«Gud, hvor vi savner ham» heter kommentarartikkelen til Erling Rimehaug i Vårt Land pinseaften 07.06. 2025. Han spør: «Kanskje det er i savnet Guds nærvær finnes?». I disse og lignende utsagn kan fornemmes en viss tillitskrise.
Kanskje ligger Guds nærvær i savnet
Martin Luthers begrep «den skjulte Gud» har inspirert norske og danske fakultetsteologer. Se Geir Hellemos bok: «Den skjulte Gud: mot en ny virkelighetsforståelse» (2005), Jakob Wolf: «Den skjulte Gud. Om naturlig teologi» (2018) og Marius Timman Mjaaland: «The Hidden God» (2015).
«Gud er tilbake» og «Gud er her», ropes det ut i disse vekkelsestider. Det hviskes ikke, kan man vel trygt si. Om vekkelsesvinden blåser innover Den norske kirke, gjenstår å se. For noen år siden kom det kritikk og advarsler fra dette hold mot ungdomssamlingen «The Send». En av de skarpeste kritikere var diakoniforsker ved VID, ansatt i Den norske kirke: Hans Eskil Vigdel. Han utga boken «Ingen introverte i himmelen» (2019).
Flere menigheter fra Den norske kirke er dette år deltakere ved det samme arrangement, med samme formål: å inspirere unge mennesker til disippelskap og misjon. Jesus spurte ikke disipler/apostler om de var introverte eller ekstroverte. De skulle gå «all in»; fornekte seg selv og forlate ALT for å følge ham. De senere apostler og misjonærer fulgte dette bud.
Mange har sitert verset i Petter Dass’ salme: «Gud er Gud om alle mann var døde. Gud er Gud om alle land lå øde». Kåre Hansens kritiske biografi om Petter Dass (2007) falt mange Dass-entusiaster tungt for brystet, ikke minst ved Universitetet i Tromsø/UiT: Norges arktiske universitet.
Nå i 2025 har den nordnorske dikterpresten, Petter Dass, fått sitt storslagne monument på Helgelandkysten. Han var født her og var mangeårig sogneprest i det rike prestegjeld: Alstahaug. Symbol- og signaleffekten er mer enn tydelig. Det var ikke nok at Dass allerede har en statue i Sandnessjøen, Alstadhaug kommune, oppført 1988. Hvem blir den neste, mon tro? («Grønlands apostel», Hans Egede, står også på sokkel i Nordland. Men langt mer beskjeden enn statuen på Grønland).
Ti meter høy Petter Dass-statue avduket på Helgelandskysten
Det sies ikke alltid tydelig nok at det er Kristendommens inkarnerte (immanente?) Gud – Jesus Kristus – som har vært savnet og nå er tilbake. Men hvor og hvordan lar Han seg finne? I Kirkens liturgi og messe, på støyende vekkelsesmøter, eller i «Lyden av stillhet»? (Jfr. bok med denne tittel av den bredt anerkjente pinsepastor Tomas Sjödin fra 2023).
Subjektet «troen» gjennomgår angivelig ulike faser, fra den første (naive) barnetroen til den modne voksentroen. Rimehaug siterer teologen Walter Brueggemann: «Vi opplever først orientering i livet og troen. Så treffer livet oss med en desorientering. Det er da vi trenger å søke Gud gjennom klagesanger. Av det kan det komme en reorientering. Den er mer solid og ekte, fordi den har tatt opp i seg erfaringen fra desorienteringen. Vi erkjenner at Gud er ufattbar og ukontrollerbar, men velger likevel å stole på ham». (min kursivering)
Den kristne Gud (Kristus?) er ikke mer ukontrollerbar eller ufattbar enn at Han er definert i Kirkens bekjennelser med en «livshistorie»: fødsel – død – oppstandelse – himmelfart – gjenkomst – dom… Hver julehøytid feires den kristne Guds komme: Guds fysiske fødsel i verden. Jeg siterer fra Åste Dokkas julekommentar i Vårt Land 25.12.2023:
«… Så kommer jula. Så kommer noe konkret, noe faktisk, noe håndgripelig og fysisk: Gud kommer. Helt reelt, Gud er her, skrikende, skinnende av blod og fosterfett, levende, faktisk guddommelig tilstedeværelse i kjøtt og blod, i en krybbe, i en stall».
Gudsbarnet i krybben ble voksen, også i «kjøtt og blod». Etter sin Himmelfart 40 (!) dager etter Oppstandelsen har Jesus Kristus hersket uinnskrenket, ubundet av begrensninger i rom og tid. «Han holder hele verden i sin hånd», lyder en elsket gospelsang. Han er skaper, opprettholder – og ødelegger! I Ap.gj. kap. 7 (Stefanus’ forsvarstale) kommer parallellføringen til Den Høyeste i Jesaia kap. 66: «Himmelen er min trone, og jorden er en skammel for mine føtter...». (Se også Johannes kap. 12, 37-41).
«han holder hele verden i sin hånd»
Jesus i GT: Jesaja ser Kristus på tronen
Rimehaug avslutter slik: «Det er pinse. Jeg tenker at det er Den hellige ånd som virker i meg til å savne Gud. For dette savnet driver meg til å søke ham. Ikke de gode følelsene. Men Gud selv. Og kanskje er det slik at jo nærmere vi kommer Gud, jo mer vil vi kjenne på savnet etter ham. For Gud er alltid større. Siden Gud er lys, vil det å nærme seg ham føre til at vi blir blindet…». (min kursivering)
Da må det vel være tryggest å holde seg på avstand. Men hva er passelig avstand? Kom Paulus for nær Kristus-lyset da han ble blindet i tre dager? For å kjenne den treenige kirkegudens vesen og vilje, også hans tanker og følelser, slik teologer og presteskap gjør, må vi anta at de har kommet tett inn på ham. Med hvilke sanser? «Vår Gud er en Gud med tårer», uttalte en skribent og forkynner i Vårt Land. Erverves slik kunnskap gjennom teologisk teori – eller personlig erfaring?
«En trygg tro gjennom hele livet»
«Psykologen James W. Fowler har i sin bok Stages of Faith utviklet en teori om at troen modnes i forskjellige stadier, fra en barnetro avhengig av ytre ritualer og autoriteter til en dyp, personlig tro bygget på egne erfaringer».
Også Troen er kommet tilbake, ifølge ny-apologeter. Gjenfødt? Se eksempelvis Justin Brierleys bok, som har vakt begeistring i kristelige aviser. Jeg siterer frikirkepastor Erik Andreassens anmeldelse i Vårt Land 17.11.2023 (tittel: Inspirerende om troens tilbakekomst).
«Er denne interessen for tro en ny trend? Ja, sier britiske Justin Brierly, og forsøker å forklare hvorfor i boken The Surprising rebirth of belief in God (september 2023). En norsk oversettelse av undertittelen, kan være: hvorfor nyateismen ble gammel og sekulære tenkere vurderer kristendom igjen».
«Troen» framstilles ofte som et selvstendig handlende subjekt, uten objekt. Man kan av og til undres: tror man på Troen? Troen kan være personlig/individuell (jeg tror) eller upersonlig/kollektiv (vi tror), usunn eller sunn, dogmestyrt eller erfaringsbasert, dekonstruert eller rekonstruert, aktiv eller passiv, svak/liten eller sterk/stor, levende eller død… Den kommer utenfra, ved Den Hellige Ånd. Troen er i forandring mens dogmet om Jesus består uforanderlig. Med andre ord: kristen tro er alltid «tro på» Kristus.
En masteroppgave i Religionsvitenskap ved UiB om «Dekonstruksjon av kristen tro» av Jan-Petter Moberg fikk i 2024 betydelig oppmerksomhet i kristelige aviser og førte til hektisk debattaktivitet. Moberg selv presenterer prosjektet slik:
Fortellingen om dekonstruksjon
Erling Rimehaug kom raskt på banen i Vårt Lands kommentarspalte.
En annen skribent, pinsevenn Lennart Iversen, ble gjengitt slik i Vårt Land:
«Dekonstruksjon kan føre til at Kristus blir klarere. Der er Sæbjørnsen og jeg enige. Kristus kan bli klarere, men ikke fordi man vender tilbake til de sannhetene som alltid lå der, men som ble skygget for av kultur og støy. Vi trenger også å ta farvel med noen sannheter og gudsbilder for at Kristus skal lyse klart».
Dekonstruksjon er ikke destruksjon
Stian Søvik på nettsiden re-tro.no sier det slik:
«For at troen skal være et levende fundament, må den integreres i våre livserfaringer og reflektere våre indre tanker og følelser. Når vi reflekterer over hva vi tror på, kan vi skille mellom det som virkelig betyr noe, og det som bare er arvet. Troen bør være en ressurs som gir oss styrke, ikke en fastlåst rutine vi følger uten å forstå betydningen. Jeg beundrer de som tør å dekonstruere det de har blitt fortalt å tro, for deretter å rekonstruere en tro basert på egne erfaringer». (min kursivering)
«En ny rapport fra Evangelical Alliance viser at voksne som blir kristne i Storbritannia, sjelden begynner trosreisen med argumenter eller forkynnelse. Det som setter i gang bevegelsen mot tro, er oftest en sterk opplevelse av Guds nærvær eller en dyp personlig lengsel. Rapporten har fått navnet Finding Jesus og bygger på en digital undersøkelse og dybdeintervjuer med voksne som har kommet til kristen tro i løpet av de siste fem årene». (Dagen 11.06.25.)
Pinsen kalles Kirkens fødselsdag, men lutheranere og katolikker strides denne tid bl.a. om hvem som grunnla Kirken. Den Hellige Ånd/DHÅ – pinseånden – er heller ikke mer ukontrollerbar enn at han/hen/den ble innordnet i Treenighetslæren noen århundrer etter beretningen i Ap.gj. kap. 2. Læren om DHÅ (pneumatologi) er svært innfløkt og har sin egen absurde stridshistorie.
Splittelsens ånd herjer igjen. Det er ikke mye «varme følelser av Guds nærvær» i polemikkene innenfor kirkefamilien som pågår i de kristelige aviser mellom katolikker og lutheranere. Kristne verdier? Harde hjerter? Frelsesgrunnlaget og forholdet mellom Skriften og Tradisjonen er blant velkjente kontroverser. Lærespørsmål, dogmatikk og teologisk teori er en tanke- og begrepsverden somvel vanskelig kan begripes av andre enn de innvidde. De smykker seg gjerne med akademiske titler og grader.
Verken 6 års akademisk presteutdanning eller en forskerutdanning innenfor fagteologien har brakt klarhet eller forsoning. Ikke ønskelig eller mulig, kanskje? Vil de stridende parter finne endelig fred og harmoni i Himmelriket? De konfesjonelle grenser består (konfesjonskunnskap er en teologisk fagdisiplin). Bare ved å holde Lærespørsmål utenfor kan såkalt økumeniske gudstjenester finne sted. Jeg minner om at også Den norske kirke er kalt «løgnkirke», av lutheraneren Jan Bygstad (prest i DELK).
Er Den katolske kirke bygget på løgn?
Myter, dogmer og faktisk historie
Å skille det ene fra det andre har kirkelige teologer strevet med i ca. 200 år, siden historieforskningen og den såkalte bibelkritikken brakte rystelser inn i det teologiske parnasset. Den historiske Jesus fikk klarere konturer; en person og personlighet bundet og begrenset av sin tids religiøse ideer. Han var verken overmenneskelig eller overhistorisk. Jesus hørte hjemme innenfor sin samtids («senjødiske») eskatologi, mytologi og dualisme.
Denne nytenkning truet Kirkens autoriserte dogmer og bekjennelser. Med den ny-liberale teologi fra omkring 1950/60-årene kom tilbakeslaget, kan man godt si. Siden er den arme Jesus blitt sittende fast i et «ingenmannsland»; verken oppe eller nede, verken her eller der, eller overalt og ingen steder? Et ubestemmelig og tøyelig fantom-vesen? Den såkalte «jakten på den historiske Jesus» har tatt og tar forunderlige omveier.
Bibeltolkning er kulturbestemt, ifølge TF-teologene (professorer) Trond Skard Dokka og Halvor Moxnes. En hhv. litterær, sosiologisk og sosialantropologisk innfallsvinkel tilbyr visstnok nye lesemåter. De stadig gyldige oldkirkelige bekjennelser med sine entydige postulater om Jesus står derimot urørlige. Var de ikke også kulturbestemt? Såkalt interseksjonalitet kan ikke redde Kirkens Jesus-apoteose. Mange vanskelige Jesus-ord, ikke minst hos Matteus, krever vidløftige omtolkninger og teorier. (Se eksempler i Vårt Land mandag 30.06.2025, kommentarside og baksiden: Ettertanke)
Bibelens flertydige fortellinger
Oldtidsmytologien står på dagsorden blant «gammeltestamentlige» teologer. Se eksempelvis fagteologene: Anne Katrine de Hemmer Gudme (MF), Magnar Kartveit (VID) og Gard Granerød (MF). «Gud hadde en kone» var oppslaget fra fakultetshold for kort tid tilbake. Jeg gjentar: den kirke-kristne Gud har ingen kone, men en Sønn («den eneste») avlet med en ung, jomfruelig jordisk kvinne.
Også mytologien om djevelen/Satan, som særlig utfolder sin makt i Det nye testamente, ser ut til å skape hodebry blant fagteologene. Igjen: det vrimler av ånder, engler og demoner i Jesus’ og apostlenes verden. De oppfattes så «virkelige» at noen har navn og stemme, vilje og bevissthet.
Unnfanget og født uten synd, ren og fullkommen, kan det ikke ha vært sine «indre demoner» Jesus kjempet mot 40 (!) dager og netter alene i ørkenen, uten mat og drikke… Som det står skrevet ble han av «ånden» ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen/Satan. Matteus forteller om 3 (!) fristelser Jesus måtte overvinne i ørkenen – før han kunne begynne sin predikantvirksomhet. Markus og Lukas viderebringer vandrehistorien. Hvem var førstehåndskilden?
Jesus hørte kanskje Satans/djevelens stemme like virkelig som kristne i dag forteller at de hører Guds stemme? Vi må huske på at Jesus ganske sikkert var svært medtatt etter 40 dager faste.
Sikkert er at troen på – og læren om – Satan og hans demoners makt i verden og over menneskesinnet har vært reelt oppfattet gjennom kirke-kristendommens historie siden nytestamentlig tid. Også av Martin Luther. I Confessio Augustana/CA art. 17 dømmes vranglærerne til «pine uten ende sammen med djevlene»; iboende onde. Forfølgelsen av hedninger, jøder og kjettere fra oldtid, middelalder og langt inn i reformasjonens århundrer kan bare forstås innenfor kristendommens dualistiske menneskesyn.
Århundrers (!) ville, hysteriske heksejakt og heksebål i store deler av det kristne Europa ville være utenkelig uten Satan- og djevelmytologien. Hekseprosessene i katolske og protestantiske land er blant mange «tabuiserte» hendelser i kristningsjubileenes historieformidling. Meg bekjent er ikke demonologien i den kristne kulturarven hentet fram fra glemselen. Massesuggesjon, forfølgelse, tortur og pinefull død pågikk mest intenst mellom 12-1700 tallet. Og gjennom alle århundrer har bekjennelsene – den autoritære ideologi – stått like urokkelig som i dag. Hvem bærer ansvaret?
Demonutdrivelser (exorcisme) praktiseres fortsatt, ikke bare i Den katolske kirke. For få år siden overrasket pave Frans journalistene ved å omtale djevelen som en person : «mer intelligent enn oss».
MF-professor Granerød (også presteordinert?) morer seg med å «måle Guds høyde».
Hvor høy er Gud? Professor har forsøkt å finne svaret
Jeg siterer teologiprofessor Gard Granerød i Vårt Lands oppslag: «For å forstå hvordan det er mulig å forske på, ligger tre viktige premisser i bunn: – For det første: Tempelet er en gudebolig. For det andre: Det er samsvar mellom tempelets størrelse og den som bor i det. Og for det tredje: Herren, eller Jahve som han kalles, har en kropp, sier Granerød».
Jødedommens tidlige billedforbud signaliserer et mer åndspreget gudsbilde. Det kjennes ikke i kirke-kristendommens helligdommer/gudeboliger. Ingen gud er vel mer kroppsliggjort og kjønnsbestemt enn Kirkens Gud? Et perspektivskifte er derfor nødvendig.
Kirkens hus
Hvilken Gud «bor» i de overdådige katedraler og domkirker? Noen nevnt: Peterskirken og Laterankirken (Roma/Vatikanstaten), Nidarosdomen (Trondheim), Kristus-katedralen (Moskva), Kölnerdomen (Köln, Tyskland), Notre Dame (Paris). Etter brannen i Notre Dame er denne katedralen restaurert for over 7 milliarder kroner. Vi andre kan bare undres over proporsjoner og prioriteringer. Verdt å merke seg: om Oslo domkirke står at «den er kirke for Kongehuset, for Storting og Regjering». (kirken.no)
«Ut fra Bibelen kan Kirken kalles Guds tempel i den nye pakt, slik tempelet i Jerusalem var det i den gamle. Offerkulten ble ikke avskaffet, men de gamle syndofrene ble erstattet av det ene offer Kristus brakte én gang for alle». (Kjell Arild Pollestad, Dagen)
Kirkens Gud og hans presteskap har opplagt svært materialistiske behov. Hva eller hvem var forbilde for nevnte maktmonumenter? Kongene David og Salomo eller Romerrikets keisere? Den kristne Gud – Kristus pantokrator/allherskeren – trengte en prektig, luksuriøs og rikt utsmykket bolig med en innviet yppersteprest/biskop, en stab «tempeltjenere» og et omstendelig seremoniell. Biskopene – yppersteprestene – er avbildet med maktsymboler: kors, krone/tiara og hyrdestav/bispestav (scepter?). Også utstyrt med hellighetsglorie omkring hodet.
Det finnes ingen fysiske beskrivelser av mannspersonen Jesus fra Nazaret i evangelieskriftene; han som var guddommelig unnfanget og født uten en menneskelig far. Visste han dette selv? (Som kjent, Jomfru Maria ble besvangret ved et nattlig besøk av engelen Gabriel). Vi kan gå ut fra at Jesus i utseende og høyde ikke skilte seg ut fra sine landsmenn.
Han som i Kirkelæren (Niceneum) var og er «sann Gud og sant menneske» levde ganske ubemerket ca. 30 år i sitt lokalmiljø, før han etter Johannes-dåpen kom i sporadiske konflikter/konfrontasjoner med sine nærmeste omgivelser; familie, skriftlærde, fariseeiske miljøer og andre som betvilte hans særlige utvelgelse og fullmakter.
«Faderen/min Far er større enn jeg», sier Jesus, og «I min Fars hus…». Han ba sine bønner til Faderen, ikke til seg selv. Hvem var Jesu «far», symbolsk forstått, om ikke den israelittisk-jødiske Jahve? Jesus kjente ingen annen Gud, Herre eller Far.
Ingen kommer til Faderen uten ved meg, sier han. Ja, Jesus gikk etter hvert langt i sin selvovervurdering. Naturlig nok måtte det vekke reaksjoner. Men Romerkirken noen århundrer senere gikk enda lenger og opphøyet ham ikke bare til «mellommann», men til «Gud selv». I oldkirken ble det sagt: Ingen frelse utenfor kirken.
I ikonografi, på alterbilder og diverse illustrasjoner er Jesus/Kristus gitt et mer «europeisk» utseende. Se billedgalleriene av Faderen og Sønnen i Treenigheten, begge i menneskelig mannsskikkelse og normal høyde. (Også med skjeggpryden som de hellige kirkefedre er utstyrt med).
Jesu autoritet: Kirkens prekære problem
Vi ser en sterkt tilbakeskuende vending i kirke-kristen apologi. Blant de største «tenkere» er St. Augustin og St. Thomas Aquinas. Andre kristne klassikere som hentes fram av høyskolelektor William Grosås i podcasten «Ulest» er den katolske augustinermunken Thomas a Kempis på 1400-tallet, med boken «Kristi etterfølgelse» (De imitatione Christi). Den omtales som «verdens mest populære andaktsbok». Grosås siterer ham slik:
«Når Jesus er hos deg, er alt godt. Ikke noe virker vanskelig for deg. Men når Jesus ikke er hos deg, da er alt tungt. Når Jesus ikke taler i hjertet, er all trøst lite verdt. Men så sant Jesus taler et eneste ord, kjennes det en stor lindring».
Var Jesus mer nærværende i den katolske middelalder? Hvordan erfarte Martin Luther Jesu nærvær utenfor klostermurene? Luthers «Lille katekisme» er nylig hentet fram av dosent emeritus og høyskolelærer ved Fjellhaug: Egil Sjaastad. «Fjellhaug Utdanningssenter er en samlebetegnelse for to skoler i Oslo tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband: Fjellhaug internasjonale Høgskole og Bibelskolen Fjellhaug».
Luthers lille katekisme – en hjelp til å finne fotfeste
Om «Lille katekisme» ikke lenger inngår i alminnelig undervisning og barnelærdom, står den fortsatt som en av 5 autoritative bekjennelsesskrifter i Den norske kirke. Hva sier kirkens 12 biskoper? Blir den gjennomgått i KRLE faget, eller mer spesifikt: i Den norske kirkes trosopplæring og konfirmantundervisning?
(Se også Luthers «store katekisme» i bokserien: Verdens Hellige Skrifter, 2008, introdusert med et innledende essay av TF-professor og Luther kjenner: Inge Lønning)
Jeg har i eie boken «Martin Luthers bibelske skatkiste» (De Unges Forlag, København 1944). I forordet, undertegnet C. Hoffmann-Madsen, står det slik: «Martin Luthers Bibelske Skatkiste er ikke skrevet som Andagtsbog, men er Uddrag av Luthers Skrifter. I 1738 udkom i Tyskland denne lille «Skatkiste», med et kort Stykke til hver Dag knyttet til et Bibelord. Paa Dansk udkom den allerede i 1740 og i nyere Udgave i 1888. Kort efter 400 Aars Festen for Reformationen udsendtes Bogen af De Unges Forlag (1918)».
Jesus fra Nasaret (i Galilea) var i det alt vesentlige sterkt lovtro og skrifttro. Han var ikke verken kristen katolikk, ortodoks, protestant eller liberal teolog. Han ble oppdratt i jødisk tradisjon og fariseisk lære, kanskje av far Josef? Jesus ble omskåret 8 dager etter fødselen. «Herrens omskjærelse» markeres 1. januar i kirkeårets kalender. Blant mange hellige Jesus-relikvier er også biter av hans forhud. Opptil 18 eksemplarer var i omløp i middelalderen. «Emnet var imidlertid så følsomt at Vatikanet i 1900 forbød all omtale av forhudsrelikvien». (kilde: historienet.no)
40 (!) dager senere ble Jesus ifølge Lukas sammen med far Josef og mor Maria framstilt i tempelet i Jerusalem; hun for å gjennomgå de forskriftsmessige renselser etter fødselen. Skulle dette være nødvendig for «Gud selv» og Jomfru Maria: «Guds mor»? Kyndelsmesse markeres i kirkeåret 2. februar; 40 dager etter julaften.
Hos Lukas råder intet trusselbilde fra barnemorderen Herodes. Men ifølge julefortellingen hos Matteus var familien på samme tid i flukt til Egypt (det var en Herrens engel som i en drøm advarte Josef). Flukten til Egypt var forutsagt i Hosea 11:1 (ifølge Matteus 2:15 f.). Far Josef fikk også videre instruksjoner i drømmer fra en Herrens engel.
Den teologiske fantasi utfolder seg kanskje best uten faktaopplysninger?
‘Vi utfordres til å se Jesus i et medmenneske på flukt’
Det er noe underlig at Jesus selv ikke synes informert om sin mirakuløse fødselshistorie og tidlige barndomsopplevelser; den dramatiske forhistorie og familiens eksil-tilværelse i Egypt. Fra mor Maria og far Josef, de berørte, er ingen erindringer gjengitt i evangelieskriftene. Det er i det hele tatt smått med samtidige (troverdige) kilder og vitnebeskrivelser av både denne og andre sentrale hendelser i Jesu liv. Men englene var til stede; de ble sett og hørt ved Jesu fødsel, oppstandelse og himmelfart. Englene skal også ledsage Kristus/Sønnen/Menneskesønnen når Han kommer igjen….
«Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles fremfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin venstre side, og geitene ved sin venstre side…». (Matteus 25: 31-46)
Etter sin dåp i Jordan-elven mente Jesus seg bestemt, utvalgt, til å oppfylle Loven og Profetene. Det var ham Skriftene handlet om, slik Kirken stadig tolker den kristne bibel (jfr. «Kristologisk tolkningsnøkkel»). Utallige prekener og andakter gjennom kirkeåret hamrer inn denne svært spekulative tolkningslære fra oldkirkens tid.
Ti tydelige Kristus-profetier i GT
Hvordan Jesus åpner disiplers forstand
Jesus hadde regien over hendelsesforløpet på sin siste reise til Jerusalem påskehøytiden. Han forberedte disiplene slik i Matteus 16, 21-27:
«Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg» . Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»
Matt 12:40-42 : «… Men han svarte dem: en ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få annet tegn enn Jona-tegnet. For som profeten Jona var tre dager og tre netter i den store fiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens dyp» . (Se kryssreferanser til Markus kap. 8 og Lukas kap. 11).
Fortellingen om Jesu inntog i Jerusalem Palmesøndag, da han som (ydmyk?) Konge eller Messias kom ridende på en eselfole, hyllet av en stor folkemengde, er kanskje noe overdrevet? Han skulle oppfylle profetien i Sakarja 9:9.
Jesus var så anonym i Jerusalem påskehøytiden at han måtte utpekes av Judas «forræderen», som også hadde fått tildelt en særlig rolle i påskedramaet. Jfr. 2 Samuelsbok 17,23.
Legg igjen en kommentar