Lars Fr. H. Svendsen jobber deltid som filosof i den liberale tankesmien Civita; han er ellers professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. 15 mars la han ut artikkelen «Jesus og Donald: Evangelienes antropologi og Trumps menneskesyn»

Jeg har ofte satt pris på Lars Fr. Svendsens stemme i samfunnsdebatten, men hans hyllest til Jesus trenger imøtegåelse. (Hans syn på Donald Trump lar jeg ligge; her er vi ikke særlig uenige.)

Svendsen skriver om «en sentral forestilling i kristen tradisjon: at mennesket er feilbarlig og derfor trenger tilgivelse». Men han glemmer å nevne riset bak speilet: Straffen som kommer etter døden. Som så mange siterer han i stedet Bergprekenen, der vi oppfordres til å vende det andre kinnet til dersom vi blir utsatt for overgrep.[1] Som jeg ofte har påpekt:[2] Dette er en moral for slaver og lydige undersåtter, som psykopater og kristne herskere har visst å utnytte. Elsk deres fiender sier Jesus,[3] og Svendsen er visst enig. Men hvem er i stand til det? I hvert fall ikke Jesus selv, som jeg har påpekt i min bok om ham.[4]

Er Svendsen enig med meg i at det ville ha vært upassende å be jødene elske Hitler? Å stille umulige etiske fordringer er ikke stort på annen måte enn at det gjør oss små. Og det er nok hensikten. Bare den har behov for tilgivelse og frelse som anser seg selv som en ynkelig synder, hjemfallen til straff etter døden med mindre han vender om. For hva skal være den troendes motiv for å elske sin neste? Motivet skal være rent egoistisk: Din egen frelse og evige salighet.[5] Ikke din nestes beste.

Særlig grelt kommer dette til uttrykk hos Paulus (som siterer Ordspråkene): «Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. Men: Er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi ham drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode.» (Rom.12; 19f). For hans straff skal komme, men det er Guds sak å straffe.

En del av oss har møtt kristne som påstår at de «elsker» oss. Jeg vil påstå at de lyver. Man bør møte sine medmennesker med godvilje, men det er ikke mulig å elske andre enn sine nærmeste (samt en eller annen guru). Å elske sine fiender er hverken mulig eller ønskelig.

Noter:

[1] Matteus 5:39

[2] Se f.eks. min bok JESUS – Hva forskningen sier mens Kirken tier, s. 224.

[3] Matteus 5:44; Lukas 6:27

[4] Se bokens kapittel 21, Et etisk forbilde? Det måtte en jødisk intellektuell, Claude Montefiore, til for å påpeke at i Nytestamentet fortelles det «ikke om «et eneste tilfelle der Jesus faktisk gjorde en kjærlighetsgjerning mot noen av sine motstandere eller fiender blant rabbinerne» (Rabbinic Literature and Gospel Teachings, 1930 s. 104).

[5] På den annen side kan en lutheraner begå hvilke ugjerninger som helst og allikevel komme til Himmelen (hvor man risikerer å støte på Hitler). Det avgjørende er om man tror idet man dør. Men de fleste kristne i verden er katolikker, og for dem teller også de fromme gjerninger. Det Jesus lærte, var ar det eneste som telte, var om man hadde levd rett. Ikke om man trodde han døde for deg. (Se kapittel 30). For han visste ikke hvordan han ville dø, og hvordan hans død ville bli tolket.