Grete Ullestad sitter i redaksjonen.
«Kirken har til alle tider vært den bitreste fiende av all kultur og alt åndelig liv» (A. Øverland)
«Til å begynne med fremtrer den masochistiske karakter i de eldste kristnes hang til martyrium, askese, ydmykhet og ynkelighet. Senere bryter sadismen frem i den seirende kirkes herskesyke, den blodige utryddelseskrigen og i kirkefedrenes vellystige helvetesfantasier» (A. Øverland)
«Jeg vet ikke noe om Gud. Det er teologene som gjør det. De kjenner hans hensikter og planer og hans uransakelige visdom. Men det de vet å fortelle om ham, røper ingen særlig visdom, ingen større begavelse…» (A. Øverland)
«Den infantile og ønskemotiverte tenkning faller helt naturlig tilbake på pre-logiske tankebaner – den religiøse tenkning er eldre enn enn den logiske. De kristne kaller selv sin religion en barnetro» (A. Øverland)
«For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene… For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft… For ettersom verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, var det Guds vilje ved forkynnelsens dårskap å frelse dem som tror…». (Paulus i 1. Korinterbrev kap. 1)
«Man kan ikke forlange tro av syndige mennesker, når man først lærer at mennesket selv ikke kan beslutte seg til tro. Men dette var likevel kirkens krav da den fikk makt» (Willy Sørensen)
«Det anfekter ikke guddommelige væsener at de har deres sande liv, deres eneste liv, i menneskenes sind» (Georg Brandes)
«Gudsbildet avspeiler menneskets moralske nivå» (A. Edwien)
«Gjør Gud til menneske, gjør et menneske til Gud, så er den ufeilbarlige partiføreren der, den ideologiske diktator som skjelner mellom de som er «med meg» og de som er «mot meg» (A. Edwien)
«La Jesus og NT bli hvor de historisk er; i sin tid og forestillingsverden. Kirken må ta et oppgjør med postulatene om ufeilbarlige autoriteter, og bare det kan frigjøre mennesket til en realistisk vurdering av dets egen «eksistensielle» situasjon… Lydighetens autoritære epoke i menneskehetens historie må ta slutt – ellers blir vi aldri voksne!» (A. Edwien)
Makt, rett og moral i «kirkestaten»
«Med kristenretten ble makt og rett skilt. Retten var noe som sprang ut av Guds vilje, og ikke av forholdene og styrkebalansen mellom mennesker... Rettssystemet ved kongen skulle i stedet sikre Guds fred. Dette var en stor samfunnsomveltning… Moster-jubileet har som mål å få oss til å reflektere rundt tre universelle verdier som springer ut av kristenretten: Frihet, rettsvern og likeverd. Noe vi lenge har tatt for gitt – men som vi nå ser er truet». (min kursivering)
Kronikk kristenretten 1000 år – Borg Biskop og Bispedømmeråd
Vi må anta at det er Olavsarven og Lutherarven den presteutdannete «kulturbyggeren», med litt filtrering, skal videreføre. Som kjent, de «tre store menn» i norsk kirkehistorie og kristendomsfortelling er helgen og martyr Olav Haraldsson, Martin Luther og Hans Nielsen Hauge. Med store jubileumsfeiringer står de urokkelig på sokkel. Den katolske Hellig-Olav står i en særstilling da han er Norges nasjonalhelgen. Hans gravkirke er Nidarosdomen: Norges nasjonalhelligdom. (Se også Olavskorset og den kongelige St. Olavs Orden).
I forbindelse med Olsok noen år tilbake kan TF-professor (emeritus) og tidligere misjonsprest Notto R. Thelles analyse på Vårt Lands (nå nedlagte) Verdidebatt 27.07.2018 hentes fram igjen. Tittel: «Stor makt gir ingen konge seier». Jeg siterer:
«For å forstå Olavs rolle er det viktig å presisere hva en helgen er i kirkelig tradisjon. En helgen er ikke et menneske med plettfri moral og rent rulleblad, men menn og kvinner som på særlige måter ble kanaler for Guds nåde. Det er mange helgener i kirkelig tradisjon som slett ikke levde noe hellig liv, men de ble betraktet som hellige fordi de ble redskaper for Guds vei til mennesker. De ble så å si helliget til en spesiell gjerning». (min utheving)
Med historiens nærlys er det liten tvil om at «stor makt» brakte kristendommen seier. Makten trumfet retten og moralen. Den kristne herskerideologien gjorde seg gjeldende både før og etter at krigerkongen Olav den hellige kom på scenen, også kalt: den nordiske Kristus og den evige konge. Kriger, erobrer/imperator og «salig» Karl den store (død 814) ble kronet til keiser av paven i Peterskirken. Han har sin (rytter)statue foran Notre Dame katedralen i Paris. Av en eller annen grunn har han ikke helgenstatus som den senere (katolske) krigerkonge: Olav Haraldsson.
Den tidlige kristningsfasen i Norden er kalt «sverdmisjon». Det er ikke et metaforisk sverd det handler om.
«– Vi har tre typer misjon, kultur-, ord- og sverdmisjon. Kulturmisjonen var nok den viktigste, men i historiefremstillingene ser det ut som om det bare var sverdmisjon som ble bedrevet… Du ser det du forstår, og så fortrenger du eller legger ikke merke til det du ikke forstår».
Mener historikere overser det de ikke forstår
Man kan vel si at kombinasjonen av de tre nevnte typer misjon – maktmidler – var svært effektivt i kristningsverket gjennom middelalderens århundrer. Hva med makten over sinnene? Teologiprofessor Idar Kjølsvik (Nord universitet) og religionshistoriker/lokalpolitiker (Ap) Øystein Morten er skjønt enige om at historikerne ikke har forstått… Jeg vil anta at apologet, myteknuser og faktasjekker Bjørn Are Davidsen fra tankesmien Skaperkraft stiller i den samme rekke. Han skriver følgende:
«Mye sprang ut av en kristen verdirevolusjon, en Kristus-visjon som bar frukter i alt fra hverdagsliv til rettsapparatet… Gud hadde skapt alle i sitt bilde, og ønsket å forholde seg til og ansvarliggjøre hver enkelt. I dette hadde kirken en avgjørende rolle. Skriftestolen gjorde selvkritikk til et ideal. Forbudet mot søskenbarn ekteskap i inntil syv ledd skapte nye relasjoner. Samfunn kunne bygges stadig mer på tillit og bånd mellom enkeltpersoner fremfor slekter». (min utheving).
Det er riktig at «nye relasjoner» ble skapt. Kirke- og misjonshistorie viser at kirke og menighet skulle erstatte slektskapsbånd. Man skulle tilhøre «den kristne familie» (Kirkens soknebarn), med Gud Fader og Sønnen som Herre og tilbedelsesobjekt. Eller, som det sies i den stadig gyldige (tros)bekjennelse: de helliges samfunn. Inngangsbilletten: (barne)dåp! Jeg siterer igjen Fader vår: For riket er ditt – og makten og æren i evighet – Amen.
Også rettshistoriker Jørn Øynehagen Sunde har reist land og strand rundt for å korrigere såkalte misoppfatninger.
Hvilken Kristus-visjon?
Den tyranniske keiser Konstantin «den store» fikk sin Kristus-visjon (korsets tegn) på slagmarken. Han og hans etterfølgere på 3-400 tallet gjorde kristendommen først til statsreligion, så til Romerrikets «eneste tillatte religion». Det fikk fatale konsekvenser for hedninger, kjettere/vranglærere og jøder. Pavedømmet og pavestaten er en arv fra den opphøyde keisermaktens tid i Romerriket.
Gjennom en stor del av sin historie påfølgende årtusen har den politiske kirke vært brutal og nådeløs. Ganske riktig sier Oslo-biskop Kari Veiteberg: «Kirka har jo vært politisk fra dag én». (Se Vårt Land 29. november 2024 og avisens podcast: Åpenbart). K. Veitebergs personlige forhold til Jesus er vel ikke særlig interessant for andre enn henne selv og den interne krets.
«I samtalen forteller Veiteberg om sitt forhold til Jesus, og hva hun opplever at han oppfordrer til. – Jeg ser nok Jesus som en venn, som jeg aldri helt blir klok på eller kjent med, og som utfordrer meg. Han har nok noe av det vi kan tenke på, og navngi, som politisk ved seg, som er spennende».
Bildene av Karl «den store» på tronen bærer fellestrekk med ikonene av Kristus som majestet. Karl er utstyrt med flere av de samme maktregalier som Olav «den hellige»: kors, krone og sverd. Også septer, kalt myndighets- eller verdighetstegn. Hellige eller salige konger, keisere og krigere sto selv hevet over lov, rett og moral. Norges konge nyter stadig juridisk immunitet , som også pave Frans. (Interne kritikere av pave Frans’ pontifikat er blitt avsatt).
Karl den store hadde åtte barn med åtte av sine ti kjente hustruer eller elskerinner. Han var lite lese- og skrivekyndig, men likte høytlesing. Han hadde en forkjærlighet for St. Augustins bøker, og særlig godt likte han «Om Gudsstaten». Se gjerne Wikipedias uvanlig lange og detaljerte artikkel om hans levnetsliv og personlighet; karriere, privatliv, utseende og seiere på slagmarken (kfr. også den katolske kirkes nettside).
Den katolske erkebiskop Ansgar av Bremen (død 865) er kalt «Nordens apostel»; den første misjonær. Han er omtalt som Skandinavias skytshelgen, også for den danske kirke. Ansgar ble helligkåret kort tid etter sin død. Som helgen blir han gjerne framstilt med hyrdestav, bok og mitra. Ansgar bibelskole i Kristiansand bærer hans navn.
Kirke-kristendommens historie før og etter Kvite-Krists ankomst til Norden viser en lang serie krenkelser av nettopp «frihet, rettsvern og likeverd». Hvordan disse (universelle?) verdier ble håndhevet og praktisert under det protestantisk-lutherske herredømme og tyranni senere gjennom 500 år, ties det om. Kirketukt og brutale straffelover passer ikke inn i det folkekirkelige «narrativet». Nå bedøves vi med «kjærlighetens Gud»…
Vi ser tidvis at (den katolske) kirkefader St. Augustins lære om «rettferdig krig» fra 400-tallet hentes fram igjen. Hans grove anti-jødiske skrift nevnes ikke. Hans voldsomme polemikk mot teologiske motstandere (eks. donatister og pelagianere) blir lite omtalt. Læren om predestinasjon og arvesynd, også grunnlaget for kjetterforfølgelse og inkvisisjon i middelalderen, kan i vesentlig grad føres tilbake til Sankt Augustin av Hippo. Han er ved siden av middelalderteologen Sankt Thomas av Aquino den største og mest innflytelsesrike teolog i kirkehistorien.
«Thomas understreket at absolutt lydighet mot paven er en betingelse for å bli frelst, og han var den første som innførte læren om pavens ufeilbarlighet… Blant andre Origenes betvilte berettigelsen av en evig helvetesstraff, men Thomas forsvarte den med at dødssynd fortjener evig straff, fordi dødssynder er brudd på Guds lov, gjort med fullt overlegg og fri vilje…Det onde øver en så sterk tiltrekning på menneskenaturen at ingen tidsbegrenset straff eller trussel om utslettelse vil kunne avskrekke den fra synd. Truer Gud med evig straff, må han også utøve den». (kilde: Wikipedia).
Skulle «Guds fred» skapes ved folkeforfølgelser og krig, utrenskninger og slaveri, ved tortur, bål og brann? Mye tyder på at manglende nødvendig oppgjør med den kristne kulturarvens sterkt autoritære trekk kan svekke demokratiets etisk-moralske beredskap. I stedet leser vi i diverse medier at humanitet og sivilisasjon, utvikling og framskritt i Vesten skyldes kristendommen. Da blir svaret og løsningen: mer kristendom!
I år er det 1000 år siden det ble forbudt å sette barn ut i skogen for å dø
Kristelig og ukristelig…
Den anglikanske erkebiskop, Justin Welbye, har uttalt at «Ytre høyre-grupper er ukristelige» (kilde: Dagen 12.08.2024). Han selv har en forhistorie innenfor finans og oljeindustrien. Etter en familietragedie i 1983 søkte han nærmere Gud, skiftet retning og begynte på teologistudier. 37 år gammel ble han ordinert til prest. I 2012 ble han av dronning Elizabeth utnevnt til 105. erkebiskopen av Canterbury, etter erkebiskop Rowan Williams. Og øverste leder for verdens 85 millioner anglikanere.
Welbye har fortalt at han daglig «taler i tunger». Han forrettet kroningsgudstjenesten av Charles III i 2023, med en pompøsitet og maktutfoldelse vi knapt finner maken til i vår tid. Som så mange biskoper, også paven, ville han være høyt og lavt, blant de store mektige og de små avmektige. Nylig har erkebiskop Welbye trukket seg fra sin stilling, etter en overgrepsskandale. Det har vært mange av dem i den anglikanske kirke. Hvem kan vel bli overrasket?
I nevnte tilfelle gjelder det en serieovergriper i kirken som forgrep seg på over hundre gutter og unge menn. «Overgrepene startet i England på 1970-tallet, før de fortsatte i Afrika da han flyttet dit i 1984. Der skal han ha fortsatt overgrepene fram til sin død i 2018».
Det er lite troverdig når den nå avgåtte anglikanske erkebiskop, Justin Welbye, uttaler at «Ytre høyre-grupper er ukristelige«. Også andre kirkeledere har advart kristne mot å stemme på høyre-ekstremistiske partier. Hvorfor slutter likevel kristne i stort antall opp om slike partier? Mange av dem har trolig gjennomgått kirke-kristen (tros)opplæring. Skal de nå «avprogrammeres»?
Autoritære, reaksjonære og nasjonalistiske strømninger er på full fart tilbake i det kristne Vesten. Friheter og rettigheter innskrenkes. De fleste partier og grupperinger på ytre høyre fløy relaterer seg til kristendommen, forståelig nok. Kirkehistorie og vår samtid gir mange eksempler på kristen ekstremisme. Med Kirkens mer enn tusenårige maktmonopol og voldshistorie i mente kan man tenke at et tilbakeslag måtte komme! Uventet er det ikke.
Persondyrkelsen rundt Donald Trump er dypt kristelig. Hans tvilsomme moral utgjør liten eller ingen hindring. Jesus- og Mariadyrkelsen samt helgenkulten er Kristendommens arv. Den eksalterte feiringen av Hellig Olav i vårt lutherske folkekirke-land gjenspeiler samme fenomen. Herskerideologien og autoritetsdyrkelsen er dypt rotfestet i «den kristne kulturarven», hva enten det er Jesus/Kristus, keiser og konge, pave eller biskop som sitter på den majestetiske tronstolen.
Er det preses Olav Fykse Tveit som sitter på «tronstolen» i DnK? I 2023 utnevnte HM Kongen ham til kommandør i Den Kongelige Norske Fortjenesteordenen (i likhet med biskoper før ham). Flere evangeliske kristne menigheter i vårt land motsetter seg ledelse av DnKs biskoper: de 12 hyrder.
Frankrikes prinsipp «laïcité» er ofte stilt opp som et skrekkeksempel til etterfølgelse i norsk sammenheng, også i Klassekampen (jfr. samfunnsforsker og spaltist Olav Elgvin). De fleste religioner, som kristendommen, virker konserverende på kultur og samfunnsorden. Derfor mobiliserer nær alle kirkesamfunn mot sekularisering. Det samsvarer godt med ny-testamentlige evangelier og apostelbrev i Den hellige Skrift/Herrens ord: Vennskap med verden er fiendskap mot Gud (Jakob 4:4). Var Jakob Jesu (halv)bror: Herrens bror?
At kirkelærere og teologer/troslærere er feilbarlige mennesker og derfor stadig har gått seg vill, skjønner vi fra årtuseners lærestridigheter og kirkekamper. Var de ikke Sannhetens budbærere likevel? Betegnelsen «kristen» dukket først opp i Apostlenes gjerninger. Så hvem var «de første kristne»? Hvem av dem sanset Jesus direkte: Paulus og hans disipler/elever – brødremenighetene – i Antiokia (dagens Tyrkia)? Begrepet «kristendom» kjennes fra biskop Ignatius av Antiokia omkring år 110 evt.
Det er ikke mulig å skille fra hverandre: kristen – kristelig – kristendom – Kristus. I kirkelæren er Jesus Kristus hovedperson i hele «Bibelen», vel og merke: den kristne bibel. Tilgangen til kirke-kristendommens Gud går gjennom Kristus; den oppstandne Jesus, han som selv er «sann Gud»… Hvis den kirke-kristne Sannheten nå er hva den enkelte subjektivt føler, synser eller «holder for sant» og kristent, måtte vel slik subjektivitet og relativisering få betydelige konsekvenser for kirkens offisielle lære og teologi, misjon, dåp og trosopplæring.
Nei, vi ser at bekjennelses-fundamentalismen står fast og urokkelig i Den norske kirke. Det helt sentrale gudsbilde fra oldkirken med Treenighetslæren – Inkarnasjonen – Kristologien -, kan ikke fravikes. Bare dåpen gir adgang til medlemskap – og frelse (ifølge Confessio Augustana/CA). Hva er rett forvaltning av sakramentene? Verbum Forlag har i 2024 utgitt boken «En liten guide til dåpen». Den passer for alle fra 9 år og oppover, sies det. Se gjerne prest Knut Grønviks andakt «Dåpsdynamikken», med Dagens bibelord: Kol 1, 3-11 (Vårt Land 28. august 2024).
Adventstid og julehøytid
I kirkeårets liturgiske kalender har vi kommet til Advent og fire ukers adventstid, med lystenning, lillafarge, stemningsskapende julekonserter – og forventning om Jesu «bursdag»: Frelserens fødsel i Betlehem for 2000 år siden. Fredsfyrste, Soningsoffer, Domspredikant? Nå ser vi at de kristne, Kristus-etterfølgerne, går inn i en av de to største og viktigste høytider med uvennskap: ufredens budskap? Det var vel også hva den voksne Jesus fra Nazaret forkynte inn i sin samtid, med disse ord i Matteus 10:34-39: Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd…
«Felleserklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold» er av en progressiv prest i Klassekampen 28. november kalt hatytring. Ja, det har vært mye hat mellom de kristne. Selvrettferdighet, rettroenhet og hovmod slår gjennom på ulike måter. Den sekteriske dualismen – splittelsens evangelium – setter klare grenser for både meningsmangfold OG den såkalte nestekjærligheten. Kristen enhet (i Kristus) er vel fjernere enn noensinne. Tenk at man ikke har kommet lenger i erkjennelse eller åndelig modenhet!
«Sakene» og de teologiske fronter er ikke bare avslørende, men trettende velkjent. Felles-kirkelig besettelse for kjønn, sex og samliv synes uten ende. Mer enn noen er det såkalt liberal/progressiv «nytale» som bringer splittelse. Det er nok et eksempel på at DnK og andre kirkesamfunn ikke kan romme ulike syn i teologi/ideologi og såkalte verdispørsmål: kristen etikk? (Både Jesus, Paulus, Augustin og Luther ville høyst sannsynlig godkjent felleserklæringen).
Siste søndag i kirkeåret før advent (mellom 20. og 26 november) kalles Domssøndag/Kristi kongedag. «Etter liturgirevisjonen i 2012 fikk dagen i Den norske kirke navnet fordi prekentekstene minner om at Kristus skal komme igjen for å holde dom over levende og døde…». Jesu mange endetidsprofetier og domsord blir neppe forkynt i skole- og familiegudstjenester.
Advent forstås som en ventetid, også med tanke på Jesu annet komme. Han skal som kjent komme uventet, som en tyv om natten. Det fordrer aktiv venting og våkenhet blant de troende. Lampen må holdes tent, for man kjenner ikke dagen eller timen… Eksistensiell beredskap? (Se gjerne gjestekommentar Vårt Land 24. november 2024 av prest Stine Kiil Saga, med inspirasjon om en Jesus-dojo i adventstiden).
Med julehøytiden nær forestående er skolegudstjenester igjen blitt et stridstema. Hvilken Jesus eller Kristus-visjon skal forkynnes dette år i Den norske kirke/Folkekirken – for skolelever og kirkebesøkende? Hvem ligger i julekrybben, hyllet av gjetere, engler og vismenn: en «gammel» eller «ny» Kristus?
Blant flere stridsspørsmål i kristen-Norge denne tid står (igjen!) abortsaken. Vil vi dette år se guttebarnet i krybben som et 18 ukers foster?
Jesus Kristus og det ufødte liv
Når vi en gang kommer hjem til Jesus, vil vi treffe de aborterte igjen der
«Siden Gud ikke gjør forskjell på folk, må vi dermed gå ut fra at Han har planer med alle mennesker fra før unnfangelsen av. De aborterte barnene fikk ikke utrettet mye her på jord, men nå står de innfor Lammets trone med løftede hender og synger Lammets nye sang!»
Vi vet at antall spontanaborter er langt høyere enn provoserte/selvbestemte aborter. Kristendommens Gud hadde vel også en plan med dem – fra før unnfangelsen? Hva ble deres skjebne? Hvorfor skapte guden liv som ikke var levedyktig?
Kirke og kultur – eller kultur uten kirke?
Når en ny ledelse for Olavsfestdagene i Nidaros bispedømme justerer perspektiver og tyngdepunkt, vekker det sterke reaksjoner hos Vårt Lands politiske redaktør (Berit Ålborg), DnKs preses (Olav Fykse Tveit), biskop emeritus Andreas Aarflot og Kirkeakademiene. Den nye ledelsen «forstår ikke sitt unike oppdrag«, skriver Ålborg. Nei, hvem kan vel forstå?
«Kultur» er en kreativ og dynamisk kraft, ikke en kirkehistorisk statisk «arv». Hva er mer statisk enn kristenarvens Lære: steinharde dogmer og bekjennelser? Kirkens gudstjenesteliturgi er så fastlåst at de minste justeringer krever voldsomt omstendelige behandlinger og prosesser. Nytenkning i nåværende ledelse speiler naturlig nok at de tette båndene mellom «kirke og kultur» har løsnet noe. Vi kan like gjerne si at «den kristne tro» kommer i veien for samtaler om eksistensielle spørsmål, det som nå ofte tendensiøst kalles «trossamtaler».
Vi har nok av eksempler på at kulturen for samhandling og respektfull dialog (brobygging?) ikke fungerer særlig godt innad og mellom kirkesamfunnene. Nylig har Henrik Syse og Peder Tellefsdal i et felles innlegg i Vårt Land oppstilt noen elementære prinsipper for god debattkultur i kristen-Norge, for å motvirke «uheldig skyttergravskrig». Skal Jesus være forbilde for sivilisert debattkultur? Hva med hat-predikanten Martin Luther?
«Olavsfest er en arena for å bli utfordret til å bygge broer og ta ansvar for det fellesskapet vi trenger i alle sammenhenger. Det skjer blant annet gjennom ærlige og utdypende samtaler mellom mennesker om eksistensielle spørsmål for samfunnet og den enkelte. Olavsfest er spesielt egnet for det, slik den er et stødig felles bord med fire bein; tro, verdier, kultur og samfunn«. (preses Fykse Tveit og Nidaros biskop Herborg Finnset, Vårt Land 16. august 2024. Min utheving)
«Olavsfestdagene trenger fortsatt en sterk forankring i den kristne tro. Det er også i dag bruk for korsbærere, som kan gi troen ansikt og vekke håp hos en såret menneskehet… Olavsfest bør alltid formidle ærefrykt for vår historiske arv». (Andreas Aarflot, Vårt Land 25. august 2024).
Krenkende og destruktive praksiser – manipulasjon og maktovergrep – i kirker og menigheter verden over rapporteres jevnlig. I Peters og Pavens kirke har det gått særlig ille. Jeg er ikke kjent med at Kirkens overgrep i historie og samtid har vært hovedtema for Olavsfestdagene under Petter Myhrs lederskap.
Ingeborg Sommer er prost og bispekandidat: – Håp og kjærlighet. Derfor rakk jeg opp hånden.
«Kirken er bærer av troen på at Guds kjærlighet gjelder hver og en av oss. Kirken har i oppdrag å løfte frem et håp for både dagen i dag og for evigheten, som gjelder alle mennesker… «Å være kristen» er å ha noe å hvile i. Det er å ha et ankerfeste i kirkens tro på en nådig Gud, på kjærlighetens Gud«.
Helt alminnelig menneskelig håp og kjærlighet er åpenbart ikke godt nok, verken for dagen i dag eller for evigheten. Kirkens (treenige) Gud må alltid inn i ligningen, som også den særlige «nåden». Prost Ingeborg Sommer, som hennes ordinerte/vigslete kolleger i Den norske kirke, må gjerne finne «hvile» og «ankerfeste» i sin kirkes Gudstro/Kristustro. Ja, kanskje slik St. Augustin så ofte er sitert: «Min sjel er urolig inntil den finner hvile i deg«.
Andre av oss vil gjerne ha fred for alle Korsbærere, Lysbærere og Håpsbærere med sitt særlige oppdrag og kall. Vi har heller ikke ambisjoner om å være «verdens lys», slik en TF-professor insinuerte i sitt «tekstblikk» på prekenteksten Vårt Land onsdag 29. oktober 2024 (Matt. 5, 13-16).
Uroens tid i kirke og teologi
Det er mye uro og splid i kristen-Norge, både i konkrete saker, bibelsyn og teologi. Biskopene (de 12) med sitt lære- og tilsynsansvar skaper ingen ro eller avklaring. Ikke engang om forskjellen på kunnskapsformidling og forkynnelse. Det er pinlig hvordan Nidaros biskop (igjen!) måtte ut og slukke ulmende gnister antent av henne selv. Særlig oppklarende var ikke hennes svar. Uklarhet eller tilsløring i språk og begrepsforståelse er et kjennetegn ved dagens kirkelig-teologiske diskurs i offentligheten.
«Mange vil bruke ordet forkynnelse om hva vi gjør når vi ber, holder preken og leser fra Bibelen i en kirke. Slik sett er en gudstjeneste i sin karakter forkynnende. Skolegudstjenesten inneholder også disse forkynnende elementene…Men hvordan forstår vi begrepet forkynnelse? Ordet kan lett brukes misvisende. I en polarisert debatt kan en få inntrykk av at noen «påtvinges» noe negativt. Jeg mener derfor ordet formidling passer bedre for hva kirken bidrar med i en skolegudstjeneste. Formidling av kulturarv, tradisjon og kristendomskunnskap«.
Hvis hensikten med skolegudstjenester ikke er å påvirke grunnskoleelevene, hvorfor er det ikke nok at de får kristendomskunnskap i K-RLE faget, også om Kirkens høytider? Så vidt jeg vet har høyskole- og fakultetsteologer (mange professorer) bidratt svært aktivt i de læremidler som brukes i grunnskolens religionsundervisning.
Fra IKO er løsningen språklig fiksfakseri: å endre «skolegudstjeneste» til «kirkesamling», med et såkalt entydig pedagogisk formål. Ja, det handler vel bare om å tilpasse innhold og (jule)budskap aldersgruppene, slik Trosopplæringen 0 – 18 år gjør med sin metodikk.
I artikkelserien «Uro» i Vårt Land har en skribent fra (misjonsorganisasjonen) Aeropagos skrevet et essay om noe han kaller «uro-metoden» (lørdag 23. november 2024). Budskapet synes å være at de troende ikke må unnvike den ubehagelige uroen, men sanse og konfrontere den – for mulighet til vekst i kristenlivet/troslivet. Alt menneskelig kan og må integreres i den teologiske totalforklaring. Får vi kanskje en «nærværsteologi»? For få år siden var det «fraværsteologi» som var i skuddet. Teologer og apologeter måtte forklare gudens «fravær»: avmakt, passivitet og taushet.
Også i nevnte essay hentes ideal-Jesus inn: «Det paradoksale er at Jesus selv er et stort forbilde på å forholde seg til en krevende og smertefull virkelighet…Jesus var antakelig en mester i å romme uro og tåle vanskelige følelser!» .
Aggresjon og sinnemestring er kanskje blant urovekkende eller «vanskelige følelser»? Lillesøndag i Vårt Land 27.11. 2024 er søndagens prekentekst/bibeltekst: Matt. 21, 10-17 (Første søndag i advent).Prest og sjelesørger i Frogner menighet har «Prekenblikk» på teksten. Hun skriver følgende: «Kanskje kan teksten invitere oss til refleksjon rundt eget liv, vår egen pengebruk, og hva våre verdier er. Den kan også minne oss på at følelsene våre er en naturlig del av å være menneske: Når Jesus kan bli sint, så kan vi også bli det...» (min kursivering).
Kirkelig hykleri blir særdeles tydelig i julemåneden. Man skal hylle de fattige og utstøtte (Lasarus’ene), hjemløse og ensomme, med «den hellige familie» i krybbe og stall som modell. Men en mer slunken «pengekiste» og en mulig «tempelrenselse» i de materialistiske kirkene synes å volde størst bekymring. Mammon-dyrkelse? Kirkeøkonomien kaster kanskje skygger over jule- og familiekos med glitter og stas, fråtsing og overflod. (Også Bibelselskapet strever med store underskudd).
«Troen alene» står ikke like fjellstøtt som i forgagne tider. Når kunnskap, erfaring og kognitiv dissonans skaper troskrise, hos stadig flere kanskje, kan «troen dekonstrueres» – for så og gjenoppbygges. Mer ekte, sann og ærlig, kanskje? Fakultetsteologer og trosforsvarere finner alltid en teori eller løsning for å redde «troen».
Noen forskere og skribenter er forbløffende mer opptatt av hvordan «evangelikal» kristendom, også kalt trumpisme, i USA styrer innenriks – og utenrikspolitikken enn av Den norske kirkes enerådende posisjon i vårt evangelisk-lutherske folkekirkeland. Denne forstås åpenbart som en ufarlig form for kristendom.
De ti vigtigste ting at vide om evangelisk-luthersk kristendom – Hvad er kristendom?
«Luther gir den spirituale gudsideen på ny en inntrengende holdning, skjønt uten å nå utover den paulinske kompromissløsning og alene ved hjelp av dens Kristus-mytologi. Fremdeles helt avhengig av oldkirkelige dogmer og av den sekteriske dualismens ensidigheter søker han således å skape en ny dogmesyntese som kom til å fremstå som det uovertrufne selvmotsigelsens klimaks i kristendommens historie: læren om «rettferdiggjørelse ved tro» i kombinasjon med dogmene om viljens ufrihet og vantroens absolutte eskatologiske straffbarhet». (Andreas Edwien)
«Gode, fromme gjerninger gjør aldri noen sinne en mann god og from, men en god, from mann gjør gode, fromme gjerninger» (Martin Luther)
«Hva enten Djevelens og hans kreaturer liker det eller ei, er jeg takket være Guds nåde blitt en slik berømmelse og ære til del at etter apostlenes tid er ingen doktor eller skribent, ingen teolog eller jurist, så herlig og klart har befestet, undervist og trøstet de verdslige stenders samvittighet som jeg har gjort det gjennom Guds særlige nåde, det vet jeg i sannhet. For: ikke engang den hellige Augustin og den hellige Ambrosius, som ikke desto mindre er de beste i så måte, kan her måle seg med meg. Dette roser jeg meg av – for av Guds gaver skal man rose seg». (Martin Luther)
«Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!» (Paulus i Galaterbrevet 1,8f).
«Jeg kan ikke akseptere at min lære blir bedømt av noen, selv ikke av englene. Den som ikke vil ta imot min lære, kan ikke oppnå frelsen» (Martin Luther)
Legg igjen en kommentar