelig teori. Og da snakker vi om begrepet teori i vitenskapelig forstand. Dette er til forskjell fra en hypotese, som er mer en gjetning, eller et forslag.

Fra ChatGPT:

En vitenskapelig teori er en omfattende og sammenhengende forklaring på en gruppe fenomener eller hendelser som er basert på omfattende forskning, observasjoner, eksperimenter og analyser. En vitenskapelig teori gir en dypere forståelse av hvordan ting fungerer i naturen og hvorfor de oppfører seg som de gjør. Teorier blir utviklet gjennom en kontinuerlig prosess av testing, verifisering og modifikasjon når ny informasjon og data blir tilgjengelige.

En lære refererer vanligvis til en etablert oppfatning, tro eller læresetning innenfor en bestemt domene. Dette begrepet brukes ofte i religiøse, filosofiske eller ideologiske sammenhenger. En lære kan være en samling av prinsipper, regler eller tro som blir akseptert som grunnleggende i en bestemt tro eller filosofi.

Dette kan være en indikasjon på at innsikten i evolusjonsteorien er for svak. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er slik. Men dette er særdeles viktig. For dersom innsikten i evolusjonsprosessene virkelig er for begrenset, så øker risikoen for at vurderingene blir feil. Jeg peker ikke bare på Ottosen her, da jeg har det inntrykket at for svak innsikt på dette området også preger litt for mange filosofiske tenkere. Dette har jeg skrevet om her. Jeg har oppsummert en del vanlige feiltakelser om evolusjonsteorien her. Ottosen sier at evolusjonsteoriens holdbarhet ikke er tema i boken hans. Det kan jeg forstå, fordi det er jo vi ikke-troende som adresseres her. Og da tas det som en forutsetning at vi legger evolusjonsteorien til grunn, i vår tenkning. Ottosen møter oss altså på ikke-troendes banehalvdel, og det står det respekt av. Det han argumenterer for er, at ingen har klart å etablere en troverdig forklaring på objektiv moral, innenfor et rent ateistisk evolusjonsbasert rammeverk. Det skal heller ikke jeg prøve på. Først må jeg forstå konseptet før jeg kan begi meg ut på noe slikt. Her har jeg som sagt foreløpig gitt opp.

Jeg føler likevel behov for å kommentere noe av dette. For jeg vet jo at evolusjonsskepsisen, er langt høyere enn gjennomsnittet innenfor kristne miljøer. Det miljøet jeg kom fra, altså adventistene, avviste teorien fullstendig. Jeg har adressert kreasjonismen her. I den samme teksten drøfter jeg kompatibilitetsforholdet mellom Gud og evolusjonsteorien (se her). Og jeg konkluderer med at dette i stor grad avhenger av hva vi mener når vi snakker om «Gud». Men oppsummeringen er jo at Gud ikke nødvendigvis utelukkes av evolusjonsteorien.
Det som imidlertid er relevant for temaet her, er at vi alle stilles overfor en rekke utfordrende moralske problemstillinger, med utgangspunkt i evolusjonsteorien. Troende kan jo da, bare avvise teorien. Det er ikke fullt så lett for den som tar vitenskapelige teorier seriøst. Utfordringen da handler jo om oppriktighet. Jeg har allerede vært innom sannhetsbegrepet. Og oppriktighet er kanskje den beste moralske termen for dette. Jeg har reflektert over temaet her. Det er også her jeg lanserer begrepet Intellektuelt selvmord (se her).  Det å avvise evolusjonsteorien, i vår tid, er å begå intellektuelt selvmord.

Sannsynligheten for at evolusjon finner sted, er overveldende høy. I denne sammenheng er alt vi trenger å konsentrere oss om, å påvise slektskap mellom mennesket og andre arter. Finner vi sterke beviser for dette, så raser alle de moralske utfordringene inn, enten vi vil eller ikke. Saken er den at slike beviser eksisterer. Jeg har skrevet om det her. Vi er minimum i området 99.999% sannsynlighet for reelt slektskap med andre arter. Det betyr i klartekst at vi har felles opphav f.eks. med sjimpansene.
Med en gang dette er på plass, så slår den grunnmekanismen som Darwin kalte «Naturlig Utvalg» inn for fullt, som en sentral del i hva som har formet oss, inkludert vår hjerne. Vi har en menneskelig natur formet av amoralske evolusjonære mekanismer. Selve mekanismen naturlig utvalg er jo, i seg selv, er jo dypt moralsk problematisk Dette burde få oss til å løfte blikket mot en eventuell skapergud, med et grin av sunn moralsk skepsis. Som om ikke det er nok, så forteller det oss at det aller meste av vår egen hjerne, er et produkt av prosesser som var der, lenge før menneskearten kom på banen. Som sagt: Vi har dyret i oss. Realiteten i dette er brutal, på den måten at vi på ingen måte er det vi trodde vi var. Menneskets «særstilling» i naturen er tvilsom, og den eller de guder som måtte stå bak dette, er på mange måter falmet. Kan Gud overleve dette? Jeg mener ja, under sterk tvil og det skal jeg komme tilbake til. Men – spoiler alert – en skapergud kan overleve dette moralsk, men den moralske standard jeg holder meg med, så kommer dette på ganske strenge betingelser.
Når jeg i min kritikk av postmodernismen, snakker om det filosofiske underskuddet (se her), handler det i stor grad om evolusjonsteorien. Den som vil tenke om moral, må til en viss grad forstå mennesket. Men for å forstå mennesket, så må vedkommende ha tilstrekkelig innsikt i evolusjonsteorien. Men i tillegg må den moralske mentaliteten være hundre prosent frigjort fra moralsk deduksjonisme, som jo er den urgamle autoritære refleksen. Det er den eneste måten man kan unngå at evolusjonsprosessene, blir modell for moralen og definerer den. Det var jo akkurat dette som gikk galt da eugenikken oppstod, i kjølvannet av evolusjonsteorien. Og det var her datidens filosofiske motstemmer ser ut til å ha glimret med sitt fravær.

Når jeg snakker om «menneskets natur» (Se her), så er det særlig det emosjonelle systemet, som har fokus. Tenk beslutningsformelen. Virkeligheten er det den er. Men mønstret i måten vi forholder oss til dette på, som er verdisiden, varierer fra individ til individ, og fra art til art. Men, dette eldre limbiske systemet, som utgjør grunnfølelsene og en rekke motstridende impulser, preger også menneskearten, kanskje mer enn vi liker å innrømme. Som en påbygning har vi en rekke sosiale impulser, og videre et kognitivt system som skal mekle i alt dette, navigere i det, og komme opp med løsninger som ofte overskrider og overstyrer de eldre impulsene. Det at menneskearten har så kraftig kognitiv funksjon, inklusive bremsemekanismer som kan overstyre det gamle, er nøkkelen til å forstå, både evolusjonens herjinger med vårt sinn, og konfliktene i oss selv. Det er her jeg mistenker at det er her svikter for svært mange tenkere i dag, særlig religiøse tenkere.

Her er det vesentlig å påpeke at det Ottosen kaller «instinkter» ikke er instruksjoner. Det er ikke oppskrifter. Dette er systemer som gir retning til våre handlinger. De fungerer som mål, og delmål i komplekse verdihierarkier. Psykologene kaller det for motivasjon. Hver gang vi kjenner en følelse, så er det «instinktene». Det er evolusjonen som synliggjøres i vårt mentale landskap. Det er dyret som taler til oss. Og dyret har ikke menneskets språk, så det kommer på denne måten, språkløst, og dermed ikke som en del av vår indre bevisste tenkning, i ord. Det er viktig å forstå samspillet mellom kognisjon og evolusjon. Biologisk evolusjon handler grunnleggende om en ting: Forutsigelse. Du har vel hørt speider-mottoet: «Vær beredt, alltid beredt». Kroppen du er født med, er «beredt» av evolusjonen for å møte det som måtte komme. Den metafysiske forutsetningen er at fremtiden ligner på fortiden (determinisme). Så ved hjelp av kunnskapen om fortiden, utvikles kompetanse på fremtidens sannsynlige utfordringer. Evolusjonsprosessen er altså en slik adaptiv prosess. Egentlig burde det ikke hete «naturlig seleksjon», heller «naturlig filtrering». Det er ingen som velger her. De individer som overlever og reproduserer, blir det forholdsmessig flere av, mens de individer som er svakere på dette, de blir det færre av. Evolusjonsprosessen er ikke annet enn kjedelig statistikk. Du og jeg er utformet med utgangspunkt i statistisk biologisk lønnsomhet over millioner på millioner av generasjoner. Hver eneste kroppslig utrustning, inklusive hjernen, er resultat av millioner på millioner av forsøk basert på prøving og feiling. Jeg ser at en del kristne tror at evolusjon kun handler om tilfeldighet. Ottosen gir også en del uttalelser som tegner et slikt inntrykk.^[24] Les gjerne her om den kreative prosess. Oppdag at tilfeldigheter er en viktig ingrediens i dette, men at resultatet er alt annet enn tilfeldig.

Når det kommer til hjernen, som jo er det organet som orkestrerer individets atferd, så er det jo umulig å forutsi hvilke konkrete utfordringer det enkelte individ vil bli eksponert for. Når fryktfølelsen melder seg, finnes det et nesten uendelig antall mulige fluktveier. «Instinktet» gir impulsen til å «komme seg vekk», men hvordan dette konkret kan løses her og nå, må hjernen lynkjapt finne ut av. Og her kommer det kognitive systemet inn. Individets kognitive ressurser løser de konkrete problemene her og nå, men retningen på det hele, har du med deg, som en språkløs tilbøyelighet fra en fjern fortid.

Når vi lar våre handlinger preges av dette, så handler det ikke om kognitiv innsikt i hvorfor vi vil det vi vil. Hjernen er full av kjemi. Da handler det også om stoffer som gir oss belønninger i form av glede, tilfredstillelse, nytelse, men også straffer i form av ubehag, smerte, fortvilelse og mindreverd.  Når isbjørnbinnen parer seg med alle hann-bjørner i området, så handler det ikke om kognitiv innsikt i at «dersom jeg gjør dette, så har mitt avkom lavere risiko for å bli angrepet av hann-bjørner, dermed overlever mitt avkom og blir en evolusjonær vinner».  Bjørne-binnen går kun etter impulser og hjernens belønnings- og straffe- systemer. Det biologiske resultat er ikke det samme som individets mentale opplevelse. Når vi mennesker finner opp prevensjon, så er det på ingen måte i strid med evolusjonen, for også vi går etter hjernens belønnings og straffe-systemer. Så vi har kognitiv kapasitet nok til å finne på en rekke løsninger som melker disse systemene, uten å måtte ta ansvaret for mulige biologiske konsekvenser.

Hvor tror du menneskets hang til å holde seg med kjæledyr kommer fra? Hvilken biologisk gevinst er det av å investere tid og ressurser i å stelle for katter? Sannsynligvis er det menneskets omsorgsevne, som er drivkraften her. Vi har regelrett trang til å bry oss om, og stelle for noen. Ja, selve omsorgsevnen kan forklares med den biologiske gevinsten det er i å stelle for avkom. Men oppdag at utløsermekanismen for dette, er temmelig upresis. Og det gjelder ikke bare for mennesker. Vi hører stadig om hunder og katter som tar seg av ungene til andre dyrearter. Hva kan vi lære av slike fenomener? Vi lærer om en bred utløsningsmekanisme, fordi evolusjonen «vet ikke spesifikt hva vi møter», dette overlates til kognitive mekanismer, som på ingen måte har noe kunnskap om hva som egentlig er «det store spillet», men nettopp drevet av en uklar retning; et behov som bare melder seg.

Nettopp dette at avkom koster svært mye innsats hos menneskearten, er vesentlig å forstå. Dette påvirke en rekke adferdsmønstre hos arten. For eksempel, omsorg som vi har vært inne på, og ikke minst strategier rundt partnervalg. Det å ha forstått slike mekanismer gir selvsagt opphav til et vell av hypoteser og spekulasjoner på forskjellige typer atferd. Og noen ganger kan vi komme opp med tankemåter som kan vise seg å finne empirisk støtte.

Et eksempel på en slik spekulasjon kan være «problemet» med unge jenter som blir alt for tidlig gravide. Hos andre arter, som ikke har akkumulerende kultur, vil kjønnsmodenhet samsvare med nødvendige ressurser til å ta seg av avkom. Men menneskearten har altså det særpreget at kultur akkumuleres fra generasjon til generasjon. Da handler det også om kunnskap, kompetanse og det å finne sin plass i et stadig mer komplekst sosialt system. Men evolusjonen er ikke intelligent, og den mye langsommere. Da kan det det altså ha oppstått et voksende gap mellom fysisk kjønnsmodenhet, og kulturell modenhet. Med andre ord kan menneskearten få barn, før individet har de ressurser som må til for å ta seg av et barn. Men det mennesket har, er altså kognitive evner, med mulighet til å overstyre de urgamle impulsene.  Da er vi tilbake til mekanismene jeg skisserer i kapittelet om «Det komplekse mennesket».

Poenget her er at dette blir en kamp, i individet og ikke minst mellom familier og grupper. Dette fenomenet, danner sammen med mange andre utfordringer, utfordringer som ender opp som det man kaller for «seksualmoral». Og med dette oppstår det selvsagt også et spill rundt det hele. Vi får moralisme, bedrag, skam og nedgradering av individer som ikke «holder standarden». Dette er jo bare enn liten del av et større problemkompleks, som jeg forsøker å reflektere over her. Jeg gir jo på ingen måte fasit i dette. Det jeg er opptatt av er å eksemplifisere tenkemåten. Ideer om «ungjenters dyd», vil som sagt, raskt utvikle seg til moralisme i det sosiale spill. Og det i seg selv vil jo da øve et sosialt seleksjonspress på arten. Det å havne «utenfor» den urgamle moralske standard, utgjør risiko for alt fra ekskludering til utstøtelse til regelrett drap. Opp i alt dette vokser jo også bedraget frem, også som lønnsom strategi. Det har jeg skrevet om her. Jeg sier ikke at det er slik. Jeg bare demonstrerer tenkemåten. Vi snakker nå altså om deskriptive hypoteser, om hvordan deler av moral-mekanismene kan være formet hos menneskearten. For meg er dette en måte å «lese mennesket» på. Når jeg ser moralsk indignasjon, enten det har med seksual-moral å gjøre (se her) eller annet, så ser ikke jeg Gud, men evolusjonens nådeløse herjinger med oss.

Men hva med fornuften? Jeg ser at Ottosen siterer forfattere som jeg oppfatter kommer med hypoteser i retning av at Gud måtte til for å få etablere menneskets kognitive evner.

Men jeg klarer ikke med min beste evne å se at menneskets kognitive kapasitet, står i noen særstilling som evolusjonær utfordring. De fleste hjernesentre, både hos mennesket og andre arter, har svært høy kompleksitet.

En refleksjon er jo at det jo først og fremst er kognitiv kapasitet, vi mennesker har greid å skape kunstige varianter av. Det er ikke vanskelig å etablere f.eks. boolsk logikk, i kunstige systemer. Regnemaskiner var jo noe av det første man lagde rent mekaniske utgaver av. Vi er vant til å lokalisere kognitiv kapasitet til frontal-pappen i hjernen. Men, jeg tenker at logikk som funksjonalitet er vidt utbredt overalt i biologiske hjerner. Dette handler om at hjernen er et adaptivt system. Hvordan foregår dette? Vi kjenner i dag til nevrale nettverk. Det er måten som nevronene henger sammen på, og samspiller. Dette har vi kopiert i data-simuleringer. Den store forskjellen fra konvensjonelle systemer, som er turing-maskiner, som følger instruksjons-sett, så er dette mønstergjenkjennende nettverk. Dette er kopiert og gjenskapt i vår tids datateknologi, som nå kan gjenkjenne ansikter, lese fingeravtrykk, lese tekst osv. Den biologiske hjernen lærer ved å søke sammenheng i mønstre. Tilsvarende logiske operasjon, kaller vi for «induksjon». Det er åpenbart mer enn bare ren statistikk. Hjernen er en konstruksjonsmaskin. Den konstruerer informasjonsstrukturer, basert på mønstergjenkjenning. Men dette er ressurskrevende. Hva er gevinsten? Gevinsten kommer i den neste logiske operasjonen, som vi har navngitt «deduksjon». Hjernen benytter kunnskapen når beslutningene skal tas, og atferden utformes. Plutselig, så har vi altså Aristoteles to viktigste logiske grunnbegreper på plass. Det tredje begrepet, som Ottosen nevner, er abduksjon. Det er et annet ord for hypotesedannelse, som jeg har beskrevet her. Hjernen gjetter, og korrigerer, som en del av konstruksjonsprosessen. Dette er den kreative prosess. Her må vi trene oss på å tenke dynamisk. På den måten kan vi se potensialet i hvordan dette kan utspille deg. Oppdag at ideer og forestillinger ikke behøver å «komme fra noe sted». De konstrueres i hjernen. Det skjer selvsagt ikke uavhengig, hverken av hjernens ressurser eller sanseinntrykk. Likevel er denne innsikten helt vesentlig.

En stor del av Ottosens problematisering i kapittelet om evolusjon, indikerer at denne dynamikken er dårlig forstått. Dette gjelder i stor grad også sitatene av andre. I slutten av kapittelet vil jeg kommentere noe av dette. Jeg har laget denne korte teksten om kaotiske utviklingsforløp. Det er rett og slett utløst av det jeg ser av mange kristnes angrep på evolusjonsteorien. Klarer man ikke å tenke abstrakt, i mekanismer som spiller seg dynamisk ut, i et nesten uendelig mulighetsrom, så er man fastlåst. Evolusjon er kaotisk dynamikk. Psykiske prosesser er kaotisk dynamikk. Og sosiale prosesser er kaotisk dynamikk.

Men dette koster mye biologisk. Høy intelligens åpenbart ikke et «hverdagsprodukt» i evolusjonær sammenheng. Mens f.eks. øyne er uavhengig utviklet rundt 40 ganger, hos forskjellige arter, vet vi kun om ett tilfelle hvor intelligens av vår kaliber har oppstått. Og dette kan man selvsagt spekulere rundt. Bruker vi Frank Drakes formel for estimat av mulig antall sivilisasjoner i galakser, så er jo nettopp dette steget, en del av det regnestykket. Og det må nødvendigvis begrense regnestykket ganske kraftig. Så hva har skjedd, som har penset utviklingen av vår art over i denne retningen? Dette er selvsagt opphav til mange spekulasjoner og hypoteser. Noe av dette skisserer jeg her. Det er lenge siden jeg skrev dette, og bildet er nok langt mer nyansert enn dette. Rent empirisk vet vi at det har vært en periode med dramatisk økning i hjernestørrelsen. Så er jo vitenskapen full av hypoteser om hva som har drevet denne utviklingen. Vi ser jo også rent empirisk at redskapsutviklingen, følger det samme mønstret, og at bruk av ild kom ganske tidlig inn. Sannsynligheten er høy for at dette har skapt selvforsterkende vekselvirknings-effekter. I min framstilling har jeg lagt vekt på sosiale prosesser, som det drivende og selvforsterkende elementet. For ikke lenge siden kom jeg over denne videoen hvor Keith Devlin beskriver sin forskning på hvordan basis matematikk-evner kan ha utviklet seg, nettopp som følge av sosialt seleksjonstrykk. Men i ettertid ser jeg at f.eks. matlaging (ved bruk av ild), og generelt økende behov for langsiktighet, som følge at arten sprer seg utenfor sitt naturlige habitat, definitivt er en del av dette bildet. Selvsagt er det nær kobling mellom langsiktighet og sosiale utfordringer. For vårt omdømme, utvikles over mange år, og er en avgjørende del av individets sosiale kapital.

Filosofen Peter Wessel Zapffe oppfattet menneskets kraftige kognitive kapasitet som en overutrustning. Han sammenlignet menneskets fornuft med geviret til den irske kjempehjorten. Dette må ses i biologisk sammenheng med noen av de mekanismene jeg beskriver her. Poenget er at man må få den ekstreme dynamikken i evolusjonære prosesser, under huden, for å skjønne potensialet av det. Dette er prosesser, som kan resultere i ekstreme blindgater. Det er jo ingenting som tilsier at ikke slikt kan skje. Man må bare forstå viktige begreper, som f.eks. seleksjonstrykk (beskrevet her).

Rent filosofisk, handler det ikke om evolusjonens manglende forklaringskraft, men heller det motsatte. Og det er faktisk et problem. Skal jeg rette pekefingeren mot meg selv, så er det akkurat dette. Det er veldig lett å benytte evolusjonsteorien som «Magiforklaring» på ting. Magi-tenkning har jeg beskrevet her.  Det er veldig lett å komme opp med hypoteser om seleksjonstrykk. Men dette vil forbli spekulasjoner og hypoteser, inntil det kan støttes av eksperimenter og empiriske data.

Jeg presenterer en rekke slike spekulasjoner, gjennom hele min filosofiske tenkning. Og jeg må regne med at mye kan falle den dagen, eksperimenter eller annen empiri, kan komme med relevante innvendinger. Jeg er først og fremst ikke ute etter å «få rett», men å vise en måte å tenke på, som gir grunnlag for å forstå menneskearten. Et viktig poeng er imidlertid at jeg forsøker å holde meg vitenskapslojal. Det vil si at jeg søker å holde meg konsekvent innenfor de metafysiske rammer som vitenskapen til enhver tid setter. Og bare det å foreslå mekanismer som påvirker seleksjonstrykk, er jo en bevegelse bort fra ren magitenkning. Dette er ikke å sammenligne med forklaringer av type «Gud gjorde det», som jo nærmest er likeverdig med hypoteser om «Harry Potters Tryllestav». Det er tross alt en langt større utfordring å gå løs på problemstillingene, innenfor de vitenskapelige rammer, enn bare å dikte opp mer eller mindre rent magiske metafysiske forklaringsmodeller.
Så ja, selvsagt er vår kunnskap full av hull, og sikkert også full av feil. Men som jeg gjentar i det uendelige: Gitt ekte oppriktighet, og forsøket på å oppnå forståelse med utgangspunkt innenfor felles menneskelige referanserammer, så er dette det vi har. Og vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det. Det er det som er min definisjon på det å utvikle modenhet. Det er en ærlig sak ikke å vite svar. Da er vi overlatt til hypoteser, og til å kunne veie alternativene opp mot hverandre.

Når det kommer til filosofien, så er jeg egentlig litt skuffet. For nettopp det faktum jeg her beskriver, burde gjennomsyre vår filosofiske tenkning, også på det moralske området. Vi har sett misbruket; altså en ryggmargsrefleks av autoritetsbasert moral, som tilskynder til å erstatte Gud, med naturen og Darwins Naturlige Utvalg. Denne mentaliteten fører åpenbart galt av sted. Et godt eksempel er for eksempel Ottosens uttalelse her:

Det er lett å se for seg at ønsket om «reproduktiv suksess» kan føre til grov umoral siden det kan bety å voldta en kvinne for å gjøre henne gravid. Derfor trenger vi flere moralske sannheter enn de som utelukkende kan hentes med utgangspunkt i  « reproduktiv suksess». Så hvor kommer disse ifra?^[25]

Begrepet antropomorf, passer best her. Det betyr at teorien omformes inn i en menneskebasert forståelsesdrakt, basert på menneskets hverdagserfaringer her og nå. Nei, er finnes intet «ønske om reproduktiv suksess». Det eksisterer ikke hverken hos edderkopper, katter, bjørner, og heller ikke hos mennesket.  Men så kom altså Darwin med en teori, som navnga enda et «nytt spill» som utløser urgamle mekanismer hos menneskeartens mange utgaver av rivalisering og dominans. Her er enda en konkurranse som kan vinnes og gi oss stolthet og ære. Ja, hvor kom nå denne stoltheten og æren fra? Ja de har de ingen refleksjon om som er i spillet, og ikke tar steget ut i meta. Evolusjonsteorien blir til et spill, en ball i hendene på individer som ikke skjønner at selv den æren og stoltheten de søker, er reproduktive strategier, som gjennom tusener av generasjoner har vist seg biologisk lønnsomme.

Nei, voldtekt handler ikke om «ønske om reproduksjon». Det kan handle om seksuell lyst, aggresjon eller dominans. På samme måte som mennesket former gudene i sitt bilde, så former de også evolusjonsteorien i sitt bilde. Så ja, voldtekt kan nok være en del av strategier, i gitte sammenhenger, som statistisk viser seg å gi positivt seleksjonstrykk. Men det er nok en vel så god strategi å passe på seg selv, og beskytte sine døtre, og utstøte individer som oppfattes som en trussel. Alt dette har vi impulser til. Dette spillet er ikke endimensjonalt. Det eneste vi kan si er at det har endt opp kompliserte impulssystemer i oss, internt disharmonisk, full av indre konfliktstoff.  
Så medfører altså den samme antropomorfe tendensen at vi intuitivt kobler vår moral til det dominansbaserte regimet. Når så evolusjonsteorien kommer på banen, så overtar den, for noen, denne gamle guderollen.  Det er med respekt å melde en j** dårlig idé.

Hele problemet her, er jo at moralen reduseres til noe rent epistemisk, altså kunnskapen om hva «alfaen vil». Nå kobles den opp til «hva evolusjonen vil». Derav følger ideen om at man kan «oppdage» moralske sannheter, som noe utenfor mennesket selv. Min hypotese er altså at dette dreier seg om arv fra en tid med dominansbasert etikk (lydighet). Med en autoritets-mentalitet i moralfilosofien, så blir altså dette resultatet. Dette kommer jeg tilbake til i neste kapittel. Kanskje var Darwin selv ikke noe unntak. For forståelsen av den nødvendige subjektive komponenten i all moral, hadde ikke grepet om seg, i den avgjørende tiden fra slutten av 1800-tallet, da eugenikken tok fyr. Moralfilosofien burde ha vært på plass på en langt bedre måte, med modenhet til å ta imot evolusjonsteorien på en ansvarlig måte. I stedet får vi altså retninger som startet med Kierkegaard, fortsatte med Nietzsche, og brukte opp all energi på en hype rundt eksistensialisme. Min hypotese er altså at da evolusjonsteorien kom, hadde ikke menneskeheten nok moralsk modenhet til å ta imot den. Denne begredelige utviklingen har jeg beskrevet her. Tenk over det: Det sies at sosieteten, på den tiden, anså seg selv på toppen av en evolusjonspyramide. Vi husker jo alle disse pyramideformede plansjene vi fikk presentert på skolen, med menneskearten på toppen. Da er det jo å forvente at man begynner å se på sidemannen, og oppfatter vedkommende, som «noen hakk ned, i forhold til meg». Sosietetsmennesket tar umiddelbart hele narrativet inn i sine små og store dekadente rivaliseringsprosesser. Det hjalp kanskje ikke så mye med innvendinger om at «de rike» jo får langt færre barn enn sine fattige medborgere, og derved havner «lengre ned» i det hierarkiet. Ja, vi er omtrent på dette nivået, med en dekadent sosietet, som over hele vesten – ikke bare i Tyskland – tar en rasistisk ideologi til sitt bryst. Dette ender jo opp med at mennesket taper sin moralske uskyld med nazismen, som jeg har beskrevet her.

Så hvor kommer moralske ideer fra, gitt et perspektiv i evolusjonsteorien? Da snakker vi om ideer som demmer opp for alle disse mørke skyggende evolusjonen har etterlatt i menneskets natur? Les gjerne kapittel 7 om det komplekse mennesket en gang til. Vi har en balansegang mellom det kortsiktige og det langsiktige, mellom det egoistiske og det sosiale. Til dette har vi fornuften, med tilhørende kreative mekanismer. Oppdag et bevegelsen fra det kortsiktige til det langsiktige, handler om perspektiv. Det samme gjelder bevegelsen fra det egoistiske til det sosiale. Det samme gjelder i det sosiale, hvor bevegelsen er fra familie, til gruppe til samfunn til sivilisasjon, til menneskehet. Studer gjerne funksjonaliteten til såkalte grid-celler som samlet danner en struktur for navigering i rom. Det fungerer like bra i en liten kasse, som i et stort landskap. Dette er ikke immateriell magi, det er fysisk funksjonalitet. Når perspektivet vokser, blir moralske ideer et naturlig produkt av den type kognitive- sosiale prosesser. Jeg har nevnt basis-impulsene som er omsorg, på den ene siden og aggressive impulser for egen beskyttelse og dominans på den andre. Dette er de emosjonelle drivkrefter som er identifiserte motorer bak det hele.

Oppsummeringen her er at evolusjonsprosessene er en type fakta, hvis benektelse medfører intellektuelt selvmord. Men dersom vi på motsatt side tar den seriøst, så oppdager vi at dette kanskje er det største paradigmeskifte i filosofihistorien. Da burde det friste til å ta et ny-blikk på, kropp, hjerne og sinn. Da blir det også etter hvert nærliggende å inkludere, ikke bare ytre empiri, men vårt eget mentale landskap inn i dette bildet. Det jeg beskriver som «splinten», altså de mange kamper i oss, anstrengelsen i det å tenke, smerten assosiert ved at vi vet og forstår «for mye», er noe vi alle gjenkjenner. Kanskje kan vi til og med enes om at dette er byrden ved vår egen menneskelighet. Og gjennom dette, så kommer vi også nærmere dyret i oss. Og gjennom dyret, blir vi også ett med de prosesser som ledet oss hit. Evolusjonsprosessen er blind, og den er amoralsk. Vi får kontakt, og kjenner det i hver trevl i vår kropp. Det modne mennesket forholder seg ikke til dette ved å bli slave av dyret, fornekte det, eller drepe det. Det modne mennesket ser dyret i hvitøyet, slipper noen nordnorske bannegloser, reiser seg, samler stumpene, gjør det beste ut av det, og går videre på sin livsvei.

En umulig prøve for evolusjonsteorien

Ottosens tilnærming preges i stor grad av det som er bokens perspektiv, som er eksistensen av moralske sannheter. Han utfordrer mest tenkere som forsøker seg på å forklare muligheten for at evolusjonen kan frembringe en art, som er i stand til å oppdage moralske sannheter. Ottosen sier egentlig veldig lite om eget forhold til evolusjonsteorien. Man kan kanskje lese mellom linjene, en del inspirasjon den amerikanske Intelligent-Design bevegelsen. Da handler det altså om evolusjon, i kombinasjon med gudenes inngripen. Det aner meg da også at den kristne utfordring handler om at dersom man først anerkjenner evolusjonsteorien, så er det denne varianten som blir det eneste alternativet.

Hypotesen kan da kanskje formuleres som at, ja evolusjonen har gått sin gang, men at den, på strategiske punkter formes av Guds inngripen. Når det så nærmer seg «sluttproduktet», som er mennesket, så griper altså Gud inn og former «loven skrevet i våre hjerter», som blir til vår evne til å oppdage moralske sannheter.  Vanskelighetene med å forklare eksistensen av objektive moralske sannheter, uten denne hjelpehypotesen, blir i høy grad tydeliggjort og problematisert.

Jeg oppfatter dette som en avsporing. Som sagt, er det å forklare objektive moralske sannheter er, i seg selv, en umulig oppgave, fordi konseptet er selvmotsigende. Avsporingen er jo at man da glipper, både i forsøket på å forklare menneskets moralitet ved hjelp av evolusjonsteorien, og ikke minst, hvordan man forholder seg til de store moralske utfordringer som er innebygget i selve evolusjonsmekanismene. Det vil jeg si noe om her, med fare for å gjenta meg selv.

Det Ottosen og mange andre tenkere ser ut til å glippe på, er at menneske arten har utviklet seg til en nesten hyper-sosial art. Det er menneskeartens sosiale kapasitet som medfører behov for moralitet. Mye av dette har jeg som sagt tidligere beskrevet. Men det er en skisse. Området er så omfattende at det nesten kunne vært et eget fag. Kortversjonen er altså: Vi har dyret i oss. Hele det egoistiske registret er på plass, og intakt. Vi har forhold, både i det sosiale samspill, og i det sosiale spill, som fremdyrker og vedlikeholder våre egoistiske impulser. Derfor blir de ikke borte. Men det er et faktum at mye av dette står i konflikt med våre sosiale impulser.  Men det er også et faktum, at vi har kognitive evner, inklusive bremsemekanismer, som handterer dette. Og dette kommer i mangfold. Derfor handler resultatet, både om legning, livserfaring, sosial status, ressurser og etterlevingsevne. Og dette burde snu opp ned på hvordan vi tenker om dette.
Så objektiv moral, kommer ikke ut av dette, men det betyr ikke at moraliteten ikke kan forklares ved hjelp av evolusjonsteorien.
Så er jeg noe overrasket over at Ottosen ikke problematiserer måten Naturlig Utvalg fungerer på. OK, han er delvis inne på at ja, prosessen er amoralsk, og fremelsker overlevelse og reproduksjon (fitness), som helt riktig kommer i konflikt med det vi naturlig oppfatter som moral. Dette i seg selv setter oss på den store testen. Dersom vi holder på autoritet og deduksjonisme, så blir slike store predatorer som løver, det store idealet, slik som det ble for Nietzsche. Det andre alternativet, er altså det jeg foreslår, som er moralsk autonomi. Med andre ord en frigjøring fra deduksjonismen. Men som Sharon Street påpeker, slik hun siteres av Ottosen, så er ikke en slik frikobling mulig, dersom ideen er å starte med blanke ark. Min etiske tenkemåte starter derfor med noe som er i oss allerede, nemlig våre omsorgsevner. Dette er selvsagt ikke tilfeldig, fordi nettopp omsorg er en viktig del av menneskets moralitet. Ideen er å spille videre på dette.  Dette valget har ingen deduktiv begrunnelse. Det er en appell. Men selvsagt ligger det i kortene at jeg oppfatter at det er nettopp dette, som er den viktigste forutsetninger for nettopp menneskets (hyper-) sosiale kapasitet. Og selv om omsorgsevnen er en emosjonell fasilitet, så er det nettopp menneskets høye kognitive kapasitet, inklusive bremse-mekanismene som gir denne varianten spillerom som er i stand til å overskride det rent emosjonelle. Det har jeg utdypet her. Ingenting av dette er hverken uten nyanser, eller komplikasjoner. Men dette er i alle fall skissen som møter Ottosens problematisering.

Den andre siden av menneskeartens moralitet, som er basert på aggressive impulser, tas med andre ord ut av det moralske domenet. Da snakker vi om dominans, autoritet og sanksjonisme. Dette reduseres først og fremst biologiske mekanismer, som først og fremst er et svar på de sosiale utfordringer med konflikter og behov for regulering av samspillet mellom oss. Dette betyr ikke at behovet for regulering avvises. Men, når etisk rasjonalitet overtar, er vi på jakt etter bedre strategier for å oppnå det samme. Og med bedre, så handler dette både om virkemidler som både er mer etiske, mer effektiv og mindre skadelig. Derfor kaller jeg dette for empatisk etikk. Den aggressive delen av dette forkastes. Det er dette, jeg i min moralfilosofi kaller for moralens onde tvilling.

Kommentarer til enkelte utsagn i kapittelet om evolusjonsteorien

Som sagt oppfattes Ottosen som noe mangelfull i sin forståelse av evolusjonsteorien. Så jeg gir etter for fristelsen til å kommentere noen utsagn her.

Hvordan kan det ha seg at mennesker, som faktisk handler som de gjør på grunn av evolusjonen, samtidig kan identifisere uheldige konsekvenser av nettopp evolusjonen? Kan menneskets fornuft, selv om den er et resultat av evolusjonen, likevel være i   stand til å korrigere instinkter som også er frembrakt av evolusjonen?^[26]

Men på samme måte som at mennesket kan utvikle maskiner som er sterkere enn egen muskelkraft, kan evolusjonsmekanismene frembringe løsninger, som i sin tur kan skape løsninger som overskrider biologisk utviklede løsninger.
Les dette langsomt: Hjernen er en konstruksjonsmaskin, og den er kreativ. Vi må ingeniørtenke om hvilke begrensinger evolusjonsmekanismene, i seg selv, setter på disse kreative mekanismene. Dersom kreativiteten ikke kunne spille seg ut og overskride foreliggende løsninger, ville ikke dette hatt noen nytteverdi. Den dagen arten tar i bruk redskaper, er dette overskredet. Den dagen arten tar i bruk ilden, er dette overskredet.  Kunne vi lage maskiner som er sterkere enn oss selv? Ser vi konturene av kunstig intelligens som kan bli smartere enn oss selv? Kan evolusjonsprosessene utvikle kognitive systemer som er smartere enn de eldre systemene? Svaret på Ottosens utfordring er ja. Fornuften er kognisjon, generalisert, særlig ved hjelp av menneskets evne til symbolspråk. Evolusjonsprosessen er ingen kommandosentral. Den har kommet opp med et biologisk verktøy, som i seg selv er kreativt, kan konstruere, og analysere logisk, trekke slutninger, og beslutte. Dette er systemer som på mange måter er i stand til å overstyre og overskride eldre biologiske løsninger. Hver gang vi kjenner en impuls, som motstås og overstyres med en annen respons, så kjenner vi akkurat disse mekanismene i oss selv.

 Selvsagt skjer ikke dette uavhengig av den evolusjonære historien. Våre anskuelsesformer er evolusjonære produkter. Da snakker vi om vår evne til å organisere oppfatningene i tid, rom, kausalitet osv. Det store filosofiske spørsmålet er jo om dette er de egentlige fysiske realitetene, eller om det bare er slik vi er utviklet til å oppfatte det. Men poenget er at det er på slike dypere nivå at hjernen anskuer verden. Så har jeg allerede beskrevet det emosjonelle systemet, den nære integrasjonen med biologisk kropp, og hvordan dette ender opp i et mangfold av impulser som konkurrerer om å påvirke retningen på vår atferd. Videre har jeg påpekt fornuft og bremsemekanismer som kommer opp på det igjen, for å regulere det hele.  

På samme måte som denne (Hjernen) er designet til å løse kompliserte matematiske oppgaver, er vi mennesker designet, gjennom evolusjonen, til å besvare moralske spørsmål. Han fastslår også at «til tross for at menneskets moralske overbevisninger på ulike måter tidligere er blitt forstyrret av evolusjonære krefter, er disse forstyrrelsene nå blitt overvunnet, slik at sanne moralske overbevisninger i større og større grad blir omfavnet».  Det er interessant at Parfit i   denne sammenheng snakker om at vi mennesker er «designet». En slik henvisning kan i   det minste indirekte peke i retning av at en personlig Gud har vært involvert. Parfit ser da også fordelen ved å tenke at «Gud ville ha visst hvordan hjernene våre burde blitt designet slik at vi kan tenke på en gyldig måte». ^[27]

Ottosen siterer her Derek Parfit, som forsøker å forklare moralsk realisme uten å ta i bruk overnaturlige magi-forklaringer. Min kommentar til dette er igjen at vi snakker om sosiale prosesser. Hva vi kan besvare her, er med utgangspunkt i hva som fungerer sosialt. Dette kan vi ha fakta-kunnskap om. Les gjerne om betingede sannheter i kapittel 16.
Angående design, så er evolusjonære prosesser er også en form for design. Man kaller det for paleo-design. Det har jeg skrevet om her. Min utfordring til den skeptiske kristne: Hvordan tror du at du selv kommer opp med dine design? Tror du det er en fysisk prosess involvert? Ikke? La en kirurg passere de rette snittene i din fysiske hjerne, så ser vi hvordan det går med dine store talenter for design. Oppdag at dine egne geniale prestasjoner, er resultat av fysiske prosesser. Så hvordan fungerer nå egentlig slike prosesser?

Konklusjonen blir at overbevisningen om at «alle har like rettigheter», som for mange er et moralsk imperativ, «åpenbart ikke er et produkt av evolusjonære krefter». Jeg tror Parfit har rett i   denne konklusjonen. Ideen om at alle mennesker har samme verdi, og at vi skal gjøre det rette også overfor fremmede selv om det ikke gagner oss, er ganske ny i   menneskets historie. Slik sett er det direkte pussig at Wielenberg, som jeg tidligere har påpekt, hevder at menneskers kognitive evner skaper denne ideen. For både Wielenberg og Parfit er det uansett utfordrende å sannsynliggjøre at et menneske, som altså er et produkt av evolusjonen, kan «overvinne» instinkter som evolusjonen har gitt oss og å avdekke at ideen om likeverd er et objektivt moralsk prinsipp.^[28]

….
Å påstå at moralske fremskritt betyr at menneskers fornuft så å si «overvinner» uheldige evolusjonære konsekvenser, forutsetter at fornuften kan operere løsrevet fra vår evolusjonære historie.^[29]

Her ser vi igjen noe som tyder på manglende innsikt i dynamikken i den menneskelige hjerne. Det har jeg tidligere kommentert. Men her vil jeg også påpeke noe som kanskje er kristen vanetenkning: åpenbaringserkjennelse. Det har jeg skrevet om her. Poenget er ideen om at alle tanker og ideer kommer fra kilder utenfra. Fortsatt tro på telepati går på tvers av vår tids kunnskap om fysikk. Se her. Samtidig vet vi som sagt at det nettopp er hjernens spesialitet å konstruere. Så hvordan kan en idé om «likeverd» ha oppstått?

Vel, vi vet det ikke, men et forslag kan være å ta utgangspunkt slektskapseleksjon (se her) og den mest kjente strategien i spillteori, kalt tit-for-tat. Samarbeid fungerer best når vi behandler hverandre likeverdig. Da handler det om tillit, trygghet og forutsigbarhet. Dette er avgjørende suksessfaktorer for konstruktivt samarbeide. Som barn er mange av oss ganske sensitive på foreldres, eller læreres forskjellsbehandling. Dette handler ikke om irrasjonell angst. Den utfordringen det er å bli nedgradert er høyst reell, og kan bety alt for ditt liv. At begreper som omhandler hverandres verdighet, naturlig har kommet blant oss, krever ingen gudommelig undervisning. De av oss som har kjent tyngden av hierarkiet fra nedsiden er veldig klar over den ekstreme signifikans dette har for våre livsvilkår.  Da er jo matematikken ganske enkel. Vi har høyverd, og mindreverd, som peker henholdsvis opp og ned i en type biologiske hierarkier som eksisterer hos utallige arter. Da kan vi «regne» oss frem til hva de som er parallell med oss er: like -verdige.
En liten avstikker her: Se på ordene som er i bruk her. Opp og ned, refererer til hjernens evne til å anskue i rommet. Hadde vi ikke en norsk nobel-pris i 2014 som ble delt ut til ekteparet Moser, for å ha oppdaget hjernens grid-celler som utgjør et posisjonssystem i hjernen. Det er fysiske systemer. Hvorfor denne retningen? Hvorfor sier vi høy og lav? Som barn ser vi opp til våre foreldre. Og, fra gammelt av dominerte de største de minste. Herav fungerer dette som metaforer, som navngir begreper i vår verdighetstenkning, på en slik måte at hjernen kobler dette til noe den i utgangspunktet forstår. Dette er fysiske informasjonsprosesserende systemer, som utnytter hva som måtte foreligge, på en måte som gir mening.

Kommer dette i konflikt med impulser som evolusjonen har utviklet i oss? Ja, dette er i konflikt, både med rivaliserings-impulser og tribalisme-impulser. Men det er i tråd med omsorgs-impulser, vår nysgjerrighet, og vårt behov for trygghet og samhold i gruppen. Oppdag at evolusjonen ikke skaper harmoni, at konfliktene og deres nødvendige kompromisser er der, fra tidenes morgen. Det åpner for at bremsemekanismer kan gi biologisk gevinst her. Det er ikke noe endimensjonalt lineært system vi snakker om her. Dette er dynamisk. Vårt språk og vår omgangsform gjenspeiler selvsagt dette.   

Videre begrunner Wielenberg tanken om alle menneskers rettigheter med at evolusjonen har konstruert oss slik at vi ubevisst klassifiserer andre mennesker som «like» oss selv. Men en slik optimisme virker lite holdbar. Det er lett å se for seg at noen – kanskje også i   vår tid, men i   hvert fall i   helt andre kulturer –  avviser at enkelte andre er identiske med dem selv; kanskje fordi de har en annen hudfarge, en annen kultur eller tilhører en annen kaste. Hva hjelper det da at Wielenberg forteller vedkommende at evolusjonen egentlig har sørget for å skape tro på likeverd? I kapittel 12 viser jeg at likeverdstanken først kom inn i vestlig tenkning med kristendommen.^[30]

Jeg tok med dette sitatet, av behov for å kommentere nærmere rundt rettighets-begrepet. Jeg vet ikke om jeg er alene om en følelse av forvirring av tanken på rettigheter som bare skulle eksistere ut av løse lufta. Oppdag at rettigheter kun har mening, der det eksisterer en reell makt bak. Du og jeg innvilges rettigheter av aktører med ressurser nok til å håndheve det. Uten en slik aktør, er begrepet meningsløst, i verste fall et bedrag. Igjen, de av oss som eksisterer et stykke ned i hierarkiet, vet hva tomme løfter om rettigheter innebærer. I skrivende stund er det full krig mellom Israel og Hamas. Jeg vet ikke hvor mange minutter det er mellom hvert barn som drepes. Hva betyr menneskerettighetene da? Så, nei, vi har ingen immaterielle rettigheter ut av løse lufta. På et vis blir det en hån å snakke om rettigheter, der de åpenbart ikke finnes. Les dette langsomt: Rettigheter oppdages ikke, de innvilges.
Resten av sitatet dekkes i stor grad av tidligere kommentarer.

I tillegg kan Wielenbergs argumentasjon møtes på følgende måte: «Joda, det kan nok hende evolusjonen har sørget for å gi meg empati, også overfor fremmede, men det prøver jeg å bekjempe. For det er rett og slett ikke rasjonelt å ta hensyn til andre –  så lenge det ikke er gunstig for meg selv.» Overfor en slik logikk trengs et solid motargument, og det kan jeg ikke se at Wielenberg gir. Dessuten trenger ikke ideen om menneskers likeverd være et objektivt moralsk prinsipp selv om evolusjonen skulle ha gitt oss denne overbevisningen. Som Plantinga har påpekt: Evolusjonen kan jo ha utstyrt oss med en feilaktig ide.^[31]

Setningen som Ottosen her konstruerer om at det er irrasjonelt å ta hensyn til andre kunne kanskje vært analysert med en hensiktsanalyse: Hvorfor vil du bekjempe ideer om å ta hensyn til andre? Det blir vanskelig å besvare på annen måte enn at «Det vil jeg selv tape på». Med andre ord, jeg prioriterer alltid meg selv foran andre. Det er jo egoisme som uttrykkes her. Ottosen har et helt kapittel i boka om etisk egoisme, da særlig med vekt på filosofien til Ayn Rand. Egoisme har jeg reflektert over her. Ayn Rand har jeg kommentert her, og objektivisme her.
Mitt inntrykk er at han glipper på at Ayn Rands etiske egoisme er mer sofistikert enn som så. For hensyn til andre er faktisk lønnsomt selv for en egoist. Dette handler om at mennesket er en sosial art i den grad, at overlatt til oss selv vil de fleste av oss omkomme, eller ha høy risiko for det. Les gjerne her om den sosiale multiplikasjonseffekten, her om verdiskaping, her om nytteverdi og her om det sosiale samspill. Ayn Rands etiske egoisme innarbeider noe av denne rasjonaliteten. Et samfunn av bøller er ikke et samfunn. Oppdag at bøller sjelden kommer særlig langt i samfunnet. Så, ja et utsagn om at det ikke er rasjonelt å ta hensyn til andre, er rett og slett feil, også for en egoist. Men, selvsagt er dette mer nyansert enn som så. For vår avhengighet av andre, avhenger av ressurser og sårbarhet. Noen veldig ressurssterke kan kanskje ture fram og holde på, men rent matematisk kan vi slå fast at de tilhører et lite mindretall. For dette handler jo om fordeling av ressurser. For alle oss andre er det lønnsomt å ta hensyn, også rent egoistisk. Og det er særlig lønnsomt å få de veldig ressurssterke med på den ideen. Da blir de ekte helter. Det er et godt renommé og ta med deg og gi til sine etterkommere.
Enda mer nyanser: Er egoismen da en god moralsk begrunnelse? Jeg vil svare nei. Men, vi kan ikke nekte for at ren hensynsløshet kan da til tider gi enkeltindivider stor suksess. Da koker det ned til om toppverdien lander på felleskap og likeverd, eller egoistisk om meg og mine. På den andre siden, hvis jeg ikke passer på meg selv, hva har jeg da å gi til samfunnet? Man kunne skrevet bøker om de etiske dilemmaene her. Men det aner meg at selvoppofrelse og altruisme må regnes som den største utfordringen å forklare, kun med utgangspunkt i evolusjonsteorien. Jeg tenker at det lar seg gjøre, da med utgangspunkt i nettopp betraktningene over. Les gjerne dette eller dette, og spinn på det selv, i dette perspektivet. Poenget er at de sosiale drivkrefter i mennesket er så sterke, at mange mennesker gjerne går i døden enten for å bli helter, eller for å unnslippe skam. Begge deler, skam og stolthet er emosjonelle mekanismer. Faktisk hender det at mennesker fødes uten evne til skam. De kalles psykopater. Oppdag at skam er en fysisk ressurs i hjernen.

Innbakt i Rosenbergs påstand ligger en forutsetning om at et menneske kan bruke fornuft, fakta og vitenskap for å korrigere feilaktige ideer eller instinkter som evolusjonen har gitt oss. Dette er paradoksalt av to grunner. For det første er Rosenberg en nihilist som avviser at moralske påstander kan være sanne eller falske, og da rimer det ikke å mene at noen instinkter bør korrigeres. For det andre er det vanskelig å se for seg at Rosenbergs syn på evolusjonen åpner for at mennesket er utstyrt med en slags nøytral instans som kan korrigere uheldige instinkter.^[32]

La oss som en oppsummering splitte dette opp i de enkelte resonnementer som Ottosen kommer med her:

Innbakt i   Rosenbergs påstand ligger en forutsetning om at et menneske kan bruke fornuft, fakta og vitenskap for å korrigere feilaktige ideer eller instinkter som evolusjonen har gitt oss.

Igjen ser vi den klare indikasjonen på manglende innsikt i måten evolusjonsmekanismene influerer oss på. For å gjenta meg selv med litt andre ord: Evolusjonsmekanismene gir oss ingen konkrete ideer. Vi kjenner den som språkløse følelser. Kognitivt opptrer den i form av anskuelsesformer (tid, rom kausalitet), en rekke sofistikerte moduler for informasjonsprosessering, f.eks. det visuelle systemet, og muligens også en del arketype forstillinger, som for eksempel kan være opphav til redsel for mørke, slanger eller innsekter. Poenget er at her er ingen ideer som favnes av språk eller er i form av narrativ. Vi fødes med funksjonalitet for å kunne utvikle narrativ, men de faktiske fortellingene er noe som hjernen tilegner seg og konstruerer etter som livserfaringen skrider frem. Alt dette, men særlig det emosjonelle, ikke bare kan, men må reguleres, fordi impulsene står i konflikt med hverandre. Og via det kognitive systemet har vi nå forstått f.eks. at vår oppfatning av rommet, er en tilpasning. Vi har fått Einsteins relativitetsteori, som forteller oss en annen historie. Vi kan ikke visualisere en romtid som krummer seg i en fjerde dimensjon, for vi har ikke visuelle ressurser som er tilpasset dette. Men like fullt har vi både matematikk, observasjon og analyse som forteller oss, at ja: evolusjonen tok feil, men det gjør ingenting for det fungerer i vår hverdag.

For det første er Rosenberg en nihilist som avviser at moralske påstander kan være sanne eller falske, og da rimer det ikke å mene at noen instinkter bør korrigeres.

Jeg gir Ottosen det poenget er at alt fornuften driver med er intensjonalt. Og da kommer hensikten fra verdisystemet. I den grad fornuften er involvert i handlinger, er den influert av verdisystemet. Det å korrigere er en handling, og den er motivert. På denne måten kan ikke fornuften operere løsrevet fra et verdisystem. Men, som sagt impulsene, og dermed også verdiene står i innbyrdes konflikt. Og da er det som regel de urgamle egoistiske og kortsiktige impulsene som må kontrolleres. Motivet er jo da det langsiktige og det sosiale.

Det å avvise at moralske påstander har objektiv sannhetsverdi er ikke det samme som nihilisme. Det er kun snakk om en tilleggs-dimensjon i måten å begrunne på.  Dette skaper mening på skalaen for godt og dårlig. Det å avise at moralske utsagn utelukkende kan håndteres epistemisk, er ikke det samme som å avvise moralen i sin helhet. Det er ikke det samme som å avvise rangering på denne skalaen. Det er fullt mulig å holde seg med moralske standarder, uten å ty til epistemiske termer. Jeg anser meg også som nihilist, nettopp i denne betydningen av at det skulle kunne eksistere subjektuavhengige verdier. Jeg sammenligner det med et univers uten subjekter. Hvordan i all verden kan verdier eksistere uten at det er noen som verdsetter? Det er nok her den fundamentale uenigheten ligger.

For det andre er det vanskelig å se for seg at Rosenbergs syn på evolusjonen åpner for at mennesket er utstyrt med en slags nøytral instans som kan korrigere uheldige instinkter.

Denne er vel tidligere kommentert, men jeg gjentar gjerne meg selv. Biologiske organismer eksponeres for ekstremt mangfoldige former for seleksjonstrykk. Dette skaper et mangfold av impulser som ofte havner i innbyrdes konflikt. Dersom individet skal kunne opprettholde beslutningsevne, krever det at det samtidig utvikles mekanismer som veier disse opp mot hverandre og kan hemme hverandre. Dette har, hos menneskearten endt opp i kognitive systemer som regulerer dette.  Så jo, individet er, av evolusjonsprosessene, utstyrt med mekanismer som kan «korrigere uheldige instinkter».

Som en oppsummering, tenker jeg at indikasjonene er sterke på at Ottosen og mange andre tenkere, har for svak innsikt, både i evolusjonsteorien, i nevrologien og i psykologien. Her tenkes det nærmest populistisk forenklet. Utfordringen må kanskje være: les anbefalte litteratur minst to ganger, så kan man komme tilbake med mer konstruktiv kritikk.